Lisboa. Fredag kveld kl ni. Og jeg dro dyna godt oppunder haka.

Var jeg syk?  Vel, det er nok en del som ville ment at jeg hadde en skrue løs. Kanskje til og med mange av dem.

Utelivet i Lisboa er sikkert strålende. Jeg vet faktisk ikke, selv om jeg var der i fire dager. For tre av kveldene var jeg i seng omtrent før happy hour var over. Den siste slo jeg ut håret og feiret serbisk nyttårsaften i en leilighet med en venn jeg ikke hatt sett på ti år.  Utrolig hyggelig og annerledes fest med fantastisk hjemmelaget mat og levende musikk som besto av trekkspill.

Tilbake til senga. Nei forresten, det er jo ikke interessant. La meg heller skru tiden noen timer frem. Jeg plasserte beina på gulvet og åpnet gardinene. Det er en gåte hvorfor, for det var jo bekmørket ute. Klokken var jo bare seks om morgenen.

En time senere var jeg på plass. Ved bredden av elven Tejo, noen kilometer før den 1007 kilometer lange elven munner ut i Atlanterhavet. Det var kaldt. Frostrøyken sto ut av munnen, siden det var midten av januar. Jeg var altfor tidlig ute. Det var ikke en sjel å se, ikke akkurat merkelig med tanke på at det var lørdag morgen.

Jeg fant et sted hvor jeg plantet ræva selv om benken var iskald. Tiden gikk sakte, nesten annet hvert minutt så jeg på klokken. Dette var jeg ikke kledd for, så hvorfor ville jeg meg selv så vondt? Det var jo bare å gå tilbake til bilen, skru om nøkkelen og varmen ville omfavne meg.

Men da kunne jeg gå glipp av det første bildet.

De neste 30 minuttene føltes ut som en evighet, men det ble fort glemt. Her er nemlig grunnen til at jeg droppet lettkledde damer, duggfriske øl og pulserende rytmer ut i de sene nattetimer i bakgatene i Lisboa:

Kulden var plutselig blitt historie i mitt hode. Magen rumlet, for frokost hadde jeg glemt i iveren av å komme meg av gårde, men nå kunne mat bare være mat. I det minste var jeg  ikke den eneste som hadde droppet festen, for jaggu kom ikke en fotograf til.

Broen Vasco da Gama er en stålkabelbro og er Europas nest lengste veibro på 12,3 kilometer. Det tok halvannet år å bygge broen og på det meste var 3.300 personer jobbet på broen som kostet vel 8 milliarder kroner.

En bro som ble et ypperlig fotoobjekt.

Ny morgen. Ny fototur. Ny bro.

Denne gangen var jeg for å forevige soloppgangen fra en annen vinkel. Jeg hadde plassert meg vest for broen 25 de Abril ved bygningen MAAT, 15 kilometer fra Vasco da Gama.

Det vil sørge for solen ville komme opp fra motsatt side av broen i forhold til bildene fra Vasco da Gama.

Det var også en helt annen grunn til at jeg sto hvor jeg sto. Bygningen som huser MAAT (Museum of Art, Architecture and Technology), er en arkitektonisk perle og jeg tenkte den kunne gi meg noen fine bilder når de første solstrålene traff veggene.

Jeg var der kvelden før og fikk de siste solstrålene, men de bildene kommer i et annet innlegg.

Dere får nøye dere med morgenbildene nå 🙂