Lekeplass for de rike og bortskjemte med høy sigarføring. Restauranter som skryter av stjernebesøk. Det er ikke rart man blir blendet av alt det vakre.
Vil du se og blitt sett? Vifte med designerklær, Jimmy Choo-sko og Louis Vuitton-veske? Da er Portofino stedet for deg. Du kan jo også spise på Delfino, som skryter av å ha hatt Denzel Washington og Mariah Carey som gjester.
Hvem vet, kanskje får du en Hollywood-stjerne sittende på bordet ved siden av.
Mariah Carey har vært gjest på Delfino.
Det har også Denzel Washington vært.
Restauranten Delfino til høyre i bildet.
Nå testet jeg ikke maten på Delfino. Og ut fra Tripadvisor så gjorde jeg rett i det. Mange har faktisk regelrett slaktet restauranten. Selvsagt skal man heller ikke stole blindt på de anmeldelsene.
Vertinnen med de lite sjarmerende «duck lips» klarte ikke å lokke meg til lunsj med sitt falske smil. Men jeg så nok heller ikke ut som det klientellet hun ønsket seg.
Bare to av bordene hadde gjester. Det ene med en eldre mann på 70 og en kvinne på 25-30. Det lyste designer av alt hun hadde på. Salaten var urørt ut og var mest til pynt. Hvilken av de to telefonene hun skulle se på, så ut til å være dagens vanskeligste avgjørelse. Og veskehunden, var tydeligvis kun pynt, for den ble fullstendig ignorert.
Jeg ruslet videre. Og 200 meter senere reiv det i nesen. Stanken var nesten ikke til å holde ut. Men samtidig veldig gjenkjennbar.
Det var også lukten av penger. Men penger man tjener for å overleve. Inne blant luksusbåtene lå noen få fiskebåter. De lå tomme og forlatte. De hadde nok allerede gjort sin jobb den dagen og sørget for at dagens fangst havnet ned kresne ganer i landsbyens fasjonable restauranter.
Kontrastene var til å ta og føle på. Man blir litt trollbundet av at rik og fattig ligger så å si side om side inne i havnen til Portofino.
Noen få fiskebåter som leverer fersk fisk til restaurantene.
Denne lå bare en steinkast unna fiskebåtene.
Landsbyen med kun vel 400 innbyggere ligger idyllisk til rundt en liten bukt. Og de fargerike husene som omkranser småbåthavnen gjør at det er umulig å ikke falle pladask. Det er svært enkelt å forstå at både kjendiser og turister strømmer til denne italienske perlen. I 50-årene tok turisme over for fiske som hovedindustri.
Jeg ruslet en tur opp til Castello Brown hvor både Greta Garbo og Sophia Loren prydet veggene fra da de besøkte Porofinto i deres glansdager for noen tiår siden. Utsikten derfra er fantastisk og man får se hvor vakker den lille italienske landsbyen er og kanskje kan forstå hvorfor de rike og kjente elsker å ta turen dit.
Båtene kom og gikk i Portofino.
Idyllen preget Portofino denne sommerdagen.
Utsikten over Portofino fra Castello Brown.
En seilbåt ligger inn i innseilingen til Portofino.
Fargerike bygninger preger Portofino.
Havnen i Portofino.
Selvsagt ligger det mange Riva-båter inne i havnen i Portofino.
Fargerike hus mens disse båtene er litt mer nøytrale.
Portofino.
Er det mest for pynt eller blir de brukt. Portofino, Italia.
Husene og båtene ligger tett i tett i Portofino.
Utsikten fra Castello Brown i Portofino.
Båtene er en svært viktig og avgjørende del av bybildet i Portofino.
Ble litt fristet til å bli med på en båttur, men jeg var en landkrabbe under timene jeg tilbrakte i Portofino.
Nydelige bakender 😉
Da var det tid for å si farvel til Portofino for denne gang.
Portofino fra Castello Brown.
Det er ikke vanskelig å like den italienske landsbyen Portofino.
Da jeg bestemte meg for å dra videre et par timer etter lunsj møtte jeg mange kvinner i 40-60-årene på vei ut av landsbyen og på nytt gjorde det vondt i nesen. Kvinnene måtte jo – alle som en – ha tatt et bad der vannet var byttet ut med parfyme.
Der og da var jeg ikke tvil. Lukta av den andre typen penger. Råtten fisk var helt klart å foretrekke… Kanskje har det litt med at man er født og oppvokst i en fiskeribygd og elske følelsen av å bo ved havet.
Og når det blir tatt modellbilder, ja da stjeler jeg glatt motivet. Det er heller ikke første gang jeg tar snikbilder av modeller i Italia. Det skjedde også da jeg var i Venezia to år tidligere.
Det skader vel ingen at jeg snikfotograferer det som er mørkt, eksotisk og vakkert? En ble dog litt irritert. Fotografen sendte meg et blikk som ga klar beskjed om hva han mente om min tilstedeværelse.
Modellen er klar for fotografen i italienske Portofino.
Hunden på assistentens hånd ser ut til å bry seg katta om fotograferingen.
Var ikke så lett å bevege seg oppe i jolla med en tettsittende kjole.
Begge modellene ser ut som de er møkk lei hele fotoshoot’en.
Vakker kvinne i vakre Portofino.
Man trenger ikke så lang tid for å utforske den idylliske landsbyen som ligger vel åtte mil nord over Cirque Terre. Og skal du gå den berømte gåturen litt lenger sør, så er det så absolutt verdt det å dra nordover til Portofino.
Plant bakdelen i en stol på en utendørsrestaurant og bare se på folk. Peoplewatching der må føles ut som et herlig kinderegg. Det er en sport som er gratis, du bruker knapt en kalori og et mer perfekt sted å gjøre det enn i Portofino finnes knapt. Og her du heldig, så får du kanskje sett en kjendis eller to.
Var mange både to- og firbeinte på torget i Portofino.
Selfie ved Chiesa di San Martino.
Det var rolig tidlig på morgenen.
Selfie må man selvsagt ta når omgivelsene er så vakre…
Det var ikke bare venninnene, men også mannen som fikk være med på selfie.
Hus oppe i åssiden.
Sigaren nytes tydeligvis.
Viktig med hjelm som er moteriktig.
Det ble litt mer folksomt ved lunsjtider.
Chiesa di San Martino, Portofino.
Chiesa di San Martino, hvor jeg ikke en gang stakk hodet innom…
Utsikt fra Castello Brown.
Castello Brown oppe til høyre.
Først som sist, om du ikke har oppdaget det, så må jeg innrømmet at dette var et sted hvor jeg nok en gang gikk banans med kamera. Det er kanskje regelen hos meg og ikke unntaket. Men samtidig tenker jeg alle liker forskjellige motiver, så hvorfor ikke legge uten noen bilder for mye.
Men så var også Portofino et svært fotogent sted.
Så her er noen flere. Stort sett med båter på…
Legg igjen en kommentar