Tre fjellturer. Årets første bad i havet. Nye venner. Eventyrøya Senja leverte så til de grader i løpet av 24 fantastiske timer.

Men før jeg kom i gang hadde surleppa dukket opp.

Plutselig ble en avtale på jobb flyttet til et nytt tidspunkt og tidsskjemaet mitt sprakk. Tilbake på kontoret var jeg irritert på kollegaen som sa ja til endringen. For jeg mistet ferga jeg skulle ta på Brensholmen. Den neste gikk først to timer senere.

Har det hendt at du har gitt råd og i neste øyeblikk så har det helt gått i glemmeboka siden det er snakk om deg selv? Et av mine favorittråd er: Det som har skjedd kan du som regel ikke fått gjort noe med. Gå videre.

På veien fra Tromsø til Brensholmen kom irritasjonen tilbake gang på gang. Kanskje jeg burde hørt på mitt eget råd. Men neida, leppa var fortsatt mer ned enn opp. Jeg var som et barn som hadde fått nei til is i butikken. Surken…

Hvorfor? Jeg var jo ikke stresset. Hadde jo hele helga fri. Så hva gjorde to timer fra eller til?

Det var tåpelig av meg. Så det er bare å legge seg langflat:

– Jeg beklager irritasjonen og må heller si tusen takk. For forsinkelsen ble i stedet en velsignelse. Jeg er svært takknemlig!

Den amerikanske familien som sto bak meg i køen med bobil ble nok også takknemlig. De fikk nemlig mange gode råd om steder de måtte besøkte på turen til Senja, Vesterålen, Lofoten og Vestlandet mens vi pratet før og under fergeturen.

Selvsagt ble det et lite obligatorisk stopp ved rasteplassen Tungeneset, som har et toalett som kostet 1,5 millioner kroner å bygge. Det er laget en gangvei i sibirisk lerk på veien ut til svaberget. Et sted perfekt for litt fotolek foran de taggete Okshornan.

Vel fremme ved kirka i Skaland var smilet på plass igjen for godt. Nå sto endelig Husfjellet for tur. Bilder på Instagram har gjort at jeg har siklet lenge på denne toppen.

Jeg hadde ikke gått mer enn 500 meter før jeg tok igjen en far og hans datter. I fjellet prater vi nordmenn heldigvis med hverandre. Fem minutter senere viste det seg at jeg følger datteren Therese på Instagram. Og jeg kjente eldstedatteren som bor i Tromsø. Hun har tidligere invitert meg til å besøke faren Leif-Gunnars sted på Senja. Livet er herlig tilfeldig iblant.

Sa jeg forresten at det er herlig med forsinkelser…

En person som deler min lidenskap for foto og en som er like glad i å prate som meg. Jeg kunne ikke fått bedre selskap opp til toppen av Husfjellet. Utrolig nok var vi alle like spente på hva som ventet, for selv om de to bodde på eventyrøya, så hadde de aldri vært på denne toppen.

Og den levde til forventningene. Utsikten kan måle seg med det beste av det jeg har opplevd i Lofoten og på Sunnmøre.

Høydeskrekken fikk virkelig satt seg på prøve. På toppen på bildet over går det mange hundre meter ned. Steinen jeg sto på var kanskje 70 centimeter lang og 50 bred. Blikket mitt gikk kun en gang ned mot beina…

Disse bildene derfra er dog ikke av meg.

Leif-Gunnar og Therese takket for seg og gikk ned en liten stund etter midnatt.

– Jeg må bare sitte litt til, sa jeg.

Litt til ble til tre timer.

Først fikk jeg heldigvis disse tre til å posere for meg da jeg gikk bort på toppen igjen, men uten å klarte opp på den. Det var det heldigvis ikke behov for.

Deretter ble jeg sittende lenge helt alene. Det føltes himmelsk ut. Det var jo så ufattelig vakkert. Bedre følelse enn å sitte på en topp og bare se på solen over fjellene og havtåka finnes knapt. Best av alt, den følelsen er gratis bortsett fra svette og såre muskler. Men sistnevnte har jo bare godt å bli brukt litt. Jeg kunne lett ha blitt der hele natten.

Selv om det var herlig å være alene, så kom heldigvis et følge på fire personer og en hund opp et par timer etter midnatt. Og det gjorde at kameraet ble tatt frem igjen. Fotograferingen ble plutselig mye mer interessent.

Halv fem om morgenen var jeg ved bilen, og så satte jeg kurs for Hamn i Senja. Jeg var trøtt, men ikke mett. Så jeg lot kamera være i fred og bare satt og så utover havet.

Halv syv, i det nok mange normalt står opp, trakk jeg soveposen opp over hodet. Det var på tide å lukke øynene. Det ble ikke all verden med søvn, så fire timer var jeg oppe på beina igjen. Utsikten var neste mål.

Å kalle det en fjelltopp er en kraftig overdrivelse, det var rettere sagt en knaus siden jeg var kun 126 moh. Men nok opp i høyden for å få se det jeg ønsket.

Deretter var målet å bade. Årets første bad. Så da gikk turen til den utrolige vakre stranden ved Bøvær. Og det var bare en ting som ville sikre at jeg badet. Jeg måtte ha videobevis.

Dermed gikk dronen opp i lufta. Så jeg lot den henge fem meter oppe mens jeg løp uti og dukket under.

Såååååå forfriskende. Såååååå jævla kaldt. Men jeg hadde badet på 69 grader nord!

Havtåka hadde kommet inn i morgentimene og fjelltoppene lå godt skjult. Det fikk meg til å glise. Det gjorde at neste mål ble bestemt der og da.

Jeg kjørte til Fjordgård. Tåka lå fortsatt langt nede. Ville jeg rekke det? Likevel tok jeg meg tid til et fotostopp til ved Bergsbotn.

Sårheten i beina ble fort glemt da jeg trasket meg oppover mot Hesten. Fort gikk det ikke, men det var ikke aktuelt å ta pauser, selv om kroppen ikke spilte helt på lag.

Vel halvveis møtte jeg tre kvinner.

– Hvordan var utsikten fra Hesten? Må jeg helt opp for å komme over tåken?

– Du må helt opp. Dessverre er det tåke der. Vi var på fjellet i to-tre timer og tåken var der hele tiden.

– Så fantastisk, svarte jeg og de så rart på meg.

– Jeg har vært der før under andre forhold og nå vil jeg ha tåken på bildene, forklarte jeg.

Så jaget jeg videre oppover. Nå ble det pauser. Lite søvn og turen kvelden før tok på. Men jeg hadde ikke valg selv om beina var som gelé. Etter 55 minutter sto jeg på toppen av Hesten og Segla lå til øst for meg.

Tåken var jo nesten forsvunnet. Den lå bare i Mefjorden. Ellers hadde den løst seg opp. Skuffelsen var stor, men et par bilder ble tatt.

Så satte jeg meg ned og ventet. Hvis det er en ting jeg har lært meg, så er det at det er en ekstremt viktig egenskap å være tålmodig på fototur. I hvert fall i det man er fremme ved målet. Jeg ble sittende og stirre. Utover mot havet. Kunne jeg ha hellet med meg? Det så lovende ut, for det lå en hvit vegg der ute og ventet.

30 minutter senere rullet tåken innover fjordene igjen og det er er et fascinerende skue som du kan se på videoen under.

Det blir ikke mye bedre enn slik som det ble på bildet under. Man kan skimte Fjordgård som blir lyst opp av sola og Segla som majestetisk står i giv akt mens det er tåke på alle kanter.

Etter tre timer var det på tide å gå ned. Tromsø ventet. Men Senja hadde en overraskelse til på lur. For de 24 timene på Senja ble avsluttet hos min nye venn, Leif-Gunnar. Jeg ble nemlig invitert på kakao og hjemmelaget brød foran bålpanna på Gibostad.

En perfekt avslutning på et innholdsrikt døgn, som jeg lever lenge på.

Mitt eget lille eventyr på Senja.

Noen flere bilder: