Jeg elsker solnedganger. Men akkurat denne kvelden var jeg ikke i tvil. Solen kunne seile sin egen sjø.

Jakten var i gang. Selvsagt var jeg sent ute. Så jeg småløp langs bredden av Tejo for å finne et godt sted å forevige solnedgangen. Det var ikke planlagt, for jeg hadde spasert i timesvis i Lisboas gater og var i grunnen på leting etter et sted å spise middag langs elvebredden.

I et lite øyeblikk stoppet jeg opp. Så nedover elva og der var solen på vei ned. Den hadde jo perfekt retning. Denne muligheten kunne jeg ikke gå glipp av. Til tross for at jeg var skrubbsulten i og med jeg ikke hadde spist på ti timer, så ble middagsplanene skrinlagt.

Så tempoet økte nedover mot elvemunningen. Flere satt med en flaske øl og så på solen som var på vei ned i horisonten. Hvorfor kunne ikke jeg gjøre det samme? Jeg kunne komme tilbake neste kveld. Det var jo bare den første av fire kvelder i Lisboa.

Jeg la merke til at jeg hadde begynte å småløpe. Hva var galt med meg? Det var jo bare snakk om å ta et bilde. Jeg kunne jo heller gjøre litt research og komme tilbake. Jeg stoppet opp. Så lo jeg halvhøyt for meg selv, for dette øyeblikket får jeg ikke tilbake. Folk trodde nok det hadde klikket for meg.

Jeg passerte MAAT, som så ut til å være et glimrende sted. Jeg stoppet på nytt. Nei, jeg pushet på. Løp sikk-sakk mellom alle turistene og kom til Torre de Belem.

Da stoppet jeg opp. Tok et par bilder, men nei, to minutter senere fortsatte jeg jakten. Like etter kom til en bygning. Den så interessant ut. Skulle jeg fortsette? Magefølelsen sa nei. For arkitekturen så veldig spennende ut.

Så jeg ga det en sjanse og gikk inn mellom de to bygningene som utgjør Fundação Champalimaud.

Jackpot.

Der var solen. Og for et sted å bilde av solnedgangen. Uten solen!

Det er tydeligvis lov å ha litt flaks.

Jeg hadde jaget på som en tulling. For å ta bilde av sola. Og så endte jeg opp med å droppe den helt.

Nå visste det seg at panikken for å ikke rekke det, heller ikke var berettiget. Langt ifra også. Hadde jeg brukt noen sekunder på å sjekke appen, så hadde jeg visst at jeg hadde brukbart med tid denne januarkvelden.

Så god tid at jeg rakk å gå de to og en halv kilometerne tilbake til MAAT før solen forsvant…

Så hastverket betalte seg uansett.

Hodet mitt er tydeligvis ikke alltid riktig innstilt når jeg jakter et bilde. Det var ikke første gang at panikken slo inn og det blir nok ikke siste gang heller.

Det ble en perfekt kveld for å nyte solnedgangen på grunn av arkitektoniske perler langs bredden til Tejo. MAAT er en bygning med fantastiske linjer og dermed er det lett å gå litt bananas med kameraet. MAAT og Fundação Champalimaud ga meg i alle fall feriebilder som jeg ble veldig fornøyd med. Dere får leve med at det ble mange like bilder med bare små forskjeller.

Dagens fototips: Dropp gjerne selve sola og se etter bygninger eller andre ting som gi deg bilder hvor solen gir gode skygge-effekter eller hvor den speiler seg i diverse flater.

Tidligere på dagen og neste morgen sto jeg opp grytidlig for å fange soloppgangen. Det ble også utrolige flotte opplevelser og de bildene kan du se her.