Tenk å føle seg ekstremt glad. Av å se et fremmed menneske. Gjennom ei linse.

Selv om jeg aldri hadde som mål før reisen å fotografere menneskene, så oppdaget jeg fort at Cuba for meg handlet om nettopp menneskene, og ikke fjell og strender.

Glede, sorg, smil, tragedie, latter og fortvilelse. Hele følelsesspekteret lever rett i trynet ditt om det så er på gata i Havana eller ute i fiskerlandsbyen ved Baracoa. Og samme hvor desperate de er i sin fattigdom, så er smilet alltid på lur. For de vil føle seg levende. De vil være sosiale. De er stolte.

Selv om man blir skeptisk til den ekstreme vennligheten, fordi en del vil prøve å få noe ut av deg, så har jeg aldri opplevd en slik oppriktighet som turist rundt det å være interessert i deg og sørge for at du har det veldig bra under ditt opphold.

Først som sist, bo aldri på hotell. Bo hos lokalbefolkningen. De vil ta seg av deg som du er et familiemedlem. De vil gjøre hva som helst for deg. Jeg aldri opplevd en gjestfrihet som er i nærheten.

Menneskene gjorde et inntrykk som aldri forsvinner. For første gang etter en reise forteller jeg om folket når noen spør meg om min ferie.

• Om gutten som ba om tannkrem, fordi hans familie kun hadde penger til mat.
• Om kvinnen som ba om et par skjorter fordi de ikke hadde råd til å kjøpe nye etter at den siste orkanen tok alt de eide.
• Om han som gikk i de samme klærne i fire dager og solgte ting jeg ikke trengte, men som jeg likevel ga en halv månedslønn til (lokal månedslønn), som gjorde at to cubanske kvinner ved nabobordet holdt på å falle av stolene.
• Om en akademiker som ble taxisjåfør for å gi familien bedre kår.
• Om pengene, skoene og klærne jeg ga bort, fordi det var det eneste riktige.

Jeg har aldri blitt så preget av noe sted jeg har besøkt. Fidel Castro og den økonomiske politikken han førte har vært en katastrofe for det cubanske folket, selv om kun et fåtall vil kritisere deres tidligere leder offentlig. Det gjør vondt langt inne i hjerterota å se hvor vanskelig veldig mange har det i dag.

Bortsett fra de som lever av å turismen. Mange sitter stort sett på ræva hele dagen og håver inn penger. Den eldre damen jeg bodde i fem dager hos i Viñales fikk 110 CUC (880,-) hos meg. Ti av dem jobbet hun for, fem for en frokost og fem for en klesvask. De siste 100 var for overnattingen. Hun skiftet aldri på senga, ikke byttet håndklær og vasket ikke gulvet. For min del helt greit siden jeg var stort sett ute hele tiden, men det viser hvor lett det var for henne å tjene gode penger.

Hvor godt? Leger og andre som er høyest på rangstigene lønnsmessig, har 50CUC i månedslønn…

Skal jeg tilbake til Cuba, skal jeg leie bil. Dra på landsbygda. Møte menneskene. Det er menneskene som er Cuba for meg.

Det var mange som krysset min vei, og her er noen av dem: