Kategorier
Nord-Amerika USA

Den gyldne timen i New York

golden-61

Følelsen av å spasere over Brooklyn Bridge klokken 06 1. januar er ganske bisarr. Kun meg og en håndfull japanske turister. Ellers var det ikke en levende skjel å se.

I fjerne hører man siste rest av nyttårsfester både på Manhattan og i Brooklyn. Fest var også min plan, men dessverre kom jeg kraftig forsinket til New York kvelden før og fikk plantet min bakdel på senga på hotellet like før midnatt. Så det som skulle bli tidenes feiring, ble i stedet den tristeste noensinne.

Jeg la meg like godt noen minutter over midnatt.

Klokken 04:40 ringte klokka. Der og da hadde jeg mest lyst å knuse den i veggen. Jeg mannet meg opp, plasserte beina på det iskalde gulvet og tok en kjapp dusj. En halv time senere satt jeg på undergrunnen. En vogn helt alene. I New York! Men så var det ikke akkurat der folk i New York ville være de første timene i det nye året. En stakkars turist som fortsatt syns synd på seg selv passerte stasjon etter stasjon på vei ned Manhattan.

Solen skulle stå opp kl 07.09. Men jeg gikk over Brooklyn Bridge allerede klokken 06. Jeg vil oppleve det umulige, å ha broen for meg selv, i et storbyområdet med over 22 millioner mennesker og  som hadde 63 millioner turister i 2017.

golden-24
Solen står opp over Brooklyn mens jeg spaserer over Brooklyn Bridge.

Smilet var tilbake. Men etter ti minutter kom de. De som man aldri blir kvitt. Japanske turister. Det var uansett en herlig følelse av å være i en av verdens største byer og knapt se folk i morgentimene, selv om turistene ble flere og flere den neste timen.

Den gyldne timen er en av min største kjærligheter i livet. Det er tiden like etter soloppgang og før solnedgang. Lengden på den timen varierer stort ut fra man er på jorden. Det finnes knapt et bedre sted å oppleve det enn New York, problemet er at man bare må velge kun et sted i den magiske byen å oppleve der og da.

golden-43
Manhattan Bridge fra Washington st.

Nesten fire uker senere var jeg tilbake i New York på veien hjem. Og solen bestemte hvor jeg dro. Jeg vil ha skyline til nedre Manhattan i bildet.

Så det ble tur med undergrunnen over til Jersey City og før jeg løp ned til Hudson River. For jeg var litt sent ute.

Det ble en magisk kveld. For en gang skyld lot jeg bilder være bilder, så det ble ikke tatt mer enn om lag 50 av dem. Et sjeldent øyeblikk, for det er dessverre altfor lett å bli fanget av å ta bilde etter bilde og glemme å la hjernens minnebank ta over.

golden-15
Manhattan skyline

Det er ikke tvil om at timen rundt både soloppgang og -nedgang er de beste timene på døgnet. En ufattelig vakker kjærlighet som aldri slukkes.

Her er en god del flere bilder:

golden-36
golden-17
golden-32
golden-50
golden-31
golden-60
golden
golden-57
golden-53
golden-47
golden-8
golden-9
golden-28
golden-29
golden-30
golden-27
golden-39
golden-37
golden-21
golden-6
golden-55
golden-54
golden-51
golden-34
golden-20
golden-2
golden-3
golden-7
golden-19
golden-18
golden-13
golden-12
golden-46
golden-44
golden-41
golden-38
golden-25
golden-23
golden-35
golden-52
golden-56
golden-59
golden-24
golden-22
golden-42
golden-4
Kategorier
Nord-Amerika USA

Rett blikket oppover

ny-1-2
Zaha Hadid’s 520 W. 28th

Central Park, Brooklyn Bridge, Fifth Avenue, Times Square og Frihetsgudinnen. Steder som står på alles liste når reisemålet er New York.

Jeg lå i senga dagen før hjemreise. Det var vinter. Bikkjekaldt. Men jeg måtte ut. Jeg var tross alt i New York. Men hvor skulle jeg gå?

Da tenkte jeg på det mest naturlige av alt i denne fantastiske byen. Bygningene. Som bygges i høyden. For de aller fleste tenker New York når de hører ordet skyskraper. Høye bygninger og arkitektur kan være veldig fascinerende. Spesielt i en by som New York.

Derfor la jeg ut på en spasertur på Manhattan hvor jeg la av tre timer til å rette blikket oppover.

The High Line, som en ultrasmall park med en lengde på 2,33 kilometer, er et ypperlig utgangspunkt. Parken går langs en gammel jernbanelinje noen meter over gatenivå. Men i og med det var vinter, så var det ikke mye grønt å se.

ny-1-3

Jeg kom meg ikke ned til Financial District, som burde vært obligatorisk på en slik tur. Neste besøk så får jeg prioritere det. Slik er det når man er sta og skal kun bruke beina. For jeg kunne lett ha nådd det ved å ta undergrunnen.

I stedet hoppet jeg på undergrunnen til Jersey City for å rekke å ta bilder av nedre Manhattan da solen gikk ned. De bildene kommer i en egen blogg.

Her er noe av de jeg så på min spasertur:

ny-1-39
Bygningen VIA 57 West.
ny-1-44
US Army Recruiting, Times Square
ny-1-7
Mer typisk New York enn dette blir det knapt.
ny-1-32
Trump Tower
ny-1-28
Trump Tower
ny-1-17
En «liten» lego foran ikoniske Flatiron Building.
ny-1-18
Flatiron building.
ny-1-5
Zaha Hadid’s 520 W. 28th
ny-1-6
Zaha Hadid’s 520 W. 28th
ny-1-14
The IAC Building.
ny-1-15
ny-1-38
VIA 57 West
ny-1-37
VIA 57 West
ny-1-36
ny-1-35
ny-1-21
Empire State Building
ny-1-23
ny-1-26
Kategorier
Nordland Norge

Jakten på The Seven Summits

The Seven Summits er en fjern drøm for de aller fleste av oss. Enkelt og greit fordi det er en omtrent umulig oppgave og at det ville koste svært mye penger å oppnå drømmen.

For de som ikke vet, er The Seven Summits de høyeste toppene på hver av de syv kontinentene. De finnes to versjoner, men den første som klarte denne fantastiske bedriften var Richard Bass i 1985 (australske, ikke indonesiske toppen, se under).

De syv fjellene er: Mt Everest (8848 moh), Elbrus (5642 moh), Denali (6194 moh), Kilimanjaro (5895 moh), Vinson (4892 moh), Aconcagua (6961 moh) og Carstensz Pyramid (4884 moh, Indonesia)/(Kosciuszko (2228 moh, Australia). Den indonesiske er med fordi den ligger på den australske kontinentet.

14 nordmenn har fullført syv topper, fem av dem tok siste toppen i år. Verdensrekorden er på 187 døgn, gjort av kanadiske Daniel Griffith i 2006 (Carstensz Pyramid).

ny-1-10
Folk på vei opp til Ryten, Kvalvika i bakgrunnen.

Det er fredag morgen og jeg skal kjøre til Rago Nasjonalpark seks timer senere. Men værmeldingen har snudd. Det blir meldt regn.

Men jeg skal på tur. Sjekker Kvalvika i Lofoten, et sted jeg har lyst å dratt til lenge. Og så kommer en idé.

Hva med å ha min egen The Seven Summits? I Lofoten. Syv topper på syv forskjellige steder.

En time senere er ruten på plass. Men med kun 16 timer til rådighet, siden vi var langt ut i august, og 100 km mellom første og siste topp, så da kunne det holde hardt.

Lørdag morgen klokken 06 våknet jeg i Ramberg etter tre timer søvn. Det regnet. Værmeldingen hadde lovet meg at det skulle gi seg klokken 04. Det ga seg klokken 09. Og et kvarter etter startet jeg jakten på The Seven Summits.

Var det mulig? Tre verdifulle timer hadde gått tapt. Og solen gikk ned kl. 22.

Svaret får du helt til slutt i bloggen. Først vil jeg beskrive hver topp med noen ord og bilder.

Først som sist, jeg var i veldig dårlig form da stuntet ble satt i live, så høyden på toppene er ikke akkurat mye å skryte av. Men bratt var det uansett noen steder når jeg måtte starte på havnivå på alle sammen.

Tidene som jeg legger inn inkluderer også fotostopp.

Nuppen, Ramberg:

Den er på kun 240 moh. Men det er bratt og det var svært glatt på grunn av alt regnet. Men likevel tok det bare 21 minutter til topps.

Og nok en gang, så fikk jeg bevis for at man ikke trenger å gå høyt opp for å få en fantastisk utsikt.

Tidsbruk: Opp – 21 minutter. På toppen – 23 minutter. Ned – 15 minutter.

ny-1-2
Stranden ved Ramberg.

ny-1-3

topp1-2
Speider ut mot storhavet fra Nuppen ved Ramberg.

topp1-3
Stien var sykt glatt siden det hadde regnet.

topp1-5
Foten min ser du midt på nede i bildet, det var bratt ned her kan man trygt si…

topp1-7
Tidligere på sommeren var disse fulle av fiskehoder som ble tørket.

topp1-8

topp1-10
Foto av bilen min som tok meg fra sted til sted ved stranden i Ramberg.

Ryten, Fredvang:

Dette var den lengste turen siden jeg bestemte meg for å gå til Kvalvika først. Det betydde noen ekstra høydemeter, men det var så absolutt verdt det. Selve toppen er 543 moh.

Dette er en fantastisk tur. Selv om været ødela muligheten for de gode bildene, så glemmer man fort det i slik natur. Gikk en annen vei ned for å kunne fotografere mot stranden i Fredvang og mot Ramberg. Da gikk jeg opp til Fredvangshytta Strandbo på Storberget (270 moh).

Tidsbruk: Opp – 1 time 44 minutter. På toppen – 15 minutter. Ned – 48 minutter.

ny-1-5
Ryten er midt i bildet, noen meter til og man kan se Kvalvika før første gang.

ny-1-6
På vei ned mot Kvalvika.

ny-1-7

ny-1-8
Trenger en dytt!

ny-1-9
Kvalvika i Lofoten.

ny-1-11ny-1-12ny-1-13

ny-1-14
Ryten! Ser verre ut enn det er 🙂

ny-1-15

ny-1-16
Utsikt mot Ramberg.

ny-1-17
Fredvang

Offersøykammen, Leknes:

En time etter jeg var nede fra Ryten startet jeg på Offersøykammen (436 moh). Da var klokken allerede blitt halv tre på ettermiddagen, og jeg begynte å frykte at det ble umulig å nå syv topper denne dagen.

Mye skog og til tider forholdsvis bratt. En tur hvor man ikke ser toppen før de aller siste meterne. Etter å ha gått i nesten en halv time møtte jeg noen på vei ned.

– Toppen er rett der oppe.

Da ble jeg overrasket. Trodde turen skulle ta en time. Men det var riktig.

Og for en utsikt. Helt vanvittig vakkert. Dette er en toppen man bare må gå på under et besøk i Lofoten. Reinebringen har en råere utsikt, men Offersøykammen er ikke langt bak. Og så lett tilgjengelig som den er, så bør denne toppen inn på alles liste over ting å gjøre i Lofoten.

Tidsbruk: Opp – 38 minutter. På toppen – 17 minutter. Ned – 33 minutter.

ny-1-19
Offersøykammen. Utsikt nordover mot blant annet Hauklandstranda og Mannen.

ny-1-20

ny-1-18
Utsikt mot Gravdal som ligger til høyre.

Nonstinden, Ballstad:

Sliten i hodet og sliten i beina. Det ble en tung start på denne turen opp til 459 moh. Jeg møtte tidlig denne gjengen, og det var sykt fristende å gjøre akkurat det samme.

ny-1-23
Skulle gjerne bare lagt meg ned og gitt opp prosjektet.

Men jeg hadde lagt ut bilder på Snapchat fra hver topp, så det dreiv meg videre oppover denne bratte fjellsiden.

I motsetning til forrige fjell så flatet det ut halvveis på turen og jeg kunne se toppen hele resten av veien. Og det var heller ikke bratt.

Plutselig kom krampa i lårene. Det var umulig å strekke dem ut før smerten kom. Jeg gikk 20-30 meter før jeg satte meg ned. Så gikk jeg nye 20-30 meter og satte meg ned. Det gjorde veldig vondt. Jeg ble veldig fristet å kaste inn årene, men beit tennene sammen.

Syv-åtte ganger måtte jeg ned på ræva. Skulle krampen ta innersvingen på målet mitt…

Men jeg kom meg i det minste til topps på topp fire, litt over klokken 17. Fem timer før solen gikk ned.

Tidsbruk: Opp – 53 minutter. På toppen – 19 minutter. Ned – 31 minutter.

ny-1-21

ny-1-22
Ballstad, Lofoten

ny-1-25ny-1-26ny-1-27ny-1-28

Mannfallet, Stamsund:

Før jeg forlot Ballstad var det tid for å handle. Jeg måtte få i meg næring. Men et skikkelig måltid droppet jeg.

Det eneste jeg spise av normal mat var pizza i Svolvær da jeg var ferdig for dagen.

Neste mål var Mannfallet på 308 moh. Jeg hadde hørt det var luftig og fryktet høydeskrekken skulle ta meg før jeg nådde toppen. Jeg møtte et par på vei ned og den ene hadde snudd før toppen.

Men jeg følte meg aldri uttrygg selv om et par steder var veldig luftig og hadde jeg trådd feil kunne jeg ramlet langt nedover fjellsiden.

Et sted med veldig flott utsikt over Vestfjorden og Lofotodden.

Tidsbruk: Opp – 31 minutter. På toppen – 14 minutter. Ned – 22 minutter.

ny-1-29
Det så lett ut, men det var tross alt topp fem.

ny-1-30
Hurtigruta på vei til kai i Stamsund.

ny-1-31

ny-1-32
Stamsund

ny-1-33ny-1-35

ny-1-36
Mål nummer seks, Festvågtinden.

ny-1-38

ny-1-37

Nipen, Henningsvær:

Her var Festvågtinden på 541moh målet. Men det var umulig med tanke på at jeg ville gå ned i mørket. 100 meter etter jeg startet kl 21 på kvelden stoppet jeg opp.

Men så lot jeg blikk gå mot høyre. Jeg kunne jo gå dit opp. Nipen ble topp nummer seks. 211 moh.

Jeg kom ned 21:38 og satte meg ned på en bergknaus ved havet 12 timer og 23 minutter etter at jeg startet på prosjektet (Jeg brukte 3 timer 28 minutter på kjøring og gjøre meg klar for hver topp).

Helt tom. Umulig å få frem et smil.

For det ble dagens siste topp. Med andre ord, drømmen om The Seven Summits røk.

Det ble et bittert nederlag. For uten regn de tre første timene hadde jeg kommet opp på Festvågtiden og topp syv.

Tidsbruk: Opp – 30 minutter. På toppen – 12 minutter. Ned – 19 minutter.

ny-1-39
Kveldens siste solstråler, Henningsvær til venstre.

ny-1-40
Solen har gått ned over Henningsvær.

ny-1-41
Mitt mål for topp seks, Festvågtinden. Kanskje en annen gang.

ny-1-42

ny-1-43
Satt meg ned på berget og beundret det vakre fargene og innså at drømmen om The Seven Summits var ødelagt.

Neste morgen våknet jeg opp kl 07.00. Så opp mot Tjeldbergtinden og vurderte å ta topp syv likevel. Men nei det var uaktuelt.

Jeg kjørte noen hundre meter og så opp mot Svolværgeita. Stoppet. Gikk ut av bilen. Ny topp syv?  Det hadde jo blitt innenfor et døgn. Jeg kunne jo endre på reglene.

Nei, jeg orket ikke. Dro bare videre. Jeg ville hjem. Nederlaget var et faktum.

Men kanskje neste gang…

Og da mens vi har midnattsol, 24 timer til rådighet og enda tøffere fjellturer.

Kategorier
Nordland Norge

Vilt, vakkert og vått!

Processed with Snapseed.
Hengebroen av Litlverivassfossen.

Tre måneder tilbake i tid. Jeg brukte tre timer på nett. Googlet om og om igjen.  Jeg var på jakt en ny og spennende fjelltur. 481 kilometer sør for Tromsø fant jeg stedet. Men det så ut som det ikke ble noen tur i år fordi været aldri ble som jeg ønsket.

Jeg hadde i grunnen gitt opp drømmen om Rago Nasjonalpark i år siden sommeren hadde gått over til å bli høst. Men plutselig kom varmen nordover igjen. Jeg sjekket været flere ganger helt opp mot avreise, fordi jeg to ganger før i sommer avlyste like før avreise i og med været slo om.

rago-7

Rett etter arbeidstid fredag kastet jeg meg i bilen og satte kursen for Sørfold i Nordland. Noen mente jeg var sprø som var villig til å kjøre nesten 100 mil tur-retur og sitte 15 timer i bil for å gå i fjellet alene. En tur á la Oslo-Trondheim-Oslo.

– Det er vel nok spennende fjell i Tromsø å gå på, sa de.

Men bildene fra Rago trollbandt meg. Da spiller timene bak rattet absolutt ingen rolle. Jeg kom frem til Lakshol, et knøttlite sted, hvor jeg skulle parkere bilen. Men det var ingen ledige steder å parkere, bortsett fra på privat grunn. Heldigvis var det folk ute på tunet selv om klokken hadde akkurat bikket midnatt, så jeg gikk bort.

rago-4
Ei god og varm seng 🙂

Først to timer senere la jeg meg i bilen. Jeg ble nemlig bedt inn på te av mor, to døtre og to barnebarn. Gjestfriheten var enorm og bilen fikk stå på eiendommen. Det viser bare at det lønner seg å spørre pent om lov.

Damene i huset var imidlertid skeptiske til mine planer.

De likte ikke at jeg gikk alene. Spesielt med tanke på at det er flere utsatte steder og parken er uten mobildekning. Det siste var faktisk en befrielse…

Jeg skulle gå klokken 08 og være nede til klokken 17. 28 kilometer på ni timer burde gå greit selv om jeg hadde lest at det var en krevende tur man burde bruke to dager på. Men ett sted hadde jeg lest at det er mulig å gjøre den på ni timer. Da måtte jeg prøve selv om jeg var veldig klar over at det kom til å bli mange fotopauser på meg.

Damene tenkte nok: – Han har ingen anelse om hva han gir seg ut på…

For det er noe som heter mil og noe som heter Ragomil. Jeg tenkte det sistnevnte var en overdrivelse.

Jeg startet 07:55 og det tok ikke mange minuttene før at jeg forsto at jeg tok skammelig feil. Terrenget i Rago er ekstremt kupert, faktisk har jeg aldri gått i et så kupert terreng. Det varierte mellom steingrunn og myr, og siden det hadde regnet mye dagen før, så var det sleipt og vått. Etter kun én kilometer var jeg våt på beina.

rago-34

rago-16
Heldigvis var det mye klopper som var lagt ut.

Tre timer og åtte kilometer senere var jeg ved til Storskogvatnet. Her møtte jeg på seks utlendinger i telt, men verken jeg eller de sa mer enn et hei til hverandre. I stedet for en lengre samtale, brukte jeg nesten en time på å slappe av og ta bilder. Jeg nemlig ble fullstendig bergtett av område ved fossen like nedenfor vannet.

Noe som du kanskje kan forstå når du ser dette…

rago-32
Ved Storskogvatnet, Rago Nasjonalpark.

rago-25
Et rolig øyeblikk ved Storskogvatnet.

rago-29rago-31rago-27

Deretter la jeg i vei mot Litlverivassfossen, som med sitt fall på 223 meter er en av Nord-Europa høyeste. Jeg gikk via en ny sti og den var veldig bra merket. Bortsett fra ett sted. Men jeg lot det stå til. Jeg gikk over utløpet til et vann for jeg gadd jeg ikke lete etter vadested. Vannet sto til over anklene, men jeg var så våt fra før av, at det spilte i grunnen ingen rolle.

rago-36rago-37

Igjen fikk jeg merke Ragomila. Det virket som jeg aldri kom frem til fossen. Etter en time og et kvarter gange fra Storskogvatnet så var jeg sikker på at jeg ville være fremme om 20 minutter. Det tok en time og ti minutter…

Men det var verdt det. For Litlverivassfossen er uten tvil en mektig foss, så det ga en herlig følelse å gå over broa. Heldigvis hadde jeg like før passert to slovakiske turister som hadde overnattet ved Storskogvatnet. Så da var det bare å vente slik jeg kunne få festet de på film i det de gikk over hengebroen.

rago-46rago-44rago-43rago-41

Totalt møtte jeg kun fire personer gående på stien i løpet av de 28 kilometerne. Helt i orden om du spør meg. Men kanskje ikke så ideelt om det skulle skje noe på et sted uten telefondekning…

Noen minutter senere sto jeg opp på Grisryggen. Det perfekte stedet for litt lunsj. Selv om jeg må innrømme jeg hadde et sug i magen hele tiden mens jeg satte øverst oppe i bergveggen som ikke stoppet før den nådde dalbunnen 400 meter lenger nede.

rago-49
Nydelig utsikt hvor jeg spiste lunsj. Ser mot Litlverivassfossen og Litlverivatnet.

Jeg dro inn de siste inntrykkene og begynte på veien ned mot bilen, som var flere kilometer unna. Og ja, Ragomilen fikk jeg føle nok en gang. Og spesielt ille ble det siden det var så mye myr. Det ble en lang, tung og slitsom nedstigning. Og det ble ikke noe bedre av at beina mente at nok var nok.

rago-51
Vått, svært vått.

Da jeg omsider kom ned til veien, så var det fortsatt 1,5km til bilen. Der og da angret jeg på at jeg ikke tok imot tilbudet fra damene om at de kunne plukke meg opp og ta meg tilbake til bilen.

Sa noen at jeg er sta…

20 minutter senere var jeg ved bilen. Og klokken var 17:05. Ikke så verst beregnet om jeg får si det selv 🙂

Jeg skiftet klær og satte kursen for Tromsø siden jeg måtte på jobb neste formiddag

Veldig mye lykkeligere. For Rago Nasjonalpark er et sted man må besøke en gang i livet om man er glad i vill og vakker natur. En perle av de sjeldne. En av Norges minste nasjonalparker, men likevel så majestetisk.

På veien hjem tenkte jeg hvor heldig jeg var som ikke hatt hatt værgudene på min side i sommer.  For jeg var ikke i tvil om at høstens inntog og fargene som følger med gjorde opplevelsen ekstra spesiell.

Da kunne jeg tåle at det føltes ut som jeg hadde nåler som stakk opp i den høyre hælen hele søndagen…

img_9627
Så sliten at jeg ikke klarte å skrive riktig norsk 🙂 (fra Snapchat).

En del flere bilder:

rago-40

rago-5
Omtrent umulig å se stien.

rago-26
Storskogvatnet.

rago-50
Storskogdalen.

rago-33rago-28

rago-23
Litlverivassfossen i det fjerne.

rago-24rago-11rago-14

rago-13
Nordskaret.

rago-6rago-21rago-20

rago-19
Første gangen jeg så Litlverivassfossen.

rago-15
Nordskaret.

rago-22
To steder måtte det trapp til for å komme seg videre.

rago-35
Fjellet Rago helt til venstre. Bak ryggen ligger Sverige.

rago-38rago-39rago-10rago-9rago-8rago-42

Kategorier
Norge Troms

Alene på taket av Kvaløya

blaamannen-4

Parkeringsplassen var helt full. Det var jo rene folkeutvandringen. Det er nesten som man kunne blitt en gretten gammel gubbe. Men til tross for at jeg måtte parkere ute i gresset, så gliste jeg.

For selv om jeg så flere på vei oppover fjellsiden var jeg sikker på at det viktigste ønsket denne kvelden kom til å bli oppfylt.

Målet var toppen av Store Blåmann. Med 1.044 meter over havet er det den høyeste toppen på Kvaløya. En topp som ser svært skremmende ut der den går rett opp fra havet.

Dette var min andre tur. Første gang rådet tre av fire venner meg om å ikke gå der alene. Farlig, klyving, luftig, dårlig merket og for all del unngå å gå ned i mørket var ting som kom ut av deres munn.

Jeg, som har høydeskrekk, hørte på mindretallet. Den gangen sto det kun en bil på parkeringsplassen. Og jeg forhørte meg med de fire utlendingene. Den ene tok ordet.

Enkelt, ufarlig, god plass på toppen og lett å finne frem.

Betryggende ord. Jeg gikk selvsagt til topps.

blaamannen-18

Neste dag var det tilfeldigvis en artikkel i iTromsø om vedkommende. Han het Kilian Jornet og er verdens beste fjelløper…

Sjekk hvor rå Jonet er. Se video når han løper Ersfjordtraversen på You Tube: https://www.youtube.com/watch?v=rHmZ1xQ-qEI

Mannen eier jo ikke frykt. Og han hørte jeg på. Men han hadde rett, selv om mange syns Store Blåmann er en ekkel topp, så delte jeg mange av Jornets tanker selv om det er elendig merket med små varder, for jeg klarte å gå feil på veien ned.

Men godt var nå det. For der gikk jeg rett på en rypemor og seks unger klokken to om natten.

blaamannen-20blaamannen-22

Tilbake til årets tur og folkevandringen. Vi møtte mange. Som var på vei ned. Akkurat som jeg regnet med siden det var kveld og solen skulle gå ned tre timer senere.

Jeg og min turvenn sto på toppen en time før solnedgang. Perfekt timet for de siste turgåere vi så den kvelden møtte vi 50 meter nedenfor toppen.

blaamannen-2blaamannen-3

Vi fikk en time, helt alene på toppen av Kvaløya, mens sola gikk ned i vest. Utsikten var vanvittig flott i alle retninger.

Følelsen av å ha et slikt sted helt for seg selv er ubeskrivelig. Stillheten er uten tvil best på et slikt sted.

blaamannen-5

blaamannen-6
Ble veldig mørkt like før vi kom ned til bilen.

Noen flere bilder fra turen i fjor (da var jeg på toppen fra 23.30-01.00):

blaamannen-7blaamannen-9blaamannen-10blaamannen-14blaamannen-16blaamannen-19

Kategorier
Norge Troms

Stillehavsperle i båkgården

FullSizeRender-4

Mye støy og bråk. De fleste har det travelt. Mennesker overalt. Negative tanker man ofte forbinder med en by. Når de tankene kommer sigende er det godt å kunne snike seg bort. Til et sted likt det man finner i Stillehavet.

Kanskje en liten overdrivelse. For det finnes ikke akkurat palmetrær på kanten til Arktisk. Men akk så vakkert det likevel kan være her oppe i nord.

Og best av alt, jeg trengte kun å gå i tre timer med seilbåten fra Tromsø før jeg la til kai i Musvær. Eneste minuset var at jeg skulle innom Gåsvær, men på fjære sjø var det dessverre for grunt til å gå inn til kaia.

musv kopi
På vei ut Kvalsundet med ei sol på himmelen og mange på havet.

FullSizeRender-33
Gåsvær.

FullSizeRender-32
Gåsvær.

Det bor kun seks mennesker på Musvær og det er beundringsverdig at det fortsatt bor folk her med tanke på vinteren. Samtidig kan man misunne dem å bo så vakkert når sommeren viser seg fra sin beste side.

Det ble et magisk døgn. På et sted som heldigvis er litt utilgjengelig selv om det er en båt som går dit regelmessig.

FullSizeRender-9FullSizeRender-43FullSizeRender-38FullSizeRender-19FullSizeRender-25FullSizeRender-45FullSizeRender-41FullSizeRender-35

Planen var å gå videre rundt Kvaløya, men så kom havtåken sigende. Da gjensto kun ett valg. Å snu. Heller fire-fem timer i tåke enn 10-12. Det var ingen behagelig opplevelse å ha 30 meter sikt i alle himmeretninger når man ikke har plotter som forteller om annen båttrafikk.

FullSizeRender-8

På vei inn, mellom Musvær og Gåsvær, dukket det heldigvis opp en liten åpning i tåken så man kunne legge båten i ro i et par timer. Og bare nyte stillheten og sola.

FullSizeRender-6musv-34FullSizeRender-13

Det ble 30 timer man sent vil glemme.

musvaer-9FullSizeRender-42FullSizeRender-34FullSizeRender-29FullSizeRender-28FullSizeRender-27FullSizeRender-24FullSizeRender-23FullSizeRender-21FullSizeRender-12FullSizeRender-16FullSizeRender-10FullSizeRender-11FullSizeRender-7FullSizeRender-20FullSizeRender-17FullSizeRender-22

 

Kategorier
Norge Troms

Dratt mot fjellet i pysjbukse

sorhoved

Jeg skulle bare i et lite ærend. Og lot pysjbuksen være på. I det jeg parkerte bilen lot jeg blikket vandre mot fjellene i sørvest, før jeg snudde hodet mot nordvest. Og tre sekunder senere presset jeg ned gasspedalen.

På veien opp Finnvikdalen ti minutter senere var jeg plutselig midt inne i tåka. Med kun 30FullSizeRender-16 meter sikt. Jeg passerte en parkeringsplass med fire biler, men svingte ut på neste da den var tom.

Av med buksa. Jeg kunne gått til fjells i pysjen, men hadde heldigvis treningsklær og fjellskoene liggende i bilen, for jeg har begynt å legge det der fast med tanke på impulsturer som denne en sen fredags kveld.

Kun 15 minutter senere hadde jeg nådd første delmål. Jeg var over tåka. Enda ti minutter til tok det før jeg sto på toppen av Sørtinden for første gang. Jeg måtte faktisk google dagen etter hvor jeg hadde vært. For det eneste som betydde noe da jeg så tåken som lå i Finnvikdalen fra bilen på Tromsøya litt tidligere, var å komme meg over den for å se om jeg kunne få et blinkskudd eller to.

sorhoved-2

En svært kort fjelltur siden Sørtinden er 471 meter over havet og man starter på turen oppe i dalen. Humøret var uansett på topp, for så lenge man er i guds frie natur spiller verken høydemeter eller lengde på turen noen rolle.

NB! Ha alltid kamera og turutstyr i bilen. Da kan du la impulsiviteten ta over når som helst.

Noen flere bilder:

FullSizeRender-8FullSizeRender-14FullSizeRender-3FullSizeRender-4sor-3

sorhosorho-5sorho-4sorho-3sorho-2

FullSizeRender-17FullSizeRender-21

FullSizeRender-9

Kategorier
Norge Troms

Strandet på en fjelltopp

IMG_8872

Frykt er en sterk motstander. Og kan være regelrett grusom mot deg. Den bare tar over hodet ditt. Mater inn feil tanker. Du kan fort være helt sjanseløs mot overmakten.

Den tok knekken på meg. Følte meg så ufattelig liten. Hadde mest lyst å bare legge meg ned i fosterstilling og glemme at det eksisterte en verden rundt meg.

Men hvordan kom meg dit?

20 minutter tidligere, klokken ti på kvelden, sto jeg tre høydemeter unna toppen Skamtind. Ytterst ute i Ersfjordtraversen på Kvaløya i Tromsø. Kroppen nektet. Den ville ikke gå resten. Hodet var fullstendig enig.

Høydeskrekken, som jeg trodde hadde forlatt meg etter at jeg ikke ha merket den på de siste fjellturene, var plutselig tilbake som et lynnedslag. Jeg så på de siste meterne til toppen, på det glatte berget på den ene siden og den flere hundre meter lange veien ned i avgrunnen på motsatt side. Jeg snudde.

Gikk to skritt. Så ombestemte jeg meg like fort.

– Hvor skal jeg gå, spurte jeg to franskmenn som satt like nedfor.

– På eggen går du til venstre mot kanten og deretter mot høyre, så er du på toppen, fikk jeg som svar.

Som sagt, så gjort. Bare ett minutt senere sto jeg på den svært luftige toppen 884 meter over havet og gården Skamtind.

For en utsikt. For en kveld.

FullSizeRender-11

FullSizeRender-10

FullSder

skam-21

Men jeg overdriver om jeg sier at jeg klarte å nyte det. I ettertid husker jeg knapt noe fra tiden på toppen. Kanskje ikke så rart, for hele tiden kvernet det i hodet mitt at jeg måtte ned samme vei. Alle vet at det er verre å gå ned.

Jeg prøvde. Samme vei som jeg kom opp. Ga opp. Prøvde en gang til. Ga opp.

Prøvde så en annen vei. Ga opp. Tilbake til der jeg kom opp. Ga opp.

Engstelse. Fortvilelse. Sinne.

Hva i alle verden gjør jeg nå? Alene på toppen. På et fjell jeg aldri hadde vært før. Og hvor frykten hadde tatt over.

All fornuft var plutselig helt borte…

Vent. Hørte jeg stemmene til franskmennene? Den ene hadde jo hatt klatresko på.

– Hallo?

– Hall0?, gjentok jeg mye høyere.

Så kom svaret. Lenger nede i fjellet. De snudde og hjelpen kom.

– Bare kom ned her. Sett høyrebeinet ditt der og hold venstrehånden der. Jeg støtter deg på utsiden.

Jeg prøvde. Men frykten hadde ikke sluppet taket. Fransk klatrer eller ikke. Frykten var for sterk.

Jeg følte meg så utrolig dum og tåpelig. Og så utrolig liten. Hvorfor gikk jeg ikke ned igjen da jeg snudde like før toppen? Jeg hadde jo sagt klart ifra til turfølget mitt – som ikke gikk helt opp – at det ikke var noe nederlag å snu.

– Vi prøver igjen. Jeg skal vise deg, sa franskmannen.

Deretter plasserte jeg høyrebeinet på samme sted og begge hendene i sprekker. Og slapp venstrebeinet nedover fjellveggen.

– Bare fem centimeter igjen. Jeg beskytter deg.

Det eneste jeg tenkte var at om jeg faller bakover, så tar jeg han med i fallet.

Der. Endelig fast grunn under venstrefoten.

Jeg var berget. En enorm lettelse fylte hele kroppen min. Etter en masse takk og noen meter til, så var jeg i sikkerhet.

En ting er sikkert, respekt for fjellet er viktig. Neste gang kroppen og hodet ikke vil, kommer jeg til å lytte. Det er viktigere enn å stå på toppen om du spør meg.

Alle som velger å snu like før toppen på Skamtind har min fulle forståelse.

Høydeskrekk skal man ta på alvor. Og jeg regner med du forstår hvorfor jeg ikke har bilder av det området som jeg fikk problemer. Det var aldri i tankene mine.

FullSizeRender-1
Mannen nummer to til venstre hjalp med ned. Partiet jeg fikk problemer på ligger oppe til høyre, bak der jenta kommer ned.

Flere steder på nett står det at det er litt klyving på toppen. Mulig det er en lett sak for de fleste, men der og da var jeg fortapt. Slukt av frykten.

Jeg innrømmer det gjerne: Skamtind – du er for tøff for meg…

Det blir med den første gangen, for dette var også den siste gangen jeg besøker deg.

En liten trøst er det at resten av kvelden var magisk. Da viste Nord-Norge seg fra sin vakreste side.

PS! Ikke la deg skremme, slik at du ikke prøver å ta turen. Har du ikke høydeskrekk, så er det kanskje en enkel sak å ta seg opp og ned de siste meterne.

Noen flere bilder:

IMG_8866

skam-14

IMG_8867

skam-13

FullSizeRender-3FullSizeRender-6

skam-10

FullSizeRenderIMG_8873IMG_8875

FullSizeRender-2

FullSizeRender-4

Kategorier
Europa Italia

Skjønnheten som irriterer

FullSizeRender

Venezia havner i samme kategori som Barcelona. En by som alle skryter av, og som jeg burde ha besøkt, men som aldri har vært vurdert. Før nå.

Jeg dro omsider til Barcelona etter at en venn absolutt ville dra dit. Og byen innfridde til de grader.

Nå hadde turen kommet til Venezia. Byen fikk 14 timer på å overbevise meg. Kanskje litt urettferdig å ikke gi den mer tid, for mange vil nok påstå at det er galskap å ikke gi byen noen dager.

Jeg skulle uansett kjøre forbi på vei til Slovenia og Kroatia, og det ville vært for ille å ignorert den italienske byen ved Adriaterhavet.

ve-29

Og det var aldri noen tvil. En fantastisk flott by. Trolig den vakreste jeg har besøkt.

Men det var et stort men. Et gigantisk problem. Slike som meg. Alle de irriterende turistene. Noen dager er over 130.000 mennesker innom byen og det er dobbelt så mange som det som bor i selve bykjærnen. I de trange gatene får man fort sild i tønne-følelsen.

ve-26ve-5

Det er ikke vanskelig å forstå at innbyggerne er svært bekymret for fremtiden. De mener at politikerne må våkne og begrense masseturismen før det er for sent.

Etter å ha besøkt mange vakre småsteder, tomme for turister, var det regelrett grusomt å gå i kø i Venezia. Det var for mange turister. Det ble en pest og en plage.

ve-45ve-16

Det er nok dessverre slik at virkeligheten er bildene du ser her. Gondoler som nærmest krasjer i hverandre. En enslig gondol i solnedgangen er nok en romantisk utopi som ikke eksisterer lenger.

ve-36ve-35

Likevel klarte jeg å nyte omgivelsene. For det er umulig å ikke la seg bergta av en arkitektonisk perle som Venezia. Den italienske skjønnheten, som har over 400 broer,  er kanskje Europas vakreste og et av verdens flotteste steder.

ve-64ve-73ve-11ve-38ve-41ve-43ve-46

Det sies at romantikken blomster i Venezia. Og det var det mange tegn på. Jeg så fire brudepar og opplevde et frieri. Og da lure man på hvor mange flere som giftet seg den dagen og ble fridd til…

ve-62
Her har mannen i båten akkurat fridd rett foran meg. Og han fikk ja.

ve-59
Snikfotografering av et kyss.

ve-55

ve-67

ve-66
En som ble lei av all fotograferingen og heller ville sjekke mobilen. Det ble ikke godt mottat for å si det slik da det ble oppdaget…

Jeg skal ikke kaste bort tiden din mer med prat. I stedet lar jeg noen flere bilder snakke for seg.

Håper de faller i smak. God fornøyelse 🙂

ve-21ve-18ve-15ve-28ve-23ve-22ve-27ve-24ve-19ve-9ve-10ve-12ve-13ve-14ve-4ve-2ve-6ve-8ve-7

ve-30ve-32ve-33ve-39ve-40ve-42ve-44ve-47ve-49ve-51ve-52ve-53ve-54ve-56ve-57ve-58ve-60ve-61ve-63ve-68ve-70ve-71ve-72ve-74ve-75ve-76ve

Kategorier
Europa Liechtenstein

Småbyen som ble steine gal

FullSizeRender-16

Hva i all verden har de tenkt på? Det var første tanken. Det var ikke snakk om å gjøre ting enkelt. Her var det tydeligvis en eller annen luring som hadde klart å overtale sine kompiser sent på et nachspiel til galskapen.

Men så handler det om kloke hoder. Som vil bygge et parlamentsbygg. I en hovedstad med kun 5.300 innbyggere.

Jeg er i Rhindalen, nærmere bestemt i Vaduz, hovedstaden i Liechtenstein. Som jeg tenkte hadde blitt steine gal over å bruke så vanvittig mye murstein. Men de måtte vel matche navnet til landet… 😉

FullSizeRender-8FullSizeRender-11FullSizeRender

Parlamentet har bare 25 delegater, hvor de er delt inn i to hus, det øvre og nedre. Men paralamentsbygget huser også blant annet de politiske partiene, et bibliotek og det nasjonale arkivet til miniputtlandet, som totalt har vel 37.000 innbyggere.

Nærmeste nabo er regjeringsbygget.

FullSizeRender-33

FullSizeRender-29

I september 2002 startet arbeidet og i feburar 2008 var det åpning, og mer enn 1 million murstein gikk med i bygget. Totalt kostet det da 42,2 millioner CHF, som etter dagens kurs er om lag 380 millioner kroner.

I tillegg er plassen utenfor, Peter-Kaiser-Square, belagt med murstein i tillegg til en del andre momenter som er laget av den samme type murstein.

Bygget fikk i 2010 en pris for arkitekturen. Som selvsagt heter The Brick Award…

Etter å sett litt nøyere på bygget, så syns jeg det er utrolig kult med både vinkler og bruk av vinduer. Og så er det vanvittig bra at det er så gjennomført i hele området rundt.

vad-18FullSizeRender-26FullSizeRender-24FullSizeRender-22FullSizeRender-1

FullSizeRender-27

Om man beveger seg 100 meter i luftlinje opp langs bergveggen, så finner man et flere hundre år gammelt slott. Og det umulig å komme inn i, i alle fall for oss vanlige dødlige. For kongefamilien lever der (noe de kongelige har gjort siden 1938) og har 130 rom å boltre seg i. Men jeg klarte ikke dy meg, og sneik meg inn på eiendommen, så jeg fikk med meg bassengområdet.

FullSizeRender-9FullSizeRender-30FullSizeRender-4FullSizeRender-5FullSizeRender-21FullSizeRender-17

På veien opp gjkk jeg forbi et forunderlig hus. Den som bor der må være noe eksentrisk tenkte jeg. Men da jeg kom ned fra slottsturen, så jeg at huset var senter for kunst og kommunikasjon.

Veldig spesielt og ikke videre pent om du spør meg.

FullSizeRender-20FullSizeRender-12FullSizeRender-13FullSizeRender-19

Vaduz ble bare et kort stopp på ferden, jeg brukte tre timer på å vandre rundt og en time på lunsj.

Da jeg kjørte mot det lille landet, på bare 160 kvadratkilometer, så slo det meg mens jeg var i Sveits på vestsiden av grensen, at det var jo bare fjell der. Og ganske så riktig, hele to tredjedeler av landet er høyland eller fjell. Laveste punkt er 430 moh, mens det høyeste er 2.599 moh, altså høyere enn Galdhøpiggen.

FullSizeRender-32FullSizeRender-31FullSizeRender-28FullSizeRender-15FullSizeRender-23FullSizeRender-6FullSizeRender-3

Kategorier
Europa Tsjekkia

Forbannelse ble til kjærlighet

Grinete gubbe. Det startet der. Og så ble jeg utrolig sur. Som gikk over i forbannelse. Så kom skuffelsen over at jeg ikke fikk det jeg var ute etter og til slutt ble jeg bare oppgitt.

FullSizeRender-53

Slike følelser er det nok mange som har hatt på ferie. Med meg bygget det seg opp over ti små minutter.

Men det var ikke så rart. Jeg hadde sovet fire timer – dårlig – og hadde vært innom fire tsjekkiske steder på 11 timer i stekende sol. Og som alene reisende i tre uker på landeveien, så måtte det vel si pang.

Det er godt å banne skikkelig godt. Høyt. Veldig høyt. Ingen forsto jo uansett et ord om de skulle gå forbi. Om de ikke var norske, svenske eller danske da…

Så hva var problemet? Jeg fikk ikke tatt bildet jeg ville ta da solen gikk ned. Slottet i Cesky Kremlov var stengt pga arrangement. Og jeg hadde bare tre timer før solen gikk ned og jeg skulle dra videre.

Jeg klarte simpelthen ikke konsentrere meg om bildetakingen. Det ble bare rør. Følelsene hadde tatt over.

Noe var galt…

Så hva ble løsningen? Ganske enkel. Jeg booket meg et rom. Og ble en dag til. Droppet alle tanker om bildet.

Neste morgen gikk jeg opp mot høyden over Cesky Kremlov der jeg var kvelden før. Tok et par bilder, men fikk det ikke helt til å stemme. Motivet ble jo ikke likt det jeg hadde sett blitt tatt før.

Google – hjelp meg!!!

Like etter fikk jeg svaret. Jeg var på feil sted. På motsatt side av byen.

Med andre ord, jeg ble sur, forbannet, gretten og det som var negative tanker til ingen nytte kvelden før.

Helt fortapt

Eller var det nå bortkastet? Nei, ikke i det hele tatt. Det gjorde at jeg ble en ekstra dag. Og det angrer jeg ikke på. Heller tvert om. Jeg er overlykkelig.

Jeg er nemlig helt fortapt i Cesky Kremlov. Jeg elsker Praha, men dessverre har jeg nå funnet en ny tsjekkiske favoritt som har tatt over Prahas plass i mitt hjerte.

Du MÅ dra hit. Skal du til Praha – som alle andre – legg inn et par dager i Cesky Kremlov. Byen er 170 km sør for hovedstaden og det tar tre timer med tog.

Byen har nesten 14.000 innbyggere, men du får likevel følelsen av å være i en liten landsby når du er i gamlebyen som ligger nedfor et fantastisk slott. Forståelig nok er både slottet og gamlebyen på UNESCOs verdensarvliste.

FullSizeRender

Det finnes veldig mange gode restauranter her, og utelivet er også bra. Og som i andre europeiske gamlebyer, er det mye flott arkitektur å se og koselige gater å vandre i. Det er også svært populært å bruke elven Vltava til å nyte rolige dager i en eller annen farkost som flyter.

Det er mye andre superlativer jeg kunne ha brukt, men lar heller bildene snakke og kanskje pirrer det interessen din litt.

Først skal jeg la deg bedømme hva som er best. Først er bildet jeg jaktet på, som jeg ikke fikk kvelden før, fordi jeg dreit på draget med himmelretningene. Nummer to er bildet jeg tok innenfor slottsportene om morgenen, som var låst kvelden før. Tror jeg skal være glad for at slottet var låst jeg 🙂

FullSizder

FullSizeRender-85

 

Jeg tok sykt mange bilder her, gikk litt av skaftet kan man trygt si:

Byliv:

FullSizeRender-14FullSizeRender-20FullSizeRender-22FullSizeRender-24FullSizeRender-18FullSizeRender-12FullSizeRender-13FullSizeRender-11FullSizeRender-10FullSizeRender-9FullSizeRender-8FullSizeRender-3

FullSizeRender-47FullSizeRender-46FullSizeRender-39FullSizeRender-33

Slottet (det er malt rett på muren):

FullSizeRender-77FullSizeRender-97FullSizeRender-93FullSizeRender-95FullSizeRender-78FullSizeRender-62FullSizeRender-63FullSizeRender-64FullSizeRender-96FullSizeRender-94FullSizeRender-81FullSizeRender-69FullSizeRender-70FullSizeRender-61

FullSizeRender-41FullSizeRender-29FullSizeRender-23FullSizeRender-17

Vannsport:

FullSizeRender-54FullSizeRender-90FullSizeRender-59FullSizeRender-83FullSizeRender-82FullSizeRender-55FullSizeRender-48FullSizeRender-49

FullSizeRender-52FullSizeRender-15FullSizeRender-2

Diverse:

FullSizeRender-7FullSizeRender-4

FullSizeRender-100FullSizeRender-92FullSizeRender-50FullSizeRender-51FullSizeRender-66FullSizeRender-75FullSizeRender-74FullSizeRender-80FullSizeRender-60FullSizeRender-56FullSizeRender-37FullSizeRender-26FullSizeRender-31FullSizeRender-16FullSizeRender-6FullSizeRender-1

 

Kategorier
Østerrike Europa

Stopp! Og så klampen i bånn!

ble

Vanvittig flott natur. En av verdens råeste biler. Og et av Europas beste veistrekker. Et perfekt kinderegg.

 

Endelig var dagen kommet. Jeg skulle få teste Tesla’en skikkelig for jeg var hellig overbevist over at min 70D ville være perfekt for de 48 kilometerne på Grossglockner Hochalpenstrasse.

Hvorfor perfekt? La meg sitere fra en artikkel på hegnar.no: «70D går som et uvær. 0-100 km/t på 5,4 sekunder føles raskere enn i de fleste sportsbiler som følge av det momentane dreiemomentet.»

36 hårnålsvingene og utallige andre typer svinger, med få lange rette strekk. Her var det bare å tråkke på ut av svingene. Og la bremsene lukte svidd.

gro20
Sykt fornøyd på toppen av Edelweissspitze.

gro32
Glossglockner på 3.798 moh er den høyeste toppen i bakgrunnen.

gro39

gro38gro33Jeg startet i sør, i landsbyen Heiligenblut, allerede kl åtte om morgen. Turen gikk først til Kaiser-Franz-Josef-Höhe for å gå en fjelltur. Der fikk også bilen litt mer «juice på tanken» selv om det er ikke er nødvendig. Det holder å bruke superladerne sør og nord for passet.

gro27Men det er likevel utrolig kult at de har ladestasjon, type 2, både i Heiligenblut og i Zell am See i nord, samt på 2.369 meter over havet på Kaiser-Franz-Josef-Höhe. De vil ha elektriske biler på disse alpeveiene 🙂

Normalt koster det 35 euro å kjøre over, men elektriske biler får 10 euro i rabatt. Ikke like populært det kanskje blant elbil-haterne…

Tiden gikk fort, altfor fort oppe til beins i fjellet. Jeg trives litt for godt der, når jeg først kommer meg dit. Men den opplevelsen får komme i annen blogg.

For dette handler om å kjøre bil. Og selvsagt var det mye biler og motorsykler på veien, men likevel lite i forhold til juli og august. I tillegg havnet jeg i kø på vei opp da jeg i ett-tiden satte i gang igjen, mest pga veiarbeid og jeg sto langt bak i køen ved trafikklyset.

Da var det bare å gjøre det som ble en gjenganger denne dagen. Være tålmodig. Jeg kjørte til siden, stoppet og ventet. Så sto jeg klar til å kjøre ut på veien, men ikke før det hadde vært et langt opphold mellom kjøretøty. Da kunne jeg være så heldig at det gikk halvannen til to minutter før det kom et kjøretøy. Da kastet jeg meg ut før vekommende  passerte meg der jeg sto og ventet.

gro26
Slik sto jeg ofte og ventet til det gikk lang tid fra en bil kjørte forbi til neste kom. Gikk det for kort tid i mellom, så ventet jeg bare enda lenger. Det var det vel verdt.

Og så var det bare å tråkke gassen i bånn. For en nytelse. For en glede. Jeg har ikke hatt det så moro på lang tid. Plutselig oppdaget jeg at jeg lo høyt for meg selv i bilen.

Jeg var til tider i ekstase. Jeg tror ikke det har skjedd på 18 år da jeg kjørte Ford Mustang på tvers av USA og tilbake. Men dette var mye råere.

Så ufattelig gøy det var. Å kunne bruke det momentale dreiemoment for alt det var verdt. Gang på gang.

gro3

gro13

gro15

Derfor er det lett å forstå at en gjeng som hadde noen veldige spreke biler, blant annet Porsche, kjørte opp og ned et parti med utgangspunkt ved Edelweissspitze, som er vel 2.500 moh. Det hadde nok funnet frem barnet i seg igjen, for den følelsen satt jeg i alle fall med.

gro16

To ganger kjørte jeg meg ut foran motorsykler og det var sykt deilig å konstantere at det tok lang tid før den ene kom opp i ræva mi, mens den andre kom aldri dit (den så jeg bare av og til i speilet). Og da jeg slapp den første forbi.

Hvorfor lurer du kanskje på… Jeg måtte jo sjekke om jeg kunne holde følge. Og den bakdelen slapp jeg aldri. Tror nok karen var litt overrasket.

Er det rart jeg elsker å kjøre elektrisk?

gro40

 

gro18

For de som lurer om det var galemannskjøring, så kan jeg avkrefte det først som sist. Det er 100km/t fartsgrense mesteparten av strekket og svært sjelden er det mulig å presse den grensen alt for mye på grunn av alle svingene.

Og så må vi ikke glemme landskapet. Det er utrolig vakkert i alpene med snødekte topper, hvor mange er over 3.000 meter (Glossglockner er høyest med 3798 moh), små innsjøer, fossefall og grønndekte dalsider.

gro36

gro7

gro11gro29

Det gjør at du må stoppe flere ganger uansett for å suge til deg alle inntrykkene.

Uten tvil, den beste kjøreopplevelsen jeg noensinne har hatt!

gro37

Nå gleder jeg meg sykt mye til jeg skal kjøre tre eller fire fjellpass på en dag i Sveits. Så får jeg vel leve med at jeg trolig må droppe Stelvio denne gangen. Jeg bare håpe at været i de sveitsiske alper ikke ødelegger muligheten min.

Da kommer jeg til å bli potte sur!

Her er noen bilder til om du ikke har fått nok:

gro41gro30gro17gro28gro25rgro14gro10gro8gro9grogro1gro4gro6

gro35gro31gro21gro19

Kategorier
Europa Slovenia

– En herlig overraskelse

bl

Lake Bled – det var en kirke på en øy i en liten innsjø. Og ikke stort mer. Det var inntrykket mitt før turen. Alle bildene som dukket opp var med denne lille øya, så jeg tenkte hvorfor i all verden skulle jeg dra dit.

Jeg var nær på å droppe Bled og bestemte meg først et par timer før jeg passerte den slovenske småbyen. Magefølelsen sa at jeg burde gi det en sjanse.

Det var et veldig smart valg!

– Et fantastisk sted, sier nordirske Clare Coulter.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Faktisk så var dette det stedet jeg har kost meg mest på så langt på turen. Kanskje noe av grunnen var at jeg fant fort en indre ro her.

Og det er kanskje litt ironisk at jeg hoppet rett ut av bilen da jeg kom på kvelden for jeg måtte bare ta bilde av den der kirka…

erer2

Fra jeg våknet opp av fuglekvitter på en vanvittig bra campingsplass kalt Camping Bled var dagen perfekt.

Det ble obligatorisk med et morgenbad. Og de eneste jeg delte plassen med klokken ni om morgen var 20-30 ender og to svaner. Og de var bare et par meter unna. Så utrolig fredfullt. Nesten som jeg ble godtatt umiddelbart.

er7er1er8er20

Etter en herlig frokost gikk veien videre til Vintgar Gorge. Og forståellig nok ble det litt køgåing i den 1600 meter lange turen i canyonen som ble oppdaget i 1891. Bare to år senere ble det laget en sti, noe det måtte ha vært en farlig og vanskelig jobb, for klippeveggene gikk svært mange steder rett ned i den rasende elven som er full av stryk.

er38er37

er4

er31er39er29er41

er42er40er35er30er13er10er12Turen gikk så tilbake til Bled og opp til slottet som tårner over innsjøen. Selve slottet var ekstremt kommersialisert og ingen stor opplevelse. Du kan for eksempel tappe din egen vin eller få printet noe på eldgammelt vis.

er25er27er28er14

Men restaurantene hadde en vanvittig flott utsikt, og spesielt tre bord var tydeligvis av den eksklusive sorten.

er26er32

Utsikten ned gjorde at jeg oppdaget det offentige svømmeanlegget som så ut av å være utrolig bra gjennomført.

er24er22er33

Og der disse to svømte rett mot tre store beist…

er21

Det er forbudt med motoriserte fartøy på Lake Bled og det gjorde at stillheten var til stede hele tiden uansett hvor du befant deg langs den smaragd-grønne innsjøen som ikke er stort mer enn 1,45 kvadratkilometer. På det dypeste er den 29,5 meter.

er23er9

er6

er17

Jeg avsluttet dagen med en tur opp til utkikkspunktet Ojstrica hvor jeg traff to nordirske jenter. På samme tidspunkt som Nord-Irland-Tyskland startet sin kamp i EM. Og den ene hadde til og med en t-skjorte som viste at hun var en tilhenger.

– Vi måtte inngå et komprimiss. Siden hun ikke er interessert og jeg er, så gikk vi hit først og så ser 2. omgang, sier Stephanie Jemphrey.

– Vi er jo her bare i to dager og må utnytte tiden best mulig, sier Coulter.

– Men vi møter bare Tyskland en gang i EM, sier Jemphrey.

bled

Sistnevnte ga seg, og for de som lurer så vant Tyskland kampen 1-0. Det holdt likevel til avansement for nordirene, så jentene fikk litt å feire senere på kvelden.

Og hvordan var kirken på øya? Vel jeg droppet roturen ut dit som ville ta mye tid. Det fristet aldri å være en typisk turist og få med seg det ene alle som drar til Lake Bled gjør.

er3

En ting er sikkert, for meg var Lake Bled et mye bedre alternativ enn Syden. Massse aktivteter, utrolig flott turterreng og et herlig sommerklima. Denne dagen hadde vi 27 grader.

– Min venninne Lizze hadde vært her og skrøt noe vanvittig, så da måtte jeg bare dra hit, sier Jemphrey.

– Jeg hadde det på listen over plasser jeg måtte dra til. Jeg elsker det her, for det er så mye å aktiviterer å drive på med og så er det ikke så mange turister, sier Coulter.

Jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer tilbake ved en senere anledning. Og jeg som vurderte å droppe det…

er34

PS! For de som ikke har hørt om Bled (vel 5.000 innbyggere) før, så kan jeg kanskje fortelle at et sted like i nærheten er mye mer kjent for nordmenn som følger med på skiskyting. For Pokljuka er bare 14 kilometer unna.

Til slutt må jeg bare ta med dette bildet. Hva i all verden tenker de på de som har laget dette tilbygget? Vel, det handler vel nok kun om penger og ikke noe annet. Så ut til å bygget for utleie…

er15

Kategorier
Europa Slovenia

Slovenias kystperle

pir2

4,7 promille. Det handler ikke om alkoholprosenten i blodet, men hvor stor kystlinjen til Slovenia er i forhold til Norge. Den slovenske riveraen er på bare 46,6 kilometer. Det er samtidig utrettferdig å sammenlignet Norges, som har verdens neste lengste kystlinje etter Canada.

På den lille fliken med sjøkontakt har Slovenia tre småbyer og totalt 14 steder med bebyggelse. Og det ene av dem er vel verdt et besøk.

Piran er idyllisk, vakker, sjarmerende og avslappende. Og om sommeren er det smekkfullt av turister, spesielt italienere og østerrikere. Førstnevnte blir kanskje dratt mot en arkitektur som minner om Venezia, men uten kanalene.

pir14pir39pir30pir6

Selv om parkeringsplassene før byen var smekkfulle, var det få turister å møte både på spaserturen inn til sentrum og i selve bykjærnen. Og godt var nå det.

Gatene er utrolig trangene og brosteinsbelagt, så her er det kun motoriserte kjøretøy på to hjul som kommer inn bortsett fra i en gate opp til bymuren. Små koselige restauranter finner man både inne i smugene og gatene samt langt sjøkanten.

pir26pir31pir40pir25pir24

Selv om det ikke er noen strender her, så er det veldig godt tilrettelagt for enkel badetilgang til havet likevel. På veien inn til sentrum er det merket 68 plasser langs sjøen (en plass for fisking), men ikke spør meg hvorfor.

På yttersiden slo bølgene hardt inn mot kanten, men fire jenter hadde likevel dristet seg uti.

pir41pir27pir28

Småbåthavnen spiller en veldig sentral rolle og og små båter fisker blant annet etter sardiner. Noe du kan være med å oppleve dersom det skulle stå på listen over ting du vil gjøre.

Men de fiskebåtene der hadde jeg ikke gått opp i av egen fri vilje.

pir36pir35pir34pir37pir32

Jeg måtte selvsagt opp i kirketårnet, som ble bygget i 1608-09. Det tok meg 146 trappetrinn før jeg var oppe i det 47 meter høye tårnet.

En euro var utrolig billig. Til sammenligning kostet til åtte euro i Venezia.

pir12pir11pir13pir20

Jeg kom i prat med kvinnen som solgte billetter, og ville snakke om viktigheten av kystlinjen.

Det skulle jeg aldri ha gjort. Hun tok helt av, men da om det politiske spillet mellom Slovenia og Kroatia i sundet mellom de to landene. Det er ikke tvil om at det er en het potet.

Det var et litt uvant treff i byen også. For Harley Davidson-eiere. Men i og med det var søndag, hadde nok mange dratt derfra. Men så blant annet en klubb fra Liege i Belgia som ikke hadde dratt enda.

pir7pir9

Jeg har ingen vansker med å se at de ønsker å bli lenger…

En flott by, og jeg skal innrømme at før jeg gjorde research før turen hadde jeg aldri tenkt over at Slovenia faktisk hadde en kystlinje. Men aldri for sent å lære noe nytt.

pir38pir17pir29FullSizeRenderpir10pir8pir5pir3pirpir1

 

 

Kategorier
Europa Italia

Kuleis? Eller kanskje ei flaske vin?

 Kontrastene er åpenbare. De med litt tykkere lommebok kjøper bluse til 300 euro, mens masseturismen handler souvenirer til tre euro 20 meter lenger nede i gata. I en liten landsby som Sirmione, så ser man fort hvem som er hvem. 

Her er det heller ikke noe eget butikkstrøk á la Rodeo Drive for de rike. Her er billig og dyrt om en annen i hele landsbyen.

Men det er en del av sjarmen og ikke noe man bryr seg noe særlig mer om. Men selv var det en kontrast som jeg fant svært interessant. I en butikk/restaurant/isbar – vet ikke helt hva jeg skal kalle den – så kunne du kjøpe en svær galatio (italiensk is ) til ditt barn frem til midnatt, mens du selv handlet en flaske vin eller grappa.

Det var nesten absurd å ha en slik kombinasjon. Men kanskje lurt,de hadde jo noe for både barn og voksen…

IMG_7538

Helt nord på øya kan man gå tilbake til antikkens tid ved å besøke Grotte di Catullo mens du noen minutter senere står utenfor de lukuriøse forretningene. Nok en enorm kontrast.

one9

Nordenden er også et ypperlig sted for å ta til deg solstrålene, og blir det for varmt, kan du enten kjøpe noe leskende i baren eller ta en dukkert. Det er ikke sand, men likevel et nydelig sted å bruke noen timer etter å ha besøkt ruinene. 

one19

one20

Og jeg måtte jo ha en bade-selfie etter 10 dager med regn. Men det er ikke alltid like enkelt å ta et bilde når man skal ta det selv…

one17

Landsbyen ligger helt på enden av en smal halvøy helt sør i Gardasjøen (Italias største innsjø, 346 meter dyp på det meste) og så må du parkere før du GÅR over broen. Kun innbyggerne får kjøre inn i de smale gatene.

Borgen Rooca Scaligera er et dominerende syn i det kan skal gå inn. Her må du dessuten stå i kø til alle døgnet tider for å få tatt dit bilde. Men det er ikke tvil om at det finnes bra mulighet til et godt bilde her på forskjellige vis slik du kan se her:

one22

Det er umulig å ikke la seg fortrylle i det du stiger inn i Sirmiones verden. Smale gater, små smug, koselige og gode restauranter med utsikt mot Gardasjøen, alt av spa-behandlinger og mange flotte hoteller gjør dette til et sted i romansen sitt tegn. Her kan du ta med deg din kjære og det er ingen tvil om at kjærligheten vil blomstre.

Men ikke alle opplever kjærlighetens lykke her. Den eksentriske operasangeren Maria Callas bodde i byen i det huset dere kan se på bildet under. Hun ville forlate ektemannen og sa at hun skulle gifte seg med sin store kjærlighet Aristoteles Onassis. Bare et problem, han ville ha en annen. Og han giftet seg i stedet med ingen ringere enn Jaqueline Bouvier Kennedy, som var blitt enke etter drapet på John F. Kennedy.

one8

Sirmione er sted for å stresse ned, glemme hverdagen og bare nyte livet. Og ikke minst, et umerket utgangspunkt for din ferie ved Gardasjøen. Her er det nemlig flere flotte steder å besøke.

Her er noen flere bilder fra mitt opphold i den romantiske og kontrastfylte landsbyen:

oneone15one27one26one10one5one4IMG_7575IMG_7539