Kategorier
Nordland Norge

Jakten på The Seven Summits

The Seven Summits er en fjern drøm for de aller fleste av oss. Enkelt og greit fordi det er en omtrent umulig oppgave og at det ville koste svært mye penger å oppnå drømmen.

For de som ikke vet, er The Seven Summits de høyeste toppene på hver av de syv kontinentene. De finnes to versjoner, men den første som klarte denne fantastiske bedriften var Richard Bass i 1985 (australske, ikke indonesiske toppen, se under).

De syv fjellene er: Mt Everest (8848 moh), Elbrus (5642 moh), Denali (6194 moh), Kilimanjaro (5895 moh), Vinson (4892 moh), Aconcagua (6961 moh) og Carstensz Pyramid (4884 moh, Indonesia)/(Kosciuszko (2228 moh, Australia). Den indonesiske er med fordi den ligger på den australske kontinentet.

14 nordmenn har fullført syv topper, fem av dem tok siste toppen i år. Verdensrekorden er på 187 døgn, gjort av kanadiske Daniel Griffith i 2006 (Carstensz Pyramid).

ny-1-10
Folk på vei opp til Ryten, Kvalvika i bakgrunnen.

Det er fredag morgen og jeg skal kjøre til Rago Nasjonalpark seks timer senere. Men værmeldingen har snudd. Det blir meldt regn.

Men jeg skal på tur. Sjekker Kvalvika i Lofoten, et sted jeg har lyst å dratt til lenge. Og så kommer en idé.

Hva med å ha min egen The Seven Summits? I Lofoten. Syv topper på syv forskjellige steder.

En time senere er ruten på plass. Men med kun 16 timer til rådighet, siden vi var langt ut i august, og 100 km mellom første og siste topp, så da kunne det holde hardt.

Lørdag morgen klokken 06 våknet jeg i Ramberg etter tre timer søvn. Det regnet. Værmeldingen hadde lovet meg at det skulle gi seg klokken 04. Det ga seg klokken 09. Og et kvarter etter startet jeg jakten på The Seven Summits.

Var det mulig? Tre verdifulle timer hadde gått tapt. Og solen gikk ned kl. 22.

Svaret får du helt til slutt i bloggen. Først vil jeg beskrive hver topp med noen ord og bilder.

Først som sist, jeg var i veldig dårlig form da stuntet ble satt i live, så høyden på toppene er ikke akkurat mye å skryte av. Men bratt var det uansett noen steder når jeg måtte starte på havnivå på alle sammen.

Tidene som jeg legger inn inkluderer også fotostopp.

Nuppen, Ramberg:

Den er på kun 240 moh. Men det er bratt og det var svært glatt på grunn av alt regnet. Men likevel tok det bare 21 minutter til topps.

Og nok en gang, så fikk jeg bevis for at man ikke trenger å gå høyt opp for å få en fantastisk utsikt.

Tidsbruk: Opp – 21 minutter. På toppen – 23 minutter. Ned – 15 minutter.

ny-1-2
Stranden ved Ramberg.

ny-1-3

topp1-2
Speider ut mot storhavet fra Nuppen ved Ramberg.
topp1-3
Stien var sykt glatt siden det hadde regnet.
topp1-5
Foten min ser du midt på nede i bildet, det var bratt ned her kan man trygt si…
topp1-7
Tidligere på sommeren var disse fulle av fiskehoder som ble tørket.

topp1-8

topp1-10
Foto av bilen min som tok meg fra sted til sted ved stranden i Ramberg.

Ryten, Fredvang:

Dette var den lengste turen siden jeg bestemte meg for å gå til Kvalvika først. Det betydde noen ekstra høydemeter, men det var så absolutt verdt det. Selve toppen er 543 moh.

Dette er en fantastisk tur. Selv om været ødela muligheten for de gode bildene, så glemmer man fort det i slik natur. Gikk en annen vei ned for å kunne fotografere mot stranden i Fredvang og mot Ramberg. Da gikk jeg opp til Fredvangshytta Strandbo på Storberget (270 moh).

Tidsbruk: Opp – 1 time 44 minutter. På toppen – 15 minutter. Ned – 48 minutter.

ny-1-5
Ryten er midt i bildet, noen meter til og man kan se Kvalvika før første gang.
ny-1-6
På vei ned mot Kvalvika.

ny-1-7

ny-1-8
Trenger en dytt!
ny-1-9
Kvalvika i Lofoten.

ny-1-11ny-1-12ny-1-13

ny-1-14
Ryten! Ser verre ut enn det er 🙂

ny-1-15

ny-1-16
Utsikt mot Ramberg.
ny-1-17
Fredvang

Offersøykammen, Leknes:

En time etter jeg var nede fra Ryten startet jeg på Offersøykammen (436 moh). Da var klokken allerede blitt halv tre på ettermiddagen, og jeg begynte å frykte at det ble umulig å nå syv topper denne dagen.

Mye skog og til tider forholdsvis bratt. En tur hvor man ikke ser toppen før de aller siste meterne. Etter å ha gått i nesten en halv time møtte jeg noen på vei ned.

– Toppen er rett der oppe.

Da ble jeg overrasket. Trodde turen skulle ta en time. Men det var riktig.

Og for en utsikt. Helt vanvittig vakkert. Dette er en toppen man bare må gå på under et besøk i Lofoten. Reinebringen har en råere utsikt, men Offersøykammen er ikke langt bak. Og så lett tilgjengelig som den er, så bør denne toppen inn på alles liste over ting å gjøre i Lofoten.

Tidsbruk: Opp – 38 minutter. På toppen – 17 minutter. Ned – 33 minutter.

ny-1-19
Offersøykammen. Utsikt nordover mot blant annet Hauklandstranda og Mannen.

ny-1-20

ny-1-18
Utsikt mot Gravdal som ligger til høyre.

Nonstinden, Ballstad:

Sliten i hodet og sliten i beina. Det ble en tung start på denne turen opp til 459 moh. Jeg møtte tidlig denne gjengen, og det var sykt fristende å gjøre akkurat det samme.

ny-1-23
Skulle gjerne bare lagt meg ned og gitt opp prosjektet.

Men jeg hadde lagt ut bilder på Snapchat fra hver topp, så det dreiv meg videre oppover denne bratte fjellsiden.

I motsetning til forrige fjell så flatet det ut halvveis på turen og jeg kunne se toppen hele resten av veien. Og det var heller ikke bratt.

Plutselig kom krampa i lårene. Det var umulig å strekke dem ut før smerten kom. Jeg gikk 20-30 meter før jeg satte meg ned. Så gikk jeg nye 20-30 meter og satte meg ned. Det gjorde veldig vondt. Jeg ble veldig fristet å kaste inn årene, men beit tennene sammen.

Syv-åtte ganger måtte jeg ned på ræva. Skulle krampen ta innersvingen på målet mitt…

Men jeg kom meg i det minste til topps på topp fire, litt over klokken 17. Fem timer før solen gikk ned.

Tidsbruk: Opp – 53 minutter. På toppen – 19 minutter. Ned – 31 minutter.

ny-1-21

ny-1-22
Ballstad, Lofoten

ny-1-25ny-1-26ny-1-27ny-1-28

Mannfallet, Stamsund:

Før jeg forlot Ballstad var det tid for å handle. Jeg måtte få i meg næring. Men et skikkelig måltid droppet jeg.

Det eneste jeg spise av normal mat var pizza i Svolvær da jeg var ferdig for dagen.

Neste mål var Mannfallet på 308 moh. Jeg hadde hørt det var luftig og fryktet høydeskrekken skulle ta meg før jeg nådde toppen. Jeg møtte et par på vei ned og den ene hadde snudd før toppen.

Men jeg følte meg aldri uttrygg selv om et par steder var veldig luftig og hadde jeg trådd feil kunne jeg ramlet langt nedover fjellsiden.

Et sted med veldig flott utsikt over Vestfjorden og Lofotodden.

Tidsbruk: Opp – 31 minutter. På toppen – 14 minutter. Ned – 22 minutter.

ny-1-29
Det så lett ut, men det var tross alt topp fem.
ny-1-30
Hurtigruta på vei til kai i Stamsund.

ny-1-31

ny-1-32
Stamsund

ny-1-33ny-1-35

ny-1-36
Mål nummer seks, Festvågtinden.

ny-1-38

ny-1-37

Nipen, Henningsvær:

Her var Festvågtinden på 541moh målet. Men det var umulig med tanke på at jeg ville gå ned i mørket. 100 meter etter jeg startet kl 21 på kvelden stoppet jeg opp.

Men så lot jeg blikk gå mot høyre. Jeg kunne jo gå dit opp. Nipen ble topp nummer seks. 211 moh.

Jeg kom ned 21:38 og satte meg ned på en bergknaus ved havet 12 timer og 23 minutter etter at jeg startet på prosjektet (Jeg brukte 3 timer 28 minutter på kjøring og gjøre meg klar for hver topp).

Helt tom. Umulig å få frem et smil.

For det ble dagens siste topp. Med andre ord, drømmen om The Seven Summits røk.

Det ble et bittert nederlag. For uten regn de tre første timene hadde jeg kommet opp på Festvågtiden og topp syv.

Tidsbruk: Opp – 30 minutter. På toppen – 12 minutter. Ned – 19 minutter.

ny-1-39
Kveldens siste solstråler, Henningsvær til venstre.
ny-1-40
Solen har gått ned over Henningsvær.
ny-1-41
Mitt mål for topp seks, Festvågtinden. Kanskje en annen gang.

ny-1-42

ny-1-43
Satt meg ned på berget og beundret det vakre fargene og innså at drømmen om The Seven Summits var ødelagt.

Neste morgen våknet jeg opp kl 07.00. Så opp mot Tjeldbergtinden og vurderte å ta topp syv likevel. Men nei det var uaktuelt.

Jeg kjørte noen hundre meter og så opp mot Svolværgeita. Stoppet. Gikk ut av bilen. Ny topp syv?  Det hadde jo blitt innenfor et døgn. Jeg kunne jo endre på reglene.

Nei, jeg orket ikke. Dro bare videre. Jeg ville hjem. Nederlaget var et faktum.

Men kanskje neste gang…

Og da mens vi har midnattsol, 24 timer til rådighet og enda tøffere fjellturer.

Kategorier
Norge Troms

Unik byopplevelse

taake-1-4

En by med 75.000 innbyggere og flere tusen turister. Men likevel hadde jeg en av de største turistattraksjonene helt for meg selv. En ubeskrivelig følelse.

Jeg har vært på Fjellheisen og Storsteinen et uttall ganger. Hver gang er som regel utsikten like fantastisk. I sterk konkurransen med Fløyen i Bergen og Aksla i Ålesund, så rangerer jeg likevel utsikten fra Storsteinen som Norges beste byutsikt. Og det til tross for at jeg er sunnmøring.

Jeg har sett byen i midnattsol og under nordlyset derfra, begge magiske opplevelser. Men i dag tidlig fikk jeg den beste opplevelsen noensinne der oppe.

Forstår du hvorfor?

taake-1-13

Enkelt og greit fordi jeg var der helt alene. Ingen andre fra byen. Ingen turister. Bare meg.

For aller første gang. Det er som regel minst 10-12 personer der og jeg har opplevd at det at man går i kø blant et par hundre mennesker.

Jeg er ikke folkesky, men den følelsen av å være på Tromsøs tak helt alene er såååå deilig. jeg smilte fra øre til øre hvert et sekund. Og ga blaffen i at jeg ikke så noe annet enn fjelltoppene på Kvaløya i det fjerne på grunn av tåken.

Lykkefølelsen av å ha et slikt sted for meg selv er en enorm rus. Da spiller det ingen rolle hva som skjer resten av dagen. Den er allerede berget og vel så det.

taake-1-15
TROMSØ: Nesten nede ved bilen igjen og det begynte å lette opp.

Jeg kunne ventet en halv time og fått den fantastiske utsikten over byen, men jeg var allerede mer enn fornøyd.

God helg!

Her er noen flere bilder fra min lille morgentur 🙂

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Kategorier
Nordland Norge

Vilt, vakkert og vått!

Processed with Snapseed.
Hengebroen av Litlverivassfossen.

Tre måneder tilbake i tid. Jeg brukte tre timer på nett. Googlet om og om igjen.  Jeg var på jakt en ny og spennende fjelltur. 481 kilometer sør for Tromsø fant jeg stedet. Men det så ut som det ikke ble noen tur i år fordi været aldri ble som jeg ønsket.

Jeg hadde i grunnen gitt opp drømmen om Rago Nasjonalpark i år siden sommeren hadde gått over til å bli høst. Men plutselig kom varmen nordover igjen. Jeg sjekket været flere ganger helt opp mot avreise, fordi jeg to ganger før i sommer avlyste like før avreise i og med været slo om.

rago-7

Rett etter arbeidstid fredag kastet jeg meg i bilen og satte kursen for Sørfold i Nordland. Noen mente jeg var sprø som var villig til å kjøre nesten 100 mil tur-retur og sitte 15 timer i bil for å gå i fjellet alene. En tur á la Oslo-Trondheim-Oslo.

– Det er vel nok spennende fjell i Tromsø å gå på, sa de.

Men bildene fra Rago trollbandt meg. Da spiller timene bak rattet absolutt ingen rolle. Jeg kom frem til Lakshol, et knøttlite sted, hvor jeg skulle parkere bilen. Men det var ingen ledige steder å parkere, bortsett fra på privat grunn. Heldigvis var det folk ute på tunet selv om klokken hadde akkurat bikket midnatt, så jeg gikk bort.

rago-4
Ei god og varm seng 🙂

Først to timer senere la jeg meg i bilen. Jeg ble nemlig bedt inn på te av mor, to døtre og to barnebarn. Gjestfriheten var enorm og bilen fikk stå på eiendommen. Det viser bare at det lønner seg å spørre pent om lov.

Damene i huset var imidlertid skeptiske til mine planer.

De likte ikke at jeg gikk alene. Spesielt med tanke på at det er flere utsatte steder og parken er uten mobildekning. Det siste var faktisk en befrielse…

Jeg skulle gå klokken 08 og være nede til klokken 17. 28 kilometer på ni timer burde gå greit selv om jeg hadde lest at det var en krevende tur man burde bruke to dager på. Men ett sted hadde jeg lest at det er mulig å gjøre den på ni timer. Da måtte jeg prøve selv om jeg var veldig klar over at det kom til å bli mange fotopauser på meg.

Damene tenkte nok: – Han har ingen anelse om hva han gir seg ut på…

For det er noe som heter mil og noe som heter Ragomil. Jeg tenkte det sistnevnte var en overdrivelse.

Jeg startet 07:55 og det tok ikke mange minuttene før at jeg forsto at jeg tok skammelig feil. Terrenget i Rago er ekstremt kupert, faktisk har jeg aldri gått i et så kupert terreng. Det varierte mellom steingrunn og myr, og siden det hadde regnet mye dagen før, så var det sleipt og vått. Etter kun én kilometer var jeg våt på beina.

rago-34

rago-16
Heldigvis var det mye klopper som var lagt ut.

Tre timer og åtte kilometer senere var jeg ved til Storskogvatnet. Her møtte jeg på seks utlendinger i telt, men verken jeg eller de sa mer enn et hei til hverandre. I stedet for en lengre samtale, brukte jeg nesten en time på å slappe av og ta bilder. Jeg nemlig ble fullstendig bergtett av område ved fossen like nedenfor vannet.

Noe som du kanskje kan forstå når du ser dette…

rago-32
Ved Storskogvatnet, Rago Nasjonalpark.
rago-25
Et rolig øyeblikk ved Storskogvatnet.

rago-29rago-31rago-27

Deretter la jeg i vei mot Litlverivassfossen, som med sitt fall på 223 meter er en av Nord-Europa høyeste. Jeg gikk via en ny sti og den var veldig bra merket. Bortsett fra ett sted. Men jeg lot det stå til. Jeg gikk over utløpet til et vann for jeg gadd jeg ikke lete etter vadested. Vannet sto til over anklene, men jeg var så våt fra før av, at det spilte i grunnen ingen rolle.

rago-36rago-37

Igjen fikk jeg merke Ragomila. Det virket som jeg aldri kom frem til fossen. Etter en time og et kvarter gange fra Storskogvatnet så var jeg sikker på at jeg ville være fremme om 20 minutter. Det tok en time og ti minutter…

Men det var verdt det. For Litlverivassfossen er uten tvil en mektig foss, så det ga en herlig følelse å gå over broa. Heldigvis hadde jeg like før passert to slovakiske turister som hadde overnattet ved Storskogvatnet. Så da var det bare å vente slik jeg kunne få festet de på film i det de gikk over hengebroen.

rago-46rago-44rago-43rago-41

Totalt møtte jeg kun fire personer gående på stien i løpet av de 28 kilometerne. Helt i orden om du spør meg. Men kanskje ikke så ideelt om det skulle skje noe på et sted uten telefondekning…

Noen minutter senere sto jeg opp på Grisryggen. Det perfekte stedet for litt lunsj. Selv om jeg må innrømme jeg hadde et sug i magen hele tiden mens jeg satte øverst oppe i bergveggen som ikke stoppet før den nådde dalbunnen 400 meter lenger nede.

rago-49
Nydelig utsikt hvor jeg spiste lunsj. Ser mot Litlverivassfossen og Litlverivatnet.

Jeg dro inn de siste inntrykkene og begynte på veien ned mot bilen, som var flere kilometer unna. Og ja, Ragomilen fikk jeg føle nok en gang. Og spesielt ille ble det siden det var så mye myr. Det ble en lang, tung og slitsom nedstigning. Og det ble ikke noe bedre av at beina mente at nok var nok.

rago-51
Vått, svært vått.

Da jeg omsider kom ned til veien, så var det fortsatt 1,5km til bilen. Der og da angret jeg på at jeg ikke tok imot tilbudet fra damene om at de kunne plukke meg opp og ta meg tilbake til bilen.

Sa noen at jeg er sta…

20 minutter senere var jeg ved bilen. Og klokken var 17:05. Ikke så verst beregnet om jeg får si det selv 🙂

Jeg skiftet klær og satte kursen for Tromsø siden jeg måtte på jobb neste formiddag

Veldig mye lykkeligere. For Rago Nasjonalpark er et sted man må besøke en gang i livet om man er glad i vill og vakker natur. En perle av de sjeldne. En av Norges minste nasjonalparker, men likevel så majestetisk.

På veien hjem tenkte jeg hvor heldig jeg var som ikke hatt hatt værgudene på min side i sommer.  For jeg var ikke i tvil om at høstens inntog og fargene som følger med gjorde opplevelsen ekstra spesiell.

Da kunne jeg tåle at det føltes ut som jeg hadde nåler som stakk opp i den høyre hælen hele søndagen…

img_9627
Så sliten at jeg ikke klarte å skrive riktig norsk 🙂 (fra Snapchat).

En del flere bilder:

rago-40

rago-5
Omtrent umulig å se stien.
rago-26
Storskogvatnet.
rago-50
Storskogdalen.

rago-33rago-28

rago-23
Litlverivassfossen i det fjerne.

rago-24rago-11rago-14

rago-13
Nordskaret.

rago-6rago-21rago-20

rago-19
Første gangen jeg så Litlverivassfossen.
rago-15
Nordskaret.
rago-22
To steder måtte det trapp til for å komme seg videre.
rago-35
Fjellet Rago helt til venstre. Bak ryggen ligger Sverige.

rago-38rago-39rago-10rago-9rago-8rago-42

Kategorier
Norge Troms

Alene på taket av Kvaløya

blaamannen-4

Parkeringsplassen var helt full. Det var jo rene folkeutvandringen. Det er nesten som man kunne blitt en gretten gammel gubbe. Men til tross for at jeg måtte parkere ute i gresset, så gliste jeg.

For selv om jeg så flere på vei oppover fjellsiden var jeg sikker på at det viktigste ønsket denne kvelden kom til å bli oppfylt.

Målet var toppen av Store Blåmann. Med 1.044 meter over havet er det den høyeste toppen på Kvaløya. En topp som ser svært skremmende ut der den går rett opp fra havet.

Dette var min andre tur. Første gang rådet tre av fire venner meg om å ikke gå der alene. Farlig, klyving, luftig, dårlig merket og for all del unngå å gå ned i mørket var ting som kom ut av deres munn.

Jeg, som har høydeskrekk, hørte på mindretallet. Den gangen sto det kun en bil på parkeringsplassen. Og jeg forhørte meg med de fire utlendingene. Den ene tok ordet.

Enkelt, ufarlig, god plass på toppen og lett å finne frem.

Betryggende ord. Jeg gikk selvsagt til topps.

blaamannen-18

Neste dag var det tilfeldigvis en artikkel i iTromsø om vedkommende. Han het Kilian Jornet og er verdens beste fjelløper…

Sjekk hvor rå Jonet er. Se video når han løper Ersfjordtraversen på You Tube: https://www.youtube.com/watch?v=rHmZ1xQ-qEI

Mannen eier jo ikke frykt. Og han hørte jeg på. Men han hadde rett, selv om mange syns Store Blåmann er en ekkel topp, så delte jeg mange av Jornets tanker selv om det er elendig merket med små varder, for jeg klarte å gå feil på veien ned.

Men godt var nå det. For der gikk jeg rett på en rypemor og seks unger klokken to om natten.

blaamannen-20blaamannen-22

Tilbake til årets tur og folkevandringen. Vi møtte mange. Som var på vei ned. Akkurat som jeg regnet med siden det var kveld og solen skulle gå ned tre timer senere.

Jeg og min turvenn sto på toppen en time før solnedgang. Perfekt timet for de siste turgåere vi så den kvelden møtte vi 50 meter nedenfor toppen.

blaamannen-2blaamannen-3

Vi fikk en time, helt alene på toppen av Kvaløya, mens sola gikk ned i vest. Utsikten var vanvittig flott i alle retninger.

Følelsen av å ha et slikt sted helt for seg selv er ubeskrivelig. Stillheten er uten tvil best på et slikt sted.

blaamannen-5

blaamannen-6
Ble veldig mørkt like før vi kom ned til bilen.

Noen flere bilder fra turen i fjor (da var jeg på toppen fra 23.30-01.00):

blaamannen-7blaamannen-9blaamannen-10blaamannen-14blaamannen-16blaamannen-19

Kategorier
Norge Troms

Stillehavsperle i båkgården

FullSizeRender-4

Mye støy og bråk. De fleste har det travelt. Mennesker overalt. Negative tanker man ofte forbinder med en by. Når de tankene kommer sigende er det godt å kunne snike seg bort. Til et sted likt det man finner i Stillehavet.

Kanskje en liten overdrivelse. For det finnes ikke akkurat palmetrær på kanten til Arktisk. Men akk så vakkert det likevel kan være her oppe i nord.

Og best av alt, jeg trengte kun å gå i tre timer med seilbåten fra Tromsø før jeg la til kai i Musvær. Eneste minuset var at jeg skulle innom Gåsvær, men på fjære sjø var det dessverre for grunt til å gå inn til kaia.

musv kopi
På vei ut Kvalsundet med ei sol på himmelen og mange på havet.
FullSizeRender-33
Gåsvær.
FullSizeRender-32
Gåsvær.

Det bor kun seks mennesker på Musvær og det er beundringsverdig at det fortsatt bor folk her med tanke på vinteren. Samtidig kan man misunne dem å bo så vakkert når sommeren viser seg fra sin beste side.

Det ble et magisk døgn. På et sted som heldigvis er litt utilgjengelig selv om det er en båt som går dit regelmessig.

FullSizeRender-9FullSizeRender-43FullSizeRender-38FullSizeRender-19FullSizeRender-25FullSizeRender-45FullSizeRender-41FullSizeRender-35

Planen var å gå videre rundt Kvaløya, men så kom havtåken sigende. Da gjensto kun ett valg. Å snu. Heller fire-fem timer i tåke enn 10-12. Det var ingen behagelig opplevelse å ha 30 meter sikt i alle himmeretninger når man ikke har plotter som forteller om annen båttrafikk.

FullSizeRender-8

På vei inn, mellom Musvær og Gåsvær, dukket det heldigvis opp en liten åpning i tåken så man kunne legge båten i ro i et par timer. Og bare nyte stillheten og sola.

FullSizeRender-6musv-34FullSizeRender-13

Det ble 30 timer man sent vil glemme.

musvaer-9FullSizeRender-42FullSizeRender-34FullSizeRender-29FullSizeRender-28FullSizeRender-27FullSizeRender-24FullSizeRender-23FullSizeRender-21FullSizeRender-12FullSizeRender-16FullSizeRender-10FullSizeRender-11FullSizeRender-7FullSizeRender-20FullSizeRender-17FullSizeRender-22

 

Kategorier
Norge Troms

Dratt mot fjellet i pysjbukse

sorhoved

Jeg skulle bare i et lite ærend. Og lot pysjbuksen være på. I det jeg parkerte bilen lot jeg blikket vandre mot fjellene i sørvest, før jeg snudde hodet mot nordvest. Og tre sekunder senere presset jeg ned gasspedalen.

På veien opp Finnvikdalen ti minutter senere var jeg plutselig midt inne i tåka. Med kun 30FullSizeRender-16 meter sikt. Jeg passerte en parkeringsplass med fire biler, men svingte ut på neste da den var tom.

Av med buksa. Jeg kunne gått til fjells i pysjen, men hadde heldigvis treningsklær og fjellskoene liggende i bilen, for jeg har begynt å legge det der fast med tanke på impulsturer som denne en sen fredags kveld.

Kun 15 minutter senere hadde jeg nådd første delmål. Jeg var over tåka. Enda ti minutter til tok det før jeg sto på toppen av Sørtinden for første gang. Jeg måtte faktisk google dagen etter hvor jeg hadde vært. For det eneste som betydde noe da jeg så tåken som lå i Finnvikdalen fra bilen på Tromsøya litt tidligere, var å komme meg over den for å se om jeg kunne få et blinkskudd eller to.

sorhoved-2

En svært kort fjelltur siden Sørtinden er 471 meter over havet og man starter på turen oppe i dalen. Humøret var uansett på topp, for så lenge man er i guds frie natur spiller verken høydemeter eller lengde på turen noen rolle.

NB! Ha alltid kamera og turutstyr i bilen. Da kan du la impulsiviteten ta over når som helst.

Noen flere bilder:

FullSizeRender-8FullSizeRender-14FullSizeRender-3FullSizeRender-4sor-3

sorhosorho-5sorho-4sorho-3sorho-2

FullSizeRender-17FullSizeRender-21

FullSizeRender-9

Kategorier
Norge Troms

Strandet på en fjelltopp

IMG_8872

Frykt er en sterk motstander. Og kan være regelrett grusom mot deg. Den bare tar over hodet ditt. Mater inn feil tanker. Du kan fort være helt sjanseløs mot overmakten.

Den tok knekken på meg. Følte meg så ufattelig liten. Hadde mest lyst å bare legge meg ned i fosterstilling og glemme at det eksisterte en verden rundt meg.

Men hvordan kom meg dit?

20 minutter tidligere, klokken ti på kvelden, sto jeg tre høydemeter unna toppen Skamtind. Ytterst ute i Ersfjordtraversen på Kvaløya i Tromsø. Kroppen nektet. Den ville ikke gå resten. Hodet var fullstendig enig.

Høydeskrekken, som jeg trodde hadde forlatt meg etter at jeg ikke ha merket den på de siste fjellturene, var plutselig tilbake som et lynnedslag. Jeg så på de siste meterne til toppen, på det glatte berget på den ene siden og den flere hundre meter lange veien ned i avgrunnen på motsatt side. Jeg snudde.

Gikk to skritt. Så ombestemte jeg meg like fort.

– Hvor skal jeg gå, spurte jeg to franskmenn som satt like nedfor.

– På eggen går du til venstre mot kanten og deretter mot høyre, så er du på toppen, fikk jeg som svar.

Som sagt, så gjort. Bare ett minutt senere sto jeg på den svært luftige toppen 884 meter over havet og gården Skamtind.

For en utsikt. For en kveld.

FullSizeRender-11

FullSizeRender-10

FullSder

skam-21

Men jeg overdriver om jeg sier at jeg klarte å nyte det. I ettertid husker jeg knapt noe fra tiden på toppen. Kanskje ikke så rart, for hele tiden kvernet det i hodet mitt at jeg måtte ned samme vei. Alle vet at det er verre å gå ned.

Jeg prøvde. Samme vei som jeg kom opp. Ga opp. Prøvde en gang til. Ga opp.

Prøvde så en annen vei. Ga opp. Tilbake til der jeg kom opp. Ga opp.

Engstelse. Fortvilelse. Sinne.

Hva i alle verden gjør jeg nå? Alene på toppen. På et fjell jeg aldri hadde vært før. Og hvor frykten hadde tatt over.

All fornuft var plutselig helt borte…

Vent. Hørte jeg stemmene til franskmennene? Den ene hadde jo hatt klatresko på.

– Hallo?

– Hall0?, gjentok jeg mye høyere.

Så kom svaret. Lenger nede i fjellet. De snudde og hjelpen kom.

– Bare kom ned her. Sett høyrebeinet ditt der og hold venstrehånden der. Jeg støtter deg på utsiden.

Jeg prøvde. Men frykten hadde ikke sluppet taket. Fransk klatrer eller ikke. Frykten var for sterk.

Jeg følte meg så utrolig dum og tåpelig. Og så utrolig liten. Hvorfor gikk jeg ikke ned igjen da jeg snudde like før toppen? Jeg hadde jo sagt klart ifra til turfølget mitt – som ikke gikk helt opp – at det ikke var noe nederlag å snu.

– Vi prøver igjen. Jeg skal vise deg, sa franskmannen.

Deretter plasserte jeg høyrebeinet på samme sted og begge hendene i sprekker. Og slapp venstrebeinet nedover fjellveggen.

– Bare fem centimeter igjen. Jeg beskytter deg.

Det eneste jeg tenkte var at om jeg faller bakover, så tar jeg han med i fallet.

Der. Endelig fast grunn under venstrefoten.

Jeg var berget. En enorm lettelse fylte hele kroppen min. Etter en masse takk og noen meter til, så var jeg i sikkerhet.

En ting er sikkert, respekt for fjellet er viktig. Neste gang kroppen og hodet ikke vil, kommer jeg til å lytte. Det er viktigere enn å stå på toppen om du spør meg.

Alle som velger å snu like før toppen på Skamtind har min fulle forståelse.

Høydeskrekk skal man ta på alvor. Og jeg regner med du forstår hvorfor jeg ikke har bilder av det området som jeg fikk problemer. Det var aldri i tankene mine.

FullSizeRender-1
Mannen nummer to til venstre hjalp med ned. Partiet jeg fikk problemer på ligger oppe til høyre, bak der jenta kommer ned.

Flere steder på nett står det at det er litt klyving på toppen. Mulig det er en lett sak for de fleste, men der og da var jeg fortapt. Slukt av frykten.

Jeg innrømmer det gjerne: Skamtind – du er for tøff for meg…

Det blir med den første gangen, for dette var også den siste gangen jeg besøker deg.

En liten trøst er det at resten av kvelden var magisk. Da viste Nord-Norge seg fra sin vakreste side.

PS! Ikke la deg skremme, slik at du ikke prøver å ta turen. Har du ikke høydeskrekk, så er det kanskje en enkel sak å ta seg opp og ned de siste meterne.

Noen flere bilder:

IMG_8866

skam-14

IMG_8867

skam-13

FullSizeRender-3FullSizeRender-6

skam-10

FullSizeRenderIMG_8873IMG_8875

FullSizeRender-2

FullSizeRender-4

Kategorier
Nordland Norge

To fjelltopper på én dag

Facebook. Elsket og hatet. Og en utstillingsplass for fjellkåte nordmenn. Vi simpelthen elsker å vise oss frem. Gjerne dag etter dag på en ny topp.

Noen er drittlei egenposeringen. Skrytet.

Men til syvende og sist kom en venn med et argument som slår alle andre uansett:

– Jess, men ka pokker! 😀 Trur faktisk ditte mediumet her får folk til å gå enda meir på fjellet enn de ellers villa gjort! :) Så pytt pytt.

Så sant, så sant! Om det er slik at Facebook og andre sosiale medium får folk som ikke liker å gå på fjellet, andre til å gå oftere, så er jo det fantastisk. Da får de andre tåle alle bildene. Og så er de som regel ikke så ille å se på heller da.

Er jo slik selv. Det å kunne ta bilder, er en ekstrem motivasjon. Og det har fått meg til topps når jeg har ønsket å gi opp.

Men å posere med et glis – nei der går grensen.

lof-14
Det var umulig å ikke glise litt med en slik utsikt.

Vel, av og til er det umulig å unngå selv for meg😉

Vel, nå skal jeg skryte. Av utrente meg. To fjell på en dag. Det var målet. Ett om morgen og ett om kvelden. Slik måtte det bare bli for neste morgen måtte jeg ta fergen Moskenes-Bodø siden det var kun en avgang den dagen.

Ja, jeg var i Lofoten. Sykt vakre Lofoften. Uansett hvordan man prøver å beskrive dette landskapet, så er man sjanseløs på å yte det rettferdighet.

Men for å si det slik, skulle jeg ha anbefalt et sted i Norge å besøke for en utlending, så ville valgt falt på Lofoften 100 av 100 ganger. Absolutt ingenting i vårt vakre land kan måle seg.

Og det kommer fra en som vokste opp med Sunnmørsalpene og Hjørundfjorden som nærmeste nabo.

Etter en dårlig natts søvn i bilen, et kort morgenstell og en times kjøring var jeg endelig fremme.

Ved Hauklandstranda. Ved foten av Mannen og Veggen. Det er alltid litt ekstra spesielt å starte en fjelltur ved havnivå.  Jeg begynte å traske oppover. I svært behagelig tempo, for jeg hadde jo tross alt to fjellturer foran meg. Det ble mange bekymrede blikk oppover fjellsiden for toppen lå innehyllet i tåke.

– Gå din vei. Finn noen andre å plage, sa jeg halvhøyt til meg selv.

lof-3

En meter. Og så en meter til. Faktisk gikk de meterne fort. Og 50 høydemeter fra toppen forsvant plutselig tåka. For en utsikt. Jeg ble stående å måpe. For jeg summet meg, og gikk de siste meterne til topps.

Jeg var på toppen av fjellet. Vel, fjell og fjell. Det blir jo kalt det. Men Mannen er ikke mer enn 400 moh.

Men hvem bryr seg om det når dette er utsikten:

hauke1
Hauklandstranda

lof-6

Jeg knipset i vei og hadde titalls bilder av nøyaktig det samme motivet. Men slik er jeg bare. Jeg mister litt fornuft når kameraet er i hånden.

Vel nede igjen ble det et skikkelig morgenstell ved Hauklandstranda. Kanskje greit, når man skal møte venner. Lunsjen ble tilbrakt i idylliske Nusfjord sammen med dem, før jeg dro videre sørover mot Reine.

lof-10
Nusfjord
lof-11
Reine.

Klokken hadde blitt 18 før neste fjell skulle bestiges. Et fjell man ble advart mot å gå på dager hvor det var vått i terrenget. Selvsagt var det vått og sleipt, men det kan jo ikke stoppe en stor erobrerer av høye fjelltopper…

Opp til skoggrensen gikk det som en drøm. Men så ble det bratt. Sykt bratt. Og pausene ble mange. Svært mange.

Men til topps kom jeg.

Reinebringen er ikke høyere enn 442 meter over havet. Men det føltes ut som en topp på 2000 meter. For så bratt er det å gå opp.

Det sa vel mest om min fysiske form.

Og på motsatt side, så stuper fjellet 442 meter ned til Reine. Da bør man passe seg for hvor man går…

lof-15
Man må leke litt…

Så hvordan skal man beskrive denne utsikten? Jeg lar være og så får du bare nyte:)

reine

Jeg tok kanskje litt hardt i når jeg sier jeg gikk to fjell på én dag, men det er vel lov å overdrive litt… Den andre toppen var uansett sykt luftig.

Er det et sted i Norge du må ha på din «Bucket List», så er det Lofoten. Nærmere paradis på den nordlige halvkule kommer du ikke.

DRA, DRA, DRA!!!

 

Kategorier
Norge Troms

Tok nasjonaldagen til fjells

Det var meldt snø. Og snøen kom. Litt for tett til min fornøyelse. Men det er vel lov å ha litt flaks…

Over Tromsø by var det gløtt av blå himmel. De som skulle feire nasjonaldagen var nok svært fornøyd med at nedbøren holdt seg borte midt på dag.

Men 17. mai er ikke den trivligste dagen om man er alene. Da er det like godt å holde seg unna folkemengdene.

Så jeg stakk til fjells. Målet var Smørstabben og Bruna. På veien ut til Kvaløya så det mørkt ut. Nedbærskyene truet.

Vi som har bodd her oppe på 70 grader nord vet at det kan snu fort. Veldig fort…

Jeg hadde gått i bare 20 minuter før styggedommen kom dalene fra himmelen. Men det var ikke verre enn at jeg fortsatte opp fjellsiden.

Men det ble verre – mye verre. Tett snødrev. Og så på 17. mai…

Til slutt var sikten på 30 meter. Og det var bare å søke ly bak en stein.

Etter at jeg hadde laget en liten snømann.

IMG_6534
Umulig å se hva som skjuler seg bak snødrevet.

Om lag et kvarter senere så lettet været litt og jeg gikk ut på kanten ned mot Grøtfjord. Men sikten mot den idylliske bygda ble aldri bra. Etter 20 minutter ga jeg opp og jeg gikk tilbake til der jeg søkte ly. Det var vel bare å gå ned igjen.

Men jeg ga det ti minutter til. Lettet det ikke litt? Jo, det var ikke et synsbedrag.

Det ble mindre og mindre snø i luften i det jeg gikk utover igjen.

Og plutselig stoppet det å snø. Jeg begynte å løpe utover mot kanten. For solen sendte plutselig noen stråler ned mot Grøtfjord.

Jeg rakk det akkurat, for sånn så det ut i to minutter:

snap1
Grøtfjord. Jeg fikk et par magiske minutter der solen traff det lille tettstedet.

snap2-ny

På veien ned fra fjellet kom det mer snø, men det var umulig å holde igjen gliset selv om jeg var våt og kald.

Jeg hadde hatt flaks. Mer flaks enn det man kunne drømme om slik været hadde vært.

Der og da ble nasjonaldagen perfekt. Alene. Til fjells. Så vakkert. Så vilt. Så uforutsigbart.

Gratulere med dagen, Norge 🙂

der
Her ser dere utsikten som var umulig å se da jeg kom opp på fjellet.

FullSizeRender

 

Kategorier
Norge Oppland

Himmel og helvete i samme pakke

Vondt. Smertefullt. Ren og skjær idioti. Sta galskap.

Jeg er ikke noe vakkert syn etter åtte kilometer i fjellet.
DØDSLITEN: Jeg er ikke noe vakkert syn etter åtte kilometer i fjellet.

Hver en muskel verket. Plutselig hadde jeg muskler jeg ikke trodde eksisterte. Jeg løftet blikket fra de spisse steinene i steinura. Tok de aldri slutt…

Øynene gikk rett tilbake til håndleddet og GPS’en. Åtte kilometer var akkurat passert. Med andre ord, 25 prosent av turen var tilbakelagt.

Heldigvis hadde en kar på kaia i Gjendesheim lovet meg en varm seng og et måltid i Memurubu. Og ikke minst skyss med båten neste morgen om jeg foretrakk det i stedet for å gå tilbake samme dag. I den steinura der og da ble turen halvert.

Beklager til dere fjellgeiter. Der var 50 prosent av distansen over 🙂

Det gjensto bare å sende en sms.  Han at jeg ga beskjed i god tid siden de holdt på å forberede til turistsesongen som startet neste dag.

Besseggen

Impusiv.

En god egenskap sier de. Og som regel kommer det noe godt ut av det. Det er torsdag morgen. Kjeder meg og surfer på nett. Ser på diverse fjellturer og faller helt for Besseggen. Det må jeg gjøre. Så fort som råd. Som sagt, så gjort.

SKYER: Det var halvskyet tidlig på dagen.
SKYER: Det var halvskyet tidlig på dagen.

Halv åtte neste morgen forlater jeg Trondheim og vel fire timer senere parkerer jeg ved Gjendesheim. Dagen før turstisesongen starter.  Det er hektisk aktivitet, for at alt skal bli klart.

Gjestfriheten er likevel stor. Jeg blir som nevnt tilbudt overnatting og skyss med båt, for ingen har gått tilbake langs vannet i år kunne de fortelle. Og det var heller ikke å anbefale. For mest sannsynlig var stien oversvømt noen steder på grunn av stor snøsmeltning. Jeg legger inn telefonnummeret til de på Mumrubu før jeg tar mine første steg oppover fjellsiden.

bess-4
OPP: To polakker på vei opp, men de snudde på toppen av Veslefjellet før de nådde Besseggen.

Bare utlendinger

Været er perfekt. Halvskyet og så å si vindstille. Og tomt for folk. Jeg møter tre amerikanere på vei ned, mens jeg på vei opp passerer noen spanjoler. Den siste timen opp til Veslefjell (høyeste punkt med 1743 meter over havet) går jeg sammen med to polakker. Men de snur da noen regndråper kommer, for

de var sikre på at de mørke skyene i øst ville gi mye regn.

De vraket selve Besseggen, som kun var noen minutter unna. De kan angre. Det ble nemlig ikke mer regn. Og jeg endte opp solbrent i ansiktet.

SUG: Det er godt man er litt forsiktig når man ser over kanten.
SUG: Det er godt man er litt forsiktig når man ser over kanten.

Jeg forlot de klokken 15 og resten av turen var helt fri for andre fotturister. Neste dag da båten startet å gå ventet de 200 mennesker.

Bare 20 minutter senere lå Besseggen i all sin prakt foran meg med Bessvatnet på høyre side og Gjende til venstre.

Det var på tide å få i seg næring. Lunsj i det frie. Helt mutters alene. Større frihetsfølelse finnes ei. Der og da fantes det ikke et vakrere sted på jord.

VAKKERT: Besseggen
VAKKERT: Besseggen går ned fra midten av bildet med Gjende til venstre og et mørkt Bessvatnet til høyre.

Men lite visste jeg om det som ventet meg senere…

Bilder

Turen hadde gått strålende opp til Besseggen. Og etter å fått i meg næring var det tid for å få brukt kamera. Et obligatorisk skrytebilde på fjesboka ble tatt etter mye om og men. Måtte jo prøve på et vis å ta en selfie i den vakre naturen.

Det ble mange fotostopp langs Besseggen. Tiden blir fort glemt med et kamera i hendene.

NYTER: Av og til må man bare nyte og ikke tenke på tiden.
NYTER: Av og til må man bare nyte og ikke tenke på tiden.

Det er nesten som det er litt irriterende at man har litt høydeskrekk. Det gjør at man ikke våger seg helt ut på kanten for å prøve å få noen spektakulære shots.

Jeg prøvde et par ganger og suget i magen kom. Veldig fort. Det er jo bare å miste balansen litt, så venter døden flere hundre meter lenger nede. Man kan trygt slå fast at å ta en slik sjanse er tåpelig for et bilde. Som trolig likevel er mye bedre i hodet enn på print.

Det er i grunnen litt rart hvor fort en kropp går fra å være full av energi til å føles kjørt. Noen meter etter oppstigningen fra Besseggen kom de første tegnene på at kroppen ikke var helt fornøyd.

Kanskje ikke så rart. Alt jeg hadde av litt større fysisk aktivitet før turen var en fjelltopp på 500 meter samt to sykkelturer på 20 kilometer hver.

Med andre ord, et perfekt grunnlag for en langtur på 30 kilometer med mange høydemeter…

Vi i 40-årene mestrer jo uansett alt av fysisk fostring 🙂

Sykt vakkert

Men lettelsen over at jeg midt oppe i steinrøysa hadde bestemt meg for å sove på Memurubu var enorm. Og humøret ble bedre selv om jeg likte steinrøya svært dårlig fortsatt. Omsider kom jeg meg endelig opp på toppen.

Vel, rettere sagt en av mange småtopper.

Så bar det nedover. Mer smerte, men på nye steder. Det er ikke akkurat behagelig å gå nedover i ulendt terreng om kroppen er i ferd med å streike.

Og så kom tanken for første gang.

– Dette er det mest idiotiske jeg har noengang har gjort.

Ja, jeg sa det høyt. Som om noen hørte meg og ville gi meg noen trøstende ord.

I samme øyeblikk stoppet jeg opp. Og løftet blikket.

Og smilte fra øre til øre. Det var jo så sykt vakkert. Tenk å kunne være så heldig å se noe så flott. Uten fluer, mygg, regn eller vind. Jeg var i paradis.

I to minutter. Til jeg tok mitt neste steg nedover. Da tok smertene over oppmerksomheten. Nok en gang.

Isbre

Noen timer senere kunne jeg i det minste se dalen jeg skulle ned i. Men hver gang jeg trodde den siste bakketoppen kom, så var der en til.

Det finnes knapt noe mer irriterende i den hersens fjellheimen.

SNØDEKTE FJELL: I det fjerne flere fjelltopper på over 2.000 meter.
SNØDEKTE FJELL: I det fjerne flere fjelltopper på over 2.000 meter.

Så dukket Russvatnet opp til høyre, og på samme side, Norges syvende høyeste fjell, Surtningssue på 2368 meter, med en liten arm fra Blåbrean. Rett frem badet et snødekt tindelandskap med 10-12 fjelltopper på over 2000 meter i sola.

Å, så vakkert. Og smertene var på nytt glemt. Jeg var i himmelen. Nok en gang.

Akkurat der og da var jeg heldigvis ikke klar over at det var siste gangen jeg hadde den følelsen denne dagen.

Mumrubu

bess-13
OVERNATTINGSTED: Memurubu

Turen nedover til Memurubu gjorde vondt. Men jeg så hele tiden bygningene hvor en seng sto og ventet. Klokken var bare åtte på kvelden, men jeg la meg gjerne tidlig.

For jeg kom jo til å sove som en baby.

Et kvarter senere var jeg nede. Fire personer var i full aktivitet ved hovedbygget. Men jeg lot de være i fred. Og skiftet til tørre klær og spiste kvelds.

Kvart på ni reiste jeg meg.

Og gikk i motsatt retning av hovedbygget. Ned til vannkanten av Gjende. Og fant stien til Gjendesheim.

Jeg hadde nemlig ikke sendt sms’en. Smerte fikk bare være smerte. For oppe på fjellet, like etter jeg hadde passert de åtte første kilometerne, så bestemte jeg meg for at jeg skulle gå hele veien.

Sengen ble stående urørt.

Og det til tross for at krampa nesten tok meg flere ganger da jeg skiftet til tørre klær. En gang kom den. Da jeg tok av meg de våte sokkene og krampa kom i magen av alle steder.

Vann til leggene

Etter en kilometer angret jeg. At jeg ikke takket ja til tilbudet om en varm og myk senga som skulle gjøre at hver en muskel fikk den hvilen de trengte.

Men det var for sent å snu. Den første timen gikk veldig sakte.

Så traff jeg en foss og et elveleie hvor stien var borte, men jeg kom meg heldigvis forholdsvis tørrskodd over. Men jeg var ikke lenge i paradis.

Stien gikk ut i Gjende. Og ble borte. Ti meter lenger fremme var den inne på tørt land igjen. Oppover kunne jeg ikke klatre, for det var en glatt og bratt bergvegg der så langt øyene kunne se.

Det var ikke noe mer å tenke på. Ut i vannet. Som sto meg opp til leggene. Brevannet var – helt riktig – iskaldt!

Men det gjorde noe med meg. Jeg våknet til live. Og de neste to timene gikk mye bedre. Og jeg smilte faktisk fra tid til annen. Men tro ikke at jeg koste meg…

INNBYDENDE: Her ser Gjende varm og innbydende ut, men jeg skal love deg at det vannet var iskaldt.
INNBYDENDE: Her ser Gjende varm og innbydende ut, men jeg skal love deg at det vannet var iskaldt.

På felgen

Det gjensto fortsatt en time. Med en stigning oppover bergveggen. Mørket hadde kommet snikende, og med tanke på at jeg var trøtt, sliten og helt tom for energi, så kom frykten. Høydeskrekken tok meg. Og ræva ble plassert midt på stien.

En halv meter lenger ut var det flere hundre meter rett ned til iskalde Gjende. Der og da var det like før fortvilelsen gikk over til tårer…

Et par minutter senere tok jeg meg sammen. Og turen gikk videre. Sakte. Veldig sakte.

De siste tyve minuttene var jeg fullstendig på felgen. Og alt annet enn et vakkert syn. Godt at ingen kunne se meg.

bess-15
HOTELL: Her sov jeg etter turen på 12 timer.

Men jeg kom frem. Klokken ett om natten.

