Kategorier
Europa Portugal

Nyttårsfest med 200.000 mennesker

Stille og rolig hjemme med familien. Champis med dine nærmeste venner. Eller hyttetur i fjellheimen. Det finnes mange måter å feire en norsk nyttårsaften, men hva med å reise ut? Da kan jeg anbefale Porto på det varmeste.

La oss gå ett år tilbake i tid. Jeg hadde avsluttet noen herlige dager i Liverpool med gode venner og sett festfotball der favorittlaget hadde feid Arsenal og Newcastle ut av Anfield. Mens de dro hjem til Sunnmøre, satte jeg kursen sørover i Europa.

Planen var lenge Marokko, men i siste liten endret jeg det til Porto. Dit gikk turen på selveste nyttårsaften. Alene.

Men i havnebyen, som er av fem byer på den iberiske halvøya som er på UNESCO verdensarvliste (de andre er Barcelona, Valencia, Lisboa og Madrid), var jeg alt annet enn alene.

Nyttårsfeiringen er noe man tar svært seriøst i Portugal. Ved Avenida dos Aliadios samler titusenvis av mennesker seg. Levende musikk, mat og drikke dannet en fantastisk ramme før klokken slo ved midnatt.

isl-3
Et bilde av Capela das Almas to timer før klokken slo ved midnatt på nyttårsaften.
isl-4
Juledekorasjoner hang i gatene i sentrum av Porto.
isl-5
Et juletre av lys gjenspeiler seg foran rådhuset i Porto.
porto
Det nærmer seg midnatt i Porto og tusenvis av mennesker venter spent på fyrverkeriet.

Da eksploderte det over rådhuset i en fyrverkeri jeg aldri har sett maken til. Lysshowet var helt rått og man ble mest stående og måpe.

Selvsagt var det sild i tønne, for det ble hevdet at 200.000 mennesker var til stede. Og det var alt annet enn lett å sette et kamera på et stativ som ville gi meg brukbare bilder. Det ble derfor stående på en søppelcontainer. Og med så mye folk, så gikk som det måtte gå to minutter etter midnatt.

Champis flommet over både meg og kameraet. Mitt oppgitte blikk hjalp lite på feststemte 20-åringer. Det var bare å tørke bort det verste og fortsette å knipse bilder.

Det ble uansett en uforglemmelig feiring.

isl-12
Et nydelig fargespekter lyste opp himmelen i sentrum av Porto og så får man glemme at det sto en byggekran der…
isl-6
Det ble mye lys både på og over bakken da fyrverkeriet satte i gang i Porto.
isl-7
Tusenvis av mennesker hadde samlet seg på Avenida dos Aliadios i Porto for å bivåne fyrverkeriet som varte i 20 minutter.
isl-8
Rakettene i Porto ble sendt opp både fra bykontoret til høyre og rådhuset midt på bildet.
isl-9
Fargene lyser opp himmelen over rådhuset i Porto. Hotel Chique til venstre.
isl-10
Fyrverkeriet i Porto var av det imponerende slaget
isl-13
Men får nesten ikke nok av slike bilder…
isl-14
For hvert eneste bilde av fyrverkeri er jo forskjellig.
isl-15
Rett og slett et utrolig flott skue og det anbefales å dra til Porto for å se fyrverkeriet over rådhuset.
isl-16
Mitt siste bidrag fra det fantastiske fargespillet på himmelen i Porto.

Det var ikke til å unngå å bli mektig imponert på nytt da jeg ruslet samme sted klokken noen timer senere, for klokken halv elleve var det allerede ryddet opp igjen fra nattens fest.

Siste rest ble gjort mens jeg passerte.

isl-17
Disse tre er så å si ferdig med å gjøre rent etter nyttårsfesten.
isl-26
Denne karen hadde kanskje ikke fått nok etter nyttårsfesten eller kanskje var det for å reparere litt.
isl-27
Et lite bevis for at nyttårsfesten kunne man se i parken Jardim do Morro dagen derpå. I bakgrunnen renner Douro og i det fjerne kan man se broen Ponte da Arrabida.
isl-28
Ved det svært populære utkikkspunktet Miradouro da Serra do Pilar har man ryddet opp etter nyttårsfesten. De to kvinnene hadde kanskje akkurat avsluttet nachspielet…

Porto er en nydelig by og den er også et godt utgangspunkt for å utforske andre deler av landet, som små landsbyer inn mot grensen mot Spania eller søvnige feriesteder langs kysten. Om varme ikke er så viktig, så er januar et glimrende tidspunkt å dra på, for turistene er det få av.

Jeg fikk 14 herlige dager i vakre Portugal, et land jeg helt klart foretrekker foran middelhavslandene Tyrkia, Hellas, Kroatia, Spania og Italia. Man får et inntrykk av at deler av Portugal fortsatt får være litt fred for den store turiststrømmen, om man ser bort fra Lisboa, Porto og Algarve-kysten.

Vil du se mer av Portugal, så har jeg tidligere lagt ut bilder fra både soloppgang og solnedgang i Lisboa samt at jeg fikk kunstsjokk i Aveiro.

Her er en liten smakebit på hva Porto har å by på (flere bilder kommer i egen blogg):

isl-2
Porto sett fra utkikkspunktet Miradouro da Serra do Pilar hvor både kirken og klosteret ved samme navn hører til. Broen Ponte Luis I går over elven Douro.
isl-24
Husene langs Cais da Ribeira på nordsiden av Douro i Porto er et fascinerende skue.
isl-37
Det er flott tilrettelagt for både gående, joggende eller syklene langs eleven Douro. Broen Ponte da Arrabida ses midt i bildet.
por-31
Gatekunst preger også bybildet i Porto, og i det fotballgalne landet, er jo dette en passende variant. Og det er vel ikke tilfeldig at shortsen er merket CR7, som står for Cristiano Ronaldo.
Kategorier
Norge Troms

Derfor elsker jeg Tromsø

Vinteren nordpå er lang. Altfor lang. 17 lange vintre har jeg overlevd i Nordens Paris. Mest fordi man i noen få dager og uker har nydelige sommerdager og vakre høstkvelder. 

Første fine dagen på sommeren, ja jeg hopper glatt over vår, for det finnes knapt i Tromsø, så kommer det største løgnen av de alle fra veldig mange:

Denne dagen gjør at vinteren er glemt. Denne dagen gjør at det er verdt det å lide seg gjennom en syv måneder lang vinter.

Særlig.

Men de er inne på noe likevel. For selv om vinteren er lang og hard, så er lange sommernetter magiske når midnattsolen titter ned på deg. Dessuten kan noen av høstdagene vært av de beste i hele året. Været er helt sentralt i livet ditt når du bor på 69 grader nord. Det blir nesten som en ekstra samboer, for det gir mye kjærlighet og samtidig en god del frustrasjon og irritasjon.

Byen Tromsø er for meg, fortsatt en stygg by. Hva arkitektene og byplanleggerne har tenkt på gjennom de siste 60-70 årene, er for meg en gåte. Nærheten til havet er dessverre ikke utnyttet slik den burde.

Men tilgangen til naturen er det som gjør Tromsø til Tromsø. Den er rett utenfor nesetippen, turmuligheter finnes overalt og kjærligheten for Kvaløya vil aldri forsvinne. Det har også vært en perfekt base for turer til noen av Norges vakreste steder som Senja, Vesterålen, Lofoten, Sørøya og Rago Nasjonalpark, men de stedene får være i fred her, for Tromsø fortjener å sole seg i sin egen glans.

Her er noen av grunnene til at jeg har overlevd 17 lange vintre i Nordens Paris.  Jeg lar bildene snakke og har heller lagt inn bildetekst i stedet for å skrive mer.

Og ja, jeg er en sucker for solnedganger. Så det blir mye av det.

trom-39
Utsikten fra Ørnfløya blir jeg aldri lei av.
trom-44
En magisk kveld på Ørnfløya.
trom-43
Hillesøya, Sommarøya og Håja sett fra Ørnfløya den kvelden Sahara-sanden kom nordover på besøk.
trom-42
Redningsskøyta har akkurat gått under brua til Sommarøya.
trom-96
En annen favoritt, en «ukjent» perle på Kvaløya. For meg, har Bremnestinden den beste 360 graders utsikten på Kvaløya. Håja til venstre, Sessøya i midten og Skamtiden til høyre.
trom-94
Utsikten fra Bremnestinden og Håja ligger til høyre. Rett frem Angstauren, Tussøya som har syv fastboende og 100 sauer, Sommarøya og Hillesøya og i det fjerne Senja.
trom-93
En båt er på vei inn Ersfjorden under mektige Skamtinden og til høyre ligger Storstolpen, et yndet fjell for de som elsker å drive med frikjøring på ski.
trom-91
Utsikten inn Ersfjorden fra Bremnestinden. Fjellene Skamtinden til nord for fjorden og Trehørningen sør for fjorden.
trom-90
På vei opp mot toppen av Bremnestinden.
trom-84
Solen har gått ned i havet. En nydelig kveld på toppen av Nattmålsfjellet. Øya i midten er Håja og Skamtinden troner lengst ut på nordsiden av Ersfjorden.
trom-83
Tre personer nyter utsikten ut Ersfjorden.
trom-82
Innbyggere i Ersfjordbotn bor utrolig idyllisk.
trom-81
Ersfjorden samme kvelden som de to bildene over.
trom-80
Av og til skal man ha kjøre litt på måfå og ha litt flaks. Dette bildet er tatt ved Sandnessundbrua og jeg ville bare gå ut på enden. Der dukket denne husken opp og da var det bare å sette seg på ræva og få plassert solen inne i husken.
trom-70
Nok en «skjult» perle, Sandvika på Hillesøya. Sjelden det er folk der og denne sommernatten var det kun et par som skulle overnatte.
trom-71
En båt på vei til utsiden av Hillesøya.
trom-69
Solen er i ferd med å gå ned i vest og en båt forlater Kvitnesvika.
trom-68
Nok en nydelig sommernatt ved Kvitnesvika.
trom-79
Vengsøya underveis på Vengsøytraversen. En av de flotteste turene jeg noensinne har gått og den skal jeg ta en vakker dag i fremtiden også. Øyene som ligger badet i kveldssolen er Musvær.
trom-78
Solen ligger mellom Mellomtinden og Sørtinden/Madsengtinden.
trom-76
Sørtinden/Madsengtinden, Mellomtinden og Tromtinden.
trom-74
Bildet ut mot Tromvik er tatt på en tur til Smørstabben.
trom-67
Hurtigruta passerer under Tromsøbrua da brua ble fargesatt i forbindelse med markeringen av FNs bærekraftmål.
trom-66
Det skaper en helt spesiell stemning når Tromsøbrua blir lyssatt på denne måten.
trom-65
Blankstille sjø gir en perfekt gjenspeiling.
trom-64
Mitt eget favorittbilde fra da Tromsøbrua ble fargesatt i samband med markeringen til FNs bærekraftsmål.
trom-63
Solen står rett vest for Ersfjorden. Utsikten fra Buren er av de flotteste på Kvaløya.
blogg-11
Fra Buren, ser ut Ersfjorden.
trom-62
På toppen av Buren.
trom-61
Gondolen ruver over Tromsø. Siden jeg gikk under Fjellheisen for å ta bildet, måtte jeg tåle kjeft fra et par eldre damer, men det var det verdt.
trom-60
Høsten i ferd med å gjøre sitt inntok i Tromsø og mange benytter seg av å gå opp sherpatrappa på slike kvelder.
trom-59
Jeg ble liten i den mektige naturen. Står omtrent 200 meter unna kameraet her.
trom-58
Om jeg skal dra et sted på Kvaløya og det ikke handler om å bestige en fjelltopp, så er dette mitt favorittsted å se ned solnedgangen. Nordskarvatnet som ligger 364 moh, Håja, Bjørnøya og havet gir sammen med solen en stemning få andre steder kan måle seg med.
trom-56
En kveldstur opp til Sørtinden. En perfekt liten tur, siden det tar kun 20 minutter å kjøre fra byen til Finnvikdalen og like lang tid å gå opp. Vengsøya ligger midt i bildet. Store Blåmannen ses til venstre for sola.
trom-55
Nærmest ser man Kaldfjord og ytterst Ersfjord.
trom-54
En nydelig sommerdag og turen gikk til Smørstabben, Bruna og Rundkollen. Den nydelige standen i Grøtfjord ligger til venstre.
trom-52
Mange av turene går jeg alene fordi det skjer på impuls. Her hadde jeg med selskap opp på Store Blåmannen og bildet er tatt ved midnatt.
trom-51
Hun her møtte jeg på vei ned Store Blåmannen og hun hadde hele syv unger med seg.
trom-49
Rød magi en sen sommernatt.
trom-48
Solen står over Kjeøya.
trom-46
På sommeren kan fiskelykken testes hele døgnet.
sol-1-18
Er det rart man blir lykkelig på slike sene sommerkvelder. Utrolig nok mitt eneste besøk til Klubbstein og Vengsøya ligger til venstre.
trom-36
Stranda i Grøtfjord, en kveld jeg var der utrolig nok helt alene.
trom-34
Grøtfjord. Snøen lå lenge i fjellene på Vengsøya i år.
trom-28
Min første og siste tur til Skamtinden. Her slo høydeskrekken inn og derfor har jeg ikke dratt tilbake. Håja og Sessøya i midten mens Senja ses i det fjerne til venstre.
trom-25
Temperaturen i havet nordpå er ikke mye å skryte av nei…
trom-26
Men det ble likevel en tur uti, så jeg fikk meg et bak i Otervika.
trom-24
Måtte bare kaste inn en fuglebilde fra en tur rundt Prestvannet.
trom-15
En måse tar en hvil på en holme på Sommarøya med Håja i bakgrunnen.
trom-12
La aldri været holde deg hjemme. Tåka lå tett langt nede, men det var nydelig over tåka. Dette er fra en tur på Brosmortinden.
trom-10
Solen titter så vidt over tåka. En nydelig kveld på Brosmortinden.
trom-7
Måtte ha med meg selv på bilde fra turen opp til Brosmortinden.
trom-6
Tur på Brosmortinden.
trom-5
Litt galskap må til når man er på tur.
trom-4
En av mange titalls turer til Sørtinden.
trom-3
Fikk foreviget to personer etter at jeg kom ned fra Buren. Nydelig kveld i Ersfjorden.
trom
Ishavskatedralen ble blå i forbindelse med verdens diabetesdag.
blogg-34
Kaia i Ersfjordbortn.
blogg-33
Fra fjæra i Håkøya.
blogg-32
Tromsdalstind sett fra Sinkarbergan.
blogg-29
Turfølget er like begeistret for midnattsolen som meg. Sørtinden/Madsengtinden, Mellomtinden og Tromtinden ligger på rekke og rad til venstre.
blogg-28
To mennesker på samme sted. Utrolig nok traff jeg tilfeldigvis en kollega på samme sted. Sola står over Røssholmen.
blogg-27
Nok et bilde av vannet man kommer til om man går over Nordskaret.
blogg-25
Sandvika på Hillesøya.
blogg-26
En kompis nyter synet av Vengsøya fra Finnskallen.
blogg-24
Sandvika på Hillesøya.
blogg-23
Tromvik til venstre og Vengsøya til høyre.
blogg-21
Ble dårlig med fisk, for jeg brukte stanga kun for å ha noe å posere med.
blogg-20
Piren ved Folkeparken.
blogg-14
Nok en tur til Nordskarvatnet.
blogg-15
Dette bildet er tatt 20 minutter etter det rett over. Fargene endrer seg radikalt på svært kort tid.
blogg-10
På vei ned fra Sørtinden.
blogg-5
Meg og Ishavskatedralen.
blogg-4
Ishavskatedralen en nydelig sommerkveld.
IMG-3153-kopi
Yttersia fra Ørnfløya.
IMG-3150-kopi
Favoritten når det kommer til trær ligger i Grøtfjord.
IMG-3152-kopi
Favoritten fra en annen vinkel. Bildet er tatt ca klokka to om natten.
DCIM100GOPROGOPR0261.JPG
Brosmortinden og Sessøya.
mom-1-33
Dro faktisk i pysjen på denne turen til Sørtinden…
mom-1-37
Høsten er i ferd med å ta over. Tatt i Krokelva.
mom-1-30
Tok seilbåten til Musvær og hadde ei magisk sommerhelg her.
and-1-4
Kvitnesvika på Sommarøya.
mom-1-23
Kvitnesvika på Sommarøya.
mom-1-19
Midnattsola på Tomasjordnes.

Til slutt. Nå er det ikke slik at jeg hater helt den kalde tiden som ofte starter så altfor tidlig.

Det er også da nordlyset viser seg fra sin beste siden. Utrolig nok, med tanke på min store fotointeresse, så har jeg kun tatt bilder av nordlyset tre ganger.

trom-33
Måtte få med meg selv på dette nordlys-bildet. Himmelen var magisk og det er tatt et par timer etter midnatt.
trom-32
Et nydelig skue av nordlyset ved Håkøya.

Det kan være sykt vakkert på de kalde vintersdagene også. Det viser dette bildet:

blogg-16
Bildet er tatt med drone en dag i november. Tromsø er vakkert i vinterlandskapet også.
blogg-18
Solen holder seg så vidt over fjellene i Balsfjord.
trom-98
Fjellheisen troner over byen.
trom-30
Og heldigvis har jeg fått gått den utrolige flotte turen fra Snarbyeidet til Tromsdalen.
trom-29
Tromsdalstinden viser seg frem.

Til slutt avslutter jeg med nok et bilde til fra den flotteste kvelden jeg noensinne har hatt på Ørnfløya.

Dagen da Sahara-sanden kom helt til Tromsø. Da var jeg heiv jeg meg rundt og dro til Yttersia. Utrolig nok var jeg helt alene på toppen i et par timer. Jeg, som trives alene på tur, skulle neste ønske at det var flere hunder mennesker på toppen slik at mange flere fikk oppleve denne magiske kvelden.

trom-73
Yttersia fra Ørnfløya med Håja, Sommarøy, Hillesøya og Senja.
Kategorier
Europa Frankrike

Verdens råeste idrettseventyr

Hver sommer kommer tankene. Der skulle jeg ha vært! Så ble endelig drømmen oppfylt da jeg dro på en roadtrip på 11 200 km hvor hele turen var planlagt rundt en enkelt dag i sykkel-mekka.

Først som sist. Å slenge ut påstanden verdens råeste idrettsopplevelse er ekstremt subjektivt. Og har jeg grunnlag for å si det? Jeg har vært til stede på kamp i NBA, NFL, NHL, Bundesliga, Premier League samt jobbet under VM på ski og vinter-OL. Men jeg aldri vært på fotball-VM.

Men jeg tror likevel det er få – om noen – opplevelser som slår Tour de France og etappen opp legendariske Alpe d’ Huez. Arrangøren snakket om at flere hundre tusen omkranset løypa i den 30. gangen målgangen var plassert i den franske landsbyen 1850 moh i 2018. Fem år tidligere mente de at én million så etappen live, da syklistene ble tvunget til å klatre opp bakken på 13 kilometer med et snittsstigning på åtte prosent to ganger på samme etappe!

Jeg kjørte opp dagen før siden det er umulig å kjøre opp samme dag som etappen går av stabelen. Det var knapt en ledig plass oppover de 21 svingene. Et yrende folkeliv. Mye alkohol, men ikke noe fyll. Folk var bare glade, i et strålende humør.

Jeg var som en liten unge og søvn ble det knapt. År etter år har jeg fulgt Tour de France gjennom TV-ruta. Christian Paasche og Johan Kaggestad gjør at man helst ikke vil gå glipp av et eneste sekund. Hver eneste sending har jeg tenkt, det der må jeg oppleve.

Nå var jeg endelig her. Jeg måtte klype meg i armen. Og det på kongeetappen som avsluttes på selveste Alpe d’ Huez.

Jeg sto opp uvel og nervøs. Umulig å få i meg en matbit. Og jeg var bare tilskuer. Jeg hadde ingen plan og startet bare å gå nedover fra mål. Syklist etter syklist kom opp. Mosjonistene får nemlig lov å sykle opp før verdens beste klatrere gjør opp om seieren. Vel, jeg vil ikke akkurat kalle de mosjonister.

tour-5
Mosjonistene har bare to kilometer igjen til de passerer målstreken.

To og en halv kilometer fra mål kom jeg til en sving full av nordmenn. Men selv om det fristet å være blant likesinnede fra hjemlandet, så trasket jeg meg videre nedover. I søken på noe helt spesielt.

tour-6
Et svært norsk flagg blir lagt ut i svingen to og en halv kilometer før mål.
tour-7
Det er mektige omgivelser i de franske alper.
tour-9
Svært mange nordmenn var veldig synlig.
tour-11
Selv «mosjonistene» fikk heiarop fra de norske supporterne.

En time senere og jeg fant «The Holy Gral» i «The Dutch Corner». Ved Église Saint-Ferréol hadde nederlenderne sin egen sving i sving nummer syv, og for et liv. Med en egen og provisorisk bar hvor en 10-11-åring serverte øl, bluss som gikk av i tide og utide og et  vanvittig leven var dette helt klart plassen å være.

tour-51
«The Dutch Corner» på veien opp til toppen av Alpe d’ Huez.
tour-24
Det var visstnok ingen regler for hvor ung man kan være for å servere alkohol til tørste sykkelturister.
tour-35
Et av mange bluss som ble brukt i timene før de profesjonelle syklistene kom forbi.

Nederlenderne har faktisk satt så mye preg på bakken opp til Alpe d’ Huez at den blir også kalt den nederlandske bakken.

2018 markerte første året man tvang de gærne tilskuerne i The Dutch Corner til å stå bak tau. Grunnen var de fryktet for sikkerheten upopulære Chris Froome. Hvem kom først opp til den nederlandske svingen? Selvsagt var det en nederlender. Steven Kruijswijk rundet svingen og det tok fullstendig fyr i teltet (han ble forresten nummer 10 til slutt, 53 sekunder bak Geraint Thomas, som også vant sammenlagt).

tour-47
Stemningen var helt rå i «The Dutch Corner» da førstemann viste seg å være nederlenderen Steven Kruijswijk.

Et annet sikkert tegn på at jeg var på riktig sted var jo at Borat også var der. TV2 mente tydeligvis han var så viktig at to forskjellige team intervjuet ham…

tour-34
TV 2 Helene Olafsen med en noe utradisjonell måte å intervjue Borat på.
tour-33
Helene Olafsen storkoser seg tydeligvis i intervjuet med Borat.
tour-31
TV 2 intervjuet Borat like godt to ganger…
tour-32
Dagens viktigste selfie!

Dersom du aldri har vurdert et idrettsarrangement som et reisemål, så er det kanskje på tide å gjøre det. Uansett om det er familie-, kjæreste- eller gutte- eller jentetur, så dra, dra, dra!

Det kan lett kombineres med mange andre flotte reisemål i Sveits, Frankrike og Italia, slik eg gjorde på min tur. Eller man kan ta en uke og bare følge sirkuset på nært hold.

Du er uansett garantert en opplevelse for livet. Her er mine resten av mine bilder fra legendariske Alpe d’ Huez.

tour-54
Det er nesten et under at det går bra og at det ikke er flere uhell så nært som tilskuere er syklistene.
tour-13
Det er ikke noe å si på innsatsen til denne tilskueren, men syklisten har kun lyst på en ting, ølen til tilskueren.
tour-60
Alexsander Kristoff er på vei opp bakken og det ser ikke ut som han koser seg akkurat.
tour-46
Skal tro hvor disse vinelskerne kommer fra…
tour-43
Det er kanskje greit med et lett og luftig antrekk i den sterke varmen.,
tour-16
Kanskje den beste måten å komme seg opp bakken på om man sitter på en sykkel.
tour
Colombianerne på plass for å heie på Nairo Quintana.
tour-18
Vann kan brukes til så mangt.
tour-10
Lettkledde dansker er selvsagt også på plass under Tour de France.
tour-37
En lang karavane med forskjellige sponsorer kommer forbi i god tid før syklistene kommer.
tour-52
Det må gi en enorm boost å sykle forbi så mange galne sykkelfans.
tour-57
Edvald Boasson Hagen (grønn hjelm) på vei opp på Alpe d’ Huez.
tour-48
Nairo Quintana, Geraint Thomas og Chris Froome på vei oppover og Thomas vant etappen og rittet sammenlagt.
tour-27
Nederlenderne vet hvordan man skal sette farge og liv og røre på rittet.
tour-42
Med en gradestokk som passerte 30 grader, så var det nok deilig å bli avkjølt.
tour-23
En tålmodig danske leser boken til sin favoritt, Jakob Fuglsang.
tour-25
Den 12. etappen i Tour de France gikk i nydelige omgivelser.
tour-15
Eldre mann er ung og hip!
tour-21
Å gå med Hulk-drakt i 30 grader måtte ha vært en grusom opplevelse.
tour-53
Politi og tausperringer hindret at det entusiastiske publikummet i «The Dutch Corner» fikk nærkontakt med rytterne.
tour-36
Fotballhatten passer fint inn på sykkelløp også.
tour-19
Denne karen fikk trolig nok i varmen og bestemte seg for å ta en blund i skyggen.
tour-8
Disse to syns tydeligvis at det var kult å bli tatt bilde av i sammenheng med at det sto store patter på veien.
tour-22
For denne trioen er det kun polka dot-trøyen som gjelder.
tour-44
Fotografen til Dag Otto Lauritzen blir sprayet med vann av norske supportere.
tour-49
Syklisten har akkurat passert punktet hvor sperringene tar slutt, og da kommer supporterne helt innpå kroppen.
tour-29
Politet var av den hyggelige sorten og stilte villig opp på bilder.
tour-14
Tilskuere fra flere nasjoner heier frem en kvinnelig mosjonist.
tour-12
Det er ikke noe å si på støtten som den eldre herren får på veien opp Alpe d’ Huez.
tour-2
Alpe d’ Huez
tour-4
Litt mat og religion kan sikkert hjelpe før man skal heie frem sin egen favoritt.
tour-50
To syklister har akkurat rundet sving syv av de 21 som man må gjennom før man er på toppen.
tour-55
Denne karen er ikke mer sliten enn at han gjør alt han kan for å få enda mer trøkk i publikum.
tour-41
Et firma bruker 2CV i karavanen som besto av sponsorer.
tour-20
Disse to heier frem både sammenlagtlederen (gult), beste spurter (grønt) og beste klatrer (caps).
tour-17
Disse to karene tar livets med ro i skyggen, så her var det stille før stormen.
tour-3
Noen av de siste svingene før man er på toppen av Alpe d’ Huez.
tour-26
Kirken Église Saint-Ferréol ligger midt i sving syv.
tour-59
Niendemann i dette feltet, i hvit drakt, er Alexsander Kristoff på vei oppover til toppen av Alpe d’ Huez.
tour-58
Peter Sagen er en av sykkelsporten mest populære ryttere og kanskje den største superstjernen av dem alle.
tour-38
Denne dama liker tydeligvis ikke å bli sprutet ned av vann.
tour-56
En stor gruppe på vei gjennom «The Dutch Corner» på veien opp til toppen av Alpe d’ Huez og midt i gruppen sitter Edvald Boasson Hagen.
tour-40
Det var mange utrolige doninger i sponsor-karavanen.
tour-61
Alle syklistene som syklet opp før rittet måtte vente lenge før veien ned ble åpnet igjen.
tour-62
Tre karer/nisser som er uten tvil svært godt fornøyd med etappen opp Alpe d’ Huez.

 

Kategorier
Europa Italia

Vakre og glamorøse Portofino

Lekeplass for de rike og bortskjemte med høy sigarføring. Restauranter som skryter av stjernebesøk. Det er ikke rart man blir blendet av alt det vakre. 

Vil du se og blitt sett? Vifte med designerklær, Jimmy Choo-sko og Louis Vuitton-veske? Da er Portofino stedet for deg. Du kan jo også spise på Delfino, som skryter av å ha hatt Denzel Washington og Mariah Carey som gjester.

Hvem vet, kanskje får du en Hollywood-stjerne sittende på bordet ved siden av.

por-60
Mariah Carey har vært gjest på Delfino.
pfino-2
Det har også Denzel Washington vært.
por-69
Restauranten Delfino til høyre i bildet.

Nå testet jeg ikke maten på Delfino. Og ut fra Tripadvisor så gjorde jeg rett i det. Mange har faktisk regelrett slaktet restauranten. Selvsagt skal man heller ikke stole blindt på de anmeldelsene.

Vertinnen med de lite sjarmerende «duck lips» klarte ikke å lokke meg til lunsj med sitt falske smil. Men jeg så nok heller ikke ut som det klientellet hun ønsket seg.

Bare to av bordene hadde gjester. Det ene med en eldre mann på 70 og en kvinne på 25-30. Det lyste designer av alt hun hadde på. Salaten var urørt ut og var mest til pynt. Hvilken av de to telefonene hun skulle se på, så ut til å være dagens vanskeligste avgjørelse. Og veskehunden, var tydeligvis kun pynt, for den ble fullstendig ignorert.

Jeg ruslet videre. Og 200 meter senere reiv det i nesen. Stanken var nesten ikke til å holde ut. Men samtidig veldig gjenkjennbar.

Det var også lukten av penger. Men penger man tjener for å overleve. Inne blant luksusbåtene lå noen få fiskebåter. De lå tomme og forlatte. De hadde nok allerede gjort sin jobb den dagen og sørget for at dagens fangst havnet ned kresne ganer i landsbyens fasjonable restauranter.

Kontrastene var til å ta og føle på. Man blir litt trollbundet av at rik og fattig ligger så å si side om side inne i havnen til Portofino.

farge-3
Noen få fiskebåter som leverer fersk fisk til restaurantene.
nye-3
Denne lå bare en steinkast unna fiskebåtene.

Landsbyen med kun vel 400 innbyggere ligger idyllisk til rundt en liten bukt. Og de fargerike husene som omkranser småbåthavnen gjør at det er umulig å ikke falle pladask. Det er svært enkelt å forstå at både kjendiser og turister strømmer til denne italienske perlen. I 50-årene tok turisme over for fiske som hovedindustri.

Jeg ruslet en tur opp til Castello Brown hvor både Greta Garbo og Sophia Loren prydet veggene fra da de besøkte Porofinto i deres glansdager for noen tiår siden. Utsikten derfra er fantastisk  og man får se hvor vakker den lille italienske landsbyen er og kanskje kan forstå hvorfor de rike og kjente elsker å ta turen dit.

nye
Båtene kom og gikk i Portofino.
nye-4
Idyllen preget Portofino denne sommerdagen.
nye-6
Utsikten over Portofino fra Castello Brown.
por-15
En seilbåt ligger inn i innseilingen til Portofino.
por-20
Fargerike bygninger preger Portofino.
por-22
Havnen i Portofino.
por-23
Selvsagt ligger det mange Riva-båter inne i havnen i Portofino.
por-26
Fargerike hus mens disse båtene er litt mer nøytrale.
por-30
Portofino.
por-31
Er det mest for pynt eller blir de brukt. Portofino, Italia.
por-32
Husene og båtene ligger tett i tett i Portofino.
por-38
Utsikten fra Castello Brown i Portofino.
por-44
Båtene er en svært viktig og avgjørende del av bybildet i Portofino.
por-46
Ble litt fristet til å bli med på en båttur, men jeg var en landkrabbe under timene jeg tilbrakte i Portofino.
por-68
Nydelige bakender 😉
por-76
Da var det tid for å si farvel til Portofino for denne gang.
por-81
Portofino fra Castello Brown.
por-86
Det er ikke vanskelig å like den italienske landsbyen Portofino.

Da jeg bestemte meg for å dra videre et par timer etter lunsj møtte jeg mange kvinner i 40-60-årene på vei ut av landsbyen og på nytt gjorde det vondt i nesen. Kvinnene måtte jo – alle som en – ha tatt et bad der vannet var byttet ut med parfyme.

Der og da var jeg ikke tvil. Lukta av den andre typen penger. Råtten fisk var helt klart å foretrekke… Kanskje har det litt med at man er født og oppvokst i en fiskeribygd og elske følelsen av å bo ved havet.

Og når det blir tatt modellbilder, ja da stjeler jeg glatt motivet. Det er heller ikke første gang jeg tar snikbilder av modeller i Italia. Det skjedde også da jeg var i Venezia to år tidligere.

Det skader vel ingen at jeg snikfotograferer det som er mørkt, eksotisk og vakkert? En ble dog litt irritert. Fotografen sendte meg et blikk som ga klar beskjed om hva han mente om min tilstedeværelse.

pfino
Modellen er klar for fotografen i italienske Portofino.
por-70
Hunden på assistentens hånd ser ut til å bry seg katta om fotograferingen.
por-65
Var ikke så lett å bevege seg oppe i jolla med en tettsittende kjole.
por-64
Begge modellene ser ut som de er møkk lei hele fotoshoot’en.
por-63
Vakker kvinne i vakre Portofino.

Man trenger ikke så lang tid for å utforske den idylliske landsbyen som ligger vel åtte mil nord over Cirque Terre. Og skal du gå den berømte gåturen litt lenger sør, så er det så absolutt verdt det å dra nordover til Portofino.

Plant bakdelen i en stol på en utendørsrestaurant og bare se på folk. Peoplewatching der må føles ut som et herlig kinderegg. Det er en sport som er gratis, du bruker knapt en kalori og et mer perfekt sted å gjøre det enn i Portofino finnes knapt. Og her du heldig, så får du kanskje sett en kjendis eller to.

nye-5
Var mange både to- og firbeinte på torget i Portofino.
nye-7
Selfie ved Chiesa di San Martino.
por
Det var rolig tidlig på morgenen.
por-33
Selfie må man selvsagt ta når omgivelsene er så vakre…
por-34
Det var ikke bare venninnene, men også mannen som fikk være med på selfie.
por-45
Hus oppe i åssiden.
por-57
Sigaren nytes tydeligvis.
por-58
Viktig med hjelm som er moteriktig.
por-62
Det ble litt mer folksomt ved lunsjtider.
por-71
Chiesa di San Martino, Portofino.
por-73
Chiesa di San Martino, hvor jeg ikke en gang stakk hodet innom…
por-50
Utsikt fra Castello Brown.
por-19
Castello Brown oppe til høyre.

 

Først som sist, om du ikke har oppdaget det, så må jeg innrømmet at dette var et sted hvor jeg nok en gang gikk banans med kamera. Det er kanskje regelen hos meg og ikke unntaket. Men samtidig tenker jeg alle liker forskjellige motiver, så hvorfor ikke legge uten noen bilder for mye.

Men så var også Portofino et svært fotogent sted.

Så her er noen flere. Stort sett med båter på…

por-24

por-41

por-43

por-47

por-79

por-80

por-88

por-28

por-37

por-55

por-46

por-38

farge-5

Kategorier
Nordland Norge

I enden av regnbuen

Alt tydet på at det ble bomtur. Men heldigvis går ikke ting alltid som planlagt.

Steigen har ligget der som en gulrot i lang tid. Enda et sted som jeg bare må besøke. Nå passet det endelig. Og værmeldingen sa dra, dra, dra!

Syv timer etter at jeg hadde forlatt Tromsø stoppet jeg ved brua til Engeløya. Jeg gikk ned. Tok et par bilder. For å telle til ti på min måte. Jeg ville nesten gråte.

Toppturen gikk i vasken. Trohornet var helt uaktuelt. Solen ville jo stå rett inn fra vest i det jeg kom på toppen. Da fikk jeg ikke bildene jeg ville ha.

Og det var min feil. Jeg hadde sjekket retningen på solen, men på et eller annet vis bommet fullstendig. En feil jeg aldri hadde gjort før.

Heldigvis hadde jeg en plan B. En annen øy. En annen topp. 31 km unna. Som jeg skulle gå dagen etter.

Så jeg byttet bare om. Og snudde bilen.

Seks km senere så jeg marerittet bli fullkommet da jeg kjørte ned mot Saursfjorden. Havtåka. Den var ikke med i værmeldingen. Skulle jeg snu? Jeg ble nedtrykt. Jeg hadde gledet meg i et par år. Hva i all verden hadde værgudene imot meg?

Roboten i meg slo inn. Negative tanker til tross, så førte jeg bilen videre. Kilometer etter kilometer innehyllet i tåka.

Men så, i enden av veien. Der var lyset. Jeg følte det som at jeg var enden av regnbuen. Gullgryta mi var at havtåken lot det lille tettstedet Nordskot med om lag 60 fastboende være i fred. 

Tydeligvis var det en blant værgudene som likevel var glad i meg og lot Nordskot ligge utenfor tåkens grep, selv om en av kompisene hans prøvde å snike seg inn. Så skulle avgjørelsen time komme. Var turen bortkastet? Jeg snudde meg 180 grader. Og smilet var tilbake på ett sekund. Sørskottinden lå godt over tåka.

Men jeg var ikke stresset. Jeg hadde god tid til å leke meg med kameraet i Nordskot.

steigen
Skyene ligger høyt over småbåthavna i Nordskot mens havtåka prøver å presse seg inn.
steigen-6
Sola vil frem og gi litt lys til den enslige seileren som er på vei inn til Nordskot.
steigen-8
Utsikt nordover mot Engeløya.
steigen-7
Utrolige forhold med havtåka som prøver å holde sola borte. Skaper en mystisk stemning ved innseilingen til Nordskot i Steigen.
steigen-9
Nordskot, Steigen.
steigen-11
Idyllisk i fjæresteinene sent på kvelden.
steigen-14
Solen lyser opp Skotstindan.
steigen-15
Utsikt mot fjellene på Engeløya.
steigen-28
Et nydelig sted å sette opp teltet. Nordskot i Steigen.

Halv tolv startet jeg på turen opp. Den første halve timen så jeg 30 meter foran meg.

Men plutselig ble forbannelsen en velsignelse. Tåken ble min beste venn.

For et syn.

Lofotveggen og midnattsola over tåka som dekket hele Vestfjorden. Stort vakrere blir det ikke.

steigen-27
Er på samme høyde som der havtåka ligger. Solen ligger over Lofotveggen.
steigen-20
Litt høyere opp og så blir utsikta slik. Fantastisk å se Lofotveggen på denne måten mens midnattsolen er oppe.
steigen-22
Steigen i forgrunnen og Lofotveggen i det fjerne.
steigen-21
Denne utsikten var verdt hele turen alene. I mine øyene får man det ikke stort vakrere enn dette. Havtåka, fjelltur i Steigen, midnattsolen og Lofotveggen gjorde dette til noen magiske minutter som kanskje er mitt beste turøyeblikk i år.

Ti minutter senere var glede blitt til irritasjon. Enorm irritasjon. Jeg ble nesten potte sur, for jeg hadde nemlig blitt et festmåltid. Det som måtte ha vært minst 200 svartfluer mente at jeg var nattas beste snack.

Uten hette var bakhodet mitt en saltbuffé. Og de jævlene ble jo aldri mette. Med god temperatur og absolutt ingen vind, så var det bare å stålsette seg og gå videre oppover. De kom uansett til å spise seg meter for meter opp fjellsiden. 

steigen-23
Dette bilde tok jeg 15-16 ganger før jeg klarte å få ett uten en flue på.

Men jeg kom meg opp. Og du kan nok skjønne hvorfor flue fikk være flue de neste tre timene. Men uten jakken jeg hadde med, og som fungerte som lue neste timene, hadde jeg nok tørnet tulling der oppe. 

steigen-25
Skotstindan med Lofotveggen og midnattsola i bakgrunnen.
steigen-26
Skotstindan med Lofotveggen og midnattsola i bakgrunnen.
steigen-29
Nordskottraversen ligger midt i bildet (mellom vannene og tåkehavet) og det fristet veldig å gå den, men uten klatreutstyr og kyndige folk så kunne jeg ikke gjøre det. Kanskje en annen gang.
steigen-37
Nordskot slipper unna tåka. På både dette bildet og det under og over, så kan man se at tåken er på alle kanter, men at Nordskot slipper unna.
steigen-38
Tåken lå tykt i alle retninger.
steigen-39
Skotstindan og midnattsola.
steigen-43
Skotstindan og midnattsola.

steigen-44

Nå er det ikke slike at alle med vinger var plagsomme denne natta. Jeg fikk meg en veldig hyggelig overraskelse som jeg ikke hadde forventet.

Steigen har Norges tetteste bestand av havørn og jeg hadde håp om at jeg skulle få sett noen av de mektige fuglene, men det gjorde jeg aldri. Men jeg var enda heldigere.

Karma hadde tydeligvis bestemt seg for å ta godt vare på meg. I stedet gikk jeg på en falk og deretter kom det en til. De to falkene var ikke særlig glad for at jeg ødela deres idyll, men jeg måtte jo prøve å få tatt et par bilder selv om lyset var ikke all verden.

steigen-35
Denne falken var ikke glad for at jeg forstyrret på toppen av Sørskottinden.
steigen-36
En falk flyr mellom fjellene i Nordskot.
steigen-34
Bildet er ikke helt skarpt, men når det er første gang man tar bilde av en falk, så overlever jeg det.

Før jeg var helt ferdig på toppen, måtte jeg leke meg litt.

Så hvilket av de tre bildene er din favoritt?

steigen-40
Hyllest av midnattsola på Sørskottinden.
steigen-41
Beundrer midnattsola på Sørskottinden.
steigen-42
Prøver å holde midnattsola nede på Sørskottinden.

Halv fem var jeg nede igjen og etter fire timer søvn ble det en liten tur opp på knausen ved Nordskot. 

Det er ingen tvil om at utsikten ut mot Manshausen, Grøtøya og alle de andre øyene fra noen titalls meter opp på knausen kan bergta de fleste med sansen for vakker natur.

steigen-46
To forskjellige måter å ta seg frem på. Grøtøya i bakgrunnen.
steigen-47
Manshausen.
steigen-48
Nordskot.
steigen-50
Manshausen i forgrunnen og øy nummer to er Grøtøya.
steigen-51
Det er ingen tvil om at det er vakkert på Nordskot i Steigen.
steigen-52
Tror jeg hadde foretrukket kajakk som de to til venstre i bildet.
steigen-53
Manshausen og Grøtøya.
steigen-55
En båt glir gjennom sundet mellom Nordskot og Manshausen med Grøtøya i bakgrunnen.
steigen-58
Utsikten sørover fra Nordskot.
steigen-59
Nordskot, Manshausen og Grøtøya.
DCIM101GOPROG0582583.JPG
Bildet tatt med drone mot skjærgården utenfor Nordskot.
DCIM101GOPROG0562523.JPG
Fugleperspektiv mot Manshausen og Grøtøya.
DCIM101GOPROG0532433.JPG
Skotstindan ligger nesten innehyllet i skyene mens Nordskot kan nyte solstrålene.

Så var jeg klar for Trohornet. Jeg så nordover. Det lå noen skyer rundt toppene på Engeløya. Dermed var unnskyldningen berget. 

For jeg var faktisk fornøyd. Så jeg lot fjelltopp være fjelltopp. I stedet satte jeg kursen for Sunnmøre.

steigen-49
De skyene over Engeløya var nok til at jeg droppet turen opp til Trohornet.

Trohornet drar jo ikke noe sted. Dit kan jeg dra neste gang jeg skal til Steigen. For det blir helt klart ikke siste gang. For jeg fikk bare sett en brøkdel av det dette Nordlands-paradiset har å by på.

Nok en gang trodde jeg været skulle ødelegge opplevelsen, men det lønner seg helt klart å ikke ta sorgene på forskudd. Noe jeg for øvrig kun gjør på tur, for da er jeg som en liten unge på julaften. Som helst bør få viljen sin og de gavene naturen har å by på uten værguden legger en demper på opplevelsen.

Men denne gangen var det en uønsket faktor som gjorde det ekstraordinært. Så tusen takk Mr Værgud, som sørget for at havtåka var til stede denne kvelden og natta.

Har du ikke fått nok, så kan jeg kanskje friste med en 360 graders dronevideo fra Nordskot.

Kategorier
Nordland Norge

Dess mer slit, desto større nytelse

Søkkvått på beina etter 500 meter. Greiner som pisket meg i trynet etter to kilometer. Muskler som sa stopp etter fire kilometer. Og jeg var uten ly for natten.

Jeg trodde jeg skulle ta en båt, men noen timer før avgang, oppdaget jeg at båten ikke hadde retur neste dag. Gikk alt i vasken?

Men appen ut.no berget dagen. Det gikk an å gå til Horseid. En liten båttur ble plutselig til en gåtur på 22km tur-retur.

På det som til tider var verdens verste sti. Bløtt, sleipt og bratt. Våt på beina var jeg allerede etter noen få hundre meter etter å ha krysset en svær myr.

lof-46
Nydelige forhold…
por
Våt, trøtt og lei. Etter kun to av elleve kilometer, som var distansen en vei.

La oss gå litt tilbake i tid.

Det sitret i hele kroppen. I flere dager. For værmeldingene var nesten for gode til å være sanne. Og jeg hadde endelig frihelg.

Tre hele dager i Lofoten. Nærmere paradis kommer man ikke i Norge.

Torsdag kveld og jeg ankom Svolvær. Der var enda et par timer igjen til sola gikk ned selv om kalenderen viste midten av september. Jeg så opp mot målet. Klart jeg måtte dit. Svolværgeita.

lof-2
Vakre Svolvær, porten til Lofoten.

På vei opp så jeg folk på toppen. Nå skulle ikke jeg klatre opp, men jeg satte opp farten. Jeg ville ha bilde av dem. En drone summet over meg, og jeg visste at så lenge den var i luften, så rakk jeg det.

Det var ingen grunn til bekymring. De tre kvinnene og guiden hadde det ikke travelt. Jeg hadde dessverre kun med en vidvinkel med på gåturen, men det fikk duge.

lof-19
Lisa, Aina og Katrine hadde all grunn til å smile etter ha klatret opp på toppen av Svolværgeita. Guiden Geir Rune står fortsatt mellom de to toppene.
lof-12
På vei ned fra Svolværgeita.
lof-10
Poserer på Svolværgeita. Ikke for de med høydeskrekk.
por-8
Guiden hopper på Svolværgeita.

Vel nede gikk turen videre til Reine. Halv to var jeg fremme og jeg satte alarmen på. 04:00 lyste det mot meg…

Jeg hadde mest lyst å knuse mobilen da den ringte, for det føltes ut som jeg akkurat hadde sovnet. Noe som var mer eller mindre sant. Det var ekstremt fristende å slå av telefonen og sove til jeg våknet av meg selv. Men jeg tvang meg opp, for jeg visste hva som var belønningen.

Jeg trasket de få hundre meterne bort til starten av stien. Det var helt mørkt. Jeg kunne se et skilt, men det var umulig å lese hva som sto på det. Jeg lot være å slå på lykten siden øyene allerede hadde vent seg til mørket.

Etter noen få minutter gjennom skogen før det åpnet seg opp og jeg kunne gå på sherpatrappa. Men halvveis oppe i fjellsiden tok den slutt. Og der kunne jeg skimte arbeidsutstyr.

– Burde jeg være her? Var stien stengt?

Kanskje skulle jeg snu. I hvert fall burde jeg lest på skiltet. Men så hadde jeg vært der 16. mai og da var det kun en advarsel om at du gikk på eget ansvar.

Noe som er så absolutt berettiget. For jeg var på vei opp på Reinebringen. Den siste delen opp til ryggen er bratt og full av løse stener. Derfor er det svært utrygt om noen går bak deg. Men fjellet var tomt, kanskje ikke så rart da klokken var kvart over fem på morgenen.

Noen minutter senere sto jeg på toppen. Det var en ubeskrivelig herlig følelse å nyte soloppgangen på Reinebringen for aller første gang uten noen andre rundt meg.

Det ble en magisk time.

lof-28
Kanskje Norges vakreste utsikt får man fra Reinebringen!
lof-24
Reinevatnet og Kjerkfjorden.
por-9
Solen står opp i horisonten over Reine. En soloppgang på Reinebringen må bare oppleves.

Deretter kom stresset. For dersom sherpaene skulle på jobb, så burde jeg komme meg ned. Litt før syv forlot jeg toppen. Nede i fjellsiden gikk jeg rett på sherpaene. Jeg hilste, men ikke alle blikkene var av den vennlige sorten.

Det var en tydelig beskjed å lese i ansiktene deres. Jeg hadde ikke lov å være der.

Vel nede gikk jeg rett på en vakt. 15 minutter senere tok vi hverandre i hånden etter det som ble en veldig hyggelig samtale. Godt snakketøy kan være en fordel i blant…

Og det visste seg at de kun hadde byttet ut advarselen med ulovlig ferdsel på det samme skiltet, dermed kunne man lett la være å lese det på nytt om man hadde vært der tidligere slik jeg hadde. Den dagen skulle de fly inn stein, så jeg forstår godt de ikke ville ha noen oppe i fjellet.

por-13
Olstinden speiler seg i sjøen.
por-11
Det klassiske turistbildet fra Reine.
por-14
Gule bygg preger Sakrisøy.

La oss skru tiden frem igjen noen timer. Til min våte ferd noen kilometer unna.

Midt på dagen var jeg altså blitt søkk våt. Og småsur. Turen var blitt ubehagelig. Den jævla soveposen dinglet konstant i veien for beina min og jeg fant ikke en god måte å feste den på. For sekk hadde jeg ikke med. Kun kamerabag.

Og det til tross for at jeg hadde planlagt å overnatte ved stranden i Horseid.

Vend i tide, det er ingen skam å snu heter fjellvettregel nummer åtte. Jeg er ekstremt sta når det kommer til å ta bilder. Det er omtrent umulig å få meg til å gi opp. Men midt oppe i fjellsiden, satte jeg meg ned. Litt bekymret var jeg også for været. Tåka lå lavt.

lof-49
Lav tåke ved Fageråvatnet. Stien gikk opp midt på bildet.

Nok var nok. Det her kan jeg ta igjen. En gang hvor jeg kan ta båten. Å, så det hadde smakt med en varm dusj, et glass vin og en god bok.

Et kvarter senere var jeg 50 meter lenger opp i fjellsiden. Staheten vant over den negative grinebiteren. Og det er aldri dumt å bestikke seg selv…

por-2
Aldri har smågodt smakt bedre enn akkurat da.

Turen til fots var 11 kilometer og den brukte jeg fem timer på. Det var heller ikke direkte folksomt. Tur/retur møtte jeg elleve personer, der kun ei var norsk.

Som dere forstår, jeg var ganske så nedbrutt da jeg kom frem. Alle musklene verket, jeg var våt på beina og utrolig sulten, men samtidig hadde jeg faktisk kommet meg dit på ren vilje.

Så oppdaget jeg at solen ikke ville gå ned over den fantastiske stranda. Jeg sank sammen i gresset. Var alt forgjeves?

Jeg så meg rundt. Det var så uendelig vakkert. Utrolig nok var vi kun tre personer på dette utrolige flotte stedet. Jeg, en amerikaner og en sveitser.

por-17
Fjellet Smeden troner over stranden ved Horseid.
por-18
Stranden ved Horseid er helt nydelig.
por-5
Den gigantiske stranden ved Horseid. Jeg overnattet under fjellet midt i bildet.
lof-58
Solnedgang ved Horseid.
lof-60
Unngikk akkurat å bli våt.

Som den vikingen jeg er, så sov jeg selvsagt under åpen himmel. Jeg våknet en del ganger, men himmelen var stjerneklar og bølgene slo inn i klippene, så ville jeg jo heller være våken enn i drømmeland.

Heldigvis hadde jeg funnet en liten grop, for neste morgen blåste det ganske så kraftig, men rett over ansiktet mitt.

por-3
Der tilbrakte jeg natten under åpen himmel ved Horseid.
por-5
Sliten, men lykkelig da jeg våknet neste morgen.

Jeg fikk en halv time på stranden for meg selv før jeg begynte på tilbaketuren. Jeg så ikke frem til det, men oppe i fjellpasset møtte denne utsikten meg, så da var alt glemt.

por-23
Panorama over Fagerådalen.
por-25
Fageråvatnet til venstre og Solbjørnvatnet til høyre.
por-26
Et lite vann og noen mektige fjell.
lof-78
Ryptinden speiler seg i Fageråvatnet.
lof-75
Ser mot brua over til Fredvang.

Neste mål, lørdag ettermiddag, var Kvalvika og Ryten. Men innerst inne visste jeg at Ryten røk. Det var ikke nok tid om jeg skulle rekke kveldens mål. For turen på 11 kilometer tok sin tid. Det ble nesten fem nye timer tilbake.

Kvalvika er uansett et magisk sted. Og noe strandliv var ikke mitt fokus. Og det var andre som var mer begeistret for det iskalde norskehavet enn meg.

por-27
Kvalvika.
lof-97
Flere hadde slått opp telt ved Kvalvika.
lof-84
Rakk et bilde før solen forsvant bak Kjerringa.
lof-95
Moltinden ruver bak stranden i Kvalvika.
lof-94
Kvalvika.
lof-92
Kvalvika.
lof-87
Denne jentegjengen våget seg ut i det iskalde vannet.
lof-88
Kanskje den beste måten å bade på når vannet er så kaldt.

Jeg kastet meg i bilen for å prøve å rekke solnedgangen ved Uttakleiv. Men tvang meg selv til et stopp ved brua mellom Fredvang og Ramberg. Litt lek med drona måtte jeg ta meg tid til.

DCIM100GOPROGOPR0408.JPG
Broen over til Fredvang fra Ramberg.
lof-40
Toppen av Volandstinden ses over skylaget.
lof-38
Stranden ved Ramberg.

Tiden går fort når man koser seg, så jeg kom i seneste laget til Uttakleiv, noe som gjorde at jeg ikke hadde tid til å lete etter et godt sted å forevige solnedgangen.

Av og til blir det ikke som planlagt. Det man kan lære av det og ta med seg videre, er at det ikke er så lurt å gape over for mye.

Ikke si det til noen, men det et råd jeg omtrent aldri hører på selv.

Har jeg bare noen få dager til rådighet i Lofoten, så vil jeg bare se og oppleve mest mulig. Det til tross for at jeg har vært der flere ganger. Norges vakreste område får en slik påvirkning på meg. Har du ikke vært der, så bør langt opp på prioriteringslisten. Det er umulig å ikke falle pladask.

lof-99
Det er ingen tvil om at Uttakleiv fortjener å bli kalt kjærlighetsstranden.
lof-103
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-101
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-105
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-108
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-113
Lys og mørke ved Vågan.
lof-112
Fargerikt i det solen har gått ned ved Vågan.
lof-110
Kvitholmen ved Vågan.

Lørdag kveld gikk jeg til sengs kl 23. For jeg måtte tidlig opp dersom sola ikke skulle ødelegge motivet. Først kl. 06 sto jeg opp, noe jeg fryktet ville bli for sent, men etter de to siste nettene hvor jeg knapt hadde fått sove, så sa kroppen ifra. Dermed ble det en time ekstra på øyet.

Smørdalskammen var målet, en fin og rolig tur opp til 437 moh, bortsett fra at jeg ble nok en gang søkkvåt på beina over myra. Og ja, jeg kom opp i seneste laget slik at solen hadde kommet mye lenger enn det jeg håpte. Dermed ble ikke bildene slik jeg sett føre meg på forhånd. Kanskje burde jeg oftere tenke på at det er turen som er viktigst.

For den er det. Turen er det viktigste. Så jeg klarte å legge fra meg kamera før jeg satte meg ned og bare koste meg med utsikten.

lof-116
Utsikten fra Smørdalskammen.
lof-114
Tatinden er midt i bildet mens bygda til høyre er Sennesvik.

Vel nede bestemte jeg meg for å dra til Myrland siden jeg aldri hadde vært der. At jeg måtte ta en omvei sørover igjen siden jeg allerede var på Leknes og skulle nordover, spilte ingen rolle. Tid hadde jeg nok av.

Jeg angret ikke. Nok en vakker strand i Lofoten. Best av alt, dem er så sykt mange av.

por-39
Storsandnessanden og i bakgrunnen troner Offersøykammen.

 

por-32
Campingturister er det overalt i Lofoten, også ved Storsandnessanden.
lof-124
Storsandnesstranden.

Da gjensto bare et stopp. Eggum. Et sted jeg har vært en gang før, men stranden der er nydelig.

Det er nok ikke vanskelig å forstå at jeg ville tilbake hit.

lof-140
Fyrlykta ved Eggum.
lof-137
Strandkos ved Eggum.
lof-135
De eneste fire menneskene jeg så på Eggum. September er en glimrende måned for en tur til Lofoten.
por-35
Stranden ved Eggum.

En liten svipptur ble det også innom Henningsvær. Men denne gangen ble det et veldig kort stopp. Turen gikk rett til fotballbanen.

For jeg måtte bare få inn en lite flytur til.

Stort vakre får man ikke omgivelsene for en fotballbane.

DCIM100GOPROGOPR0420.JPG
Idylliske Henningsvær, som har en av verdens vakreste beliggenheter for en fotballbane.

Jeg forlot Svolvær søndag kveld, svært tilfreds, selv om jeg så at skyene og fargene ville gi nok en fantastisk kveld og en utrolig solnedgang, men jeg tvang meg til å kjøre videre.

Jobben ventet i Tromsø mandag morgen. Jeg hadde uansett hatt tre ubeskrivelig flotte dager i det vakreste Norge har å tilby.

For de som ikke har fått nok, så har jo jeg selvsagt noen bilder til på lur:

por-12
Reine.
lof-14
Aina på vei ned med assistanse fra guiden.
lof-27
Reinebringen.
lof-25
Reine.
lof-26
Reine fra oven.
lof-37
Stranden ved Ramberg.
por-15
Fiskehjeller ved Ramberg.
por-16
Veien ut mot Fredvang.
lof-96
– Hvor skal vi sette opp teltet vårt? Ved Kvalvika.
por-28
Kvalvika.
lof-89
Badenymfer ved Kvalvika.
lof-56
Solnedgang ved Horseid.
lof-59
Solnedgang ved Horseid.
por-33
Storsandnesstranden.
lof-126
Storsandnesstranden med Offersøykammen til høyre.
por-38
Eggum.
lof-139
Eggum.
lof-141
Eggum.
lof-142
Eggum.
lof-133
Eggum.
por-29
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-100
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-90
Badenymfer.
lof-72
Utsikt mot Breiflogtinden.
lof-68
Horseid.
lof-66
Breiflogtinden.
lof-50
På vei ned mot Fageråvatnet.
lof-36
Nydelige høstfarger ved Straumsnes.
lof-48
Utsikt mot Selfjord.
lof-47
Selfjord.
lof-30
Reine med Olstinden i bakgrunnen.
lof-29
Reine fra Reinebringen.
lof-22
Reinevatnet ned til venstre og Kjerkfjorden rett frem.
por-4
Svolværgeita troner over Svolvær med sola i vest.
Kategorier
Europa Portugal

Solnedgang uten sol

Jeg elsker solnedganger. Men akkurat denne kvelden var jeg ikke i tvil. Solen kunne seile sin egen sjø.

Jakten var i gang. Selvsagt var jeg sent ute. Så jeg småløp langs bredden av Tejo for å finne et godt sted å forevige solnedgangen. Det var ikke planlagt, for jeg hadde spasert i timesvis i Lisboas gater og var i grunnen på leting etter et sted å spise middag langs elvebredden.

I et lite øyeblikk stoppet jeg opp. Så nedover elva og der var solen på vei ned. Den hadde jo perfekt retning. Denne muligheten kunne jeg ikke gå glipp av. Til tross for at jeg var skrubbsulten i og med jeg ikke hadde spist på ti timer, så ble middagsplanene skrinlagt.

Så tempoet økte nedover mot elvemunningen. Flere satt med en flaske øl og så på solen som var på vei ned i horisonten. Hvorfor kunne ikke jeg gjøre det samme? Jeg kunne komme tilbake neste kveld. Det var jo bare den første av fire kvelder i Lisboa.

Jeg la merke til at jeg hadde begynte å småløpe. Hva var galt med meg? Det var jo bare snakk om å ta et bilde. Jeg kunne jo heller gjøre litt research og komme tilbake. Jeg stoppet opp. Så lo jeg halvhøyt for meg selv, for dette øyeblikket får jeg ikke tilbake. Folk trodde nok det hadde klikket for meg.

Jeg passerte MAAT, som så ut til å være et glimrende sted. Jeg stoppet på nytt. Nei, jeg pushet på. Løp sikk-sakk mellom alle turistene og kom til Torre de Belem.

por-2
Sola lyser opp Torre de Belem.
natt-2
Monument to the Overseas Combatants.
natt-12
Monument to the Overseas Combatants.

Da stoppet jeg opp. Tok et par bilder, men nei, to minutter senere fortsatte jeg jakten. Like etter kom til en bygning. Den så interessant ut. Skulle jeg fortsette? Magefølelsen sa nei. For arkitekturen så veldig spennende ut.

Så jeg ga det en sjanse og gikk inn mellom de to bygningene som utgjør Fundação Champalimaud.

Jackpot.

Der var solen. Og for et sted å bilde av solnedgangen. Uten solen!

Det er tydeligvis lov å ha litt flaks.

natt-8
Skyggeeffekten ble ganske så kul ved Fundação Champalimaud.
natt-10
Mennesker og fugler ved Fundação Champalimaud.
natt-3
Fundação Champalimaud.
natt-5
To av dem er mest opptatt av å ta bilder av solen, jeg syns det ble best uten solen ved Fundação Champalimaud.
natt-9
Fundação Champalimaud, Lisboa.
natt-7
Fundação Champalimaud, Lisboa.
natt-4
Mennesker til høyre og venstre og fuglen får den sentrale plassen ved Fundação Champalimaud.

Jeg hadde jaget på som en tulling. For å ta bilde av sola. Og så endte jeg opp med å droppe den helt.

Nå visste det seg at panikken for å ikke rekke det, heller ikke var berettiget. Langt ifra også. Hadde jeg brukt noen sekunder på å sjekke appen, så hadde jeg visst at jeg hadde brukbart med tid denne januarkvelden.

Så god tid at jeg rakk å gå de to og en halv kilometerne tilbake til MAAT før solen forsvant…

Så hastverket betalte seg uansett.

natt-14
Padrão dos Descobrimentos.
natt-15
Solen er i ferd med å gå ned mens en seilbåt forlater havnen.
por
Solnedgang ved elva Tejo.

 

Hodet mitt er tydeligvis ikke alltid riktig innstilt når jeg jakter et bilde. Det var ikke første gang at panikken slo inn og det blir nok ikke siste gang heller.

Det ble en perfekt kveld for å nyte solnedgangen på grunn av arkitektoniske perler langs bredden til Tejo. MAAT er en bygning med fantastiske linjer og dermed er det lett å gå litt bananas med kameraet. MAAT og Fundação Champalimaud ga meg i alle fall feriebilder som jeg ble veldig fornøyd med. Dere får leve med at det ble mange like bilder med bare små forskjeller.

Dagens fototips: Dropp gjerne selve sola og se etter bygninger eller andre ting som gi deg bilder hvor solen gir gode skygge-effekter eller hvor den speiler seg i diverse flater.

Tidligere på dagen og neste morgen sto jeg opp grytidlig for å fange soloppgangen. Det ble også utrolige flotte opplevelser og de bildene kan du se her.

natt-17
Seilbåt i det fjerne mens sola lyser opp veggen på MAAT.
natt-19
Det var bare for fristende å stjele dette bildet ved MAAT.
natt-20
MAAT, Lisboa.
natt-22
Nydelige linjer og kurver ved MAAT. Dette bygget kan mange byer lære mye av.
natt-25
Noen foretrekker å gå opp på taket, mens andre finner roen et annet sted. MAAT.
natt-26
Oppe på taket på MAAT.
natt-28
MAAT er en arkitektonisk perle.
natt-30
MAAT, Lisboa.
natt-31
MAAT, Lisboa.
natt-32
MAAT, Lisboa.
natt-37
MAAT, Lisboa.
natt-33
MAAT, Lisboa.
natt-34
MAAT, Lisboa.
natt-36
MAAT, Lisboa.
natt-35
MAAT, Lisboa.
natt-41
Da var det bare å gå hjem, mørket hadde senket seg ved elvebredden til Tejo.
natt-42
Torre de Belem før solen har stått opp. Jeg måtte slenge de bildene med her siden jeg glemte de på posten om soloppgang.
natt-43
Torre de Belem.
natt-44
Torre de Belem, Lisboa.

 

Kategorier
Europa Moldova

Fikk sikkerhetspolitiet på nakken

90 dagers visum var plutselig redusert til 12 timer. Og bare to timer senere ba en politimann om å få sjekke mine bilder.

Slikt kan kun skje på et av de mest absurde stedene i Europa.

Jeg var i en utbryterrepublikk bak den gamle jernteppet. Det nærmeste man kanskje kommer det gamle Sovjetunionen. Jeg var i Tiraspol, en by i Moldova, men som også er hovedstad i Transnistria, landet som de selv kaller Pridnestrovie. I september 1990 erklærte de seg uavhengig av Moldova. I dag er det ikke noe land som har anerkjent Transnistria som et land.

Selv om du er i Moldova, så driter de i lovene og reglene til Moldova. Og du må gjennom en tungt bevæpnet sikkerhetskontroll før du får krysse grensa. Som turist får du kun oppholde deg der i 12 timer, og de har selvsagt sin egen valuta.

Noe jeg fikk smertelig erfare da jeg skulle så desperat måtte på do etter mange timer i buss. Det måtte de ha betaling for. Greit nok. Men selvagt i deres egen valuta.

Jeg ble nærmest skjelt ut da jeg prøvde å betale med penger fra Moldova selv om jeg var i Moldova…

Det var bare å knipe igjen og løpe til nabokontoret for å få noen banditt-penger.

tir-19
Her er visumet som ga meg 12 timer i Transnistria.
tir-18
Lokal valuta i Transnistria.

Du kan søke om utvidelse av visumet, men jeg skulle kun være der i fire timer før en ny buss tok meg med til Ukraina.

Jeg ruslet rundt og tok noen bilder. Blant annet av statuen av Lenin. Og så flyttet jeg meg litt og tenkte jeg skulle få med regjeringsbygningen i bakgrunnen.

Jeg knipset noen bilder. Og så i øyekroken at en uniformert mann kom gående ned trappen. Perfekt tenkte jeg.

Og tok dette bildet:

tir
Akkurat der og da trodde jeg politimannen hadde andre planer enn meg. Men foran statuen av Lenin og regjeringsbygningen, tok jeg fullstendig feil og fikk meg en uvanlig overraskelse.

– Hei, kun Lenin!

– Unnskyld?

– Du kan kun ta bilder av Lenin.

– Jeg er bare turist, prøvde jeg meg før jeg ble avbrutt.

– Du kan ikke ta bilder av bygningen. Få se bildene dine!

Jeg ble rådvill. Hva i all verden gjør jeg nå? Jeg har jo nettopp ta bilde av et medlem av sikkerhetspolitiet foran bygningen.

Hva vil han gjøre om han ser bildene?  Jeg har flere hundre bilder. Hva om han forlanger brikken eller at jeg sletter alt?

– Hva venter du på? Få se bildene nå!

Jeg tok opp kamera, og slo det på. Men like før jeg vendte det mot han, hadde jeg på bildefremviseren og samtidig vridde jeg på en knapp oppe på kamera som tok meg ti bilder tilbake.

Hadde han sett hva jeg gjorde? Hvilket bilde ville dukke opp?

Jeg så ned, det var et bilde av statuen som du ser under. Jeg trykket ett og ett bilde bakover. Der jeg visste at det ikke fantes bilder av bygningen.

tir-2
Nærbilde av statuen av Lenin i Tiraspol.
tir-3
Lenin og flagget til utbryterrepublikken Transnistria i bakgrunnen.

Han lot seg lure.

– Takk. Husk, kun Lenin, sa han før han snudde og marsjerte inn igjen.

Dermed fikk jeg beholde bildet av det som må være et av verdens styggeste og minst interessante regjeringsbygninger.

Noen dager før hadde jeg risikert å bli arrestert da jeg tok meg ulovlig inn i en kommunistbygning i Bulgaria, og den opplevelsen kan du lese mer om her.

Jeg fikk tatt noen bilder til (se lenger ned) mens jeg ruslet rundt i Tiraspol, men byen med 135.000 innbyggere var ikke en turistfotografs drøm akkurat.

For å være helt ærlig, så holdt det med et par timer. Jeg stoppet mest fordi det var et kuriøst sted, og jeg kommer aldri til å anbefale det som reisemål. Men samtidig fikk jeg en absurd opplevelse som jeg aldri blir å glemme.

Det ble også et trist skue å gå gatelangs i en «hovedstad» og oppleve at ikke et eneste menneske smilte.

Been there, done that. Og det holder i massevis.

PS! Tiraspol har en vennskapsby og den er utrolig nok norsk (Trondheim).

tir-22
Krig og fred side om side ved hverandre i Tiraspol.
tir-8
Det var mange nedslitte bygninger i Tiraspol. Fattigdommen var enkel å se.
tir-9
Topp moderne bygning rett ved siden av bygget som vises i bildet over.
tir-27
Russiske flagg var hengt opp i Tiraspol.
tir-26
Det ble så tatt ned, men uten at jeg vet grunnen og hvem som hadde hengt det opp. I en avstemning i 2006 stemte nesten 100 prosent for å bli innlemmet i Russland.
tir-7
Porten til en religiøs bygning i Tiraspol.
tir-16
Momument var det mange av i Tiraspol.
tir-14
Enda et monument i Tiraspol.
tir-13
En soldat som for øvrig man så mye av i Tiraspol den dagen.
tir-23
Tatt mest pga skyggeeffekten.
tir-12
T-34 sovjetisk tanks. En av severdighetene i Tiraspol like ved regjeringsbygningen.
tir-10
Ups, enda et monument.
tir-28
Markedet i Tiraspol.
tir-32
Ei kvinne som ikke er alltid for glad i solen.
tir-31
KBAC er en veldig populær og billig drikk, som jeg en gang smakte på i Hviterussland, men det smakte helt grusomt.
tir-24
Buss i flaggets farger.
tir-34
Nok et bilde fra slik mange boligblokkene så ut i Tiraspol.
tir-20
Med 35 grader denne sommerdagen så var det nok sykt deilig med et bad i Dnestr.
tir-17
Nok et badebilde fra elva Dnestr.
tir-35
Togstasjonen i Tiraspol er den reneste jeg noensinne har satt min fot i.
tir-36
Utenfor togstasjonen i Tiraspol.
tir-6
Toalettet var bare et hull i gulvet.
tir-5
Transportmiddel mellom Chisinau og Tiraspol var mer enn godt nok.
tir-4
På busstasjonen i Bucuresti før avreise mot Moldova og Transnistria.

 

 

Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Enkel norsk nytelse

Lyst på en tur hvor du går kun noen få hundre meter, men får sett mye av det flotteste Nordvestlandet har å by på? Hopp ombord og bli med da vel!

Men du må stå opp tidlig. Og ikke bry deg om hva klokken blir. Jeg satt bak rattet syv minutter over halv seks om morgenen. Trøtt som ei fele etter et par timer søvn, men spent som en syvåring på julaften. Og det til tross for at hvert eneste sted jeg skulle besøke på min 465 kilometer lange tur hadde jeg vært før. Det ene stedet dro jeg til og med ukentlig til i en periode da jeg jobbet på Stranda for 18 år siden.

Ruta var klar, selv om jeg på forhånd var sikker på at tidsskjema kom til å ryke. Men helst ikke før jeg skulle krysse Hjørundfjorden. Jeg startet utenfor barndomshjemmet på Vartdal og parkerte noen minutter etter skjema ved på Sæbø (som vil være et perfekt sted å starte din tur).

Den eneste aktiviteten som ville gi svette og banning var turen opp Gunnarråsa til Fredbua. Flere ganger vurderte jeg å snu. For det var en kamp mot klokka.

Men jeg kom meg opp. For jeg er heldigvis sta. Heiv opp utstyret og begynte å ta bilder.

rtrip
Utsikten fra Fredbua over Hjørundfjorden er fantastisk. Den finner du 365moh på veien opp Gunnarråsa.

Så stressa var jeg at jeg glemte å sjekket motivet etter det første bildet. Fem minutter senere kom lyspæren opp og jeg flyttet på kamera. Så på plass med ræva på husken. Men da hadde plutselig tåka dukket opp.

rtrip-2
Kroppen min kom seg litt høyere da jeg flyttet kamera lavere, men da var tåka kommet. Det skjedde i løpet av et lite minutt.

Klokken gikk altfor fort. Jeg hadde kun vært der i ti minutt og det var 15 minutter til ferga gikk 07:15. Mistet jeg den, ville det meste gå til helvete siden den neste gikk en time senere. Jeg begynte å løpe nedover. Litt yr om natten hadde gjort det sleipt og vått og kun flaks gjorde at jeg ikke havnet på trynet fire-fem ganger.

Ti minutter senere og jeg var nede. Jeg kunne pustet lettet ut. Tre minutter til ferga gikk og ett minutt å kjøre til fergeleiet.

Jeg la inn denne turen opp til Fredbua kun for bildets skyld.  Jeg skrev at du knapt skal bevege deg langt fra bilen, og da var tanken at du skal kutte ut denne gåturen, for det er nok av vakre steder å oppleve ellers på turen.

Et par stopp i starten av Norangsdalen ble det. Ved Lygnstølvatnet hadde jeg planer om et bad. Jeg skulle ned til sætra på bunnen av vannet. Men jeg feiget ut. La oss bare si at jeg fryktet for tidsskjemaet…

Jeg vasset så vannet rakk meg til knærne og det holdt denne dagen.

rtrip-3
Over brua går en av stiene som fører til Slogen som ligger oppe til venstre i bildet.
rtrip-5
Sætra ligger under vann i Lygnstølvatnet etter at et ras demmet opp Norangselva i 1908.

Så gikk turen videre opp den trange og vakre Norangsdalen. Det var ikke et menneske å se, så idyllen var komplett. Målet var de to sætrene som ikke ligger langt fra hverandre.

Den første, Stavbergsætra, er rett ved veien og den andre, Urasætra, ligger bare 200 meter fra veien.

rtrip-7
Stavbergsætra i Norangsdalen.
rtrip-9
Mamma sau var ikke altfor glad i å bli forstyrret.
rtrip-17
Man blir liten i det majestetiske landskapet ved Urasætra i Norangsdalen.
rtrip-14
Urasætra, Norangsdalen.
rtrip-10
Steile og mektige fjell ved Urasætra i Norangsdalen.
rtrip-13
Jeg fikk selskap på Urasætra, men de gikk rett videre da de så meg…

Neste mål var Lovatnet. Eneste bekymring nå var at tiden hadde gått litt fort i Norangsdalen. Slik blir det når man tar 100 bilder av det samme motivet før man blir fornøyd.

Solen hadde kommet litt langt. For de som er veldig interessert i foto så kan jeg anbefale appen SunCalc.net, som er genial. Den er gull med tanke på å planlegge både soloppgang og solnedgang. Selv om solen var rett i mot,  så knipset jeg noen bilder før jeg sa meg fornøyd.

I og med to gigantiske turistskip lå ute i fjorden, så var turiststrømmen enorm. Og møte med buss etter buss på en vei som kun takler en bil i bredden var nok til at jeg snudde ved Breng seter.

rtrip-18
Solen rett i mot i enden av Lovatnet.
rtrip-105
Når solen står slik på himmelen er det greit å utnytte litt det naturen har å by på for å sola til å fungere.
rtrip-106
Lovatnet.
rtrip-107
Idylliske Breng seter.
rtrip-25
Breng seter.
rtrip-26
Breng seter, Lovatnet.
rtrip-27
Litt nasjonalisme er jo det lov å vise.
rtrip-30
Solen gir i alle fra seg gode skygger. Lovatnet.
rtrip-31
Lovatnet.

På veien tilbake stoppet jeg ved denne perlen som jeg hadde lagt merke til på vei inn i dalen. Naturlig nok ble det ingen tur over broen. Den var avstengt og så skrøpelig at det ikke fristet å havne i elven akkurat.

Selv om et bad hadde vært forfriskende, men kanskje ikke akkurat der…

rtrip-108
Avstengt bro over Loelva.
rtrip-33
Loelva.
rtrip-34
Bro over Loelva.

Deretter sto Stryn og droneflyging på programmet. Jeg hadde håp om å komme høyere opp, men likevel er det kult å se det man normalt ikke får muligheten til uten å gå i fjellet.

En bonde på traktor stoppet opp, så jeg tenkte umiddelbart at nå vanket det kjeft siden jeg var på annen manns eiendom. Jeg stålsatte meg, men han var bare ekstremt nysgjerrig på dronen. Ti minutter senere dro jeg videre med et glimrende fjelltips som jeg skal benytte meg av ved en senere anledning som jeg tror kommer til å gi episke bilder av Stryn.

DCIM102GOPROGOPR2788.JPG
Stryneelva slynger seg nedover dalen mot Stryn.

 

rtrip-36
Et bilde jeg bare måtte ha. Det var jo bare å spørre pent om lov.
rtrip-37
Kanskje ba han om at det var på tide med flere Flo-spillere på høyt nivå igjen. Bygda hvor blant annet Tore André, Håvard og Jostein Flo kommer fra ser man i bakgrunnen.
rtrip-39
Hjelle.

Ved Hjelle sto to jenter og haiket. Selvsagt tok jeg de på. Litt selskap skader aldri. Veena og Kate var fra London og skulle rekke båten fra Geiranger til Ålesund som hadde avgang kl. 16.

Det passet dem selvsagt utmerket at det var nettopp Geiranger som var neste post på programmet mitt. Så lenge de ikke hadde noe imot at vi tok en liten avstikker opp på Dalsnibba.

– Kjør på, vi har god tid, sa Kate.

rtrip-109
Hurtigruten i ferd med å forlate Geiranger.
rtrip-110
Utsikt fra Dalsnibba.
rtrip-46
To cruiseship var på besøk denne dagen. Ørnesvingene er eneste vei ut på vinteren.
rtrip-103
SMILE! Dalsnibba, Geiranger.
rtrip-50
Veena poserer for Kate på Dalsnibba.
rtrip-54
Kate poserer for Veena på Dalsnibba.
rtrip-111
De to jentene klarte å overtale meg til å stille opp på bilde og da kunne jeg nå ikke si nei. Men da med ryggen mot kamera 🙂 Utsikten fra Dalsnibba er uansett det viktigste!

Klokken 15:25 startet vi på turen ned. God tid tenkte jeg.

Så havnet vi bak en buss ved Djupvasshytta.

Minuttene rant.

– Jeg tror vi har dårlig tid, sa Kate forsiktig og helt klart bekymret.

– Du må forbi bussen.

Mellom den og meg var det to motorsykler og en bil. Navigasjonen vekslet mellom 15:59 og 16:01.

– Vi har heller ikke kjøpt billettene enda, nevnte hun plutselig.

Fem minutter senere. To strekninger. Og bussen var bak oss. Deretter gikk det greit. Veldig greit. Vi var nede i veldig god tid. Hele seks minutter før avgang.

– We made it!!! Thank you so much, we cannot thank you enough 😄🙏🏾🙏🏾 kom det på melding noen minutter senere.

Nå tok jeg livet med ro. Liten spasertur i sentrum, mat og så fikk jeg hilst på en god venninne som bor i Geiranger før det ble litt moro for høydeskrekken.

rtrip-112
Elva har akkurat passert Storfossen i Geiranger.
rtrip-60
Storfossen, Geiranger.
rtrip-61
En fantastisk gåvei gjør det mulig å komme svært nær Storfossen.
rtrip-62
Både mennesker og dyr blir små ved siden av cruiseshipene i Geiranger.
rtrip-63
Både små og store båter i Geiranger.

Først gikk turen til Vesterås. Et kort gåtur og du har kanskje den råeste utsikten i Geiranger.

Suget i magen er ekstremt. Et fall her og asfalten i Geiranger sentrum er neste stoppested. Men det er godt sikret med gjerde så man føler seg trygg.

rtrip-64
Ett steg og så er man tilbake i sentrum av Geiranger 😉
rtrip-66
Langt ned til sentrum av Geiranger.
rtrip-67
Det er ingen overdrivelse å påpeke at det er sykt mange turister i Geiranger om sommeren.
rtrip-69
Det er populært blant båteierne på Sunnmøre å ta turen inn til Geiranger.
rtrip-70
Så søt! Møtte denne Alpakkaen ved Vesterås i Geiranger.

Men jeg kunne ikke dra før jeg stakk innom Flydalsjuvet.

Jeg skulle vente på at noen skulle gå utpå kanten. Og det skjedde fort, for det tok kun fem minutter før disse to personer gikk ut. Men skrekken min var likevel så sterk at jeg ikke fikk skikkelig skarphet på de to ute på kanten, for jeg sleit med å konsentrere meg om å ta bildet. Å sitte på den kanten, ja det er ikke annet enn pur galskap.

Og så gjorde jeg noe jeg har lovd meg selv at jeg aldri skulle gjøre. Jeg gikk ut der selv. Og ja, jeg er ikke stolt over å ha gjort det selv om jeg sto en meter inne. Jeg sa nei to ganger til tilbudet å bli tatt bilde av, men på det tredje sa jeg at jeg kunne gå bort og se.

Så ja, dessverre er jeg en av tullingene som gjør det man ikke skal på Flydalsjuvet. Beklager…

rtrip-73
Å sitte på den kanten. Fatter ikke at folk tør. Flydalsjuvet.
rtrip-75
Da ble jeg en av tullingene som gjør ting man ikke skal ved Flydalsjuvet. Sto en meter inne og som man kan se haller kroppen min innover i terrenget.
rtrip-77
Utsikt mot Geiranger fra Ørnesvingene.

Mer flaks hadde jeg da jeg tok ferga Eidsdal-Linge. Ikke hadde jeg sjekket tidene, men jeg kom dit 20:03. Neste avgang var 20:05. Deretter 20:45…

Dermed fikk jeg tatt noen få bilder på Gudbrandsjuvet før solen forsvant. Et rått sted, rett ved riksveien. Kreftene til elva er brutale akkurat her.

rtrip-81
Gudbrandsjuvet er et fantastisk flott sted. En av mine absolutte favoritter på Sunnmøre.
rtrip-82
Det er utrolig bra tilrettelagt ved Gudbrandsjuvet.
rtrip-79
Det er ingen tvil om at det er voldsomme krefter i sving ved Gudbrandsjuvet.
rtrip-113
Trangt om plassen for de enorme vannmassene ved Gudbrandsjuvet.

Hele turen ble avsluttet på Trollstigen selv om mørket var i ferd med å senke seg. Jeg nådde frem, men som forventet hadde turen tatt lenger tid enn planlagt.

I mitt mest optimistiske øyeblikk kvelden før tenkte jeg at jeg også skulle rekke å komme meg opp til utkikkspunktet Rampestreken i Åndalsnes. Vel, det var jeg ikke i nærheten av å klare.

Men uansett hadde jeg rukket over svært mye i løpet av en svært lang sommerdag.

rtrip-86
Fjellet Bispen ved Trollstigen.
rtrip-87
Velkomstsenteret ved Trollstigen.
rtrip-88
Velkomstsenteret ved Trollstigen.
rtrip-97
Velkomstsenteret ved Trollstigen nok en gang.
rtrip-90
Trollstigen
rtrip-93
Elv og vei skaper magi ved Trollstigen.
rtrip-94
Fjelltoppene Bispen til venstre og Kongen til høyre.
rtrip-95
Trollstigen.
rtrip-96
To motorsykler på vei ned Trollstigen.