Mr Eiesyk ødela nesten turen

Hadde jeg nok sjarm? Ville jeg nå frem til henne? Fikk jeg en date som jeg sjelden ville glemme? Men det var et lite problem, for en annen beiler var frempå denne dagen også. En konkurrent som kanskje var umulig å slå.

Et bilde fra verandaen gjorde at jeg måtte til fjells. For i hodet mitt ble Facebook-statusen med de to bildene fort klar. Da manglet bare bilde nummer to. Det var imidlertid enklere sagt enn gjort.

For det måtte tas på toppen, vel 1.000 meter over havet. Dit tok det to timer, først med sykkel til startpunktet for fjellturen før jeg kunne traske meg oppover. Bergehornet, som jeg kan nyte hver eneste dag hjemmefra, har jeg tatt veldig mange bilder av fra huset.

Men dette bildet falt jeg for. Skodda var snill mot meg og la seg perfekt til. Der og da var skodda min beste venn.

SVART-HVITT: Toppen av Bergehornet viser seg mens skodda jobber for å dekke fjellet helt.
HVER DAG: Denne utsikten av Bergehornet kan jeg nyte hver eneste dag.

Men nå handlet det om bildet fra toppen. Jeg ble grådig, for tenk om solnedgangen ble magisk med skyer som ble farget rød. Det betydde at skodda måtte bort til jeg ankom toppen. Jeg forsto at jeg gamblet, men i det minste fikk jeg meg en fjelltur. Vel fremme ved kraftstasjonen, der jeg skulle sett fra meg sykkelen, møtte jeg en turgruppe. Og da kom det som jeg ikke ville høre.

– Skyene lå langt ned i havet i vest.

– Men utsikten fra toppen var likevel fantastisk, la hun fort til.

Herlig. Da kunne kanskje jeg også få nyte det på toppen, for Bergehornet har en vanvittig rå utsikt i alle himmelretninger.

Jeg tenkte at så lenge skodda forsvant, så fikk jeg bilde av solen rett før hun dukket ned bak skylaget. Jeg får høre iblant at jeg må ha gullhår i ræva siden forholdene endrer seg til min fordel på en del turer. Mulig, men det tar jeg mer enn gjerne. Også denne kvelden.

40 minutter senere kom en ny smell, da jeg trodde jeg skulle få se Bergehornet igjen. Skodda lå, om mulig, enda tettere rundt toppen fra om lag 800 meters høyde. Den var nesten som skodda hadde fått seg ny kjæreste og nektet å gi slipp på omfavnelsen.

– Hun er min. Ligg unna!

Skulle jeg snu? Vel, jeg gjorde det. Men kun 180 grader. Noe man bør gjøre oftere i fjellet, for da fikk jeg se at toppen av Saudehornet lå så vidt over skodda. Jeg ventet. Det var jo ingen grunn til å stresse til toppen, for Bergehornet slapp nok ikke ut av kjærlighetsgrepet med det aller første.

Tre minutter senere var mye av toppen klar. Saudehornet dro frem brystkassa og viste seg frem. Hun lot skodda seile sin egen sjø.

SNØ: Et tynt snølag har lagt seg over Saudehornet.
PÅ VEI OPP: Raudetindane viser seg like under skodda, med Grøthornet i det fjerne (midt i bildet).

Vel, kunne Saudehornet slippe seg løs, så ville kanskje Bergehornet kvitte seg med sin beiler når Nilsemann kom på besøk. Men mottakelsen kunne ikke vært kjøligere. Det var som om det var 50 ledige jenter på det lokale samfunnshuset, men ingen ville danse med meg som satt alene som en veggpryd i hjørnet.

Jeg ville ikke la meg slå så enkelt. Så jeg strippet. Uten at det hjalp. Det var bare å kle på seg igjen. Varmen kom tilbake. I min kropp i alle fall. I vel en halv time satt jeg og ventet. Det nærmet seg solnedgang, men det var ikke snakk om å gi meg en smakebit en gang. Det var utrolig hvor eiesyk den jævla skodda var.

Plutselig åpnet det seg. Kom gullhåret i kveld også? Vel, at de ble mye å se og ta bilde av, var en veldig sterk overdrivelse. Fem sekunder med ei lita glippe. Det føltes ikke ut som en klem en gang.

UTSIKT: Det ble det ikke mye til utsikt de fem sekundene jeg fikk i løpet av den drøye halve timen jeg var på toppen. Ser så vidt heimbygda Vartdal.

Jeg var sjanseløs, så jeg ga opp. Etter kun noen titalls meter kjente jeg et kaldt drag over nakken. Hadde hun bedt vinden komme? Ville hun velge meg til slutt og la skodda i stikken? Nope, vindpustet var falsk alarm. Jævla luremus.

Det var bare å gi opp. Det var ikke min kveld. Jeg måtte slukøret svelge stoltheten min og innse at jeg ikke trakk kjærlighetsloddet denne gangen.

Fem minutter senere var 80 høydemeter lagt bak meg og stien slanget seg ut til kanten. Og jaggu meg, så lettet skodda en del. Tror du ikke han bestemte seg for å spotte meg. Skulle jeg løpe opp igjen? Nei, jeg svelget den sure pillen.

ENDELIG: Utrolig godt å komme under skodda og se mot Vartdal.

Skodda kom fort tilbake og de neste fem minuttene så jeg lite før jeg kom under skoddedekket. Endelig slapp han sitt hånlige grep på meg. Og da så jeg rødfargen i sør. Dæven kunne jeg ha fått det på toppen? Da ble jeg nesten irritert. Så jævla eiesyk. Han kunne vel delt på godene. Han hadde jo mesket seg hele dagen på henne. Ble han aldri mett?

Samtidig så var synet av Hyrningane i sør så vakkert at jeg følte at jeg trakk det lengste strået til slutt. Han kunne ba ha Bergehornet for seg selv denne dagen.

Men neste gang…

NYDELIGE FARGER: Utsikten mot Hyrninganen og Eggja i sør ble helt nydelig med fargene på himmelen og lyset som lå på fjellene.
ET SISTE BILDE: Det begynte å bli mørkt, men før mørket kom og hodelykten måtte på, fikk jeg nyte Vassdalstinden (til venstre) og Saudehornet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s