Jeg brukte mine siste krefter på å skifte til tørt nok en gang. Teltet ble værende i bilen. Jeg la meg til å sove – i bilen. Om man kan kalle det søvn.

For jeg sov ikke som et barn om noen skulle tro dette etter fire timer kjøring, tolv timer slit og to timer søvn natten før.

Tre timer senere sto jeg opp. Trondheim ventet.

Stolt

Men da jeg krøp ned i soveposen var jeg likevel utrolig stolt. En tolv timers tur på tre mil i fjellet uten noen som helst form for treningsgrunnlag. Ja, det var bare rått. Det viser vilje og stahet. Egenskaper jeg liker å ha.

Ren og skjær idioti. Pur galskap. Ingen tvil om det. Den utrente og svake kroppen min gjorde turen til et rent helvete.

Men den himmelske tanken seieret. For i ettertid var det en tur jeg aldri ville vært foruten.

Om jeg ville gjort det igjen?

Aldri i livet…

Og vet du hva jeg i grunnen hadde planlagt den torsdagen da den impulsive ideen kom til live?

Jeg skulle gå på en topp til dagen etter Besseggen var gjennomført. Enten Knutshø eller Galahøpiggen. Men yr.no meldte mye regn den lørdagen, så jeg droppet tanken før jeg dro.

Det er vel ikke akkurat noen hemmlighet at jeg knapt kom meg opp trappene til leiligheten neste dag. Godt det ikke var snakk om mer enn to etasjer.

Og det tok bare tre dager før alle smertene var borte…

bess-14
KART: Turen startet helt til høyre i bildet og så gikk jeg opp på fjellet. På returen gikk jeg langs vannet.

 

Kategorier
Norge Troms

Midnattsola er mi!

sunset-2

Midnattsola er mi!

Jeg elsker dette bildet. Et bilde som profesjonelle fotografer trolig ikke bryr seg om. Men det handler om meg. En amatør i fotoverden. Så hvorfor spør du kanskje? Tre grunner. For det første, jeg har aldri prøvd å ta dette motivet før. For det andre, jeg planla ikke å ta det heller. Om du fortsetter å lese, så får du vite hovedgrunnen 🙂

Vi kjørte syv mil til yttersia av Kvaløya for å grille i fjæresteinene mens midnattsola lå over horisonten og et blikkstille hav. Etter et herremåltid med forretten pølser og hovedretten biff, så var det tid for kameralek. Men jeg fant ikke noe godt motiv.

Så sto plutselig mi venninne ved sjøkanten og solen var like ved kroppen hennes. Og ideen kom. Ja, den er ikke ny, så jeg tar ingen ære for den. Jeg ba henne stå i ro, byttet linse til 100-300mm og gikk et stykke unna. Og ba stille inni meg at hun var tålmodig. Like tålmodig som meg. For jeg måtte treffe perfekt. Jeg ba henne løfte den venstre hånden og fant meg et godt punkt 30 meter unna før jeg begynte å knipse i vei.Og ja, mange ordrer gikk hennes vei, men hun lydde pent. Jeg skjøt og skjøt. Så skjøt jeg litt til. Og så noen bilder til. Plutselig så jeg på skjermen at jeg hadde fått jackpot.

Hånden hennes lå perfekt rundt sola. Hun holdt sola som den skulle vært en glasskule. Fototeknisk er det ikke mye å skryte av, men jeg liker bildet likevel svært godt. For meg er det et bilde fylt av skjønnhet, velvære, ro og fred.

Da spiller det jo ingen rolle hva andre mener, gjør det vel?

Lokalitet: Rekvika, Tromsø (Norge).

 

Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Se hvor vakkert det er i katastrofeområdet

Den siste tiden har mye nedbør gjort vakre Romsdalen til en liten krigssone. Mange i mediebransjen viser et fjell minutt for minutt. Aldri har en enkelt mann fått så mye oppmerksomhet og tv-tid. Ikke en en gang Petter Northug jr. Men så kan det vise seg at denne Mannen, som er på alles lepper, snart vil være svært så brutal, for han er klar for å slippe løs enorme krefter.

Geologene spådde at fjellsiden skulle dundre ned fjellsiden i Romsdalen tidligere i uka, men i skrivende stund har dette foreløpig ikke skjedd.  Mannen ligger få kilometer øst fra Åndalsnes, og like ved de majestetiske Trolltindene, som så langt har krevd 19 menneskeliv gjennom fallskjerm- og klatreulykker.

Nå unngår man et tragisk utfall ved at geologer tilfeldigvis startet målingen ved Mannen i september, en måling som de selv har uttalt like gjerne kunne ha startet opp neste vår…

Dessuten er det snakk om at det er en mindre del av Mannen som vil rase ut nå, men i fremtiden vil mye større deler av fjellet rase ned i dalbunnen.

VAKKERT: Elva Rauma renner ned Romsdalen. Til høyre Trolltindene med Trollveggen omtrent midt i bildet. Den siste toppen til venstre i tinderekken er Breitinden (1.797moh, høyest av Trolltindene) og følger du fjellrekken videre er Mannen det neste fjellet. Men det er skjult av fjellveggen helt venstre som har Romsdalshornet som topp.
VAKKERT: Elva Rauma renner ned Romsdalen. Til høyre Trolltindene med Trollveggen omtrent midt i bildet. Den siste toppen til venstre i tinderekken er Breitinden (1.797moh, høyest av Trolltindene) og følger du fjellrekken videre er Mannen det neste fjellet. Men det er skjult av fjellveggen helt venstre som har Romsdalshornet som topp.

Dette vakre naturlandskapet, hvor elvene Rauma og Istra snor seg som slanger nede i de trange dalbunnene, har tiltrukket seg alt fra ekstremsportsutøvere til mosjonister. Alle som en nyter de fjellene og omgivelsene om de bruker stiene, luften eller det våte element til å ta seg frem til sitt endelige mål.

Jeg hører helt klart til kategorien mosjonist, og denne lørdagskvelden var Nesaksla mitt mål. Et sted lett tilgjengelig fra sentrum av Åndalsnes, selv om det kan føles litt bratt noen steder.

Det er lett å nyte den vakre utsikten fra Rampestreken.
Det er lett å nyte den vakre utsikten fra Rampestreken.

Av og til er det greit å ha en unnskyldning for å få sove lenge. Avreise til hjembygda Vartdal fra Trondheim skulle ikke skje før ut på ettermiddagen fordi jeg ikke ville være i Åndalsnes før et par-tre timer innen solen gikk ned.

Bare 20 minutter etter jeg forlot Dombås slo regnet ned. Torden og lyn ble plutselig min reisekamerat kilometer for kilometer. Skulle det ødelegge planen min? Jeg ble nesten forbannet. Men like før Bjorli klarte jeg endelig å legge djevelskapen bak meg. Optimismen og gliset kom tilbake.

Regnet skulle ikke få lov til være en del av opplevelsen på fjellturen opp på Rampestreken, Nesaksla og bortover Romsdaleggen. Sistnevnte hadde jeg planer om å gå bare deler av siden det allerede var tidlig kveld.

Regnbuen

Rampestreken har blitt et fantastisk utkikkspunkt og i tillegg har sherpaene, som ble innleid til å gjøre en jobb med stien opp fjellsiden, gjort en utmerket jobb. Man blir stum av beundring over hva de får til.

Etter en times tid var det på høy tid å dra videre opp fjellsiden. Så hørte jeg et vanvittig brak. Og enda et. Jeg gikk ut på Rampestreken igjen og lot blikket vandre oppover Romsdalen. I nordlig retning var det grått. Regnet hadde tatt meg igjen.

HELDIGVIS 🙂

For der var jaggu meg regnbuen i all sin prakt. Jeg løp og hentet kameraet.  Regnbue, sol, blå himmel og vakker natur på ett og samme motiv. Kan en lørdag kveld i august bli stort bedre?

Under slike forhold er det umulig å ikke falle for dårlig vær. I moderate doser vel å merke.

somm-14-616_1
Regnbuen og mørke skyer viser seg frem samtidig som solen skinner og himmelen er blå.

Regnet ble en velsignelse. Og gjorde opplevelsen unik. Jeg kan nok gå samme turen 1.000 ganger til, men dette synet får jeg nok aldri igjen.

Vind

Jeg gikk videre opp på Nesaksla og et lite stykke innover Romsdalseggen. Fant meg en fin plass og satte opp kamera.

