Berget av en ukjent

Kos. Enkelt. Vakkert. Tre adjektiv som gikk igjen og igjen i beskrivelsen om reisen som var 35 kilometer lang.

Etter 14 kilometer var følgende tanker som preget mitt sinn.

– Ren og skjær løgn.

– Forbanna pissprat.

– Jævla blodslit.

HELT ØDELAGT: Bildet sier vel alt om hvordan jeg følte meg etter 14 km.

and-1-11 — BYTTE: På det tidspunktet hadde jeg veldig lyst å bytte ski med hundespann.

I det minste var det vakkert. Sykt vakkert. Så det var ikke vanskelig å forstå at bussen fra Tromsø til Snarbyeidet var full. Etter 13 år med bostedsadresse Ishavsbyen var det endelig min tur å gå kremturen på senvåren, Snarbyeidet-Tromsdalen på 35 km.

I årevis har komplimentene haglet fra alle langrennsentusiastene om nettopp denne turen. Jeg hadde valgt den perfekte dagen, for været var jo strålende.

and-1-2 — STARTEN: Utsikten er utrolig flott fra første meter.

and-1-3 — OPPOVER: Etter bare noen hundre meter kom den første oppoverbakken.

Jeg var svært optimistisk. Truls Hallen, kollega og fysisk trener i TIL, tidligere landslagsløper i langrenn og fortsatt et råskinn i løypa i alder av 53 år hadde sagt at det ville være en drøm å stake inn til Nonsbu, vel 12 kilometer fra startpunktet. For det var jo flatt dit.

Jeg burde visst bedre. Det som er en lek for Mr. Hallen, kan fort bli er mareritt for Mr. Sætre, som har hatt ski på beina to ganger etter deltakelsen i årets Marcialonga. Kombinasjon av at løypa gikk oppover mesteparten av de 12 kilometerne, bakglatte ski og ikke minst var stakemuskelene, som jeg hadde brukt hele høsten og vinteren på å bygge opp hadde tydeligvis ikke møtt opp på denne skituren.

Sannheten er vel at de forsvinner når man ikke trener på to måneder…

I ettertid mente Hallen at jeg hadde misforstått. Det var snakk om den første hytta, som det var kun fire kilometer til…

Omsider kom jeg frem til Nonsbu. En pause måtte til. Jeg var miserabel. Og når jeg så bakken som ventet, så visste jeg med en gang at standardsmøringen jeg hadde ikke ville fungere. Men det var helt uaktuelt å snu. Vilje og stahet er heldigvis egenskaper som bor i mitt hodet. Og jeg hadde heller ikke transport fra Snarbyeidet.

Redningen ble Harald Grape.

Jeg kom i prat med Harald og måtte innrømme at jeg ikke hadde riktig smørning. Men han hadde. Og lånte villig vekk.

– Prøv V55 først, og får du problemer, så får du bare si fra når vi møtes senere.

Vel han gikk før jeg kom meg av gårde. Men heldigvis – kan jeg si – glemte han igjen smøreposen hos meg. Dermed måtte han snu.

Så jeg la av gårde før han. Noen hundre meter senere gikk jeg som en drøm oppover. På beina. Det var for bakglatte.

Grape tok meg igjen. Og ny smøringen ble lagt på. V62 denne gangen.

and-1-15 — FESTE: Harald Grape legger på smørining for å få mer feste.

and-1-19 — AMATØR: Det herr Sætre hadde med seg er i bakre rekke. Fullstendig ubrukelig.

Dermed hadde jeg det som jeg hadde etterlyst på Facebook dagen før. En turkamerat. For resten av turen tok vi sammen.

Nå hadde jeg ok feste. Og før dreperen ble det lagt på V70. Noe jeg var svært takknemlig for.

For det er ingen tvil. Jeg hadde gått på beina i oppoverbakkene uten Harald. Så ikke bare var det utrolig hyggelig selskap i Harald, men jeg er evig takknemlig for at turen også ble en flott skiopplevelse.

I ettertid var alt slitet glemt. For dette er noe av dette flotteste jeg har vært med på. For en natur, For et vær. Og for en opplevelse.

and-1-24 — TINDEN: Utsikten til Tromsdalstiden fra hytteveggen på Skarvassbu.

and-1-21 — BRATT: Det er ikke lett å se hvor bratt det er opp Dreperen.

and-1-22 — NESTEN: Toppen av Dreperen nærmer seg.

Først som sist, bildene klarer aldri å fremstille den vakre naturen. De hvite slettene med fjell på alle kanter. Men de er lagret i hodet for all fremtid.

Det er ingen tvil, denne turen må på din bucket list uansett hvor i Norge du bor! Og neste vår må den tas igjen. Men da vil trolig klister være med i bagen.

Se noen flere bilder fra turen: