Alt tydet på at det ble bomtur. Men heldigvis går ikke ting alltid som planlagt.

Steigen har ligget der som en gulrot i lang tid. Enda et sted som jeg bare må besøke. Nå passet det endelig. Og værmeldingen sa dra, dra, dra!

Syv timer etter at jeg hadde forlatt Tromsø stoppet jeg ved brua til Engeløya. Jeg gikk ned. Tok et par bilder. For å telle til ti på min måte. Jeg ville nesten gråte.

Toppturen gikk i vasken. Trohornet var helt uaktuelt. Solen ville jo stå rett inn fra vest i det jeg kom på toppen. Da fikk jeg ikke bildene jeg ville ha.

Og det var min feil. Jeg hadde sjekket retningen på solen, men på et eller annet vis bommet fullstendig. En feil jeg aldri hadde gjort før.

Heldigvis hadde jeg en plan B. En annen øy. En annen topp. 31 km unna. Som jeg skulle gå dagen etter.

Så jeg byttet bare om. Og snudde bilen.

Seks km senere så jeg marerittet bli fullkommet da jeg kjørte ned mot Saursfjorden. Havtåka. Den var ikke med i værmeldingen. Skulle jeg snu? Jeg ble nedtrykt. Jeg hadde gledet meg i et par år. Hva i all verden hadde værgudene imot meg?

Roboten i meg slo inn. Negative tanker til tross, så førte jeg bilen videre. Kilometer etter kilometer innehyllet i tåka.

Men så, i enden av veien. Der var lyset. Jeg følte det som at jeg var enden av regnbuen. Gullgryta mi var at havtåken lot det lille tettstedet Nordskot med om lag 60 fastboende være i fred. 

Tydeligvis var det en blant værgudene som likevel var glad i meg og lot Nordskot ligge utenfor tåkens grep, selv om en av kompisene hans prøvde å snike seg inn. Så skulle avgjørelsen time komme. Var turen bortkastet? Jeg snudde meg 180 grader. Og smilet var tilbake på ett sekund. Sørskottinden lå godt over tåka.

Men jeg var ikke stresset. Jeg hadde god tid til å leke meg med kameraet i Nordskot.

Halv tolv startet jeg på turen opp. Den første halve timen så jeg 30 meter foran meg.

Men plutselig ble forbannelsen en velsignelse. Tåken ble min beste venn.

For et syn.

Lofotveggen og midnattsola over tåka som dekket hele Vestfjorden. Stort vakrere blir det ikke.

Ti minutter senere var glede blitt til irritasjon. Enorm irritasjon. Jeg ble nesten potte sur, for jeg hadde nemlig blitt et festmåltid. Det som måtte ha vært minst 200 svartfluer mente at jeg var nattas beste snack.

Uten hette var bakhodet mitt en saltbuffé. Og de jævlene ble jo aldri mette. Med god temperatur og absolutt ingen vind, så var det bare å stålsette seg og gå videre oppover. De kom uansett til å spise seg meter for meter opp fjellsiden. 

Men jeg kom meg opp. Og du kan nok skjønne hvorfor flue fikk være flue de neste tre timene. Men uten jakken jeg hadde med, og som fungerte som lue neste timene, hadde jeg nok tørnet tulling der oppe. 

Nå er det ikke slike at alle med vinger var plagsomme denne natta. Jeg fikk meg en veldig hyggelig overraskelse som jeg ikke hadde forventet.

Steigen har Norges tetteste bestand av havørn og jeg hadde håp om at jeg skulle få sett noen av de mektige fuglene, men det gjorde jeg aldri. Men jeg var enda heldigere.

Karma hadde tydeligvis bestemt seg for å ta godt vare på meg. I stedet gikk jeg på en falk og deretter kom det en til. De to falkene var ikke særlig glad for at jeg ødela deres idyll, men jeg måtte jo prøve å få tatt et par bilder selv om lyset var ikke all verden.

Før jeg var helt ferdig på toppen, måtte jeg leke meg litt.

Så hvilket av de tre bildene er din favoritt?

Halv fem var jeg nede igjen og etter fire timer søvn ble det en liten tur opp på knausen ved Nordskot. 

Det er ingen tvil om at utsikten ut mot Manshausen, Grøtøya og alle de andre øyene fra noen titalls meter opp på knausen kan bergta de fleste med sansen for vakker natur.

Så var jeg klar for Trohornet. Jeg så nordover. Det lå noen skyer rundt toppene på Engeløya. Dermed var unnskyldningen berget. 

For jeg var faktisk fornøyd. Så jeg lot fjelltopp være fjelltopp. I stedet satte jeg kursen for Sunnmøre.

Trohornet drar jo ikke noe sted. Dit kan jeg dra neste gang jeg skal til Steigen. For det blir helt klart ikke siste gang. For jeg fikk bare sett en brøkdel av det dette Nordlands-paradiset har å by på.

Nok en gang trodde jeg været skulle ødelegge opplevelsen, men det lønner seg helt klart å ikke ta sorgene på forskudd. Noe jeg for øvrig kun gjør på tur, for da er jeg som en liten unge på julaften. Som helst bør få viljen sin og de gavene naturen har å by på uten værguden legger en demper på opplevelsen.

Men denne gangen var det en uønsket faktor som gjorde det ekstraordinært. Så tusen takk Mr Værgud, som sørget for at havtåka var til stede denne kvelden og natta.

Har du ikke fått nok, så kan jeg kanskje friste med en 360 graders dronevideo fra Nordskot.