Kategorier
Europa Italia

Vakre og glamorøse Portofino

Lekeplass for de rike og bortskjemte med høy sigarføring. Restauranter som skryter av stjernebesøk. Det er ikke rart man blir blendet av alt det vakre. 

Vil du se og blitt sett? Vifte med designerklær, Jimmy Choo-sko og Louis Vuitton-veske? Da er Portofino stedet for deg. Du kan jo også spise på Delfino, som skryter av å ha hatt Denzel Washington og Mariah Carey som gjester.

Hvem vet, kanskje får du en Hollywood-stjerne sittende på bordet ved siden av.

por-60
Mariah Carey har vært gjest på Delfino.
pfino-2
Det har også Denzel Washington vært.
por-69
Restauranten Delfino til høyre i bildet.

Nå testet jeg ikke maten på Delfino. Og ut fra Tripadvisor så gjorde jeg rett i det. Mange har faktisk regelrett slaktet restauranten. Selvsagt skal man heller ikke stole blindt på de anmeldelsene.

Vertinnen med de lite sjarmerende «duck lips» klarte ikke å lokke meg til lunsj med sitt falske smil. Men jeg så nok heller ikke ut som det klientellet hun ønsket seg.

Bare to av bordene hadde gjester. Det ene med en eldre mann på 70 og en kvinne på 25-30. Det lyste designer av alt hun hadde på. Salaten var urørt ut og var mest til pynt. Hvilken av de to telefonene hun skulle se på, så ut til å være dagens vanskeligste avgjørelse. Og veskehunden, var tydeligvis kun pynt, for den ble fullstendig ignorert.

Jeg ruslet videre. Og 200 meter senere reiv det i nesen. Stanken var nesten ikke til å holde ut. Men samtidig veldig gjenkjennbar.

Det var også lukten av penger. Men penger man tjener for å overleve. Inne blant luksusbåtene lå noen få fiskebåter. De lå tomme og forlatte. De hadde nok allerede gjort sin jobb den dagen og sørget for at dagens fangst havnet ned kresne ganer i landsbyens fasjonable restauranter.

Kontrastene var til å ta og føle på. Man blir litt trollbundet av at rik og fattig ligger så å si side om side inne i havnen til Portofino.

farge-3
Noen få fiskebåter som leverer fersk fisk til restaurantene.
nye-3
Denne lå bare en steinkast unna fiskebåtene.

Landsbyen med kun vel 400 innbyggere ligger idyllisk til rundt en liten bukt. Og de fargerike husene som omkranser småbåthavnen gjør at det er umulig å ikke falle pladask. Det er svært enkelt å forstå at både kjendiser og turister strømmer til denne italienske perlen. I 50-årene tok turisme over for fiske som hovedindustri.

Jeg ruslet en tur opp til Castello Brown hvor både Greta Garbo og Sophia Loren prydet veggene fra da de besøkte Porofinto i deres glansdager for noen tiår siden. Utsikten derfra er fantastisk  og man får se hvor vakker den lille italienske landsbyen er og kanskje kan forstå hvorfor de rike og kjente elsker å ta turen dit.

nye
Båtene kom og gikk i Portofino.
nye-4
Idyllen preget Portofino denne sommerdagen.
nye-6
Utsikten over Portofino fra Castello Brown.
por-15
En seilbåt ligger inn i innseilingen til Portofino.
por-20
Fargerike bygninger preger Portofino.
por-22
Havnen i Portofino.
por-23
Selvsagt ligger det mange Riva-båter inne i havnen i Portofino.
por-26
Fargerike hus mens disse båtene er litt mer nøytrale.
por-30
Portofino.
por-31
Er det mest for pynt eller blir de brukt. Portofino, Italia.
por-32
Husene og båtene ligger tett i tett i Portofino.
por-38
Utsikten fra Castello Brown i Portofino.
por-44
Båtene er en svært viktig og avgjørende del av bybildet i Portofino.
por-46
Ble litt fristet til å bli med på en båttur, men jeg var en landkrabbe under timene jeg tilbrakte i Portofino.
por-68
Nydelige bakender 😉
por-76
Da var det tid for å si farvel til Portofino for denne gang.
por-81
Portofino fra Castello Brown.
por-86
Det er ikke vanskelig å like den italienske landsbyen Portofino.

Da jeg bestemte meg for å dra videre et par timer etter lunsj møtte jeg mange kvinner i 40-60-årene på vei ut av landsbyen og på nytt gjorde det vondt i nesen. Kvinnene måtte jo – alle som en – ha tatt et bad der vannet var byttet ut med parfyme.

Der og da var jeg ikke tvil. Lukta av den andre typen penger. Råtten fisk var helt klart å foretrekke… Kanskje har det litt med at man er født og oppvokst i en fiskeribygd og elske følelsen av å bo ved havet.

Og når det blir tatt modellbilder, ja da stjeler jeg glatt motivet. Det er heller ikke første gang jeg tar snikbilder av modeller i Italia. Det skjedde også da jeg var i Venezia to år tidligere.

Det skader vel ingen at jeg snikfotograferer det som er mørkt, eksotisk og vakkert? En ble dog litt irritert. Fotografen sendte meg et blikk som ga klar beskjed om hva han mente om min tilstedeværelse.

pfino
Modellen er klar for fotografen i italienske Portofino.
por-70
Hunden på assistentens hånd ser ut til å bry seg katta om fotograferingen.
por-65
Var ikke så lett å bevege seg oppe i jolla med en tettsittende kjole.
por-64
Begge modellene ser ut som de er møkk lei hele fotoshoot’en.
por-63
Vakker kvinne i vakre Portofino.

Man trenger ikke så lang tid for å utforske den idylliske landsbyen som ligger vel åtte mil nord over Cirque Terre. Og skal du gå den berømte gåturen litt lenger sør, så er det så absolutt verdt det å dra nordover til Portofino.

Plant bakdelen i en stol på en utendørsrestaurant og bare se på folk. Peoplewatching der må føles ut som et herlig kinderegg. Det er en sport som er gratis, du bruker knapt en kalori og et mer perfekt sted å gjøre det enn i Portofino finnes knapt. Og her du heldig, så får du kanskje sett en kjendis eller to.

nye-5
Var mange både to- og firbeinte på torget i Portofino.
nye-7
Selfie ved Chiesa di San Martino.
por
Det var rolig tidlig på morgenen.
por-33
Selfie må man selvsagt ta når omgivelsene er så vakre…
por-34
Det var ikke bare venninnene, men også mannen som fikk være med på selfie.
por-45
Hus oppe i åssiden.
por-57
Sigaren nytes tydeligvis.
por-58
Viktig med hjelm som er moteriktig.
por-62
Det ble litt mer folksomt ved lunsjtider.
por-71
Chiesa di San Martino, Portofino.
por-73
Chiesa di San Martino, hvor jeg ikke en gang stakk hodet innom…
por-50
Utsikt fra Castello Brown.
por-19
Castello Brown oppe til høyre.

 

Først som sist, om du ikke har oppdaget det, så må jeg innrømmet at dette var et sted hvor jeg nok en gang gikk banans med kamera. Det er kanskje regelen hos meg og ikke unntaket. Men samtidig tenker jeg alle liker forskjellige motiver, så hvorfor ikke legge uten noen bilder for mye.

Men så var også Portofino et svært fotogent sted.

Så her er noen flere. Stort sett med båter på…

por-24

por-41

por-43

por-47

por-79

por-80

por-88

por-28

por-37

por-55

por-46

por-38

farge-5

Kategorier
Europa Italia Sveits

Et kunstverk av et veistykke

Stelvio-passert. Udødeliggjort av trioen Clarkson, Hammond og May. Spørsmålet er om veistykket er så bra som gutta påsto da de var verter for Top Gear.

Jeg har kjørt fem fjellpass i Sveits (fire på én dag), Grossglockner i Østerrike og Transfagarasan i Romania de siste tre årene, så da har jeg heldigvis litt å sammenligne med.

Først som sist, det er ingen grunn til å holde igjen. Stelvio (2757moh) er et kunstverk, som ble bygget mellom 1820 og 1826. Gutta i Top Gear mente at veien er av de beste i Europa. Det kan jeg ikke svare på, men det er en nytelse både for øyet og bilen. Veien på både sveitsisk og italiensk side er rå og omgivelsene er svært vakre.

DCIM100GOPROGOPR0309.JPG
Dronebilde fra Stelvio-paasset.

stel-56stel-37

stel-30

Men det er et stort men, for du ha veien helt for deg selv. For selv om jeg var oppe på passet grytidlig, så brukte jeg flere timer der, for jeg hadde ikke lyst å dra videre. Det gjorde at det ble ekstremt med motorsyklister og syklister så fort klokken bikket 10, hvor sistnevnte gruppe så ikke ut til å nyte det.

stel-49

stel-55

– Det er et helvete, sa en syklist som tok en pust i bakken.

