Tre måneder tilbake i tid. Jeg brukte tre timer på nett. Googlet om og om igjen. Jeg var på jakt en ny og spennende fjelltur. 481 kilometer sør for Tromsø fant jeg stedet. Men det så ut som det ikke ble noen tur i år fordi været aldri ble som jeg ønsket.

Jeg hadde i grunnen gitt opp drømmen om Rago Nasjonalpark i år siden sommeren hadde gått over til å bli høst. Men plutselig kom varmen nordover igjen. Jeg sjekket været flere ganger helt opp mot avreise, fordi jeg to ganger før i sommer avlyste like før avreise i og med været slo om.

Rett etter arbeidstid fredag kastet jeg meg i bilen og satte kursen for Sørfold i Nordland. Noen mente jeg var sprø som var villig til å kjøre nesten 100 mil tur-retur og sitte 15 timer i bil for å gå i fjellet alene. En tur á la Oslo-Trondheim-Oslo.

– Det er vel nok spennende fjell i Tromsø å gå på, sa de.

Men bildene fra Rago trollbandt meg. Da spiller timene bak rattet absolutt ingen rolle. Jeg kom frem til Lakshol, et knøttlite sted, hvor jeg skulle parkere bilen. Men det var ingen ledige steder å parkere, bortsett fra på privat grunn. Heldigvis var det folk ute på tunet selv om klokken hadde akkurat bikket midnatt, så jeg gikk bort.

Først to timer senere la jeg meg i bilen. Jeg ble nemlig bedt inn på te av mor, to døtre og to barnebarn. Gjestfriheten var enorm og bilen fikk stå på eiendommen. Det viser bare at det lønner seg å spørre pent om lov.

Damene i huset var imidlertid skeptiske til mine planer.

De likte ikke at jeg gikk alene. Spesielt med tanke på at det er flere utsatte steder og parken er uten mobildekning. Det siste var faktisk en befrielse…

Jeg skulle gå klokken 08 og være nede til klokken 17. 28 kilometer på ni timer burde gå greit selv om jeg hadde lest at det var en krevende tur man burde bruke to dager på. Men ett sted hadde jeg lest at det er mulig å gjøre den på ni timer. Da måtte jeg prøve selv om jeg var veldig klar over at det kom til å bli mange fotopauser på meg.

Damene tenkte nok: – Han har ingen anelse om hva han gir seg ut på…

For det er noe som heter mil og noe som heter Ragomil. Jeg tenkte det sistnevnte var en overdrivelse.

Jeg startet 07:55 og det tok ikke mange minuttene før at jeg forsto at jeg tok skammelig feil. Terrenget i Rago er ekstremt kupert, faktisk har jeg aldri gått i et så kupert terreng. Det varierte mellom steingrunn og myr, og siden det hadde regnet mye dagen før, så var det sleipt og vått. Etter kun én kilometer var jeg våt på beina.

Tre timer og åtte kilometer senere var jeg ved til Storskogvatnet. Her møtte jeg på seks utlendinger i telt, men verken jeg eller de sa mer enn et hei til hverandre. I stedet for en lengre samtale, brukte jeg nesten en time på å slappe av og ta bilder. Jeg nemlig ble fullstendig bergtett av område ved fossen like nedenfor vannet.

Noe som du kanskje kan forstå når du ser dette…

Deretter la jeg i vei mot Litlverivassfossen, som med sitt fall på 223 meter er en av Nord-Europa høyeste. Jeg gikk via en ny sti og den var veldig bra merket. Bortsett fra ett sted. Men jeg lot det stå til. Jeg gikk over utløpet til et vann for jeg gadd jeg ikke lete etter vadested. Vannet sto til over anklene, men jeg var så våt fra før av, at det spilte i grunnen ingen rolle.

Igjen fikk jeg merke Ragomila. Det virket som jeg aldri kom frem til fossen. Etter en time og et kvarter gange fra Storskogvatnet så var jeg sikker på at jeg ville være fremme om 20 minutter. Det tok en time og ti minutter…

Men det var verdt det. For Litlverivassfossen er uten tvil en mektig foss, så det ga en herlig følelse å gå over broa. Heldigvis hadde jeg like før passert to slovakiske turister som hadde overnattet ved Storskogvatnet. Så da var det bare å vente slik jeg kunne få festet de på film i det de gikk over hengebroen.

Totalt møtte jeg kun fire personer gående på stien i løpet av de 28 kilometerne. Helt i orden om du spør meg. Men kanskje ikke så ideelt om det skulle skje noe på et sted uten telefondekning…

Noen minutter senere sto jeg opp på Grisryggen. Det perfekte stedet for litt lunsj. Selv om jeg må innrømme jeg hadde et sug i magen hele tiden mens jeg satte øverst oppe i bergveggen som ikke stoppet før den nådde dalbunnen 400 meter lenger nede.

Jeg dro inn de siste inntrykkene og begynte på veien ned mot bilen, som var flere kilometer unna. Og ja, Ragomilen fikk jeg føle nok en gang. Og spesielt ille ble det siden det var så mye myr. Det ble en lang, tung og slitsom nedstigning. Og det ble ikke noe bedre av at beina mente at nok var nok.

Da jeg omsider kom ned til veien, så var det fortsatt 1,5km til bilen. Der og da angret jeg på at jeg ikke tok imot tilbudet fra damene om at de kunne plukke meg opp og ta meg tilbake til bilen.

Sa noen at jeg er sta…

20 minutter senere var jeg ved bilen. Og klokken var 17:05. Ikke så verst beregnet om jeg får si det selv 🙂

Jeg skiftet klær og satte kursen for Tromsø siden jeg måtte på jobb neste formiddag

Veldig mye lykkeligere. For Rago Nasjonalpark er et sted man må besøke en gang i livet om man er glad i vill og vakker natur. En perle av de sjeldne. En av Norges minste nasjonalparker, men likevel så majestetisk.

På veien hjem tenkte jeg hvor heldig jeg var som ikke hatt hatt værgudene på min side i sommer.  For jeg var ikke i tvil om at høstens inntog og fargene som følger med gjorde opplevelsen ekstra spesiell.

Da kunne jeg tåle at det føltes ut som jeg hadde nåler som stakk opp i den høyre hælen hele søndagen…

En del flere bilder: