Kategorier
Norge Troms

Mange års venting er over!

IMG-3152

Utallige ganger i mange år har jeg bare kjørt forbi. Hver gang har jeg vurdert å stoppe. Men det ble alltid med tanken.

Det er nesten et mirakel at jeg lykkes i juni i år. For juni har vært en bedriten måned. Jeg kan ikke huske at jeg har opplevd et dårligere juni noen gang. 65 prosent mer nedbør enn normalt kan man kanskje leve med om man får se solen. Og sjansen til å se den ofte er jo stor når man bor på 70 grader nord og solen er oppe 24 timer i døgnet.

Men fire dager før måneden er omme har solen vært fremme i 57 timer i Tromsø. Skarve 57 timer, som føles som 57 minutter…

Da er det godt jeg dro ut i naturen de få gangene solen var fremme.

La oss gå tilbake til stedet som jeg alltid kjører forbi. Stedet som jeg alltid har tenkt kunne blitt et kult bilde. Kun to meter fra veien til Tromvik på Kvaløya, men likevel har jeg aldri tatt meg tid til å stoppe. I grunn veldig merkelig til å være meg.

For jeg bruker å angre når jeg ser et mulig motiv og så bare durer jeg på videre.

Det var jo bare et tre og en strand. Men det spesielle er at treet vokser horisontalt. Likevel visste jeg at det måtte en tredje og fjerde faktor til før jeg ville være fornøyd. Derfor stoppet jeg aldri.

Sola og himmelen måtte til for å få det perfekt.

Tidligere på kvelden dro jeg ut for å teste drona på Brosmetinden. På den eneste av to dager i juni som jeg har fått sett midnattsola.

tre-1-5
Man må jo leke seg litt på kanten av et stup på vel 500 meter…
tre-1-4
Utsikt mot Tromvik.
DCIM100GOPROGOPR0260.JPG
Lavtflyvende drone
DCIM100GOPROGOPR0261.JPG
Sessøya ligger til høyre og så kan man se husene på Rekvik til venstre.
DCIM100GOPROGOPR0284.JPG
Solen er så sterk at jeg måtte bare dra til med redigeringen her. Altfor mye så bildet er ikke noe særlig, men så har jeg knapt sett sola i juni i år.

Klokken ett satte jeg kursen mot byen, nesten fem mil unna. Jeg skulle tross alt på jobb neste morgen. Et kvarter senere passerte jeg treet i Grøtfjord og for en gang skyld vurderte jeg å stoppe. Men nei, i stedet trykket jeg gasspedalen lenger ned. Ett minutt senere fløy jeg over en bakketopp og sola traff meg i nakken.

100 meter senere snudde jeg. Nå hadde sjansen endelig kommet. Håpte jeg.

Jeg dro tilbake, parkerte bilen i veikanten og tok et annet motiv mens jeg ventet på at solen skulle dukket opp over tinderekka på Vengsøya.

tre-1-6

Jeg gjorde meg klar for treet. Og skjøt bilde etter bilde etter bilde av det samme motivet. Jeg bare gliste mer og mer der jeg plasserte kamera helt nede ved bakkenivå.

Mer moro enn dette blir det ikke med et kamera i hånden.

Jeg elsker bildet under og da tåler jeg å se nøyaktig det samme bildet to ganger i denne bloggen.

IMG-3152IMG-3150

tre-1-10
Solen må jo også få sin plass på et bilde.
tre-1-7
Måtte ta et bilde med en mørkere versjon.

En time gikk før jeg satte meg i bilen. Halv fire på natten var jeg hjemme igjen. To timer senere hadde jeg fortsatt ikke sovnet. Lykkelig for at jeg hadde ventet i så mange år på det rette øyeblikket. Det var uten tvil et riktig valg.

Dette viser hvor viktig det er å dra på tur. For jeg hadde ikke tenkt å dra. Men så hadde jeg lyst å fly drone. Og da ble det tur.

Så er du i tvil, ta heller en tur for mye enn en for lite. Det kan betale seg på mange vis. Og uansett så får man i det minste frisk luft!

To dager senere var jeg en tur til Ørnfløya på Brensholmen, et sted jeg drar tilbake gang på gang. Utsikten på Yttersia mot Sommerøya og Håja er bare helt rå.

Men solen så jeg bare i et lite øyeblikk som man kan se på det første bildet.

IMG-3153
Jaaaa, solen kom frem et lite øyeblikk.
IMG-3154
Like etter var den borte igjen…

 

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

Alene, men likevel ikke alene!

1A34028D-FFE3-46D4-A7E2-8F8201CAFF7A

De rister på hodet. Forstår ikke at jeg gjør det. Og spørsmålet kommer alltid. Hvordan orker du å reise alene?

På min første reise utenlands alene så lurte jeg på akkurat det samme da jeg satte meg ned ved restauranten i Roma. Det var litt stusselig å sitte ved et bord alene. Ingen andre satt mutters alene. Det første par-tre turene var det middag ute på kvelden som var verst. Det føles bare så unaturlig å sitte alene på det viset og det var vanskelig å nyte maten.

Nå bryr jeg meg ikke. Faktisk så inviterte jeg vilt fremmende til bordet to ganger i Cuba.

Men når folk spør, så svarer jeg alltid:

Har jeg fri og kan reise bort, så hiver jeg meg rundt, om det så er bare for to-tre dager. Ofte kan det bli veldig impulsivt, spesielt på dagsturer. Men selv på lange ferier reiser jeg alene, for det er uaktuelt å sitte hjemme når jeg har ferie. Sjelden er det noen av mine venner som kan dra samtidig eller har lyst på samme reisemål, så da bare drar jeg.

Men viktigst av alt, alene betyr ikke alene. For du er aldri alene. Det handler bare om å ta kontakt med lokalbefolkningen eller andre reisende.

På min første langtur til Liverpool i 2004 ble jeg kjent med Karina. Jeg satt ved bardisken på Hannah’s og tilfeldigvis var hun uheldig og sølte litt øl. Vi kom i prat i noen minutter før jeg gikk videre. Halvveis oppe i gata stoppet jeg opp, tenkte litt før jeg gikk tilbake, og lurte på om vi kunne treffes en kveld. Jeg hadde faktisk også bursdag på den turen og akkurat den kvelden var det koselig å slippe å spise alene.

En ting er sikkert, det er ingen ting som er bedre enn å skape et vennskap med noen som kjenner stedet du besøker inn og ut.

11825621_10153600520454430_2414508269810707972_n
Karina venter tålmodig på å gå over Carrick-a-Rede Rope Bridge i Nord-Irland.
ute-1
Flott område, men broa var av typen som det ikke var så mye å rope hurra for.

Året etter dro vi til Dublin hvor vi fikk en magisk U2-konsert på hjemmebane og vi bodde med hennes familie både der og i Belfast. En fantastisk måte å få innblikk i det livet de lokale lever. I 2015 dro vi på nytt til den grønne øya siden det var ti år siden sist vi var der sammen. Blant annet besøkte vi noen av stedene fra Game of Thrones som The Dark Hedges.

Alene på tur i 2004 ga meg et vennskap som lever i det beste velgående den dag i dag.

I januar i år var jeg 25 dager på Cuba. Nok en gang alene. På bussturen fra Santiago de Cuba til Baracoa tok jeg tilfeldigvis dette bildet da vi stoppet.

ute-1-2
Et bilde av fremmede folk. Men de to i bakgrunnen skulle bli mine nye venner i Cuba.

Et bilde jeg normalt ville ha slettet. Under det stoppet snakket jeg i ett minutt med en franskmann. Vi hilste bare knapt på hverandre. Syv timer senere skulle jeg møte en svensk far og sønn på et utested etter å ha avtalt dette på bussen, for å planlegge en tur neste dag.

Jeg så de satt helt på enden, men før jeg kom så langt så jeg franskmannen Bernhard og vi hilste. Sammen med han satt tre sveitsere, Severa, Laura og Christian. Det ble til at jeg satte meg ned med dem og der ble jeg sittende de neste timene. Helt greit, for jeg følte at svenskene ikke var helt de jeg kunne tenke meg å bruke flere timer med.

Men vi fem klikket, spesielt siden Mojito’en smakte så utmerket 🙂

mojito
Meg, Christian, Bernhard, Laura og Severa.

De tre neste dagene var jeg på dagsturer med Severa og Laura, og så var vi fem sammen på kveldene. Og de to sveitsiske jentene var helt tilfeldigvis på det bildet over hvor to andre handler med en lokal kvinne. To uker senere var vi i Viñales samtidig på motsatt side av øya, og på nytt traff vi hverandre. Jeg skal trolig til Sveits i juli og da vil jeg prøve å hilse på dem.

Etter Cuba-turen har jeg også stående invitasjoner fra Novi Sad, Normandie og Costa Rica. Det samme har jeg etter turen min til Georgia for tre år siden, for der møtte jeg herlige mennesker fra München og Girona etter å ha plukket opp totalt elleve haikere i fjellene i Svaneti og Kazbegi.

De første to haikerne på den turen tok jeg på da politiet stoppet meg i ødemarka og beordret meg til å ta med vilt fremmende…

IMG_6713
Engelske Richard (til venstre) og tyske Nora ble med i 24 timer etter de haiket med meg, og her har de akkurat fått noen edle dråper av en armensk sjåfør. De kommer til Tromsø i år.
536A9303-D929-4245-AE5F-FAEDC95F0129
Oriol og Laura fra spanske Girona tok jeg på midt oppe på fjellet. De skulle sitte på ned fjellet, men de ble med først på en veldig enkel, men god lunsj, så videre til neste by hvor vi gikk ut på middag.
25F81255-EA2E-4690-ADD3-BE231E8DE2A3
De spanderte lunsj og på bygdas eneste spisested brukte de fortsatt kuleramme!

Her kan du lese forresten lese om da jeg ble nyforelsket i fantastiske Ushguli i Svaneti.

Så hva kan et slikt vennskap gi meg når jeg knapt kjenner dem? Både Laura og Severa snakket spansk. Jeg kan kun noen få ord, så da hadde jeg plutselig to tolker å utnytte 😉 I tillegg til to nye venner og mange gode samtaler, så fikk jeg også et mye større innblikk i livet til noen av de som vi møtte på vår vei.

Den andre dagen dro vi på sykkeltur til Yumuri og på vei opp bakken fra Jamal stoppet vi for en liten pause. Snart hadde vi selskap fra tre barn. Som ønsket tannkrem. Eller såpe. For dette hadde foreldrene ikke råd til. Kjeks var alt vi hadde til dem. De ble likevel dypt takknemlig selv om de to jentene forsto at Laura og Severa sleit med å motstå sjarmen til den unge gutten og sendte han bort til dem gang etter gang.

barac-1-20

Vi syklet videre og bestemte oss for å sjekke ut Playa Manglito. Vi var jo tross alt i karibien, og da er strandbesøk obligatorisk. Det ble ingen bading, men i det minste fikk jeg lov å leke litt turist med kamera.

barac-1-31barac-1-30barac-1-29barac-1-27barac-1-26barac-1-24

Ved endestasjonen Yumuri etter 27 kilometer, så var det tre mager som skrek etter påfyll. Men dette var en liten landsby med bare noen få hus. Da kom spansken deres godt med, for den sørget for at vi ble invitert på middag til en lokal familie.

Og ikke overraskende sto fersk fisk på menyen. Som smakte fantastisk.

barac-1-39
Viser stolt frem middagen vår.
barac-1-36
Damene tok seg av tilbehøret.
barac-1-38
Middagen fikk vi servert utendørs.
barac-1-40
Dessert. Nei, bare spøker. Fargerik liten jævel.

Men vi møtte også på en trist og brutal virkelighet.

Den forrige orkanen, noen måneder tidligere, hadde tatt alt av eiendeler, så klær var fortsatt noe de sårt trengte. Mor i huset, var villig til å kjøre buss seks mil tur-retur om hun kunne få to skjorter av jentene. Vi tre diskuterte litt sammen. Løsningen var en gave og vi ga hver en halv månedslønn til klær. Dessuten betalte vi godt for maten. Tårene i øyekroken sa alt om hva det betydde.

Vi sa selvsagt også ja til en liten rotur til ei øy, som var helt uinteressant. Men det var med på å gi dem enda litt mer penger og det var det viktigste.

Kvinnen var av bare én veldig mange mennesker som jeg møtte på min vei, som ga et veldig sterkt inntrykk. Se sak og bildeserie som jeg beskriver som Det ekte Cuba

barac-1-44
Vi tok en liten rotur og dermed fikk en til i landsbyen tjent seg noen kroner.
barac-1-46
En liten omvisning på en øy i elva av mamma i huset.

Jeg hadde aldri fått et innblikk i deres liv uten at jeg hadde truffet de to søstrene fra Sveits. Det er jeg utrolig takknemlig for. Både på grunn av språket og at jeg hadde trolig valgt noe annet enn en sykkeltur til Yumuri, for det var deres forslag.

Min erfaring er at selv om jeg drar alene, så er jeg aldri alene. Det er alltid noen som meg. Som også ønsker kontakt.

Livet er også herlig tilfeldig noen ganger. Og sosiale medier kan være sykt bra! En venn som ikke jeg hadde sett på ti år så på Facebook at jeg skulle Cuba, og sa vi måte møtes for han skulle dit omtrent samtidig. Han tok kontakt på nytt da han så jeg var i Trinidad, for utrolig nok var han der, noe som ikke var planlagt. Cuba er ikke akkurat en liten øy, så litt flaks skal man ha.

Over en middag traff jeg Mihajlo Delic igjen. Han spilte for Tromsø Storm og vi tilbrakte to dager sammen. Det hører med til historien at jeg var matforgiftet for andre gang og ikke i særlig form. I det vi skulle gå hjem, kom av alle ting en venn av Mihajlo inn på restauranten. En skuespiller fra Serbia og han hadde med seg ambassadøren for Serbia på Cuba. Jeg var to minutter unna senga kl 22. Noen flasker rom senere ruslet jeg i seng kl 04. Matforgiftningen eller ikke, det er viktig å leve i nuet.

IMG-0804
Mihajlo og meg.
IMG-0811
Vær så god, lek dere med kameraet bak bardisken var beskjeden fra bartenderen.
IMG-0813
Å, så jeg elsker å posere 😉

Selvsagt er det ikke alltid like greit å reise alene. Det er jo ingen garanti for at du treffer noen som du går overens med og som ønsker å tilbringe tid med deg. Så ja, jeg har hatt ensomme kvelder også. Men da er en god bok eller serie gull verdt.

Men for meg er det flere pluss enn minus ved å reise alene.

Noen «alene»-tips:

  • Gå utenfor komfortsonen. Ikke vær redd for å ta kontakt. Det er mange andre som reiser alene som også vil ha selskap.
  • Dra på organiserte turer. De varer ofte i flere timer og er en veldig enkel måte å møte folk på.
  • Gå på bar. Du er garantert å komme prat med noen.
  • Fem minutter kan være gull verdt sammen med en fremmed. De kan allerede ha opplevd ting som du ikke vet om og dermed får du verdifulle tips.
  • Ta kontakt med lokalbefolkningen. Spør om steder, puber, restaurant og så videre som de lokale går på. Få et innblikk i livet deres.
  • Om du absolutt vil ha selskap, så er det reisebyrå som arranger reiser for «single».
  • Bo på Bed & Breakfast og lignende steder.

Men viktigst av alt: HA ET ÅPENT SINN!

Noen bilder til fra sykkelturen:

barac-1-22

barac-1-50barac-1-49

barac-1-42
Yumuri
barac-1-35
Huset hvor vi spiste middag.
barac-1-34
Det var ikke vanskelig å se at de husene lå utsatt til ved en orkan.
barac-1-33
Yumuri
barac-1-32
Nærmer oss dagens mål.

barac-1-47

barac-1-21
Kan trygt slå fast at den bilen har stått der en stund.

barac-1-19

barac-1-25

Snapseed

Kategorier
Norge Troms

Bruk nysgjerrigheten til å utforske nærområdet

ute-1-19

Vi kan løpe fra attraksjon til attraksjon og gå fra strand til fjell når vi reiser på ferie. Men mange er dårlige turister i egen «bakgård».

Det kan det være forskjellige grunner til.

  • Utsetter det gang på gang for det er jo i «nabolaget» og man kan alltids ta det igjen.
  • Vet rett og slett ikke om stedene for ingen har sagt noe eller du ikke har lest noe.
  • Vanedyr og går der du er kjent og trives.
  • Lar ikke nysgjerrigheten få styre.
  • Redd for at du kaster bort tid på bomtur.

I år har jeg bestemt meg for å gjøre noe med det. Jeg vil bli en flinkere turist i Tromsø og Omgen.

Derfor ble plutselig Skarsfjord og Brensholmen to nye steder å utforske nå nylig. Skarsfjord var fullstendig ukjent for meg enda jeg har bodd 15 år i Tromsø. Brensholmen er tre ting for meg. Ørnfløya, ta ferge til Senja og jeg har vært i ett bryllup der.

Jeg ble så bergtatt av Skarsfjord at jeg dro dit to ganger på tre dager selv om været ikke var på min side. Det er jo ikke lenger enn 45 kilometer ut til fjorden på sørvest-siden av Ringvassøya. Opprinnelig var planen å gå på Gråtinden den første gangen, men den lå godt gjemt inne i skyene.

Jeg så mange nye hytter oppe i fjellsiden og jeg forstår godt at de vil bygge der. På godværsdager må det være fantastisk der.

ute-1-12
Fra andre tur til Skarsfjord.

 

ute-1-5
Første tur til Skarsfjord.

ute-1-4

På den første turen passerte jeg en elv som jeg tenkte kunne være et ypperlig motiv, og andre gangen jeg dro tilbake på under en uke, så var det kun for å ta bilder av elva. Første stedet ble ikke bildene som tenkt og håpet, men så bestemte jeg meg for å gå lenger opp.

Der fikk jeg leke balanseleken da jeg jaktet et godt motiv. Flere ganger holdt jeg på å havne i elva, men det gikk heldigvis bra med både mann og kamera.

ute-1-2

ute-1-7
Dette ble tatt før jeg gikk ut på den største steinen i nedkant av bildet.

På turer er jeg veldig bevisst på å snakke med de lokalkjent som jeg måtte treffe på min vei.

Turen opp til Skåla på Brensholmen ble et resultat av en slik samtale. Bare noen få dager tidligere traff jeg en jeg kjenner på Nattmålsfjellet og han anbefalte Skåla. En fantastisk rundtur på en mil i lett terreng, og utrolig nok ikke et menneske å se.

ute-1-13
Utsikt mot Buvika og Malangen.

ute-1-14

ute-1-21
Jeg nyter utsikten mot Brensholmen, Sommarøya og Hillesøya fra Skåla.
ute-1-22
Hillesøy kirke.
ute-1-23
Panorama – en av mine favoritter, toppen Ørnfløya til høyre.

ute-1-25ute-1-20ute-1-26

Jeg tok selvsagt et par bilder på Snap og da kom det raskt en anbefaling om å dra til stranden i Sørvika. Jeg kom meg bare nesten dit før det skyet over, men dette stedet ble en veldig fin avslutning på en flott fredag ettermddag,

Den lille øya Brensholmen (til høyre) deler altså navn med tettstedet.

ute-1-15

ute-1-18

ute-1-17

Men jeg var likevel strålende fornøyd. Sørvika får bli på neste tur.

Så ikke nøl, hiv deg rundt, selv i litt dårlig vær og dra på oppdagelsesferd i nærområdet. Det kan fort være at du finner nye skatter og favoritter som jeg gjorde på disse turene på Kvaløya og Ringvassøy.

Som Nike sier: JUST DO IT!

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

Oppfylte en gammel drøm

Jeg har hatt en drøm i veldig mange år som kun lot seg oppfylle i sydlige breddegrader. Det finnes mange typer drømmer og denne var av typen som gjorde at jeg følte meg liten og tåpelig rett før den gikk i oppfyllelse.

Skulle jeg virkelig gjøre noe så idiotisk?

Likevel måtte jeg gjennomføre det. Det var jo en ypperlig anledning.

Som sagt, en reise til varmere strøk var en forutsetning. De andre faktorene var sol, en strand med palmetrær, en kokosnøtt og høy luftfuktighet.  Jeg måtte gjøre en endring, for jeg byttet ut stranden med regnskogen.

Vi var et turfølge på ni turister og en guide som besøkte Parque Nacional Alejandro de Humboldt, en time fra Baracoa, helt øst på Cuba. Baracoa ble forresten min favoritt på min 25 dagers lange reise på Cuba. Veldig idyllisk, lite turister og vanskelig tilgjengelig (siden det er langt å reise fra Havana, circa 21 timer med buss og det er flere dager mellom flyavgangene). Et herlig kinderegg.

Med 32 grader og høy luftfuktighet, så hadde jeg et ørlite håp om at de vilt fremmede (åtte av de ti) i følget kanskje ikke ville syns at jeg så ut som en komplett idiot.

Se og døm selv. De andre tok pausen i skyggen, mens jeg stilte meg opp foran dem. Og så lot jeg det renne fritt…

bil-1-2

Var det noen som sa håpløs turist…

Verst av alt, jeg gjorde det to ganger for å sikre meg at jeg hadde et godt nok bilde som foreviget drømmen min. I ettertid så visste det seg at det var første gangen hvor jeg fikk det beste bildet, men det skader ikke å ha det fra begge sidene av hodet 😉

bil-1
Traff i alle fall munnen her.

Så jeg var like godt tåpelig turist to ganger.

Eller rettere sagt tre ganger. For første gangen, som du ser under her, da kom det ingenting ut. Hullet var tydeligvis ikke noe hull…

bara-1-2
Ingenting kommer ut. Hullet var ikke hull likevel. Og turisten i bakgrunnen tenkte nok sitt om han der nordmannen.

Men i det minste så var det en som storkoste seg, nemlig Mr. Turist!

Skulle bare mangle, for jeg hadde jo oppfylt en liten drøm jeg har hatt i svært mange år. Da spilte det ingen rolle om innholdet i kokosnøtta var varmt. Godt var det uansett, også for kroppen hvor over halvparten av væsken havnet.

bil-1-3
Tydeligvis ikke alt som traff kjeften og gikk ned i magen.

Underveis på den 13 kilometer lange og vakre turen i jungelen gikk vi forbi fire små boder og på turens høyeste punkt hadde en ung cubaner sin «bod».

Turen hans på 6-7km en vei ga han åtte kroner. Mitt kjøp ble hans eneste salg… Og da skulle han i utgangspunkt bare ha fire kroner for kokosnøtten.

bara-1-3
Den unge gutten hadde skikkelig redskap for å gjøre klar kokosnøtten til meg. 

Et par kilometer fra toppunktet skulle vi krysse en elv like ved et fem meter høyt fossefall. Og selvsagt måtte jeg hoppe. Det sier seg selv at følelsen av å gjøre det i jungelen var helt spesielt og ikke minst forfriskende.

Jeg var selvsagt en gentleman og lot en kvinne hoppe først. Og da fikk jeg tilfeldigvis også et bevis på at det var dypt nok 😉

bara-1-24
Hun hoppet først.
bara-1-25
Deretter var det min tur 🙂

Både på starten og slutten av den lange turen måtte vi krysse elven flere ganger. En bonde, med okser og kjerre, gjorde at ingen ble våt på beina.

Bortsett fra meg. For selvsagt måtte jeg uti flere steder for å sikre meg bilder.

bara-1-34bara-1-32

Jeg hadde vært matforgiftet en gang allerede i løpet av den første uka – noe man bare må regne med på Cuba – men det hindret meg ikke å kjøpe nydelige risboller og juice fra denne damen.

Noe ingen andre gjorde. Flere var skeptiske, men det var det ingen grunn til.

Det smakte fantastisk!

bara-1-33

En perfekt dag i jungelen ble avsluttet med en liten svømmetur i Atlanteren ved Maguana Beach på veien tilbake til Baracoa 🙂

Mine sveitsiske venninner, Laura og Severa, ble sittende igjen på stranden, og de ble, som ellers i verden, «overfalt» av selgere. Og selvsagt solgte akkurat de samme varene som alle andre steder på øya. Eneste forskjellen var prisen. Dess lenger bort man kom fra Havana, dess lavere ble prisen.

barac-1-16barac-1-17

Noen bilder til fra turen:

bara-1-35
Gård i jungelen
bara-1-9
Sjokolade :):):)

bara-1-36bara-1-22

bara-1-18
Guiden vår imponerte med stor kunnskap.

bara-1-17

bara-1-19
Severa og Laura fra Sveits. Vi dro på tur tre dager på rad og for meg var det ypperlig siden de begge snakket spansk 🙂

bara-1-16

bara-1-14
Skygge!!!!!!!

bara-1-13bara-1-12bara-1-11bara-1-7bara-1-5

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

Klassisk bilporno

Man får rett og slett ikke nok. Det blir en besettelse. Du bare må ha mer og mer. Slik kan porno være for noen.

Men da snakker jeg ikke om den tvilsomme typen som blir masseprodusert i San Fernando Valley i Los Angeles, den amerikanske pornohovedstaden siden 70-tallet.

Nei, dette er av den sjeldne typen. Som det finnes få av ellers i verden, og skal du få mettet et ekstremt behov, så er det kun et sted du kan reise til. Nemlig Cuba.

Jeg snakker om bilporno. Gamle klassiske biler fra 30-, 40- og 50-tallet. Som dominerer bybildet i hovedstaden Havana, spesielt de fra 50-tallet. Som dessuten er godt synlig mange andre steder på øya.

IMG_2825
En Dodge og fire Chevrolet på vei ned Paseo de Marti, Havana, Cuba.

 

biler-1-57
Denne skjønnheten av en Chevrolet møtte jeg på sykkeltur utenfor Viñales.

Det er noe absurd over at denne Ford Model 8 fra 1939 (se under), brukes til taxi hver eneste dag i Trinidad-området. I vesten hadde du funnet den på et museum eller at den ble tatt på med silkehansker av en privat eier.

biler-1-35
Ford Model 8 (1939) ved stranden i Playa Ancon, Cuba.

I dagens bilverden hvor altfor mange biler ser kliss like og kjedelige ut, så er det en drøm å se klassiskerne rundt om i gatene. Det er nesten som at man blir stående og sikle på hvert et gatehjørne.

Jeg overrasket meg selv. For jeg fikk aldri nok. Noe jeg fant veldig merkelig. For det var jo bare biler, noe som jeg ikke har vært så veldig interessert før i livet med et par unntak.

Men klassiskerne trollbandt meg. Jeg oppdaget at jeg smilte hver gang jeg så en vakker juvel glei forbi. Og det var noe som ikke helt stemte, for kombinasjonen man finner i Havana er høyst uvanlig. En gamleby i forfall full av gamle skjønnheter.

Bygningene ble overlatt til seg selv, men bilene, de var sikkert elsket like mye og kanskje mer enn eiernes koner. For det var ikke tvil om hva hva lønnen gikk til.

biler-1-6

biler-1-21
Bilene klare for turister utenfor Hotel Telegraf, Havana.
biler-1-3
Den gamle bygningen huser National Revolutionary Police Force.

bil-1-25

Jeg hadde aldri gått på et museum for å se en 1957 Chevrolet Bel Air, men her ble de brukt daglig. Svært imponerende med tanke på at biler og deler har vært umulig å få tak i på flere tiår på grunn av handelsblokaden som ble innført av USA for 60 år siden.  Derfor har en del av dem – naturlig nok – russiske motorer, og tar man et nærmere blikk på lakken, viser det seg å være maling som gjør at de ser bra ut på avstand.

Blokaden ble for øvrig hevet i 2014 og man ser en del nyere biler nå.

Alle sier og skriver at om du reiser til Havana, så må du ta en tur i en kabriolet. Vel, jeg droppet det, for det fristet ikke. Jeg brukte heller apostlenes hester til å se byen, for da får en så mye mer med seg og ikke minst kommer jeg mye tettere på lokalbefolkningen.

bil-1-22

bil-1-3

bil-1-18
Disse to spurte flere eiere om å få posere både inne og utenfor flere biler.

Men blir du fristet til å ta en tur, så er selvsagt Plaza de la Revolución og det berømte stålbildet av Che Guevara på veggen av bygningen som huser Ministries of the Interior and Communications, en del av ruten. På Plaza de la Revolución kunne Fidel Castro ha over én million tilhørere når han holdt sine berømte taler.

bil-1-14

Turen går selvsagt også langs Malecón, veien som skiller bebyggelsen fra havet. Og ofte slår bølgene inn fra Atlanteren med full kraft. Så det er ikke umulig at du blir våt om du tar en tur med en klassisker.

biler-1-63

biler-1-67

Elsker du biler av den klassiske sorten og ikke planlegger tur til Cuba med det første, så skal du få mer enn nok av bilder av dem her i min store bildeserie.

Og kanskje vil dere med litt mindre interesse for biler også like det dere ser:

biler-1-2biler-1-4biler-1-5

biler-1-8
En taxisjåfør hviler foran Museum of the Revolution.

biler-1-9

biler-1-10
Det er ingen grunn til å ikke føle seg trygg i Havana.
biler-1-13
Gammel og ny. Klassisk bil og street art.

biler-1-14

biler-1-16
Vakker bil og bygning, men det hadde gjort seg med en liten oppussing.

biler-1-17

biler-1-18
Også et vanlig syn. Tok en slik taxi i Playa Ancon, halvveis stoppet den og jeg måtte ta en mer moderne taxi.
biler-1-19
Gammel og enda eldre fremkomstmiddel. Hest og kjerre ble mye brukt på landsbygda.
biler-1-22
Klassiskerne ved Parque Central.

biler-1-23

biler-1-25
Pruting må til, for det er alt annet enn billig å ta en tur med en kabriolet i Havana.
biler-1-26
Smiiiiiil 🙂

biler-1-27

biler-1-28
Denne har sett sine bedre dager…

biler-1-29biler-1-30biler-1-31biler-1-32biler-1-33biler-1-34

biler-1-36
Citroen ved stranden i Playa Ancon.

biler-1-37biler-1-38biler-1-42

biler-1-43
Vask og stell må til uansett hvordan bilen ser ut.

biler-1-44

biler-1-45
Palacio de Valle, Cienfuegos.

biler-1-46biler-1-50biler-1-53biler-1-54biler-1-56biler-1-58

biler-1-59
Che Guevara i lykten, han viser alltid vei 🙂

biler-1-60biler-1

bil-1-4bil-1-6bil-1-8

bil-1-9
Chinatown finner du også i Havana.
bil-1-10
Stoltheten Hotel Nacional de Cuba, Havana.

bil-1-12bil-1-19

bil-1-24
Fargene må stå i stil – både hus og bil.

bil-1-28bil-1-29bil-1-30bil-1-32bil-1-33

bil-1-35
Selvsagt kjører man standsmessig på bryllupsdagen.

bil-1-39bil-1-40bil-1-41

bil-1
El Capitolio, Havana.

bil-1-20cuba-1-2cuba-1-3cuba-1

Kategorier
Norge Troms

Må bare elske tåka

taake-1-27Lav tåke. Sovnet på sofaen. En elendig kombinasjon, spesielt siden jeg plutselig hadde kastet bort en time.

Jeg ble vekket av telefonen. Fant så ut at jeg trengte frisk luft. Få klarnet hodet og tankene, og det gjør jeg best ute i Guds frie natur. Vær fikk bare være vær. Det fikk bare bli som det ble. Ute er tross alt bedre enn inne.

Det tar 50 minutter å kjøre til Tromvik og jeg så vestover. Tåken lå høyere enn hva jeg likte. Planen var å ta seg opp til 525 meter over havet. For første gang skulle jeg på Brosmetinden. En veldig tilgjengelig topp mellom Tromvik og Rekvik, spesielt siden man er 250 moh i det man parkerer bilen.

Turen er med andre ord det man kan kalle en lett spasertur.

Jeg hadde en liten backup-plan. Sørtinden på 724 moh. Bare et lite problem. Den jævla timen jeg sov bort på sofaen. Jeg parkerte bilen litt over kl. 20 og solen skulle gå ned i horisonten ca kl. 22.

taake-1-19

Jeg gikk inn i tåkehavet. Noe jeg faktisk liker. Det er en kul følelse å ikke vite hva som dukker opp i det man kommer over tåken.

Brosmetinden er kjent for å ha en av de vakreste solnedgangene på Kvaløya. Foreløpig så det ikke lyst ut.

Dessverre var det bare tåke. Jeg måtte høyere opp. Jeg tenkte på Stortinden og vurderte om jeg skulle sette opp tempoet og gå for den. Jeg satte heller pengene på at det lettet litt.

En liten del av fjellet ble plutselig tåkefri omtrent halvveis.

taake-1

taake-1-3

En halv time senere og etter tre-fire minutter på toppen bestemte tåka seg for å slutte å plage meg på Brosmetinden og ga en klar utsikt fra toppen.

Og belønningen var en magisk time. Stort sett alene, bortsett fra et tysk par som kom og koste seg med et par øl.

Takk og lov for tåken. Det var det som gjorde det hele så magisk.

taake-1-9

 

taake-1-7Og så hjelper den utrolig godt på høydeskrekken. Man ser jo ikke at det er 500 meter rett ned i havet når man løper att og frem for å få tatt bilder med utløser…

På veien ned passerte jeg et telt på den laveste toppen av de to på Brosmetinden. Tyskerne skulle sove en meter fra kanten. En meter fra den visse død. Det vrengte seg inne i magen min da jeg så det.

taake-1-17I går ble det nesten reprise på turen fra i fjor høst. Sovnet på sofaen. Ble vekket av telefonen. Og jeg måtte bare komme meg ut.

Det eneste som manglet var tåka. Og sola.

Selv om jeg visste værmeldingen tilsa at jeg ikke fikk noen solnedgang, kjørte jeg likevel 55 kilometer en vei kl ni på kvelden før jeg gikk opp på Brosmetinden.

Jeg fikk kun ett motiv, men fikk testet nytt utstyr.

Selv uten sola var jeg like blid da jeg kom hjem halv to på natten etter en kjøretur på 11 mil. Jeg hadde jo fått vært utendørs og det var jo hele tre plussgrader 😉

Dette ble resultatet:

IMG-2773

Noen flere bilder fra den første turen ut dit:

taake-1-2taake-1-6taake-1-4taake-1-14taake-1-25taake-1-24taake-1-22taake-1-21taake-1-18taake-1-15taake-1-5

taake-1-13taake-1-12

Kategorier
Norge Troms

Din forbanna jævel!

Det hodet ble værguden. Først prøvde jeg bare å stirre det ned, og da det ikke fungerte, tenke jeg slippe løs alt helvete på jord. For et øyeblikk fikk jeg lyst å bli djevelen selv.

Jeg temmet sinnet og roet meg ned. Det var jo ingen vits å klage til noen. Været ville jo ikke bli noe bedre, men av og til kan det være greit å slippe ut litt aggresjon. Og jeg var alene.

CD12E8E0-E25C-4FEA-924A-83AAAC78E119
Skulpturlandskap Hodet har skiftet navn til Hoder.

Så hva var problemet?

I ti dager så værmeldingen perfekt ut. Og selv om himmelen ikke så altfor lovende ut noen timer før datoen bikket over til 17. mai, så hadde jeg tro på at Yr hadde rett.

For været endrer seg raskt i Lofoten. På både godt og vondt.

Målet var Reinebringen. Solnedgang like før midnatt og soloppgang fire timer senere. En perfekt start på nasjonaldagen. For det finnes jo knapt noe mer norsk enn en tur på fjellet.

Halvannen time før sola forsvant i havet var jeg på toppen. Og kunne skue ut over noe av det vakreste Norge kan by på utsiktsmessig.

Vel, det gikk til helvete. Yr var tydeligvis ikke til å stole på. 541 km i bil og en strabasiøs tur opp et fjell man blir anbefalt å ikke gå på av lokale guider og kommunen føltes helt bortkastet.

Slik ble bildet, ikke mye blå himmel å se…

sol-1-19
Reinebringen troner over Reine.

Jeg ble bare til solen forsvant. Det var helt uaktuelt å stole på den forbanna værmeldingen.

Neste morgen forsov jeg meg og jeg gikk glipp av en nydelig morgen fra Reinebringen. Jeg gjorde et forsøk på å komme meg til topps, prøvde å slå farten på skyene fra sør, men halvveis oppe i fjellveggen ga jeg opp. Været-Nils 2-0.

Det eneste jeg fikk var dette bildet av litt blå himmel før jeg prøvde meg på toppen.

sol-1-25
Reine

I det minste fikk jeg en god start tidligere på dagen i Svolvær selv om jeg strengt tatt var oppe en halv time for sent, for det skyene dekket solen ett minutter etter jeg kom opp.

Men litt tålmodighet ga likevel brukbare forhold bak Svolværgeita, for solen tittet frem et par ganger.

sol-1-23
Svolværgeita

Resten av dagen i dag var det mye grått og mye regn. Jeg tok livet med ro til slutt, for været kan man ikke slå uansett. Det vinner hver eneste gang. Det er bare å gjøre det beste ut av det.

Så jeg kjørte innom et par nye steder for meg og spesielt Eggum falt veldig godt i smak. En skjult liten perle for min del.

sol-1-35
En av flere strender i Eggum.

Her er noen bilder til fra 30 timer i Lofoten. Dessverre regnet det meste av nasjonaldagen og da ble kameraet liggende i fred.

sol-1-2
Svolvær
sol-1-4
Vakre Svolvær
sol-1-5
Følte meg ikke helt trygg der jeg sto, men gikk jo bra 😉
sol-1-10
Svolværgeita
sol-1-11
Nok et bilde av den derre Svolværgeita

sol-1-13sol-1-14sol-1-16

sol-1-17
Stranden ved Ramberg
sol-1-18
Stranden ved Ramberg
sol-1-20
Fra toppen av Reinebringen
sol-1-21
Fra toppen av Reinebringen
sol-1-24
Reine fra Reinebringen
sol-1-26
Tørrfisk, heldigvis lukter man ikke noe på et bilde 😉 Reine
sol-1-28
Tørrfisk, heldigvis lukter man ikke noe på et bilde 😉 Reine
sol-1-29
Reine, eneste som viser at jeg var på tur på nasjonaldagen er flagget 🙂
sol-1-32
Fredvang
sol-1-33
Surfer, stranda i Flakstad.
sol-1-34
Fikk seg en på trynet 😉
sol-1-36
Strand ved Eggum
sol-1-37
Strand ved Eggum
sol-1-38
Eggum
sol-1
Rorbuer, Svolvær

 

Kategorier
Norge Troms

Jeg? En romantiker?

sol-1-25

Ti dager. Fire kvelder. Ren magi. Man gliser nesten så det gjør vondt i kjakene og blodet bobler av vulkansk kraft i årene.

Man blir rett og slett hoppende glad…

sol-1-18
Lyfjord, solen har akkurat forsvunnet.

Jeg bor på 70 grader nord. Og elsker snø, kulde og mørketid. Vinter i 7-8 måneder. NOT. De månedene kan dessverre bli sykt lange.

Men det blir fort glemt i mai. Ikke fordi det er grønt og varmt. Det er brunt. Og støvete. Og masse snø, i år enormt med snø i fjellet.

Men to ting endrer sinnsstemningen totalt. Solnedgang og natur. For meg er begge x-faktorer som gir livet mening. Når forskjellige toner av rødt, lilla og gul speiler seg i himmelen, skyene og i havflata blir jeg nesten religiøs.

sol-1-12
Utsikt fra Ørnfløya.

Det finnes knapt noe vakrere. Og på Kvaløya har man det som regel helt for seg selv, nesten uansett hvor man drar. Det gir fullstendig ro i sjelen. Hverdagen er glemt.

Jeg vet mange syns det er klisjéfylt og kjedelig å ta eller se bilder av sola som beveger seg ned i horisonten. Jeg blir aldri lei. Hver og en av opplevelsene er unik.

Tusenvis av turister kommer til Tromsø om vinteren for å se nordlyset. Men midnattsola er mitt nordlys. Mitt Nivana. Når man bor her man bor, så er det like før man lager et alter og tilbyr solguden.

Det er ikke rart at man blir betatt og kjærligheten blomstre.

Bare se så nydelig det er 😉

sol-1-7
Et kyss på toppen av Ørnfløya.

Oh shit. Ble jeg avslørt nå? Nilsemann, en romantiker?

Jeg dro ut fire kvelder på ti dager til fem forskjellige steder. To av dem drar jeg ofte til, på det tredje hadde jeg aldri vært før, mens jeg aldri hatt tatt bilder på sted fire og fem.

Se og nyt – om du, som meg, elsker solnedganger – og bildene faller i smak.

Grøtfjord:

sol-1sol-1-3

Ørnfløya:

sol-1-6sol-1-10sol-1-5sol-1-11sol-1-13sol-1-9

Lyfjord:

sol-1-15sol-1-16sol-1-17

Tromvik/Grøtfjord:

sol-1-19sol-1-22sol-1-23sol-1-24sol-1-26sol-1-27sol-1-30sol-1-32

Kategorier
Bulgaria Europa

Brøt meg inn i kommunistenes høyborg!

ny-1-6
Buzludzha ved soloppgang.

Bilen sneglet seg oppover i bekmørket. Høyrefoten var nesten av gasspedalen, for jeg holdt på å sovne flere ganger. Dessuten hadde jeg nesten fått et par liv på samvittigheten, for det var rev var overalt.

Grensen mellom Romania og Bulgaria ble krysset like etter midnatt og det var ikke snakk om å stoppe. Ikke klokken tre om natten oppe i de bulgarske fjellene.  Jeg måtte frem i god tid før det ble lyst.

En time og 32 km senere nærmet jeg meg. Jeg hadde funnet avkjørselen ved Shipka Pass og det var kun to kilometer igjen. Kom jeg til stengte porter? Ville det være bevæpnet vakt rundt neste sving?

Men det var ingen å se. Jeg parkerte like nedfor målet og la meg i baksetet for å få en times søvn før solen sto opp og ville legge sine første stråler på høyden 1.432 meter over havet.

For flere år siden så jeg et bilde. Dit må jeg dra var min første tanke. Jeg følte en utrolig dragning mot stedet. Ved en tilfeldighet dukket bildet heldigvis opp igjen.

Jeg skulle til Romania, men hadde lyst å få inkludert en svipptur til Bulgaria. Så jeg googlet. Litt til. Og så enda mer.

Og da dukket UFO-bygningen plutselig opp igjen. Best av alt, den var innenfor rekkevidde.

ny-1
Buzludzha ved soloppgang.

Jeg endret på planene flere ganger og til slutt endte jeg med at jeg hentet ut en leiebil etter å ha landet i Bucuresti sent på kvelden. Og så kjørte jeg mot målet mitt Buzludzha eller The House-Monument of the Bulgarian Communist Party som det også kalles.

ny-1-431
Beskjeden var klar, også på engelsk på det lille skiltet. Det var forbudt å ta seg inn.

Jeg visste at bygningen var stengt. At det var kameraer og vakthold. Ikke uten grunn. Takplatene er nemlig løse og de faller ned når vinden tar seg opp. Ikke akkurat det man ønsker at en turist skulle få i hodet. Jeg gikk rundt bygget. To ganger.

Inngangene jeg hadde sett på bilder var stengte. Og på nettet hadde jeg lest at det ikke lenger var mulig å ta seg inn i bygningen. Men det var ikke snakk om å gi opp.

Jeg så to hull i bakken fem-seks meter fra hverandre. Firte meg ned i det første, men der var det en fire meter lang taustige mellom meg og gulvet lenger nede i mørket. Jeg snudde. Det så farlig ut.

Neste hull. Jeg lyste opp med telefonen etter å ha firt meg ned to meter til første avsats. En to meter lang og smal planke bort til en hylle. Fire meter ned til bakken. Ut fra det jeg kunne se i mørket, så var hyllen forholdsvis solid. Planken derimot…

ny-1-31
En av to mulige innganger, og den inngangen jeg brukte.

Pest eller kolera. Det ble kolera. For inn skulle jeg.

Jeg tok ett steg. Så ett steg til. Det knirket. Og balansen var ikke all verden. Med galopperende puls kom jeg med over. Hylla viste seg å være veldig solid, så det gikk greit å klatre de fire meterne ned.

Alle tanker om en bulgarisk fengselcelle var borte.

Nå var jeg alene i mørket. Jeg lyste rundt meg og der var jaggu meg en taubit som gikk rundt hjørnet. Jeg tok den opp og lot den ta meg videre bortover en gang. Så oppover noen trapper. Til lyset kom.

Noen trappetrinn senere og dette var det som ventet meg.

IMG-1849

Jeg var utrolig fascinert. For et sted. Og en gåte at man ikke hadde tatt vare på det. Det hadde tross alt kostet 550 millioner norske kroner (dagens kurs) å bygge hele komplekset da det sto ferdig i 1981.

Noen fakta om bygget:

  • Tårnet (70 meter høyt) måtte bygges på utsiden av UFO’en på grunn av de sterke vindene. Glasstjernene er 12 meter brede og veier 3,5 tonn.
  • Arkitekten som står bak er Georgi Stoilov.
  • Bygget mellom 1974 og 1981.
  • 15.000 kubikkmeter med fjell ble sprengt bort slik at fjellet ble ni meter lavere.
  • 6.000 arbeidere var involvert.
  • 70.000 tonn betong, 3,000 tonn stål og 35 tonn kobolt glass ble brukt for å lage mosaikken på veggene. 60 kunstnere jobbet i 18 måneder for å bli ferdig.
  • Bygget ble brukt frem til 1989 og tidlig på 90-tallet ble det forlatt og aldri tatt i bruk igjen.

ny-1-10ny-1-21

Jeg var faktisk litt glad for forfallet. Jeg var jo der helt alene. I over en time hadde jeg kommunistenes høyborg for meg selv. Tanken på hvordan innsiden av et bulgarsk fengsel så ut var glemt så fort jeg kom innenfor murene.

Sa jeg forresten at det var en veldig vindfull morgen. Og at deler av taket sto og slo inn i hverandre 30 meter over meg.

Heldigvis var det kun et par mindre biter av taket som falt ned…

ny-1-20ny-1-23

ny-1-29
Som du kan se på disse tre bildene er forfallet i Buzludzha ganske ille. Og at det ikke er helt trygt å være innendørs når det blåser ute, slik som det gjorde da jeg var der…

Frokost ble spist senere på formiddagen hvor jeg satt å så opp på galskapen ved en svær fakkelskulptur. Tenk at jeg fikk denne opplevelsen helt alene. Ingen andre turister. Og heldigvis ingen sikkerhetsvakter eller politi. På vei ned, så jeg at vaktene holdt til bare 500 meter fra bygningen. Heldigvis hadde de holdt seg i ro i morgentimene denne fredagen.

ny-1-41

Uten tvil et av de kuleste stedene jeg noensinne har vært. Av og til kan et annet menneskes stormannsgalskap være sykt rått. Men sannheten er jo at bygget er bare trist og at det aldri burde ha blitt bygget.

Kostnadene er for store til å kunne vedlikeholdes, men det er opprettet et prosjekt hvor man håper å få nok midler til å sette bygget i stand igjen.

Noen flere bilder:

IMG-1848
Inne i hovedsalen i Buzludzha.

ny-1-3

ny-1-5
Solen har akkurat stått opp og lyser opp Buzludzha.
ny-1-25
Da var jeg inne!
ny-1-34
Ikke bare inne det er forfall ved Buzludzha.
ny-1-35
Trappene opp til kommunistenes høyborg Buzludzha.

ny-1-36ny-1-38ny-1-7

ny-1-8
Solen skinner på Buzludzha.

ny-1-9ny-1-11ny-1-13ny-1-14ny-1-16ny-1-17ny-1-27

ny-1-30
Veien jeg kom opp.

ny-1-32ny-1-37ny-1-39ny-1-40ny-1-42ny-1-44ny-1-45ny-1-46ny-1-47ny-1-48ny-1-15

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

Det ekte Cuba

cuba-1-64

Tenk å føle seg ekstremt glad. Av å se et fremmed menneske. Gjennom ei linse.

Selv om jeg aldri hadde som mål før reisen å fotografere menneskene, så oppdaget jeg fort at Cuba for meg handlet om nettopp menneskene, og ikke fjell og strender.

Glede, sorg, smil, tragedie, latter og fortvilelse. Hele følelsesspekteret lever rett i trynet ditt om det så er på gata i Havana eller ute i fiskerlandsbyen ved Baracoa. Og samme hvor desperate de er i sin fattigdom, så er smilet alltid på lur. For de vil føle seg levende. De vil være sosiale. De er stolte.

Selv om man blir skeptisk til den ekstreme vennligheten, fordi en del vil prøve å få noe ut av deg, så har jeg aldri opplevd en slik oppriktighet som turist rundt det å være interessert i deg og sørge for at du har det veldig bra under ditt opphold.

Først som sist, bo aldri på hotell. Bo hos lokalbefolkningen. De vil ta seg av deg som du er et familiemedlem. De vil gjøre hva som helst for deg. Jeg aldri opplevd en gjestfrihet som er i nærheten.

Menneskene gjorde et inntrykk som aldri forsvinner. For første gang etter en reise forteller jeg om folket når noen spør meg om min ferie.

  • Om gutten som ba om tannkrem, fordi hans familie kun hadde penger til mat.
  • Om kvinnen som ba om et par skjorter fordi de ikke hadde råd til å kjøpe nye etter at den siste orkanen tok alt de eide.
  • Om han som gikk i de samme klærne i fire dager og solgte ting jeg ikke trengte, men som jeg likevel ga en halv månedslønn til (lokal månedslønn), som gjorde at to cubanske kvinner ved nabobordet holdt på å falle av stolene.
  • Om en akademiker som ble taxisjåfør for å gi familien bedre kår.
  • Om pengene, skoene og klærne jeg ga bort, fordi det var det eneste riktige.

Jeg har aldri blitt så preget av noe sted jeg har besøkt. Fidel Castro og den økonomiske politikken han førte har vært en katastrofe for det cubanske folket, selv om kun et fåtall vil kritisere deres tidligere leder offentlig. Det gjør vondt langt inne i hjerterota å se hvor vanskelig veldig mange har det i dag.

Bortsett fra de som lever av å turismen. Mange sitter stort sett på ræva hele dagen og håver inn penger. Den eldre damen jeg bodde i fem dager hos i Viñales fikk 110 CUC (880,-) hos meg. Ti av dem jobbet hun for, fem for en frokost og fem for en klesvask. De siste 100 var for overnattingen. Hun skiftet aldri på senga, ikke byttet håndklær og vasket ikke gulvet. For min del helt greit siden jeg var stort sett ute hele tiden, men det viser hvor lett det var for henne å tjene gode penger.

Hvor godt? Leger og andre som er høyest på rangstigene lønnsmessig, har 50CUC i månedslønn…

Skal jeg tilbake til Cuba, skal jeg leie bil. Dra på landsbygda. Møte menneskene. Det er menneskene som er Cuba for meg.

Det var mange som krysset min vei, og her er noen av dem:

cuba-1-69cuba-1-80cuba-1-27cuba-1-51cuba-1-50cuba-1-52cuba-1-54cuba-1-110cuba-1-7cuba-1-17cuba-1-68cuba-1-77cuba-1-6cuba-1-117cuba-1-59cuba-1-55cuba-1-9cuba-1-19cuba-1-29cuba-1-62cuba-1-57cuba-1-58cuba-1-71

cuba-1-8cuba-1-11cuba-1-12cuba-1-15cuba-1-16cuba-1-18cuba-1-22cuba-1-25cuba-1-30cuba-1-31cuba-1-33cuba-1-34cuba-1-36cuba-1-37cuba-1-38cuba-1-39cuba-1-41cuba-1-43cuba-1-44cuba-1-45cuba-1-47cuba-1-53cuba-1-56cuba-1-66cuba-1-67cuba-1-72cuba-1-74cuba-1-75cuba-1-76cuba-1-78cuba-1-79cuba-1-82cuba-1-83cuba-1-84cuba-1-85cuba-1-86cuba-1-87cuba-1-88cuba-1-90cuba-1-91cuba-1-93cuba-1-94cuba-1-95cuba-1-96cuba-1-98cuba-1-100cuba-1-101cuba-1-102cuba-1-103cuba-1-105cuba-1-107cuba-1-108cuba-1-109cuba-1-111cuba-1-112cuba-1-113cuba-1-115cuba-1-116cuba-1-118cuba-1-120cuba-1-121cuba-1-122cuba-1-124cuba-1-125

cuba-1-140cuba-1-81cuba-1-63

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

– Ta et bilde

Høflighet er kanskje det aller viktigste du tar med deg til et fremmed land. Og jeg gjør mitt beste i å være ytterst høflig. Det siste jeg ønsker å tråkke noen på tærne, for det er jeg som er gjest.

Av og til er det sykt enkelt å si ja. På gata i Havana to timer etter ankomst fra Miami, følte jeg at jeg ikke hadde noe valg heller.

Jeg hadde stoppet opp i et gatekryss på Paseo del Prado og så etter bildemotiver.

20 sekunder senere så jeg seks cubanske skjønnheter komme spradende nedover som de eide gata.

Men jeg fikk meg ikke til å løfte kamera.

Fortsatt ute i krysset, en meter fra fortauet, stoppet den ene resten av rypeflokken.

⁃ Ta et bilde, sa hun med et smil som kunne smelte arktisk.

Høflig som jeg er, løftet jeg kamera og knipset tre bilder.

cuba-1-35

Et lite sekund senere passerte de meg.

⁃ Vær så god, sa ei og smilte lurt.

– Nyt bildet, sa ei og lo.

Så forsvant de seiersvant nedover gaten med et flørtende smil.

Min første dag på Cuba og jeg var allerede blitt litt forelsket i øya 😉

Voldtatt på dansegulvet

De neste dagene følte jeg meg litt høy på meg selv. Flere vakre kvinner, ung som gammel, flørtet, ville ta meg med for å danse salsa og ta en mojito. Noen var svært så direkte og ville rett i bingen…

Etter en uke var jeg lysten på fengende rytmer og levende musikk, og gikk på Casa de Trova i Santiago de Cuba.

Hva i all verden som skjedde? Damene hang på som en klegg. Den første timen hadde fem vakre kvinner kommet bort. Men gleden ble fort borte. Alle som en var de prostituerte. Det var sikkert svært enkelt for dem å se at turisten Sætre var alene på tur. Løvinnene tenkte nok at jeg var et lett bytte i deres jaktområde.

Men den ene etter den andre måtte gå uten å få satt tennene i meg.

Et par timer og fire duggfriske senere takket jeg ja til en dans. Hun virket som en skikkelig jente. Den sexy kvinnen kunne virkelig bevege seg. For en kontroll på hoftene. Aldri sett eller opplevd maken.

Det var bare et lite problem.

I fire minutter følte jeg meg regelrett voldtatt på dansegulvet i full offentlighet.

Jeg hadde selvsagt danset med en prositiuert. Det ble min siste salsa på Cuba…

Sexturisme

La meg skru klokken tilbake til den første kvelden i Havana. Jeg hadde truffet på to nordmenn og vi dro til Casa de Musica i Miramar. Jeg hadde knapt fått åpnet døren på taxien før ei i tidlig 20-årene med utringing herfra til evigheten tok meg i armen og lurte på om jeg ville ha selskap.

Mot betaling. Noe hun ikke sa et ord om, men det sa seg selv…

Sexturismen ble etter hvert et vanlig – og ikke minst – et trist syn. Både vestlige menn og kvinner leide seg unge leketøy av det andre kjønn. Jeg ble regelrett kvalm da jeg på en finere restaurant i Baracoa så to kvinner på nesten 60 kysse iherdig på to 25-30-åringer ved middagsbordet. Begge guttene tydelig neddopet…

Ville de oppført seg på samme vis i hjembyen? Svaret gir vel seg selv…

– Vær så god

Dagen etter min første og siste salsaopptreden tok jeg en spasertur i Santiago de Cuba.

Jeg måtte bare spørre om å få ta dette bildet. Påfyll av øl på en person private og store flaske i det offentlige.

cuba-1-129

Som nesten alltid på Cuba når man spør pent, så får man ja.

Da kom plutselig følgende fra min høyre side.

⁃ Ta et bilde av oss også.

Jeg ble litt forlegen, men fikk knipset et bilde.

De ba om å få se bildet og nok en gang kom det etterpå:

– Vær så god.

cuba-1-130

Barbilde

Mange ganger de neste ukene fikk jeg spørsmål om å ta bilde. Og overalt ble jeg møtt med smil, latter og en utrolig gjestfrihet. Cubanerne er uten tvil et vennlig folkeslag.

Disse ungene ga seg ikke før de hadde hentet hele nabolaget. Og de elsket å se seg selv etterpå. Kamera hadde nok ingen av dem siden jeg var i en av byens fattigste strøk.

cuba-1-132

Hun under stoppet meg da jeg vandret gatelangs på måfå. Hun prøvde å flørte, men spansken min er jo veldig begrenset.

Men bilde ble det.

cuba-1-131

Kanskje det merkeligste var disse to, for han ene rope etter meg i nesten fem minutter mens jeg prøvde å ta et annet bilde ute på gata. Han fikk meg omsider inn på en bar, kl. 10, to timer før det åpnet.

De mente at et bilde av cubanere som drikker ville være midt i blinken for en turist.

cuba-1-13

Pilot for TV

Mens jeg vandret langs Malecon i hovedstaden så jeg en kvinne i hvit. Jeg ble nysgjerrig.

– Det er bare å ta bilder om du vil. Og så hadde det vært hyggelig om du kan sende dem til oss etterpå, sa den amerikanske kvinnen Shemille Blake.

Det visste seg at hun og en kameramann innspilte en pilot for et reiseprogram de håpte å få solgt inn til en TV-kanal.

cuba-1-126cuba-1-128

Turistbule

Det sies at forfatteren Ernest Hemingway hadde to favorittbarer i Havana, og den ene var La Bodegutia del Medio. Turiststrømmen inn og ut var intens, men bilde måtte jeg ta.

Når du går rundt med fotoutstyr er det mange som ber om at du tar et bilde av dem. Det virker å være nok til at dem tror du kan ta bilder. Men som regel har de noen de reiser sammen med som tar bilde.

Av og til klarer jeg ikke å la være, jeg må «stjele» motivet.

Noe man ikke angrer på, for det endte opp med å bli det beste bildet.

cuba-1-135

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

Reiseguide for Cuba

cuba-1-139

Her får du mye nyttig og praktisk informasjon før du reiser til Cuba. Informasjonen er basert på egne opplevelser fra en fire ukers reise på tvers av øya i januar 2018.

Og jeg kan ikke poengtere sterkt nok at jeg har opplevd at ting jeg har lest på nett og sett på You Tube ikke lenger stemmer med virkeligheten. Dessuten vil nok mye endre seg i tiden som kommer.

Hvor bør du dra?

Det kommer veldig an på hva du ønsker å oppleve. Jeg er ikke en strandløve, så droppet så å si alt av slike reisemål. Varadero utelukket jeg fullstendig, for jeg ønsket å oppleve noe av det ekte Cuba, ikke et resortsted du finner hundrevis av andre steder i verden.

Min reiserute (25 dager på Cuba): Havana-Santiago de Cuba-Baracoa-Trinidad-Cienfuegos-Viñales-Havana.

Mine favoritter ble Baracoa og Viñales på grunn av naturopplevelsene jeg fikk og Baracoa også fordi det var svært få turister der. Jeg prøver også å komme meg litt bort fra de typiske turistfellene, selv om jeg selvsagt oppsøker mange av de. Snakker du spansk – dra inn i nabolagene ingen andre går i og snakk med lokalbefolkningen!

El Nicho var uten tvil det vakreste sted jeg besøkte (51km fra Cienfuegos) Et paradis hvor man glemmer tid og sted og alle bekymringer man måtte ha.

cuba-1-136
Nedre del av El Nicho

Sesong:

Det er høysesong fra desember til mars. Jeg var der i januar, og det var mye turister i Havana, Trinidad og Viñales. En taxisjåfør fortalte meg dog at han mente at det var tre ganger så mange turister i januar 2017 som i år. Han så en nedgang i turismen, og mente amerikanerne uteble.

Om sommeren er det veldig varmt, spesielt i juli og august, så det kan bli vel strevsomt å være en aktiv turist. Styr unna høsten da det er regntid og orkansesong.

Transport:

Jeg brukte buss og selskapet Viazul på seks turer på kryss og tvers av landet, noe som fungerte veldig bra. Ikke tro et ord på det som skrives om at bussreiser er problematisk. Avgang til satt tid hver eneste gang og kun to ganger var vi forsinket ved ankomst (10 og 25 min.) Imponerende med tanke på at to av turene mine var på 12 og 15 timer.

Husk: Kjøp billetter på forhånd, en dag eller to for å være sikret billett. Men jeg kjøpte også to ganger på dagen uten problem, ene gangen bare 20 minutter før avgang fra Havana til Viñales. Dette da jeg kom rett fra Cienfuegos.

 

Ha med ID – ta bare bilde av pass og ha det på telefonen. Glemte det av et par ganger, men brukte bare navnet mitt fra tlf (innstillinger). Og ja, regn med køer her som med alt annet på Cuba.

cuba-1-138

Ta med varme klær på bussen. De elsker å bruke AC, så kan bli veldig kaldt.

Buss er et glimrende transportmiddel for å treffe folk også! Jeg reiste alene og fikk flere reisevenner ved å bruke buss. Snakk med folk!!!

Ikke bli overrasket om sjåførene stopper noen ekstra ganger for å gjøre egne handler langs veien. De har verdens beste tid, men ingen vits i å la seg irritere.

Det finnes mange offentlige transportmiddel, så prismessig kan du spare mye. Men jeg kan anbefale Viazul på det sterkeste. For eksempel kostet det 450 kroner fra Havana til Santiago de Cuba, en tur på 15 timer. Havana-Viñales kostet 100,-.

Taxi Colectivo fungerer også veldig bra, og er et godt og billig alternativ. Spesielt inn til Havana er det perfekt, med tanke på at Viazul har kontor/holdeplass et godt stykke utenfor sentrum.

cuba-1-137

Internett

Senk forhåpningene dine mange, mange ganger. Ekstremt tregt de fleste steder og mange er på. Best nett fikk jeg i Baracoa og Viñales. Verst i Trinidad. Finnes i de aller fleste byene du reiser til, se bare etter steder hvor mange sitter med telefonen.

Det er nesten alltid lange køer for å kjøpe internettkort da du må registreres hos det statlige selskapet ETSECA. Ta med ID. Og av og til faller systemene sammen, noe det gjorde blant annet i flere timer i Havana.

1 time koster 1 CUC (8,-). Kjøp mange kort når du først handler. Hotellene tar mellom 3-5 CUC.

Lett å kjøpe kort på gata. Kjøpslå, men som regel 2 CUC for ett kort. Og da slipper du kø.

Kultursjokk

Vær forberedt på at kontakt med det andre kjønn kan gi noen veldig annerledes opplevelser. Mange er sykt pågående, og det er nesten umulig å forestille seg hvor ekstremt pågående kvinnene og mennene er. Ropene på gata etter deg kommer like mye fra kvinnene som mennene. Her er det ingen forskjell på menn og kvinner om de vil ha oppmerksomheten til turistene. For mange kvinner ser på en vestlig mann som deres beste mulighet til å komme seg bort fra Cuba.

Dessuten vanker naturligvis mange prostituerte på turiststedene. I løpet av en time på Casa de Trova i Santiago de Cuba var fem av dem på meg for å danse og få drinker før det ble snakk om sex. Reiser du alene, er dette noe du vil oppleve flere steder. Og de gir seg heller ikke med det første. Jeg opplevde at jeg faktisk måtte forlate utesteder siden de ble for pågående.

Innreise/penger

Du må ha visum. Et såkalt travelcard, som kan være inkludert i prisen hos charterselskap og flyselskap. Sjekk dette. Ellers kan du få det via den cubanske ambassaden i Oslo og det koster 475,-.

Det var svært enkelt å komme inn i Cuba, en kjapp sjekk av passet og så var jeg inne. Men det kan ta svært lang tid før bagasje er på båndet, så fortvil ikke. Det tok nesten 45 minutter fra første bag fra flyet var på beltet til min dukket opp.

I utgangspunktet m du ha gyldig reiseforsikring, returbillett og en adresse på Cuba, men de sjekket ikke noe av dette da jeg var der.

Veksle gjerne penger rett utenfor inngangen til flyplassen, men husk at de legger 10 prosent på dollar, så bruk euro.

Det er minibanker i alle byer av litt størrelse og om du vil unngå å reise rundt med tusenvis av kroner, så begrens kontantuttaket ved avreise i Norge. Det var en lek å ta ut penger med norsk visakort.

Det kan være lurt å veksle til mindre sedler. Ofte klarer de ikke veksle større sedler. Men jeg møtte stor velvilje til å få vekslet i barer og restauranter.

Via USA:

Du må – som amerikanerne – oppfylle en av 12 grunner, til å få dra til Cuba om du reiser via USA som det jeg gjorde. La det kun inn i maskinen ved innsjekk og det var alt. Så helt uproblematisk.

NB! American Airlines tar dobbel pris på reisekortet/visum til Cuba. Koster 50 dollar, men de tar 50 i administrasjonsgebyr i motsetning til mange andre flyselskap.

Mat

Regn med å bli litt syk først som sist. Jeg pådro meg diare tre ganger i løpet av 25 dager. Ta med medisin.

Om maten kommer for fort kan det være et tegn på at ting kan gå galt, for i Cuba bør du ha tålmodighet, for ofte tar det tid før maten er på bordet. Vær heller glad når ting tar lang tid.

Det er mye god sjømat, men ting er veldig enkelt med stort sett ris, salat og chips av banan som tilbehør. Middag koster som regel mellom 40 til 80 kroner og du får rikelig med mat. Vær forberedt på at de mangler ting på menyen.

Spis frokost på ditt Casa om du bor der. Vanskelig å få frokost ellers.

Viñales hadde helt klart de beste restaurantene og den beste servicen. Det er tydelig at de har vært vant med mye turister i noen år. Her spiste jeg også gode frokoster ute.

Dalgligvarebutikker

Veldig dårlig utvalg. Glem å handle der. Finnes knapt matvarer, men mye drikkevarer. Her er et eksempel:

Dette er ca 70 prosent av hele arealet til den største dagligvarebutikken i sentrum av Viñales (27.000 innbyggere) 25% Alkohol, 25% andre drikkevarer, 25% velværeprodukter, 10% potetgull, 10% dressinger, 3% prosent kaffe, 2% diverse. En typisk butikk på Cuba uten matvarer…

Bo

Om du ikke er av den som vil bruke tusenvis på overnatting og bo på de sykt overprisede hotellene, så bo på Casa Particular/Airbnb. Cubanerne er fantastiske verter, de gjør hva som helst for at du skal trives. Og rom og bad er av god standard. Forvent dog lite vann i dusjen.

Jeg betalte mellom 15-25 CUC (120-200,-) for natten.

Mange steder er også på Airbnb, men husk at du ikke kan bestille når du er i Cuba. Send dem bare en melding og så ordner du reservasjon.

Det er uansett lett å finne et sted etter at du har kommet frem.

Hjelp til cubanere

Mange av dem er ekstremt fattige. Og da mener jeg ekstremt. De som driver Casa Particular sitter godt i det. Men du vil møte mange som ber om penger, mat, godteri, tannkrem og shampoo. De to siste kan koste til sammen så mye som 30-50 prosent av lønnen deres i måneden. Ta med og del ut.

Noen vil også spørre deg om klær og sko. Og du kan gi det bort. Desperasjonen er stor.

En kvinne vi spiste hjemme hos ba om klær. Hun ville kjøre seks mil tur-retur siden vi var på sykkeltur for to t-skjorter. Vi ga henne 5cuc hver (tre av oss). Omtrent en månedslønn på hennes sted. Hun ble rørt til tårer. Det kostet hver av oss tre kun 40 kr.

cuba-1
Ungene vil ha noe å spise, men de ba også om tannkrem…

De aller fleste er høflig, hyggelig og er nysgjerrig på deg. Og om de til slutt spør om en CUC, så ikke bli skeptisk. Du tåler å gi bort en eller to, evt kjøp de en drink.

Jeg har aldri gitt så mye fra meg i cash, snacks, drikke ogdet gjør bare godt å hjelpe andre.

En litt tilbakestående prøvde å selge meg noe i tre dager. Like før jeg dro satt jeg på en café. Han hadde gått i de samme klærne alle tre dagene. Jeg dro bare opp en seddel fra lomma, og det var 5 CUC. De to cubanske kvinnene på nabobordet så ut til å få tidenes sjokk. Kanskje ikke så rart, det var snakk om en halv månedslønn for mange. Men til syvende og sist var det snakk om kun 40 kroner for meg.

Barn spør ofte om ting, og det var nesten et sjokk at tannkrem var noe de ønsket. Men det å såpe koster så mye, at de ofte ikke kan velge det med tanke på at det å overleve og ha mat på bordet er viktigst.

Sikkerhet

Jeg følte meg aldri usikker. Og jeg er en som gikk mye utenfor ‘turiststrøkene’. Jeg gjør det bevisst for å se hvordan lokalbefolkningen virkelig har det. De er smilende og utrolig imøtekommende. Dessverre snakker jeg knapt spansk 😦

Bevegde meg også i disse strøkene i nattemørket og var aldri redd, men så var det heller ikke noe å frykte. Det eneste som kom var ropene fra kvinnene.

Cubanerne trekker til gata på kveldene, for de er ekstremt sosiale. Men som sagt, ingen grunn til frykt om du går på seks-syv karer. De ser bare nysgjerrig på deg.

Budsjett

Totalt på 25 dager brukte jeg 17.000,- på overnatting, reising, mat og så videre. Jeg la aldri opp noe budsjett, men brukte fritt det jeg følte for. Det er fullt mulig å bruke mindre, men ved normal bruk (tre måltider) så vil du nok ligge på 600-700,- dagen. Jeg valgte Casa Particular hele veien og betalte mellom 120,- og 200,- natta. Frokost er lurt å kjøpe der du bor til 40,-, men husk at maten er så som så. Luftige boller, egg, frukt, juice, te og kaffi står som regel på menyen. Mange tilbyr også middag, men jeg spiste alltid ute, men det er fordi jeg liker å gå på forskjellige steder. De jeg traff som spiste på Casa, skrøt imidlertid av maten.

Har du noen spørsmål, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan 🙂

Kategorier
Europa Italia

Møtte veggen i Dolemittene

ft00004323_13

Hvorfor vil jeg meg selv så vondt? Legg deg ned nå. Gi opp. Bryt! Det er tomt for juice.

Negative tanker er brutale. De spiser deg opp innvendig litt etter litt. Motstandskraften knekker sammen på blunk.

Det skulle være en flott opplevelse. 300 meter igjen til jeg skal vise frem staketeknikken foran de italienske tilskuerne på skistadion i Val Di Fiemme, hvor Marit Bjørgen tok fire gull i 2013. Nå skulle jeg gli inn, med et stort glis og stake meg gjennom stadion med stolthet. Ta litt ekstra i, bare for å vise seg litt frem.

ft00004323_2
SLITEN: Ansiktsuttrykket sier det meste.

En liten bakke på 200 meter gjensto. Bom stopp, den berømte veggen. Men det var ikke motoren det var noe galt med. Den gikk like fint som da jeg 40 kilometer tidligere gikk ut fra start.

Men det var slutt på juicen. I armene. Stakingen hadde krevd sitt offer.

Jeg hadde tapt. Jeg skulle starte hardt, ligge litt på grensen og selvsagt følte jeg at jeg hadde full kontroll. Helt til det smalt. Du har nok aldri hørt følgende før: En mosjonist i 40-årene som hadde overvurdert egne ferdigheter. Du hørte det her først…
Med 17 kilometer igjen å gå…

Full pakke

Skru tilbake tiden. Til august. Jeg hadde i grunnen bestemt meg for å ikke gå Marcialonga i 2017. Jeg skulle trekke meg. Men så kom eposten med nummeret mitt. Jeg hadde gått meg opp 3.000 plasser fra debutrennet i 2016. 3.000 plasser…

En lite snev av midtlivskrise slo til. For fullt! Nye ski, støvler, bindinger, staver og treningsdress. Jeg bestilte smørepakken til selve rennet og begynte å trene.

Mange timer med svette, slit og skader. Men er man supermosjonist i 40-årene så griner man ikke på nesen. Fem-seks økter i uken. Og i motsetning til året før ble det mye mer av den grusomme kardiotreningen og en god del mindre av kosen det er å løfte jern.

ft00004323_11
BRA FØLELSE: På vei gjennom sentrum av Predazzo.

Tre uker igjen til løpet og jeg hadde lagt bak meg desember med svært lite trening. Været var grusomt denne søndagen i begynnelsen av januar. Det regnet. Men med bare to skiøkter bak meg kjente jeg på presset. Jeg måtte ha en skiøkt. Og jeg smørte skiene slik som Swiz-appen fortalte meg og var i strålende humør.

25 minutter senere på Storelva skistadion på Kvaløya var jeg potte sur. Jeg kom meg ikke opp første bakken en gang. Altfor bakglatte ski.

Men det var ikke snakk om å gi seg. Deretter gikk turen opp på Tromsøya hvor jeg gikk en runde på 2,9 km. I den flatte løypa hadde jeg plutselig superski. Det var en drøm å gå 23 km, 1/3 av Marcialonga. Og tiden sjokkerte meg. Litt kjapp hoderegning, og plutselig tenkte jeg at jeg kan gå minst to timer fortere enn i fjor.

Nytt mål

10 dager senere ble oppturen knust i fillebiter. Snø var jo et fremmeord i Dolemittene, rennet var redusert til 57 km på kunstsnø. Plutselig kunne jeg ikke sammenligne med tiden i fjor. Hva var vitsen da?

Etter et par dager begynte jeg å regne på tiden i forhold til superøkta mi. Under fire timer. Er det mulig? Det ble mitt nye mål. Sykt optimistisk for en mosjoist med ti skiøkter bak seg før selve rennet. Smart nok, så holdt jeg kjeft. Fallhøyden er høy også for oss mosjonister.

Jeg sto opp tre timer før min pulje ble sendt ut på den store dagen. Og lot vannet rennet ned ganen. Det ble mye drikke. Nesten fire liter før rennstart. Men det var en som ikke var så utrolig glad for det.

IMG_0891
UMULIG: Tre minutter til start og 550 personer sto bak meg. Bare å glemme å gå på do…

Junior. Han skrek ut i smerte gang på gang. Den lille djevelen i buksa var direkte lynings på meg. I løpet av de siste 45 minuttene før start, måtte jeg på do fem ganger…

Fem minutter før start brølte han ut igjen. Kom deg på do nå! Ellers så sender jeg det ut akkurat når det passer meg… Men jeg sto som sild i tønne. Nesten helt fremme i båsen min, med 550 personer mellom meg og guds frie natur hvor junior kunne få litt luft. Syv kalde på gradestokken gjorde at det hadde vært godt med litt bevegelse der man sto i kondomdressen.
Valget ble enkelt. Jeg ble stående. 57 kilometer senere – etter målgang i Calalese – slapp junior ut i det fri…

Fantastiske ski

De første par milene glemte jeg av behovet hans. Jeg koste meg i løypa, gikk forbi mange og hadde super glid. Smørerne Esben Tøllfesen og Amund Hesstvedt hadde gjort en fantastisk jobb.

Men så er jo smøring vitenskap, se bare på hva de to anbefalte å ha under skiene:
Glid: Swix CH6 (varmet inn tre ganger), Swiz Maraton Hvit, Vauhti LDR pulver.
Rill: 1mm rett struktur (hardere trykk fa bindingen og bak)
Feste: Varm inn ett lag Swix VG35, Varm inn to lag Swiz V30, deretter tre lag med swiz VR40. Til slutt ett lag med Swiz VR45.
ft00004323_4
DRØMMESKI: Her har jeg akkuart passert vel 20 løpere i løpet av en liten nedoverbakke.

Gliden var faktisk så god at jeg ble forbannet gang på gang. Enten på de uten glid som jeg ikke kom forbi der de gikk side om side, eller de som skiftet spor like før jeg kom susende. Norsk bannskap kunne ha skjult forbannelsen, bortsett fra at svært mange deltakere er norske…

Men har man startnummer på brystet, så handler det kun om raskeste vei til mål. Hadde jo tross alt kondomdressen på!

ft00004323_12
HOPPBAKKE: Passerer hoppanlegget hvor Anders Bardal tok VM-gull i normalbakken i 2013.

Ny motivasjon

Men tilbake til den lille jævla bakken. Jeg glei bortover skistadion. Råvill. Tom i hodet. Hva gjør jeg nå? Jeg orker ikke mer. Tricepsene var redusert til fiskeboller. Opp en litt bakke ut av skistadion og ned i hockey. Litt hvile. Og motivasjonen kom. Fra en annen manns ulykke…

For to år siden var det også 57 km, og en fra Tromsø, jeg skal unngå å nevne navn, kom i mål 1,2 sekund for sent. Han fikk tiden 4.00.01,2. Fire timer og ett sekund.  Det er ikke vanskelig å forstå hvor ufattelig irriterende det var. Da spiller det nesten ingen rolle hvor god prestasjonen er. Det jævla sekundet for mye.

Vedkommende ble min motivasjon. Takk gud for at noen fortalte meg hans historie noen dager før løpet. Så langt hadde jeg ligget godt under målet mitt, men klokka tikket plutstelig fort, utrolig fort. Spesielt siden det ikke er krefter igjen å stake med, i en ren stakeløype.

Jeg sjekket klokken et par ganger opp mot 50 kilometer og så at minuttene raste av gårde. Nok en gang, fire timer og ett sekund. Ikke f… om jeg skulle ende dagen på samme vis.
Jeg tråkket til og fikk ny motivasjon da jeg passerte monsterbakken i Tour de Ski. Selv om jeg visste at jeg måtte opp en vel to kilometer lang bakke til mål i Cavalese på motsatt side av dalen.

Gikk på trynet

Men kroppen ble slappere og slappere. Jeg var ikke lenge i paradis, og like før runding i Molina var jeg dum nok til å gløtte på de som kom andre veien. Det måtte gå som det gikk. Jeg trynet. Staver og ski var intakt, der og da kunne rennet vært over på ren dumskap. Heldigvis var det kun stoltheten som fikk seg en knekk.