Så kom en kar. Det så ut som Chris Froome dundret opp fjellsiden. 30 sekunder passerte han oss i svingen. På elsykkel.

– Jævla juksemaker, kom det spontant fra syklisten.

Kjøretøyet for turen var min elskende Tesla. Og starten sent om ettermiddagen gikk fra sveitsiske St. Moritz med toppladet batteri som sa 362 km på telleren. Etter å ha passert hjemstedet til langrennsstjernen Dario Cologna, Santa Maria val Mustair, parkerte jeg for natten, for jeg ville ikke kjøre for langt.

stelvio
I St. Moritz, klar for avreise.
stelvio-4
Jeg nøyde meg med å gå så fikk andre ta seg av trimmingen.
stelvio-9
Utsikten ned mot hjemstedet til Dario Colgona. Stelvio-passet ligger oppe til høyre utenfor bildekanten.

nytt-3

nytt
Godt egnet sted hvor jeg sov litt i bilen.

Noen få timer på øyet, om jeg kan kalle det for det, for jeg var i grunnen altfor oppspilt. Som et barn i lekebutikken. Litt før kl. 07 trakket jeg på gasspedalen og lot bilen ta meg i retning Stelvio-passet.

Som forventet møtte jeg knapt en bil på veien opp til toppen. De 15 kilometerne var over på et blunk, her var det bare å leke seg litt når veien var fri. Litt godsaker måtte jo barnet få som premie siden man sto opp ekstra tidlig. Så første delen av turen var en ren nytelse.

På toppen var det imidlertid fullt med folk. Men det var av typen som ga seg katta i å suse opp og ned langs landeveien. De skulle heller bli fartsblind med ski på beina.

stelvi-3stel-3

Jeg gikk opp på motsatt fjelltopp. Drona måtte ut før det ble for mye trafikk. Lover og regler hadde jeg ikke sjekket. Tenkte det bare bedre å be om tilgivelse.

Her er resultatet av den flyturen:

DCIM100GOPROGOPR0313.JPG

DCIM100GOPROGOPR0307.JPG
Bilene blir små sett i fra lufta ved mektige Stelvio.

DCIM100GOPROGOPR0308.JPG

DCIM100GOPROGOPR0310.JPG
Får noen interessante vinkler med dronefoto i Stelvio-passet.

DCIM100GOPROGOPR0312.JPGDCIM100GOPROGOPR0320.JPGDCIM100GOPROGOPR0322.JPG

Klokken ble 11 før jeg begynte å kjøre nedover og jeg tok det forholdsvis med ro, for det var nemlig blitt mye trafikk. Men litt moro måtte jeg ha det.

Det var jo tross alt «verdens beste veistykke.» Så jeg stoppet fem-seks ganger for å vente på klar bane. Og så trykket jeg tungt på høyrefoten. Men moro varte ikke lenge siden trafikken var voldsomt. Så det er helt avgjørende å kjøre begge sidene grytidlig om morgen om du vil ha det mest mulig moro.

stelvi-8
Helt bilfritt klokka åtte om morgenen.

stel-38

stel-42stel-23stel-35stel-44stel-25

Skulle jeg valgt å kjørt en av de fire turene mine igjen, så er det ikke tvil om dagen der jeg kjørte Grimsel, Furka, San Gottardo og Susten på én dag vinner hver hver eneste gang. En tur på 216 km som alle som elsker å sitte bak rattet skulle ha testet en gang i livet.

Da jeg passerte 50 kjørte kilometer fra toppen av passet sa telleren min at det var 208 km igjen på tanken. Ikke verst med tanke på at det på toppen viste 212 km (Fra St. Moritz til toppen av passet var forbruket 24,9kWh, 274 Whkm). Forbruk på de fem milene nedover var -15 kW/km…

Jeg stoppet i Meran for lunch. Ikke tilfeldig, for jeg vurderte like godt et pass til før jeg tok skulle innom en Tesla Superlader i Brennerpasset.

– Kjør motorveien, var rådet de lokalkjente ga meg.

Sikkert et bra råd. Men selvsagt gjorde jeg det motsatte. Tok veien over fjellet.

Jeg var møkk lei motorveier. Og jeg var jo der for å se mest mulig. Rekkeviddeangst, tja jeg tenkte det ville gå greit, bare jeg tok det litt rolig på vei opp. Dessverre ble været fort mye dårligere oppe i fjellet. På toppen av Jaufenpass, 2.094 meter over havet, var sikten nede i 30 meter på det verste.

stel-63stel-69stel-70stel-71

Men på andre siden lettet det jaggu meg opp 100 høydemeter lenger nede.

stel-72stel-73

Vel fremme ved superladeren i Brenner-passet, så hadde jeg 59 kilometer til gode. På 245 km hadde jeg brukt 50,3 kWh og et snittforbruk på 206 Wh/km.

Var det noen som snakket om rekkeviddeangst? Tesla er en drømmebil å kjøre i de fantastiske fjellene i mellom-Europa. Det ekstreme momentet gjør det ufattelig moro!

Uansett hvilket kjøretøy du har, eller om du føler deg supersprek på sykkelsetet, så kjør via Stelvio-passet. Stort vakrere fjellpass finnes nok knapt.

God tur!

Noen flere bilder, ble mange av dem:

stel-24

stel-51

stelvi-7stel-26stelvi-25stelvio-7stelvi-15stelvio-5stelvio-6stelvi-21stel-10stel-9stel-31stel-33stel-41stel-47stel-50stel-53stel-57stel-17stel-16stel-18stel-28stel-29stel-7stel-6stel-5stelvi-9stelvi-11stelvi-12stelvi-6stelvi-2stelvistelvi-4stelvi-23stelvi-13stelvi-17stelvi-26stel-14stelvi-27nytt-2stel-15stel-11stel-8

Kategorier
Europa Italia

Møtte veggen i Dolemittene

ft00004323_13

Hvorfor vil jeg meg selv så vondt? Legg deg ned nå. Gi opp. Bryt! Det er tomt for juice.

Negative tanker er brutale. De spiser deg opp innvendig litt etter litt. Motstandskraften knekker sammen på blunk.

Det skulle være en flott opplevelse. 300 meter igjen til jeg skal vise frem staketeknikken foran de italienske tilskuerne på skistadion i Val Di Fiemme, hvor Marit Bjørgen tok fire gull i 2013. Nå skulle jeg gli inn, med et stort glis og stake meg gjennom stadion med stolthet. Ta litt ekstra i, bare for å vise seg litt frem.

ft00004323_2
SLITEN: Ansiktsuttrykket sier det meste.

En liten bakke på 200 meter gjensto. Bom stopp, den berømte veggen. Men det var ikke motoren det var noe galt med. Den gikk like fint som da jeg 40 kilometer tidligere gikk ut fra start.

Men det var slutt på juicen. I armene. Stakingen hadde krevd sitt offer.

Jeg hadde tapt. Jeg skulle starte hardt, ligge litt på grensen og selvsagt følte jeg at jeg hadde full kontroll. Helt til det smalt. Du har nok aldri hørt følgende før: En mosjonist i 40-årene som hadde overvurdert egne ferdigheter. Du hørte det her først…
Med 17 kilometer igjen å gå…

Full pakke

Skru tilbake tiden. Til august. Jeg hadde i grunnen bestemt meg for å ikke gå Marcialonga i 2017. Jeg skulle trekke meg. Men så kom eposten med nummeret mitt. Jeg hadde gått meg opp 3.000 plasser fra debutrennet i 2016. 3.000 plasser…

En lite snev av midtlivskrise slo til. For fullt! Nye ski, støvler, bindinger, staver og treningsdress. Jeg bestilte smørepakken til selve rennet og begynte å trene.

Mange timer med svette, slit og skader. Men er man supermosjonist i 40-årene så griner man ikke på nesen. Fem-seks økter i uken. Og i motsetning til året før ble det mye mer av den grusomme kardiotreningen og en god del mindre av kosen det er å løfte jern.

ft00004323_11
BRA FØLELSE: På vei gjennom sentrum av Predazzo.

Tre uker igjen til løpet og jeg hadde lagt bak meg desember med svært lite trening. Været var grusomt denne søndagen i begynnelsen av januar. Det regnet. Men med bare to skiøkter bak meg kjente jeg på presset. Jeg måtte ha en skiøkt. Og jeg smørte skiene slik som Swiz-appen fortalte meg og var i strålende humør.

