Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Enkel norsk nytelse

Lyst på en tur hvor du går kun noen få hundre meter, men får sett mye av det flotteste Nordvestlandet har å by på? Hopp ombord og bli med da vel!

Men du må stå opp tidlig. Og ikke bry deg om hva klokken blir. Jeg satt bak rattet syv minutter over halv seks om morgenen. Trøtt som ei fele etter et par timer søvn, men spent som en syvåring på julaften. Og det til tross for at hvert eneste sted jeg skulle besøke på min 465 kilometer lange tur hadde jeg vært før. Det ene stedet dro jeg til og med ukentlig til i en periode da jeg jobbet på Stranda for 18 år siden.

Ruta var klar, selv om jeg på forhånd var sikker på at tidsskjema kom til å ryke. Men helst ikke før jeg skulle krysse Hjørundfjorden. Jeg startet utenfor barndomshjemmet på Vartdal og parkerte noen minutter etter skjema ved på Sæbø (som vil være et perfekt sted å starte din tur).

Den eneste aktiviteten som ville gi svette og banning var turen opp Gunnarråsa til Fredbua. Flere ganger vurderte jeg å snu. For det var en kamp mot klokka.

Men jeg kom meg opp. For jeg er heldigvis sta. Heiv opp utstyret og begynte å ta bilder.

rtrip
Utsikten fra Fredbua over Hjørundfjorden er fantastisk. Den finner du 365moh på veien opp Gunnarråsa.

Så stressa var jeg at jeg glemte å sjekket motivet etter det første bildet. Fem minutter senere kom lyspæren opp og jeg flyttet på kamera. Så på plass med ræva på husken. Men da hadde plutselig tåka dukket opp.

rtrip-2
Kroppen min kom seg litt høyere da jeg flyttet kamera lavere, men da var tåka kommet. Det skjedde i løpet av et lite minutt.

Klokken gikk altfor fort. Jeg hadde kun vært der i ti minutt og det var 15 minutter til ferga gikk 07:15. Mistet jeg den, ville det meste gå til helvete siden den neste gikk en time senere. Jeg begynte å løpe nedover. Litt yr om natten hadde gjort det sleipt og vått og kun flaks gjorde at jeg ikke havnet på trynet fire-fem ganger.

Ti minutter senere og jeg var nede. Jeg kunne pustet lettet ut. Tre minutter til ferga gikk og ett minutt å kjøre til fergeleiet.

Jeg la inn denne turen opp til Fredbua kun for bildets skyld.  Jeg skrev at du knapt skal bevege deg langt fra bilen, og da var tanken at du skal kutte ut denne gåturen, for det er nok av vakre steder å oppleve ellers på turen.

Et par stopp i starten av Norangsdalen ble det. Ved Lygnstølvatnet hadde jeg planer om et bad. Jeg skulle ned til sætra på bunnen av vannet. Men jeg feiget ut. La oss bare si at jeg fryktet for tidsskjemaet…

Jeg vasset så vannet rakk meg til knærne og det holdt denne dagen.

rtrip-3
Over brua går en av stiene som fører til Slogen som ligger oppe til venstre i bildet.
rtrip-5
Sætra ligger under vann i Lygnstølvatnet etter at et ras demmet opp Norangselva i 1908.

Så gikk turen videre opp den trange og vakre Norangsdalen. Det var ikke et menneske å se, så idyllen var komplett. Målet var de to sætrene som ikke ligger langt fra hverandre.

Den første, Stavbergsætra, er rett ved veien og den andre, Urasætra, ligger bare 200 meter fra veien.

rtrip-7
Stavbergsætra i Norangsdalen.
rtrip-9
Mamma sau var ikke altfor glad i å bli forstyrret.
rtrip-17
Man blir liten i det majestetiske landskapet ved Urasætra i Norangsdalen.
rtrip-14
Urasætra, Norangsdalen.
rtrip-10
Steile og mektige fjell ved Urasætra i Norangsdalen.
rtrip-13
Jeg fikk selskap på Urasætra, men de gikk rett videre da de så meg…

Neste mål var Lovatnet. Eneste bekymring nå var at tiden hadde gått litt fort i Norangsdalen. Slik blir det når man tar 100 bilder av det samme motivet før man blir fornøyd.

Solen hadde kommet litt langt. For de som er veldig interessert i foto så kan jeg anbefale appen SunCalc.net, som er genial. Den er gull med tanke på å planlegge både soloppgang og solnedgang. Selv om solen var rett i mot,  så knipset jeg noen bilder før jeg sa meg fornøyd.

I og med to gigantiske turistskip lå ute i fjorden, så var turiststrømmen enorm. Og møte med buss etter buss på en vei som kun takler en bil i bredden var nok til at jeg snudde ved Breng seter.

rtrip-18
Solen rett i mot i enden av Lovatnet.
rtrip-105
Når solen står slik på himmelen er det greit å utnytte litt det naturen har å by på for å sola til å fungere.
rtrip-106
Lovatnet.
rtrip-107
Idylliske Breng seter.
rtrip-25
Breng seter.
rtrip-26
Breng seter, Lovatnet.
rtrip-27
Litt nasjonalisme er jo det lov å vise.
rtrip-30
Solen gir i alle fra seg gode skygger. Lovatnet.
rtrip-31
Lovatnet.

På veien tilbake stoppet jeg ved denne perlen som jeg hadde lagt merke til på vei inn i dalen. Naturlig nok ble det ingen tur over broen. Den var avstengt og så skrøpelig at det ikke fristet å havne i elven akkurat.

Selv om et bad hadde vært forfriskende, men kanskje ikke akkurat der…

rtrip-108
Avstengt bro over Loelva.
rtrip-33
Loelva.
rtrip-34
Bro over Loelva.

Deretter sto Stryn og droneflyging på programmet. Jeg hadde håp om å komme høyere opp, men likevel er det kult å se det man normalt ikke får muligheten til uten å gå i fjellet.

En bonde på traktor stoppet opp, så jeg tenkte umiddelbart at nå vanket det kjeft siden jeg var på annen manns eiendom. Jeg stålsatte meg, men han var bare ekstremt nysgjerrig på dronen. Ti minutter senere dro jeg videre med et glimrende fjelltips som jeg skal benytte meg av ved en senere anledning som jeg tror kommer til å gi episke bilder av Stryn.

DCIM102GOPROGOPR2788.JPG
Stryneelva slynger seg nedover dalen mot Stryn.

 

rtrip-36
Et bilde jeg bare måtte ha. Det var jo bare å spørre pent om lov.
rtrip-37
Kanskje ba han om at det var på tide med flere Flo-spillere på høyt nivå igjen. Bygda hvor blant annet Tore André, Håvard og Jostein Flo kommer fra ser man i bakgrunnen.
rtrip-39
Hjelle.

Ved Hjelle sto to jenter og haiket. Selvsagt tok jeg de på. Litt selskap skader aldri. Veena og Kate var fra London og skulle rekke båten fra Geiranger til Ålesund som hadde avgang kl. 16.

Det passet dem selvsagt utmerket at det var nettopp Geiranger som var neste post på programmet mitt. Så lenge de ikke hadde noe imot at vi tok en liten avstikker opp på Dalsnibba.

– Kjør på, vi har god tid, sa Kate.

rtrip-109
Hurtigruten i ferd med å forlate Geiranger.
rtrip-110
Utsikt fra Dalsnibba.
rtrip-46
To cruiseship var på besøk denne dagen. Ørnesvingene er eneste vei ut på vinteren.
rtrip-103
SMILE! Dalsnibba, Geiranger.
rtrip-50
Veena poserer for Kate på Dalsnibba.
rtrip-54
Kate poserer for Veena på Dalsnibba.
rtrip-111
De to jentene klarte å overtale meg til å stille opp på bilde og da kunne jeg nå ikke si nei. Men da med ryggen mot kamera 🙂 Utsikten fra Dalsnibba er uansett det viktigste!

Klokken 15:25 startet vi på turen ned. God tid tenkte jeg.

Så havnet vi bak en buss ved Djupvasshytta.

Minuttene rant.

– Jeg tror vi har dårlig tid, sa Kate forsiktig og helt klart bekymret.

– Du må forbi bussen.

Mellom den og meg var det to motorsykler og en bil. Navigasjonen vekslet mellom 15:59 og 16:01.

– Vi har heller ikke kjøpt billettene enda, nevnte hun plutselig.

Fem minutter senere. To strekninger. Og bussen var bak oss. Deretter gikk det greit. Veldig greit. Vi var nede i veldig god tid. Hele seks minutter før avgang.

– We made it!!! Thank you so much, we cannot thank you enough 😄🙏🏾🙏🏾 kom det på melding noen minutter senere.

Nå tok jeg livet med ro. Liten spasertur i sentrum, mat og så fikk jeg hilst på en god venninne som bor i Geiranger før det ble litt moro for høydeskrekken.

rtrip-112
Elva har akkurat passert Storfossen i Geiranger.
rtrip-60
Storfossen, Geiranger.
rtrip-61
En fantastisk gåvei gjør det mulig å komme svært nær Storfossen.
rtrip-62
Både mennesker og dyr blir små ved siden av cruiseshipene i Geiranger.
rtrip-63
Både små og store båter i Geiranger.

Først gikk turen til Vesterås. Et kort gåtur og du har kanskje den råeste utsikten i Geiranger.

Suget i magen er ekstremt. Et fall her og asfalten i Geiranger sentrum er neste stoppested. Men det er godt sikret med gjerde så man føler seg trygg.

rtrip-64
Ett steg og så er man tilbake i sentrum av Geiranger 😉
rtrip-66
Langt ned til sentrum av Geiranger.
rtrip-67
Det er ingen overdrivelse å påpeke at det er sykt mange turister i Geiranger om sommeren.
rtrip-69
Det er populært blant båteierne på Sunnmøre å ta turen inn til Geiranger.
rtrip-70
Så søt! Møtte denne Alpakkaen ved Vesterås i Geiranger.

Men jeg kunne ikke dra før jeg stakk innom Flydalsjuvet.

Jeg skulle vente på at noen skulle gå utpå kanten. Og det skjedde fort, for det tok kun fem minutter før disse to personer gikk ut. Men skrekken min var likevel så sterk at jeg ikke fikk skikkelig skarphet på de to ute på kanten, for jeg sleit med å konsentrere meg om å ta bildet. Å sitte på den kanten, ja det er ikke annet enn pur galskap.

Og så gjorde jeg noe jeg har lovd meg selv at jeg aldri skulle gjøre. Jeg gikk ut der selv. Og ja, jeg er ikke stolt over å ha gjort det selv om jeg sto en meter inne. Jeg sa nei to ganger til tilbudet å bli tatt bilde av, men på det tredje sa jeg at jeg kunne gå bort og se.

Så ja, dessverre er jeg en av tullingene som gjør det man ikke skal på Flydalsjuvet. Beklager…

rtrip-73
Å sitte på den kanten. Fatter ikke at folk tør. Flydalsjuvet.
rtrip-75
Da ble jeg en av tullingene som gjør ting man ikke skal ved Flydalsjuvet. Sto en meter inne og som man kan se haller kroppen min innover i terrenget.
rtrip-77
Utsikt mot Geiranger fra Ørnesvingene.

Mer flaks hadde jeg da jeg tok ferga Eidsdal-Linge. Ikke hadde jeg sjekket tidene, men jeg kom dit 20:03. Neste avgang var 20:05. Deretter 20:45…

Dermed fikk jeg tatt noen få bilder på Gudbrandsjuvet før solen forsvant. Et rått sted, rett ved riksveien. Kreftene til elva er brutale akkurat her.

rtrip-81
Gudbrandsjuvet er et fantastisk flott sted. En av mine absolutte favoritter på Sunnmøre.
rtrip-82
Det er utrolig bra tilrettelagt ved Gudbrandsjuvet.
rtrip-79
Det er ingen tvil om at det er voldsomme krefter i sving ved Gudbrandsjuvet.
rtrip-113
Trangt om plassen for de enorme vannmassene ved Gudbrandsjuvet.

Hele turen ble avsluttet på Trollstigen selv om mørket var i ferd med å senke seg. Jeg nådde frem, men som forventet hadde turen tatt lenger tid enn planlagt.

I mitt mest optimistiske øyeblikk kvelden før tenkte jeg at jeg også skulle rekke å komme meg opp til utkikkspunktet Rampestreken i Åndalsnes. Vel, det var jeg ikke i nærheten av å klare.

Men uansett hadde jeg rukket over svært mye i løpet av en svært lang sommerdag.

rtrip-86
Fjellet Bispen ved Trollstigen.
rtrip-87
Velkomstsenteret ved Trollstigen.
rtrip-88
Velkomstsenteret ved Trollstigen.
rtrip-97
Velkomstsenteret ved Trollstigen nok en gang.
rtrip-90
Trollstigen
rtrip-93
Elv og vei skaper magi ved Trollstigen.
rtrip-94
Fjelltoppene Bispen til venstre og Kongen til høyre.
rtrip-95
Trollstigen.
rtrip-96
To motorsykler på vei ned Trollstigen.
rtrip-98
Mye vann selv midt på sommeren i elva ved Trollstigen.

Klokken 01:45 var jeg i seng. Strålende fornøyd og overlykkelig etter en roadtrip i «bakgården» til hvor jeg vokste opp. En tur jeg anbefaler på det sterkeste. Men kanskje greit å droppe turen opp til Fredbua. Ellers er resten av stedene bare kos å oppsøke!

God tur!

Avslutter med et bilde som ble tatt et par dager senere. Passerte her i dagslys i motsetning til da jeg tok den 465 km lange kjøreturen.

rtrip-102
Ser mot fergekaia på Solevåg med Hjørundfjorden i bakgrunnen. Molladalstidene er til høyre i bildet.

PS! Min rute var: Vartdal-Sæbø-Norangsdalen-Lovatnet-Stryn-Hjelle-Dalsnibba-Geiranger-Gudbrandsjuvet-Trollstigen-Åndalsnes-Vartdal. Jeg kjørte en Tesla og ladet litt i Stryn (45 min under lunsj) samt på Superlader i Åndalsnes. 

Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Satte høydeskrekken på prøve

paaske19-19
Hjertet banket heftig da jeg satt på kanten av Johan Skytt.

Sunnmøre sitt svar på Trolltunga har vært et mål i mange år. Nå var det tid for å teste høydeskrekken.

Først som sist, dette er et tilfelle av at det ikke er størrelsen det kommer an på. Trolltunga har litt andre dimensjoner enn det Johan Skytt på Alnes på Godøy har. Men for en som kjente redselen allerede nede i fjæresteinene da han så opp på steinen som sto rett ut i luften 500 meter lenger oppe i fjellsiden, så var det helt greit at Johan Skytt er en smågutt mot tunga til trollet.

For jeg har fått panikk før. På Skamtind i Tromsø frøs alt av sunn fornuft og jeg turte ikke bevege meg av flekken. Uten hjelp, hadde jeg ikke kommet meg ned…

Turen opp gikk i behagelig tempo med Alnes og Atlanterhavet som bakteppe.

paaske19-15
Alnes, Godøy

paaske19-16

Vel fremme med Johan Skytt (497moh), føk pulsen i været. Steinen som gikk fem meter ut i løse lufta, var smal og selvsagt var det smaleste punktet i det man gikk ut på steinen. Jeg ble kvalm og det knøt seg i magen. Vil jeg meg selv så vondt?

Men alt for et bilde.

Det var bare å sette opp kameraet på stativet. Og allerede andre gang satte jeg meg ned ytterst på kanten. Med min høydeskrekk så skulle ikke det være mulig. Det var jo minst 300 meter rett ned til fjellrøysa. Men jeg satt meg ned på ræva. Noe jeg var sikker på at jeg aldri komme til å tørre å gjøre. Jeg må innrømme jeg var litt stolt over meg selv da. Men det tok ikke mange sekundene før jeg var oppe på beina igjen.

Fire ganger gikk jeg ut. Før jeg sa meg fornøyd.

paaske19-20paaske19-21

Deretter avsluttet jeg dagen ved stranda på Alnes. Solen prøvde å komme frem blant skyene, men selv om den ikke lykkes helt ble det en strålende avslutning på en magisk kveld.

orn-4
Solnedgang ved Alnes, Godøy.

paaske19-26paaske19-28

paaske19-32
Alnes, Godøy

paaske19-34paaske19-35

paaske19-36
Alnes, Godøy

paaske19-37

Ålesund

Et par dager før tok meg en liten avstikker til byen og gikk de berømte trappetrinnene opp til Fjellstua på Aksla. Både før og etter ble det noen bilder av Molja Fyr. Nå ble ikke bildene helt slik jeg hadde tenkt oppe fra trappa, men selvsagt var det flere som var i samme ærend der oppe, så da fikk man bare nøye seg med den plassen som var ledig.

 

paaske19-5
Solnedgang, Ålesund

paaske19-4

orn

orn-2

paaske19-14
Molja Fyr, Ålesund.

paaske19-kopi

Lidaveten

Den siste turen i påskeferien hjemme på Sunnmøre gikk til en flott topp, som jeg utrolig nok aldri hadde vært oppe på før. Lidaveten (592 moh) ligger midt i smørøyet ytterst på Berkneshalvøya. Hele fem fjorder kan ses fra toppen og uansett hvilken retning du retter blikket, så er utsikten helt rå.

En helt perfekt avslutning på en herlig uke hjemme på Sunnmøre.

orn-5
Ørsta sett fra stien opp til Lidaveten.

orn-11orn-7orn-8orn-6orn-12

 

 

 

 

 

 

Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Se hvor vakkert det er i katastrofeområdet

Den siste tiden har mye nedbør gjort vakre Romsdalen til en liten krigssone. Mange i mediebransjen viser et fjell minutt for minutt. Aldri har en enkelt mann fått så mye oppmerksomhet og tv-tid. Ikke en en gang Petter Northug jr. Men så kan det vise seg at denne Mannen, som er på alles lepper, snart vil være svært så brutal, for han er klar for å slippe løs enorme krefter.

Geologene spådde at fjellsiden skulle dundre ned fjellsiden i Romsdalen tidligere i uka, men i skrivende stund har dette foreløpig ikke skjedd.  Mannen ligger få kilometer øst fra Åndalsnes, og like ved de majestetiske Trolltindene, som så langt har krevd 19 menneskeliv gjennom fallskjerm- og klatreulykker.

Nå unngår man et tragisk utfall ved at geologer tilfeldigvis startet målingen ved Mannen i september, en måling som de selv har uttalt like gjerne kunne ha startet opp neste vår…

Dessuten er det snakk om at det er en mindre del av Mannen som vil rase ut nå, men i fremtiden vil mye større deler av fjellet rase ned i dalbunnen.

VAKKERT: Elva Rauma renner ned Romsdalen. Til høyre Trolltindene med Trollveggen omtrent midt i bildet. Den siste toppen til venstre i tinderekken er Breitinden (1.797moh, høyest av Trolltindene) og følger du fjellrekken videre er Mannen det neste fjellet. Men det er skjult av fjellveggen helt venstre som har Romsdalshornet som topp.
VAKKERT: Elva Rauma renner ned Romsdalen. Til høyre Trolltindene med Trollveggen omtrent midt i bildet. Den siste toppen til venstre i tinderekken er Breitinden (1.797moh, høyest av Trolltindene) og følger du fjellrekken videre er Mannen det neste fjellet. Men det er skjult av fjellveggen helt venstre som har Romsdalshornet som topp.

Dette vakre naturlandskapet, hvor elvene Rauma og Istra snor seg som slanger nede i de trange dalbunnene, har tiltrukket seg alt fra ekstremsportsutøvere til mosjonister. Alle som en nyter de fjellene og omgivelsene om de bruker stiene, luften eller det våte element til å ta seg frem til sitt endelige mål.

Jeg hører helt klart til kategorien mosjonist, og denne lørdagskvelden var Nesaksla mitt mål. Et sted lett tilgjengelig fra sentrum av Åndalsnes, selv om det kan føles litt bratt noen steder.

Det er lett å nyte den vakre utsikten fra Rampestreken.
Det er lett å nyte den vakre utsikten fra Rampestreken.

Av og til er det greit å ha en unnskyldning for å få sove lenge. Avreise til hjembygda Vartdal fra Trondheim skulle ikke skje før ut på ettermiddagen fordi jeg ikke ville være i Åndalsnes før et par-tre timer innen solen gikk ned.

Bare 20 minutter etter jeg forlot Dombås slo regnet ned. Torden og lyn ble plutselig min reisekamerat kilometer for kilometer. Skulle det ødelegge planen min? Jeg ble nesten forbannet. Men like før Bjorli klarte jeg endelig å legge djevelskapen bak meg. Optimismen og gliset kom tilbake.

Regnet skulle ikke få lov til være en del av opplevelsen på fjellturen opp på Rampestreken, Nesaksla og bortover Romsdaleggen. Sistnevnte hadde jeg planer om å gå bare deler av siden det allerede var tidlig kveld.

Regnbuen

Rampestreken har blitt et fantastisk utkikkspunkt og i tillegg har sherpaene, som ble innleid til å gjøre en jobb med stien opp fjellsiden, gjort en utmerket jobb. Man blir stum av beundring over hva de får til.

Etter en times tid var det på høy tid å dra videre opp fjellsiden. Så hørte jeg et vanvittig brak. Og enda et. Jeg gikk ut på Rampestreken igjen og lot blikket vandre oppover Romsdalen. I nordlig retning var det grått. Regnet hadde tatt meg igjen.

HELDIGVIS 🙂

For der var jaggu meg regnbuen i all sin prakt. Jeg løp og hentet kameraet.  Regnbue, sol, blå himmel og vakker natur på ett og samme motiv. Kan en lørdag kveld i august bli stort bedre?

Under slike forhold er det umulig å ikke falle for dårlig vær. I moderate doser vel å merke.

somm-14-616_1
Regnbuen og mørke skyer viser seg frem samtidig som solen skinner og himmelen er blå.

Regnet ble en velsignelse. Og gjorde opplevelsen unik. Jeg kan nok gå samme turen 1.000 ganger til, men dette synet får jeg nok aldri igjen.

Vind

Jeg gikk videre opp på Nesaksla og et lite stykke innover Romsdalseggen. Fant meg en fin plass og satte opp kamera.

Utrolig nok hadde regnet ikke bevegd seg lenger vest og jeg var fortsatt tørr. Men det ble likevel fort ufyselig. For vinden ble bare verre og verre, og til slutt måtte jeg holde fast stativet så kameraet ikke forsvant ned fjellsiden. Det var bare en ting å gjøre, å gå ned igjen.

Svært fornøyd etter en magisk aften med en utsikt som kan ta pusten fra de fleste. Det skal ofte ikke mer til for at man blir i strålende humør 🙂

Men det er kanskje ikke så rart når en dramatisk og storslott natur spiller hovedrollen.

Og så ble det ikke så aller verst det siste bildet jeg tok denne sommernatten heller, selv om mørket holdt på å senke seg.

Romsdalen like før kl 23 en sommernatt i august.
Romsdalen like før kl 23 en sommernatt i august.

 

Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Overraskende jaktbytte

Værmeldingen hadde gitt grobunn for optimisme. Var dette dagen for et blinkskudd? Klikk, klikk, klikk og klikk. Hvor ofte tar du ikke et bilde og vet det ikke blir som du hadde ønsket? Eller verre, du tror bildet ble perfekt, men når du skal se nærmere på det på datamaskinen, så ble det ikke slik du ikke hadde forventet.

Denne dagen traff jeg midt i blinken, i alle fall i mine egne øyne, men jaktbyttet ble et som jeg verken hadde tenkt på eller drømt om.

På vei opp. Ser mot Barstadvik og i på havet er hurtigruta på vei ut fjorden.
På vei opp. Barstadvik ligger i skyggen og hurtigruta på vei ut fjorden.
Ei hytte på nordsiden av dalen i Barstadvik.
Ei hytte på nordsiden av dalen i Barstadvik.

 

Høst og skyer kan være en god kombinasjon.
Høst og skyer kan være en god kombinasjon.

 

 

 

 

 

 

 

På veien opp de siste 15 minuttene til Middagshornet innså jeg at toppbesøket ikke ble som jeg hadde tenkt. Skyene hadde tatt over hele himmlen, bortsett fra noen små blå flekker i det fjerne.

Det skjedde på grunn av altfor velkjent problem. Tiden går for fort. Det føles i alle fall slik når kamera er med som reisekamerat. Jeg brukte som vanlig altfor mye tid på å ta bilder på veien opp. Dermed kom jeg til å nå toppen en time senere enn planlagt.

Utsikt mot Masdalkloven i vest.
Utsikt mot Masdalkloven i vest.
De mektige Molladalstindene.
De mektige Molladalstindene.
Middagshornet ligger opp til høyre i bildet. Molladalstidene til venstre.
Middagshornet ligger opp til høyre i bildet. Molladalstidene til venstre.

Værmeldingen var fortsatt riktig. Det skulle nemlig skye over.

Skulle jeg snu? Bildet jeg hadde sett føre meg inni hodet mitt ville jeg ikke få uansett. Det heter som kjent at det ikke er noen skam å snu i tide. Det hadde blitt ufyselig og kaldt. Og humøret var lenger ikke på topp.

Så hørte jeg noen lyder. Hva var det der? Jeg tok et par skritt til venstre og så over kanten. Ni ryper i vinterdrakt. Men de var litt for langt unna til at jeg fikk de virkelig gode nærbildene. Det var bare en ting å gjøre. Så jeg krøp over kanten og snek meg nærmere langs fjellsiden, men før jeg kom nær nok, fløy de selvsagt raskt av sted.

sogn-319-2

På fortoppen bare 30 meter fra hovedtoppen stilte jeg meg inn mot fjellveggen i ly for vinden som hadde økt i styrke. Hva var det? En lyd? Og der var den en gang til. Det hørtes ut som det var like rundt hjørnet. Og det var jo samme lyden som jeg hadde hørt noen få minutter tidligere.

Jeg tok et lite skritt til venstre og stakk hodet litt frem. Der satt en rype. Bare syv meter unna.

Et sekund senere fløy rypa dessverre av sted.
Ett sekund senere fløy rypa dessverre av sted.

Jeg fikk raskt opp kamera, og rakk heldigvis tre bilder før den fløy sin vei.  Bare ti sekunder senere kom en stor flokk rundt fortoppen. Hele 30 av dem. Og åtte-ti satte seg på toppen av Middagshornet.

Jeg bevegde meg mot toppen. De siste tre meterne må en klyve til topps. Jeg la fotostativet oppå toppen, for å komme meg lettere opp. Så snudde jeg hodet til høyre før jeg skulle ned og hente kamerabagen. Og så rett på to ryper fire meter fra meg. En herlig overraskelse, for jeg var så sikker på at jeg hadde laget så mye lyd at de hadde stukket fra toppen.

Jeg klatret ned igjen. Fikk på zoomlinsa. Og klatret litt opp slik at jeg fikk hodet over kanten. Jeg fant et par små bergsprekker å sette beina på slik at jeg fant en stabil stilling.

Jeg snudde meg forsiktig mot høyre.

Tro det eller ei, de var der fortsatt 🙂

Jeg løftet kameraet opp og fikk skutt tre bilder uten å tenke så mye på innstillingen av kameraet.

I 15 sekunder var jeg i paradis. I nærvær av to ryper. Det føltes som jeg kunne ta på dem om jeg strakk ut armen. En fantastisk følelse.

Jaktbyttet ble ikke som tenkt. Bare så mye, mye bedre.

Akkurat denne dagen hadde jeg valgt de to rypebildene 10 ganger av 10 mulige foran naturbildet jeg hadde drømt om. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få muligheten å se denne sky fulgen på så nært hold. Og så to ganger.

Er det rart man elsker å være ute i naturen…

Så får det bare være at teknisk sett så er ikke bildene all verden og at hodet ikke er skarpt på det bildet under. Av og til spiller det absolutt ingen rolle.

Nærkontakt med en rype :)
Nærkontakt med en rype 🙂

Avslutningsvis så må det bare sies at de som hadde tipset meg om turen hadde helt rett. Om utsikten fra Middagshorn. Toppen er ikke mer enn 1.091 meter høy, men den 360 graders utsikten du får der er ubeskrivelig vakker. Middagshornet ligger perfekt plassert midt i indrefilen av Sunnmørsalpene.

Og best av alt, turen er lett og det tar bare et par timer å nå toppen. Er du i området, så vil du aldri angre om fjellturvalget faller på Middagshornet.

Jeg skal tilbake. For å jakte på et bilde. Og da et nytt forsøk på å få naturbildet jeg har så inderlig lyst til å få festet på minnekortet.

Men jeg sier selvsagt ikke nei takk til et nytt møte med noen vakre ryper 🙂

Utsikt mot Molladallen og Molladalstindene fra toppen av Middagshornet.
Utsikt mot Molladallen og Molladalstindene fra toppen av Middagshornet.
Bruker man fantasien og legger godviljen til, så ser man kanskje at en hund ligger og ser mot Romedalen.
Bruker man fantasien og legger godviljen til, så ser man kanskje at en hund ligger og ser mot Romedalen.
Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Sjekk minneboka fra barndommen

Sett deg ned. Lukk øyene. Gå tilbake til barneårene. Til steder hvor smil og latter preget dagene.

For et dyptdykk i barndommen kan sende deg på oppdagelseferd. Til steder du ikke har vært på 20 eller 30 år. Mange ting har endret seg på alle disse årene. Men kanskje ikke stedet eller ferden dit selv om man ikke kan vite det for sikkert. Og det kan være at du ser på gamle favoritter med en annerledes innstilling og syn når du endelig vender tilbake.

Gopetjønna på Vartdal ligger i vakre omgivelser.
Gopetjønna på Vartdal ligger i vakre omgivelser (telefonbilde).

Vi lå på verandaen i det som var hjemmet mitt fra jeg var tre år gammel til jeg var 23. I bygda Vartdal, et sted med 700 mennesker. Som er et fantastisk utgangspunkt for veldig mange flotte og unike fjellturer i de majestetiske Sunnmørsaplene som befinner seg rett utenfor stuedøra.

Badeplass

Med 30 grader og strålende sol så hadde vi ikke skattene som reiser seg i fjellheimen i tankene, men strandliv og bading.

Problemet var bare at jeg ikke hadde badet i sjøen på 20 år i dette området og hadde ingen anelse på hvor jeg kunne dra. Badeplassene kunne jo være en saga blott nå.

Men så slo det meg. Et sted vi dro til gang på gang i barndommen. Innerst inne i dalen, litt opp i den ene fjellsiden. Seks kilometer fra huset vårt lå Gopetjønna.

Som barn syklet vi, men med bil tok det et kvarter. Med kyrne som nysgjerrige bivånere parkerte jeg bilen. Da gjensto bare ti minutters rolig gange gjennom skogen før vi var ved kulpen. En liten åpning mellom trærne, og plutselig var jeg der. Jeg husket den som fem meter i omkrets, men den var jo dobbelt så stor.

Så vakkert. Så idyllisk. Et sted av fred og ro. Og ingen andre mennesker.

Kanskje ikke så rart. Her må du ha lokalkunnskap. Dette stedet går man glipp om man følger stien opp fjellet og ikke vet hva den lille avstikkeren inne i skogen leder til.

Liten dam

Ned langs fjellsiden sildret vannet til kulpen. Det flotte sommerværet hadde sørget for at snøen hadde smeltet bort flere uker tidligere, og slusene i himmelen hadde vært stengt i mange uker, så regnvann eksisterte heller ikke.

Lite vann eller ikke, det spilte ingen rolle. Det var helt nydelig å legge seg ned i en liten dam rett over Gopetjønna, for vannet var varmt og deilig.

Men jeg visste smertelig godt at temperaturen noen meter lenger nede i Gopetjønna var en helt annen.

Lysten på å hoppe uti var selvsagt der. Kaldt eller ikke, jeg kunne jo ikke la være. Jeg var tross alt tilbake på en av mine favorittsteder som barn.

Fem minutter før vi skulle dra var det ingen vei tilbake. Jeg hadde utsatt det lenge nok. Jeg kastet jeg meg uti og tok noen tak.

Ååååååå, så varmt og deilig det var. NOT!

Det var kaldt. Det føltes – utrolig nok – som det var 20 graders forskjell mellom dammen på berget og Gopetjønna. Og det til tross for at de lå fem meter fra hverandre.

Ja, jeg vet jeg kan være en pyse. Men kaldt vann ser bare ut til å bli kaldere for hvert år 🙂

Skjult perle

Minnene strømmet på. Fra en ubekymret og herlig barndom. Med masse lek i denne herlige kulpen i fantastiske omgivelser.

En skjult perle.

Så vakkert at min samboer falt hodestups. Og jeg måtte nærmest tvinge henne til å dra derfra. Den enkleste form for lykke fant vi i min gamle bakgård.

Ikke vanskelig å forstå.

Jeg var tilbake på Gopetjønna bare to uker senere. Selv om jeg visste regnet ville slå ned hvert øyeblikk. Det ble 20 minutter før vi måtte dra før himmelen åpnet opp og sendte sin våte vrede ned mot oss. Men vi fikk i det minste noen gode minutter i paradis.

Av og til er det alt man trenger.

En ting er sikkert. Etter at jeg nyoppdaget Gopetjønna, kommer jeg til å dra tilbake mange ganger i fremtida. En slik perle kan ikke få være i fred.

Den må nytes!!!

Så dra tilbake i tid. Til barndommen og gjenopplev de gode øyeblikkene. Til steder hvor det ordet bekymring ikke eksisterte. Som i dag vil gi deg en indre ro, langt borte fra en stressende hverdag.

Det kan være et av de beste valgene du har gjort på lang tid 🙂

Godt og varmt :)
Godt og varmt 🙂

 

Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Ta deg tid til en avstikker!

Solen skinner over Gudbrandsjuvet mens elven kaster en del av vannet flere meter oppover bergveggen.
Solen skinner over Gudbrandsjuvet mens elven kaster en del av vannet flere meter oppover bergveggen.

Du skal fra A til B. Helst så fort som råd. Slik var det også da jeg og min bror skulle kjøre fra heimbygda på Sunnmøre til Trondheim en søndag ettermiddag.

Men heldigvis ble det ikke slik. En tanke slo plutselig ned i meg.

– Skal vi kjøre via Trollstigen, spurte jeg.

– Ja, det kan vi godt gjøre, svarte min bror.

Som sagt, så gjort. Navigasjonen sa det ville ta omtrent like lang tid å kjøre via Valldal som den vanlige ruta via Ørskogfjellet mot Åndalsnes. Men jeg visste bedre.

For kamerabagen var med på turen. Og det gjorde at turen tok to timer lenger enn planlagt.

Gudbrandsjuvet

En kvinnelig turist ser på de frådende vannmassene fra et trygt sted.
En kvinnelig turist ser på de frådende vannmassene fra et trygt sted.

Første stopp ble Gudbrandsjuvet. Og for en timing. Den første varme sommerdagen i mai. Enorm snøsmeltning gjorde at elva brølte i all sin makt og prakt på sin vei nedover dalen. De sterke og klare grønfargene fra trær og marker slo mot deg overalt, mens fjelltoppene fortsatt hadde snø på sine tinder.

Men det beste av alt var de rasende vannmassene. Og det virket som elementene kjempet en hard kamp for å holde vannmassene innenfor elvebreddene.

Jeg har alltid følt en sterk tiltrekning til vann.

Det er så vakkert. Men samtidig så brutalt. Voldsomt. Energisk. Magisk. Stille. Skummelt. Varmt. Kaldt. Farlig. Uberegnlig. Uforusigbart.

Vann er spesielt uansett.

Og her var det farlig, uforusigbart, vakkert, energisk, magisk, skummelt og uberegnelig. Alt på en gang. Og da må jeg bare gå så nær som mulig 🙂

Brutter'n nyter elvebrusen mens sol og mørke går hånd i hånd.
Brutter’n nyter elvebrusen mens sol og mørke går hånd i hånd.

For å få kjenne på pulsen til elva. Kjenne dråpene mot kroppen. Få en følelse av kraften.

Men samtidig gjør et sted som Gudbrandsjuvet noe med deg slik at det kraftfulle vannet får den respekten det fortjener. Juvet har stupbratte berg på begge sider og et lite feilsteg vil gjøre at livet er over i neste øyeblikk.

Heldigvis har det blitt satt opp et utkikkspunkt som gjør at turistene får en nærhet til juvet. Og det gir dem en god følelse på hvor rå naturen er og hvor fantastisk den kan bli etter millioner av år hvor is og vann har skapt et så unikt og vakkert sted.

Men selvsagt måtte jeg ned til den ene kanten. Litt må jo man utfordre skjebnen, men det skal sies at jeg var veldig forsiktig hvor jeg satte mine bein. Så viktig er ikke nærhet at jeg utfordrer mannen med ljåen.

 

Vannet kommer rett imot i store mengder med stor fart på denne tiden av året.
Vannet kommer rett imot i enorme mengder med veldig stor fart på denne tiden av året.

Trollstigen

Nå ble ikke timingen for ankomsten på Trollstigen like bra. Vi hadde startet turen utpå ettermiddagen og dermed lå store deler av området i skyggen.

Men slikt kan man ikke bry seg om. Ikke på et så vakkert sted.

Mektig natur har uansett sterk tiltrekningskraft uansett hva klokken er. Selv i mørket, for da kan man ta i bruk andre sanser, og nyte lyden av fossen som dundrer ned fjellsiden.

Omveien vi tok denne dagen ble nesten verdt det alene gjennom å få se turistene som står der med geipen nede på knærne. Men med et slikt syn som dette, så er vel det forståelig at de ikke klarer å kontrolle haka:

Trollstigen i all sin prakt, dessverre var vi der sent på kvelden så selve veien ligger i skyggen.
Trollstigen i all sin prakt, dessverre var vi der sent på kvelden så selve veien ligger i skyggen.
Deler av Trollstigen.
Deler av Trollstigen.

Det er ingen tvil om at det er utrolig moro å kjøre veien ned med litt ekstra trykk på gassen. I Trollstigen blir man som en unge ved gotteriskåla. Men det er uansett ingen fare for å bryte fartsgrensen, det tillater ikke veien uansett.

Og så er det ubeskrivelig moro å se ansiktene til utlendingene når du møter dem front mot front nedover fjellsiden. Det lyser frykt på lang, lang vei.

Glem tiden

– Det var utrolig kult å være på tur med deg, sa min bror da Trondheim dukket opp i det fjerne.

Ikke kult fordi det var meg. Men kult fordi vi ikke brydde oss om tiden. Og heller brukte den på å nyte vakre Norge.

En kjedelig og forutsigbar kjøretur vi har gjort så mange ganger ble til en herlig roadtrip.

Det var mye vann i elva siden det var tidlig på året.
Det var mye vann i elva siden det var tidlig på året.

Så vær impulsiv og vurder alternative reiseruter. Glem tiden!

Ta en omvei, en ny rute eller bare stopp bilen et sted som du flere ganger har tenkt at her må jeg stoppe.

Det gjorde jeg på veien til Sunnmøre. Da parkerte jeg et par hundre meter over et par fossefall like vest for Bjorli.

Men bildene ble dessverre ikke som jeg hadde tenkt. Men de 45 minuttene ned til elva og opp til riksveien igjen samt følelsen av å være alene i vakker natur, var likevel verdt det. Det er nemlig ikke alt som man trenger å feste på film.

Noe er bedre å bare ha på minnet 🙂