Kategorier
Nordland Norge

I enden av regnbuen

Alt tydet på at det ble bomtur. Men heldigvis går ikke ting alltid som planlagt.

Steigen har ligget der som en gulrot i lang tid. Enda et sted som jeg bare må besøke. Nå passet det endelig. Og værmeldingen sa dra, dra, dra!

Syv timer etter at jeg hadde forlatt Tromsø stoppet jeg ved brua til Engeløya. Jeg gikk ned. Tok et par bilder. For å telle til ti på min måte. Jeg ville nesten gråte.

Toppturen gikk i vasken. Trohornet var helt uaktuelt. Solen ville jo stå rett inn fra vest i det jeg kom på toppen. Da fikk jeg ikke bildene jeg ville ha.

Og det var min feil. Jeg hadde sjekket retningen på solen, men på et eller annet vis bommet fullstendig. En feil jeg aldri hadde gjort før.

Heldigvis hadde jeg en plan B. En annen øy. En annen topp. 31 km unna. Som jeg skulle gå dagen etter.

Så jeg byttet bare om. Og snudde bilen.

Seks km senere så jeg marerittet bli fullkommet da jeg kjørte ned mot Saursfjorden. Havtåka. Den var ikke med i værmeldingen. Skulle jeg snu? Jeg ble nedtrykt. Jeg hadde gledet meg i et par år. Hva i all verden hadde værgudene imot meg?

Roboten i meg slo inn. Negative tanker til tross, så førte jeg bilen videre. Kilometer etter kilometer innehyllet i tåka.

Men så, i enden av veien. Der var lyset. Jeg følte det som at jeg var enden av regnbuen. Gullgryta mi var at havtåken lot det lille tettstedet Nordskot med om lag 60 fastboende være i fred. 

Tydeligvis var det en blant værgudene som likevel var glad i meg og lot Nordskot ligge utenfor tåkens grep, selv om en av kompisene hans prøvde å snike seg inn. Så skulle avgjørelsen time komme. Var turen bortkastet? Jeg snudde meg 180 grader. Og smilet var tilbake på ett sekund. Sørskottinden lå godt over tåka.

Men jeg var ikke stresset. Jeg hadde god tid til å leke meg med kameraet i Nordskot.

steigen
Skyene ligger høyt over småbåthavna i Nordskot mens havtåka prøver å presse seg inn.
steigen-6
Sola vil frem og gi litt lys til den enslige seileren som er på vei inn til Nordskot.
steigen-8
Utsikt nordover mot Engeløya.
steigen-7
Utrolige forhold med havtåka som prøver å holde sola borte. Skaper en mystisk stemning ved innseilingen til Nordskot i Steigen.
steigen-9
Nordskot, Steigen.
steigen-11
Idyllisk i fjæresteinene sent på kvelden.
steigen-14
Solen lyser opp Skotstindan.
steigen-15
Utsikt mot fjellene på Engeløya.
steigen-28
Et nydelig sted å sette opp teltet. Nordskot i Steigen.

Halv tolv startet jeg på turen opp. Den første halve timen så jeg 30 meter foran meg.

Men plutselig ble forbannelsen en velsignelse. Tåken ble min beste venn.

For et syn.

Lofotveggen og midnattsola over tåka som dekket hele Vestfjorden. Stort vakrere blir det ikke.

steigen-27
Er på samme høyde som der havtåka ligger. Solen ligger over Lofotveggen.
steigen-20
Litt høyere opp og så blir utsikta slik. Fantastisk å se Lofotveggen på denne måten mens midnattsolen er oppe.
steigen-22
Steigen i forgrunnen og Lofotveggen i det fjerne.
steigen-21
Denne utsikten var verdt hele turen alene. I mine øyene får man det ikke stort vakrere enn dette. Havtåka, fjelltur i Steigen, midnattsolen og Lofotveggen gjorde dette til noen magiske minutter som kanskje er mitt beste turøyeblikk i år.

Ti minutter senere var glede blitt til irritasjon. Enorm irritasjon. Jeg ble nesten potte sur, for jeg hadde nemlig blitt et festmåltid. Det som måtte ha vært minst 200 svartfluer mente at jeg var nattas beste snack.

Uten hette var bakhodet mitt en saltbuffé. Og de jævlene ble jo aldri mette. Med god temperatur og absolutt ingen vind, så var det bare å stålsette seg og gå videre oppover. De kom uansett til å spise seg meter for meter opp fjellsiden. 

steigen-23
Dette bilde tok jeg 15-16 ganger før jeg klarte å få ett uten en flue på.

Men jeg kom meg opp. Og du kan nok skjønne hvorfor flue fikk være flue de neste tre timene. Men uten jakken jeg hadde med, og som fungerte som lue neste timene, hadde jeg nok tørnet tulling der oppe. 

steigen-25
Skotstindan med Lofotveggen og midnattsola i bakgrunnen.
steigen-26
Skotstindan med Lofotveggen og midnattsola i bakgrunnen.
steigen-29
Nordskottraversen ligger midt i bildet (mellom vannene og tåkehavet) og det fristet veldig å gå den, men uten klatreutstyr og kyndige folk så kunne jeg ikke gjøre det. Kanskje en annen gang.
steigen-37
Nordskot slipper unna tåka. På både dette bildet og det under og over, så kan man se at tåken er på alle kanter, men at Nordskot slipper unna.
steigen-38
Tåken lå tykt i alle retninger.
steigen-39
Skotstindan og midnattsola.
steigen-43
Skotstindan og midnattsola.
steigen-44

Nå er det ikke slike at alle med vinger var plagsomme denne natta. Jeg fikk meg en veldig hyggelig overraskelse som jeg ikke hadde forventet.

Steigen har Norges tetteste bestand av havørn og jeg hadde håp om at jeg skulle få sett noen av de mektige fuglene, men det gjorde jeg aldri. Men jeg var enda heldigere.

Karma hadde tydeligvis bestemt seg for å ta godt vare på meg. I stedet gikk jeg på en falk og deretter kom det en til. De to falkene var ikke særlig glad for at jeg ødela deres idyll, men jeg måtte jo prøve å få tatt et par bilder selv om lyset var ikke all verden.

steigen-35
Denne falken var ikke glad for at jeg forstyrret på toppen av Sørskottinden.
steigen-36
En falk flyr mellom fjellene i Nordskot.
steigen-34
Bildet er ikke helt skarpt, men når det er første gang man tar bilde av en falk, så overlever jeg det.

Før jeg var helt ferdig på toppen, måtte jeg leke meg litt.

Så hvilket av de tre bildene er din favoritt?

steigen-40
Hyllest av midnattsola på Sørskottinden.
steigen-41
Beundrer midnattsola på Sørskottinden.
steigen-42
Prøver å holde midnattsola nede på Sørskottinden.

Halv fem var jeg nede igjen og etter fire timer søvn ble det en liten tur opp på knausen ved Nordskot. 

Det er ingen tvil om at utsikten ut mot Manshausen, Grøtøya og alle de andre øyene fra noen titalls meter opp på knausen kan bergta de fleste med sansen for vakker natur.

steigen-46
To forskjellige måter å ta seg frem på. Grøtøya i bakgrunnen.
steigen-47
Manshausen.
steigen-48
Nordskot.
steigen-50
Manshausen i forgrunnen og øy nummer to er Grøtøya.
steigen-51
Det er ingen tvil om at det er vakkert på Nordskot i Steigen.
steigen-52
Tror jeg hadde foretrukket kajakk som de to til venstre i bildet.
steigen-53
Manshausen og Grøtøya.
steigen-55
En båt glir gjennom sundet mellom Nordskot og Manshausen med Grøtøya i bakgrunnen.
steigen-58
Utsikten sørover fra Nordskot.
steigen-59
Nordskot, Manshausen og Grøtøya.
DCIM101GOPROG0582583.JPG
Bildet tatt med drone mot skjærgården utenfor Nordskot.
DCIM101GOPROG0562523.JPG
Fugleperspektiv mot Manshausen og Grøtøya.
DCIM101GOPROG0532433.JPG
Skotstindan ligger nesten innehyllet i skyene mens Nordskot kan nyte solstrålene.

Så var jeg klar for Trohornet. Jeg så nordover. Det lå noen skyer rundt toppene på Engeløya. Dermed var unnskyldningen berget. 

For jeg var faktisk fornøyd. Så jeg lot fjelltopp være fjelltopp. I stedet satte jeg kursen for Sunnmøre.

steigen-49
De skyene over Engeløya var nok til at jeg droppet turen opp til Trohornet.

Trohornet drar jo ikke noe sted. Dit kan jeg dra neste gang jeg skal til Steigen. For det blir helt klart ikke siste gang. For jeg fikk bare sett en brøkdel av det dette Nordlands-paradiset har å by på.

Nok en gang trodde jeg været skulle ødelegge opplevelsen, men det lønner seg helt klart å ikke ta sorgene på forskudd. Noe jeg for øvrig kun gjør på tur, for da er jeg som en liten unge på julaften. Som helst bør få viljen sin og de gavene naturen har å by på uten værguden legger en demper på opplevelsen.

Men denne gangen var det en uønsket faktor som gjorde det ekstraordinært. Så tusen takk Mr Værgud, som sørget for at havtåka var til stede denne kvelden og natta.

Har du ikke fått nok, så kan jeg kanskje friste med en 360 graders dronevideo fra Nordskot.

Kategorier
Europa Sveits

Fire fjellpass på én dag

Fire fjellpass på én dag. Høres ut som en drømmedag. Og i fantastiske Sveits er det mulig. Selv om man kjører elektrisk bil.

Ruten var Brienz-Grimsel-Furka-San Gottardo-Susten-Lauterbrunnen. 216 kilometer.

Fire ganger skulle jeg ta min Tesla opp til over 2000 meter over havet. Noe som drar mye strøm, men så må man ned også og da blir jo strømmen regenerert. Så jeg var i grunnen aldri bekymret. Rekkeviddeangst var et fremmedord.

Det gikk som en drøm. Men om jeg skulle ha trykket gassen i bånn mye mer, så hadde det nok blitt verre, men litt leking ble det selvsagt (dessverre noterte jeg ikke hvor mye strøm som var igjen og husker det heller ikke).

For de som vil trykke litt mer på gassen så kan man ta en liten avstikker nord til superladeren i Flüelen før siste passet (28km en vei).

En uke tidligere på Europa-turen – mens jeg var i Østerrrike –  lekte jeg med både gasspedal og motorsykler på Grossglockner Hochalpenstrasse.

Nå sto fire pass på dagsorden. Alle blant de tolv høyeste passene man kan kjøre bil i Sveits. Om vinteren er de alle stengt på grunn av snø.

Pass #1: Grimsel (2.164 moh):

Dagen startet i Brienz og til toppen av det første passet Grimsel var det kun fire mil. I starten er den en nydelig vei før dalsiden smalner inn og det stiger oppover. På slutten av turen er utsikten nydelig og selv om det svinger en del, så er sikten god mot trafikken som kommer i mot. På veien ned må man være mer forsiktig, for i flere svinger ser man ikke om det kommer kjøretøy mot deg.

Veien er uansett nærmest for et kunstverk å regne, så Grimsel er et must!

Grimsel Hospiz ligger på en høyde ved den oppdemmede Grimselsee, og jeg anbefaler så absolutt å kjøre innom. Det er en av to dammer man passerer i det vakre landskapet, og jeg stoppet ved begge.

grimsel-1-3
grimsel-1-2
grimsel-3
grimsel-3-2
grimsel-3-3
grimsel-3-5
Demningen ved Grimselsee.
grimsel-3-6
grimsel-3-7
grimsel-3-8
grimsel-3-10
grimsel-3-11
På toppen, men møtte stengte dører.
grimsel-3-13
grimsel-3-14
Veien jeg kjørte ned fra Grimsel, Furka venter på motside.

Pass # 2, Furka (2.469 moh):

Avstanden til neste pass er kort. Fra høyeste punkt på Grimsel til det høyeste på Furka er det 16 km. Avstanden langs veien på bildet under er 12,5km.  Ned i dalen langs ei fjellside, opp dalen på den andre dalsiden.

Utsikten før man kjører ned fra Grimsel er helt rå (se under). Og uten tvil fungerer det mye bedre for øynene enn å få det på «film».

grimsel-3-12
Ned fra Grimsel Pass på venstre siden, opp til Furka på høyre side, før man tar de siste svingene opp på fjellet midt på bildet.

James Bond’s Goldinger ble forresten filmet på Furka Pass der en scene med en Aston Martin dB85 og Ford Mustang ble brukt. Ikke så rart, for veien er fantastisk å kjøre med vakre omgivelser på alle kanter. Veistykket er regnet for en av de vakreste i verden.

Isbreen Rhone kan du se her siden den er bare noen hundre meter unna veien og naturligvis er det der elven Rhone har sitt startsted. Du kan stoppe og ta en tur inn i isgrotter, men jeg sto over den turen.

På veien opp passerer man Hotel Belvedere, som dessverre er stengt. I og med isbreen Rhone har trukket seg tilbake, forsvant også grunnlaget for hotellsengene. Breen har trukket seg tilbake 1,5km og en isgrotte som tiltrakk seg turister kunne lenger ikke bygges. Endringer i klimaet har dessverre gjort at hotellet er stengt.

Men det er uansett et flott sted å ta bilder.

furka-1-2
På vei opp Furka. Veien til Grimsel kan ses til venstre i bildet.
furka-1-3
furka-1
furka1-1
furka1-1-2
furka1-1-3
Hotel Belvedere på veien opp til Furka.
furka1-1-4
Lekker Porsche passerer nedlagte Hotel Belvedere.
furka1-1-5
furka1-1-6
furka1-1-7
furka1-1-8
Glad jeg hadde en bil og ikke sykkel. Men syklistene imponerer stort.
furka1-1-9

Pass # 3, San Gottardo (2.106 moh):

Etter at du kommer til toppen på det tredje passet, San Gottardo, får du et valg. Ny eller gammel veg. Det valget er ikke noe valg. Du MÅ kjøre den gamle. Selv om det gasspedalen får fullstendig ro på grunn av brosteinen.

Jeg kjørte feil og startet på den nye, men så fort jeg oppdaget den gamle, snudde jeg.

Når man kommer ned til Airolo, så er det bare å suse nordover gjennom den 16,9km lange Gotthard-tunnelen. Den ble åpnet i 1980 og frem til 2000 var den den lengste tunnelen i verden. I dag er den nummer fem på listen, som toppes av Lærdal-tunnelen på 24,5.

sangatt-1
sangatt-1-2
sangatt-1-3
sangatt-1-4
sangatt-1-5
sangatt-1-6
Den nye veien.
sangatt-1-7
Syklist som sliter seg opp brosteinspartiet.
sangatt-1-8
Fin parkering? Alt for et bilde 🙂
sangatt-1-9
sangatt-1-10
sangatt-1-11
sangatt-1-12
En ulykke gjorde at det ble en del venting inne i tunnelen.

Pass # 4, Susten (2.260 moh):

Turen opp til det fjerde og siste passet Susten fra øst byr på flere lange strekk hvor det er fristende å trykke på gasspedalen. Det er bare så synd at fartsgrensen er på kun 100km/t. Dette var nemlig det passet som ga størst mulighet til å leke seg litt, men også her finner man herlige hårnålsvinger og glimrende utsikt.

Susten er den tredje av det som går under «Big 3-passes», de to andre er Grimsel og Furka. Da den ble åpnet i 1945 med 26 tunneller og bruer ble den regnet for en av de vakreste veier i verden.

Totalt er det 17,4 kilometer mellom Wassen i øst og Innertkirchen i vest.

susten-1-2
susten-1-3
susten-1-4
susten-1-5
susten-1-6
susten-1-7
susten-1-8
susten-1-9
susten-1-10
susten-1-11
susten-1-12
susten-1-13
susten-1-14
susten-1-15
Motorsykler nærmer seg toppen av Susten.
susten-1-16
susten-1-17
susten-1-18
susten-1-19
På vei ned fra Susten.
susten-1-20
susten-1-21
susten-1

Klausen (1.952moh):

Dagen før jeg kjørte de fire passene, kom jeg inn i Sveits fra Tyskland. Siden jeg hadde muligheten, kjørte jeg like godt via Klausen Pass. Dessverre med elendig og grått vær. På toppen var sikten ikke mer enn 50 meter.

Det sies at det er hele 136 svinger her, så liker du hårnålsvinger så får du mer enn nok. Det er 1.280 høydemeter før du er på toppen. Jeg startet i øst i Lintal og det er 21 kilometer til toppen.

klaussen-1
klaussen-1-3
klaussen-1-4
klaussen-1-5
Urnerboden
klaussen-1-6
klaussen-1-7
klaussen-1-8
klaussen-1-10
Lite trafikk, så tok meg den frihet å parkere slik for bildet.
klaussen-1-11
klaussen-1-12
klaussen-1-14
klaussen-1-15
klaussen-1-19
klaussen-1-21
klaussen-1-22
klaussen-1-23
klaussen-1-24
klaussen-1-25
klaussen-1-26
klaussen-1-27
klaussen-1-28
klaussen-1-29
Kategorier
Nordland Norge

Jakten på The Seven Summits

The Seven Summits er en fjern drøm for de aller fleste av oss. Enkelt og greit fordi det er en omtrent umulig oppgave og at det ville koste svært mye penger å oppnå drømmen.

For de som ikke vet, er The Seven Summits de høyeste toppene på hver av de syv kontinentene. De finnes to versjoner, men den første som klarte denne fantastiske bedriften var Richard Bass i 1985 (australske, ikke indonesiske toppen, se under).

De syv fjellene er: Mt Everest (8848 moh), Elbrus (5642 moh), Denali (6194 moh), Kilimanjaro (5895 moh), Vinson (4892 moh), Aconcagua (6961 moh) og Carstensz Pyramid (4884 moh, Indonesia)/(Kosciuszko (2228 moh, Australia). Den indonesiske er med fordi den ligger på den australske kontinentet.

14 nordmenn har fullført syv topper, fem av dem tok siste toppen i år. Verdensrekorden er på 187 døgn, gjort av kanadiske Daniel Griffith i 2006 (Carstensz Pyramid).

ny-1-10
Folk på vei opp til Ryten, Kvalvika i bakgrunnen.

Det er fredag morgen og jeg skal kjøre til Rago Nasjonalpark seks timer senere. Men værmeldingen har snudd. Det blir meldt regn.

Men jeg skal på tur. Sjekker Kvalvika i Lofoten, et sted jeg har lyst å dratt til lenge. Og så kommer en idé.

Hva med å ha min egen The Seven Summits? I Lofoten. Syv topper på syv forskjellige steder.

En time senere er ruten på plass. Men med kun 16 timer til rådighet, siden vi var langt ut i august, og 100 km mellom første og siste topp, så da kunne det holde hardt.

Lørdag morgen klokken 06 våknet jeg i Ramberg etter tre timer søvn. Det regnet. Værmeldingen hadde lovet meg at det skulle gi seg klokken 04. Det ga seg klokken 09. Og et kvarter etter startet jeg jakten på The Seven Summits.

Var det mulig? Tre verdifulle timer hadde gått tapt. Og solen gikk ned kl. 22.

Svaret får du helt til slutt i bloggen. Først vil jeg beskrive hver topp med noen ord og bilder.

Først som sist, jeg var i veldig dårlig form da stuntet ble satt i live, så høyden på toppene er ikke akkurat mye å skryte av. Men bratt var det uansett noen steder når jeg måtte starte på havnivå på alle sammen.

Tidene som jeg legger inn inkluderer også fotostopp.

Nuppen, Ramberg:

Den er på kun 240 moh. Men det er bratt og det var svært glatt på grunn av alt regnet. Men likevel tok det bare 21 minutter til topps.

Og nok en gang, så fikk jeg bevis for at man ikke trenger å gå høyt opp for å få en fantastisk utsikt.

Tidsbruk: Opp – 21 minutter. På toppen – 23 minutter. Ned – 15 minutter.

ny-1-2
Stranden ved Ramberg.

ny-1-3

topp1-2
Speider ut mot storhavet fra Nuppen ved Ramberg.

topp1-3
Stien var sykt glatt siden det hadde regnet.

topp1-5
Foten min ser du midt på nede i bildet, det var bratt ned her kan man trygt si…

topp1-7
Tidligere på sommeren var disse fulle av fiskehoder som ble tørket.

topp1-8

topp1-10
Foto av bilen min som tok meg fra sted til sted ved stranden i Ramberg.

Ryten, Fredvang:

Dette var den lengste turen siden jeg bestemte meg for å gå til Kvalvika først. Det betydde noen ekstra høydemeter, men det var så absolutt verdt det. Selve toppen er 543 moh.

Dette er en fantastisk tur. Selv om været ødela muligheten for de gode bildene, så glemmer man fort det i slik natur. Gikk en annen vei ned for å kunne fotografere mot stranden i Fredvang og mot Ramberg. Da gikk jeg opp til Fredvangshytta Strandbo på Storberget (270 moh).

Tidsbruk: Opp – 1 time 44 minutter. På toppen – 15 minutter. Ned – 48 minutter.

ny-1-5
Ryten er midt i bildet, noen meter til og man kan se Kvalvika før første gang.

ny-1-6
På vei ned mot Kvalvika.

ny-1-7

ny-1-8
Trenger en dytt!

ny-1-9
Kvalvika i Lofoten.

ny-1-11ny-1-12ny-1-13

ny-1-14
Ryten! Ser verre ut enn det er 🙂

ny-1-15

ny-1-16
Utsikt mot Ramberg.

ny-1-17
Fredvang

Offersøykammen, Leknes:

En time etter jeg var nede fra Ryten startet jeg på Offersøykammen (436 moh). Da var klokken allerede blitt halv tre på ettermiddagen, og jeg begynte å frykte at det ble umulig å nå syv topper denne dagen.

Mye skog og til tider forholdsvis bratt. En tur hvor man ikke ser toppen før de aller siste meterne. Etter å ha gått i nesten en halv time møtte jeg noen på vei ned.

– Toppen er rett der oppe.

Da ble jeg overrasket. Trodde turen skulle ta en time. Men det var riktig.

Og for en utsikt. Helt vanvittig vakkert. Dette er en toppen man bare må gå på under et besøk i Lofoten. Reinebringen har en råere utsikt, men Offersøykammen er ikke langt bak. Og så lett tilgjengelig som den er, så bør denne toppen inn på alles liste over ting å gjøre i Lofoten.

Tidsbruk: Opp – 38 minutter. På toppen – 17 minutter. Ned – 33 minutter.

ny-1-19
Offersøykammen. Utsikt nordover mot blant annet Hauklandstranda og Mannen.

ny-1-20

ny-1-18
Utsikt mot Gravdal som ligger til høyre.

Nonstinden, Ballstad:

Sliten i hodet og sliten i beina. Det ble en tung start på denne turen opp til 459 moh. Jeg møtte tidlig denne gjengen, og det var sykt fristende å gjøre akkurat det samme.

ny-1-23
Skulle gjerne bare lagt meg ned og gitt opp prosjektet.

Men jeg hadde lagt ut bilder på Snapchat fra hver topp, så det dreiv meg videre oppover denne bratte fjellsiden.

I motsetning til forrige fjell så flatet det ut halvveis på turen og jeg kunne se toppen hele resten av veien. Og det var heller ikke bratt.

Plutselig kom krampa i lårene. Det var umulig å strekke dem ut før smerten kom. Jeg gikk 20-30 meter før jeg satte meg ned. Så gikk jeg nye 20-30 meter og satte meg ned. Det gjorde veldig vondt. Jeg ble veldig fristet å kaste inn årene, men beit tennene sammen.

Syv-åtte ganger måtte jeg ned på ræva. Skulle krampen ta innersvingen på målet mitt…

Men jeg kom meg i det minste til topps på topp fire, litt over klokken 17. Fem timer før solen gikk ned.

Tidsbruk: Opp – 53 minutter. På toppen – 19 minutter. Ned – 31 minutter.

ny-1-21

ny-1-22
Ballstad, Lofoten

ny-1-25ny-1-26ny-1-27ny-1-28

Mannfallet, Stamsund:

Før jeg forlot Ballstad var det tid for å handle. Jeg måtte få i meg næring. Men et skikkelig måltid droppet jeg.

Det eneste jeg spise av normal mat var pizza i Svolvær da jeg var ferdig for dagen.

Neste mål var Mannfallet på 308 moh. Jeg hadde hørt det var luftig og fryktet høydeskrekken skulle ta meg før jeg nådde toppen. Jeg møtte et par på vei ned og den ene hadde snudd før toppen.

Men jeg følte meg aldri uttrygg selv om et par steder var veldig luftig og hadde jeg trådd feil kunne jeg ramlet langt nedover fjellsiden.

Et sted med veldig flott utsikt over Vestfjorden og Lofotodden.

Tidsbruk: Opp – 31 minutter. På toppen – 14 minutter. Ned – 22 minutter.

ny-1-29
Det så lett ut, men det var tross alt topp fem.

ny-1-30
Hurtigruta på vei til kai i Stamsund.

ny-1-31

ny-1-32
Stamsund

ny-1-33ny-1-35

ny-1-36
Mål nummer seks, Festvågtinden.

ny-1-38

ny-1-37

Nipen, Henningsvær:

Her var Festvågtinden på 541moh målet. Men det var umulig med tanke på at jeg ville gå ned i mørket. 100 meter etter jeg startet kl 21 på kvelden stoppet jeg opp.

Men så lot jeg blikk gå mot høyre. Jeg kunne jo gå dit opp. Nipen ble topp nummer seks. 211 moh.

Jeg kom ned 21:38 og satte meg ned på en bergknaus ved havet 12 timer og 23 minutter etter at jeg startet på prosjektet (Jeg brukte 3 timer 28 minutter på kjøring og gjøre meg klar for hver topp).

Helt tom. Umulig å få frem et smil.

For det ble dagens siste topp. Med andre ord, drømmen om The Seven Summits røk.

Det ble et bittert nederlag. For uten regn de tre første timene hadde jeg kommet opp på Festvågtiden og topp syv.

Tidsbruk: Opp – 30 minutter. På toppen – 12 minutter. Ned – 19 minutter.

ny-1-39
Kveldens siste solstråler, Henningsvær til venstre.

ny-1-40
Solen har gått ned over Henningsvær.

ny-1-41
Mitt mål for topp seks, Festvågtinden. Kanskje en annen gang.

ny-1-42

ny-1-43
Satt meg ned på berget og beundret det vakre fargene og innså at drømmen om The Seven Summits var ødelagt.

Neste morgen våknet jeg opp kl 07.00. Så opp mot Tjeldbergtinden og vurderte å ta topp syv likevel. Men nei det var uaktuelt.

Jeg kjørte noen hundre meter og så opp mot Svolværgeita. Stoppet. Gikk ut av bilen. Ny topp syv?  Det hadde jo blitt innenfor et døgn. Jeg kunne jo endre på reglene.

Nei, jeg orket ikke. Dro bare videre. Jeg ville hjem. Nederlaget var et faktum.

Men kanskje neste gang…

Og da mens vi har midnattsol, 24 timer til rådighet og enda tøffere fjellturer.

Kategorier
Europa Georgia

Lyst å bli forelsket?

Har du lyst å kjenne blodet bruse? Kjenne på vanvittig sterk lykkerus? I uberørt natur og gå langt tilbake i tid.

Har du en uke eller to ferie til gode? Rådvill? Og kan reise i august eller september?

Ta med eventyreren i deg til magiske Svaneti og Ushguli. Hvor er det spør du kanskje? Georgia. Magiske Georgia. En kjapp liten reise unna med Air Baltic fra Oslo.

Vil du se dette? Bestill nå! Dette er et sted som bør stå på alles MÅ SE-liste.

ush-1-3ush-1-16ush-1-28

Min inspirasjon kom fra programmet «Verdens farligste veier». TV-bildene bare dro meg inn i skjermen og jeg visste jeg måtte dra dit.

Ushguli ble et naturlig mål siden jeg ville gå i fjellene i Svaneti. Landsbyen Ushguli står på UNESCO verdensarvsliste – kanskje ikke så overraskende. De svanske tårnene ble bygget mellom det 9. og 12. århundre, og gir landsbyen et veldig spesielt særpreg. 

Et besøk blir enda mer unikt med tanke på at det finnes svært lite turister og stedet er lite tilgjengelig. Seks måneder i året er veien utilgjengelig på grunn av vinterlige forhold. 
En lang kjøretur fra hovedstaden Tibilisi på ca ni timer får deg til Mestia. Og du kan eventuelt fly dit også. Derfra er det tre timer i bil på til tider svært dårligere veier. Anbefaler uansett å leie bil av et av de lokale firmaene i hovedstaden. 

Men hvem bryr seg om at du må kjøre i 10-20 km/t på grunn av gedigne hull i veien når du plutselig befinner deg på et sted som bergtar deg fra første til siste øyeblikk. Stillheten råder 2100 meter over havet siden kun 200 mennesker bor der. 

Og best av alt, her har tiden stått stille. Heldigvis. Tårnene kan også få deg til å føle at du har tatt turen helt tilbake til middelalderen. 

ush-1-27ush-1-15ush-1-18ush-1-10

Mulighetene er mange. Du kan sitte på hesteryggen inn til isbreen Shkhara ved foten av fjellet ved det samme navnet som rager 5.201 meter over havet. Du kan gå fjellturer som tar en eller flere dager til blant annet landsbyer uten veiforbindelse. 

Eller det som ble min favoritt, gå litt opp i fjellsiden i Ushguli, legge seg ned, dra inn den friske luften og smile nyforelsket etter å få opplevd de nydelige omgivelsene.

Jeg har besøkt 35 land i Europa og det er absolutt ingen tvil. Svaneti-region er min soleklare favoritt.

Elsker du natur og er eventyrlysten, så er det bare å hive seg rundt. DRA NÅ! Husk bare på at august/september er best med tanke på klima.

God tur! Kos deg med lysbildeserien først 🙂

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 

 

Kategorier
Nordland Norge

Vilt, vakkert og vått!

Processed with Snapseed.
Hengebroen av Litlverivassfossen.

Tre måneder tilbake i tid. Jeg brukte tre timer på nett. Googlet om og om igjen.  Jeg var på jakt en ny og spennende fjelltur. 481 kilometer sør for Tromsø fant jeg stedet. Men det så ut som det ikke ble noen tur i år fordi været aldri ble som jeg ønsket.

Jeg hadde i grunnen gitt opp drømmen om Rago Nasjonalpark i år siden sommeren hadde gått over til å bli høst. Men plutselig kom varmen nordover igjen. Jeg sjekket været flere ganger helt opp mot avreise, fordi jeg to ganger før i sommer avlyste like før avreise i og med været slo om.

rago-7

Rett etter arbeidstid fredag kastet jeg meg i bilen og satte kursen for Sørfold i Nordland. Noen mente jeg var sprø som var villig til å kjøre nesten 100 mil tur-retur og sitte 15 timer i bil for å gå i fjellet alene. En tur á la Oslo-Trondheim-Oslo.

– Det er vel nok spennende fjell i Tromsø å gå på, sa de.

Men bildene fra Rago trollbandt meg. Da spiller timene bak rattet absolutt ingen rolle. Jeg kom frem til Lakshol, et knøttlite sted, hvor jeg skulle parkere bilen. Men det var ingen ledige steder å parkere, bortsett fra på privat grunn. Heldigvis var det folk ute på tunet selv om klokken hadde akkurat bikket midnatt, så jeg gikk bort.

rago-4
Ei god og varm seng 🙂

Først to timer senere la jeg meg i bilen. Jeg ble nemlig bedt inn på te av mor, to døtre og to barnebarn. Gjestfriheten var enorm og bilen fikk stå på eiendommen. Det viser bare at det lønner seg å spørre pent om lov.

Damene i huset var imidlertid skeptiske til mine planer.

De likte ikke at jeg gikk alene. Spesielt med tanke på at det er flere utsatte steder og parken er uten mobildekning. Det siste var faktisk en befrielse…

Jeg skulle gå klokken 08 og være nede til klokken 17. 28 kilometer på ni timer burde gå greit selv om jeg hadde lest at det var en krevende tur man burde bruke to dager på. Men ett sted hadde jeg lest at det er mulig å gjøre den på ni timer. Da måtte jeg prøve selv om jeg var veldig klar over at det kom til å bli mange fotopauser på meg.

Damene tenkte nok: – Han har ingen anelse om hva han gir seg ut på…

For det er noe som heter mil og noe som heter Ragomil. Jeg tenkte det sistnevnte var en overdrivelse.

Jeg startet 07:55 og det tok ikke mange minuttene før at jeg forsto at jeg tok skammelig feil. Terrenget i Rago er ekstremt kupert, faktisk har jeg aldri gått i et så kupert terreng. Det varierte mellom steingrunn og myr, og siden det hadde regnet mye dagen før, så var det sleipt og vått. Etter kun én kilometer var jeg våt på beina.

rago-34

rago-16
Heldigvis var det mye klopper som var lagt ut.

Tre timer og åtte kilometer senere var jeg ved til Storskogvatnet. Her møtte jeg på seks utlendinger i telt, men verken jeg eller de sa mer enn et hei til hverandre. I stedet for en lengre samtale, brukte jeg nesten en time på å slappe av og ta bilder. Jeg nemlig ble fullstendig bergtett av område ved fossen like nedenfor vannet.

Noe som du kanskje kan forstå når du ser dette…

rago-32
Ved Storskogvatnet, Rago Nasjonalpark.

rago-25
Et rolig øyeblikk ved Storskogvatnet.

rago-29rago-31rago-27

Deretter la jeg i vei mot Litlverivassfossen, som med sitt fall på 223 meter er en av Nord-Europa høyeste. Jeg gikk via en ny sti og den var veldig bra merket. Bortsett fra ett sted. Men jeg lot det stå til. Jeg gikk over utløpet til et vann for jeg gadd jeg ikke lete etter vadested. Vannet sto til over anklene, men jeg var så våt fra før av, at det spilte i grunnen ingen rolle.

rago-36rago-37

Igjen fikk jeg merke Ragomila. Det virket som jeg aldri kom frem til fossen. Etter en time og et kvarter gange fra Storskogvatnet så var jeg sikker på at jeg ville være fremme om 20 minutter. Det tok en time og ti minutter…

Men det var verdt det. For Litlverivassfossen er uten tvil en mektig foss, så det ga en herlig følelse å gå over broa. Heldigvis hadde jeg like før passert to slovakiske turister som hadde overnattet ved Storskogvatnet. Så da var det bare å vente slik jeg kunne få festet de på film i det de gikk over hengebroen.

rago-46rago-44rago-43rago-41

Totalt møtte jeg kun fire personer gående på stien i løpet av de 28 kilometerne. Helt i orden om du spør meg. Men kanskje ikke så ideelt om det skulle skje noe på et sted uten telefondekning…

Noen minutter senere sto jeg opp på Grisryggen. Det perfekte stedet for litt lunsj. Selv om jeg må innrømme jeg hadde et sug i magen hele tiden mens jeg satte øverst oppe i bergveggen som ikke stoppet før den nådde dalbunnen 400 meter lenger nede.

rago-49
Nydelig utsikt hvor jeg spiste lunsj. Ser mot Litlverivassfossen og Litlverivatnet.

Jeg dro inn de siste inntrykkene og begynte på veien ned mot bilen, som var flere kilometer unna. Og ja, Ragomilen fikk jeg føle nok en gang. Og spesielt ille ble det siden det var så mye myr. Det ble en lang, tung og slitsom nedstigning. Og det ble ikke noe bedre av at beina mente at nok var nok.

rago-51
Vått, svært vått.

Da jeg omsider kom ned til veien, så var det fortsatt 1,5km til bilen. Der og da angret jeg på at jeg ikke tok imot tilbudet fra damene om at de kunne plukke meg opp og ta meg tilbake til bilen.

Sa noen at jeg er sta…

20 minutter senere var jeg ved bilen. Og klokken var 17:05. Ikke så verst beregnet om jeg får si det selv 🙂

Jeg skiftet klær og satte kursen for Tromsø siden jeg måtte på jobb neste formiddag

Veldig mye lykkeligere. For Rago Nasjonalpark er et sted man må besøke en gang i livet om man er glad i vill og vakker natur. En perle av de sjeldne. En av Norges minste nasjonalparker, men likevel så majestetisk.

På veien hjem tenkte jeg hvor heldig jeg var som ikke hatt hatt værgudene på min side i sommer.  For jeg var ikke i tvil om at høstens inntog og fargene som følger med gjorde opplevelsen ekstra spesiell.

Da kunne jeg tåle at det føltes ut som jeg hadde nåler som stakk opp i den høyre hælen hele søndagen…

img_9627
Så sliten at jeg ikke klarte å skrive riktig norsk 🙂 (fra Snapchat).

En del flere bilder:

rago-40

rago-5
Omtrent umulig å se stien.

rago-26
Storskogvatnet.

rago-50
Storskogdalen.

rago-33rago-28

rago-23
Litlverivassfossen i det fjerne.

rago-24rago-11rago-14

rago-13
Nordskaret.

rago-6rago-21rago-20

rago-19
Første gangen jeg så Litlverivassfossen.

rago-15
Nordskaret.

rago-22
To steder måtte det trapp til for å komme seg videre.

rago-35
Fjellet Rago helt til venstre. Bak ryggen ligger Sverige.

rago-38rago-39rago-10rago-9rago-8rago-42

Kategorier
Europa Italia

Skjønnheten som irriterer

FullSizeRender

Venezia havner i samme kategori som Barcelona. En by som alle skryter av, og som jeg burde ha besøkt, men som aldri har vært vurdert. Før nå.

Jeg dro omsider til Barcelona etter at en venn absolutt ville dra dit. Og byen innfridde til de grader.

Nå hadde turen kommet til Venezia. Byen fikk 14 timer på å overbevise meg. Kanskje litt urettferdig å ikke gi den mer tid, for mange vil nok påstå at det er galskap å ikke gi byen noen dager.

Jeg skulle uansett kjøre forbi på vei til Slovenia og Kroatia, og det ville vært for ille å ignorert den italienske byen ved Adriaterhavet.

ve-29

Og det var aldri noen tvil. En fantastisk flott by. Trolig den vakreste jeg har besøkt.

Men det var et stort men. Et gigantisk problem. Slike som meg. Alle de irriterende turistene. Noen dager er over 130.000 mennesker innom byen og det er dobbelt så mange som det som bor i selve bykjærnen. I de trange gatene får man fort sild i tønne-følelsen.

ve-26ve-5

Det er ikke vanskelig å forstå at innbyggerne er svært bekymret for fremtiden. De mener at politikerne må våkne og begrense masseturismen før det er for sent.

Etter å ha besøkt mange vakre småsteder, tomme for turister, var det regelrett grusomt å gå i kø i Venezia. Det var for mange turister. Det ble en pest og en plage.

ve-45ve-16

Det er nok dessverre slik at virkeligheten er bildene du ser her. Gondoler som nærmest krasjer i hverandre. En enslig gondol i solnedgangen er nok en romantisk utopi som ikke eksisterer lenger.

ve-36ve-35

Likevel klarte jeg å nyte omgivelsene. For det er umulig å ikke la seg bergta av en arkitektonisk perle som Venezia. Den italienske skjønnheten, som har over 400 broer,  er kanskje Europas vakreste og et av verdens flotteste steder.

ve-64ve-73ve-11ve-38ve-41ve-43ve-46

Det sies at romantikken blomster i Venezia. Og det var det mange tegn på. Jeg så fire brudepar og opplevde et frieri. Og da lure man på hvor mange flere som giftet seg den dagen og ble fridd til…

ve-62
Her har mannen i båten akkurat fridd rett foran meg. Og han fikk ja.

ve-59
Snikfotografering av et kyss.

ve-55

ve-67

ve-66
En som ble lei av all fotograferingen og heller ville sjekke mobilen. Det ble ikke godt mottat for å si det slik da det ble oppdaget…

Jeg skal ikke kaste bort tiden din mer med prat. I stedet lar jeg noen flere bilder snakke for seg.

Håper de faller i smak. God fornøyelse 🙂

ve-21ve-18ve-15ve-28ve-23ve-22ve-27ve-24ve-19ve-9ve-10ve-12ve-13ve-14ve-4ve-2ve-6ve-8ve-7

ve-30ve-32ve-33ve-39ve-40ve-42ve-44ve-47ve-49ve-51ve-52ve-53ve-54ve-56ve-57ve-58ve-60ve-61ve-63ve-68ve-70ve-71ve-72ve-74ve-75ve-76ve

Kategorier
Europa Liechtenstein

Småbyen som ble steine gal

FullSizeRender-16

Hva i all verden har de tenkt på? Det var første tanken. Det var ikke snakk om å gjøre ting enkelt. Her var det tydeligvis en eller annen luring som hadde klart å overtale sine kompiser sent på et nachspiel til galskapen.

Men så handler det om kloke hoder. Som vil bygge et parlamentsbygg. I en hovedstad med kun 5.300 innbyggere.

Jeg er i Rhindalen, nærmere bestemt i Vaduz, hovedstaden i Liechtenstein. Som jeg tenkte hadde blitt steine gal over å bruke så vanvittig mye murstein. Men de måtte vel matche navnet til landet… 😉

FullSizeRender-8FullSizeRender-11FullSizeRender

Parlamentet har bare 25 delegater, hvor de er delt inn i to hus, det øvre og nedre. Men paralamentsbygget huser også blant annet de politiske partiene, et bibliotek og det nasjonale arkivet til miniputtlandet, som totalt har vel 37.000 innbyggere.

Nærmeste nabo er regjeringsbygget.

FullSizeRender-33

FullSizeRender-29

I september 2002 startet arbeidet og i feburar 2008 var det åpning, og mer enn 1 million murstein gikk med i bygget. Totalt kostet det da 42,2 millioner CHF, som etter dagens kurs er om lag 380 millioner kroner.

I tillegg er plassen utenfor, Peter-Kaiser-Square, belagt med murstein i tillegg til en del andre momenter som er laget av den samme type murstein.

Bygget fikk i 2010 en pris for arkitekturen. Som selvsagt heter The Brick Award…

Etter å sett litt nøyere på bygget, så syns jeg det er utrolig kult med både vinkler og bruk av vinduer. Og så er det vanvittig bra at det er så gjennomført i hele området rundt.

vad-18FullSizeRender-26FullSizeRender-24FullSizeRender-22FullSizeRender-1

FullSizeRender-27

Om man beveger seg 100 meter i luftlinje opp langs bergveggen, så finner man et flere hundre år gammelt slott. Og det umulig å komme inn i, i alle fall for oss vanlige dødlige. For kongefamilien lever der (noe de kongelige har gjort siden 1938) og har 130 rom å boltre seg i. Men jeg klarte ikke dy meg, og sneik meg inn på eiendommen, så jeg fikk med meg bassengområdet.

FullSizeRender-9FullSizeRender-30FullSizeRender-4FullSizeRender-5FullSizeRender-21FullSizeRender-17

På veien opp gjkk jeg forbi et forunderlig hus. Den som bor der må være noe eksentrisk tenkte jeg. Men da jeg kom ned fra slottsturen, så jeg at huset var senter for kunst og kommunikasjon.

Veldig spesielt og ikke videre pent om du spør meg.

FullSizeRender-20FullSizeRender-12FullSizeRender-13FullSizeRender-19

Vaduz ble bare et kort stopp på ferden, jeg brukte tre timer på å vandre rundt og en time på lunsj.

Da jeg kjørte mot det lille landet, på bare 160 kvadratkilometer, så slo det meg mens jeg var i Sveits på vestsiden av grensen, at det var jo bare fjell der. Og ganske så riktig, hele to tredjedeler av landet er høyland eller fjell. Laveste punkt er 430 moh, mens det høyeste er 2.599 moh, altså høyere enn Galdhøpiggen.

FullSizeRender-32FullSizeRender-31FullSizeRender-28FullSizeRender-15FullSizeRender-23FullSizeRender-6FullSizeRender-3

Kategorier
Europa Tsjekkia

Forbannelse ble til kjærlighet

Grinete gubbe. Det startet der. Og så ble jeg utrolig sur. Som gikk over i forbannelse. Så kom skuffelsen over at jeg ikke fikk det jeg var ute etter og til slutt ble jeg bare oppgitt.

FullSizeRender-53

Slike følelser er det nok mange som har hatt på ferie. Med meg bygget det seg opp over ti små minutter.

Men det var ikke så rart. Jeg hadde sovet fire timer – dårlig – og hadde vært innom fire tsjekkiske steder på 11 timer i stekende sol. Og som alene reisende i tre uker på landeveien, så måtte det vel si pang.

Det er godt å banne skikkelig godt. Høyt. Veldig høyt. Ingen forsto jo uansett et ord om de skulle gå forbi. Om de ikke var norske, svenske eller danske da…

Så hva var problemet? Jeg fikk ikke tatt bildet jeg ville ta da solen gikk ned. Slottet i Cesky Kremlov var stengt pga arrangement. Og jeg hadde bare tre timer før solen gikk ned og jeg skulle dra videre.

Jeg klarte simpelthen ikke konsentrere meg om bildetakingen. Det ble bare rør. Følelsene hadde tatt over.

Noe var galt…

Så hva ble løsningen? Ganske enkel. Jeg booket meg et rom. Og ble en dag til. Droppet alle tanker om bildet.

Neste morgen gikk jeg opp mot høyden over Cesky Kremlov der jeg var kvelden før. Tok et par bilder, men fikk det ikke helt til å stemme. Motivet ble jo ikke likt det jeg hadde sett blitt tatt før.

Google – hjelp meg!!!

Like etter fikk jeg svaret. Jeg var på feil sted. På motsatt side av byen.

Med andre ord, jeg ble sur, forbannet, gretten og det som var negative tanker til ingen nytte kvelden før.

Helt fortapt

Eller var det nå bortkastet? Nei, ikke i det hele tatt. Det gjorde at jeg ble en ekstra dag. Og det angrer jeg ikke på. Heller tvert om. Jeg er overlykkelig.

Jeg er nemlig helt fortapt i Cesky Kremlov. Jeg elsker Praha, men dessverre har jeg nå funnet en ny tsjekkiske favoritt som har tatt over Prahas plass i mitt hjerte.

Du MÅ dra hit. Skal du til Praha – som alle andre – legg inn et par dager i Cesky Kremlov. Byen er 170 km sør for hovedstaden og det tar tre timer med tog.

Byen har nesten 14.000 innbyggere, men du får likevel følelsen av å være i en liten landsby når du er i gamlebyen som ligger nedfor et fantastisk slott. Forståelig nok er både slottet og gamlebyen på UNESCOs verdensarvliste.

FullSizeRender

Det finnes veldig mange gode restauranter her, og utelivet er også bra. Og som i andre europeiske gamlebyer, er det mye flott arkitektur å se og koselige gater å vandre i. Det er også svært populært å bruke elven Vltava til å nyte rolige dager i en eller annen farkost som flyter.

Det er mye andre superlativer jeg kunne ha brukt, men lar heller bildene snakke og kanskje pirrer det interessen din litt.

Først skal jeg la deg bedømme hva som er best. Først er bildet jeg jaktet på, som jeg ikke fikk kvelden før, fordi jeg dreit på draget med himmelretningene. Nummer to er bildet jeg tok innenfor slottsportene om morgenen, som var låst kvelden før. Tror jeg skal være glad for at slottet var låst jeg 🙂

FullSizder

FullSizeRender-85

 

Jeg tok sykt mange bilder her, gikk litt av skaftet kan man trygt si:

Byliv:

FullSizeRender-14FullSizeRender-20FullSizeRender-22FullSizeRender-24FullSizeRender-18FullSizeRender-12FullSizeRender-13FullSizeRender-11FullSizeRender-10FullSizeRender-9FullSizeRender-8FullSizeRender-3

FullSizeRender-47FullSizeRender-46FullSizeRender-39FullSizeRender-33

Slottet (det er malt rett på muren):

FullSizeRender-77FullSizeRender-97FullSizeRender-93FullSizeRender-95FullSizeRender-78FullSizeRender-62FullSizeRender-63FullSizeRender-64FullSizeRender-96FullSizeRender-94FullSizeRender-81FullSizeRender-69FullSizeRender-70FullSizeRender-61

FullSizeRender-41FullSizeRender-29FullSizeRender-23FullSizeRender-17

Vannsport:

FullSizeRender-54FullSizeRender-90FullSizeRender-59FullSizeRender-83FullSizeRender-82FullSizeRender-55FullSizeRender-48FullSizeRender-49

FullSizeRender-52FullSizeRender-15FullSizeRender-2

Diverse:

FullSizeRender-7FullSizeRender-4

FullSizeRender-100FullSizeRender-92FullSizeRender-50FullSizeRender-51FullSizeRender-66FullSizeRender-75FullSizeRender-74FullSizeRender-80FullSizeRender-60FullSizeRender-56FullSizeRender-37FullSizeRender-26FullSizeRender-31FullSizeRender-16FullSizeRender-6FullSizeRender-1

 

Kategorier
Østerrike Europa

Stopp! Og så klampen i bånn!

ble

Vanvittig flott natur. En av verdens råeste biler. Og et av Europas beste veistrekker. Et perfekt kinderegg.

 

Endelig var dagen kommet. Jeg skulle få teste Tesla’en skikkelig for jeg var hellig overbevist over at min 70D ville være perfekt for de 48 kilometerne på Grossglockner Hochalpenstrasse.

Hvorfor perfekt? La meg sitere fra en artikkel på hegnar.no: «70D går som et uvær. 0-100 km/t på 5,4 sekunder føles raskere enn i de fleste sportsbiler som følge av det momentane dreiemomentet.»

36 hårnålsvingene og utallige andre typer svinger, med få lange rette strekk. Her var det bare å tråkke på ut av svingene. Og la bremsene lukte svidd.

gro20
Sykt fornøyd på toppen av Edelweissspitze.

gro32
Glossglockner på 3.798 moh er den høyeste toppen i bakgrunnen.

gro39

gro38gro33Jeg startet i sør, i landsbyen Heiligenblut, allerede kl åtte om morgen. Turen gikk først til Kaiser-Franz-Josef-Höhe for å gå en fjelltur. Der fikk også bilen litt mer «juice på tanken» selv om det er ikke er nødvendig. Det holder å bruke superladerne sør og nord for passet.

gro27Men det er likevel utrolig kult at de har ladestasjon, type 2, både i Heiligenblut og i Zell am See i nord, samt på 2.369 meter over havet på Kaiser-Franz-Josef-Höhe. De vil ha elektriske biler på disse alpeveiene 🙂

Normalt koster det 35 euro å kjøre over, men elektriske biler får 10 euro i rabatt. Ikke like populært det kanskje blant elbil-haterne…

Tiden gikk fort, altfor fort oppe til beins i fjellet. Jeg trives litt for godt der, når jeg først kommer meg dit. Men den opplevelsen får komme i annen blogg.

For dette handler om å kjøre bil. Og selvsagt var det mye biler og motorsykler på veien, men likevel lite i forhold til juli og august. I tillegg havnet jeg i kø på vei opp da jeg i ett-tiden satte i gang igjen, mest pga veiarbeid og jeg sto langt bak i køen ved trafikklyset.

Da var det bare å gjøre det som ble en gjenganger denne dagen. Være tålmodig. Jeg kjørte til siden, stoppet og ventet. Så sto jeg klar til å kjøre ut på veien, men ikke før det hadde vært et langt opphold mellom kjøretøty. Da kunne jeg være så heldig at det gikk halvannen til to minutter før det kom et kjøretøy. Da kastet jeg meg ut før vekommende  passerte meg der jeg sto og ventet.

gro26
Slik sto jeg ofte og ventet til det gikk lang tid fra en bil kjørte forbi til neste kom. Gikk det for kort tid i mellom, så ventet jeg bare enda lenger. Det var det vel verdt.

Og så var det bare å tråkke gassen i bånn. For en nytelse. For en glede. Jeg har ikke hatt det så moro på lang tid. Plutselig oppdaget jeg at jeg lo høyt for meg selv i bilen.

Jeg var til tider i ekstase. Jeg tror ikke det har skjedd på 18 år da jeg kjørte Ford Mustang på tvers av USA og tilbake. Men dette var mye råere.

Så ufattelig gøy det var. Å kunne bruke det momentale dreiemoment for alt det var verdt. Gang på gang.

gro3

gro13

gro15

Derfor er det lett å forstå at en gjeng som hadde noen veldige spreke biler, blant annet Porsche, kjørte opp og ned et parti med utgangspunkt ved Edelweissspitze, som er vel 2.500 moh. Det hadde nok funnet frem barnet i seg igjen, for den følelsen satt jeg i alle fall med.

gro16

To ganger kjørte jeg meg ut foran motorsykler og det var sykt deilig å konstantere at det tok lang tid før den ene kom opp i ræva mi, mens den andre kom aldri dit (den så jeg bare av og til i speilet). Og da jeg slapp den første forbi.

Hvorfor lurer du kanskje på… Jeg måtte jo sjekke om jeg kunne holde følge. Og den bakdelen slapp jeg aldri. Tror nok karen var litt overrasket.

Er det rart jeg elsker å kjøre elektrisk?

gro40

 

gro18

For de som lurer om det var galemannskjøring, så kan jeg avkrefte det først som sist. Det er 100km/t fartsgrense mesteparten av strekket og svært sjelden er det mulig å presse den grensen alt for mye på grunn av alle svingene.

Og så må vi ikke glemme landskapet. Det er utrolig vakkert i alpene med snødekte topper, hvor mange er over 3.000 meter (Glossglockner er høyest med 3798 moh), små innsjøer, fossefall og grønndekte dalsider.

gro36

gro7

gro11gro29

Det gjør at du må stoppe flere ganger uansett for å suge til deg alle inntrykkene.

Uten tvil, den beste kjøreopplevelsen jeg noensinne har hatt!

gro37

Nå gleder jeg meg sykt mye til jeg skal kjøre tre eller fire fjellpass på en dag i Sveits. Så får jeg vel leve med at jeg trolig må droppe Stelvio denne gangen. Jeg bare håpe at været i de sveitsiske alper ikke ødelegger muligheten min.

Da kommer jeg til å bli potte sur!

Her er noen bilder til om du ikke har fått nok:

gro41gro30gro17gro28gro25rgro14gro10gro8gro9grogro1gro4gro6

gro35gro31gro21gro19

Kategorier
Europa Slovenia

– En herlig overraskelse

bl

Lake Bled – det var en kirke på en øy i en liten innsjø. Og ikke stort mer. Det var inntrykket mitt før turen. Alle bildene som dukket opp var med denne lille øya, så jeg tenkte hvorfor i all verden skulle jeg dra dit.

Jeg var nær på å droppe Bled og bestemte meg først et par timer før jeg passerte den slovenske småbyen. Magefølelsen sa at jeg burde gi det en sjanse.

Det var et veldig smart valg!

– Et fantastisk sted, sier nordirske Clare Coulter.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Faktisk så var dette det stedet jeg har kost meg mest på så langt på turen. Kanskje noe av grunnen var at jeg fant fort en indre ro her.

Og det er kanskje litt ironisk at jeg hoppet rett ut av bilen da jeg kom på kvelden for jeg måtte bare ta bilde av den der kirka…

erer2

Fra jeg våknet opp av fuglekvitter på en vanvittig bra campingsplass kalt Camping Bled var dagen perfekt.

Det ble obligatorisk med et morgenbad. Og de eneste jeg delte plassen med klokken ni om morgen var 20-30 ender og to svaner. Og de var bare et par meter unna. Så utrolig fredfullt. Nesten som jeg ble godtatt umiddelbart.

er7er1er8er20

Etter en herlig frokost gikk veien videre til Vintgar Gorge. Og forståellig nok ble det litt køgåing i den 1600 meter lange turen i canyonen som ble oppdaget i 1891. Bare to år senere ble det laget en sti, noe det måtte ha vært en farlig og vanskelig jobb, for klippeveggene gikk svært mange steder rett ned i den rasende elven som er full av stryk.

er38er37

er4

er31er39er29er41

er42er40er35er30er13er10er12Turen gikk så tilbake til Bled og opp til slottet som tårner over innsjøen. Selve slottet var ekstremt kommersialisert og ingen stor opplevelse. Du kan for eksempel tappe din egen vin eller få printet noe på eldgammelt vis.

er25er27er28er14

Men restaurantene hadde en vanvittig flott utsikt, og spesielt tre bord var tydeligvis av den eksklusive sorten.

er26er32

Utsikten ned gjorde at jeg oppdaget det offentige svømmeanlegget som så ut av å være utrolig bra gjennomført.

er24er22er33

Og der disse to svømte rett mot tre store beist…

er21

Det er forbudt med motoriserte fartøy på Lake Bled og det gjorde at stillheten var til stede hele tiden uansett hvor du befant deg langs den smaragd-grønne innsjøen som ikke er stort mer enn 1,45 kvadratkilometer. På det dypeste er den 29,5 meter.

er23er9

er6

er17

Jeg avsluttet dagen med en tur opp til utkikkspunktet Ojstrica hvor jeg traff to nordirske jenter. På samme tidspunkt som Nord-Irland-Tyskland startet sin kamp i EM. Og den ene hadde til og med en t-skjorte som viste at hun var en tilhenger.

– Vi måtte inngå et komprimiss. Siden hun ikke er interessert og jeg er, så gikk vi hit først og så ser 2. omgang, sier Stephanie Jemphrey.

– Vi er jo her bare i to dager og må utnytte tiden best mulig, sier Coulter.

– Men vi møter bare Tyskland en gang i EM, sier Jemphrey.

bled

Sistnevnte ga seg, og for de som lurer så vant Tyskland kampen 1-0. Det holdt likevel til avansement for nordirene, så jentene fikk litt å feire senere på kvelden.

Og hvordan var kirken på øya? Vel jeg droppet roturen ut dit som ville ta mye tid. Det fristet aldri å være en typisk turist og få med seg det ene alle som drar til Lake Bled gjør.

er3

En ting er sikkert, for meg var Lake Bled et mye bedre alternativ enn Syden. Massse aktivteter, utrolig flott turterreng og et herlig sommerklima. Denne dagen hadde vi 27 grader.

– Min venninne Lizze hadde vært her og skrøt noe vanvittig, så da måtte jeg bare dra hit, sier Jemphrey.

– Jeg hadde det på listen over plasser jeg måtte dra til. Jeg elsker det her, for det er så mye å aktiviterer å drive på med og så er det ikke så mange turister, sier Coulter.

Jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer tilbake ved en senere anledning. Og jeg som vurderte å droppe det…

er34

PS! For de som ikke har hørt om Bled (vel 5.000 innbyggere) før, så kan jeg kanskje fortelle at et sted like i nærheten er mye mer kjent for nordmenn som følger med på skiskyting. For Pokljuka er bare 14 kilometer unna.

Til slutt må jeg bare ta med dette bildet. Hva i all verden tenker de på de som har laget dette tilbygget? Vel, det handler vel nok kun om penger og ikke noe annet. Så ut til å bygget for utleie…

er15

Kategorier
Europa Slovenia

Slovenias kystperle

pir2

4,7 promille. Det handler ikke om alkoholprosenten i blodet, men hvor stor kystlinjen til Slovenia er i forhold til Norge. Den slovenske riveraen er på bare 46,6 kilometer. Det er samtidig utrettferdig å sammenlignet Norges, som har verdens neste lengste kystlinje etter Canada.

På den lille fliken med sjøkontakt har Slovenia tre småbyer og totalt 14 steder med bebyggelse. Og det ene av dem er vel verdt et besøk.

Piran er idyllisk, vakker, sjarmerende og avslappende. Og om sommeren er det smekkfullt av turister, spesielt italienere og østerrikere. Førstnevnte blir kanskje dratt mot en arkitektur som minner om Venezia, men uten kanalene.

pir14pir39pir30pir6

Selv om parkeringsplassene før byen var smekkfulle, var det få turister å møte både på spaserturen inn til sentrum og i selve bykjærnen. Og godt var nå det.

Gatene er utrolig trangene og brosteinsbelagt, så her er det kun motoriserte kjøretøy på to hjul som kommer inn bortsett fra i en gate opp til bymuren. Små koselige restauranter finner man både inne i smugene og gatene samt langt sjøkanten.

pir26pir31pir40pir25pir24

Selv om det ikke er noen strender her, så er det veldig godt tilrettelagt for enkel badetilgang til havet likevel. På veien inn til sentrum er det merket 68 plasser langs sjøen (en plass for fisking), men ikke spør meg hvorfor.

På yttersiden slo bølgene hardt inn mot kanten, men fire jenter hadde likevel dristet seg uti.

pir41pir27pir28

Småbåthavnen spiller en veldig sentral rolle og og små båter fisker blant annet etter sardiner. Noe du kan være med å oppleve dersom det skulle stå på listen over ting du vil gjøre.

Men de fiskebåtene der hadde jeg ikke gått opp i av egen fri vilje.

pir36pir35pir34pir37pir32

Jeg måtte selvsagt opp i kirketårnet, som ble bygget i 1608-09. Det tok meg 146 trappetrinn før jeg var oppe i det 47 meter høye tårnet.

En euro var utrolig billig. Til sammenligning kostet til åtte euro i Venezia.

pir12pir11pir13pir20

Jeg kom i prat med kvinnen som solgte billetter, og ville snakke om viktigheten av kystlinjen.

Det skulle jeg aldri ha gjort. Hun tok helt av, men da om det politiske spillet mellom Slovenia og Kroatia i sundet mellom de to landene. Det er ikke tvil om at det er en het potet.

Det var et litt uvant treff i byen også. For Harley Davidson-eiere. Men i og med det var søndag, hadde nok mange dratt derfra. Men så blant annet en klubb fra Liege i Belgia som ikke hadde dratt enda.

pir7pir9

Jeg har ingen vansker med å se at de ønsker å bli lenger…

En flott by, og jeg skal innrømme at før jeg gjorde research før turen hadde jeg aldri tenkt over at Slovenia faktisk hadde en kystlinje. Men aldri for sent å lære noe nytt.

pir38pir17pir29FullSizeRenderpir10pir8pir5pir3pirpir1

 

 

Kategorier
Europa Italia

Kuleis? Eller kanskje ei flaske vin?

 Kontrastene er åpenbare. De med litt tykkere lommebok kjøper bluse til 300 euro, mens masseturismen handler souvenirer til tre euro 20 meter lenger nede i gata. I en liten landsby som Sirmione, så ser man fort hvem som er hvem. 

Her er det heller ikke noe eget butikkstrøk á la Rodeo Drive for de rike. Her er billig og dyrt om en annen i hele landsbyen.

Men det er en del av sjarmen og ikke noe man bryr seg noe særlig mer om. Men selv var det en kontrast som jeg fant svært interessant. I en butikk/restaurant/isbar – vet ikke helt hva jeg skal kalle den – så kunne du kjøpe en svær galatio (italiensk is ) til ditt barn frem til midnatt, mens du selv handlet en flaske vin eller grappa.

Det var nesten absurd å ha en slik kombinasjon. Men kanskje lurt,de hadde jo noe for både barn og voksen…

IMG_7538

Helt nord på øya kan man gå tilbake til antikkens tid ved å besøke Grotte di Catullo mens du noen minutter senere står utenfor de lukuriøse forretningene. Nok en enorm kontrast.

one9

Nordenden er også et ypperlig sted for å ta til deg solstrålene, og blir det for varmt, kan du enten kjøpe noe leskende i baren eller ta en dukkert. Det er ikke sand, men likevel et nydelig sted å bruke noen timer etter å ha besøkt ruinene. 

one19

one20

Og jeg måtte jo ha en bade-selfie etter 10 dager med regn. Men det er ikke alltid like enkelt å ta et bilde når man skal ta det selv…

one17

Landsbyen ligger helt på enden av en smal halvøy helt sør i Gardasjøen (Italias største innsjø, 346 meter dyp på det meste) og så må du parkere før du GÅR over broen. Kun innbyggerne får kjøre inn i de smale gatene.

Borgen Rooca Scaligera er et dominerende syn i det kan skal gå inn. Her må du dessuten stå i kø til alle døgnet tider for å få tatt dit bilde. Men det er ikke tvil om at det finnes bra mulighet til et godt bilde her på forskjellige vis slik du kan se her:

one22

Det er umulig å ikke la seg fortrylle i det du stiger inn i Sirmiones verden. Smale gater, små smug, koselige og gode restauranter med utsikt mot Gardasjøen, alt av spa-behandlinger og mange flotte hoteller gjør dette til et sted i romansen sitt tegn. Her kan du ta med deg din kjære og det er ingen tvil om at kjærligheten vil blomstre.

Men ikke alle opplever kjærlighetens lykke her. Den eksentriske operasangeren Maria Callas bodde i byen i det huset dere kan se på bildet under. Hun ville forlate ektemannen og sa at hun skulle gifte seg med sin store kjærlighet Aristoteles Onassis. Bare et problem, han ville ha en annen. Og han giftet seg i stedet med ingen ringere enn Jaqueline Bouvier Kennedy, som var blitt enke etter drapet på John F. Kennedy.

one8

Sirmione er sted for å stresse ned, glemme hverdagen og bare nyte livet. Og ikke minst, et umerket utgangspunkt for din ferie ved Gardasjøen. Her er det nemlig flere flotte steder å besøke.

Her er noen flere bilder fra mitt opphold i den romantiske og kontrastfylte landsbyen:

oneone15one27one26one10one5one4IMG_7575IMG_7539

Kategorier
Europa Frankrike

Ble det fransk åpning?

Det var helt uaktuelt med et fransk kyss på mitt første Frankrike-besøk. Men etter som timene gikk, så tenkte jeg, hvorfor ikke gå for en fransk åpning. Det gikk ikke på dag 1, men jeg ga meg ikke og prøvde to ganger på dag 2. Ble alle gode ting tre…

1col7

For de uinnvidde så kan det være greit å fortelle at en fransk åpning kan være åpningstrekkene 1.e4 e6 i sjakk eller litt småfrekke truser med åpning i skrittet…

Kanskje litt drastisk å jakte den frekke fransk åpningen og forvente en slik åpenhet og gjestfrihet på mitt første besøk. Det er kanskje på tide å innrømme at min franske åpning handlet om en glippe i skydekket. Jeg ville bare se litt blått der oppe.

Jeg er i Colmar i Alsace. Og jakter nok et fotomotiv. Men første dag var grått der oppe på himmelen og det regnet flere ganger. Været var rett og slett nitrist og fotomessig et mareritt.

Så slik ble bildene da:

1col21col121col131col22

På dag to sto vekkerklokken på 06.00. Det skulle være opphold etter soloppgangen. Men neida, det var bare å legge seg igjen, for det var lett yr.

Klokken ni dro jeg på turné. Målet var tre landsbyer og en ruin langs Route des vins d’Alsace, alle noen få kilometer fra Colmar. Og det ble både en frustrerende og fantastisk dag. Ekstremt flotte steder, men regnet kom og gikk akkurat som det ville.

Etter ruinen og to landsbyer tok jeg sjansen på å sjekke om jeg fikk min franske åpning over Colmar. For det så litt lettere ut.

Men nei, det var tydeligvis bare å gi opp.

Fargene på husene holdt humøret opp selv om været gjorde sitt for å ta knekken på det.

2col52col6

Den siste landsbyen Eguisheim ble siste mål klokken 18 på kvelden og etter halvannen time der, så jeg plutselig at det var en del blå på himmelen. Dog i feil himmelretning. Men likevel heiv jeg meg rundt, og kjørte nordover mot Colmar igjen. Motsatt retning av det jeg skulle.

Skulle alle gode ting bli tre. Men nei, det var litt blått kun i nord. Feil himmelretning. Og det løsnet heller ikke opp i sør slik jeg håpet.

Så da ble det en skuffet herr Sætre som måtte dra fra Frankrike uten sin franske åpning i sør.

FullSizeRender

 

Selv om det ble ørlite blått i nord, som du kan se på bildet under, så var jeg ikke fornøyd.

Selv om kanskje jeg likevel fikk en fransk åpning 😉

3col

 

Noen andre bilder fra Colmar (Og ja de liker å bruke Venezia-navnet, stedet ved kanalen heter La Petite Venise):

1col1col31col41col51col101col111col161col171col181col191col201col211col241col251col273col15

1col292col5

3col4FueRenderFullSizender

 

 

 

 

Kategorier
Europa Tyskland

Supervei eller oppskryt?

hoved

Flere har rute 500 – Schwarzwaldhochstrasse – på sin topp ti-liste over veier du må kjøre i Europa. Og er man på bilferie, og har lyst å teste Tesla’en, så må man jo høre på denne typen råd. Men er veien gjennom Schwarzwald så bra som mange vil ha det til?

wald6