25 minutter senere på Storelva skistadion på Kvaløya var jeg potte sur. Jeg kom meg ikke opp første bakken en gang. Altfor bakglatte ski.

Men det var ikke snakk om å gi seg. Deretter gikk turen opp på Tromsøya hvor jeg gikk en runde på 2,9 km. I den flatte løypa hadde jeg plutselig superski. Det var en drøm å gå 23 km, 1/3 av Marcialonga. Og tiden sjokkerte meg. Litt kjapp hoderegning, og plutselig tenkte jeg at jeg kan gå minst to timer fortere enn i fjor.

Nytt mål

10 dager senere ble oppturen knust i fillebiter. Snø var jo et fremmeord i Dolemittene, rennet var redusert til 57 km på kunstsnø. Plutselig kunne jeg ikke sammenligne med tiden i fjor. Hva var vitsen da?

Etter et par dager begynte jeg å regne på tiden i forhold til superøkta mi. Under fire timer. Er det mulig? Det ble mitt nye mål. Sykt optimistisk for en mosjoist med ti skiøkter bak seg før selve rennet. Smart nok, så holdt jeg kjeft. Fallhøyden er høy også for oss mosjonister.

Jeg sto opp tre timer før min pulje ble sendt ut på den store dagen. Og lot vannet rennet ned ganen. Det ble mye drikke. Nesten fire liter før rennstart. Men det var en som ikke var så utrolig glad for det.

IMG_0891
UMULIG: Tre minutter til start og 550 personer sto bak meg. Bare å glemme å gå på do…

Junior. Han skrek ut i smerte gang på gang. Den lille djevelen i buksa var direkte lynings på meg. I løpet av de siste 45 minuttene før start, måtte jeg på do fem ganger…

Fem minutter før start brølte han ut igjen. Kom deg på do nå! Ellers så sender jeg det ut akkurat når det passer meg… Men jeg sto som sild i tønne. Nesten helt fremme i båsen min, med 550 personer mellom meg og guds frie natur hvor junior kunne få litt luft. Syv kalde på gradestokken gjorde at det hadde vært godt med litt bevegelse der man sto i kondomdressen.
Valget ble enkelt. Jeg ble stående. 57 kilometer senere – etter målgang i Calalese – slapp junior ut i det fri…

Fantastiske ski

De første par milene glemte jeg av behovet hans. Jeg koste meg i løypa, gikk forbi mange og hadde super glid. Smørerne Esben Tøllfesen og Amund Hesstvedt hadde gjort en fantastisk jobb.

Men så er jo smøring vitenskap, se bare på hva de to anbefalte å ha under skiene:
Glid: Swix CH6 (varmet inn tre ganger), Swiz Maraton Hvit, Vauhti LDR pulver.
Rill: 1mm rett struktur (hardere trykk fa bindingen og bak)
Feste: Varm inn ett lag Swix VG35, Varm inn to lag Swiz V30, deretter tre lag med swiz VR40. Til slutt ett lag med Swiz VR45.
ft00004323_4
DRØMMESKI: Her har jeg akkuart passert vel 20 løpere i løpet av en liten nedoverbakke.

Gliden var faktisk så god at jeg ble forbannet gang på gang. Enten på de uten glid som jeg ikke kom forbi der de gikk side om side, eller de som skiftet spor like før jeg kom susende. Norsk bannskap kunne ha skjult forbannelsen, bortsett fra at svært mange deltakere er norske…

Men har man startnummer på brystet, så handler det kun om raskeste vei til mål. Hadde jo tross alt kondomdressen på!

ft00004323_12
HOPPBAKKE: Passerer hoppanlegget hvor Anders Bardal tok VM-gull i normalbakken i 2013.

Ny motivasjon

Men tilbake til den lille jævla bakken. Jeg glei bortover skistadion. Råvill. Tom i hodet. Hva gjør jeg nå? Jeg orker ikke mer. Tricepsene var redusert til fiskeboller. Opp en litt bakke ut av skistadion og ned i hockey. Litt hvile. Og motivasjonen kom. Fra en annen manns ulykke…

For to år siden var det også 57 km, og en fra Tromsø, jeg skal unngå å nevne navn, kom i mål 1,2 sekund for sent. Han fikk tiden 4.00.01,2. Fire timer og ett sekund.  Det er ikke vanskelig å forstå hvor ufattelig irriterende det var. Da spiller det nesten ingen rolle hvor god prestasjonen er. Det jævla sekundet for mye.

Vedkommende ble min motivasjon. Takk gud for at noen fortalte meg hans historie noen dager før løpet. Så langt hadde jeg ligget godt under målet mitt, men klokka tikket plutstelig fort, utrolig fort. Spesielt siden det ikke er krefter igjen å stake med, i en ren stakeløype.

Jeg sjekket klokken et par ganger opp mot 50 kilometer og så at minuttene raste av gårde. Nok en gang, fire timer og ett sekund. Ikke f… om jeg skulle ende dagen på samme vis.
Jeg tråkket til og fikk ny motivasjon da jeg passerte monsterbakken i Tour de Ski. Selv om jeg visste at jeg måtte opp en vel to kilometer lang bakke til mål i Cavalese på motsatt side av dalen.

Gikk på trynet

Men kroppen ble slappere og slappere. Jeg var ikke lenge i paradis, og like før runding i Molina var jeg dum nok til å gløtte på de som kom andre veien. Det måtte gå som det gikk. Jeg trynet. Staver og ski var intakt, der og da kunne rennet vært over på ren dumskap. Heldigvis var det kun stoltheten som fikk seg en knekk.

500 meter senere, og kroppen ville ikke lystre. Jeg krysset skiene for andre gang og nok en gang stupte jeg på trynet. Var de to fallene et tegn på hva som ventet? Fire timer og ett sekund… Skulle det bli min skjebne også.
ft00004323_9

De neste fire kilometerne var et sammenhengende mareritt. Slakt oppover, et terreng det var helt greit å stake i. Om man da klarte å stake. Jeg måtte over i diagonal med bakglatte ski etter å ha staket i vel 50 km. Ryggen ba om nåde. Men armene nektet å hjelpe. Staking var utelukket. Den ene etter andre seig forbi meg. Men nok en gang beit jeg tennene sammen. Og klarte å stake i 100 meter, for så å gå over diagnoal i 100 meter. Slik gikk jeg de neste to kilometerne.

2,5 kilometer igjen og for et herlig syn. Esben og Amund sto klar for å legge på festesmøring slik at jeg kunne få slaktet Nils opp bakken til mål i Cavalese. Opp med en ski. Ned med skien. Opp med neste. Og jeg hylte ut. Krampen kom. Men jeg holdt ut de få sekundene det tok Esben å bli ferdig.

I mål

Jeg tittet på klokken. 30 minutter igjen. – Det klarer du lett, sier Esben. Jeg gikk de få hundre meterne inn til bakken. Så rett opp. Der jeg gikk så fort i fjor. Beste delen av løpet. Merkelig nok etter nesten syv timer på ski.
Det føltes som jeg aldri kom meg opp. Tok bakken aldri slutt? Bakken kjennes så utrolig mye lengre ut i år enn i fjor. Jeg så omtrent mannen med ljåen i det jeg oppdaget at jeg var 300 meter fra mål. Inn i gatene i Cavalese. Smilet kom. Og det bare vokste. Og vokste.
For jeg hadde klart det.
3.52.22,7.
Vel syv minutter under fire timer. Og bare syv minutter over den tiden jeg lå an til etter 40 kilometer. Jeg var sykt stolt over meg selv. Merkelig nok følte jeg meg mer stolt etter 57 km på ski enn det jeg var da jeg leverte masteroppgaven min to måneder tidligere. Ikke helt normalt akkurat…
IMG_0650
STOLT: En svært stolt mosjonist etter å ha kommet i mål.
ft00004323_7
IKKE JUBEL: Før jubelen ble sluppet løs, måtte jeg slå av aktivitetsklokken.

En stor takk må gå til Mr X som sørget for at jeg aldri ga meg de siste 17 kilometerne. Jeg har forresten aldri takket ham, for det syns jeg faktisk ville vært litt ufint.

Den neste timen gikk jeg rundt og så på innspurten før jeg merket at det begynte å bli kaldt. Jeg hadde jo ikke en gang skiftet på meg tørt tøy. Det var på tide å gli ned i boblebadet med ei iskald ei. I fjor fikk jeg krampe i fem muskler i løpet av 15 minutter i det samme boblebadet. I år var tallet null!

Der og da, bestemte jeg meg for å ikke gå i 2018. Jeg hadde jo klart et mål som var svært optimistisk, så da kan man vel finne på noe annet lurt neste år.

Sosial tur

Men to dager senere var jeg i tvil mens jeg satt og så ut av flyet høyt over den nordlige delen av Tyskland. Enkelt og greit på grunn av det sosiale. Primus motor Ulf Johansen har organsiert denne turen i mange år og har gjort en så god jobb at hele 160 personer var med i følget hans i år. Takket være han har veldig mange fått mange fantastiske opplevelser og ikke minst fått nye vennskap som varer livet ut.

Nye venner er nemlig en garanti som følger med på denne reisen. Jeg gjorde en avtale på banketten etter løpet og neste morgen dro jeg med Bent, Jørgen og Harald opp på Sass Pardoi (2950 moh), også kalt terassen i Dolemittene.  En fantastisk dag med gode historier og mye latter i en utrolig flott natur.

marcia-1-19
HERLIG TRIO: Bent, Harald og Jøegen på Sass Pardoi, også kalt terassen i Dolemittene.
marcia-1-6
VAKKERT: Utsikten fra Sass Pardoi er sykt vakker.
Jeg kunne nevnt mange andre, som jeg kun ser denne én gangen i året. Samholdet, humøret og lysten til å slite på to planker gjør Marcialonga til noe helt spesielt.
Så kanskje er ikke tiden i mål så viktig likevel.
Vel spør Mr fire timer og ett sekund…

Mer bilder:

IMG_0594IMG_0716IMG_0717IMG_0718IMG_0719IMG_0890IMG_0892marcia-1-2marcia-1-3marcia-1-5marcia-1-7marcia-1-8marcia-1-30marcia-1-29marcia-1-28marcia-1-10marcia-1-11marcia-1-33marcia-1-37marcia-1-38marcia-1-14marcia-1-16ft00004323_10marcia-1-23marcia-1-18marcia-1-41marcia-1-40marcia-1-39marcia-1-24marcia-1-25marcia-1-42marcia-1-31marcia-1-27marcia-1-43marcia-1-45marcia-1-46marcia-1-47marcia-1-48marcia-1-49marcia-1-50

Kategorier
Europa Italia

Skjønnheten som irriterer

FullSizeRender

Venezia havner i samme kategori som Barcelona. En by som alle skryter av, og som jeg burde ha besøkt, men som aldri har vært vurdert. Før nå.

Jeg dro omsider til Barcelona etter at en venn absolutt ville dra dit. Og byen innfridde til de grader.

Nå hadde turen kommet til Venezia. Byen fikk 14 timer på å overbevise meg. Kanskje litt urettferdig å ikke gi den mer tid, for mange vil nok påstå at det er galskap å ikke gi byen noen dager.

Jeg skulle uansett kjøre forbi på vei til Slovenia og Kroatia, og det ville vært for ille å ignorert den italienske byen ved Adriaterhavet.

ve-29

Og det var aldri noen tvil. En fantastisk flott by. Trolig den vakreste jeg har besøkt.

Men det var et stort men. Et gigantisk problem. Slike som meg. Alle de irriterende turistene. Noen dager er over 130.000 mennesker innom byen og det er dobbelt så mange som det som bor i selve bykjærnen. I de trange gatene får man fort sild i tønne-følelsen.

ve-26ve-5

Det er ikke vanskelig å forstå at innbyggerne er svært bekymret for fremtiden. De mener at politikerne må våkne og begrense masseturismen før det er for sent.

Etter å ha besøkt mange vakre småsteder, tomme for turister, var det regelrett grusomt å gå i kø i Venezia. Det var for mange turister. Det ble en pest og en plage.

ve-45ve-16

Det er nok dessverre slik at virkeligheten er bildene du ser her. Gondoler som nærmest krasjer i hverandre. En enslig gondol i solnedgangen er nok en romantisk utopi som ikke eksisterer lenger.

ve-36ve-35

Likevel klarte jeg å nyte omgivelsene. For det er umulig å ikke la seg bergta av en arkitektonisk perle som Venezia. Den italienske skjønnheten, som har over 400 broer,  er kanskje Europas vakreste og et av verdens flotteste steder.

ve-64ve-73ve-11ve-38ve-41ve-43ve-46

Det sies at romantikken blomster i Venezia. Og det var det mange tegn på. Jeg så fire brudepar og opplevde et frieri. Og da lure man på hvor mange flere som giftet seg den dagen og ble fridd til…

ve-62
Her har mannen i båten akkurat fridd rett foran meg. Og han fikk ja.
ve-59
Snikfotografering av et kyss.

ve-55

ve-67

ve-66
En som ble lei av all fotograferingen og heller ville sjekke mobilen. Det ble ikke godt mottat for å si det slik da det ble oppdaget…

Jeg skal ikke kaste bort tiden din mer med prat. I stedet lar jeg noen flere bilder snakke for seg.

Håper de faller i smak. God fornøyelse 🙂

ve-21ve-18ve-15ve-28ve-23ve-22ve-27ve-24ve-19ve-9ve-10ve-12ve-13ve-14ve-4ve-2ve-6ve-8ve-7

ve-30ve-32ve-33ve-39ve-40ve-42ve-44ve-47ve-49ve-51ve-52ve-53ve-54ve-56ve-57ve-58ve-60ve-61ve-63ve-68ve-70ve-71ve-72ve-74ve-75ve-76ve

Kategorier
Europa Italia

Kuleis? Eller kanskje ei flaske vin?

 Kontrastene er åpenbare. De med litt tykkere lommebok kjøper bluse til 300 euro, mens masseturismen handler souvenirer til tre euro 20 meter lenger nede i gata. I en liten landsby som Sirmione, så ser man fort hvem som er hvem. 

Her er det heller ikke noe eget butikkstrøk á la Rodeo Drive for de rike. Her er billig og dyrt om en annen i hele landsbyen.

Men det er en del av sjarmen og ikke noe man bryr seg noe særlig mer om. Men selv var det en kontrast som jeg fant svært interessant. I en butikk/restaurant/isbar – vet ikke helt hva jeg skal kalle den – så kunne du kjøpe en svær galatio (italiensk is ) til ditt barn frem til midnatt, mens du selv handlet en flaske vin eller grappa.

Det var nesten absurd å ha en slik kombinasjon. Men kanskje lurt,de hadde jo noe for både barn og voksen…

IMG_7538

Helt nord på øya kan man gå tilbake til antikkens tid ved å besøke Grotte di Catullo mens du noen minutter senere står utenfor de lukuriøse forretningene. Nok en enorm kontrast.

one9

Nordenden er også et ypperlig sted for å ta til deg solstrålene, og blir det for varmt, kan du enten kjøpe noe leskende i baren eller ta en dukkert. Det er ikke sand, men likevel et nydelig sted å bruke noen timer etter å ha besøkt ruinene. 

one19

one20

Og jeg måtte jo ha en bade-selfie etter 10 dager med regn. Men det er ikke alltid like enkelt å ta et bilde når man skal ta det selv…

one17

Landsbyen ligger helt på enden av en smal halvøy helt sør i Gardasjøen (Italias største innsjø, 346 meter dyp på det meste) og så må du parkere før du GÅR over broen. Kun innbyggerne får kjøre inn i de smale gatene.

Borgen Rooca Scaligera er et dominerende syn i det kan skal gå inn. Her må du dessuten stå i kø til alle døgnet tider for å få tatt dit bilde. Men det er ikke tvil om at det finnes bra mulighet til et godt bilde her på forskjellige vis slik du kan se her:

one22

Det er umulig å ikke la seg fortrylle i det du stiger inn i Sirmiones verden. Smale gater, små smug, koselige og gode restauranter med utsikt mot Gardasjøen, alt av spa-behandlinger og mange flotte hoteller gjør dette til et sted i romansen sitt tegn. Her kan du ta med deg din kjære og det er ingen tvil om at kjærligheten vil blomstre.

Men ikke alle opplever kjærlighetens lykke her. Den eksentriske operasangeren Maria Callas bodde i byen i det huset dere kan se på bildet under. Hun ville forlate ektemannen og sa at hun skulle gifte seg med sin store kjærlighet Aristoteles Onassis. Bare et problem, han ville ha en annen. Og han giftet seg i stedet med ingen ringere enn Jaqueline Bouvier Kennedy, som var blitt enke etter drapet på John F. Kennedy.

one8

Sirmione er sted for å stresse ned, glemme hverdagen og bare nyte livet. Og ikke minst, et umerket utgangspunkt for din ferie ved Gardasjøen. Her er det nemlig flere flotte steder å besøke.

Her er noen flere bilder fra mitt opphold i den romantiske og kontrastfylte landsbyen:

oneone15one27one26one10one5one4IMG_7575IMG_7539