500 meter senere, og kroppen ville ikke lystre. Jeg krysset skiene for andre gang og nok en gang stupte jeg på trynet. Var de to fallene et tegn på hva som ventet? Fire timer og ett sekund… Skulle det bli min skjebne også.
ft00004323_9

De neste fire kilometerne var et sammenhengende mareritt. Slakt oppover, et terreng det var helt greit å stake i. Om man da klarte å stake. Jeg måtte over i diagonal med bakglatte ski etter å ha staket i vel 50 km. Ryggen ba om nåde. Men armene nektet å hjelpe. Staking var utelukket. Den ene etter andre seig forbi meg. Men nok en gang beit jeg tennene sammen. Og klarte å stake i 100 meter, for så å gå over diagnoal i 100 meter. Slik gikk jeg de neste to kilometerne.

2,5 kilometer igjen og for et herlig syn. Esben og Amund sto klar for å legge på festesmøring slik at jeg kunne få slaktet Nils opp bakken til mål i Cavalese. Opp med en ski. Ned med skien. Opp med neste. Og jeg hylte ut. Krampen kom. Men jeg holdt ut de få sekundene det tok Esben å bli ferdig.

I mål

Jeg tittet på klokken. 30 minutter igjen. – Det klarer du lett, sier Esben. Jeg gikk de få hundre meterne inn til bakken. Så rett opp. Der jeg gikk så fort i fjor. Beste delen av løpet. Merkelig nok etter nesten syv timer på ski.
Det føltes som jeg aldri kom meg opp. Tok bakken aldri slutt? Bakken kjennes så utrolig mye lengre ut i år enn i fjor. Jeg så omtrent mannen med ljåen i det jeg oppdaget at jeg var 300 meter fra mål. Inn i gatene i Cavalese. Smilet kom. Og det bare vokste. Og vokste.
For jeg hadde klart det.
3.52.22,7.
Vel syv minutter under fire timer. Og bare syv minutter over den tiden jeg lå an til etter 40 kilometer. Jeg var sykt stolt over meg selv. Merkelig nok følte jeg meg mer stolt etter 57 km på ski enn det jeg var da jeg leverte masteroppgaven min to måneder tidligere. Ikke helt normalt akkurat…
IMG_0650
STOLT: En svært stolt mosjonist etter å ha kommet i mål.
ft00004323_7
IKKE JUBEL: Før jubelen ble sluppet løs, måtte jeg slå av aktivitetsklokken.

En stor takk må gå til Mr X som sørget for at jeg aldri ga meg de siste 17 kilometerne. Jeg har forresten aldri takket ham, for det syns jeg faktisk ville vært litt ufint.

Den neste timen gikk jeg rundt og så på innspurten før jeg merket at det begynte å bli kaldt. Jeg hadde jo ikke en gang skiftet på meg tørt tøy. Det var på tide å gli ned i boblebadet med ei iskald ei. I fjor fikk jeg krampe i fem muskler i løpet av 15 minutter i det samme boblebadet. I år var tallet null!

Der og da, bestemte jeg meg for å ikke gå i 2018. Jeg hadde jo klart et mål som var svært optimistisk, så da kan man vel finne på noe annet lurt neste år.

Sosial tur

Men to dager senere var jeg i tvil mens jeg satt og så ut av flyet høyt over den nordlige delen av Tyskland. Enkelt og greit på grunn av det sosiale. Primus motor Ulf Johansen har organsiert denne turen i mange år og har gjort en så god jobb at hele 160 personer var med i følget hans i år. Takket være han har veldig mange fått mange fantastiske opplevelser og ikke minst fått nye vennskap som varer livet ut.

Nye venner er nemlig en garanti som følger med på denne reisen. Jeg gjorde en avtale på banketten etter løpet og neste morgen dro jeg med Bent, Jørgen og Harald opp på Sass Pardoi (2950 moh), også kalt terassen i Dolemittene.  En fantastisk dag med gode historier og mye latter i en utrolig flott natur.

marcia-1-19
HERLIG TRIO: Bent, Harald og Jøegen på Sass Pardoi, også kalt terassen i Dolemittene.
marcia-1-6
VAKKERT: Utsikten fra Sass Pardoi er sykt vakker.
Jeg kunne nevnt mange andre, som jeg kun ser denne én gangen i året. Samholdet, humøret og lysten til å slite på to planker gjør Marcialonga til noe helt spesielt.
Så kanskje er ikke tiden i mål så viktig likevel.
Vel spør Mr fire timer og ett sekund…

Mer bilder:

IMG_0594IMG_0716IMG_0717IMG_0718IMG_0719IMG_0890IMG_0892marcia-1-2marcia-1-3marcia-1-5marcia-1-7marcia-1-8marcia-1-30marcia-1-29marcia-1-28marcia-1-10marcia-1-11marcia-1-33marcia-1-37marcia-1-38marcia-1-14marcia-1-16ft00004323_10marcia-1-23marcia-1-18marcia-1-41marcia-1-40marcia-1-39marcia-1-24marcia-1-25marcia-1-42marcia-1-31marcia-1-27marcia-1-43marcia-1-45marcia-1-46marcia-1-47marcia-1-48marcia-1-49marcia-1-50

Kategorier
Europa Spania

Stjal et kyss

Et kyss på veien opp til gamlebyen. Et par hånd i hånd. Ei brud klar for sitt livs vakreste bilde.

ron-1-2ron-1-3.jpg

ron-1-4

ron-1-10

Jeg ble inspirert. Ikke rart, det var kjærlighet i luften på alle kanter. Dette var jo tross alt Ronda, byen hvor romantikken blomstrer.

Så jeg stjal et kyss.

Jeg stjal kysset fra bruden.

ron-1-24Men dessverre ble ikke mine lepper rørt. Det var selvsagt hennes ektemann som fikk den æren.

Men jeg klager ikke. Tvert imot.

For flaks skal man ha, for 30 minutter etter jeg tok bilde av bruden, gikk jeg på de nygifte igjen. På dette stedet (bildet under), som er utrolig vakkert, men det har jo blitt fotografert av millioner av turister. Og av meg et kvarter tidligere. Uten mennesker i bildet.

Men jeg gikk heldigvis tilbake en gang til.

Puente Nuevo, «den nye broen», ble bygget i kløften mellom to bydeler i Ronda. Jobben ble påbegynt i 1759 og det tok hele 34 år å fullføre mesterverket. Blant annet finnes det et rom i broen som ble brukt som fengsel og torturkammer.

ron-1-11

Jeg ville ha noe spesielt. Noe som gjorde mitt bilde av broen i Ronda ble annerledes.

Frekkhet måtte til. Jeg lot det bære eller briste. Fristelsen var for stor.

Jeg stilte meg likte godt skulder til skulder med den ene bryllupsfotografen. Og tok fem-seks kjappe bilder før jeg trakk meg unna. Det fristet ikke akkurat å få seg en på trynet.

Jeg fikk kysset. Selv om jeg måtte stjele det.

IMG-0011
KYSS: Et brudpar blir foreviget ved den vakre Puente Nuevo i Ronda.

En ting er sikkert, vakre Ronda ble om mulig enda vakrere.

Et besøk til Andalucia kan ikke gjøres uten å en tur til Ronda. Mine fire timer var altfor lite, men neste gang jeg er i området skal jeg legge inn et par dager.

Minst!

Noen flere bilder:

ron-1-27ron-1-25ron-1-29ron-1-30ron-1-28ron-1-31ron-1-26

ron-1-5ron-1-6ron-1-7ron-1-8ron-1-15ron-1-17ron-1-19ron-1-20ron-1-21ron-1-22ron-1-23ron-1-9ron-1-16ron-1-12

 

 

 

Kategorier
Norge Troms

Unik byopplevelse

taake-1-4

En by med 75.000 innbyggere og flere tusen turister. Men likevel hadde jeg en av de største turistattraksjonene helt for meg selv. En ubeskrivelig følelse.

Jeg har vært på Fjellheisen og Storsteinen et uttall ganger. Hver gang er som regel utsikten like fantastisk. I sterk konkurransen med Fløyen i Bergen og Aksla i Ålesund, så rangerer jeg likevel utsikten fra Storsteinen som Norges beste byutsikt. Og det til tross for at jeg er sunnmøring.

Jeg har sett byen i midnattsol og under nordlyset derfra, begge magiske opplevelser. Men i dag tidlig fikk jeg den beste opplevelsen noensinne der oppe.

Forstår du hvorfor?

taake-1-13

Enkelt og greit fordi jeg var der helt alene. Ingen andre fra byen. Ingen turister. Bare meg.

For aller første gang. Det er som regel minst 10-12 personer der og jeg har opplevd at det at man går i kø blant et par hundre mennesker.

Jeg er ikke folkesky, men den følelsen av å være på Tromsøs tak helt alene er såååå deilig. jeg smilte fra øre til øre hvert et sekund. Og ga blaffen i at jeg ikke så noe annet enn fjelltoppene på Kvaløya i det fjerne på grunn av tåken.

Lykkefølelsen av å ha et slikt sted for meg selv er en enorm rus. Da spiller det ingen rolle hva som skjer resten av dagen. Den er allerede berget og vel så det.

taake-1-15
TROMSØ: Nesten nede ved bilen igjen og det begynte å lette opp.

Jeg kunne ventet en halv time og fått den fantastiske utsikten over byen, men jeg var allerede mer enn fornøyd.

God helg!

Her er noen flere bilder fra min lille morgentur 🙂

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Kategorier
Europa Georgia

Lyst å bli forelsket?

Har du lyst å kjenne blodet bruse? Kjenne på vanvittig sterk lykkerus? I uberørt natur og gå langt tilbake i tid.

Har du en uke eller to ferie til gode? Rådvill? Og kan reise i august eller september?

Ta med eventyreren i deg til magiske Svaneti og Ushguli. Hvor er det spør du kanskje? Georgia. Magiske Georgia. En kjapp liten reise unna med Air Baltic fra Oslo.

Vil du se dette? Bestill nå! Dette er et sted som bør stå på alles MÅ SE-liste.

ush-1-3ush-1-16ush-1-28

Min inspirasjon kom fra programmet «Verdens farligste veier». TV-bildene bare dro meg inn i skjermen og jeg visste jeg måtte dra dit.

Ushguli ble et naturlig mål siden jeg ville gå i fjellene i Svaneti. Landsbyen Ushguli står på UNESCO verdensarvsliste – kanskje ikke så overraskende. De svanske tårnene ble bygget mellom det 9. og 12. århundre, og gir landsbyen et veldig spesielt særpreg. 

Et besøk blir enda mer unikt med tanke på at det finnes svært lite turister og stedet er lite tilgjengelig. Seks måneder i året er veien utilgjengelig på grunn av vinterlige forhold. 
En lang kjøretur fra hovedstaden Tibilisi på ca ni timer får deg til Mestia. Og du kan eventuelt fly dit også. Derfra er det tre timer i bil på til tider svært dårligere veier. Anbefaler uansett å leie bil av et av de lokale firmaene i hovedstaden. 

Men hvem bryr seg om at du må kjøre i 10-20 km/t på grunn av gedigne hull i veien når du plutselig befinner deg på et sted som bergtar deg fra første til siste øyeblikk. Stillheten råder 2100 meter over havet siden kun 200 mennesker bor der. 

Og best av alt, her har tiden stått stille. Heldigvis. Tårnene kan også få deg til å føle at du har tatt turen helt tilbake til middelalderen.