Stelvio-passert. Udødeliggjort av trioen Clarkson, Hammond og May. Spørsmålet er om veistykket er så bra som gutta påsto da de var verter for Top Gear.

Jeg har kjørt fem fjellpass i Sveits (fire på én dag), Grossglockner i Østerrike og Transfagarasan i Romania de siste tre årene, så da har jeg heldigvis litt å sammenligne med.

Først som sist, det er ingen grunn til å holde igjen. Stelvio (2.757moh) er et kunstverk, som ble bygget mellom 1820 og 1826. Gutta i Top Gear mente at veien er av de beste i Europa. Det kan jeg ikke svare på, men det er en nytelse både for øyet og bilen. Veien på både sveitsisk og italiensk side er rå og omgivelsene er svært vakre.

Men det er et stort men, for du ha veien helt for deg selv. For selv om jeg var oppe på passet grytidlig, så brukte jeg flere timer der, for jeg hadde ikke lyst å dra videre. Det gjorde at det ble ekstremt med motorsyklister og syklister så fort klokken bikket 10, hvor sistnevnte gruppe så ikke ut til å nyte det.

– Det er et helvete, sa en syklist som tok en pust i bakken.

Så kom en kar. Det så ut som Chris Froome dundret opp fjellsiden. 30 sekunder passerte han oss i svingen. På elsykkel.

– Jævla juksemaker, kom det spontant fra syklisten.

Kjøretøyet for turen var min elskende Tesla. Og starten sent om ettermiddagen gikk fra sveitsiske St. Moritz med toppladet batteri som sa 362 km på telleren. Etter å ha passert hjemstedet til langrennsstjernen Dario Cologna, Santa Maria val Mustair, parkerte jeg for natten, for jeg ville ikke kjøre for langt.

Noen få timer på øyet, om jeg kan kalle det for det, for jeg var i grunnen altfor oppspilt. Som et barn i lekebutikken. Litt før kl. 07 trakket jeg på gasspedalen og lot bilen ta meg i retning Stelvio-passet.

Som forventet møtte jeg knapt en bil på veien opp til toppen. De 15 kilometerne var over på et blunk, her var det bare å leke seg litt når veien var fri. Litt godsaker måtte jo barnet få som premie siden man sto opp ekstra tidlig. Så første delen av turen var en ren nytelse.

På toppen var det imidlertid fullt med folk. Men det var av typen som ga seg katta i å suse opp og ned langs landeveien. De skulle heller bli fartsblind med ski på beina.

Jeg gikk opp på motsatt fjelltopp. Drona måtte ut før det ble for mye trafikk. Lover og regler hadde jeg ikke sjekket. Tenkte det bare bedre å be om tilgivelse.

Her er resultatet av den flyturen:

Klokken ble 11 før jeg begynte å kjøre nedover og jeg tok det forholdsvis med ro, for det var nemlig blitt mye trafikk. Men litt moro måtte jeg ha det.

Det var jo tross alt «verdens beste veistykke.» Så jeg stoppet fem-seks ganger for å vente på klar bane. Og så trykket jeg tungt på høyrefoten. Men moro varte ikke lenge siden trafikken var voldsomt. Så det er helt avgjørende å kjøre begge sidene grytidlig om morgen om du vil ha det mest mulig moro.

Skulle jeg valgt å kjørt en av de fire turene mine igjen, så er det ikke tvil om dagen der jeg kjørte Grimsel, Furka, San Gottardo og Susten på én dag vinner hver hver eneste gang. En tur på 216 km som alle som elsker å sitte bak rattet skulle ha testet en gang i livet.

Da jeg passerte 50 kjørte kilometer fra toppen av passet sa telleren min at det var 208 km igjen på tanken. Ikke verst med tanke på at det på toppen viste 212 km (Fra St. Moritz til toppen av passet var forbruket 24,9kWh, 274 Whkm). Forbruk på de fem milene nedover var -15 kW/km…

Jeg stoppet i Meran for lunch. Ikke tilfeldig, for jeg vurderte like godt et pass til før jeg tok skulle innom en Tesla Superlader i Brennerpasset.

– Kjør motorveien, var rådet de lokalkjente ga meg.

Sikkert et bra råd. Men selvsagt gjorde jeg det motsatte. Tok veien over fjellet.

Jeg var møkk lei motorveier. Og jeg var jo der for å se mest mulig. Rekkeviddeangst, tja jeg tenkte det ville gå greit, bare jeg tok det litt rolig på vei opp. Dessverre ble været fort mye dårligere oppe i fjellet. På toppen av Jaufenpass, 2.094 meter over havet, var sikten nede i 30 meter på det verste.

Men på andre siden lettet det jaggu meg opp 100 høydemeter lenger nede.

Vel fremme ved superladeren i Brenner-passet, så hadde jeg 59 kilometer til gode. På 245 km hadde jeg brukt 50,3 kWh og et snittforbruk på 206 Wh/km.

Var det noen som snakket om rekkeviddeangst? Tesla er en drømmebil å kjøre i de fantastiske fjellene i mellom-Europa. Det ekstreme momentet gjør det ufattelig moro!

Uansett hvilket kjøretøy du har, eller om du føler deg supersprek på sykkelsetet, så kjør via Stelvio-passet. Stort vakrere fjellpass finnes nok knapt.

God tur!

Noen flere bilder, ble mange av dem: