Kategorier
Europa Portugal

Nyttårsfest med 200.000 mennesker

Stille og rolig hjemme med familien. Champis med dine nærmeste venner. Eller hyttetur i fjellheimen. Det finnes mange måter å feire en norsk nyttårsaften, men hva med å reise ut? Da kan jeg anbefale Porto på det varmeste.

La oss gå ett år tilbake i tid. Jeg hadde avsluttet noen herlige dager i Liverpool med gode venner og sett festfotball der favorittlaget hadde feid Arsenal og Newcastle ut av Anfield. Mens de dro hjem til Sunnmøre, satte jeg kursen sørover i Europa.

Planen var lenge Marokko, men i siste liten endret jeg det til Porto. Dit gikk turen på selveste nyttårsaften. Alene.

Men i havnebyen, som er av fem byer på den iberiske halvøya som er på UNESCO verdensarvliste (de andre er Barcelona, Valencia, Lisboa og Madrid), var jeg alt annet enn alene.

Nyttårsfeiringen er noe man tar svært seriøst i Portugal. Ved Avenida dos Aliadios samler titusenvis av mennesker seg. Levende musikk, mat og drikke dannet en fantastisk ramme før klokken slo ved midnatt.

isl-3
Et bilde av Capela das Almas to timer før klokken slo ved midnatt på nyttårsaften.
isl-4
Juledekorasjoner hang i gatene i sentrum av Porto.
isl-5
Et juletre av lys gjenspeiler seg foran rådhuset i Porto.
porto
Det nærmer seg midnatt i Porto og tusenvis av mennesker venter spent på fyrverkeriet.

Da eksploderte det over rådhuset i en fyrverkeri jeg aldri har sett maken til. Lysshowet var helt rått og man ble mest stående og måpe.

Selvsagt var det sild i tønne, for det ble hevdet at 200.000 mennesker var til stede. Og det var alt annet enn lett å sette et kamera på et stativ som ville gi meg brukbare bilder. Det ble derfor stående på en søppelcontainer. Og med så mye folk, så gikk som det måtte gå to minutter etter midnatt.

Champis flommet over både meg og kameraet. Mitt oppgitte blikk hjalp lite på feststemte 20-åringer. Det var bare å tørke bort det verste og fortsette å knipse bilder.

Det ble uansett en uforglemmelig feiring.

isl-12
Et nydelig fargespekter lyste opp himmelen i sentrum av Porto og så får man glemme at det sto en byggekran der…
isl-6
Det ble mye lys både på og over bakken da fyrverkeriet satte i gang i Porto.
isl-7
Tusenvis av mennesker hadde samlet seg på Avenida dos Aliadios i Porto for å bivåne fyrverkeriet som varte i 20 minutter.
isl-8
Rakettene i Porto ble sendt opp både fra bykontoret til høyre og rådhuset midt på bildet.
isl-9
Fargene lyser opp himmelen over rådhuset i Porto. Hotel Chique til venstre.
isl-10
Fyrverkeriet i Porto var av det imponerende slaget
isl-13
Men får nesten ikke nok av slike bilder…
isl-14
For hvert eneste bilde av fyrverkeri er jo forskjellig.
isl-15
Rett og slett et utrolig flott skue og det anbefales å dra til Porto for å se fyrverkeriet over rådhuset.
isl-16
Mitt siste bidrag fra det fantastiske fargespillet på himmelen i Porto.

Det var ikke til å unngå å bli mektig imponert på nytt da jeg ruslet samme sted klokken noen timer senere, for klokken halv elleve var det allerede ryddet opp igjen fra nattens fest.

Siste rest ble gjort mens jeg passerte.

isl-17
Disse tre er så å si ferdig med å gjøre rent etter nyttårsfesten.
isl-26
Denne karen hadde kanskje ikke fått nok etter nyttårsfesten eller kanskje var det for å reparere litt.
isl-27
Et lite bevis for at nyttårsfesten kunne man se i parken Jardim do Morro dagen derpå. I bakgrunnen renner Douro og i det fjerne kan man se broen Ponte da Arrabida.
isl-28
Ved det svært populære utkikkspunktet Miradouro da Serra do Pilar har man ryddet opp etter nyttårsfesten. De to kvinnene hadde kanskje akkurat avsluttet nachspielet…

Porto er en nydelig by og den er også et godt utgangspunkt for å utforske andre deler av landet, som små landsbyer inn mot grensen mot Spania eller søvnige feriesteder langs kysten. Om varme ikke er så viktig, så er januar et glimrende tidspunkt å dra på, for turistene er det få av.

Jeg fikk 14 herlige dager i vakre Portugal, et land jeg helt klart foretrekker foran middelhavslandene Tyrkia, Hellas, Kroatia, Spania og Italia. Man får et inntrykk av at deler av Portugal fortsatt får være litt fred for den store turiststrømmen, om man ser bort fra Lisboa, Porto og Algarve-kysten.

Vil du se mer av Portugal, så har jeg tidligere lagt ut bilder fra både soloppgang og solnedgang i Lisboa samt at jeg fikk kunstsjokk i Aveiro.

Her er en liten smakebit på hva Porto har å by på (flere bilder kommer i egen blogg):

isl-2
Porto sett fra utkikkspunktet Miradouro da Serra do Pilar hvor både kirken og klosteret ved samme navn hører til. Broen Ponte Luis I går over elven Douro.
isl-24
Husene langs Cais da Ribeira på nordsiden av Douro i Porto er et fascinerende skue.
isl-37
Det er flott tilrettelagt for både gående, joggende eller syklene langs eleven Douro. Broen Ponte da Arrabida ses midt i bildet.
por-31
Gatekunst preger også bybildet i Porto, og i det fotballgalne landet, er jo dette en passende variant. Og det er vel ikke tilfeldig at shortsen er merket CR7, som står for Cristiano Ronaldo.
Kategorier
Europa Frankrike

Verdens råeste idrettseventyr

Hver sommer kommer tankene. Der skulle jeg ha vært! Så ble endelig drømmen oppfylt da jeg dro på en roadtrip på 11 200 km hvor hele turen var planlagt rundt en enkelt dag i sykkel-mekka.

Først som sist. Å slenge ut påstanden verdens råeste idrettsopplevelse er ekstremt subjektivt. Og har jeg grunnlag for å si det? Jeg har vært til stede på kamp i NBA, NFL, NHL, Bundesliga, Premier League samt jobbet under VM på ski og vinter-OL. Men jeg aldri vært på fotball-VM.

Men jeg tror likevel det er få – om noen – opplevelser som slår Tour de France og etappen opp legendariske Alpe d’ Huez. Arrangøren snakket om at flere hundre tusen omkranset løypa i den 30. gangen målgangen var plassert i den franske landsbyen 1850 moh i 2018. Fem år tidligere mente de at én million så etappen live, da syklistene ble tvunget til å klatre opp bakken på 13 kilometer med et snittsstigning på åtte prosent to ganger på samme etappe!

Jeg kjørte opp dagen før siden det er umulig å kjøre opp samme dag som etappen går av stabelen. Det var knapt en ledig plass oppover de 21 svingene. Et yrende folkeliv. Mye alkohol, men ikke noe fyll. Folk var bare glade, i et strålende humør.

Jeg var som en liten unge og søvn ble det knapt. År etter år har jeg fulgt Tour de France gjennom TV-ruta. Christian Paasche og Johan Kaggestad gjør at man helst ikke vil gå glipp av et eneste sekund. Hver eneste sending har jeg tenkt, det der må jeg oppleve.

Nå var jeg endelig her. Jeg måtte klype meg i armen. Og det på kongeetappen som avsluttes på selveste Alpe d’ Huez.

Jeg sto opp uvel og nervøs. Umulig å få i meg en matbit. Og jeg var bare tilskuer. Jeg hadde ingen plan og startet bare å gå nedover fra mål. Syklist etter syklist kom opp. Mosjonistene får nemlig lov å sykle opp før verdens beste klatrere gjør opp om seieren. Vel, jeg vil ikke akkurat kalle de mosjonister.

tour-5
Mosjonistene har bare to kilometer igjen til de passerer målstreken.

To og en halv kilometer fra mål kom jeg til en sving full av nordmenn. Men selv om det fristet å være blant likesinnede fra hjemlandet, så trasket jeg meg videre nedover. I søken på noe helt spesielt.

tour-6
Et svært norsk flagg blir lagt ut i svingen to og en halv kilometer før mål.
tour-7
Det er mektige omgivelser i de franske alper.
tour-9
Svært mange nordmenn var veldig synlig.
tour-11
Selv «mosjonistene» fikk heiarop fra de norske supporterne.

En time senere og jeg fant «The Holy Gral» i «The Dutch Corner». Ved Église Saint-Ferréol hadde nederlenderne sin egen sving i sving nummer syv, og for et liv. Med en egen og provisorisk bar hvor en 10-11-åring serverte øl, bluss som gikk av i tide og utide og et  vanvittig leven var dette helt klart plassen å være.

tour-51
«The Dutch Corner» på veien opp til toppen av Alpe d’ Huez.
tour-24
Det var visstnok ingen regler for hvor ung man kan være for å servere alkohol til tørste sykkelturister.
tour-35
Et av mange bluss som ble brukt i timene før de profesjonelle syklistene kom forbi.

Nederlenderne har faktisk satt så mye preg på bakken opp til Alpe d’ Huez at den blir også kalt den nederlandske bakken.

2018 markerte første året man tvang de gærne tilskuerne i The Dutch Corner til å stå bak tau. Grunnen var de fryktet for sikkerheten upopulære Chris Froome. Hvem kom først opp til den nederlandske svingen? Selvsagt var det en nederlender. Steven Kruijswijk rundet svingen og det tok fullstendig fyr i teltet (han ble forresten nummer 10 til slutt, 53 sekunder bak Geraint Thomas, som også vant sammenlagt).

tour-47
Stemningen var helt rå i «The Dutch Corner» da førstemann viste seg å være nederlenderen Steven Kruijswijk.

Et annet sikkert tegn på at jeg var på riktig sted var jo at Borat også var der. TV2 mente tydeligvis han var så viktig at to forskjellige team intervjuet ham…

tour-34
TV 2 Helene Olafsen med en noe utradisjonell måte å intervjue Borat på.
tour-33
Helene Olafsen storkoser seg tydeligvis i intervjuet med Borat.
tour-31
TV 2 intervjuet Borat like godt to ganger…
tour-32
Dagens viktigste selfie!

Dersom du aldri har vurdert et idrettsarrangement som et reisemål, så er det kanskje på tide å gjøre det. Uansett om det er familie-, kjæreste- eller gutte- eller jentetur, så dra, dra, dra!

Det kan lett kombineres med mange andre flotte reisemål i Sveits, Frankrike og Italia, slik eg gjorde på min tur. Eller man kan ta en uke og bare følge sirkuset på nært hold.

Du er uansett garantert en opplevelse for livet. Her er mine resten av mine bilder fra legendariske Alpe d’ Huez.

tour-54
Det er nesten et under at det går bra og at det ikke er flere uhell så nært som tilskuere er syklistene.
tour-13
Det er ikke noe å si på innsatsen til denne tilskueren, men syklisten har kun lyst på en ting, ølen til tilskueren.
tour-60
Alexsander Kristoff er på vei opp bakken og det ser ikke ut som han koser seg akkurat.
tour-46
Skal tro hvor disse vinelskerne kommer fra…
tour-43
Det er kanskje greit med et lett og luftig antrekk i den sterke varmen.,
tour-16
Kanskje den beste måten å komme seg opp bakken på om man sitter på en sykkel.
tour
Colombianerne på plass for å heie på Nairo Quintana.
tour-18
Vann kan brukes til så mangt.
tour-10
Lettkledde dansker er selvsagt også på plass under Tour de France.
tour-37
En lang karavane med forskjellige sponsorer kommer forbi i god tid før syklistene kommer.
tour-52
Det må gi en enorm boost å sykle forbi så mange galne sykkelfans.
tour-57
Edvald Boasson Hagen (grønn hjelm) på vei opp på Alpe d’ Huez.
tour-48
Nairo Quintana, Geraint Thomas og Chris Froome på vei oppover og Thomas vant etappen og rittet sammenlagt.
tour-27
Nederlenderne vet hvordan man skal sette farge og liv og røre på rittet.
tour-42
Med en gradestokk som passerte 30 grader, så var det nok deilig å bli avkjølt.
tour-23
En tålmodig danske leser boken til sin favoritt, Jakob Fuglsang.
tour-25
Den 12. etappen i Tour de France gikk i nydelige omgivelser.
tour-15
Eldre mann er ung og hip!
tour-21
Å gå med Hulk-drakt i 30 grader måtte ha vært en grusom opplevelse.
tour-53
Politi og tausperringer hindret at det entusiastiske publikummet i «The Dutch Corner» fikk nærkontakt med rytterne.
tour-36
Fotballhatten passer fint inn på sykkelløp også.
tour-19
Denne karen fikk trolig nok i varmen og bestemte seg for å ta en blund i skyggen.
tour-8
Disse to syns tydeligvis at det var kult å bli tatt bilde av i sammenheng med at det sto store patter på veien.
tour-22
For denne trioen er det kun polka dot-trøyen som gjelder.
tour-44
Fotografen til Dag Otto Lauritzen blir sprayet med vann av norske supportere.
tour-49
Syklisten har akkurat passert punktet hvor sperringene tar slutt, og da kommer supporterne helt innpå kroppen.
tour-29
Politet var av den hyggelige sorten og stilte villig opp på bilder.
tour-14
Tilskuere fra flere nasjoner heier frem en kvinnelig mosjonist.
tour-12
Det er ikke noe å si på støtten som den eldre herren får på veien opp Alpe d’ Huez.
tour-2
Alpe d’ Huez
tour-4
Litt mat og religion kan sikkert hjelpe før man skal heie frem sin egen favoritt.
tour-50
To syklister har akkurat rundet sving syv av de 21 som man må gjennom før man er på toppen.
tour-55
Denne karen er ikke mer sliten enn at han gjør alt han kan for å få enda mer trøkk i publikum.
tour-41
Et firma bruker 2CV i karavanen som besto av sponsorer.
tour-20
Disse to heier frem både sammenlagtlederen (gult), beste spurter (grønt) og beste klatrer (caps).
tour-17
Disse to karene tar livets med ro i skyggen, så her var det stille før stormen.
tour-3
Noen av de siste svingene før man er på toppen av Alpe d’ Huez.
tour-26
Kirken Église Saint-Ferréol ligger midt i sving syv.
tour-59
Niendemann i dette feltet, i hvit drakt, er Alexsander Kristoff på vei oppover til toppen av Alpe d’ Huez.
tour-58
Peter Sagen er en av sykkelsporten mest populære ryttere og kanskje den største superstjernen av dem alle.
tour-38
Denne dama liker tydeligvis ikke å bli sprutet ned av vann.
tour-56
En stor gruppe på vei gjennom «The Dutch Corner» på veien opp til toppen av Alpe d’ Huez og midt i gruppen sitter Edvald Boasson Hagen.
tour-40
Det var mange utrolige doninger i sponsor-karavanen.
tour-61
Alle syklistene som syklet opp før rittet måtte vente lenge før veien ned ble åpnet igjen.
tour-62
Tre karer/nisser som er uten tvil svært godt fornøyd med etappen opp Alpe d’ Huez.

 

Kategorier
Europa Italia

Vakre og glamorøse Portofino

Lekeplass for de rike og bortskjemte med høy sigarføring. Restauranter som skryter av stjernebesøk. Det er ikke rart man blir blendet av alt det vakre. 

Vil du se og blitt sett? Vifte med designerklær, Jimmy Choo-sko og Louis Vuitton-veske? Da er Portofino stedet for deg. Du kan jo også spise på Delfino, som skryter av å ha hatt Denzel Washington og Mariah Carey som gjester.

Hvem vet, kanskje får du en Hollywood-stjerne sittende på bordet ved siden av.

por-60
Mariah Carey har vært gjest på Delfino.
pfino-2
Det har også Denzel Washington vært.
por-69
Restauranten Delfino til høyre i bildet.

Nå testet jeg ikke maten på Delfino. Og ut fra Tripadvisor så gjorde jeg rett i det. Mange har faktisk regelrett slaktet restauranten. Selvsagt skal man heller ikke stole blindt på de anmeldelsene.

Vertinnen med de lite sjarmerende «duck lips» klarte ikke å lokke meg til lunsj med sitt falske smil. Men jeg så nok heller ikke ut som det klientellet hun ønsket seg.

Bare to av bordene hadde gjester. Det ene med en eldre mann på 70 og en kvinne på 25-30. Det lyste designer av alt hun hadde på. Salaten var urørt ut og var mest til pynt. Hvilken av de to telefonene hun skulle se på, så ut til å være dagens vanskeligste avgjørelse. Og veskehunden, var tydeligvis kun pynt, for den ble fullstendig ignorert.

Jeg ruslet videre. Og 200 meter senere reiv det i nesen. Stanken var nesten ikke til å holde ut. Men samtidig veldig gjenkjennbar.

Det var også lukten av penger. Men penger man tjener for å overleve. Inne blant luksusbåtene lå noen få fiskebåter. De lå tomme og forlatte. De hadde nok allerede gjort sin jobb den dagen og sørget for at dagens fangst havnet ned kresne ganer i landsbyens fasjonable restauranter.

Kontrastene var til å ta og føle på. Man blir litt trollbundet av at rik og fattig ligger så å si side om side inne i havnen til Portofino.

farge-3
Noen få fiskebåter som leverer fersk fisk til restaurantene.
nye-3
Denne lå bare en steinkast unna fiskebåtene.

Landsbyen med kun vel 400 innbyggere ligger idyllisk til rundt en liten bukt. Og de fargerike husene som omkranser småbåthavnen gjør at det er umulig å ikke falle pladask. Det er svært enkelt å forstå at både kjendiser og turister strømmer til denne italienske perlen. I 50-årene tok turisme over for fiske som hovedindustri.

Jeg ruslet en tur opp til Castello Brown hvor både Greta Garbo og Sophia Loren prydet veggene fra da de besøkte Porofinto i deres glansdager for noen tiår siden. Utsikten derfra er fantastisk  og man får se hvor vakker den lille italienske landsbyen er og kanskje kan forstå hvorfor de rike og kjente elsker å ta turen dit.

nye
Båtene kom og gikk i Portofino.
nye-4
Idyllen preget Portofino denne sommerdagen.
nye-6
Utsikten over Portofino fra Castello Brown.
por-15
En seilbåt ligger inn i innseilingen til Portofino.
por-20
Fargerike bygninger preger Portofino.
por-22
Havnen i Portofino.
por-23
Selvsagt ligger det mange Riva-båter inne i havnen i Portofino.
por-26
Fargerike hus mens disse båtene er litt mer nøytrale.
por-30
Portofino.
por-31
Er det mest for pynt eller blir de brukt. Portofino, Italia.
por-32
Husene og båtene ligger tett i tett i Portofino.
por-38
Utsikten fra Castello Brown i Portofino.
por-44
Båtene er en svært viktig og avgjørende del av bybildet i Portofino.
por-46
Ble litt fristet til å bli med på en båttur, men jeg var en landkrabbe under timene jeg tilbrakte i Portofino.
por-68
Nydelige bakender 😉
por-76
Da var det tid for å si farvel til Portofino for denne gang.
por-81
Portofino fra Castello Brown.
por-86
Det er ikke vanskelig å like den italienske landsbyen Portofino.

Da jeg bestemte meg for å dra videre et par timer etter lunsj møtte jeg mange kvinner i 40-60-årene på vei ut av landsbyen og på nytt gjorde det vondt i nesen. Kvinnene måtte jo – alle som en – ha tatt et bad der vannet var byttet ut med parfyme.

Der og da var jeg ikke tvil. Lukta av den andre typen penger. Råtten fisk var helt klart å foretrekke… Kanskje har det litt med at man er født og oppvokst i en fiskeribygd og elske følelsen av å bo ved havet.

Og når det blir tatt modellbilder, ja da stjeler jeg glatt motivet. Det er heller ikke første gang jeg tar snikbilder av modeller i Italia. Det skjedde også da jeg var i Venezia to år tidligere.

Det skader vel ingen at jeg snikfotograferer det som er mørkt, eksotisk og vakkert? En ble dog litt irritert. Fotografen sendte meg et blikk som ga klar beskjed om hva han mente om min tilstedeværelse.

pfino
Modellen er klar for fotografen i italienske Portofino.
por-70
Hunden på assistentens hånd ser ut til å bry seg katta om fotograferingen.
por-65
Var ikke så lett å bevege seg oppe i jolla med en tettsittende kjole.
por-64
Begge modellene ser ut som de er møkk lei hele fotoshoot’en.
por-63
Vakker kvinne i vakre Portofino.

Man trenger ikke så lang tid for å utforske den idylliske landsbyen som ligger vel åtte mil nord over Cirque Terre. Og skal du gå den berømte gåturen litt lenger sør, så er det så absolutt verdt det å dra nordover til Portofino.

Plant bakdelen i en stol på en utendørsrestaurant og bare se på folk. Peoplewatching der må føles ut som et herlig kinderegg. Det er en sport som er gratis, du bruker knapt en kalori og et mer perfekt sted å gjøre det enn i Portofino finnes knapt. Og her du heldig, så får du kanskje sett en kjendis eller to.

nye-5
Var mange både to- og firbeinte på torget i Portofino.
nye-7
Selfie ved Chiesa di San Martino.
por
Det var rolig tidlig på morgenen.
por-33
Selfie må man selvsagt ta når omgivelsene er så vakre…
por-34
Det var ikke bare venninnene, men også mannen som fikk være med på selfie.
por-45
Hus oppe i åssiden.
por-57
Sigaren nytes tydeligvis.
por-58
Viktig med hjelm som er moteriktig.
por-62
Det ble litt mer folksomt ved lunsjtider.
por-71
Chiesa di San Martino, Portofino.
por-73
Chiesa di San Martino, hvor jeg ikke en gang stakk hodet innom…
por-50
Utsikt fra Castello Brown.
por-19
Castello Brown oppe til høyre.

 

Først som sist, om du ikke har oppdaget det, så må jeg innrømmet at dette var et sted hvor jeg nok en gang gikk banans med kamera. Det er kanskje regelen hos meg og ikke unntaket. Men samtidig tenker jeg alle liker forskjellige motiver, så hvorfor ikke legge uten noen bilder for mye.

Men så var også Portofino et svært fotogent sted.

Så her er noen flere. Stort sett med båter på…

por-24

por-41

por-43

por-47

por-79

por-80

por-88

por-28

por-37

por-55

por-46

por-38

farge-5

Kategorier
Europa Portugal

Solnedgang uten sol

Jeg elsker solnedganger. Men akkurat denne kvelden var jeg ikke i tvil. Solen kunne seile sin egen sjø.

Jakten var i gang. Selvsagt var jeg sent ute. Så jeg småløp langs bredden av Tejo for å finne et godt sted å forevige solnedgangen. Det var ikke planlagt, for jeg hadde spasert i timesvis i Lisboas gater og var i grunnen på leting etter et sted å spise middag langs elvebredden.

I et lite øyeblikk stoppet jeg opp. Så nedover elva og der var solen på vei ned. Den hadde jo perfekt retning. Denne muligheten kunne jeg ikke gå glipp av. Til tross for at jeg var skrubbsulten i og med jeg ikke hadde spist på ti timer, så ble middagsplanene skrinlagt.

Så tempoet økte nedover mot elvemunningen. Flere satt med en flaske øl og så på solen som var på vei ned i horisonten. Hvorfor kunne ikke jeg gjøre det samme? Jeg kunne komme tilbake neste kveld. Det var jo bare den første av fire kvelder i Lisboa.

Jeg la merke til at jeg hadde begynte å småløpe. Hva var galt med meg? Det var jo bare snakk om å ta et bilde. Jeg kunne jo heller gjøre litt research og komme tilbake. Jeg stoppet opp. Så lo jeg halvhøyt for meg selv, for dette øyeblikket får jeg ikke tilbake. Folk trodde nok det hadde klikket for meg.

Jeg passerte MAAT, som så ut til å være et glimrende sted. Jeg stoppet på nytt. Nei, jeg pushet på. Løp sikk-sakk mellom alle turistene og kom til Torre de Belem.

por-2
Sola lyser opp Torre de Belem.
natt-2
Monument to the Overseas Combatants.
natt-12
Monument to the Overseas Combatants.

Da stoppet jeg opp. Tok et par bilder, men nei, to minutter senere fortsatte jeg jakten. Like etter kom til en bygning. Den så interessant ut. Skulle jeg fortsette? Magefølelsen sa nei. For arkitekturen så veldig spennende ut.

Så jeg ga det en sjanse og gikk inn mellom de to bygningene som utgjør Fundação Champalimaud.

Jackpot.

Der var solen. Og for et sted å bilde av solnedgangen. Uten solen!

Det er tydeligvis lov å ha litt flaks.

natt-8
Skyggeeffekten ble ganske så kul ved Fundação Champalimaud.
natt-10
Mennesker og fugler ved Fundação Champalimaud.
natt-3
Fundação Champalimaud.
natt-5
To av dem er mest opptatt av å ta bilder av solen, jeg syns det ble best uten solen ved Fundação Champalimaud.
natt-9
Fundação Champalimaud, Lisboa.
natt-7
Fundação Champalimaud, Lisboa.
natt-4
Mennesker til høyre og venstre og fuglen får den sentrale plassen ved Fundação Champalimaud.

Jeg hadde jaget på som en tulling. For å ta bilde av sola. Og så endte jeg opp med å droppe den helt.

Nå visste det seg at panikken for å ikke rekke det, heller ikke var berettiget. Langt ifra også. Hadde jeg brukt noen sekunder på å sjekke appen, så hadde jeg visst at jeg hadde brukbart med tid denne januarkvelden.

Så god tid at jeg rakk å gå de to og en halv kilometerne tilbake til MAAT før solen forsvant…

Så hastverket betalte seg uansett.

natt-14
Padrão dos Descobrimentos.
natt-15
Solen er i ferd med å gå ned mens en seilbåt forlater havnen.
por
Solnedgang ved elva Tejo.

 

Hodet mitt er tydeligvis ikke alltid riktig innstilt når jeg jakter et bilde. Det var ikke første gang at panikken slo inn og det blir nok ikke siste gang heller.

Det ble en perfekt kveld for å nyte solnedgangen på grunn av arkitektoniske perler langs bredden til Tejo. MAAT er en bygning med fantastiske linjer og dermed er det lett å gå litt bananas med kameraet. MAAT og Fundação Champalimaud ga meg i alle fall feriebilder som jeg ble veldig fornøyd med. Dere får leve med at det ble mange like bilder med bare små forskjeller.

Dagens fototips: Dropp gjerne selve sola og se etter bygninger eller andre ting som gi deg bilder hvor solen gir gode skygge-effekter eller hvor den speiler seg i diverse flater.

Tidligere på dagen og neste morgen sto jeg opp grytidlig for å fange soloppgangen. Det ble også utrolige flotte opplevelser og de bildene kan du se her.

natt-17
Seilbåt i det fjerne mens sola lyser opp veggen på MAAT.
natt-19
Det var bare for fristende å stjele dette bildet ved MAAT.
natt-20
MAAT, Lisboa.
natt-22
Nydelige linjer og kurver ved MAAT. Dette bygget kan mange byer lære mye av.
natt-25
Noen foretrekker å gå opp på taket, mens andre finner roen et annet sted. MAAT.
natt-26
Oppe på taket på MAAT.
natt-28
MAAT er en arkitektonisk perle.
natt-30
MAAT, Lisboa.
natt-31
MAAT, Lisboa.
natt-32
MAAT, Lisboa.
natt-37
MAAT, Lisboa.
natt-33
MAAT, Lisboa.
natt-34
MAAT, Lisboa.
natt-36
MAAT, Lisboa.
natt-35
MAAT, Lisboa.
natt-41
Da var det bare å gå hjem, mørket hadde senket seg ved elvebredden til Tejo.
natt-42
Torre de Belem før solen har stått opp. Jeg måtte slenge de bildene med her siden jeg glemte de på posten om soloppgang.
natt-43
Torre de Belem.
natt-44
Torre de Belem, Lisboa.

 

Kategorier
Europa Moldova

Fikk sikkerhetspolitiet på nakken

90 dagers visum var plutselig redusert til 12 timer. Og bare to timer senere ba en politimann om å få sjekke mine bilder.

Slikt kan kun skje på et av de mest absurde stedene i Europa.

Jeg var i en utbryterrepublikk bak den gamle jernteppet. Det nærmeste man kanskje kommer det gamle Sovjetunionen. Jeg var i Tiraspol, en by i Moldova, men som også er hovedstad i Transnistria, landet som de selv kaller Pridnestrovie. I september 1990 erklærte de seg uavhengig av Moldova. I dag er det ikke noe land som har anerkjent Transnistria som et land.

Selv om du er i Moldova, så driter de i lovene og reglene til Moldova. Og du må gjennom en tungt bevæpnet sikkerhetskontroll før du får krysse grensa. Som turist får du kun oppholde deg der i 12 timer, og de har selvsagt sin egen valuta.

Noe jeg fikk smertelig erfare da jeg skulle så desperat måtte på do etter mange timer i buss. Det måtte de ha betaling for. Greit nok. Men selvagt i deres egen valuta.

Jeg ble nærmest skjelt ut da jeg prøvde å betale med penger fra Moldova selv om jeg var i Moldova…

Det var bare å knipe igjen og løpe til nabokontoret for å få noen banditt-penger.

tir-19
Her er visumet som ga meg 12 timer i Transnistria.
tir-18
Lokal valuta i Transnistria.

Du kan søke om utvidelse av visumet, men jeg skulle kun være der i fire timer før en ny buss tok meg med til Ukraina.

Jeg ruslet rundt og tok noen bilder. Blant annet av statuen av Lenin. Og så flyttet jeg meg litt og tenkte jeg skulle få med regjeringsbygningen i bakgrunnen.

Jeg knipset noen bilder. Og så i øyekroken at en uniformert mann kom gående ned trappen. Perfekt tenkte jeg.

Og tok dette bildet:

tir
Akkurat der og da trodde jeg politimannen hadde andre planer enn meg. Men foran statuen av Lenin og regjeringsbygningen, tok jeg fullstendig feil og fikk meg en uvanlig overraskelse.

– Hei, kun Lenin!

– Unnskyld?

– Du kan kun ta bilder av Lenin.

– Jeg er bare turist, prøvde jeg meg før jeg ble avbrutt.

– Du kan ikke ta bilder av bygningen. Få se bildene dine!

Jeg ble rådvill. Hva i all verden gjør jeg nå? Jeg har jo nettopp ta bilde av et medlem av sikkerhetspolitiet foran bygningen.

Hva vil han gjøre om han ser bildene?  Jeg har flere hundre bilder. Hva om han forlanger brikken eller at jeg sletter alt?

– Hva venter du på? Få se bildene nå!

Jeg tok opp kamera, og slo det på. Men like før jeg vendte det mot han, hadde jeg på bildefremviseren og samtidig vridde jeg på en knapp oppe på kamera som tok meg ti bilder tilbake.

Hadde han sett hva jeg gjorde? Hvilket bilde ville dukke opp?

Jeg så ned, det var et bilde av statuen som du ser under. Jeg trykket ett og ett bilde bakover. Der jeg visste at det ikke fantes bilder av bygningen.

tir-2
Nærbilde av statuen av Lenin i Tiraspol.
tir-3
Lenin og flagget til utbryterrepublikken Transnistria i bakgrunnen.

Han lot seg lure.

– Takk. Husk, kun Lenin, sa han før han snudde og marsjerte inn igjen.

Dermed fikk jeg beholde bildet av det som må være et av verdens styggeste og minst interessante regjeringsbygninger.

Noen dager før hadde jeg risikert å bli arrestert da jeg tok meg ulovlig inn i en kommunistbygning i Bulgaria, og den opplevelsen kan du lese mer om her.

Jeg fikk tatt noen bilder til (se lenger ned) mens jeg ruslet rundt i Tiraspol, men byen med 135.000 innbyggere var ikke en turistfotografs drøm akkurat.

For å være helt ærlig, så holdt det med et par timer. Jeg stoppet mest fordi det var et kuriøst sted, og jeg kommer aldri til å anbefale det som reisemål. Men samtidig fikk jeg en absurd opplevelse som jeg aldri blir å glemme.

Det ble også et trist skue å gå gatelangs i en «hovedstad» og oppleve at ikke et eneste menneske smilte.

Been there, done that. Og det holder i massevis.

PS! Tiraspol har en vennskapsby og den er utrolig nok norsk (Trondheim).

tir-22
Krig og fred side om side ved hverandre i Tiraspol.
tir-8
Det var mange nedslitte bygninger i Tiraspol. Fattigdommen var enkel å se.
tir-9
Topp moderne bygning rett ved siden av bygget som vises i bildet over.
tir-27
Russiske flagg var hengt opp i Tiraspol.
tir-26
Det ble så tatt ned, men uten at jeg vet grunnen og hvem som hadde hengt det opp. I en avstemning i 2006 stemte nesten 100 prosent for å bli innlemmet i Russland.
tir-7
Porten til en religiøs bygning i Tiraspol.
tir-16
Momument var det mange av i Tiraspol.
tir-14
Enda et monument i Tiraspol.
tir-13
En soldat som for øvrig man så mye av i Tiraspol den dagen.
tir-23
Tatt mest pga skyggeeffekten.
tir-12
T-34 sovjetisk tanks. En av severdighetene i Tiraspol like ved regjeringsbygningen.
tir-10
Ups, enda et monument.
tir-28
Markedet i Tiraspol.
tir-32
Ei kvinne som ikke er alltid for glad i solen.
tir-31
KBAC er en veldig populær og billig drikk, som jeg en gang smakte på i Hviterussland, men det smakte helt grusomt.
tir-24
Buss i flaggets farger.
tir-34
Nok et bilde fra slik mange boligblokkene så ut i Tiraspol.
tir-20
Med 35 grader denne sommerdagen så var det nok sykt deilig med et bad i Dnestr.
tir-17
Nok et badebilde fra elva Dnestr.
tir-35
Togstasjonen i Tiraspol er den reneste jeg noensinne har satt min fot i.
tir-36
Utenfor togstasjonen i Tiraspol.
tir-6
Toalettet var bare et hull i gulvet.
tir-5
Transportmiddel mellom Chisinau og Tiraspol var mer enn godt nok.
tir-4
På busstasjonen i Bucuresti før avreise mot Moldova og Transnistria.

 

 

Kategorier
Europa Portugal

Derfor må jeg stå opp tidlig!

Lisboa. Fredag kveld kl ni. Og jeg dro dyna godt oppunder haka.

Var jeg syk?  Vel, det er nok en del som ville ment at jeg hadde en skrue løs. Kanskje til og med mange av dem.

Utelivet i Lisboa er sikkert strålende. Jeg vet faktisk ikke, selv om jeg var der i fire dager. For tre av kveldene var jeg i seng omtrent før happy hour var over. Den siste slo jeg ut håret og feiret serbisk nyttårsaften i en leilighet med en venn jeg ikke hatt sett på ti år.  Utrolig hyggelig og annerledes fest med fantastisk hjemmelaget mat og levende musikk som besto av trekkspill.

Tilbake til senga. Nei forresten, det er jo ikke interessant. La meg heller skru tiden noen timer frem. Jeg plasserte beina på gulvet og åpnet gardinene. Det er en gåte hvorfor, for det var jo bekmørket ute. Klokken var jo bare seks om morgenen.

En time senere var jeg på plass. Ved bredden av elven Tejo, noen kilometer før den 1007 kilometer lange elven munner ut i Atlanterhavet. Det var kaldt. Frostrøyken sto ut av munnen, siden det var midten av januar. Jeg var altfor tidlig ute. Det var ikke en sjel å se, ikke akkurat merkelig med tanke på at det var lørdag morgen.

Jeg fant et sted hvor jeg plantet ræva selv om benken var iskald. Tiden gikk sakte, nesten annet hvert minutt så jeg på klokken. Dette var jeg ikke kledd for, så hvorfor ville jeg meg selv så vondt? Det var jo bare å gå tilbake til bilen, skru om nøkkelen og varmen ville omfavne meg.

Men da kunne jeg gå glipp av det første bildet.

De neste 30 minuttene føltes ut som en evighet, men det ble fort glemt. Her er nemlig grunnen til at jeg droppet lettkledde damer, duggfriske øl og pulserende rytmer ut i de sene nattetimer i bakgatene i Lisboa:

lisboa-36
Mitt første bilde denne morgen ved Vasco da Gama, Lisboa.
lisboa-5
Vasco da Gama, Lisboa.
lisboa-4
Vasco da Gama, Lisboa. Like før solen kom opp over horisonten.

Kulden var plutselig blitt historie i mitt hode. Magen rumlet, for frokost hadde jeg glemt i iveren av å komme meg av gårde, men nå kunne mat bare være mat. I det minste var jeg  ikke den eneste som hadde droppet festen, for jaggu kom ikke en fotograf til.

Broen Vasco da Gama er en stålkabelbro og er Europas nest lengste veibro på 12,3 kilometer. Det tok halvannet år å bygge broen og på det meste var 3.300 personer jobbet på broen som kostet vel 8 milliarder kroner.

En bro som ble et ypperlig fotoobjekt.

lisboa-33
Solen står opp! Vasco da Gama, Lisboa.
lisboa
En nydelig morgen ved Vasco da Gama, Lisboa.
lisboa-34
Vasco da Gama, Lisboa.

 

lisboa-16
Gangbro langs elven Tejo ved Vasca da Gama.
lisboa-8
Panorama av Vasco da Gama.
lisboa-11
Endelig kom det litt folk, godt kledde!
lisboa-7
Litt annet perspektiv.
lisboa-14
Ser mot Torre Vasco da Gama.
lisboa-9
Vasco da Gama.
lisboa-37
En nydelig morgen ved Vasco da Gama.

Ny morgen. Ny fototur. Ny bro.

Denne gangen var jeg for å forevige soloppgangen fra en annen vinkel. Jeg hadde plassert meg vest for broen 25 de Abril ved bygningen MAAT, 15 kilometer fra Vasco da Gama.

Det vil sørge for solen ville komme opp fra motsatt side av broen i forhold til bildene fra Vasco da Gama.

lisboa-21
Jeg og en fugl venter på at solen som skal komme opp over broen 25 de Abril i Lisboa.
lisboa-20
Nesten oppe. 25 de Abril.
lisboa-23
Solen har akkurat kommet opp under 25 de Abril. Til høyre ligger National Sanctuary of Christ the King.
lisboa-22
Umulig å bli lei av å se solen stå opp. 25 de Abril, Lisboa.
lisboa-24
Vi tåler vel et bilde til av solen og 25 de Abril ved elven Tejo (Tagus på engelsk).

Det var også en helt annen grunn til at jeg sto hvor jeg sto. Bygningen som huser MAAT (Museum of Art, Architecture and Technology), er en arkitektonisk perle og jeg tenkte den kunne gi meg noen fine bilder når de første solstrålene traff veggene.

Jeg var der kvelden før og fikk de siste solstrålene, men de bildene kommer i et annet innlegg.

Dere får nøye dere med morgenbildene nå 🙂

lisboa-26
En som er litt sporty og løper forbi MAAT.
lisboa-27
MAAT, Lisboa.
lisboa-28
Gøy å leke seg rundt et slikt bygg. MAAT, Lisboa.
lisboa-29
Enda en løper ved MAAT, Lisboa.
lisboa-38
Fra motsatt side, ser fra MAAT mot 25 de Abril, Lisboa.
Kategorier
Europa Italia Sveits

Et kunstverk av et veistykke

Stelvio-passert. Udødeliggjort av trioen Clarkson, Hammond og May. Spørsmålet er om veistykket er så bra som gutta påsto da de var verter for Top Gear.

Jeg har kjørt fem fjellpass i Sveits (fire på én dag), Grossglockner i Østerrike og Transfagarasan i Romania de siste tre årene, så da har jeg heldigvis litt å sammenligne med.

Først som sist, det er ingen grunn til å holde igjen. Stelvio (2757moh) er et kunstverk, som ble bygget mellom 1820 og 1826. Gutta i Top Gear mente at veien er av de beste i Europa. Det kan jeg ikke svare på, men det er en nytelse både for øyet og bilen. Veien på både sveitsisk og italiensk side er rå og omgivelsene er svært vakre.

DCIM100GOPROGOPR0309.JPG
Dronebilde fra Stelvio-paasset.

stel-56stel-37

stel-30

Men det er et stort men, for du ha veien helt for deg selv. For selv om jeg var oppe på passet grytidlig, så brukte jeg flere timer der, for jeg hadde ikke lyst å dra videre. Det gjorde at det ble ekstremt med motorsyklister og syklister så fort klokken bikket 10, hvor sistnevnte gruppe så ikke ut til å nyte det.

stel-49

stel-55

– Det er et helvete, sa en syklist som tok en pust i bakken.

Så kom en kar. Det så ut som Chris Froome dundret opp fjellsiden. 30 sekunder passerte han oss i svingen. På elsykkel.

– Jævla juksemaker, kom det spontant fra syklisten.

Kjøretøyet for turen var min elskende Tesla. Og starten sent om ettermiddagen gikk fra sveitsiske St. Moritz med toppladet batteri som sa 362 km på telleren. Etter å ha passert hjemstedet til langrennsstjernen Dario Cologna, Santa Maria val Mustair, parkerte jeg for natten, for jeg ville ikke kjøre for langt.

stelvio
I St. Moritz, klar for avreise.
stelvio-4
Jeg nøyde meg med å gå så fikk andre ta seg av trimmingen.
stelvio-9
Utsikten ned mot hjemstedet til Dario Colgona. Stelvio-passet ligger oppe til høyre utenfor bildekanten.

nytt-3

nytt
Godt egnet sted hvor jeg sov litt i bilen.

Noen få timer på øyet, om jeg kan kalle det for det, for jeg var i grunnen altfor oppspilt. Som et barn i lekebutikken. Litt før kl. 07 trakket jeg på gasspedalen og lot bilen ta meg i retning Stelvio-passet.

Som forventet møtte jeg knapt en bil på veien opp til toppen. De 15 kilometerne var over på et blunk, her var det bare å leke seg litt når veien var fri. Litt godsaker måtte jo barnet få som premie siden man sto opp ekstra tidlig. Så første delen av turen var en ren nytelse.

På toppen var det imidlertid fullt med folk. Men det var av typen som ga seg katta i å suse opp og ned langs landeveien. De skulle heller bli fartsblind med ski på beina.

stelvi-3stel-3

Jeg gikk opp på motsatt fjelltopp. Drona måtte ut før det ble for mye trafikk. Lover og regler hadde jeg ikke sjekket. Tenkte det bare bedre å be om tilgivelse.

Her er resultatet av den flyturen:

DCIM100GOPROGOPR0313.JPG

DCIM100GOPROGOPR0307.JPG
Bilene blir små sett i fra lufta ved mektige Stelvio.

DCIM100GOPROGOPR0308.JPG

DCIM100GOPROGOPR0310.JPG
Får noen interessante vinkler med dronefoto i Stelvio-passet.

DCIM100GOPROGOPR0312.JPGDCIM100GOPROGOPR0320.JPGDCIM100GOPROGOPR0322.JPG

Klokken ble 11 før jeg begynte å kjøre nedover og jeg tok det forholdsvis med ro, for det var nemlig blitt mye trafikk. Men litt moro måtte jeg ha det.

Det var jo tross alt «verdens beste veistykke.» Så jeg stoppet fem-seks ganger for å vente på klar bane. Og så trykket jeg tungt på høyrefoten. Men moro varte ikke lenge siden trafikken var voldsomt. Så det er helt avgjørende å kjøre begge sidene grytidlig om morgen om du vil ha det mest mulig moro.

stelvi-8
Helt bilfritt klokka åtte om morgenen.

stel-38

stel-42stel-23stel-35stel-44stel-25

Skulle jeg valgt å kjørt en av de fire turene mine igjen, så er det ikke tvil om dagen der jeg kjørte Grimsel, Furka, San Gottardo og Susten på én dag vinner hver hver eneste gang. En tur på 216 km som alle som elsker å sitte bak rattet skulle ha testet en gang i livet.

Da jeg passerte 50 kjørte kilometer fra toppen av passet sa telleren min at det var 208 km igjen på tanken. Ikke verst med tanke på at det på toppen viste 212 km (Fra St. Moritz til toppen av passet var forbruket 24,9kWh, 274 Whkm). Forbruk på de fem milene nedover var -15 kW/km…

Jeg stoppet i Meran for lunch. Ikke tilfeldig, for jeg vurderte like godt et pass til før jeg tok skulle innom en Tesla Superlader i Brennerpasset.

– Kjør motorveien, var rådet de lokalkjente ga meg.

Sikkert et bra råd. Men selvsagt gjorde jeg det motsatte. Tok veien over fjellet.

Jeg var møkk lei motorveier. Og jeg var jo der for å se mest mulig. Rekkeviddeangst, tja jeg tenkte det ville gå greit, bare jeg tok det litt rolig på vei opp. Dessverre ble været fort mye dårligere oppe i fjellet. På toppen av Jaufenpass, 2.094 meter over havet, var sikten nede i 30 meter på det verste.

stel-63stel-69stel-70stel-71

Men på andre siden lettet det jaggu meg opp 100 høydemeter lenger nede.

stel-72stel-73

Vel fremme ved superladeren i Brenner-passet, så hadde jeg 59 kilometer til gode. På 245 km hadde jeg brukt 50,3 kWh og et snittforbruk på 206 Wh/km.

Var det noen som snakket om rekkeviddeangst? Tesla er en drømmebil å kjøre i de fantastiske fjellene i mellom-Europa. Det ekstreme momentet gjør det ufattelig moro!

Uansett hvilket kjøretøy du har, eller om du føler deg supersprek på sykkelsetet, så kjør via Stelvio-passet. Stort vakrere fjellpass finnes nok knapt.

God tur!

Noen flere bilder, ble mange av dem:

stel-24

stel-51

stelvi-7stel-26stelvi-25stelvio-7stelvi-15stelvio-5stelvio-6stelvi-21stel-10stel-9stel-31stel-33stel-41stel-47stel-50stel-53stel-57stel-17stel-16stel-18stel-28stel-29stel-7stel-6stel-5stelvi-9stelvi-11stelvi-12stelvi-6stelvi-2stelvistelvi-4stelvi-23stelvi-13stelvi-17stelvi-26stel-14stelvi-27nytt-2stel-15stel-11stel-8

Kategorier
Europa Portugal

Fikk seksuelt kunstsjokk

Portugals svar på Venezia. Etter å ha opplevd de franske alper’s svar på Venezia – Annecy –  så var jeg skeptisk, for kanalene der imponerte ikke. Men selvsagt måtte Aveiro få en sjanse til å overbevise.

I Nederland ligger det en nydelig kanalperle i Giethoorn, så da kunne det være at Aveiro ville overraske positivt. Flere hadde også anbefalt havnebyen som ligger vel 70 kilometer sør for Porto.

Den første båten – en type som blir kalt Moliceiro – passerte meg da jeg spaserte inn mot sentrum ved siden av kanalen. De var jo svære. Og myntet på masseturisme. Skulle dette bli en ny nedtur?

aveiro

Nå var jo det nettopp horder av turister som gjorde at vakre Venezia ikke klarte å sjarmere meg i senk, men i det minste er gondolene av den mer lekre typen.

Et par minutter senere, og jeg fikk se de to første «gondolene» på nært hold.

Haka datt ned på knærne og geipen hang ut av kjeften.

Se bare her:

aveiro-3

aveiro-4

Erotisk kunst. I båtene som ble brukt til å frakte turister. Kunsten var ikke akkurat av den tamme sorten, mange var heller av den uanstendige typen. Kvinnene ble ikke akkurat fremstilt på en positiv måte.

100 meter lenger borte datt haka om mulig enda lenger ned. For detaljnivået nådde nye høyder. Kameltå på en turistattraksjon…

aveiro-6

Nå tåler jeg ekstremt mye, men det gikk jo barn overalt samt at mange nok også var religiøse. Men mellom bakenden av båten og roret så jeg noe kjent. En mann med langt hår. Kunne det være…

Jeg hadde sett rett. Et bilde av Jesus.

Så religion var ivaretatt. Men det hele ble bare absurd. For her var det erotikk og religion side om side.

aveiro-7

Det blir sagt om båtmalingene at de gjenspeiler eierens personlighet. I så fall er 90 prosent av dem mest opptatt av erotikk…

Alle har også noen skrevne ord under bildene. På de to neste har jeg prøvd meg på en oversettelse og på bilde to er til og med erotikk og religion representert i lag.

aveiro-9

Hva med et par myke egg?

 

ro-24

En velsignet liten vind…

En ting skal de ha, de svært kjedelige båtene jeg så på avstand, ble nå plutselig svært interessante på nær hold. Så nå måtte hver og en av dem sjekkes (flere bilder til slutt i saken).

Litt kunstinteresse har man jo tross alt 😉

Art Nouveau

For 500 år siden hadde Aveiro blitt en rik havneby på grunn av fiskeri og salt. Sistnevnte, som ble utvinnet lokalt, ble brukt til å bevare fisken. Men så kom flere hundre år hvor byen sleit økonomisk før vannet ble drenert og saltmarkene kom frem slik som de er i dag.

Dessverre var jeg der på feil tid av året, så det var ingen aktivitet på saltmarkene.

Velstanden som kom tilbake til byen på 1900-tallet kommer i dag frem i form av mye flott arkitektur og stilen Art Nouveau er fremtredende.

ro-26

ro-23ro-18ro-17ro-16

 

aveiro-32

Men det finnes jo også bebyggelse som er grå og kjedelig.

Da er det alltid en berikelse i mine øyne når man har gitt muligheten til la artister som elsker å drive med street art få sin utfoldelse.

aveiro-20aveiro-21aveiro-22aveiro-23

aveiro-14

Svært fargerikt

En fin avstikker er å kjøre til Costa Nova, en mil unna Aveiro. Det lille tettstedet har nydelige strender og noen svært fotogene hus. Fargerikt kan man vel trygt si at de er.

Disse husene ble opprinnelig brukt til å oppbevare fiskeutstyr før de ble strandboliger.

ro-22
Fargerikt i Costa Nova

av-8

av-11
Costa Nova

av-2av-3av-4av-5av-6av-9av-10

ro-21

Her er noen bilder til, for de som ikke har fått nok:

ro-11ro-13ro-12ro-10ro-9ro-5ro-3ro-2

aveiro-5aveiro-10aveiro-11aveiro-12aveiro-13aveiro-15aveiro-16aveiro-17aveiro-18aveiro-25avaveiro-45aveiro-39aveiro-49aveiro-53aveiro-56

 

Kategorier
Europa Sveits

Fire fjellpass på én dag

Fire fjellpass på én dag. Høres ut som en drømmedag. Og i fantastiske Sveits er det mulig. Selv om man kjører elektrisk bil.

Ruten var Brienz-Grimsel-Furka-San Gottardo-Susten-Lauterbrunnen. 216 kilometer.

Fire ganger skulle jeg ta min Tesla opp til over 2000 meter over havet. Noe som drar mye strøm, men så må man ned også og da blir jo strømmen regenerert. Så jeg var i grunnen aldri bekymret. Rekkeviddeangst var et fremmedord.

Det gikk som en drøm. Men om jeg skulle ha trykket gassen i bånn mye mer, så hadde det nok blitt verre, men litt leking ble det selvsagt (dessverre noterte jeg ikke hvor mye strøm som var igjen og husker det heller ikke).

For de som vil trykke litt mer på gassen så kan man ta en liten avstikker nord til superladeren i Flüelen før siste passet (28km en vei).

En uke tidligere på Europa-turen – mens jeg var i Østerrrike –  lekte jeg med både gasspedal og motorsykler på Grossglockner Hochalpenstrasse.

Nå sto fire pass på dagsorden. Alle blant de tolv høyeste passene man kan kjøre bil i Sveits. Om vinteren er de alle stengt på grunn av snø.

Pass #1: Grimsel (2.164 moh):

Dagen startet i Brienz og til toppen av det første passet Grimsel var det kun fire mil. I starten er den en nydelig vei før dalsiden smalner inn og det stiger oppover. På slutten av turen er utsikten nydelig og selv om det svinger en del, så er sikten god mot trafikken som kommer i mot. På veien ned må man være mer forsiktig, for i flere svinger ser man ikke om det kommer kjøretøy mot deg.

Veien er uansett nærmest for et kunstverk å regne, så Grimsel er et must!

Grimsel Hospiz ligger på en høyde ved den oppdemmede Grimselsee, og jeg anbefaler så absolutt å kjøre innom. Det er en av to dammer man passerer i det vakre landskapet, og jeg stoppet ved begge.

grimsel-1-3grimsel-1-2

grimsel-3grimsel-3-2grimsel-3-3

grimsel-3-5
Demningen ved Grimselsee.

grimsel-3-6grimsel-3-7grimsel-3-8grimsel-3-10

grimsel-3-11
På toppen, men møtte stengte dører.

grimsel-3-13

grimsel-3-14
Veien jeg kjørte ned fra Grimsel, Furka venter på motside.

Pass # 2, Furka (2.469 moh):

Avstanden til neste pass er kort. Fra høyeste punkt på Grimsel til det høyeste på Furka er det 16 km. Avstanden langs veien på bildet under er 12,5km.  Ned i dalen langs ei fjellside, opp dalen på den andre dalsiden.

Utsikten før man kjører ned fra Grimsel er helt rå (se under). Og uten tvil fungerer det mye bedre for øynene enn å få det på «film».

grimsel-3-12
Ned fra Grimsel Pass på venstre siden, opp til Furka på høyre side, før man tar de siste svingene opp på fjellet midt på bildet.

James Bond’s Goldinger ble forresten filmet på Furka Pass der en scene med en Aston Martin dB85 og Ford Mustang ble brukt. Ikke så rart, for veien er fantastisk å kjøre med vakre omgivelser på alle kanter. Veistykket er regnet for en av de vakreste i verden.

Isbreen Rhone kan du se her siden den er bare noen hundre meter unna veien og naturligvis er det der elven Rhone har sitt startsted. Du kan stoppe og ta en tur inn i isgrotter, men jeg sto over den turen.

På veien opp passerer man Hotel Belvedere, som dessverre er stengt. I og med isbreen Rhone har trukket seg tilbake, forsvant også grunnlaget for hotellsengene. Breen har trukket seg tilbake 1,5km og en isgrotte som tiltrakk seg turister kunne lenger ikke bygges. Endringer i klimaet har dessverre gjort at hotellet er stengt.

Men det er uansett et flott sted å ta bilder.

furka-1-2
På vei opp Furka. Veien til Grimsel kan ses til venstre i bildet.

furka-1-3furka-1

furka1-1

furka1-1-2

furka1-1-3
Hotel Belvedere på veien opp til Furka.
furka1-1-4
Lekker Porsche passerer nedlagte Hotel Belvedere.

furka1-1-5furka1-1-6furka1-1-7

furka1-1-8
Glad jeg hadde en bil og ikke sykkel. Men syklistene imponerer stort.

furka1-1-9

Pass # 3, San Gottardo (2.106 moh):

Etter at du kommer til toppen på det tredje passet, San Gottardo, får du et valg. Ny eller gammel veg. Det valget er ikke noe valg. Du MÅ kjøre den gamle. Selv om det gasspedalen får fullstendig ro på grunn av brosteinen.

Jeg kjørte feil og startet på den nye, men så fort jeg oppdaget den gamle, snudde jeg.

Når man kommer ned til Airolo, så er det bare å suse nordover gjennom den 16,9km lange Gotthard-tunnelen. Den ble åpnet i 1980 og frem til 2000 var den den lengste tunnelen i verden. I dag er den nummer fem på listen, som toppes av Lærdal-tunnelen på 24,5.

sangatt-1sangatt-1-2sangatt-1-3sangatt-1-4sangatt-1-5

sangatt-1-6
Den nye veien.
sangatt-1-7
Syklist som sliter seg opp brosteinspartiet.
sangatt-1-8
Fin parkering? Alt for et bilde 🙂

sangatt-1-9sangatt-1-10sangatt-1-11

sangatt-1-12
En ulykke gjorde at det ble en del venting inne i tunnelen.

Pass # 4, Susten (2.260 moh):

Turen opp til det fjerde og siste passet Susten fra øst byr på flere lange strekk hvor det er fristende å trykke på gasspedalen. Det er bare så synd at fartsgrensen er på kun 100km/t. Dette var nemlig det passet som ga størst mulighet til å leke seg litt, men også her finner man herlige hårnålsvinger og glimrende utsikt.

Susten er den tredje av det som går under «Big 3-passes», de to andre er Grimsel og Furka. Da den ble åpnet i 1945 med 26 tunneller og bruer ble den regnet for en av de vakreste veier i verden.

Totalt er det 17,4 kilometer mellom Wassen i øst og Innertkirchen i vest.

susten-1-2susten-1-3susten-1-4susten-1-5susten-1-6susten-1-7susten-1-8susten-1-9susten-1-10susten-1-11susten-1-12susten-1-13susten-1-14

susten-1-15
Motorsykler nærmer seg toppen av Susten.

susten-1-16susten-1-17susten-1-18

susten-1-19
På vei ned fra Susten.

susten-1-20susten-1-21susten-1

Klausen (1.952moh):

Dagen før jeg kjørte de fire passene, kom jeg inn i Sveits fra Tyskland. Siden jeg hadde muligheten, kjørte jeg like godt via Klausen Pass. Dessverre med elendig og grått vær. På toppen var sikten ikke mer enn 50 meter.

Det sies at det er hele 136 svinger her, så liker du hårnålsvinger så får du mer enn nok. Det er 1.280 høydemeter før du er på toppen. Jeg startet i øst i Lintal og det er 21 kilometer til toppen.

klaussen-1

klaussen-1-3klaussen-1-4

klaussen-1-5
Urnerboden

klaussen-1-6klaussen-1-7klaussen-1-8

klaussen-1-10
Lite trafikk, så tok meg den frihet å parkere slik for bildet.

klaussen-1-11klaussen-1-12klaussen-1-14klaussen-1-15klaussen-1-19klaussen-1-21klaussen-1-22klaussen-1-23klaussen-1-24klaussen-1-25klaussen-1-26klaussen-1-27klaussen-1-28klaussen-1-29

Kategorier
Bulgaria Europa

Brøt meg inn i kommunistenes høyborg!

ny-1-6
Buzludzha ved soloppgang.

