Kategorier
Nordland Norge

Jakten på The Seven Summits

The Seven Summits er en fjern drøm for de aller fleste av oss. Enkelt og greit fordi det er en omtrent umulig oppgave og at det ville koste svært mye penger å oppnå drømmen.

For de som ikke vet, er The Seven Summits de høyeste toppene på hver av de syv kontinentene. De finnes to versjoner, men den første som klarte denne fantastiske bedriften var Richard Bass i 1985 (australske, ikke indonesiske toppen, se under).

De syv fjellene er: Mt Everest (8848 moh), Elbrus (5642 moh), Denali (6194 moh), Kilimanjaro (5895 moh), Vinson (4892 moh), Aconcagua (6961 moh) og Carstensz Pyramid (4884 moh, Indonesia)/(Kosciuszko (2228 moh, Australia). Den indonesiske er med fordi den ligger på den australske kontinentet.

14 nordmenn har fullført syv topper, fem av dem tok siste toppen i år. Verdensrekorden er på 187 døgn, gjort av kanadiske Daniel Griffith i 2006 (Carstensz Pyramid).

ny-1-10
Folk på vei opp til Ryten, Kvalvika i bakgrunnen.

Det er fredag morgen og jeg skal kjøre til Rago Nasjonalpark seks timer senere. Men værmeldingen har snudd. Det blir meldt regn.

Men jeg skal på tur. Sjekker Kvalvika i Lofoten, et sted jeg har lyst å dratt til lenge. Og så kommer en idé.

Hva med å ha min egen The Seven Summits? I Lofoten. Syv topper på syv forskjellige steder.

En time senere er ruten på plass. Men med kun 16 timer til rådighet, siden vi var langt ut i august, og 100 km mellom første og siste topp, så da kunne det holde hardt.

Lørdag morgen klokken 06 våknet jeg i Ramberg etter tre timer søvn. Det regnet. Værmeldingen hadde lovet meg at det skulle gi seg klokken 04. Det ga seg klokken 09. Og et kvarter etter startet jeg jakten på The Seven Summits.

Var det mulig? Tre verdifulle timer hadde gått tapt. Og solen gikk ned kl. 22.

Svaret får du helt til slutt i bloggen. Først vil jeg beskrive hver topp med noen ord og bilder.

Først som sist, jeg var i veldig dårlig form da stuntet ble satt i live, så høyden på toppene er ikke akkurat mye å skryte av. Men bratt var det uansett noen steder når jeg måtte starte på havnivå på alle sammen.

Tidene som jeg legger inn inkluderer også fotostopp.

Nuppen, Ramberg:

Den er på kun 240 moh. Men det er bratt og det var svært glatt på grunn av alt regnet. Men likevel tok det bare 21 minutter til topps.

Og nok en gang, så fikk jeg bevis for at man ikke trenger å gå høyt opp for å få en fantastisk utsikt.

Tidsbruk: Opp – 21 minutter. På toppen – 23 minutter. Ned – 15 minutter.

ny-1-2
Stranden ved Ramberg.

ny-1-3

topp1-2
Speider ut mot storhavet fra Nuppen ved Ramberg.
topp1-3
Stien var sykt glatt siden det hadde regnet.
topp1-5
Foten min ser du midt på nede i bildet, det var bratt ned her kan man trygt si…
topp1-7
Tidligere på sommeren var disse fulle av fiskehoder som ble tørket.

topp1-8

topp1-10
Foto av bilen min som tok meg fra sted til sted ved stranden i Ramberg.

Ryten, Fredvang:

Dette var den lengste turen siden jeg bestemte meg for å gå til Kvalvika først. Det betydde noen ekstra høydemeter, men det var så absolutt verdt det. Selve toppen er 543 moh.

Dette er en fantastisk tur. Selv om været ødela muligheten for de gode bildene, så glemmer man fort det i slik natur. Gikk en annen vei ned for å kunne fotografere mot stranden i Fredvang og mot Ramberg. Da gikk jeg opp til Fredvangshytta Strandbo på Storberget (270 moh).

Tidsbruk: Opp – 1 time 44 minutter. På toppen – 15 minutter. Ned – 48 minutter.

ny-1-5
Ryten er midt i bildet, noen meter til og man kan se Kvalvika før første gang.
ny-1-6
På vei ned mot Kvalvika.

ny-1-7

ny-1-8
Trenger en dytt!
ny-1-9
Kvalvika i Lofoten.

ny-1-11ny-1-12ny-1-13

ny-1-14
Ryten! Ser verre ut enn det er 🙂

ny-1-15

ny-1-16
Utsikt mot Ramberg.
ny-1-17
Fredvang

Offersøykammen, Leknes:

En time etter jeg var nede fra Ryten startet jeg på Offersøykammen (436 moh). Da var klokken allerede blitt halv tre på ettermiddagen, og jeg begynte å frykte at det ble umulig å nå syv topper denne dagen.

Mye skog og til tider forholdsvis bratt. En tur hvor man ikke ser toppen før de aller siste meterne. Etter å ha gått i nesten en halv time møtte jeg noen på vei ned.

– Toppen er rett der oppe.

Da ble jeg overrasket. Trodde turen skulle ta en time. Men det var riktig.

Og for en utsikt. Helt vanvittig vakkert. Dette er en toppen man bare må gå på under et besøk i Lofoten. Reinebringen har en råere utsikt, men Offersøykammen er ikke langt bak. Og så lett tilgjengelig som den er, så bør denne toppen inn på alles liste over ting å gjøre i Lofoten.

Tidsbruk: Opp – 38 minutter. På toppen – 17 minutter. Ned – 33 minutter.

ny-1-19
Offersøykammen. Utsikt nordover mot blant annet Hauklandstranda og Mannen.

ny-1-20

ny-1-18
Utsikt mot Gravdal som ligger til høyre.

Nonstinden, Ballstad:

Sliten i hodet og sliten i beina. Det ble en tung start på denne turen opp til 459 moh. Jeg møtte tidlig denne gjengen, og det var sykt fristende å gjøre akkurat det samme.

ny-1-23
Skulle gjerne bare lagt meg ned og gitt opp prosjektet.

Men jeg hadde lagt ut bilder på Snapchat fra hver topp, så det dreiv meg videre oppover denne bratte fjellsiden.

I motsetning til forrige fjell så flatet det ut halvveis på turen og jeg kunne se toppen hele resten av veien. Og det var heller ikke bratt.

Plutselig kom krampa i lårene. Det var umulig å strekke dem ut før smerten kom. Jeg gikk 20-30 meter før jeg satte meg ned. Så gikk jeg nye 20-30 meter og satte meg ned. Det gjorde veldig vondt. Jeg ble veldig fristet å kaste inn årene, men beit tennene sammen.

Syv-åtte ganger måtte jeg ned på ræva. Skulle krampen ta innersvingen på målet mitt…

Men jeg kom meg i det minste til topps på topp fire, litt over klokken 17. Fem timer før solen gikk ned.

Tidsbruk: Opp – 53 minutter. På toppen – 19 minutter. Ned – 31 minutter.

ny-1-21

ny-1-22
Ballstad, Lofoten

ny-1-25ny-1-26ny-1-27ny-1-28

Mannfallet, Stamsund:

Før jeg forlot Ballstad var det tid for å handle. Jeg måtte få i meg næring. Men et skikkelig måltid droppet jeg.

Det eneste jeg spise av normal mat var pizza i Svolvær da jeg var ferdig for dagen.

Neste mål var Mannfallet på 308 moh. Jeg hadde hørt det var luftig og fryktet høydeskrekken skulle ta meg før jeg nådde toppen. Jeg møtte et par på vei ned og den ene hadde snudd før toppen.

Men jeg følte meg aldri uttrygg selv om et par steder var veldig luftig og hadde jeg trådd feil kunne jeg ramlet langt nedover fjellsiden.

Et sted med veldig flott utsikt over Vestfjorden og Lofotodden.

Tidsbruk: Opp – 31 minutter. På toppen – 14 minutter. Ned – 22 minutter.

ny-1-29
Det så lett ut, men det var tross alt topp fem.
ny-1-30
Hurtigruta på vei til kai i Stamsund.

ny-1-31

ny-1-32
Stamsund

ny-1-33ny-1-35

ny-1-36
Mål nummer seks, Festvågtinden.

ny-1-38

ny-1-37

Nipen, Henningsvær:

Her var Festvågtinden på 541moh målet. Men det var umulig med tanke på at jeg ville gå ned i mørket. 100 meter etter jeg startet kl 21 på kvelden stoppet jeg opp.

Men så lot jeg blikk gå mot høyre. Jeg kunne jo gå dit opp. Nipen ble topp nummer seks. 211 moh.

Jeg kom ned 21:38 og satte meg ned på en bergknaus ved havet 12 timer og 23 minutter etter at jeg startet på prosjektet (Jeg brukte 3 timer 28 minutter på kjøring og gjøre meg klar for hver topp).

Helt tom. Umulig å få frem et smil.

For det ble dagens siste topp. Med andre ord, drømmen om The Seven Summits røk.

Det ble et bittert nederlag. For uten regn de tre første timene hadde jeg kommet opp på Festvågtiden og topp syv.

Tidsbruk: Opp – 30 minutter. På toppen – 12 minutter. Ned – 19 minutter.

ny-1-39
Kveldens siste solstråler, Henningsvær til venstre.
ny-1-40
Solen har gått ned over Henningsvær.
ny-1-41
Mitt mål for topp seks, Festvågtinden. Kanskje en annen gang.

ny-1-42

ny-1-43
Satt meg ned på berget og beundret det vakre fargene og innså at drømmen om The Seven Summits var ødelagt.

Neste morgen våknet jeg opp kl 07.00. Så opp mot Tjeldbergtinden og vurderte å ta topp syv likevel. Men nei det var uaktuelt.

Jeg kjørte noen hundre meter og så opp mot Svolværgeita. Stoppet. Gikk ut av bilen. Ny topp syv?  Det hadde jo blitt innenfor et døgn. Jeg kunne jo endre på reglene.

Nei, jeg orket ikke. Dro bare videre. Jeg ville hjem. Nederlaget var et faktum.

Men kanskje neste gang…

Og da mens vi har midnattsol, 24 timer til rådighet og enda tøffere fjellturer.

Kategorier
Norge Troms

Mange års venting er over!

IMG-3152

Utallige ganger i mange år har jeg bare kjørt forbi. Hver gang har jeg vurdert å stoppe. Men det ble alltid med tanken.

Det er nesten et mirakel at jeg lykkes i juni i år. For juni har vært en bedriten måned. Jeg kan ikke huske at jeg har opplevd et dårligere juni noen gang. 65 prosent mer nedbør enn normalt kan man kanskje leve med om man får se solen. Og sjansen til å se den ofte er jo stor når man bor på 70 grader nord og solen er oppe 24 timer i døgnet.

Men fire dager før måneden er omme har solen vært fremme i 57 timer i Tromsø. Skarve 57 timer, som føles som 57 minutter…

Da er det godt jeg dro ut i naturen de få gangene solen var fremme.

La oss gå tilbake til stedet som jeg alltid kjører forbi. Stedet som jeg alltid har tenkt kunne blitt et kult bilde. Kun to meter fra veien til Tromvik på Kvaløya, men likevel har jeg aldri tatt meg tid til å stoppe. I grunn veldig merkelig til å være meg.

For jeg bruker å angre når jeg ser et mulig motiv og så bare durer jeg på videre.

Det var jo bare et tre og en strand. Men det spesielle er at treet vokser horisontalt. Likevel visste jeg at det måtte en tredje og fjerde faktor til før jeg ville være fornøyd. Derfor stoppet jeg aldri.

Sola og himmelen måtte til for å få det perfekt.

Tidligere på kvelden dro jeg ut for å teste drona på Brosmetinden. På den eneste av to dager i juni som jeg har fått sett midnattsola.

tre-1-5
Man må jo leke seg litt på kanten av et stup på vel 500 meter…
tre-1-4
Utsikt mot Tromvik.
DCIM100GOPROGOPR0260.JPG
Lavtflyvende drone
DCIM100GOPROGOPR0261.JPG
Sessøya ligger til høyre og så kan man se husene på Rekvik til venstre.
DCIM100GOPROGOPR0284.JPG
Solen er så sterk at jeg måtte bare dra til med redigeringen her. Altfor mye så bildet er ikke noe særlig, men så har jeg knapt sett sola i juni i år.

Klokken ett satte jeg kursen mot byen, nesten fem mil unna. Jeg skulle tross alt på jobb neste morgen. Et kvarter senere passerte jeg treet i Grøtfjord og for en gang skyld vurderte jeg å stoppe. Men nei, i stedet trykket jeg gasspedalen lenger ned. Ett minutt senere fløy jeg over en bakketopp og sola traff meg i nakken.

100 meter senere snudde jeg. Nå hadde sjansen endelig kommet. Håpte jeg.

Jeg dro tilbake, parkerte bilen i veikanten og tok et annet motiv mens jeg ventet på at solen skulle dukket opp over tinderekka på Vengsøya.

tre-1-6

Jeg gjorde meg klar for treet. Og skjøt bilde etter bilde etter bilde av det samme motivet. Jeg bare gliste mer og mer der jeg plasserte kamera helt nede ved bakkenivå.

Mer moro enn dette blir det ikke med et kamera i hånden.

Jeg elsker bildet under og da tåler jeg å se nøyaktig det samme bildet to ganger i denne bloggen.

IMG-3152IMG-3150

tre-1-10
Solen må jo også få sin plass på et bilde.
tre-1-7
Måtte ta et bilde med en mørkere versjon.

En time gikk før jeg satte meg i bilen. Halv fire på natten var jeg hjemme igjen. To timer senere hadde jeg fortsatt ikke sovnet. Lykkelig for at jeg hadde ventet i så mange år på det rette øyeblikket. Det var uten tvil et riktig valg.

Dette viser hvor viktig det er å dra på tur. For jeg hadde ikke tenkt å dra. Men så hadde jeg lyst å fly drone. Og da ble det tur.

Så er du i tvil, ta heller en tur for mye enn en for lite. Det kan betale seg på mange vis. Og uansett så får man i det minste frisk luft!

To dager senere var jeg en tur til Ørnfløya på Brensholmen, et sted jeg drar tilbake gang på gang. Utsikten på Yttersia mot Sommerøya og Håja er bare helt rå.

Men solen så jeg bare i et lite øyeblikk som man kan se på det første bildet.

IMG-3153
Jaaaa, solen kom frem et lite øyeblikk.
IMG-3154
Like etter var den borte igjen…

 

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

Det ekte Cuba

cuba-1-64

Tenk å føle seg ekstremt glad. Av å se et fremmed menneske. Gjennom ei linse.

Selv om jeg aldri hadde som mål før reisen å fotografere menneskene, så oppdaget jeg fort at Cuba for meg handlet om nettopp menneskene, og ikke fjell og strender.

Glede, sorg, smil, tragedie, latter og fortvilelse. Hele følelsesspekteret lever rett i trynet ditt om det så er på gata i Havana eller ute i fiskerlandsbyen ved Baracoa. Og samme hvor desperate de er i sin fattigdom, så er smilet alltid på lur. For de vil føle seg levende. De vil være sosiale. De er stolte.

Selv om man blir skeptisk til den ekstreme vennligheten, fordi en del vil prøve å få noe ut av deg, så har jeg aldri opplevd en slik oppriktighet som turist rundt det å være interessert i deg og sørge for at du har det veldig bra under ditt opphold.

Først som sist, bo aldri på hotell. Bo hos lokalbefolkningen. De vil ta seg av deg som du er et familiemedlem. De vil gjøre hva som helst for deg. Jeg aldri opplevd en gjestfrihet som er i nærheten.

Menneskene gjorde et inntrykk som aldri forsvinner. For første gang etter en reise forteller jeg om folket når noen spør meg om min ferie.

  • Om gutten som ba om tannkrem, fordi hans familie kun hadde penger til mat.
  • Om kvinnen som ba om et par skjorter fordi de ikke hadde råd til å kjøpe nye etter at den siste orkanen tok alt de eide.
  • Om han som gikk i de samme klærne i fire dager og solgte ting jeg ikke trengte, men som jeg likevel ga en halv månedslønn til (lokal månedslønn), som gjorde at to cubanske kvinner ved nabobordet holdt på å falle av stolene.
  • Om en akademiker som ble taxisjåfør for å gi familien bedre kår.
  • Om pengene, skoene og klærne jeg ga bort, fordi det var det eneste riktige.

Jeg har aldri blitt så preget av noe sted jeg har besøkt. Fidel Castro og den økonomiske politikken han førte har vært en katastrofe for det cubanske folket, selv om kun et fåtall vil kritisere deres tidligere leder offentlig. Det gjør vondt langt inne i hjerterota å se hvor vanskelig veldig mange har det i dag.

Bortsett fra de som lever av å turismen. Mange sitter stort sett på ræva hele dagen og håver inn penger. Den eldre damen jeg bodde i fem dager hos i Viñales fikk 110 CUC (880,-) hos meg. Ti av dem jobbet hun for, fem for en frokost og fem for en klesvask. De siste 100 var for overnattingen. Hun skiftet aldri på senga, ikke byttet håndklær og vasket ikke gulvet. For min del helt greit siden jeg var stort sett ute hele tiden, men det viser hvor lett det var for henne å tjene gode penger.

Hvor godt? Leger og andre som er høyest på rangstigene lønnsmessig, har 50CUC i månedslønn…

Skal jeg tilbake til Cuba, skal jeg leie bil. Dra på landsbygda. Møte menneskene. Det er menneskene som er Cuba for meg.

Det var mange som krysset min vei, og her er noen av dem:

cuba-1-69cuba-1-80cuba-1-27cuba-1-51cuba-1-50cuba-1-52cuba-1-54cuba-1-110cuba-1-7cuba-1-17cuba-1-68cuba-1-77cuba-1-6cuba-1-117cuba-1-59cuba-1-55cuba-1-9cuba-1-19cuba-1-29cuba-1-62cuba-1-57cuba-1-58cuba-1-71

cuba-1-8cuba-1-11cuba-1-12cuba-1-15cuba-1-16cuba-1-18cuba-1-22cuba-1-25cuba-1-30cuba-1-31cuba-1-33cuba-1-34cuba-1-36cuba-1-37cuba-1-38cuba-1-39cuba-1-41cuba-1-43cuba-1-44cuba-1-45cuba-1-47cuba-1-53cuba-1-56cuba-1-66cuba-1-67cuba-1-72cuba-1-74cuba-1-75cuba-1-76cuba-1-78cuba-1-79cuba-1-82cuba-1-83cuba-1-84cuba-1-85cuba-1-86cuba-1-87cuba-1-88cuba-1-90cuba-1-91cuba-1-93cuba-1-94cuba-1-95cuba-1-96cuba-1-98cuba-1-100cuba-1-101cuba-1-102cuba-1-103cuba-1-105cuba-1-107cuba-1-108cuba-1-109cuba-1-111cuba-1-112cuba-1-113cuba-1-115cuba-1-116cuba-1-118cuba-1-120cuba-1-121cuba-1-122cuba-1-124cuba-1-125

cuba-1-140cuba-1-81cuba-1-63

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

– Ta et bilde

Høflighet er kanskje det aller viktigste du tar med deg til et fremmed land. Og jeg gjør mitt beste i å være ytterst høflig. Det siste jeg ønsker å tråkke noen på tærne, for det er jeg som er gjest.

Av og til er det sykt enkelt å si ja. På gata i Havana to timer etter ankomst fra Miami, følte jeg at jeg ikke hadde noe valg heller.

Jeg hadde stoppet opp i et gatekryss på Paseo del Prado og så etter bildemotiver.

20 sekunder senere så jeg seks cubanske skjønnheter komme spradende nedover som de eide gata.

Men jeg fikk meg ikke til å løfte kamera.

Fortsatt ute i krysset, en meter fra fortauet, stoppet den ene resten av rypeflokken.

⁃ Ta et bilde, sa hun med et smil som kunne smelte arktisk.

Høflig som jeg er, løftet jeg kamera og knipset tre bilder.

cuba-1-35

Et lite sekund senere passerte de meg.

⁃ Vær så god, sa ei og smilte lurt.

– Nyt bildet, sa ei og lo.

Så forsvant de seiersvant nedover gaten med et flørtende smil.

Min første dag på Cuba og jeg var allerede blitt litt forelsket i øya 😉

Voldtatt på dansegulvet

De neste dagene følte jeg meg litt høy på meg selv. Flere vakre kvinner, ung som gammel, flørtet, ville ta meg med for å danse salsa og ta en mojito. Noen var svært så direkte og ville rett i bingen…

Etter en uke var jeg lysten på fengende rytmer og levende musikk, og gikk på Casa de Trova i Santiago de Cuba.

Hva i all verden som skjedde? Damene hang på som en klegg. Den første timen hadde fem vakre kvinner kommet bort. Men gleden ble fort borte. Alle som en var de prostituerte. Det var sikkert svært enkelt for dem å se at turisten Sætre var alene på tur. Løvinnene tenkte nok at jeg var et lett bytte i deres jaktområde.

Men den ene etter den andre måtte gå uten å få satt tennene i meg.

Et par timer og fire duggfriske senere takket jeg ja til en dans. Hun virket som en skikkelig jente. Den sexy kvinnen kunne virkelig bevege seg. For en kontroll på hoftene. Aldri sett eller opplevd maken.

Det var bare et lite problem.

I fire minutter følte jeg meg regelrett voldtatt på dansegulvet i full offentlighet.

Jeg hadde selvsagt danset med en prositiuert. Det ble min siste salsa på Cuba…

Sexturisme

La meg skru klokken tilbake til den første kvelden i Havana. Jeg hadde truffet på to nordmenn og vi dro til Casa de Musica i Miramar. Jeg hadde knapt fått åpnet døren på taxien før ei i tidlig 20-årene med utringing herfra til evigheten tok meg i armen og lurte på om jeg ville ha selskap.

Mot betaling. Noe hun ikke sa et ord om, men det sa seg selv…

Sexturismen ble etter hvert et vanlig – og ikke minst – et trist syn. Både vestlige menn og kvinner leide seg unge leketøy av det andre kjønn. Jeg ble regelrett kvalm da jeg på en finere restaurant i Baracoa så to kvinner på nesten 60 kysse iherdig på to 25-30-åringer ved middagsbordet. Begge guttene tydelig neddopet…

Ville de oppført seg på samme vis i hjembyen? Svaret gir vel seg selv…

– Vær så god

Dagen etter min første og siste salsaopptreden tok jeg en spasertur i Santiago de Cuba.

Jeg måtte bare spørre om å få ta dette bildet. Påfyll av øl på en person private og store flaske i det offentlige.

cuba-1-129

Som nesten alltid på Cuba når man spør pent, så får man ja.

Da kom plutselig følgende fra min høyre side.

⁃ Ta et bilde av oss også.

Jeg ble litt forlegen, men fikk knipset et bilde.

De ba om å få se bildet og nok en gang kom det etterpå:

– Vær så god.

cuba-1-130

Barbilde

Mange ganger de neste ukene fikk jeg spørsmål om å ta bilde. Og overalt ble jeg møtt med smil, latter og en utrolig gjestfrihet. Cubanerne er uten tvil et vennlig folkeslag.

Disse ungene ga seg ikke før de hadde hentet hele nabolaget. Og de elsket å se seg selv etterpå. Kamera hadde nok ingen av dem siden jeg var i en av byens fattigste strøk.

cuba-1-132

Hun under stoppet meg da jeg vandret gatelangs på måfå. Hun prøvde å flørte, men spansken min er jo veldig begrenset.

Men bilde ble det.

cuba-1-131

Kanskje det merkeligste var disse to, for han ene rope etter meg i nesten fem minutter mens jeg prøvde å ta et annet bilde ute på gata. Han fikk meg omsider inn på en bar, kl. 10, to timer før det åpnet.

De mente at et bilde av cubanere som drikker ville være midt i blinken for en turist.

cuba-1-13

Pilot for TV

Mens jeg vandret langs Malecon i hovedstaden så jeg en kvinne i hvit. Jeg ble nysgjerrig.

– Det er bare å ta bilder om du vil. Og så hadde det vært hyggelig om du kan sende dem til oss etterpå, sa den amerikanske kvinnen Shemille Blake.

Det visste seg at hun og en kameramann innspilte en pilot for et reiseprogram de håpte å få solgt inn til en TV-kanal.

cuba-1-126cuba-1-128

Turistbule

Det sies at forfatteren Ernest Hemingway hadde to favorittbarer i Havana, og den ene var La Bodegutia del Medio. Turiststrømmen inn og ut var intens, men bilde måtte jeg ta.

Når du går rundt med fotoutstyr er det mange som ber om at du tar et bilde av dem. Det virker å være nok til at dem tror du kan ta bilder. Men som regel har de noen de reiser sammen med som tar bilde.

Av og til klarer jeg ikke å la være, jeg må «stjele» motivet.

Noe man ikke angrer på, for det endte opp med å bli det beste bildet.

cuba-1-135

Kategorier
Norge Troms

Unik byopplevelse

taake-1-4

En by med 75.000 innbyggere og flere tusen turister. Men likevel hadde jeg en av de største turistattraksjonene helt for meg selv. En ubeskrivelig følelse.

Jeg har vært på Fjellheisen og Storsteinen et uttall ganger. Hver gang er som regel utsikten like fantastisk. I sterk konkurransen med Fløyen i Bergen og Aksla i Ålesund, så rangerer jeg likevel utsikten fra Storsteinen som Norges beste byutsikt. Og det til tross for at jeg er sunnmøring.

Jeg har sett byen i midnattsol og under nordlyset derfra, begge magiske opplevelser. Men i dag tidlig fikk jeg den beste opplevelsen noensinne der oppe.

Forstår du hvorfor?

taake-1-13

Enkelt og greit fordi jeg var der helt alene. Ingen andre fra byen. Ingen turister. Bare meg.

For aller første gang. Det er som regel minst 10-12 personer der og jeg har opplevd at det at man går i kø blant et par hundre mennesker.

Jeg er ikke folkesky, men den følelsen av å være på Tromsøs tak helt alene er såååå deilig. jeg smilte fra øre til øre hvert et sekund. Og ga blaffen i at jeg ikke så noe annet enn fjelltoppene på Kvaløya i det fjerne på grunn av tåken.

Lykkefølelsen av å ha et slikt sted for meg selv er en enorm rus. Da spiller det ingen rolle hva som skjer resten av dagen. Den er allerede berget og vel så det.

taake-1-15
TROMSØ: Nesten nede ved bilen igjen og det begynte å lette opp.

Jeg kunne ventet en halv time og fått den fantastiske utsikten over byen, men jeg var allerede mer enn fornøyd.

God helg!

Her er noen flere bilder fra min lille morgentur 🙂

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Kategorier
Europa Georgia

Lyst å bli forelsket?

Har du lyst å kjenne blodet bruse? Kjenne på vanvittig sterk lykkerus? I uberørt natur og gå langt tilbake i tid.

Har du en uke eller to ferie til gode? Rådvill? Og kan reise i august eller september?

Ta med eventyreren i deg til magiske Svaneti og Ushguli. Hvor er det spør du kanskje? Georgia. Magiske Georgia. En kjapp liten reise unna med Air Baltic fra Oslo.

Vil du se dette? Bestill nå! Dette er et sted som bør stå på alles MÅ SE-liste.

ush-1-3ush-1-16ush-1-28

Min inspirasjon kom fra programmet «Verdens farligste veier». TV-bildene bare dro meg inn i skjermen og jeg visste jeg måtte dra dit.

Ushguli ble et naturlig mål siden jeg ville gå i fjellene i Svaneti. Landsbyen Ushguli står på UNESCO verdensarvsliste – kanskje ikke så overraskende. De svanske tårnene ble bygget mellom det 9. og 12. århundre, og gir landsbyen et veldig spesielt særpreg. 

Et besøk blir enda mer unikt med tanke på at det finnes svært lite turister og stedet er lite tilgjengelig. Seks måneder i året er veien utilgjengelig på grunn av vinterlige forhold. 
En lang kjøretur fra hovedstaden Tibilisi på ca ni timer får deg til Mestia. Og du kan eventuelt fly dit også. Derfra er det tre timer i bil på til tider svært dårligere veier. Anbefaler uansett å leie bil av et av de lokale firmaene i hovedstaden. 

Men hvem bryr seg om at du må kjøre i 10-20 km/t på grunn av gedigne hull i veien når du plutselig befinner deg på et sted som bergtar deg fra første til siste øyeblikk. Stillheten råder 2100 meter over havet siden kun 200 mennesker bor der. 

Og best av alt, her har tiden stått stille. Heldigvis. Tårnene kan også få deg til å føle at du har tatt turen helt tilbake til middelalderen. 

ush-1-27ush-1-15ush-1-18ush-1-10

Mulighetene er mange. Du kan sitte på hesteryggen inn til isbreen Shkhara ved foten av fjellet ved det samme navnet som rager 5.201 meter over havet. Du kan gå fjellturer som tar en eller flere dager til blant annet landsbyer uten veiforbindelse. 

Eller det som ble min favoritt, gå litt opp i fjellsiden i Ushguli, legge seg ned, dra inn den friske luften og smile nyforelsket etter å få opplevd de nydelige omgivelsene.

Jeg har besøkt 35 land i Europa og det er absolutt ingen tvil. Svaneti-region er min soleklare favoritt.

Elsker du natur og er eventyrlysten, så er det bare å hive seg rundt. DRA NÅ! Husk bare på at august/september er best med tanke på klima.

God tur! Kos deg med lysbildeserien først 🙂

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 

 

Kategorier
Norge Troms

Berget av en ukjent

and-1-25

Kos. Enkelt. Vakkert. Tre adjektiv som gikk igjen og igjen i beskrivelsen om reisen som var 35 kilometer lang.

Etter 14 kilometer var følgende tanker som preget mitt sinn.

– Ren og skjær løgn.

– Forbanna pissprat.

– Jævla blodslit.

IMG_1941
HELT ØDELAGT: Bildet sier vel alt om hvordan jeg følte meg etter 14 km.
and-1-11
BYTTE: På det tidspunktet hadde jeg veldig lyst å bytte ski med hundespann.

I det minste var det vakkert. Sykt vakkert. Så det var ikke vanskelig å forstå at bussen fra Tromsø til Snarbyeidet var full. Etter 13 år med bostedsadresse Ishavsbyen var det endelig min tur å gå kremturen på senvåren, Snarbyeidet-Tromsdalen på 35 km.

I årevis har komplimentene haglet fra alle langrennsentusiastene om nettopp denne turen. Jeg hadde valgt den perfekte dagen, for været var jo strålende.

and-1-2
STARTEN: Utsikten er utrolig flott fra første meter.
and-1-3
OPPOVER: Etter bare noen hundre meter kom den første oppoverbakken.

Jeg var svært optimistisk. Truls Hallen, kollega og fysisk trener i TIL, tidligere landslagsløper i langrenn og fortsatt et råskinn i løypa i alder av 53 år hadde sagt at det ville være en drøm å stake inn til Nonsbu, vel 12 kilometer fra startpunktet. For det var jo flatt dit.

Jeg burde visst bedre. Det som er en lek for Mr. Hallen, kan fort bli er mareritt for Mr. Sætre, som har hatt ski på beina to ganger etter deltakelsen i årets Marcialonga. Kombinasjon av at løypa gikk oppover mesteparten av de 12 kilometerne, bakglatte ski og ikke minst var stakemuskelene, som jeg hadde brukt hele høsten og vinteren på å bygge opp hadde tydeligvis ikke møtt opp på denne skituren.

Sannheten er vel at de forsvinner når man ikke trener på to måneder…

I ettertid mente Hallen at jeg hadde misforstått. Det var snakk om den første hytta, som det var kun fire kilometer til…

Omsider kom jeg frem til Nonsbu. En pause måtte til. Jeg var miserabel. Og når jeg så bakken som ventet, så visste jeg med en gang at standardsmøringen jeg hadde ikke ville fungere. Men det var helt uaktuelt å snu. Vilje og stahet er heldigvis egenskaper som bor i mitt hodet. Og jeg hadde heller ikke transport fra Snarbyeidet.

Redningen ble Harald Grape.

Jeg kom i prat med Harald og måtte innrømme at jeg ikke hadde riktig smørning. Men han hadde. Og lånte villig vekk.

– Prøv V55 først, og får du problemer, så får du bare si fra når vi møtes senere.

Vel han gikk før jeg kom meg av gårde. Men heldigvis – kan jeg si – glemte han igjen smøreposen hos meg. Dermed måtte han snu.

Så jeg la av gårde før han. Noen hundre meter senere gikk jeg som en drøm oppover. På beina. Det var for bakglatte.

Grape tok meg igjen. Og ny smøringen ble lagt på. V62 denne gangen.

and-1-15
FESTE: Harald Grape legger på smørining for å få mer feste.
and-1-19
AMATØR: Det herr Sætre hadde med seg er i bakre rekke. Fullstendig ubrukelig.

and-1-28

 

Dermed hadde jeg det som jeg hadde etterlyst på Facebook dagen før. En turkamerat. For resten av turen tok vi sammen.

Nå hadde jeg ok feste. Og før dreperen ble det lagt på V70. Noe jeg var svært takknemlig for.

For det er ingen tvil. Jeg hadde gått på beina i oppoverbakkene uten Harald. Så ikke bare var det utrolig hyggelig selskap i Harald, men jeg er evig takknemlig for at turen også ble en flott skiopplevelse.

I ettertid var alt slitet glemt. For dette er noe av dette flotteste jeg har vært med på. For en natur, For et vær. Og for en opplevelse.

and-1-24
TINDEN: Utsikten til Tromsdalstiden fra hytteveggen på Skarvassbu.
and-1-21
BRATT: Det er ikke lett å se hvor bratt det er opp Dreperen.
and-1-22
NESTEN: Toppen av Dreperen nærmer seg.

and-1-7

Først som sist, bildene klarer aldri å fremstille den vakre naturen. De hvite slettene med fjell på alle kanter. Men de er lagret i hodet for all fremtid.

Det er ingen tvil, denne turen må på din bucket list uansett hvor i Norge du bor! Og neste vår må den tas igjen. Men da vil trolig klister være med i bagen.

Se noen flere bilder fra turen:

IMG_1945and-1-26and-1-20and-1-23and-1-16and-1-10and-1-9and-1-8and-1-6and-1-4and-1and-1-18and-1-17and-1-12

Kategorier
Norge Troms

Et øyeblikk med kortreist magi

FullSizeRender-2-kopi 2

Fridag. Elendig vær. Innendørs med en god bok. Ikke det verste livet. Tre timer før midnatt kom rastløsheten. Heldigvis lettet været så da passet det utmerket med en reise av det korte slaget.

Hvorfor bry seg om de korte reisene? Som jeg kan gjenta til det kjedsommelige – det er for lett å utsette dem, siden det er midt i matfatet dit. Husk at værforholdene kan gjøre reisen unik selv om du har vært der mange ganger før. Og så får man jo frisk luft.

Vel 30 kilometer senere kom jeg frem til den nedlagte kraftstasjonen i Simavika, sør på Ringvassøya. Akkurat i det øyeblikket sollyset forsvant i skylaget og de første stygge glosene kom. Jeg fikk ikke effekten jeg  hadde ønsket på forhånd gjennom de ødelagte vinduene.

Noen bilder ble det likevel. Det var tross alt første gang jeg var der. Så fikk man litt igjen for turen. Og litt trening før neste tur hvor solen er på min side.

and-1-10
SNIK: Jaggu klarte jeg ikke å snike meg med på mitt eget bilde.

and-1-15and-1-20

Oppe av Kvalsundtunnelen bestemte jeg med for å ta en avstikker mot Kvaløyvågen nord på Kvaløya selv om det var snø i lufta. Vi er i slutten av mai og Kong Vinter ville ikke slippe taket…

Jeg ville sjekke en lokalisjon med tanke på nordlyset neste vinter, et nedlagt hus. Først ville jeg droppe den lille omveien, men det er bedre å dra en ekstra gang enn en gang for lite. Det er mang en gang jeg har angret på at jeg ikke dro dit jeg vurderte. Koster jo som regel ikke mer enn litt tid.

Jeg droppet å gå ned da så jeg så at en lavvo og reiseverket til en annen lavvo speilet seg i et lite vann.

FullSizeRender-2-kopi 5FullSizeRender-2-kopi 3

Jeg begynte å gå mot bilen, men jeg ombestemte meg like fort. Siden jeg først var der kunne jeg like godt gå rundt vannet og ta et par nærbilder av lavvoene.

Plutselig dukket solen opp mellom skyene og jeg fikk et magisk øyeblikk som varte i et par minutter.

FullSizeRender-2

Jeg gliste fra øre til øre. Noen minutter tidligere sluddet det. Det viser bare hva lokale reiser av det korte slaget kan gi deg Jeg var overlykkelig for at jeg forlot sofaen og fikk kortreist magi.

Noen bilder til:

and-1-8and-1-11and-1-12and-1-16and-1-17and-1-18and-1-19and-1-21FullSizeRender-2-kopi 4

Kategorier
Norge Troms

Idyll i egen bakgård

and-1-6

Det er lett å ta det som en selvfølge. Og dermed ignorere skjønnheten som er rett foran deg.

Jeg snakker om ditt eget nærtområde. Uansett hvor vakkert det måtte være, så utsetter mange av oss å dra ut i naturen. Har selv gjort det gang på gang. Det blir fort: I morgen, neste helg osv…

Ørnfløya og Sommerøya er bare en times kjøring unna Tromsø. Et ufattelig vakkert område, som jeg burde besøkt mye oftere. Men nå skulle jeg få Amerika-besøk, og da måtte jeg sjekke hvordan det var å gå opp på Ørnfløya på forhånd siden vinteren akkurat har sluppet taket på oss.

Selvsagt var kameraet med, for der ute er det alltid noe å ta bilder av. Og så var værforholdene fantastiske, det manglet kun noen skyer for å gjøre det perfekt.

Først gikk turen til Ørnfløya. Kun 15 minutter raks gange fra bilen til toppen og så får du denne utsikten:

and-1-2

and-1-25

Og så får jeg lure inn et bilde fra en tur i fjor.

Hver opplevelse er jo unik.

geo-18

Deretter gikk turen til Kvitnesvika. Et sted jeg aldri har fotografert før, men som jeg mente ville være et flott sted å forevige.

Ikke et vindpust, ikke en annet menneske å se. Bare meg og mitt kamera.

Så da tok det litt av. Jeg ble der i halvannen time. Og det ble naturligvis mange bilder av samme motiv. Noen av dem kan du se under, litt for å vise at man kan fange et motiv fra flere vinkler. Alle bildene er tatt med vinvinkel (bruker en Sigma 8-16mm og Canon 7D).

Her er resultatene:

and-1-4and-1-5and-1-7and-1-9and-1-10and-1-12and-1-17and-1-18and-1-23and-1-24and-1

 

Kategorier
Nordland Norge

Vilt, vakkert og vått!

Processed with Snapseed.
Hengebroen av Litlverivassfossen.

Tre måneder tilbake i tid. Jeg brukte tre timer på nett. Googlet om og om igjen.  Jeg var på jakt en ny og spennende fjelltur. 481 kilometer sør for Tromsø fant jeg stedet. Men det så ut som det ikke ble noen tur i år fordi været aldri ble som jeg ønsket.

Jeg hadde i grunnen gitt opp drømmen om Rago Nasjonalpark i år siden sommeren hadde gått over til å bli høst. Men plutselig kom varmen nordover igjen. Jeg sjekket været flere ganger helt opp mot avreise, fordi jeg to ganger før i sommer avlyste like før avreise i og med været slo om.

rago-7

Rett etter arbeidstid fredag kastet jeg meg i bilen og satte kursen for Sørfold i Nordland. Noen mente jeg var sprø som var villig til å kjøre nesten 100 mil tur-retur og sitte 15 timer i bil for å gå i fjellet alene. En tur á la Oslo-Trondheim-Oslo.

– Det er vel nok spennende fjell i Tromsø å gå på, sa de.

Men bildene fra Rago trollbandt meg. Da spiller timene bak rattet absolutt ingen rolle. Jeg kom frem til Lakshol, et knøttlite sted, hvor jeg skulle parkere bilen. Men det var ingen ledige steder å parkere, bortsett fra på privat grunn. Heldigvis var det folk ute på tunet selv om klokken hadde akkurat bikket midnatt, så jeg gikk bort.

rago-4
Ei god og varm seng 🙂

Først to timer senere la jeg meg i bilen. Jeg ble nemlig bedt inn på te av mor, to døtre og to barnebarn. Gjestfriheten var enorm og bilen fikk stå på eiendommen. Det viser bare at det lønner seg å spørre pent om lov.

Damene i huset var imidlertid skeptiske til mine planer.

De likte ikke at jeg gikk alene. Spesielt med tanke på at det er flere utsatte steder og parken er uten mobildekning. Det siste var faktisk en befrielse…

Jeg skulle gå klokken 08 og være nede til klokken 17. 28 kilometer på ni timer burde gå greit selv om jeg hadde lest at det var en krevende tur man burde bruke to dager på. Men ett sted hadde jeg lest at det er mulig å gjøre den på ni timer. Da måtte jeg prøve selv om jeg var veldig klar over at det kom til å bli mange fotopauser på meg.

Damene tenkte nok: – Han har ingen anelse om hva han gir seg ut på…

For det er noe som heter mil og noe som heter Ragomil. Jeg tenkte det sistnevnte var en overdrivelse.

Jeg startet 07:55 og det tok ikke mange minuttene før at jeg forsto at jeg tok skammelig feil. Terrenget i Rago er ekstremt kupert, faktisk har jeg aldri gått i et så kupert terreng. Det varierte mellom steingrunn og myr, og siden det hadde regnet mye dagen før, så var det sleipt og vått. Etter kun én kilometer var jeg våt på beina.

rago-34

rago-16
Heldigvis var det mye klopper som var lagt ut.

Tre timer og åtte kilometer senere var jeg ved til Storskogvatnet. Her møtte jeg på seks utlendinger i telt, men verken jeg eller de sa mer enn et hei til hverandre. I stedet for en lengre samtale, brukte jeg nesten en time på å slappe av og ta bilder. Jeg nemlig ble fullstendig bergtett av område ved fossen like nedenfor vannet.

Noe som du kanskje kan forstå når du ser dette…

rago-32
Ved Storskogvatnet, Rago Nasjonalpark.
rago-25
Et rolig øyeblikk ved Storskogvatnet.

rago-29rago-31rago-27

Deretter la jeg i vei mot Litlverivassfossen, som med sitt fall på 223 meter er en av Nord-Europa høyeste. Jeg gikk via en ny sti og den var veldig bra merket. Bortsett fra ett sted. Men jeg lot det stå til. Jeg gikk over utløpet til et vann for jeg gadd jeg ikke lete etter vadested. Vannet sto til over anklene, men jeg var så våt fra før av, at det spilte i grunnen ingen rolle.

rago-36rago-37

Igjen fikk jeg merke Ragomila. Det virket som jeg aldri kom frem til fossen. Etter en time og et kvarter gange fra Storskogvatnet så var jeg sikker på at jeg ville være fremme om 20 minutter. Det tok en time og ti minutter…

Men det var verdt det. For Litlverivassfossen er uten tvil en mektig foss, så det ga en herlig følelse å gå over broa. Heldigvis hadde jeg like før passert to slovakiske turister som hadde overnattet ved Storskogvatnet. Så da var det bare å vente slik jeg kunne få festet de på film i det de gikk over hengebroen.

rago-46rago-44rago-43rago-41

Totalt møtte jeg kun fire personer gående på stien i løpet av de 28 kilometerne. Helt i orden om du spør meg. Men kanskje ikke så ideelt om det skulle skje noe på et sted uten telefondekning…

Noen minutter senere sto jeg opp på Grisryggen. Det perfekte stedet for litt lunsj. Selv om jeg må innrømme jeg hadde et sug i magen hele tiden mens jeg satte øverst oppe i bergveggen som ikke stoppet før den nådde dalbunnen 400 meter lenger nede.

rago-49
Nydelig utsikt hvor jeg spiste lunsj. Ser mot Litlverivassfossen og Litlverivatnet.

Jeg dro inn de siste inntrykkene og begynte på veien ned mot bilen, som var flere kilometer unna. Og ja, Ragomilen fikk jeg føle nok en gang. Og spesielt ille ble det siden det var så mye myr. Det ble en lang, tung og slitsom nedstigning. Og det ble ikke noe bedre av at beina mente at nok var nok.

rago-51
Vått, svært vått.

Da jeg omsider kom ned til veien, så var det fortsatt 1,5km til bilen. Der og da angret jeg på at jeg ikke tok imot tilbudet fra damene om at de kunne plukke meg opp og ta meg tilbake til bilen.

Sa noen at jeg er sta…

20 minutter senere var jeg ved bilen. Og klokken var 17:05. Ikke så verst beregnet om jeg får si det selv 🙂

Jeg skiftet klær og satte kursen for Tromsø siden jeg måtte på jobb neste formiddag

Veldig mye lykkeligere. For Rago Nasjonalpark er et sted man må besøke en gang i livet om man er glad i vill og vakker natur. En perle av de sjeldne. En av Norges minste nasjonalparker, men likevel så majestetisk.

På veien hjem tenkte jeg hvor heldig jeg var som ikke hatt hatt værgudene på min side i sommer.  For jeg var ikke i tvil om at høstens inntog og fargene som følger med gjorde opplevelsen ekstra spesiell.

Da kunne jeg tåle at det føltes ut som jeg hadde nåler som stakk opp i den høyre hælen hele søndagen…

img_9627
Så sliten at jeg ikke klarte å skrive riktig norsk 🙂 (fra Snapchat).

En del flere bilder:

rago-40

rago-5
Omtrent umulig å se stien.
rago-26
Storskogvatnet.
rago-50
Storskogdalen.

rago-33rago-28

rago-23
Litlverivassfossen i det fjerne.

rago-24rago-11rago-14

rago-13
Nordskaret.

rago-6rago-21rago-20

rago-19
Første gangen jeg så Litlverivassfossen.
rago-15
Nordskaret.
rago-22
To steder måtte det trapp til for å komme seg videre.
rago-35
Fjellet Rago helt til venstre. Bak ryggen ligger Sverige.

rago-38rago-39rago-10rago-9rago-8rago-42

Kategorier
Norge Troms

Alene på taket av Kvaløya

blaamannen-4

Parkeringsplassen var helt full. Det var jo rene folkeutvandringen. Det er nesten som man kunne blitt en gretten gammel gubbe. Men til tross for at jeg måtte parkere ute i gresset, så gliste jeg.

For selv om jeg så flere på vei oppover fjellsiden var jeg sikker på at det viktigste ønsket denne kvelden kom til å bli oppfylt.

Målet var toppen av Store Blåmann. Med 1.044 meter over havet er det den høyeste toppen på Kvaløya. En topp som ser svært skremmende ut der den går rett opp fra havet.

Dette var min andre tur. Første gang rådet tre av fire venner meg om å ikke gå der alene. Farlig, klyving, luftig, dårlig merket og for all del unngå å gå ned i mørket var ting som kom ut av deres munn.

Jeg, som har høydeskrekk, hørte på mindretallet. Den gangen sto det kun en bil på parkeringsplassen. Og jeg forhørte meg med de fire utlendingene. Den ene tok ordet.

Enkelt, ufarlig, god plass på toppen og lett å finne frem.

Betryggende ord. Jeg gikk selvsagt til topps.

blaamannen-18

Neste dag var det tilfeldigvis en artikkel i iTromsø om vedkommende. Han het Kilian Jornet og er verdens beste fjelløper…

Sjekk hvor rå Jonet er. Se video når han løper Ersfjordtraversen på You Tube: https://www.youtube.com/watch?v=rHmZ1xQ-qEI

Mannen eier jo ikke frykt. Og han hørte jeg på. Men han hadde rett, selv om mange syns Store Blåmann er en ekkel topp, så delte jeg mange av Jornets tanker selv om det er elendig merket med små varder, for jeg klarte å gå feil på veien ned.

Men godt var nå det. For der gikk jeg rett på en rypemor og seks unger klokken to om natten.

blaamannen-20blaamannen-22

Tilbake til årets tur og folkevandringen. Vi møtte mange. Som var på vei ned. Akkurat som jeg regnet med siden det var kveld og solen skulle gå ned tre timer senere.

Jeg og min turvenn sto på toppen en time før solnedgang. Perfekt timet for de siste turgåere vi så den kvelden møtte vi 50 meter nedenfor toppen.

blaamannen-2blaamannen-3

Vi fikk en time, helt alene på toppen av Kvaløya, mens sola gikk ned i vest. Utsikten var vanvittig flott i alle retninger.

Følelsen av å ha et slikt sted helt for seg selv er ubeskrivelig. Stillheten er uten tvil best på et slikt sted.

blaamannen-5

blaamannen-6
Ble veldig mørkt like før vi kom ned til bilen.

Noen flere bilder fra turen i fjor (da var jeg på toppen fra 23.30-01.00):

blaamannen-7blaamannen-9blaamannen-10blaamannen-14blaamannen-16blaamannen-19

Kategorier
Norge Troms

Stillehavsperle i båkgården

FullSizeRender-4

Mye støy og bråk. De fleste har det travelt. Mennesker overalt. Negative tanker man ofte forbinder med en by. Når de tankene kommer sigende er det godt å kunne snike seg bort. Til et sted likt det man finner i Stillehavet.

Kanskje en liten overdrivelse. For det finnes ikke akkurat palmetrær på kanten til Arktisk. Men akk så vakkert det likevel kan være her oppe i nord.

Og best av alt, jeg trengte kun å gå i tre timer med seilbåten fra Tromsø før jeg la til kai i Musvær. Eneste minuset var at jeg skulle innom Gåsvær, men på fjære sjø var det dessverre for grunt til å gå inn til kaia.

musv kopi
På vei ut Kvalsundet med ei sol på himmelen og mange på havet.
FullSizeRender-33
Gåsvær.
FullSizeRender-32
Gåsvær.

Det bor kun seks mennesker på Musvær og det er beundringsverdig at det fortsatt bor folk her med tanke på vinteren. Samtidig kan man misunne dem å bo så vakkert når sommeren viser seg fra sin beste side.

Det ble et magisk døgn. På et sted som heldigvis er litt utilgjengelig selv om det er en båt som går dit regelmessig.

FullSizeRender-9FullSizeRender-43FullSizeRender-38FullSizeRender-19FullSizeRender-25FullSizeRender-45FullSizeRender-41FullSizeRender-35

Planen var å gå videre rundt Kvaløya, men så kom havtåken sigende. Da gjensto kun ett valg. Å snu. Heller fire-fem timer i tåke enn 10-12. Det var ingen behagelig opplevelse å ha 30 meter sikt i alle himmeretninger når man ikke har plotter som forteller om annen båttrafikk.

FullSizeRender-8

På vei inn, mellom Musvær og Gåsvær, dukket det heldigvis opp en liten åpning i tåken så man kunne legge båten i ro i et par timer. Og bare nyte stillheten og sola.

FullSizeRender-6musv-34FullSizeRender-13

Det ble 30 timer man sent vil glemme.

musvaer-9FullSizeRender-42FullSizeRender-34FullSizeRender-29FullSizeRender-28FullSizeRender-27FullSizeRender-24FullSizeRender-23FullSizeRender-21FullSizeRender-12FullSizeRender-16FullSizeRender-10FullSizeRender-11FullSizeRender-7FullSizeRender-20FullSizeRender-17FullSizeRender-22

 

Kategorier
Norge Troms

Dratt mot fjellet i pysjbukse

sorhoved

Jeg skulle bare i et lite ærend. Og lot pysjbuksen være på. I det jeg parkerte bilen lot jeg blikket vandre mot fjellene i sørvest, før jeg snudde hodet mot nordvest. Og tre sekunder senere presset jeg ned gasspedalen.

På veien opp Finnvikdalen ti minutter senere var jeg plutselig midt inne i tåka. Med kun 30FullSizeRender-16 meter sikt. Jeg passerte en parkeringsplass med fire biler, men svingte ut på neste da den var tom.

Av med buksa. Jeg kunne gått til fjells i pysjen, men hadde heldigvis treningsklær og fjellskoene liggende i bilen, for jeg har begynt å legge det der fast med tanke på impulsturer som denne en sen fredags kveld.

Kun 15 minutter senere hadde jeg nådd første delmål. Jeg var over tåka. Enda ti minutter til tok det før jeg sto på toppen av Sørtinden for første gang. Jeg måtte faktisk google dagen etter hvor jeg hadde vært. For det eneste som betydde noe da jeg så tåken som lå i Finnvikdalen fra bilen på Tromsøya litt tidligere, var å komme meg over den for å se om jeg kunne få et blinkskudd eller to.

sorhoved-2

En svært kort fjelltur siden Sørtinden er 471 meter over havet og man starter på turen oppe i dalen. Humøret var uansett på topp, for så lenge man er i guds frie natur spiller verken høydemeter eller lengde på turen noen rolle.

NB! Ha alltid kamera og turutstyr i bilen. Da kan du la impulsiviteten ta over når som helst.

Noen flere bilder:

FullSizeRender-8FullSizeRender-14FullSizeRender-3FullSizeRender-4sor-3

sorhosorho-5sorho-4sorho-3sorho-2

FullSizeRender-17FullSizeRender-21

FullSizeRender-9

Kategorier
Norge Troms

Strandet på en fjelltopp

IMG_8872

Frykt er en sterk motstander. Og kan være regelrett grusom mot deg. Den bare tar over hodet ditt. Mater inn feil tanker. Du kan fort være helt sjanseløs mot overmakten.

Den tok knekken på meg. Følte meg så ufattelig liten. Hadde mest lyst å bare legge meg ned i fosterstilling og glemme at det eksisterte en verden rundt meg.

Men hvordan kom meg dit?

20 minutter tidligere, klokken ti på kvelden, sto jeg tre høydemeter unna toppen Skamtind. Ytterst ute i Ersfjordtraversen på Kvaløya i Tromsø. Kroppen nektet. Den ville ikke gå resten. Hodet var fullstendig enig.

Høydeskrekken, som jeg trodde hadde forlatt meg etter at jeg ikke ha merket den på de siste fjellturene, var plutselig tilbake som et lynnedslag. Jeg så på de siste meterne til toppen, på det glatte berget på den ene siden og den flere hundre meter lange veien ned i avgrunnen på motsatt side. Jeg snudde.

Gikk to skritt. Så ombestemte jeg meg like fort.

– Hvor skal jeg gå, spurte jeg to franskmenn som satt like nedfor.

– På eggen går du til venstre mot kanten og deretter mot høyre, så er du på toppen, fikk jeg som svar.

Som sagt, så gjort. Bare ett minutt senere sto jeg på den svært luftige toppen 884 meter over havet og gården Skamtind.

For en utsikt. For en kveld.

FullSizeRender-11

FullSizeRender-10

FullSder

skam-21

Men jeg overdriver om jeg sier at jeg klarte å nyte det. I ettertid husker jeg knapt noe fra tiden på toppen. Kanskje ikke så rart, for hele tiden kvernet det i hodet mitt at jeg måtte ned samme vei. Alle vet at det er verre å gå ned.

Jeg prøvde. Samme vei som jeg kom opp. Ga opp. Prøvde en gang til. Ga opp.

Prøvde så en annen vei. Ga opp. Tilbake til der jeg kom opp. Ga opp.

Engstelse. Fortvilelse. Sinne.

Hva i alle verden gjør jeg nå? Alene på toppen. På et fjell jeg aldri hadde vært før. Og hvor frykten hadde tatt over.

All fornuft var plutselig helt borte…

Vent. Hørte jeg stemmene til franskmennene? Den ene hadde jo hatt klatresko på.

– Hallo?

– Hall0?, gjentok jeg mye høyere.

Så kom svaret. Lenger nede i fjellet. De snudde og hjelpen kom.

– Bare kom ned her. Sett høyrebeinet ditt der og hold venstrehånden der. Jeg støtter deg på utsiden.

Jeg prøvde. Men frykten hadde ikke sluppet taket. Fransk klatrer eller ikke. Frykten var for sterk.

Jeg følte meg så utrolig dum og tåpelig. Og så utrolig liten. Hvorfor gikk jeg ikke ned igjen da jeg snudde like før toppen? Jeg hadde jo sagt klart ifra til turfølget mitt – som ikke gikk helt opp – at det ikke var noe nederlag å snu.

– Vi prøver igjen. Jeg skal vise deg, sa franskmannen.

Deretter plasserte jeg høyrebeinet på samme sted og begge hendene i sprekker. Og slapp venstrebeinet nedover fjellveggen.

– Bare fem centimeter igjen. Jeg beskytter deg.

Det eneste jeg tenkte var at om jeg faller bakover, så tar jeg han med i fallet.

Der. Endelig fast grunn under venstrefoten.

Jeg var berget. En enorm lettelse fylte hele kroppen min. Etter en masse takk og noen meter til, så var jeg i sikkerhet.

En ting er sikkert, respekt for fjellet er viktig. Neste gang kroppen og hodet ikke vil, kommer jeg til å lytte. Det er viktigere enn å stå på toppen om du spør meg.

Alle som velger å snu like før toppen på Skamtind har min fulle forståelse.

Høydeskrekk skal man ta på alvor. Og jeg regner med du forstår hvorfor jeg ikke har bilder av det området som jeg fikk problemer. Det var aldri i tankene mine.

FullSizeRender-1
Mannen nummer to til venstre hjalp med ned. Partiet jeg fikk problemer på ligger oppe til høyre, bak der jenta kommer ned.

Flere steder på nett står det at det er litt klyving på toppen. Mulig det er en lett sak for de fleste, men der og da var jeg fortapt. Slukt av frykten.

Jeg innrømmer det gjerne: Skamtind – du er for tøff for meg…

Det blir med den første gangen, for dette var også den siste gangen jeg besøker deg.

En liten trøst er det at resten av kvelden var magisk. Da viste Nord-Norge seg fra sin vakreste side.

PS! Ikke la deg skremme, slik at du ikke prøver å ta turen. Har du ikke høydeskrekk, så er det kanskje en enkel sak å ta seg opp og ned de siste meterne.

Noen flere bilder:

IMG_8866

skam-14

IMG_8867

skam-13

FullSizeRender-3FullSizeRender-6

skam-10

FullSizeRenderIMG_8873IMG_8875

FullSizeRender-2

FullSizeRender-4

Kategorier
Europa Italia

Skjønnheten som irriterer

FullSizeRender

Venezia havner i samme kategori som Barcelona. En by som alle skryter av, og som jeg burde ha besøkt, men som aldri har vært vurdert. Før nå.

Jeg dro omsider til Barcelona etter at en venn absolutt ville dra dit. Og byen innfridde til de grader.

Nå hadde turen kommet til Venezia. Byen fikk 14 timer på å overbevise meg. Kanskje litt urettferdig å ikke gi den mer tid, for mange vil nok påstå at det er galskap å ikke gi byen noen dager.

Jeg skulle uansett kjøre forbi på vei til Slovenia og Kroatia, og det ville vært for ille å ignorert den italienske byen ved Adriaterhavet.

ve-29

Og det var aldri noen tvil. En fantastisk flott by. Trolig den vakreste jeg har besøkt.

Men det var et stort men. Et gigantisk problem. Slike som meg. Alle de irriterende turistene. Noen dager er over 130.000 mennesker innom byen og det er dobbelt så mange som det som bor i selve bykjærnen. I de trange gatene får man fort sild i tønne-følelsen.

ve-26ve-5

Det er ikke vanskelig å forstå at innbyggerne er svært bekymret for fremtiden. De mener at politikerne må våkne og begrense masseturismen før det er for sent.

Etter å ha besøkt mange vakre småsteder, tomme for turister, var det regelrett grusomt å gå i kø i Venezia. Det var for mange turister. Det ble en pest og en plage.

ve-45ve-16

Det er nok dessverre slik at virkeligheten er bildene du ser her. Gondoler som nærmest krasjer i hverandre. En enslig gondol i solnedgangen er nok en romantisk utopi som ikke eksisterer lenger.

ve-36ve-35

Likevel klarte jeg å nyte omgivelsene. For det er umulig å ikke la seg bergta av en arkitektonisk perle som Venezia. Den italienske skjønnheten, som har over 400 broer,  er kanskje Europas vakreste og et av verdens flotteste steder.

ve-64ve-73ve-11ve-38ve-41ve-43ve-46

Det sies at romantikken blomster i Venezia. Og det var det mange tegn på. Jeg så fire brudepar og opplevde et frieri. Og da lure man på hvor mange flere som giftet seg den dagen og ble fridd til…

ve-62
Her har mannen i båten akkurat fridd rett foran meg. Og han fikk ja.
ve-59
Snikfotografering av et kyss.

ve-55

ve-67

ve-66
En som ble lei av all fotograferingen og heller ville sjekke mobilen. Det ble ikke godt mottat for å si det slik da det ble oppdaget…

Jeg skal ikke kaste bort tiden din mer med prat. I stedet lar jeg noen flere bilder snakke for seg.

Håper de faller i smak. God fornøyelse 🙂

ve-21ve-18ve-15ve-28ve-23ve-22ve-27ve-24ve-19ve-9ve-10ve-12ve-13ve-14ve-4ve-2ve-6ve-8ve-7

ve-30ve-32ve-33ve-39ve-40ve-42ve-44ve-47ve-49ve-51ve-52ve-53ve-54ve-56ve-57ve-58ve-60ve-61ve-63ve-68ve-70ve-71ve-72ve-74ve-75ve-76ve

Kategorier
Europa Liechtenstein

Småbyen som ble steine gal

FullSizeRender-16

Hva i all verden har de tenkt på? Det var første tanken. Det var ikke snakk om å gjøre ting enkelt. Her var det tydeligvis en eller annen luring som hadde klart å overtale sine kompiser sent på et nachspiel til galskapen.

Men så handler det om kloke hoder. Som vil bygge et parlamentsbygg. I en hovedstad med kun 5.300 innbyggere.

Jeg er i Rhindalen, nærmere bestemt i Vaduz, hovedstaden i Liechtenstein. Som jeg tenkte hadde blitt steine gal over å bruke så vanvittig mye murstein. Men de måtte vel matche navnet til landet… 😉

FullSizeRender-8FullSizeRender-11FullSizeRender

Parlamentet har bare 25 delegater, hvor de er delt inn i to hus, det øvre og nedre. Men paralamentsbygget huser også blant annet de politiske partiene, et bibliotek og det nasjonale arkivet til miniputtlandet, som totalt har vel 37.000 innbyggere.

Nærmeste nabo er regjeringsbygget.

FullSizeRender-33

FullSizeRender-29

I september 2002 startet arbeidet og i feburar 2008 var det åpning, og mer enn 1 million murstein gikk med i bygget. Totalt kostet det da 42,2 millioner CHF, som etter dagens kurs er om lag 380 millioner kroner.

I tillegg er plassen utenfor, Peter-Kaiser-Square, belagt med murstein i tillegg til en del andre momenter som er laget av den samme type murstein.

Bygget fikk i 2010 en pris for arkitekturen. Som selvsagt heter The Brick Award…

Etter å sett litt nøyere på bygget, så syns jeg det er utrolig kult med både vinkler og bruk av vinduer. Og så er det vanvittig bra at det er så gjennomført i hele området rundt.

vad-18FullSizeRender-26FullSizeRender-24FullSizeRender-22FullSizeRender-1

FullSizeRender-27

Om man beveger seg 100 meter i luftlinje opp langs bergveggen, så finner man et flere hundre år gammelt slott. Og det umulig å komme inn i, i alle fall for oss vanlige dødlige. For kongefamilien lever der (noe de kongelige har gjort siden 1938) og har 130 rom å boltre seg i. Men jeg klarte ikke dy meg, og sneik meg inn på eiendommen, så jeg fikk med meg bassengområdet.

FullSizeRender-9FullSizeRender-30FullSizeRender-4FullSizeRender-5FullSizeRender-21FullSizeRender-17

På veien opp gjkk jeg forbi et forunderlig hus. Den som bor der må være noe eksentrisk tenkte jeg. Men da jeg kom ned fra slottsturen, så jeg at huset var senter for kunst og kommunikasjon.

Veldig spesielt og ikke videre pent om du spør meg.

FullSizeRender-20FullSizeRender-12FullSizeRender-13FullSizeRender-19

Vaduz ble bare et kort stopp på ferden, jeg brukte tre timer på å vandre rundt og en time på lunsj.

Da jeg kjørte mot det lille landet, på bare 160 kvadratkilometer, så slo det meg mens jeg var i Sveits på vestsiden av grensen, at det var jo bare fjell der. Og ganske så riktig, hele to tredjedeler av landet er høyland eller fjell. Laveste punkt er 430 moh, mens det høyeste er 2.599 moh, altså høyere enn Galdhøpiggen.

FullSizeRender-32FullSizeRender-31FullSizeRender-28FullSizeRender-15FullSizeRender-23FullSizeRender-6FullSizeRender-3

Kategorier
Europa Tsjekkia

Forbannelse ble til kjærlighet

Grinete gubbe. Det startet der. Og så ble jeg utrolig sur. Som gikk over i forbannelse. Så kom skuffelsen over at jeg ikke fikk det jeg var ute etter og til slutt ble jeg bare oppgitt.

FullSizeRender-53

Slike følelser er det nok mange som har hatt på ferie. Med meg bygget det seg opp over ti små minutter.

Men det var ikke så rart. Jeg hadde sovet fire timer – dårlig – og hadde vært innom fire tsjekkiske steder på 11 timer i stekende sol. Og som alene reisende i tre uker på landeveien, så måtte det vel si pang.

Det er godt å banne skikkelig godt. Høyt. Veldig høyt. Ingen forsto jo uansett et ord om de skulle gå forbi. Om de ikke var norske, svenske eller danske da…

Så hva var problemet? Jeg fikk ikke tatt bildet jeg ville ta da solen gikk ned. Slottet i Cesky Kremlov var stengt pga arrangement. Og jeg hadde bare tre timer før solen gikk ned og jeg skulle dra videre.

Jeg klarte simpelthen ikke konsentrere meg om bildetakingen. Det ble bare rør. Følelsene hadde tatt over.

Noe var galt…

Så hva ble løsningen? Ganske enkel. Jeg booket meg et rom. Og ble en dag til. Droppet alle tanker om bildet.

Neste morgen gikk jeg opp mot høyden over Cesky Kremlov der jeg var kvelden før. Tok et par bilder, men fikk det ikke helt til å stemme. Motivet ble jo ikke likt det jeg hadde sett blitt tatt før.

Google – hjelp meg!!!

Like etter fikk jeg svaret. Jeg var på feil sted. På motsatt side av byen.

Med andre ord, jeg ble sur, forbannet, gretten og det som var negative tanker til ingen nytte kvelden før.

Helt fortapt

Eller var det nå bortkastet? Nei, ikke i det hele tatt. Det gjorde at jeg ble en ekstra dag. Og det angrer jeg ikke på. Heller tvert om. Jeg er overlykkelig.

Jeg er nemlig helt fortapt i Cesky Kremlov. Jeg elsker Praha, men dessverre har jeg nå funnet en ny tsjekkiske favoritt som har tatt over Prahas plass i mitt hjerte.

Du MÅ dra hit. Skal du til Praha – som alle andre – legg inn et par dager i Cesky Kremlov. Byen er 170 km sør for hovedstaden og det tar tre timer med tog.

Byen har nesten 14.000 innbyggere, men du får likevel følelsen av å være i en liten landsby når du er i gamlebyen som ligger nedfor et fantastisk slott. Forståelig nok er både slottet og gamlebyen på UNESCOs verdensarvliste.

FullSizeRender

Det finnes veldig mange gode restauranter her, og utelivet er også bra. Og som i andre europeiske gamlebyer, er det mye flott arkitektur å se og koselige gater å vandre i. Det er også svært populært å bruke elven Vltava til å nyte rolige dager i en eller annen farkost som flyter.

Det er mye andre superlativer jeg kunne ha brukt, men lar heller bildene snakke og kanskje pirrer det interessen din litt.

Først skal jeg la deg bedømme hva som er best. Først er bildet jeg jaktet på, som jeg ikke fikk kvelden før, fordi jeg dreit på draget med himmelretningene. Nummer to er bildet jeg tok innenfor slottsportene om morgenen, som var låst kvelden før. Tror jeg skal være glad for at slottet var låst jeg 🙂

FullSizder

FullSizeRender-85

 

Jeg tok sykt mange bilder her, gikk litt av skaftet kan man trygt si:

Byliv:

FullSizeRender-14FullSizeRender-20FullSizeRender-22FullSizeRender-24FullSizeRender-18FullSizeRender-12FullSizeRender-13FullSizeRender-11FullSizeRender-10FullSizeRender-9FullSizeRender-8FullSizeRender-3

FullSizeRender-47FullSizeRender-46FullSizeRender-39FullSizeRender-33

Slottet (det er malt rett på muren):

FullSizeRender-77FullSizeRender-97FullSizeRender-93FullSizeRender-95FullSizeRender-78FullSizeRender-62FullSizeRender-63FullSizeRender-64FullSizeRender-96FullSizeRender-94FullSizeRender-81FullSizeRender-69FullSizeRender-70FullSizeRender-61

FullSizeRender-41FullSizeRender-29FullSizeRender-23FullSizeRender-17

Vannsport:

FullSizeRender-54FullSizeRender-90FullSizeRender-59