Alene på taket av Kvaløya

Parkeringsplassen var helt full. Det var jo rene folkeutvandringen. Det er nesten som man kunne blitt en gretten gammel gubbe. Men til tross for at jeg måtte parkere ute i gresset, så gliste jeg.

For selv om jeg så flere på vei oppover fjellsiden var jeg sikker på at det viktigste ønsket denne kvelden kom til å bli oppfylt.

Målet var toppen av Store Blåmann. Med 1.044 meter over havet er det den høyeste toppen på Kvaløya. En topp som ser svært skremmende ut der den går rett opp fra havet.

Dette var min andre tur. Første gang rådet tre av fire venner meg om å ikke gå der alene. Farlig, klyving, luftig, dårlig merket og for all del unngå å gå ned i mørket var ting som kom ut av deres munn.

Jeg, som har høydeskrekk, hørte på mindretallet. Den gangen sto det kun en bil på parkeringsplassen. Og jeg forhørte meg med de fire utlendingene. Den ene tok ordet.

Enkelt, ufarlig, god plass på toppen og lett å finne frem.

Betryggende ord. Jeg gikk selvsagt til topps.

Neste dag var det tilfeldigvis en artikkel i iTromsø om vedkommende. Han het Kilian Jornet og er verdens beste fjelløper…

Sjekk hvor rå Jonet er. Se video når han løper Ersfjordtraversen på You Tube: https://www.youtube.com/watch?v=rHmZ1xQ-qEI

Mannen eier jo ikke frykt. Og han hørte jeg på. Men han hadde rett, selv om mange syns Store Blåmann er en ekkel topp, så delte jeg mange av Jornets tanker selv om det er elendig merket med små varder, for jeg klarte å gå feil på veien ned.

Men godt var nå det. For der gikk jeg rett på en rypemor og seks unger klokken to om natten.

Tilbake til årets tur og folkevandringen. Vi møtte mange. Som var på vei ned. Akkurat som jeg regnet med siden det var kveld og solen skulle gå ned tre timer senere.

Jeg og min turvenn sto på toppen en time før solnedgang. Perfekt timet for de siste turgåere vi så den kvelden møtte vi 50 meter nedenfor toppen.