Fridag. Elendig vær. Innendørs med en god bok. Ikke det verste livet. Tre timer før midnatt kom rastløsheten. Heldigvis lettet været så da passet det utmerket med en reise av det korte slaget.

Hvorfor bry seg om de korte reisene? Som jeg kan gjenta til det kjedsommelige – det er for lett å utsette dem, siden det er midt i matfatet dit. Husk at værforholdene kan gjøre reisen unik selv om du har vært der mange ganger før. Og så får man jo frisk luft.

Vel 30 kilometer senere kom jeg frem til den nedlagte kraftstasjonen i Simavika, sør på Ringvassøya. Akkurat i det øyeblikket sollyset forsvant i skylaget og de første stygge glosene kom. Jeg fikk ikke effekten jeg  hadde ønsket på forhånd gjennom de ødelagte vinduene.

Noen bilder ble det likevel. Det var tross alt første gang jeg var der. Så fikk man litt igjen for turen. Og litt trening før neste tur hvor solen er på min side.

Oppe av Kvalsundtunnelen bestemte jeg med for å ta en avstikker mot Kvaløyvågen nord på Kvaløya selv om det var snø i lufta. Vi er i slutten av mai og Kong Vinter ville ikke slippe taket…

Jeg ville sjekke en lokalisjon med tanke på nordlyset neste vinter, et nedlagt hus. Først ville jeg droppe den lille omveien, men det er bedre å dra en ekstra gang enn en gang for lite. Det er mang en gang jeg har angret på at jeg ikke dro dit jeg vurderte. Koster jo som regel ikke mer enn litt tid.

Jeg droppet å gå ned da så jeg så at en lavvo og reiseverket til en annen lavvo speilet seg i et lite vann.

Jeg begynte å gå mot bilen, men jeg ombestemte meg like fort. Siden jeg først var der kunne jeg like godt gå rundt vannet og ta et par nærbilder av lavvoene.

Plutselig dukket solen opp mellom skyene og jeg fikk et magisk øyeblikk som varte i et par minutter.

Jeg gliste fra øre til øre. Noen minutter tidligere sluddet det. Det viser bare hva lokale reiser av det korte slaget kan gi deg Jeg var overlykkelig for at jeg forlot sofaen og fikk kortreist magi.

Noen bilder til: