Kategorier
Norge Troms

Derfor elsker jeg Tromsø

Vinteren nordpå er lang. Altfor lang. 17 lange vintre har jeg overlevd i Nordens Paris. Mest fordi man i noen få dager og uker har nydelige sommerdager og vakre høstkvelder. 

Første fine dagen på sommeren, ja jeg hopper glatt over vår, for det finnes knapt i Tromsø, så kommer det største løgnen av de alle fra veldig mange:

Denne dagen gjør at vinteren er glemt. Denne dagen gjør at det er verdt det å lide seg gjennom en syv måneder lang vinter.

Særlig.

Men de er inne på noe likevel. For selv om vinteren er lang og hard, så er lange sommernetter magiske når midnattsolen titter ned på deg. Dessuten kan noen av høstdagene vært av de beste i hele året. Været er helt sentralt i livet ditt når du bor på 69 grader nord. Det blir nesten som en ekstra samboer, for det gir mye kjærlighet og samtidig en god del frustrasjon og irritasjon.

Byen Tromsø er for meg, fortsatt en stygg by. Hva arkitektene og byplanleggerne har tenkt på gjennom de siste 60-70 årene, er for meg en gåte. Nærheten til havet er dessverre ikke utnyttet slik den burde.

Men tilgangen til naturen er det som gjør Tromsø til Tromsø. Den er rett utenfor nesetippen, turmuligheter finnes overalt og kjærligheten for Kvaløya vil aldri forsvinne. Det har også vært en perfekt base for turer til noen av Norges vakreste steder som Senja, Vesterålen, Lofoten, Sørøya og Rago Nasjonalpark, men de stedene får være i fred her, for Tromsø fortjener å sole seg i sin egen glans.

Her er noen av grunnene til at jeg har overlevd 17 lange vintre i Nordens Paris.  Jeg lar bildene snakke og har heller lagt inn bildetekst i stedet for å skrive mer.

Og ja, jeg er en sucker for solnedganger. Så det blir mye av det.

trom-39
Utsikten fra Ørnfløya blir jeg aldri lei av.
trom-44
En magisk kveld på Ørnfløya.
trom-43
Hillesøya, Sommarøya og Håja sett fra Ørnfløya den kvelden Sahara-sanden kom nordover på besøk.
trom-42
Redningsskøyta har akkurat gått under brua til Sommarøya.
trom-96
En annen favoritt, en «ukjent» perle på Kvaløya. For meg, har Bremnestinden den beste 360 graders utsikten på Kvaløya. Håja til venstre, Sessøya i midten og Skamtiden til høyre.
trom-94
Utsikten fra Bremnestinden og Håja ligger til høyre. Rett frem Angstauren, Tussøya som har syv fastboende og 100 sauer, Sommarøya og Hillesøya og i det fjerne Senja.
trom-93
En båt er på vei inn Ersfjorden under mektige Skamtinden og til høyre ligger Storstolpen, et yndet fjell for de som elsker å drive med frikjøring på ski.
trom-91
Utsikten inn Ersfjorden fra Bremnestinden. Fjellene Skamtinden til nord for fjorden og Trehørningen sør for fjorden.
trom-90
På vei opp mot toppen av Bremnestinden.
trom-84
Solen har gått ned i havet. En nydelig kveld på toppen av Nattmålsfjellet. Øya i midten er Håja og Skamtinden troner lengst ut på nordsiden av Ersfjorden.
trom-83
Tre personer nyter utsikten ut Ersfjorden.
trom-82
Innbyggere i Ersfjordbotn bor utrolig idyllisk.
trom-81
Ersfjorden samme kvelden som de to bildene over.
trom-80
Av og til skal man ha kjøre litt på måfå og ha litt flaks. Dette bildet er tatt ved Sandnessundbrua og jeg ville bare gå ut på enden. Der dukket denne husken opp og da var det bare å sette seg på ræva og få plassert solen inne i husken.
trom-70
Nok en «skjult» perle, Sandvika på Hillesøya. Sjelden det er folk der og denne sommernatten var det kun et par som skulle overnatte.
trom-71
En båt på vei til utsiden av Hillesøya.
trom-69
Solen er i ferd med å gå ned i vest og en båt forlater Kvitnesvika.
trom-68
Nok en nydelig sommernatt ved Kvitnesvika.
trom-79
Vengsøya underveis på Vengsøytraversen. En av de flotteste turene jeg noensinne har gått og den skal jeg ta en vakker dag i fremtiden også. Øyene som ligger badet i kveldssolen er Musvær.
trom-78
Solen ligger mellom Mellomtinden og Sørtinden/Madsengtinden.
trom-76
Sørtinden/Madsengtinden, Mellomtinden og Tromtinden.
trom-74
Bildet ut mot Tromvik er tatt på en tur til Smørstabben.
trom-67
Hurtigruta passerer under Tromsøbrua da brua ble fargesatt i forbindelse med markeringen av FNs bærekraftmål.
trom-66
Det skaper en helt spesiell stemning når Tromsøbrua blir lyssatt på denne måten.
trom-65
Blankstille sjø gir en perfekt gjenspeiling.
trom-64
Mitt eget favorittbilde fra da Tromsøbrua ble fargesatt i samband med markeringen til FNs bærekraftsmål.
trom-63
Solen står rett vest for Ersfjorden. Utsikten fra Buren er av de flotteste på Kvaløya.
blogg-11
Fra Buren, ser ut Ersfjorden.
trom-62
På toppen av Buren.
trom-61
Gondolen ruver over Tromsø. Siden jeg gikk under Fjellheisen for å ta bildet, måtte jeg tåle kjeft fra et par eldre damer, men det var det verdt.
trom-60
Høsten i ferd med å gjøre sitt inntok i Tromsø og mange benytter seg av å gå opp sherpatrappa på slike kvelder.
trom-59
Jeg ble liten i den mektige naturen. Står omtrent 200 meter unna kameraet her.
trom-58
Om jeg skal dra et sted på Kvaløya og det ikke handler om å bestige en fjelltopp, så er dette mitt favorittsted å se ned solnedgangen. Nordskarvatnet som ligger 364 moh, Håja, Bjørnøya og havet gir sammen med solen en stemning få andre steder kan måle seg med.
trom-56
En kveldstur opp til Sørtinden. En perfekt liten tur, siden det tar kun 20 minutter å kjøre fra byen til Finnvikdalen og like lang tid å gå opp. Vengsøya ligger midt i bildet. Store Blåmannen ses til venstre for sola.
trom-55
Nærmest ser man Kaldfjord og ytterst Ersfjord.
trom-54
En nydelig sommerdag og turen gikk til Smørstabben, Bruna og Rundkollen. Den nydelige standen i Grøtfjord ligger til venstre.
trom-52
Mange av turene går jeg alene fordi det skjer på impuls. Her hadde jeg med selskap opp på Store Blåmannen og bildet er tatt ved midnatt.
trom-51
Hun her møtte jeg på vei ned Store Blåmannen og hun hadde hele syv unger med seg.
trom-49
Rød magi en sen sommernatt.
trom-48
Solen står over Kjeøya.
trom-46
På sommeren kan fiskelykken testes hele døgnet.
sol-1-18
Er det rart man blir lykkelig på slike sene sommerkvelder. Utrolig nok mitt eneste besøk til Klubbstein og Vengsøya ligger til venstre.
trom-36
Stranda i Grøtfjord, en kveld jeg var der utrolig nok helt alene.
trom-34
Grøtfjord. Snøen lå lenge i fjellene på Vengsøya i år.
trom-28
Min første og siste tur til Skamtinden. Her slo høydeskrekken inn og derfor har jeg ikke dratt tilbake. Håja og Sessøya i midten mens Senja ses i det fjerne til venstre.
trom-25
Temperaturen i havet nordpå er ikke mye å skryte av nei…
trom-26
Men det ble likevel en tur uti, så jeg fikk meg et bak i Otervika.
trom-24
Måtte bare kaste inn en fuglebilde fra en tur rundt Prestvannet.
trom-15
En måse tar en hvil på en holme på Sommarøya med Håja i bakgrunnen.
trom-12
La aldri været holde deg hjemme. Tåka lå tett langt nede, men det var nydelig over tåka. Dette er fra en tur på Brosmortinden.
trom-10
Solen titter så vidt over tåka. En nydelig kveld på Brosmortinden.
trom-7
Måtte ha med meg selv på bilde fra turen opp til Brosmortinden.
trom-6
Tur på Brosmortinden.
trom-5
Litt galskap må til når man er på tur.
trom-4
En av mange titalls turer til Sørtinden.
trom-3
Fikk foreviget to personer etter at jeg kom ned fra Buren. Nydelig kveld i Ersfjorden.
trom
Ishavskatedralen ble blå i forbindelse med verdens diabetesdag.
blogg-34
Kaia i Ersfjordbortn.
blogg-33
Fra fjæra i Håkøya.
blogg-32
Tromsdalstind sett fra Sinkarbergan.
blogg-29
Turfølget er like begeistret for midnattsolen som meg. Sørtinden/Madsengtinden, Mellomtinden og Tromtinden ligger på rekke og rad til venstre.
blogg-28
To mennesker på samme sted. Utrolig nok traff jeg tilfeldigvis en kollega på samme sted. Sola står over Røssholmen.
blogg-27
Nok et bilde av vannet man kommer til om man går over Nordskaret.
blogg-25
Sandvika på Hillesøya.
blogg-26
En kompis nyter synet av Vengsøya fra Finnskallen.
blogg-24
Sandvika på Hillesøya.
blogg-23
Tromvik til venstre og Vengsøya til høyre.
blogg-21
Ble dårlig med fisk, for jeg brukte stanga kun for å ha noe å posere med.
blogg-20
Piren ved Folkeparken.
blogg-14
Nok en tur til Nordskarvatnet.
blogg-15
Dette bildet er tatt 20 minutter etter det rett over. Fargene endrer seg radikalt på svært kort tid.
blogg-10
På vei ned fra Sørtinden.
blogg-5
Meg og Ishavskatedralen.
blogg-4
Ishavskatedralen en nydelig sommerkveld.
IMG-3153-kopi
Yttersia fra Ørnfløya.
IMG-3150-kopi
Favoritten når det kommer til trær ligger i Grøtfjord.
IMG-3152-kopi
Favoritten fra en annen vinkel. Bildet er tatt ca klokka to om natten.
DCIM100GOPROGOPR0261.JPG
Brosmortinden og Sessøya.
mom-1-33
Dro faktisk i pysjen på denne turen til Sørtinden…
mom-1-37
Høsten er i ferd med å ta over. Tatt i Krokelva.
mom-1-30
Tok seilbåten til Musvær og hadde ei magisk sommerhelg her.
and-1-4
Kvitnesvika på Sommarøya.
mom-1-23
Kvitnesvika på Sommarøya.
mom-1-19
Midnattsola på Tomasjordnes.

Til slutt. Nå er det ikke slik at jeg hater helt den kalde tiden som ofte starter så altfor tidlig.

Det er også da nordlyset viser seg fra sin beste siden. Utrolig nok, med tanke på min store fotointeresse, så har jeg kun tatt bilder av nordlyset tre ganger.

trom-33
Måtte få med meg selv på dette nordlys-bildet. Himmelen var magisk og det er tatt et par timer etter midnatt.
trom-32
Et nydelig skue av nordlyset ved Håkøya.

Det kan være sykt vakkert på de kalde vintersdagene også. Det viser dette bildet:

blogg-16
Bildet er tatt med drone en dag i november. Tromsø er vakkert i vinterlandskapet også.
blogg-18
Solen holder seg så vidt over fjellene i Balsfjord.
trom-98
Fjellheisen troner over byen.
trom-30
Og heldigvis har jeg fått gått den utrolige flotte turen fra Snarbyeidet til Tromsdalen.
trom-29
Tromsdalstinden viser seg frem.

Til slutt avslutter jeg med nok et bilde til fra den flotteste kvelden jeg noensinne har hatt på Ørnfløya.

Dagen da Sahara-sanden kom helt til Tromsø. Da var jeg heiv jeg meg rundt og dro til Yttersia. Utrolig nok var jeg helt alene på toppen i et par timer. Jeg, som trives alene på tur, skulle neste ønske at det var flere hunder mennesker på toppen slik at mange flere fikk oppleve denne magiske kvelden.

trom-73
Yttersia fra Ørnfløya med Håja, Sommarøy, Hillesøya og Senja.
Kategorier
Nordland Norge

I enden av regnbuen

Alt tydet på at det ble bomtur. Men heldigvis går ikke ting alltid som planlagt.

Steigen har ligget der som en gulrot i lang tid. Enda et sted som jeg bare må besøke. Nå passet det endelig. Og værmeldingen sa dra, dra, dra!

Syv timer etter at jeg hadde forlatt Tromsø stoppet jeg ved brua til Engeløya. Jeg gikk ned. Tok et par bilder. For å telle til ti på min måte. Jeg ville nesten gråte.

Toppturen gikk i vasken. Trohornet var helt uaktuelt. Solen ville jo stå rett inn fra vest i det jeg kom på toppen. Da fikk jeg ikke bildene jeg ville ha.

Og det var min feil. Jeg hadde sjekket retningen på solen, men på et eller annet vis bommet fullstendig. En feil jeg aldri hadde gjort før.

Heldigvis hadde jeg en plan B. En annen øy. En annen topp. 31 km unna. Som jeg skulle gå dagen etter.

Så jeg byttet bare om. Og snudde bilen.

Seks km senere så jeg marerittet bli fullkommet da jeg kjørte ned mot Saursfjorden. Havtåka. Den var ikke med i værmeldingen. Skulle jeg snu? Jeg ble nedtrykt. Jeg hadde gledet meg i et par år. Hva i all verden hadde værgudene imot meg?

Roboten i meg slo inn. Negative tanker til tross, så førte jeg bilen videre. Kilometer etter kilometer innehyllet i tåka.

Men så, i enden av veien. Der var lyset. Jeg følte det som at jeg var enden av regnbuen. Gullgryta mi var at havtåken lot det lille tettstedet Nordskot med om lag 60 fastboende være i fred. 

Tydeligvis var det en blant værgudene som likevel var glad i meg og lot Nordskot ligge utenfor tåkens grep, selv om en av kompisene hans prøvde å snike seg inn. Så skulle avgjørelsen time komme. Var turen bortkastet? Jeg snudde meg 180 grader. Og smilet var tilbake på ett sekund. Sørskottinden lå godt over tåka.

Men jeg var ikke stresset. Jeg hadde god tid til å leke meg med kameraet i Nordskot.

steigen
Skyene ligger høyt over småbåthavna i Nordskot mens havtåka prøver å presse seg inn.
steigen-6
Sola vil frem og gi litt lys til den enslige seileren som er på vei inn til Nordskot.
steigen-8
Utsikt nordover mot Engeløya.
steigen-7
Utrolige forhold med havtåka som prøver å holde sola borte. Skaper en mystisk stemning ved innseilingen til Nordskot i Steigen.
steigen-9
Nordskot, Steigen.
steigen-11
Idyllisk i fjæresteinene sent på kvelden.
steigen-14
Solen lyser opp Skotstindan.
steigen-15
Utsikt mot fjellene på Engeløya.
steigen-28
Et nydelig sted å sette opp teltet. Nordskot i Steigen.

Halv tolv startet jeg på turen opp. Den første halve timen så jeg 30 meter foran meg.

Men plutselig ble forbannelsen en velsignelse. Tåken ble min beste venn.

For et syn.

Lofotveggen og midnattsola over tåka som dekket hele Vestfjorden. Stort vakrere blir det ikke.

steigen-27
Er på samme høyde som der havtåka ligger. Solen ligger over Lofotveggen.
steigen-20
Litt høyere opp og så blir utsikta slik. Fantastisk å se Lofotveggen på denne måten mens midnattsolen er oppe.
steigen-22
Steigen i forgrunnen og Lofotveggen i det fjerne.
steigen-21
Denne utsikten var verdt hele turen alene. I mine øyene får man det ikke stort vakrere enn dette. Havtåka, fjelltur i Steigen, midnattsolen og Lofotveggen gjorde dette til noen magiske minutter som kanskje er mitt beste turøyeblikk i år.

Ti minutter senere var glede blitt til irritasjon. Enorm irritasjon. Jeg ble nesten potte sur, for jeg hadde nemlig blitt et festmåltid. Det som måtte ha vært minst 200 svartfluer mente at jeg var nattas beste snack.

Uten hette var bakhodet mitt en saltbuffé. Og de jævlene ble jo aldri mette. Med god temperatur og absolutt ingen vind, så var det bare å stålsette seg og gå videre oppover. De kom uansett til å spise seg meter for meter opp fjellsiden. 

steigen-23
Dette bilde tok jeg 15-16 ganger før jeg klarte å få ett uten en flue på.

Men jeg kom meg opp. Og du kan nok skjønne hvorfor flue fikk være flue de neste tre timene. Men uten jakken jeg hadde med, og som fungerte som lue neste timene, hadde jeg nok tørnet tulling der oppe. 

steigen-25
Skotstindan med Lofotveggen og midnattsola i bakgrunnen.
steigen-26
Skotstindan med Lofotveggen og midnattsola i bakgrunnen.
steigen-29
Nordskottraversen ligger midt i bildet (mellom vannene og tåkehavet) og det fristet veldig å gå den, men uten klatreutstyr og kyndige folk så kunne jeg ikke gjøre det. Kanskje en annen gang.
steigen-37
Nordskot slipper unna tåka. På både dette bildet og det under og over, så kan man se at tåken er på alle kanter, men at Nordskot slipper unna.
steigen-38
Tåken lå tykt i alle retninger.
steigen-39
Skotstindan og midnattsola.
steigen-43
Skotstindan og midnattsola.

steigen-44

Nå er det ikke slike at alle med vinger var plagsomme denne natta. Jeg fikk meg en veldig hyggelig overraskelse som jeg ikke hadde forventet.

Steigen har Norges tetteste bestand av havørn og jeg hadde håp om at jeg skulle få sett noen av de mektige fuglene, men det gjorde jeg aldri. Men jeg var enda heldigere.

Karma hadde tydeligvis bestemt seg for å ta godt vare på meg. I stedet gikk jeg på en falk og deretter kom det en til. De to falkene var ikke særlig glad for at jeg ødela deres idyll, men jeg måtte jo prøve å få tatt et par bilder selv om lyset var ikke all verden.

steigen-35
Denne falken var ikke glad for at jeg forstyrret på toppen av Sørskottinden.
steigen-36
En falk flyr mellom fjellene i Nordskot.
steigen-34
Bildet er ikke helt skarpt, men når det er første gang man tar bilde av en falk, så overlever jeg det.

Før jeg var helt ferdig på toppen, måtte jeg leke meg litt.

Så hvilket av de tre bildene er din favoritt?

steigen-40
Hyllest av midnattsola på Sørskottinden.
steigen-41
Beundrer midnattsola på Sørskottinden.
steigen-42
Prøver å holde midnattsola nede på Sørskottinden.

Halv fem var jeg nede igjen og etter fire timer søvn ble det en liten tur opp på knausen ved Nordskot. 

Det er ingen tvil om at utsikten ut mot Manshausen, Grøtøya og alle de andre øyene fra noen titalls meter opp på knausen kan bergta de fleste med sansen for vakker natur.

steigen-46
To forskjellige måter å ta seg frem på. Grøtøya i bakgrunnen.
steigen-47
Manshausen.
steigen-48
Nordskot.
steigen-50
Manshausen i forgrunnen og øy nummer to er Grøtøya.
steigen-51
Det er ingen tvil om at det er vakkert på Nordskot i Steigen.
steigen-52
Tror jeg hadde foretrukket kajakk som de to til venstre i bildet.
steigen-53
Manshausen og Grøtøya.
steigen-55
En båt glir gjennom sundet mellom Nordskot og Manshausen med Grøtøya i bakgrunnen.
steigen-58
Utsikten sørover fra Nordskot.
steigen-59
Nordskot, Manshausen og Grøtøya.
DCIM101GOPROG0582583.JPG
Bildet tatt med drone mot skjærgården utenfor Nordskot.
DCIM101GOPROG0562523.JPG
Fugleperspektiv mot Manshausen og Grøtøya.
DCIM101GOPROG0532433.JPG
Skotstindan ligger nesten innehyllet i skyene mens Nordskot kan nyte solstrålene.

Så var jeg klar for Trohornet. Jeg så nordover. Det lå noen skyer rundt toppene på Engeløya. Dermed var unnskyldningen berget. 

For jeg var faktisk fornøyd. Så jeg lot fjelltopp være fjelltopp. I stedet satte jeg kursen for Sunnmøre.

steigen-49
De skyene over Engeløya var nok til at jeg droppet turen opp til Trohornet.

Trohornet drar jo ikke noe sted. Dit kan jeg dra neste gang jeg skal til Steigen. For det blir helt klart ikke siste gang. For jeg fikk bare sett en brøkdel av det dette Nordlands-paradiset har å by på.

Nok en gang trodde jeg været skulle ødelegge opplevelsen, men det lønner seg helt klart å ikke ta sorgene på forskudd. Noe jeg for øvrig kun gjør på tur, for da er jeg som en liten unge på julaften. Som helst bør få viljen sin og de gavene naturen har å by på uten værguden legger en demper på opplevelsen.

Men denne gangen var det en uønsket faktor som gjorde det ekstraordinært. Så tusen takk Mr Værgud, som sørget for at havtåka var til stede denne kvelden og natta.

Har du ikke fått nok, så kan jeg kanskje friste med en 360 graders dronevideo fra Nordskot.

Kategorier
Nordland Norge

Dess mer slit, desto større nytelse

Søkkvått på beina etter 500 meter. Greiner som pisket meg i trynet etter to kilometer. Muskler som sa stopp etter fire kilometer. Og jeg var uten ly for natten.

Jeg trodde jeg skulle ta en båt, men noen timer før avgang, oppdaget jeg at båten ikke hadde retur neste dag. Gikk alt i vasken?

Men appen ut.no berget dagen. Det gikk an å gå til Horseid. En liten båttur ble plutselig til en gåtur på 22km tur-retur.

På det som til tider var verdens verste sti. Bløtt, sleipt og bratt. Våt på beina var jeg allerede etter noen få hundre meter etter å ha krysset en svær myr.

lof-46
Nydelige forhold…
por
Våt, trøtt og lei. Etter kun to av elleve kilometer, som var distansen en vei.

La oss gå litt tilbake i tid.

Det sitret i hele kroppen. I flere dager. For værmeldingene var nesten for gode til å være sanne. Og jeg hadde endelig frihelg.

Tre hele dager i Lofoten. Nærmere paradis kommer man ikke i Norge.

Torsdag kveld og jeg ankom Svolvær. Der var enda et par timer igjen til sola gikk ned selv om kalenderen viste midten av september. Jeg så opp mot målet. Klart jeg måtte dit. Svolværgeita.

lof-2
Vakre Svolvær, porten til Lofoten.

På vei opp så jeg folk på toppen. Nå skulle ikke jeg klatre opp, men jeg satte opp farten. Jeg ville ha bilde av dem. En drone summet over meg, og jeg visste at så lenge den var i luften, så rakk jeg det.

Det var ingen grunn til bekymring. De tre kvinnene og guiden hadde det ikke travelt. Jeg hadde dessverre kun med en vidvinkel med på gåturen, men det fikk duge.

lof-19
Lisa, Aina og Katrine hadde all grunn til å smile etter ha klatret opp på toppen av Svolværgeita. Guiden Geir Rune står fortsatt mellom de to toppene.
lof-12
På vei ned fra Svolværgeita.
lof-10
Poserer på Svolværgeita. Ikke for de med høydeskrekk.
por-8
Guiden hopper på Svolværgeita.

Vel nede gikk turen videre til Reine. Halv to var jeg fremme og jeg satte alarmen på. 04:00 lyste det mot meg…

Jeg hadde mest lyst å knuse mobilen da den ringte, for det føltes ut som jeg akkurat hadde sovnet. Noe som var mer eller mindre sant. Det var ekstremt fristende å slå av telefonen og sove til jeg våknet av meg selv. Men jeg tvang meg opp, for jeg visste hva som var belønningen.

Jeg trasket de få hundre meterne bort til starten av stien. Det var helt mørkt. Jeg kunne se et skilt, men det var umulig å lese hva som sto på det. Jeg lot være å slå på lykten siden øyene allerede hadde vent seg til mørket.

Etter noen få minutter gjennom skogen før det åpnet seg opp og jeg kunne gå på sherpatrappa. Men halvveis oppe i fjellsiden tok den slutt. Og der kunne jeg skimte arbeidsutstyr.

– Burde jeg være her? Var stien stengt?

Kanskje skulle jeg snu. I hvert fall burde jeg lest på skiltet. Men så hadde jeg vært der 16. mai og da var det kun en advarsel om at du gikk på eget ansvar.

Noe som er så absolutt berettiget. For jeg var på vei opp på Reinebringen. Den siste delen opp til ryggen er bratt og full av løse stener. Derfor er det svært utrygt om noen går bak deg. Men fjellet var tomt, kanskje ikke så rart da klokken var kvart over fem på morgenen.

Noen minutter senere sto jeg på toppen. Det var en ubeskrivelig herlig følelse å nyte soloppgangen på Reinebringen for aller første gang uten noen andre rundt meg.

Det ble en magisk time.

lof-28
Kanskje Norges vakreste utsikt får man fra Reinebringen!
lof-24
Reinevatnet og Kjerkfjorden.
por-9
Solen står opp i horisonten over Reine. En soloppgang på Reinebringen må bare oppleves.

Deretter kom stresset. For dersom sherpaene skulle på jobb, så burde jeg komme meg ned. Litt før syv forlot jeg toppen. Nede i fjellsiden gikk jeg rett på sherpaene. Jeg hilste, men ikke alle blikkene var av den vennlige sorten.

Det var en tydelig beskjed å lese i ansiktene deres. Jeg hadde ikke lov å være der.

Vel nede gikk jeg rett på en vakt. 15 minutter senere tok vi hverandre i hånden etter det som ble en veldig hyggelig samtale. Godt snakketøy kan være en fordel i blant…

Og det visste seg at de kun hadde byttet ut advarselen med ulovlig ferdsel på det samme skiltet, dermed kunne man lett la være å lese det på nytt om man hadde vært der tidligere slik jeg hadde. Den dagen skulle de fly inn stein, så jeg forstår godt de ikke ville ha noen oppe i fjellet.

por-13
Olstinden speiler seg i sjøen.
por-11
Det klassiske turistbildet fra Reine.
por-14
Gule bygg preger Sakrisøy.

La oss skru tiden frem igjen noen timer. Til min våte ferd noen kilometer unna.

Midt på dagen var jeg altså blitt søkk våt. Og småsur. Turen var blitt ubehagelig. Den jævla soveposen dinglet konstant i veien for beina min og jeg fant ikke en god måte å feste den på. For sekk hadde jeg ikke med. Kun kamerabag.

Og det til tross for at jeg hadde planlagt å overnatte ved stranden i Horseid.

Vend i tide, det er ingen skam å snu heter fjellvettregel nummer åtte. Jeg er ekstremt sta når det kommer til å ta bilder. Det er omtrent umulig å få meg til å gi opp. Men midt oppe i fjellsiden, satte jeg meg ned. Litt bekymret var jeg også for været. Tåka lå lavt.

lof-49
Lav tåke ved Fageråvatnet. Stien gikk opp midt på bildet.

Nok var nok. Det her kan jeg ta igjen. En gang hvor jeg kan ta båten. Å, så det hadde smakt med en varm dusj, et glass vin og en god bok.

Et kvarter senere var jeg 50 meter lenger opp i fjellsiden. Staheten vant over den negative grinebiteren. Og det er aldri dumt å bestikke seg selv…

por-2
Aldri har smågodt smakt bedre enn akkurat da.

Turen til fots var 11 kilometer og den brukte jeg fem timer på. Det var heller ikke direkte folksomt. Tur/retur møtte jeg elleve personer, der kun ei var norsk.

Som dere forstår, jeg var ganske så nedbrutt da jeg kom frem. Alle musklene verket, jeg var våt på beina og utrolig sulten, men samtidig hadde jeg faktisk kommet meg dit på ren vilje.

Så oppdaget jeg at solen ikke ville gå ned over den fantastiske stranda. Jeg sank sammen i gresset. Var alt forgjeves?

Jeg så meg rundt. Det var så uendelig vakkert. Utrolig nok var vi kun tre personer på dette utrolige flotte stedet. Jeg, en amerikaner og en sveitser.

por-17
Fjellet Smeden troner over stranden ved Horseid.
por-18
Stranden ved Horseid er helt nydelig.
por-5
Den gigantiske stranden ved Horseid. Jeg overnattet under fjellet midt i bildet.
lof-58
Solnedgang ved Horseid.
lof-60
Unngikk akkurat å bli våt.

Som den vikingen jeg er, så sov jeg selvsagt under åpen himmel. Jeg våknet en del ganger, men himmelen var stjerneklar og bølgene slo inn i klippene, så ville jeg jo heller være våken enn i drømmeland.

Heldigvis hadde jeg funnet en liten grop, for neste morgen blåste det ganske så kraftig, men rett over ansiktet mitt.

por-3
Der tilbrakte jeg natten under åpen himmel ved Horseid.
por-5
Sliten, men lykkelig da jeg våknet neste morgen.

Jeg fikk en halv time på stranden for meg selv før jeg begynte på tilbaketuren. Jeg så ikke frem til det, men oppe i fjellpasset møtte denne utsikten meg, så da var alt glemt.

por-23
Panorama over Fagerådalen.
por-25
Fageråvatnet til venstre og Solbjørnvatnet til høyre.
por-26
Et lite vann og noen mektige fjell.
lof-78
Ryptinden speiler seg i Fageråvatnet.
lof-75
Ser mot brua over til Fredvang.

Neste mål, lørdag ettermiddag, var Kvalvika og Ryten. Men innerst inne visste jeg at Ryten røk. Det var ikke nok tid om jeg skulle rekke kveldens mål. For turen på 11 kilometer tok sin tid. Det ble nesten fem nye timer tilbake.

Kvalvika er uansett et magisk sted. Og noe strandliv var ikke mitt fokus. Og det var andre som var mer begeistret for det iskalde norskehavet enn meg.

por-27
Kvalvika.
lof-97
Flere hadde slått opp telt ved Kvalvika.
lof-84
Rakk et bilde før solen forsvant bak Kjerringa.
lof-95
Moltinden ruver bak stranden i Kvalvika.
lof-94
Kvalvika.
lof-92
Kvalvika.
lof-87
Denne jentegjengen våget seg ut i det iskalde vannet.
lof-88
Kanskje den beste måten å bade på når vannet er så kaldt.

Jeg kastet meg i bilen for å prøve å rekke solnedgangen ved Uttakleiv. Men tvang meg selv til et stopp ved brua mellom Fredvang og Ramberg. Litt lek med drona måtte jeg ta meg tid til.

DCIM100GOPROGOPR0408.JPG
Broen over til Fredvang fra Ramberg.
lof-40
Toppen av Volandstinden ses over skylaget.
lof-38
Stranden ved Ramberg.

Tiden går fort når man koser seg, så jeg kom i seneste laget til Uttakleiv, noe som gjorde at jeg ikke hadde tid til å lete etter et godt sted å forevige solnedgangen.

Av og til blir det ikke som planlagt. Det man kan lære av det og ta med seg videre, er at det ikke er så lurt å gape over for mye.

Ikke si det til noen, men det et råd jeg omtrent aldri hører på selv.

Har jeg bare noen få dager til rådighet i Lofoten, så vil jeg bare se og oppleve mest mulig. Det til tross for at jeg har vært der flere ganger. Norges vakreste område får en slik påvirkning på meg. Har du ikke vært der, så bør langt opp på prioriteringslisten. Det er umulig å ikke falle pladask.

lof-99
Det er ingen tvil om at Uttakleiv fortjener å bli kalt kjærlighetsstranden.
lof-103
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-101
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-105
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-108
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-113
Lys og mørke ved Vågan.
lof-112
Fargerikt i det solen har gått ned ved Vågan.
lof-110
Kvitholmen ved Vågan.

Lørdag kveld gikk jeg til sengs kl 23. For jeg måtte tidlig opp dersom sola ikke skulle ødelegge motivet. Først kl. 06 sto jeg opp, noe jeg fryktet ville bli for sent, men etter de to siste nettene hvor jeg knapt hadde fått sove, så sa kroppen ifra. Dermed ble det en time ekstra på øyet.

Smørdalskammen var målet, en fin og rolig tur opp til 437 moh, bortsett fra at jeg ble nok en gang søkkvåt på beina over myra. Og ja, jeg kom opp i seneste laget slik at solen hadde kommet mye lenger enn det jeg håpte. Dermed ble ikke bildene slik jeg sett føre meg på forhånd. Kanskje burde jeg oftere tenke på at det er turen som er viktigst.

For den er det. Turen er det viktigste. Så jeg klarte å legge fra meg kamera før jeg satte meg ned og bare koste meg med utsikten.

lof-116
Utsikten fra Smørdalskammen.
lof-114
Tatinden er midt i bildet mens bygda til høyre er Sennesvik.

Vel nede bestemte jeg meg for å dra til Myrland siden jeg aldri hadde vært der. At jeg måtte ta en omvei sørover igjen siden jeg allerede var på Leknes og skulle nordover, spilte ingen rolle. Tid hadde jeg nok av.

Jeg angret ikke. Nok en vakker strand i Lofoten. Best av alt, dem er så sykt mange av.

por-39
Storsandnessanden og i bakgrunnen troner Offersøykammen.

 

por-32
Campingturister er det overalt i Lofoten, også ved Storsandnessanden.
lof-124
Storsandnesstranden.

Da gjensto bare et stopp. Eggum. Et sted jeg har vært en gang før, men stranden der er nydelig.

Det er nok ikke vanskelig å forstå at jeg ville tilbake hit.

lof-140
Fyrlykta ved Eggum.
lof-137
Strandkos ved Eggum.
lof-135
De eneste fire menneskene jeg så på Eggum. September er en glimrende måned for en tur til Lofoten.
por-35
Stranden ved Eggum.

En liten svipptur ble det også innom Henningsvær. Men denne gangen ble det et veldig kort stopp. Turen gikk rett til fotballbanen.

For jeg måtte bare få inn en lite flytur til.

Stort vakre får man ikke omgivelsene for en fotballbane.

DCIM100GOPROGOPR0420.JPG
Idylliske Henningsvær, som har en av verdens vakreste beliggenheter for en fotballbane.

Jeg forlot Svolvær søndag kveld, svært tilfreds, selv om jeg så at skyene og fargene ville gi nok en fantastisk kveld og en utrolig solnedgang, men jeg tvang meg til å kjøre videre.

Jobben ventet i Tromsø mandag morgen. Jeg hadde uansett hatt tre ubeskrivelig flotte dager i det vakreste Norge har å tilby.

For de som ikke har fått nok, så har jo jeg selvsagt noen bilder til på lur:

por-12
Reine.
lof-14
Aina på vei ned med assistanse fra guiden.
lof-27
Reinebringen.
lof-25
Reine.
lof-26
Reine fra oven.
lof-37
Stranden ved Ramberg.
por-15
Fiskehjeller ved Ramberg.
por-16
Veien ut mot Fredvang.
lof-96
– Hvor skal vi sette opp teltet vårt? Ved Kvalvika.
por-28
Kvalvika.
lof-89
Badenymfer ved Kvalvika.
lof-56
Solnedgang ved Horseid.
lof-59
Solnedgang ved Horseid.
por-33
Storsandnesstranden.
lof-126
Storsandnesstranden med Offersøykammen til høyre.
por-38
Eggum.
lof-139
Eggum.
lof-141
Eggum.
lof-142
Eggum.
lof-133
Eggum.
por-29
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-100
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-90
Badenymfer.
lof-72
Utsikt mot Breiflogtinden.
lof-68
Horseid.
lof-66
Breiflogtinden.
lof-50
På vei ned mot Fageråvatnet.
lof-36
Nydelige høstfarger ved Straumsnes.
lof-48
Utsikt mot Selfjord.
lof-47
Selfjord.
lof-30
Reine med Olstinden i bakgrunnen.
lof-29
Reine fra Reinebringen.
lof-22
Reinevatnet ned til venstre og Kjerkfjorden rett frem.
por-4
Svolværgeita troner over Svolvær med sola i vest.
Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Enkel norsk nytelse

Lyst på en tur hvor du går kun noen få hundre meter, men får sett mye av det flotteste Nordvestlandet har å by på? Hopp ombord og bli med da vel!

Men du må stå opp tidlig. Og ikke bry deg om hva klokken blir. Jeg satt bak rattet syv minutter over halv seks om morgenen. Trøtt som ei fele etter et par timer søvn, men spent som en syvåring på julaften. Og det til tross for at hvert eneste sted jeg skulle besøke på min 465 kilometer lange tur hadde jeg vært før. Det ene stedet dro jeg til og med ukentlig til i en periode da jeg jobbet på Stranda for 18 år siden.

Ruta var klar, selv om jeg på forhånd var sikker på at tidsskjema kom til å ryke. Men helst ikke før jeg skulle krysse Hjørundfjorden. Jeg startet utenfor barndomshjemmet på Vartdal og parkerte noen minutter etter skjema ved på Sæbø (som vil være et perfekt sted å starte din tur).

Den eneste aktiviteten som ville gi svette og banning var turen opp Gunnarråsa til Fredbua. Flere ganger vurderte jeg å snu. For det var en kamp mot klokka.

Men jeg kom meg opp. For jeg er heldigvis sta. Heiv opp utstyret og begynte å ta bilder.

rtrip
Utsikten fra Fredbua over Hjørundfjorden er fantastisk. Den finner du 365moh på veien opp Gunnarråsa.

Så stressa var jeg at jeg glemte å sjekket motivet etter det første bildet. Fem minutter senere kom lyspæren opp og jeg flyttet på kamera. Så på plass med ræva på husken. Men da hadde plutselig tåka dukket opp.

rtrip-2
Kroppen min kom seg litt høyere da jeg flyttet kamera lavere, men da var tåka kommet. Det skjedde i løpet av et lite minutt.

Klokken gikk altfor fort. Jeg hadde kun vært der i ti minutt og det var 15 minutter til ferga gikk 07:15. Mistet jeg den, ville det meste gå til helvete siden den neste gikk en time senere. Jeg begynte å løpe nedover. Litt yr om natten hadde gjort det sleipt og vått og kun flaks gjorde at jeg ikke havnet på trynet fire-fem ganger.

Ti minutter senere og jeg var nede. Jeg kunne pustet lettet ut. Tre minutter til ferga gikk og ett minutt å kjøre til fergeleiet.

Jeg la inn denne turen opp til Fredbua kun for bildets skyld.  Jeg skrev at du knapt skal bevege deg langt fra bilen, og da var tanken at du skal kutte ut denne gåturen, for det er nok av vakre steder å oppleve ellers på turen.

Et par stopp i starten av Norangsdalen ble det. Ved Lygnstølvatnet hadde jeg planer om et bad. Jeg skulle ned til sætra på bunnen av vannet. Men jeg feiget ut. La oss bare si at jeg fryktet for tidsskjemaet…

Jeg vasset så vannet rakk meg til knærne og det holdt denne dagen.

rtrip-3
Over brua går en av stiene som fører til Slogen som ligger oppe til venstre i bildet.
rtrip-5
Sætra ligger under vann i Lygnstølvatnet etter at et ras demmet opp Norangselva i 1908.

Så gikk turen videre opp den trange og vakre Norangsdalen. Det var ikke et menneske å se, så idyllen var komplett. Målet var de to sætrene som ikke ligger langt fra hverandre.

Den første, Stavbergsætra, er rett ved veien og den andre, Urasætra, ligger bare 200 meter fra veien.

rtrip-7
Stavbergsætra i Norangsdalen.
rtrip-9
Mamma sau var ikke altfor glad i å bli forstyrret.
rtrip-17
Man blir liten i det majestetiske landskapet ved Urasætra i Norangsdalen.
rtrip-14
Urasætra, Norangsdalen.
rtrip-10
Steile og mektige fjell ved Urasætra i Norangsdalen.
rtrip-13
Jeg fikk selskap på Urasætra, men de gikk rett videre da de så meg…

Neste mål var Lovatnet. Eneste bekymring nå var at tiden hadde gått litt fort i Norangsdalen. Slik blir det når man tar 100 bilder av det samme motivet før man blir fornøyd.

Solen hadde kommet litt langt. For de som er veldig interessert i foto så kan jeg anbefale appen SunCalc.net, som er genial. Den er gull med tanke på å planlegge både soloppgang og solnedgang. Selv om solen var rett i mot,  så knipset jeg noen bilder før jeg sa meg fornøyd.

I og med to gigantiske turistskip lå ute i fjorden, så var turiststrømmen enorm. Og møte med buss etter buss på en vei som kun takler en bil i bredden var nok til at jeg snudde ved Breng seter.

rtrip-18
Solen rett i mot i enden av Lovatnet.
rtrip-105
Når solen står slik på himmelen er det greit å utnytte litt det naturen har å by på for å sola til å fungere.
rtrip-106
Lovatnet.
rtrip-107
Idylliske Breng seter.
rtrip-25
Breng seter.
rtrip-26
Breng seter, Lovatnet.
rtrip-27
Litt nasjonalisme er jo det lov å vise.
rtrip-30
Solen gir i alle fra seg gode skygger. Lovatnet.
rtrip-31
Lovatnet.

På veien tilbake stoppet jeg ved denne perlen som jeg hadde lagt merke til på vei inn i dalen. Naturlig nok ble det ingen tur over broen. Den var avstengt og så skrøpelig at det ikke fristet å havne i elven akkurat.

Selv om et bad hadde vært forfriskende, men kanskje ikke akkurat der…

rtrip-108
Avstengt bro over Loelva.
rtrip-33
Loelva.
rtrip-34
Bro over Loelva.

Deretter sto Stryn og droneflyging på programmet. Jeg hadde håp om å komme høyere opp, men likevel er det kult å se det man normalt ikke får muligheten til uten å gå i fjellet.

En bonde på traktor stoppet opp, så jeg tenkte umiddelbart at nå vanket det kjeft siden jeg var på annen manns eiendom. Jeg stålsatte meg, men han var bare ekstremt nysgjerrig på dronen. Ti minutter senere dro jeg videre med et glimrende fjelltips som jeg skal benytte meg av ved en senere anledning som jeg tror kommer til å gi episke bilder av Stryn.

DCIM102GOPROGOPR2788.JPG
Stryneelva slynger seg nedover dalen mot Stryn.

 

rtrip-36
Et bilde jeg bare måtte ha. Det var jo bare å spørre pent om lov.
rtrip-37
Kanskje ba han om at det var på tide med flere Flo-spillere på høyt nivå igjen. Bygda hvor blant annet Tore André, Håvard og Jostein Flo kommer fra ser man i bakgrunnen.
rtrip-39
Hjelle.

Ved Hjelle sto to jenter og haiket. Selvsagt tok jeg de på. Litt selskap skader aldri. Veena og Kate var fra London og skulle rekke båten fra Geiranger til Ålesund som hadde avgang kl. 16.

Det passet dem selvsagt utmerket at det var nettopp Geiranger som var neste post på programmet mitt. Så lenge de ikke hadde noe imot at vi tok en liten avstikker opp på Dalsnibba.

– Kjør på, vi har god tid, sa Kate.

rtrip-109
Hurtigruten i ferd med å forlate Geiranger.
rtrip-110
Utsikt fra Dalsnibba.
rtrip-46
To cruiseship var på besøk denne dagen. Ørnesvingene er eneste vei ut på vinteren.
rtrip-103
SMILE! Dalsnibba, Geiranger.
rtrip-50
Veena poserer for Kate på Dalsnibba.
rtrip-54
Kate poserer for Veena på Dalsnibba.
rtrip-111
De to jentene klarte å overtale meg til å stille opp på bilde og da kunne jeg nå ikke si nei. Men da med ryggen mot kamera 🙂 Utsikten fra Dalsnibba er uansett det viktigste!

Klokken 15:25 startet vi på turen ned. God tid tenkte jeg.

Så havnet vi bak en buss ved Djupvasshytta.

Minuttene rant.

– Jeg tror vi har dårlig tid, sa Kate forsiktig og helt klart bekymret.

– Du må forbi bussen.

Mellom den og meg var det to motorsykler og en bil. Navigasjonen vekslet mellom 15:59 og 16:01.

– Vi har heller ikke kjøpt billettene enda, nevnte hun plutselig.

Fem minutter senere. To strekninger. Og bussen var bak oss. Deretter gikk det greit. Veldig greit. Vi var nede i veldig god tid. Hele seks minutter før avgang.

– We made it!!! Thank you so much, we cannot thank you enough 😄🙏🏾🙏🏾 kom det på melding noen minutter senere.

Nå tok jeg livet med ro. Liten spasertur i sentrum, mat og så fikk jeg hilst på en god venninne som bor i Geiranger før det ble litt moro for høydeskrekken.

rtrip-112
Elva har akkurat passert Storfossen i Geiranger.
rtrip-60
Storfossen, Geiranger.
rtrip-61
En fantastisk gåvei gjør det mulig å komme svært nær Storfossen.
rtrip-62
Både mennesker og dyr blir små ved siden av cruiseshipene i Geiranger.
rtrip-63
Både små og store båter i Geiranger.

Først gikk turen til Vesterås. Et kort gåtur og du har kanskje den råeste utsikten i Geiranger.

Suget i magen er ekstremt. Et fall her og asfalten i Geiranger sentrum er neste stoppested. Men det er godt sikret med gjerde så man føler seg trygg.

rtrip-64
Ett steg og så er man tilbake i sentrum av Geiranger 😉
rtrip-66
Langt ned til sentrum av Geiranger.
rtrip-67
Det er ingen overdrivelse å påpeke at det er sykt mange turister i Geiranger om sommeren.
rtrip-69
Det er populært blant båteierne på Sunnmøre å ta turen inn til Geiranger.
rtrip-70
Så søt! Møtte denne Alpakkaen ved Vesterås i Geiranger.

Men jeg kunne ikke dra før jeg stakk innom Flydalsjuvet.

Jeg skulle vente på at noen skulle gå utpå kanten. Og det skjedde fort, for det tok kun fem minutter før disse to personer gikk ut. Men skrekken min var likevel så sterk at jeg ikke fikk skikkelig skarphet på de to ute på kanten, for jeg sleit med å konsentrere meg om å ta bildet. Å sitte på den kanten, ja det er ikke annet enn pur galskap.

Og så gjorde jeg noe jeg har lovd meg selv at jeg aldri skulle gjøre. Jeg gikk ut der selv. Og ja, jeg er ikke stolt over å ha gjort det selv om jeg sto en meter inne. Jeg sa nei to ganger til tilbudet å bli tatt bilde av, men på det tredje sa jeg at jeg kunne gå bort og se.

Så ja, dessverre er jeg en av tullingene som gjør det man ikke skal på Flydalsjuvet. Beklager…

rtrip-73
Å sitte på den kanten. Fatter ikke at folk tør. Flydalsjuvet.
rtrip-75
Da ble jeg en av tullingene som gjør ting man ikke skal ved Flydalsjuvet. Sto en meter inne og som man kan se haller kroppen min innover i terrenget.
rtrip-77
Utsikt mot Geiranger fra Ørnesvingene.

Mer flaks hadde jeg da jeg tok ferga Eidsdal-Linge. Ikke hadde jeg sjekket tidene, men jeg kom dit 20:03. Neste avgang var 20:05. Deretter 20:45…

Dermed fikk jeg tatt noen få bilder på Gudbrandsjuvet før solen forsvant. Et rått sted, rett ved riksveien. Kreftene til elva er brutale akkurat her.

rtrip-81
Gudbrandsjuvet er et fantastisk flott sted. En av mine absolutte favoritter på Sunnmøre.
rtrip-82
Det er utrolig bra tilrettelagt ved Gudbrandsjuvet.
rtrip-79
Det er ingen tvil om at det er voldsomme krefter i sving ved Gudbrandsjuvet.
rtrip-113
Trangt om plassen for de enorme vannmassene ved Gudbrandsjuvet.

Hele turen ble avsluttet på Trollstigen selv om mørket var i ferd med å senke seg. Jeg nådde frem, men som forventet hadde turen tatt lenger tid enn planlagt.

I mitt mest optimistiske øyeblikk kvelden før tenkte jeg at jeg også skulle rekke å komme meg opp til utkikkspunktet Rampestreken i Åndalsnes. Vel, det var jeg ikke i nærheten av å klare.

Men uansett hadde jeg rukket over svært mye i løpet av en svært lang sommerdag.

rtrip-86
Fjellet Bispen ved Trollstigen.
rtrip-87
Velkomstsenteret ved Trollstigen.
rtrip-88
Velkomstsenteret ved Trollstigen.
rtrip-97
Velkomstsenteret ved Trollstigen nok en gang.
rtrip-90
Trollstigen
rtrip-93
Elv og vei skaper magi ved Trollstigen.
rtrip-94
Fjelltoppene Bispen til venstre og Kongen til høyre.
rtrip-95
Trollstigen.
rtrip-96
To motorsykler på vei ned Trollstigen.
rtrip-98
Mye vann selv midt på sommeren i elva ved Trollstigen.

Klokken 01:45 var jeg i seng. Strålende fornøyd og overlykkelig etter en roadtrip i «bakgården» til hvor jeg vokste opp. En tur jeg anbefaler på det sterkeste. Men kanskje greit å droppe turen opp til Fredbua. Ellers er resten av stedene bare kos å oppsøke!

God tur!

Avslutter med et bilde som ble tatt et par dager senere. Passerte her i dagslys i motsetning til da jeg tok den 465 km lange kjøreturen.

rtrip-102
Ser mot fergekaia på Solevåg med Hjørundfjorden i bakgrunnen. Molladalstidene er til høyre i bildet.

PS! Min rute var: Vartdal-Sæbø-Norangsdalen-Lovatnet-Stryn-Hjelle-Dalsnibba-Geiranger-Gudbrandsjuvet-Trollstigen-Åndalsnes-Vartdal. Jeg kjørte en Tesla og ladet litt i Stryn (45 min under lunsj) samt på Superlader i Åndalsnes. 

Kategorier
Finnmark Norge

Sørvær rocker!

rock-101

Tenk at jeg kunne være i tvil om jeg skulle dra. Og gått glipp av årets råeste helg hvor forelskelsene sto i kø!

I flere år har jeg hørt historiene om Sørvær og det en spesiell helg i juli kan gi deg av opplevelser. Min gode venn Jørgen Hjertsen har skryt stedet og Sørøyrocken, hvor han har vært og er konferansier for, opp i skyene. I år passet det endelig. Jeg skulle få ta del i magien.

Men kropp og hodet var ikke på plass i timene før avreise. Gikk det hele i vasken? Skulle jeg bli hjemme? Planlagt avreise var halv seks på ettermiddagen. Klokken ble syv, åtte og ni og jeg lå fortsatt på sofaen.

Halv elleve tråkket jeg gassen i bånn og forlot Tromsø. Like før klokken bikket fire på natten var jeg på Kvænangsfjellet. Og utsikten gjorde at alt det negative som hadde tatt over kropp og sjel den dagen forsvant på sekunder. Ikke så overraskende, for er det ikke slik at man aldri angrer om man klarer å komme seg opp av sofaen? Naturen kurerer i alle fall det meste hos meg.

rock-9
På Kvænangsfjellet. Måtte ned på kanten og hoppe litt. Greit med litt trim langt på natt.
rock-4
Sola titter frem mellom de svært mørke skyene og lyser opp den ene snøfangeren på Kvænangsfjellet.
rock-5
Heldigvis ikke en eneste bil å se den tiden jeg tilbrakte oppe på Kvænangsfjellet.

At jeg trengte søvn var fortsatt glemt i det jeg stoppet ved brua ved Sørstraumen. Nilsemann med kamera i hånden, ja da kan nesten verden gå under like ved siden av. Fokus er på kun en ting. Motivet.

rock-12
Herlig gjenspeiling av brua ved Sørstraumen.
rock-13
Gjenspeiling av brua ved Sørstraumen klokken 05 om morgenen.

Vel fremme i Hasvik noen timer senere ventet en minibuss. For en start. Historier kom på løpende band fra den eminente sjåføren Tor Arne, og de var like interessante som naturen var vakker. 36 kilometer vei binder øst med vest på sørsiden av Sørøya. En nydelig reise som jeg en gang håper å ta i eget tempo.

Men det beste ventet. Sørvær.

Så idyllisk at jeg ble litt uhøflig. For jeg så fjellet som ventet. Bare 200 meter unna. En time senere trasket jeg opp den bratte fjellsiden og forlot huset som skulle være mitt ly over hodet de neste dagene.

 

rock-104
Båten som ønsket velkommen til Sørvær ble mitt startsted for fjellturen.
rock-105
Var brattere enn det så ut fra havnivå.
rock-97
Ser ned mot Sørvær i idylliske omgivelser.
rock-32
Solen har funnet et litt hull i det mørke skydekket og lyser ned mot Sørvær mens hurtigbåten er på vei mot kai med festivalgjester til Sørøyrocken.

Jeg gikk uten vann og mat selv om jeg ble tilbudt det jeg trengte av vertskapet. Men jeg skulle bare være borte i fem minutter. Tre og en halv time senere sto jeg inne i stua igjen…

Resten av helga besto i å være sosial. Noe som var enkelt, i det som er den mest uformelle festivalen jeg har vært på. Her var alle venner, uansett alder, klær, kjønn eller tilstand.

PS! Jeg sneik meg til et par fototurer til, men ikke si det til noen. Litt alenetid med kameraet måtte til, så det ikke kom til å savne meg for mye…

Så hva jeg ble forelsket i?

Veistykket mellom Hasvik og Sørvær, utsikten fra kanten av Skjolden, de fem reinene som holdt oppvisning på fjellet, nye og gamle venner som jeg både klemmet og lo sammen med gang på gang, kjente og mindre kjente artister som løftet taket på Tørrfiskloftet, Snow in June på avslutningskonsert da de fremførte «Human» av Rag’n’ Bone Man, tårene som presset på når Bjørn Eidsvåg avsluttet med «Jeg ser», fiskesuppa og torskekjakene til Gulli, Jaloviina som ble jeg ble introdusert av spandable Roger og alle smil fra menneskene som var på Sørvær denne helga.

rock-70
Fyrlykt ved Sørvær.
rock-78
Ups, litt mage der visstnok. Slik går det når man er i strålende humør på festival og skal ta bilder selv og det ble med det ene forsøket…
rock-48
Denne karen måtte vise hvem som er sjef på fjellet.
rock-95
I kjelleren til Cato og Gulli var det alltid gode mennesker og herlig stemning!

Med andre ord, en helg som aldri bli glemt.

Og sist, men ikke minst:

Tusen, tusen takk til Cato og Gulli. Jeg har knapt ord for deres gjestfrihet. Dere åpnet deres hjem til meg, en vilt fremmed. Fra første øyeblikk følte jeg meg velkommen og det var som å komme hjem til mine egne foreldre. Hvem ellers enn «din mor» vil gi deg klar beskjed om å ta av det ferske brødet i stedet for gamle brødet som ikke var oppspist enda. Dere var i høyeste grad med å skape en unik helg. Jeg er evig takknemlig og anser meg som svært heldig som fikk æren av å bo i deres hjem.

Og så har vi nachspielene i kjelleren deres. Ja, hvordan skal jeg beskrive dem? 150 mennesker til stede både natt til lørdag og søndag med artister og DJ. Tidenes råeste!!!

Cato og Gulli, dere er begge one of a kind!

Sørvær, I’ll be back!

Noen flere bilder:

rock-52
På kaia i Sørvær.
rock-92
Et kunstverk av en fuglekasse.
rock-45
Enda et bilde av en sjefen.
rock-50
Blå himmel! Et sjeldent syn denne helgen, men ingen lot det påvirke humøret.
rock-82
Snow in June leverte en nydelig konsert i kirka.
rock-84
Dessverre ble det ingen konserter i fiskehjellene i år, men kanskje bedre lykke neste år.
rock-55
Stille midt på dag i Sørvær.
rock-71
En kråkebolle har måttet ofre livet ved fyrlykta på Sørvær.
rock-81
Fiskebåtene lå inne ved kai under Sørøyrocken.
rock-68
Nedenfra og opp.
rock-76
Idyllen råder ved Sørvær.
rock-36
Reinsdyr så man mye av oppe på fjellet.
rock-37
Sørvær.
rock-29
Sørvær.
rock-42
Utsikt ned mot Darup.
rock-41
Bare ruiner igjen ved Darup.
rock-90
Fargerik festivalcamp.
rock-94
Blomstrer godt i Sørvær.
rock-107
Ha trengt en liten oppussing det bygget.
rock-51
Det er ikke bredden, men lengden det kommer an på…
rock-30
Nok et bilde ned mot Sørvær. Men et så vakkert sted kan man se om og om igjen med små variasjoner.
rock-39
Nok et bilde av en rein.

Og skiltene var noe helt for seg selv:

rock-59

rock-60

rock-64

rock-65

rock-66

rock-86

rock-87

rock-89

rock-93

rock-77.jpg

Kategorier
Norge Troms

Et magisk døgn i eventyrland

Tre fjellturer. Årets første bad i havet. Nye venner. Eventyrøya Senja leverte så til de grader i løpet av 24 fantastiske timer.

Men før jeg kom i gang hadde surleppa dukket opp.

Plutselig ble en avtale på jobb flyttet til et nytt tidspunkt og tidsskjemaet mitt sprakk. Tilbake på kontoret var jeg irritert på kollegaen som sa ja til endringen. For jeg mistet ferga jeg skulle ta på Brensholmen. Den neste gikk først to timer senere.

Har det hendt at du har gitt råd og i neste øyeblikk så har det helt gått i glemmeboka siden det er snakk om deg selv? Et av mine favorittråd er: Det som har skjedd kan du som regel ikke fått gjort noe med. Gå videre.

På veien fra Tromsø til Brensholmen kom irritasjonen tilbake gang på gang. Kanskje jeg burde hørt på mitt eget råd. Men neida, leppa var fortsatt mer ned enn opp. Jeg var som et barn som hadde fått nei til is i butikken. Surken…

Hvorfor? Jeg var jo ikke stresset. Hadde jo hele helga fri. Så hva gjorde to timer fra eller til?

Det var tåpelig av meg. Så det er bare å legge seg langflat:

– Jeg beklager irritasjonen og må heller si tusen takk. For forsinkelsen ble i stedet en velsignelse. Jeg er svært takknemlig!

Den amerikanske familien som sto bak meg i køen med bobil ble nok også takknemlig. De fikk nemlig mange gode råd om steder de måtte besøkte på turen til Senja, Vesterålen, Lofoten og Vestlandet mens vi pratet før og under fergeturen.

Selvsagt ble det et lite obligatorisk stopp ved rasteplassen Tungeneset, som har et toalett som kostet 1,5 millioner kroner å bygge. Det er laget en gangvei i sibirisk lerk på veien ut til svaberget. Et sted perfekt for litt fotolek foran de taggete Okshornan.

senja-3
Tungeneset er garantert å gi deg en ny opplevelse hver gang.
senja-4
Fikk det til på fjerde forsøk der jeg løp att og frem siden fjernkontrollen sviktet meg.
senja-2
Okshornan

Vel fremme ved kirka i Skaland var smilet på plass igjen for godt. Nå sto endelig Husfjellet for tur. Bilder på Instagram har gjort at jeg har siklet lenge på denne toppen.

Jeg hadde ikke gått mer enn 500 meter før jeg tok igjen en far og hans datter. I fjellet prater vi nordmenn heldigvis med hverandre. Fem minutter senere viste det seg at jeg følger datteren Therese på Instagram. Og jeg kjente eldstedatteren som bor i Tromsø. Hun har tidligere invitert meg til å besøke faren Leif-Gunnars sted på Senja. Livet er herlig tilfeldig iblant.

Sa jeg forresten at det er herlig med forsinkelser…

nytt-2
På vei opp til Husfjellet. Hamn i Senja er til venstre i bildet.
senja-8
Målet Husfjellet oppe til venstre. Tungeneset midt i bildet.

En person som deler min lidenskap for foto og en som er like glad i å prate som meg. Jeg kunne ikke fått bedre selskap opp til toppen av Husfjellet. Utrolig nok var vi alle like spente på hva som ventet, for selv om de to bodde på eventyrøya, så hadde de aldri vært på denne toppen.

Og den levde til forventningene. Utsikten kan måle seg med det beste av det jeg har opplevd i Lofoten og på Sunnmøre.

senja-16
Husfjellet på Senja. Et menneske blir liten i slike mektige omgivelser.

 

senja-13
Mektig skue. Sto selv på den steinen og skal love at høydeskrekken kicket inn. Syk følelse.
senja-24
Utsikten vestover.
senja-27
Hver sin lyst…
senja-32
Havtåka omfavner Okshornan.
nytt-15
Det er så bratt ned som det ser ut som og steinen hadde knapt mer plass enn at man kunne plassere sine to bein der.

Høydeskrekken fikk virkelig satt seg på prøve. På toppen på bildet over går det mange hundre meter ned. Steinen jeg sto på var kanskje 70 centimeter lang og 50 bred. Blikket mitt gikk kun en gang ned mot beina…

Disse bildene derfra er dog ikke av meg.

Leif-Gunnar og Therese takket for seg og gikk ned en liten stund etter midnatt.

– Jeg må bare sitte litt til, sa jeg.

Litt til ble til tre timer.

Først fikk jeg heldigvis disse tre til å posere for meg da jeg gikk bort på toppen igjen, men uten å klarte opp på den. Det var det heldigvis ikke behov for.

senja
Litt posering på Husfjellet måtte til.
senja-36
Midnattsol på Husfjellet.
senja-40
Utsikten fra Husfjellet denne kvelden var ubeskrivelig vakker.

Deretter ble jeg sittende lenge helt alene. Det føltes himmelsk ut. Det var jo så ufattelig vakkert. Bedre følelse enn å sitte på en topp og bare se på solen over fjellene og havtåka finnes knapt. Best av alt, den følelsen er gratis bortsett fra svette og såre muskler. Men sistnevnte har jo bare godt å bli brukt litt. Jeg kunne lett ha blitt der hele natten.

Selv om det var herlig å være alene, så kom heldigvis et følge på fire personer og en hund opp et par timer etter midnatt. Og det gjorde at kameraet ble tatt frem igjen. Fotograferingen ble plutselig mye mer interessent.

senja-50
En firbeint hadde også tatt turen denne natta.

Halv fem om morgenen var jeg ved bilen, og så satte jeg kurs for Hamn i Senja. Jeg var trøtt, men ikke mett. Så jeg lot kamera være i fred og bare satt og så utover havet.

Halv syv, i det nok mange normalt står opp, trakk jeg soveposen opp over hodet. Det var på tide å lukke øynene. Det ble ikke all verden med søvn, så fire timer var jeg oppe på beina igjen. Utsikten var neste mål.

Å kalle det en fjelltopp er en kraftig overdrivelse, det var rettere sagt en knaus siden jeg var kun 126 moh. Men nok opp i høyden for å få se det jeg ønsket.

senja-66
Hamn i Senja
senja-67
Hytta ligger idyllisk til.
nytt-13
Ikke den tryggeste broen jeg har gått på.

Deretter var målet å bade. Årets første bad. Så da gikk turen til den utrolige vakre stranden ved Bøvær. Og det var bare en ting som ville sikre at jeg badet. Jeg måtte ha videobevis.

Dermed gikk dronen opp i lufta. Så jeg lot den henge fem meter oppe mens jeg løp uti og dukket under.

Såååååå forfriskende. Såååååå jævla kaldt. Men jeg hadde badet på 69 grader nord!

Havtåka hadde kommet inn i morgentimene og fjelltoppene lå godt skjult. Det fikk meg til å glise. Det gjorde at neste mål ble bestemt der og da.

Jeg kjørte til Fjordgård. Tåka lå fortsatt langt nede. Ville jeg rekke det? Likevel tok jeg meg tid til et fotostopp til ved Bergsbotn.

nytt-14
Utkikkspunktet over Bergsbotn.

Sårheten i beina ble fort glemt da jeg trasket meg oppover mot Hesten. Fort gikk det ikke, men det var ikke aktuelt å ta pauser, selv om kroppen ikke spilte helt på lag.

Vel halvveis møtte jeg tre kvinner.

– Hvordan var utsikten fra Hesten? Må jeg helt opp for å komme over tåken?

– Du må helt opp. Dessverre er det tåke der. Vi var på fjellet i to-tre timer og tåken var der hele tiden.

– Så fantastisk, svarte jeg og de så rart på meg.

– Jeg har vært der før under andre forhold og nå vil jeg ha tåken på bildene, forklarte jeg.

Så jaget jeg videre oppover. Nå ble det pauser. Lite søvn og turen kvelden før tok på. Men jeg hadde ikke valg selv om beina var som gelé. Etter 55 minutter sto jeg på toppen av Hesten og Segla lå til øst for meg.

Tåken var jo nesten forsvunnet. Den lå bare i Mefjorden. Ellers hadde den løst seg opp. Skuffelsen var stor, men et par bilder ble tatt.

ishavs-3
Bare litt tåke i Mefjorden og hele Segla er synlig.
ishavs-2
Da jeg startet i Fjordgård nede til venstre kunne jeg ikke se Segla på grunn av tåka.

Så satte jeg meg ned og ventet. Hvis det er en ting jeg har lært meg, så er det at det er en ekstremt viktig egenskap å være tålmodig på fototur. I hvert fall i det man er fremme ved målet. Jeg ble sittende og stirre. Utover mot havet. Kunne jeg ha hellet med meg? Det så lovende ut, for det lå en hvit vegg der ute og ventet.

30 minutter senere rullet tåken innover fjordene igjen og det er er et fascinerende skue som du kan se på videoen under.

Det blir ikke mye bedre enn slik som det ble på bildet under. Man kan skimte Fjordgård som blir lyst opp av sola og Segla som majestetisk står i giv akt mens det er tåke på alle kanter.

nytt
Sola har en åpning og lyser opp Fjordgård, bygda ved foten av Segla.
ishavs-6
Nyter Segla (639moh) fra Hesten (556moh).
ishavs-8
Midt i bildet troner Inste Kongen, et av tre fjell som utgjør trioen Kongan.
ishavs-17
Det ble ikke topptur på Segla denne gangen.

Etter tre timer var det på tide å gå ned. Tromsø ventet. Men Senja hadde en overraskelse til på lur. For de 24 timene på Senja ble avsluttet hos min nye venn, Leif-Gunnar. Jeg ble nemlig invitert på kakao og hjemmelaget brød foran bålpanna på Gibostad.

En perfekt avslutning på et innholdsrikt døgn, som jeg lever lenge på.

Mitt eget lille eventyr på Senja.

474E6C51-A589-479C-B6B7-B7BE0432CDA6
Varmen gjorde godt for kropp og sjel.

Noen flere bilder:

senja-38
Posering på Husfjellet.
senja-11
Mange spennende tinder som frister i bakgrunnen.
senja-9
Litjebrusen og Storbrusen er de to toppene til høyre og bygda man så vidt ser er Steinfjord. Den spisse tinden er Luttinden på 759moh.
nytt-3
Tar bilde av en fotograf som tar bilde av en annen fotograf som tar bilde av naturen.
senja-21
Noen har det tydeligvis moro.
nytt-8
En av de fire har absolutt ingen interesse av å ta bilder.
nytt-10
Erstattet øyet med sola.
nytt-7
Tid for selfie på Husfjellet.
senja-28
Utsikt man aldri blir lei av.
senja-29
Okshornan nektet tåka å passere.
senja-34
Leif-Gunnar og Therese vinker farvel for denne gang.
senja-48
Noen fortrekker å ikke ta bilder, men stiller villig opp på bilder.
senja-56
Er det rart at man blir forelsket i Senja?
senja-63
Tid for å gå ned, for klokken har blitt halv fire på natten.
senja-68
Testet den broen litt senere, og den holdt mål, så vidt.
nytt-12
Hamn i Senja
ishavs-7
Godt man ikke kunne se havet langt der nede.
ishavs-9
Havtåka ruller inn Mefjorden.
ishavs-11
Segla.
ishavs-13
Tåka er på full fart inn og i ferd med å ta over landskapet.
nytt-17
En dag skal jeg opp på Inste Kongen, i midten av bildet.
nytt-9
Vi velger forskjellige motiver.
nytt-11
En som fort fant roen på toppen.
nytt-16
Straumsnes bro klokka halv seks om morgenen.
Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Satte høydeskrekken på prøve

paaske19-19
Hjertet banket heftig da jeg satt på kanten av Johan Skytt.

Sunnmøre sitt svar på Trolltunga har vært et mål i mange år. Nå var det tid for å teste høydeskrekken.

Først som sist, dette er et tilfelle av at det ikke er størrelsen det kommer an på. Trolltunga har litt andre dimensjoner enn det Johan Skytt på Alnes på Godøy har. Men for en som kjente redselen allerede nede i fjæresteinene da han så opp på steinen som sto rett ut i luften 500 meter lenger oppe i fjellsiden, så var det helt greit at Johan Skytt er en smågutt mot tunga til trollet.

For jeg har fått panikk før. På Skamtind i Tromsø frøs alt av sunn fornuft og jeg turte ikke bevege meg av flekken. Uten hjelp, hadde jeg ikke kommet meg ned…

Turen opp gikk i behagelig tempo med Alnes og Atlanterhavet som bakteppe.

paaske19-15
Alnes, Godøy

paaske19-16

Vel fremme med Johan Skytt (497moh), føk pulsen i været. Steinen som gikk fem meter ut i løse lufta, var smal og selvsagt var det smaleste punktet i det man gikk ut på steinen. Jeg ble kvalm og det knøt seg i magen. Vil jeg meg selv så vondt?

Men alt for et bilde.

Det var bare å sette opp kameraet på stativet. Og allerede andre gang satte jeg meg ned ytterst på kanten. Med min høydeskrekk så skulle ikke det være mulig. Det var jo minst 300 meter rett ned til fjellrøysa. Men jeg satt meg ned på ræva. Noe jeg var sikker på at jeg aldri komme til å tørre å gjøre. Jeg må innrømme jeg var litt stolt over meg selv da. Men det tok ikke mange sekundene før jeg var oppe på beina igjen.

Fire ganger gikk jeg ut. Før jeg sa meg fornøyd.

paaske19-20paaske19-21

Deretter avsluttet jeg dagen ved stranda på Alnes. Solen prøvde å komme frem blant skyene, men selv om den ikke lykkes helt ble det en strålende avslutning på en magisk kveld.

orn-4
Solnedgang ved Alnes, Godøy.

paaske19-26paaske19-28

paaske19-32
Alnes, Godøy

paaske19-34paaske19-35

paaske19-36
Alnes, Godøy

paaske19-37

Ålesund

Et par dager før tok meg en liten avstikker til byen og gikk de berømte trappetrinnene opp til Fjellstua på Aksla. Både før og etter ble det noen bilder av Molja Fyr. Nå ble ikke bildene helt slik jeg hadde tenkt oppe fra trappa, men selvsagt var det flere som var i samme ærend der oppe, så da fikk man bare nøye seg med den plassen som var ledig.

 

paaske19-5
Solnedgang, Ålesund

paaske19-4

orn

orn-2

paaske19-14
Molja Fyr, Ålesund.

paaske19-kopi

Lidaveten

Den siste turen i påskeferien hjemme på Sunnmøre gikk til en flott topp, som jeg utrolig nok aldri hadde vært oppe på før. Lidaveten (592 moh) ligger midt i smørøyet ytterst på Berkneshalvøya. Hele fem fjorder kan ses fra toppen og uansett hvilken retning du retter blikket, så er utsikten helt rå.

En helt perfekt avslutning på en herlig uke hjemme på Sunnmøre.

orn-5
Ørsta sett fra stien opp til Lidaveten.

orn-11orn-7orn-8orn-6orn-12

 

 

 

 

 

 

Kategorier
Norge Troms

Stilte opp som fotomodell

tre-1-2
Solnedgang i Kvalvika ved Tromvik.

Denne kvelden sa jeg noe motvillig ja til å være modell. I en trang våtdrakt. Når du har 90 kilo å drasse på så er det ikke akkurat det man har lyst å ha på seg.

Men heldigvis var det motlys. Og jeg stilte tross alt opp for meg selv. Litt lettere å si ja da.

Destinasjonen var Kvalvika like før Tromvik på yttersia av Kvaløya. Et sted jeg har vært en gang før. Men denne gangen tok jeg med våtdrakt og fiskestang når jeg skulle leke modell.

Og først som sist, jeg må innrømme at det var litt moro, selv om jeg ikke akkurat blir berømt eller rik av den innholdsrike og lange modellkarrieren min…

tre-1-16
Rett før sola går ned på yttersia av Kvaløya.

tre-1-4

tre-1-26

tre-1-51

Det ble en nydelig kveld. En av de vakreste i hele året. En av typen man lever lenge på nå når høsten nå gjør sitt inntog.

Det er ikke rart man blir forelsket i Yttersia 🙂

tre-1
Sola er i ferd med å forsvinne denne vakre kvelden på yttersia av Kvaløya i Tromsø.

 

Men 70 grader nord er ikke alltid det beste stedet å være i sjøen på. Med vårdrakt på eller ikke. Jeg var flere ganger ute i sjøen med vannlinjen opp mot brystkassa og etter to timer var heldigvis moroa over. Da skalv hele kroppen. En varm bil var sykt god å ha i nærheten.

Nå var jeg ikke like heldig med alle motivene. Man trenger ikke bruke mye av fantasien for å se hva det her ser ut som her…

tre-1-33

Jeg tok 333 bilder. Og jeg likte flere av dem, så her er en god del av dem. Det er kanskje ikke så veldig store forskjeller mellom dem, men det ble vanskelig å la være å ta med så mange.

Er man forelsket i fargene og omgivelsene, så mister man litt fornuften. Så jeg kjører på med halvparten av de jeg laget ferdig 🙂

Og så er det ikke hver gang en liten og mørk mann på 90 kilo får lov å være modell 😉

tre-1-5tre-1-11tre-1-13tre-1-18tre-1-24tre-1-27tre-1-32tre-1-37tre-1-39tre-1-40tre-1-43tre-1-44tre-1-45tre-1-48tre-1-50tre-1-52

Kategorier
Nordland Norge

Jakten på The Seven Summits

The Seven Summits er en fjern drøm for de aller fleste av oss. Enkelt og greit fordi det er en omtrent umulig oppgave og at det ville koste svært mye penger å oppnå drømmen.

For de som ikke vet, er The Seven Summits de høyeste toppene på hver av de syv kontinentene. De finnes to versjoner, men den første som klarte denne fantastiske bedriften var Richard Bass i 1985 (australske, ikke indonesiske toppen, se under).

De syv fjellene er: Mt Everest (8848 moh), Elbrus (5642 moh), Denali (6194 moh), Kilimanjaro (5895 moh), Vinson (4892 moh), Aconcagua (6961 moh) og Carstensz Pyramid (4884 moh, Indonesia)/(Kosciuszko (2228 moh, Australia). Den indonesiske er med fordi den ligger på den australske kontinentet.

14 nordmenn har fullført syv topper, fem av dem tok siste toppen i år. Verdensrekorden er på 187 døgn, gjort av kanadiske Daniel Griffith i 2006 (Carstensz Pyramid).

ny-1-10
Folk på vei opp til Ryten, Kvalvika i bakgrunnen.

Det er fredag morgen og jeg skal kjøre til Rago Nasjonalpark seks timer senere. Men værmeldingen har snudd. Det blir meldt regn.

Men jeg skal på tur. Sjekker Kvalvika i Lofoten, et sted jeg har lyst å dratt til lenge. Og så kommer en idé.

Hva med å ha min egen The Seven Summits? I Lofoten. Syv topper på syv forskjellige steder.

En time senere er ruten på plass. Men med kun 16 timer til rådighet, siden vi var langt ut i august, og 100 km mellom første og siste topp, så da kunne det holde hardt.

Lørdag morgen klokken 06 våknet jeg i Ramberg etter tre timer søvn. Det regnet. Værmeldingen hadde lovet meg at det skulle gi seg klokken 04. Det ga seg klokken 09. Og et kvarter etter startet jeg jakten på The Seven Summits.

Var det mulig? Tre verdifulle timer hadde gått tapt. Og solen gikk ned kl. 22.

Svaret får du helt til slutt i bloggen. Først vil jeg beskrive hver topp med noen ord og bilder.

Først som sist, jeg var i veldig dårlig form da stuntet ble satt i live, så høyden på toppene er ikke akkurat mye å skryte av. Men bratt var det uansett noen steder når jeg måtte starte på havnivå på alle sammen.

Tidene som jeg legger inn inkluderer også fotostopp.

Nuppen, Ramberg:

Den er på kun 240 moh. Men det er bratt og det var svært glatt på grunn av alt regnet. Men likevel tok det bare 21 minutter til topps.

Og nok en gang, så fikk jeg bevis for at man ikke trenger å gå høyt opp for å få en fantastisk utsikt.

Tidsbruk: Opp – 21 minutter. På toppen – 23 minutter. Ned – 15 minutter.

ny-1-2
Stranden ved Ramberg.

ny-1-3

topp1-2
Speider ut mot storhavet fra Nuppen ved Ramberg.
topp1-3
Stien var sykt glatt siden det hadde regnet.
topp1-5
Foten min ser du midt på nede i bildet, det var bratt ned her kan man trygt si…
topp1-7
Tidligere på sommeren var disse fulle av fiskehoder som ble tørket.

topp1-8

topp1-10
Foto av bilen min som tok meg fra sted til sted ved stranden i Ramberg.

Ryten, Fredvang:

Dette var den lengste turen siden jeg bestemte meg for å gå til Kvalvika først. Det betydde noen ekstra høydemeter, men det var så absolutt verdt det. Selve toppen er 543 moh.

Dette er en fantastisk tur. Selv om været ødela muligheten for de gode bildene, så glemmer man fort det i slik natur. Gikk en annen vei ned for å kunne fotografere mot stranden i Fredvang og mot Ramberg. Da gikk jeg opp til Fredvangshytta Strandbo på Storberget (270 moh).

Tidsbruk: Opp – 1 time 44 minutter. På toppen – 15 minutter. Ned – 48 minutter.

ny-1-5
Ryten er midt i bildet, noen meter til og man kan se Kvalvika før første gang.
ny-1-6
På vei ned mot Kvalvika.

ny-1-7

ny-1-8
Trenger en dytt!
ny-1-9
Kvalvika i Lofoten.

ny-1-11ny-1-12ny-1-13

ny-1-14
Ryten! Ser verre ut enn det er 🙂

ny-1-15

ny-1-16
Utsikt mot Ramberg.
ny-1-17
Fredvang

Offersøykammen, Leknes:

En time etter jeg var nede fra Ryten startet jeg på Offersøykammen (436 moh). Da var klokken allerede blitt halv tre på ettermiddagen, og jeg begynte å frykte at det ble umulig å nå syv topper denne dagen.

Mye skog og til tider forholdsvis bratt. En tur hvor man ikke ser toppen før de aller siste meterne. Etter å ha gått i nesten en halv time møtte jeg noen på vei ned.

– Toppen er rett der oppe.

Da ble jeg overrasket. Trodde turen skulle ta en time. Men det var riktig.

Og for en utsikt. Helt vanvittig vakkert. Dette er en toppen man bare må gå på under et besøk i Lofoten. Reinebringen har en råere utsikt, men Offersøykammen er ikke langt bak. Og så lett tilgjengelig som den er, så bør denne toppen inn på alles liste over ting å gjøre i Lofoten.

Tidsbruk: Opp – 38 minutter. På toppen – 17 minutter. Ned – 33 minutter.

ny-1-19
Offersøykammen. Utsikt nordover mot blant annet Hauklandstranda og Mannen.

ny-1-20

ny-1-18
Utsikt mot Gravdal som ligger til høyre.

Nonstinden, Ballstad:

Sliten i hodet og sliten i beina. Det ble en tung start på denne turen opp til 459 moh. Jeg møtte tidlig denne gjengen, og det var sykt fristende å gjøre akkurat det samme.

ny-1-23
Skulle gjerne bare lagt meg ned og gitt opp prosjektet.

Men jeg hadde lagt ut bilder på Snapchat fra hver topp, så det dreiv meg videre oppover denne bratte fjellsiden.

I motsetning til forrige fjell så flatet det ut halvveis på turen og jeg kunne se toppen hele resten av veien. Og det var heller ikke bratt.

Plutselig kom krampa i lårene. Det var umulig å strekke dem ut før smerten kom. Jeg gikk 20-30 meter før jeg satte meg ned. Så gikk jeg nye 20-30 meter og satte meg ned. Det gjorde veldig vondt. Jeg ble veldig fristet å kaste inn årene, men beit tennene sammen.

Syv-åtte ganger måtte jeg ned på ræva. Skulle krampen ta innersvingen på målet mitt…

Men jeg kom meg i det minste til topps på topp fire, litt over klokken 17. Fem timer før solen gikk ned.

Tidsbruk: Opp – 53 minutter. På toppen – 19 minutter. Ned – 31 minutter.

ny-1-21

ny-1-22
Ballstad, Lofoten

ny-1-25ny-1-26ny-1-27ny-1-28

Mannfallet, Stamsund:

Før jeg forlot Ballstad var det tid for å handle. Jeg måtte få i meg næring. Men et skikkelig måltid droppet jeg.

Det eneste jeg spise av normal mat var pizza i Svolvær da jeg var ferdig for dagen.

Neste mål var Mannfallet på 308 moh. Jeg hadde hørt det var luftig og fryktet høydeskrekken skulle ta meg før jeg nådde toppen. Jeg møtte et par på vei ned og den ene hadde snudd før toppen.

Men jeg følte meg aldri uttrygg selv om et par steder var veldig luftig og hadde jeg trådd feil kunne jeg ramlet langt nedover fjellsiden.

Et sted med veldig flott utsikt over Vestfjorden og Lofotodden.

Tidsbruk: Opp – 31 minutter. På toppen – 14 minutter. Ned – 22 minutter.

ny-1-29
Det så lett ut, men det var tross alt topp fem.
ny-1-30
Hurtigruta på vei til kai i Stamsund.

ny-1-31

ny-1-32
Stamsund

ny-1-33ny-1-35

ny-1-36
Mål nummer seks, Festvågtinden.

ny-1-38

ny-1-37

Nipen, Henningsvær:

Her var Festvågtinden på 541moh målet. Men det var umulig med tanke på at jeg ville gå ned i mørket. 100 meter etter jeg startet kl 21 på kvelden stoppet jeg opp.

Men så lot jeg blikk gå mot høyre. Jeg kunne jo gå dit opp. Nipen ble topp nummer seks. 211 moh.

Jeg kom ned 21:38 og satte meg ned på en bergknaus ved havet 12 timer og 23 minutter etter at jeg startet på prosjektet (Jeg brukte 3 timer 28 minutter på kjøring og gjøre meg klar for hver topp).

Helt tom. Umulig å få frem et smil.

For det ble dagens siste topp. Med andre ord, drømmen om The Seven Summits røk.

Det ble et bittert nederlag. For uten regn de tre første timene hadde jeg kommet opp på Festvågtiden og topp syv.

Tidsbruk: Opp – 30 minutter. På toppen – 12 minutter. Ned – 19 minutter.

ny-1-39
Kveldens siste solstråler, Henningsvær til venstre.
ny-1-40
Solen har gått ned over Henningsvær.
ny-1-41
Mitt mål for topp seks, Festvågtinden. Kanskje en annen gang.

ny-1-42

ny-1-43
Satt meg ned på berget og beundret det vakre fargene og innså at drømmen om The Seven Summits var ødelagt.

Neste morgen våknet jeg opp kl 07.00. Så opp mot Tjeldbergtinden og vurderte å ta topp syv likevel. Men nei det var uaktuelt.

Jeg kjørte noen hundre meter og så opp mot Svolværgeita. Stoppet. Gikk ut av bilen. Ny topp syv?  Det hadde jo blitt innenfor et døgn. Jeg kunne jo endre på reglene.

Nei, jeg orket ikke. Dro bare videre. Jeg ville hjem. Nederlaget var et faktum.

Men kanskje neste gang…

Og da mens vi har midnattsol, 24 timer til rådighet og enda tøffere fjellturer.

Kategorier
Norge Troms

Mange års venting er over!

IMG-3152

Utallige ganger i mange år har jeg bare kjørt forbi. Hver gang har jeg vurdert å stoppe. Men det ble alltid med tanken.

Det er nesten et mirakel at jeg lykkes i juni i år. For juni har vært en bedriten måned. Jeg kan ikke huske at jeg har opplevd et dårligere juni noen gang. 65 prosent mer nedbør enn normalt kan man kanskje leve med om man får se solen. Og sjansen til å se den ofte er jo stor når man bor på 70 grader nord og solen er oppe 24 timer i døgnet.

Men fire dager før måneden er omme har solen vært fremme i 57 timer i Tromsø. Skarve 57 timer, som føles som 57 minutter…

Da er det godt jeg dro ut i naturen de få gangene solen var fremme.

La oss gå tilbake til stedet som jeg alltid kjører forbi. Stedet som jeg alltid har tenkt kunne blitt et kult bilde. Kun to meter fra veien til Tromvik på Kvaløya, men likevel har jeg aldri tatt meg tid til å stoppe. I grunn veldig merkelig til å være meg.

For jeg bruker å angre når jeg ser et mulig motiv og så bare durer jeg på videre.

Det var jo bare et tre og en strand. Men det spesielle er at treet vokser horisontalt. Likevel visste jeg at det måtte en tredje og fjerde faktor til før jeg ville være fornøyd. Derfor stoppet jeg aldri.

Sola og himmelen måtte til for å få det perfekt.

Tidligere på kvelden dro jeg ut for å teste drona på Brosmetinden. På den eneste av to dager i juni som jeg har fått sett midnattsola.

tre-1-5
Man må jo leke seg litt på kanten av et stup på vel 500 meter…
tre-1-4
Utsikt mot Tromvik.