Bilen sneglet seg oppover i bekmørket. Høyrefoten var nesten av gasspedalen, for jeg holdt på å sovne flere ganger. Dessuten hadde jeg nesten fått et par liv på samvittigheten, for det var rev var overalt.

Grensen mellom Romania og Bulgaria ble krysset like etter midnatt og det var ikke snakk om å stoppe. Ikke klokken tre om natten oppe i de bulgarske fjellene.  Jeg måtte frem i god tid før det ble lyst.

En time og 32 km senere nærmet jeg meg. Jeg hadde funnet avkjørselen ved Shipka Pass og det var kun to kilometer igjen. Kom jeg til stengte porter? Ville det være bevæpnet vakt rundt neste sving?

Men det var ingen å se. Jeg parkerte like nedfor målet og la meg i baksetet for å få en times søvn før solen sto opp og ville legge sine første stråler på høyden 1.432 meter over havet.

For flere år siden så jeg et bilde. Dit må jeg dra var min første tanke. Jeg følte en utrolig dragning mot stedet. Ved en tilfeldighet dukket bildet heldigvis opp igjen.

Jeg skulle til Romania, men hadde lyst å få inkludert en svipptur til Bulgaria. Så jeg googlet. Litt til. Og så enda mer.

Og da dukket UFO-bygningen plutselig opp igjen. Best av alt, den var innenfor rekkevidde.

ny-1
Buzludzha ved soloppgang.

Jeg endret på planene flere ganger og til slutt endte jeg med at jeg hentet ut en leiebil etter å ha landet i Bucuresti sent på kvelden. Og så kjørte jeg mot målet mitt Buzludzha eller The House-Monument of the Bulgarian Communist Party som det også kalles.

ny-1-431
Beskjeden var klar, også på engelsk på det lille skiltet. Det var forbudt å ta seg inn.

Jeg visste at bygningen var stengt. At det var kameraer og vakthold. Ikke uten grunn. Takplatene er nemlig løse og de faller ned når vinden tar seg opp. Ikke akkurat det man ønsker at en turist skulle få i hodet. Jeg gikk rundt bygget. To ganger.

Inngangene jeg hadde sett på bilder var stengte. Og på nettet hadde jeg lest at det ikke lenger var mulig å ta seg inn i bygningen. Men det var ikke snakk om å gi opp.

Jeg så to hull i bakken fem-seks meter fra hverandre. Firte meg ned i det første, men der var det en fire meter lang taustige mellom meg og gulvet lenger nede i mørket. Jeg snudde. Det så farlig ut.

Neste hull. Jeg lyste opp med telefonen etter å ha firt meg ned to meter til første avsats. En to meter lang og smal planke bort til en hylle. Fire meter ned til bakken. Ut fra det jeg kunne se i mørket, så var hyllen forholdsvis solid. Planken derimot…

ny-1-31
En av to mulige innganger, og den inngangen jeg brukte.

Pest eller kolera. Det ble kolera. For inn skulle jeg.

Jeg tok ett steg. Så ett steg til. Det knirket. Og balansen var ikke all verden. Med galopperende puls kom jeg med over. Hylla viste seg å være veldig solid, så det gikk greit å klatre de fire meterne ned.

Alle tanker om en bulgarisk fengselcelle var borte.

Nå var jeg alene i mørket. Jeg lyste rundt meg og der var jaggu meg en taubit som gikk rundt hjørnet. Jeg tok den opp og lot den ta meg videre bortover en gang. Så oppover noen trapper. Til lyset kom.

Noen trappetrinn senere og dette var det som ventet meg.

IMG-1849

Jeg var utrolig fascinert. For et sted. Og en gåte at man ikke hadde tatt vare på det. Det hadde tross alt kostet 550 millioner norske kroner (dagens kurs) å bygge hele komplekset da det sto ferdig i 1981.

Noen fakta om bygget:

  • Tårnet (70 meter høyt) måtte bygges på utsiden av UFO’en på grunn av de sterke vindene. Glasstjernene er 12 meter brede og veier 3,5 tonn.
  • Arkitekten som står bak er Georgi Stoilov.
  • Bygget mellom 1974 og 1981.
  • 15.000 kubikkmeter med fjell ble sprengt bort slik at fjellet ble ni meter lavere.
  • 6.000 arbeidere var involvert.
  • 70.000 tonn betong, 3,000 tonn stål og 35 tonn kobolt glass ble brukt for å lage mosaikken på veggene. 60 kunstnere jobbet i 18 måneder for å bli ferdig.
  • Bygget ble brukt frem til 1989 og tidlig på 90-tallet ble det forlatt og aldri tatt i bruk igjen.

ny-1-10ny-1-21

Jeg var faktisk litt glad for forfallet. Jeg var jo der helt alene. I over en time hadde jeg kommunistenes høyborg for meg selv. Tanken på hvordan innsiden av et bulgarsk fengsel så ut var glemt så fort jeg kom innenfor murene.

Sa jeg forresten at det var en veldig vindfull morgen. Og at deler av taket sto og slo inn i hverandre 30 meter over meg.

Heldigvis var det kun et par mindre biter av taket som falt ned…

ny-1-20ny-1-23

ny-1-29
Som du kan se på disse tre bildene er forfallet i Buzludzha ganske ille. Og at det ikke er helt trygt å være innendørs når det blåser ute, slik som det gjorde da jeg var der…

Frokost ble spist senere på formiddagen hvor jeg satt å så opp på galskapen ved en svær fakkelskulptur. Tenk at jeg fikk denne opplevelsen helt alene. Ingen andre turister. Og heldigvis ingen sikkerhetsvakter eller politi. På vei ned, så jeg at vaktene holdt til bare 500 meter fra bygningen. Heldigvis hadde de holdt seg i ro i morgentimene denne fredagen.

ny-1-41

Uten tvil et av de kuleste stedene jeg noensinne har vært. Av og til kan et annet menneskes stormannsgalskap være sykt rått. Men sannheten er jo at bygget er bare trist og at det aldri burde ha blitt bygget.

Kostnadene er for store til å kunne vedlikeholdes, men det er opprettet et prosjekt hvor man håper å få nok midler til å sette bygget i stand igjen.

Noen flere bilder:

IMG-1848
Inne i hovedsalen i Buzludzha.

ny-1-3

ny-1-5
Solen har akkurat stått opp og lyser opp Buzludzha.
ny-1-25
Da var jeg inne!
ny-1-34
Ikke bare inne det er forfall ved Buzludzha.
ny-1-35
Trappene opp til kommunistenes høyborg Buzludzha.

ny-1-36ny-1-38ny-1-7

ny-1-8
Solen skinner på Buzludzha.

ny-1-9ny-1-11ny-1-13ny-1-14ny-1-16ny-1-17ny-1-27

ny-1-30
Veien jeg kom opp.

ny-1-32ny-1-37ny-1-39ny-1-40ny-1-42ny-1-44ny-1-45ny-1-46ny-1-47ny-1-48ny-1-15

Kategorier
Europa Italia

Møtte veggen i Dolemittene

ft00004323_13

Hvorfor vil jeg meg selv så vondt? Legg deg ned nå. Gi opp. Bryt! Det er tomt for juice.

Negative tanker er brutale. De spiser deg opp innvendig litt etter litt. Motstandskraften knekker sammen på blunk.

Det skulle være en flott opplevelse. 300 meter igjen til jeg skal vise frem staketeknikken foran de italienske tilskuerne på skistadion i Val Di Fiemme, hvor Marit Bjørgen tok fire gull i 2013. Nå skulle jeg gli inn, med et stort glis og stake meg gjennom stadion med stolthet. Ta litt ekstra i, bare for å vise seg litt frem.

ft00004323_2
SLITEN: Ansiktsuttrykket sier det meste.

En liten bakke på 200 meter gjensto. Bom stopp, den berømte veggen. Men det var ikke motoren det var noe galt med. Den gikk like fint som da jeg 40 kilometer tidligere gikk ut fra start.

Men det var slutt på juicen. I armene. Stakingen hadde krevd sitt offer.

Jeg hadde tapt. Jeg skulle starte hardt, ligge litt på grensen og selvsagt følte jeg at jeg hadde full kontroll. Helt til det smalt. Du har nok aldri hørt følgende før: En mosjonist i 40-årene som hadde overvurdert egne ferdigheter. Du hørte det her først…
Med 17 kilometer igjen å gå…

Full pakke

Skru tilbake tiden. Til august. Jeg hadde i grunnen bestemt meg for å ikke gå Marcialonga i 2017. Jeg skulle trekke meg. Men så kom eposten med nummeret mitt. Jeg hadde gått meg opp 3.000 plasser fra debutrennet i 2016. 3.000 plasser…

En lite snev av midtlivskrise slo til. For fullt! Nye ski, støvler, bindinger, staver og treningsdress. Jeg bestilte smørepakken til selve rennet og begynte å trene.

Mange timer med svette, slit og skader. Men er man supermosjonist i 40-årene så griner man ikke på nesen. Fem-seks økter i uken. Og i motsetning til året før ble det mye mer av den grusomme kardiotreningen og en god del mindre av kosen det er å løfte jern.

ft00004323_11
BRA FØLELSE: På vei gjennom sentrum av Predazzo.

Tre uker igjen til løpet og jeg hadde lagt bak meg desember med svært lite trening. Været var grusomt denne søndagen i begynnelsen av januar. Det regnet. Men med bare to skiøkter bak meg kjente jeg på presset. Jeg måtte ha en skiøkt. Og jeg smørte skiene slik som Swiz-appen fortalte meg og var i strålende humør.

25 minutter senere på Storelva skistadion på Kvaløya var jeg potte sur. Jeg kom meg ikke opp første bakken en gang. Altfor bakglatte ski.

Men det var ikke snakk om å gi seg. Deretter gikk turen opp på Tromsøya hvor jeg gikk en runde på 2,9 km. I den flatte løypa hadde jeg plutselig superski. Det var en drøm å gå 23 km, 1/3 av Marcialonga. Og tiden sjokkerte meg. Litt kjapp hoderegning, og plutselig tenkte jeg at jeg kan gå minst to timer fortere enn i fjor.

Nytt mål

10 dager senere ble oppturen knust i fillebiter. Snø var jo et fremmeord i Dolemittene, rennet var redusert til 57 km på kunstsnø. Plutselig kunne jeg ikke sammenligne med tiden i fjor. Hva var vitsen da?

Etter et par dager begynte jeg å regne på tiden i forhold til superøkta mi. Under fire timer. Er det mulig? Det ble mitt nye mål. Sykt optimistisk for en mosjoist med ti skiøkter bak seg før selve rennet. Smart nok, så holdt jeg kjeft. Fallhøyden er høy også for oss mosjonister.

Jeg sto opp tre timer før min pulje ble sendt ut på den store dagen. Og lot vannet rennet ned ganen. Det ble mye drikke. Nesten fire liter før rennstart. Men det var en som ikke var så utrolig glad for det.

IMG_0891
UMULIG: Tre minutter til start og 550 personer sto bak meg. Bare å glemme å gå på do…

Junior. Han skrek ut i smerte gang på gang. Den lille djevelen i buksa var direkte lynings på meg. I løpet av de siste 45 minuttene før start, måtte jeg på do fem ganger…

Fem minutter før start brølte han ut igjen. Kom deg på do nå! Ellers så sender jeg det ut akkurat når det passer meg… Men jeg sto som sild i tønne. Nesten helt fremme i båsen min, med 550 personer mellom meg og guds frie natur hvor junior kunne få litt luft. Syv kalde på gradestokken gjorde at det hadde vært godt med litt bevegelse der man sto i kondomdressen.
Valget ble enkelt. Jeg ble stående. 57 kilometer senere – etter målgang i Calalese – slapp junior ut i det fri…

Fantastiske ski

De første par milene glemte jeg av behovet hans. Jeg koste meg i løypa, gikk forbi mange og hadde super glid. Smørerne Esben Tøllfesen og Amund Hesstvedt hadde gjort en fantastisk jobb.

Men så er jo smøring vitenskap, se bare på hva de to anbefalte å ha under skiene:
Glid: Swix CH6 (varmet inn tre ganger), Swiz Maraton Hvit, Vauhti LDR pulver.
Rill: 1mm rett struktur (hardere trykk fa bindingen og bak)
Feste: Varm inn ett lag Swix VG35, Varm inn to lag Swiz V30, deretter tre lag med swiz VR40. Til slutt ett lag med Swiz VR45.
ft00004323_4
DRØMMESKI: Her har jeg akkuart passert vel 20 løpere i løpet av en liten nedoverbakke.

Gliden var faktisk så god at jeg ble forbannet gang på gang. Enten på de uten glid som jeg ikke kom forbi der de gikk side om side, eller de som skiftet spor like før jeg kom susende. Norsk bannskap kunne ha skjult forbannelsen, bortsett fra at svært mange deltakere er norske…

Men har man startnummer på brystet, så handler det kun om raskeste vei til mål. Hadde jo tross alt kondomdressen på!

ft00004323_12
HOPPBAKKE: Passerer hoppanlegget hvor Anders Bardal tok VM-gull i normalbakken i 2013.

Ny motivasjon

Men tilbake til den lille jævla bakken. Jeg glei bortover skistadion. Råvill. Tom i hodet. Hva gjør jeg nå? Jeg orker ikke mer. Tricepsene var redusert til fiskeboller. Opp en litt bakke ut av skistadion og ned i hockey. Litt hvile. Og motivasjonen kom. Fra en annen manns ulykke…

For to år siden var det også 57 km, og en fra Tromsø, jeg skal unngå å nevne navn, kom i mål 1,2 sekund for sent. Han fikk tiden 4.00.01,2. Fire timer og ett sekund.  Det er ikke vanskelig å forstå hvor ufattelig irriterende det var. Da spiller det nesten ingen rolle hvor god prestasjonen er. Det jævla sekundet for mye.

Vedkommende ble min motivasjon. Takk gud for at noen fortalte meg hans historie noen dager før løpet. Så langt hadde jeg ligget godt under målet mitt, men klokka tikket plutstelig fort, utrolig fort. Spesielt siden det ikke er krefter igjen å stake med, i en ren stakeløype.

Jeg sjekket klokken et par ganger opp mot 50 kilometer og så at minuttene raste av gårde. Nok en gang, fire timer og ett sekund. Ikke f… om jeg skulle ende dagen på samme vis.
Jeg tråkket til og fikk ny motivasjon da jeg passerte monsterbakken i Tour de Ski. Selv om jeg visste at jeg måtte opp en vel to kilometer lang bakke til mål i Cavalese på motsatt side av dalen.

Gikk på trynet

Men kroppen ble slappere og slappere. Jeg var ikke lenge i paradis, og like før runding i Molina var jeg dum nok til å gløtte på de som kom andre veien. Det måtte gå som det gikk. Jeg trynet. Staver og ski var intakt, der og da kunne rennet vært over på ren dumskap. Heldigvis var det kun stoltheten som fikk seg en knekk.

500 meter senere, og kroppen ville ikke lystre. Jeg krysset skiene for andre gang og nok en gang stupte jeg på trynet. Var de to fallene et tegn på hva som ventet? Fire timer og ett sekund… Skulle det bli min skjebne også.
ft00004323_9

De neste fire kilometerne var et sammenhengende mareritt. Slakt oppover, et terreng det var helt greit å stake i. Om man da klarte å stake. Jeg måtte over i diagonal med bakglatte ski etter å ha staket i vel 50 km. Ryggen ba om nåde. Men armene nektet å hjelpe. Staking var utelukket. Den ene etter andre seig forbi meg. Men nok en gang beit jeg tennene sammen. Og klarte å stake i 100 meter, for så å gå over diagnoal i 100 meter. Slik gikk jeg de neste to kilometerne.

2,5 kilometer igjen og for et herlig syn. Esben og Amund sto klar for å legge på festesmøring slik at jeg kunne få slaktet Nils opp bakken til mål i Cavalese. Opp med en ski. Ned med skien. Opp med neste. Og jeg hylte ut. Krampen kom. Men jeg holdt ut de få sekundene det tok Esben å bli ferdig.

I mål

Jeg tittet på klokken. 30 minutter igjen. – Det klarer du lett, sier Esben. Jeg gikk de få hundre meterne inn til bakken. Så rett opp. Der jeg gikk så fort i fjor. Beste delen av løpet. Merkelig nok etter nesten syv timer på ski.
Det føltes som jeg aldri kom meg opp. Tok bakken aldri slutt? Bakken kjennes så utrolig mye lengre ut i år enn i fjor. Jeg så omtrent mannen med ljåen i det jeg oppdaget at jeg var 300 meter fra mål. Inn i gatene i Cavalese. Smilet kom. Og det bare vokste. Og vokste.
For jeg hadde klart det.
3.52.22,7.
Vel syv minutter under fire timer. Og bare syv minutter over den tiden jeg lå an til etter 40 kilometer. Jeg var sykt stolt over meg selv. Merkelig nok følte jeg meg mer stolt etter 57 km på ski enn det jeg var da jeg leverte masteroppgaven min to måneder tidligere. Ikke helt normalt akkurat…
IMG_0650
STOLT: En svært stolt mosjonist etter å ha kommet i mål.
ft00004323_7
IKKE JUBEL: Før jubelen ble sluppet løs, måtte jeg slå av aktivitetsklokken.

En stor takk må gå til Mr X som sørget for at jeg aldri ga meg de siste 17 kilometerne. Jeg har forresten aldri takket ham, for det syns jeg faktisk ville vært litt ufint.

Den neste timen gikk jeg rundt og så på innspurten før jeg merket at det begynte å bli kaldt. Jeg hadde jo ikke en gang skiftet på meg tørt tøy. Det var på tide å gli ned i boblebadet med ei iskald ei. I fjor fikk jeg krampe i fem muskler i løpet av 15 minutter i det samme boblebadet. I år var tallet null!

Der og da, bestemte jeg meg for å ikke gå i 2018. Jeg hadde jo klart et mål som var svært optimistisk, så da kan man vel finne på noe annet lurt neste år.

Sosial tur

Men to dager senere var jeg i tvil mens jeg satt og så ut av flyet høyt over den nordlige delen av Tyskland. Enkelt og greit på grunn av det sosiale. Primus motor Ulf Johansen har organsiert denne turen i mange år og har gjort en så god jobb at hele 160 personer var med i følget hans i år. Takket være han har veldig mange fått mange fantastiske opplevelser og ikke minst fått nye vennskap som varer livet ut.

Nye venner er nemlig en garanti som følger med på denne reisen. Jeg gjorde en avtale på banketten etter løpet og neste morgen dro jeg med Bent, Jørgen og Harald opp på Sass Pardoi (2950 moh), også kalt terassen i Dolemittene.  En fantastisk dag med gode historier og mye latter i en utrolig flott natur.

marcia-1-19
HERLIG TRIO: Bent, Harald og Jøegen på Sass Pardoi, også kalt terassen i Dolemittene.
marcia-1-6
VAKKERT: Utsikten fra Sass Pardoi er sykt vakker.
Jeg kunne nevnt mange andre, som jeg kun ser denne én gangen i året. Samholdet, humøret og lysten til å slite på to planker gjør Marcialonga til noe helt spesielt.
Så kanskje er ikke tiden i mål så viktig likevel.
Vel spør Mr fire timer og ett sekund…

Mer bilder:

IMG_0594IMG_0716IMG_0717IMG_0718IMG_0719IMG_0890IMG_0892marcia-1-2marcia-1-3marcia-1-5marcia-1-7marcia-1-8marcia-1-30marcia-1-29marcia-1-28marcia-1-10marcia-1-11marcia-1-33