Kategorier
Norge Oppland

Himmel og helvete i samme pakke

Vondt. Smertefullt. Ren og skjær idioti. Sta galskap.

Jeg er ikke noe vakkert syn etter åtte kilometer i fjellet.
DØDSLITEN: Jeg er ikke noe vakkert syn etter åtte kilometer i fjellet.

Hver en muskel verket. Plutselig hadde jeg muskler jeg ikke trodde eksisterte. Jeg løftet blikket fra de spisse steinene i steinura. Tok de aldri slutt…

Øynene gikk rett tilbake til håndleddet og GPS’en. Åtte kilometer var akkurat passert. Med andre ord, 25 prosent av turen var tilbakelagt.

Heldigvis hadde en kar på kaia i Gjendesheim lovet meg en varm seng og et måltid i Memurubu. Og ikke minst skyss med båten neste morgen om jeg foretrakk det i stedet for å gå tilbake samme dag. I den steinura der og da ble turen halvert.

Beklager til dere fjellgeiter. Der var 50 prosent av distansen over 🙂

Det gjensto bare å sende en sms.  Han at jeg ga beskjed i god tid siden de holdt på å forberede til turistsesongen som startet neste dag.

Besseggen

Impusiv.

En god egenskap sier de. Og som regel kommer det noe godt ut av det. Det er torsdag morgen. Kjeder meg og surfer på nett. Ser på diverse fjellturer og faller helt for Besseggen. Det må jeg gjøre. Så fort som råd. Som sagt, så gjort.

SKYER: Det var halvskyet tidlig på dagen.
SKYER: Det var halvskyet tidlig på dagen.

Halv åtte neste morgen forlater jeg Trondheim og vel fire timer senere parkerer jeg ved Gjendesheim. Dagen før turstisesongen starter.  Det er hektisk aktivitet, for at alt skal bli klart.

Gjestfriheten er likevel stor. Jeg blir som nevnt tilbudt overnatting og skyss med båt, for ingen har gått tilbake langs vannet i år kunne de fortelle. Og det var heller ikke å anbefale. For mest sannsynlig var stien oversvømt noen steder på grunn av stor snøsmeltning. Jeg legger inn telefonnummeret til de på Mumrubu før jeg tar mine første steg oppover fjellsiden.

bess-4
OPP: To polakker på vei opp, men de snudde på toppen av Veslefjellet før de nådde Besseggen.

Bare utlendinger

Været er perfekt. Halvskyet og så å si vindstille. Og tomt for folk. Jeg møter tre amerikanere på vei ned, mens jeg på vei opp passerer noen spanjoler. Den siste timen opp til Veslefjell (høyeste punkt med 1743 meter over havet) går jeg sammen med to polakker. Men de snur da noen regndråper kommer, for

de var sikre på at de mørke skyene i øst ville gi mye regn.

De vraket selve Besseggen, som kun var noen minutter unna. De kan angre. Det ble nemlig ikke mer regn. Og jeg endte opp solbrent i ansiktet.

SUG: Det er godt man er litt forsiktig når man ser over kanten.
SUG: Det er godt man er litt forsiktig når man ser over kanten.

Jeg forlot de klokken 15 og resten av turen var helt fri for andre fotturister. Neste dag da båten startet å gå ventet de 200 mennesker.

Bare 20 minutter senere lå Besseggen i all sin prakt foran meg med Bessvatnet på høyre side og Gjende til venstre.

Det var på tide å få i seg næring. Lunsj i det frie. Helt mutters alene. Større frihetsfølelse finnes ei. Der og da fantes det ikke et vakrere sted på jord.

VAKKERT: Besseggen
VAKKERT: Besseggen går ned fra midten av bildet med Gjende til venstre og et mørkt Bessvatnet til høyre.

Men lite visste jeg om det som ventet meg senere…

Bilder

Turen hadde gått strålende opp til Besseggen. Og etter å fått i meg næring var det tid for å få brukt kamera. Et obligatorisk skrytebilde på fjesboka ble tatt etter mye om og men. Måtte jo prøve på et vis å ta en selfie i den vakre naturen.

Det ble mange fotostopp langs Besseggen. Tiden blir fort glemt med et kamera i hendene.

NYTER: Av og til må man bare nyte og ikke tenke på tiden.
NYTER: Av og til må man bare nyte og ikke tenke på tiden.

Det er nesten som det er litt irriterende at man har litt høydeskrekk. Det gjør at man ikke våger seg helt ut på kanten for å prøve å få noen spektakulære shots.

Jeg prøvde et par ganger og suget i magen kom. Veldig fort. Det er jo bare å miste balansen litt, så venter døden flere hundre meter lenger nede. Man kan trygt slå fast at å ta en slik sjanse er tåpelig for et bilde. Som trolig likevel er mye bedre i hodet enn på print.

Det er i grunnen litt rart hvor fort en kropp går fra å være full av energi til å føles kjørt. Noen meter etter oppstigningen fra Besseggen kom de første tegnene på at kroppen ikke var helt fornøyd.

Kanskje ikke så rart. Alt jeg hadde av litt større fysisk aktivitet før turen var en fjelltopp på 500 meter samt to sykkelturer på 20 kilometer hver.

Med andre ord, et perfekt grunnlag for en langtur på 30 kilometer med mange høydemeter…

Vi i 40-årene mestrer jo uansett alt av fysisk fostring 🙂

Sykt vakkert

Men lettelsen over at jeg midt oppe i steinrøysa hadde bestemt meg for å sove på Memurubu var enorm. Og humøret ble bedre selv om jeg likte steinrøya svært dårlig fortsatt. Omsider kom jeg meg endelig opp på toppen.

Vel, rettere sagt en av mange småtopper.

Så bar det nedover. Mer smerte, men på nye steder. Det er ikke akkurat behagelig å gå nedover i ulendt terreng om kroppen er i ferd med å streike.

Og så kom tanken for første gang.

– Dette er det mest idiotiske jeg har noengang har gjort.

Ja, jeg sa det høyt. Som om noen hørte meg og ville gi meg noen trøstende ord.

I samme øyeblikk stoppet jeg opp. Og løftet blikket.

Og smilte fra øre til øre. Det var jo så sykt vakkert. Tenk å kunne være så heldig å se noe så flott. Uten fluer, mygg, regn eller vind. Jeg var i paradis.

I to minutter. Til jeg tok mitt neste steg nedover. Da tok smertene over oppmerksomheten. Nok en gang.

Isbre

Noen timer senere kunne jeg i det minste se dalen jeg skulle ned i. Men hver gang jeg trodde den siste bakketoppen kom, så var der en til.

Det finnes knapt noe mer irriterende i den hersens fjellheimen.

SNØDEKTE FJELL: I det fjerne flere fjelltopper på over 2.000 meter.
SNØDEKTE FJELL: I det fjerne flere fjelltopper på over 2.000 meter.

Så dukket Russvatnet opp til høyre, og på samme side, Norges syvende høyeste fjell, Surtningssue på 2368 meter, med en liten arm fra Blåbrean. Rett frem badet et snødekt tindelandskap med 10-12 fjelltopper på over 2000 meter i sola.

Å, så vakkert. Og smertene var på nytt glemt. Jeg var i himmelen. Nok en gang.

Akkurat der og da var jeg heldigvis ikke klar over at det var siste gangen jeg hadde den følelsen denne dagen.

Mumrubu

bess-13
OVERNATTINGSTED: Memurubu

Turen nedover til Memurubu gjorde vondt. Men jeg så hele tiden bygningene hvor en seng sto og ventet. Klokken var bare åtte på kvelden, men jeg la meg gjerne tidlig.

For jeg kom jo til å sove som en baby.

Et kvarter senere var jeg nede. Fire personer var i full aktivitet ved hovedbygget. Men jeg lot de være i fred. Og skiftet til tørre klær og spiste kvelds.

Kvart på ni reiste jeg meg.

Og gikk i motsatt retning av hovedbygget. Ned til vannkanten av Gjende. Og fant stien til Gjendesheim.

Jeg hadde nemlig ikke sendt sms’en. Smerte fikk bare være smerte. For oppe på fjellet, like etter jeg hadde passert de åtte første kilometerne, så bestemte jeg meg for at jeg skulle gå hele veien.

Sengen ble stående urørt.

Og det til tross for at krampa nesten tok meg flere ganger da jeg skiftet til tørre klær. En gang kom den. Da jeg tok av meg de våte sokkene og krampa kom i magen av alle steder.

Vann til leggene

Etter en kilometer angret jeg. At jeg ikke takket ja til tilbudet om en varm og myk senga som skulle gjøre at hver en muskel fikk den hvilen de trengte.

Men det var for sent å snu. Den første timen gikk veldig sakte.

Så traff jeg en foss og et elveleie hvor stien var borte, men jeg kom meg heldigvis forholdsvis tørrskodd over. Men jeg var ikke lenge i paradis.

Stien gikk ut i Gjende. Og ble borte. Ti meter lenger fremme var den inne på tørt land igjen. Oppover kunne jeg ikke klatre, for det var en glatt og bratt bergvegg der så langt øyene kunne se.

Det var ikke noe mer å tenke på. Ut i vannet. Som sto meg opp til leggene. Brevannet var – helt riktig – iskaldt!

Men det gjorde noe med meg. Jeg våknet til live. Og de neste to timene gikk mye bedre. Og jeg smilte faktisk fra tid til annen. Men tro ikke at jeg koste meg…

INNBYDENDE: Her ser Gjende varm og innbydende ut, men jeg skal love deg at det vannet var iskaldt.
INNBYDENDE: Her ser Gjende varm og innbydende ut, men jeg skal love deg at det vannet var iskaldt.

På felgen

Det gjensto fortsatt en time. Med en stigning oppover bergveggen. Mørket hadde kommet snikende, og med tanke på at jeg var trøtt, sliten og helt tom for energi, så kom frykten. Høydeskrekken tok meg. Og ræva ble plassert midt på stien.

En halv meter lenger ut var det flere hundre meter rett ned til iskalde Gjende. Der og da var det like før fortvilelsen gikk over til tårer…

Et par minutter senere tok jeg meg sammen. Og turen gikk videre. Sakte. Veldig sakte.

De siste tyve minuttene var jeg fullstendig på felgen. Og alt annet enn et vakkert syn. Godt at ingen kunne se meg.

bess-15
HOTELL: Her sov jeg etter turen på 12 timer.

Men jeg kom frem. Klokken ett om natten.

Jeg brukte mine siste krefter på å skifte til tørt nok en gang. Teltet ble værende i bilen. Jeg la meg til å sove – i bilen. Om man kan kalle det søvn.

For jeg sov ikke som et barn om noen skulle tro dette etter fire timer kjøring, tolv timer slit og to timer søvn natten før.

Tre timer senere sto jeg opp. Trondheim ventet.

Stolt

Men da jeg krøp ned i soveposen var jeg likevel utrolig stolt. En tolv timers tur på tre mil i fjellet uten noen som helst form for treningsgrunnlag. Ja, det var bare rått. Det viser vilje og stahet. Egenskaper jeg liker å ha.

Ren og skjær idioti. Pur galskap. Ingen tvil om det. Den utrente og svake kroppen min gjorde turen til et rent helvete.

Men den himmelske tanken seieret. For i ettertid var det en tur jeg aldri ville vært foruten.

Om jeg ville gjort det igjen?

Aldri i livet…

Og vet du hva jeg i grunnen hadde planlagt den torsdagen da den impulsive ideen kom til live?

Jeg skulle gå på en topp til dagen etter Besseggen var gjennomført. Enten Knutshø eller Galahøpiggen. Men yr.no meldte mye regn den lørdagen, så jeg droppet tanken før jeg dro.

Det er vel ikke akkurat noen hemmlighet at jeg knapt kom meg opp trappene til leiligheten neste dag. Godt det ikke var snakk om mer enn to etasjer.

Og det tok bare tre dager før alle smertene var borte…

bess-14
KART: Turen startet helt til høyre i bildet og så gikk jeg opp på fjellet. På returen gikk jeg langs vannet.

 

Kategorier
Norge Oppland

Nærkontakt med moskus

To moskuser som er på vei mot meg.
To moskuser på Dovrefjellet.

Rastløshet. Noe som kan være en veldig god egenskap. Om man da får gjort noe med det.

Det var fredag. Jeg hadde ingen planer for helgen. Jeg kunne alltids ha gått på trøndersk rockefestival lørdag kveld, men å synge allsang på Rai, rai, rai uten bart og skinnvest fristet bare ikke…

Noen minutter med litt research og så ble valget enkelt.

En langvarig drøm skulle oppfylles.

Lørdag morgen satte jeg kursen sørvover. Etter nesten to timer var jeg fremme. Været var fantastisk til å være tidlig i september. Halvskyet og 15 grader. Jeg tok på meg fjellklærne og skulle bare gjøre en siste sjekk over kamerautstyret. Og den ene tingen jeg ikke sjekket før avreise manglet selvsagt. Minnekortene.

Heldigvis var jeg på et turiststed. Kongsvold.

– Nei, det finnes så mange forskjellige type kort, så det har vi ikke, sier mannen i resepsjonen.

Et øyeblikks fortvilelse sank inn over meg.

– Tenk om du får muligheten til det kule bildet av en moskus. Du bør nok kjøre til Oppdal og kjøpe deg et kort der.

Jeg gjorde det motsatte. Dro til Dombås. 30 minutter senere sto jeg på bygdas Elkjøp. Som hadde en masse minnekort til salgs. Men kun ett Compact Flash med 8GB.

Hadde flaksen snudd?

Ett kort var jo nok 🙂

Syv moskuser

Jeg dro tilbake. Og trasket opp i fjellet.

Etter en time var jeg oppe på plaåtået. Og så moskus et par kilometer til høyre for meg. Med flere guidede grupper. Det fristet ikke, for jeg ville ikke jakte i flokk.

Jeg gikk videre. Og plutselig sto et hårete forhistorisk dyr 300 meter foran meg. Og så ett til og ett til.

To moskus slåss litt på om lag 300 meters avstand fra meg.
To moskus slåss litt på om lag 300 meters avstand fra meg.

Totalt var det syv av dyrene som forsvant fra Norge under den siste istiden for 30.000 år siden. Moskusene som er der nå ble hentet fra Grønland på midten av forrige århundre.

Jeg gikk litt nærmere. Advarselen ved stien sa 200 meters avstand, og den holdt jeg. Dyrene beveget seg sakte fremover og en mindre gruppe mennesker var i bakkant av dem. 400 meter i retningen de gikk mot så jeg en stor stein.

Den ble mitt mål.

20 meter unna

Jeg gikk rundt i ring og ventet tålmodig oppå steinen. Plutselig kom en okse over åsryggen. Så et par unger og de fire andre som diltet sakte etter. Adrealinet kicket inn og jeg begynte å ta bilder. 10 minutter senere var jeg flankert av to okser mens barna og mødrene gikk rett imot meg. 100 meter. 70 meter. 50 meter.

Der og da burde jeg nok hoppet av steinen og kommet meg bort.

Men jeg var så oppglødd at den tanken slo meg ikke.

30 meter. 20 meter.

Jeg satt bare 20 meter fra disse fantastisk vakre urtidsdyrene. Det var nesten for godt til å være sant.

Så en lyd til venstre for meg. Den største oksen hadde jeg glemt av i et lite minutt, og plutselig var den 40 meter unna og nærmet seg sakte. Så snøftet den.

Første advarsel var gitt.

Stikk - her bestemmer jeg!
Stikk – her bestemmer jeg! Oksen var på dette tidspunktet bare 30 meter unna der jeg satt.

Skal jeg sitte? Den kommer seg ikke opp på steinen…

Men valget var enkelt. Jeg trakk meg unna. Det er tross alt deres hjem. Og det bør man respektere.

Pumpa slo fort da jeg gikk ned fra steinen, for disse beistene på 400 kilo løper 60 kilometer i timen. Da vekket realiteten meg. Ville han ta meg, var jeg sjanseløs.

Men han lot til å være fornøyd med at jeg umiddelbart hørte på advarlsen. Tross alt var barna hans trygge nå.

Sjefen

Jeg gikk ned på stien og 500 meter lenger inn i fjellheimen. En ny stein ble min. Og jeg ventet. 10 minutter senere kom de samlet. Men nå var oksen sjef. Han så på meg, og ledet resten flokken litt opp i fjellsiden og så tilbake i samme retning fra hvor de kom fra.

På en fjellknaus snudde han seg. Og viste seg frem. Beskjeden til den fremmende på steinen ble gitt klart og tydelig.

Jeg er sjef!!!

For et øyeblikk. For et praktfullt dyr. For en dag.

Oksen viser hvem som er konge på haugen.
Oksen viser hvem som er konge på haugen.

Som alltid er nordmenn vennligheten selv på fjellet.

Jeg møtte et par på veien ned til bilen. Og jeg måtte bare fortelle om opplevelsen da jeg satt på steinen med moskusene 20 meter unna.

Oksen gnir seg mot steinen jeg satt oppå bare tre minutter tidligere.
Oksen gnir seg mot steinen jeg satt oppå bare tre minutter tidligere.

– Det var godt du gikk da du fikk advarlsen, sa kvinnen.

– For i forrige uke var en som gjorde det samme. Men i motsetning til deg ble han ble sittende. Lenge. Han kom seg ikke ned fra steinen før etter seks timer, for moskuene sto rundt ham og ventet, la hun til.

Bildene kunne blitt spektakulære, men seks timer, nei takk…

Det er nesten utrolig hvor lett tilgjengelig moskusen er, så har du lyst å se dem, er muligheten veldig stor til å få en flott opplevelse i Hjerkinn-området på Dovrefjell.

 

For de som ikke har fått nok av disse vakre dyrene, så får du noen bilder til 🙂

Moskus-41

Moskus-110-3

Moskus-137

Moskus-69

Moskus-72

Moskus-66