Utrolig nok hadde regnet ikke bevegd seg lenger vest og jeg var fortsatt tørr. Men det ble likevel fort ufyselig. For vinden ble bare verre og verre, og til slutt måtte jeg holde fast stativet så kameraet ikke forsvant ned fjellsiden. Det var bare en ting å gjøre, å gå ned igjen.

Svært fornøyd etter en magisk aften med en utsikt som kan ta pusten fra de fleste. Det skal ofte ikke mer til for at man blir i strålende humør 🙂

Men det er kanskje ikke så rart når en dramatisk og storslott natur spiller hovedrollen.

Og så ble det ikke så aller verst det siste bildet jeg tok denne sommernatten heller, selv om mørket holdt på å senke seg.

Romsdalen like før kl 23 en sommernatt i august.
Romsdalen like før kl 23 en sommernatt i august.

 

Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Overraskende jaktbytte

Værmeldingen hadde gitt grobunn for optimisme. Var dette dagen for et blinkskudd? Klikk, klikk, klikk og klikk. Hvor ofte tar du ikke et bilde og vet det ikke blir som du hadde ønsket? Eller verre, du tror bildet ble perfekt, men når du skal se nærmere på det på datamaskinen, så ble det ikke slik du ikke hadde forventet.

Denne dagen traff jeg midt i blinken, i alle fall i mine egne øyne, men jaktbyttet ble et som jeg verken hadde tenkt på eller drømt om.

På vei opp. Ser mot Barstadvik og i på havet er hurtigruta på vei ut fjorden.
På vei opp. Barstadvik ligger i skyggen og hurtigruta på vei ut fjorden.
Ei hytte på nordsiden av dalen i Barstadvik.
Ei hytte på nordsiden av dalen i Barstadvik.

 

Høst og skyer kan være en god kombinasjon.
Høst og skyer kan være en god kombinasjon.

 

 

 

 

 

 

 

På veien opp de siste 15 minuttene til Middagshornet innså jeg at toppbesøket ikke ble som jeg hadde tenkt. Skyene hadde tatt over hele himmlen, bortsett fra noen små blå flekker i det fjerne.

Det skjedde på grunn av altfor velkjent problem. Tiden går for fort. Det føles i alle fall slik når kamera er med som reisekamerat. Jeg brukte som vanlig altfor mye tid på å ta bilder på veien opp. Dermed kom jeg til å nå toppen en time senere enn planlagt.

Utsikt mot Masdalkloven i vest.
Utsikt mot Masdalkloven i vest.
De mektige Molladalstindene.
De mektige Molladalstindene.
Middagshornet ligger opp til høyre i bildet. Molladalstidene til venstre.
Middagshornet ligger opp til høyre i bildet. Molladalstidene til venstre.

Værmeldingen var fortsatt riktig. Det skulle nemlig skye over.

Skulle jeg snu? Bildet jeg hadde sett føre meg inni hodet mitt ville jeg ikke få uansett. Det heter som kjent at det ikke er noen skam å snu i tide. Det hadde blitt ufyselig og kaldt. Og humøret var lenger ikke på topp.

Så hørte jeg noen lyder. Hva var det der? Jeg tok et par skritt til venstre og så over kanten. Ni ryper i vinterdrakt. Men de var litt for langt unna til at jeg fikk de virkelig gode nærbildene. Det var bare en ting å gjøre. Så jeg krøp over kanten og snek meg nærmere langs fjellsiden, men før jeg kom nær nok, fløy de selvsagt raskt av sted.

sogn-319-2

På fortoppen bare 30 meter fra hovedtoppen stilte jeg meg inn mot fjellveggen i ly for vinden som hadde økt i styrke. Hva var det? En lyd? Og der var den en gang til. Det hørtes ut som det var like rundt hjørnet. Og det var jo samme lyden som jeg hadde hørt noen få minutter tidligere.

Jeg tok et lite skritt til venstre og stakk hodet litt frem. Der satt en rype. Bare syv meter unna.

Et sekund senere fløy rypa dessverre av sted.
Ett sekund senere fløy rypa dessverre av sted.

Jeg fikk raskt opp kamera, og rakk heldigvis tre bilder før den fløy sin vei.  Bare ti sekunder senere kom en stor flokk rundt fortoppen. Hele 30 av dem. Og åtte-ti satte seg på toppen av Middagshornet.

Jeg bevegde meg mot toppen. De siste tre meterne må en klyve til topps. Jeg la fotostativet oppå toppen, for å komme meg lettere opp. Så snudde jeg hodet til høyre før jeg skulle ned og hente kamerabagen. Og så rett på to ryper fire meter fra meg. En herlig overraskelse, for jeg var så sikker på at jeg hadde laget så mye lyd at de hadde stukket fra toppen.

Jeg klatret ned igjen. Fikk på zoomlinsa. Og klatret litt opp slik at jeg fikk hodet over kanten. Jeg fant et par små bergsprekker å sette beina på slik at jeg fant en stabil stilling.

Jeg snudde meg forsiktig mot høyre.

Tro det eller ei, de var der fortsatt 🙂

Jeg løftet kameraet opp og fikk skutt tre bilder uten å tenke så mye på innstillingen av kameraet.

I 15 sekunder var jeg i paradis. I nærvær av to ryper. Det føltes som jeg kunne ta på dem om jeg strakk ut armen. En fantastisk følelse.

Jaktbyttet ble ikke som tenkt. Bare så mye, mye bedre.

Akkurat denne dagen hadde jeg valgt de to rypebildene 10 ganger av 10 mulige foran naturbildet jeg hadde drømt om. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få muligheten å se denne sky fulgen på så nært hold. Og så to ganger.

Er det rart man elsker å være ute i naturen…

Så får det bare være at teknisk sett så er ikke bildene all verden og at hodet ikke er skarpt på det bildet under. Av og til spiller det absolutt ingen rolle.

Nærkontakt med en rype :)
Nærkontakt med en rype 🙂

Avslutningsvis så må det bare sies at de som hadde tipset meg om turen hadde helt rett. Om utsikten fra Middagshorn. Toppen er ikke mer enn 1.091 meter høy, men den 360 graders utsikten du får der er ubeskrivelig vakker. Middagshornet ligger perfekt plassert midt i indrefilen av Sunnmørsalpene.

Og best av alt, turen er lett og det tar bare et par timer å nå toppen. Er du i området, så vil du aldri angre om fjellturvalget faller på Middagshornet.

Jeg skal tilbake. For å jakte på et bilde. Og da et nytt forsøk på å få naturbildet jeg har så inderlig lyst til å få festet på minnekortet.

Men jeg sier selvsagt ikke nei takk til et nytt møte med noen vakre ryper 🙂

Utsikt mot Molladallen og Molladalstindene fra toppen av Middagshornet.
Utsikt mot Molladallen og Molladalstindene fra toppen av Middagshornet.
Bruker man fantasien og legger godviljen til, så ser man kanskje at en hund ligger og ser mot Romedalen.
Bruker man fantasien og legger godviljen til, så ser man kanskje at en hund ligger og ser mot Romedalen.
Kategorier
Norge Troms

Du må ikke opp i høyden for å finne himmelen

Den nye folkebølgen blir vi mettet med hver eneste dag. Patrotismen har virkelig fått bensin på bålet og har steget til nye høyder denne sommeren.

På sosiale medier blir vi pepret med en viss type bilder fra våre venner og kjente. Og de aller fleste gjør nøyaktig det samme. De søker seg opp i høyden. Noen bestiger en fjelltopp nærmest hver eneste dag, mens noen nøyer seg med en tindetur hver helg. Men alle som en så foreviger de øyeblikket slik at alle vi andre kan ta del i det.

Det ene bildet flottere enn det andre. Noen fra svært så luftige topper. Og mange av dem krever timer med slit før man får belønningen med en ubeskrivelig vakker utsikt.

Men trenger man virkelig å gå opp stupbratte fjellsider? Må må være topp trent får å få slike opplevelser?

Svaret er nei, nei og atter nei.

154 meter over havet er nok. Slik var det i alle fall i mitt tilfelle.

Ørnfløya på Kvaløya var målet siden jeg kun hadde kort tid til rådighet. Ja, jeg kastet bort to timer bak rattet, men av og til må man ty til et hjelpemiddel. Jeg levde i alle fall godt med en kjøretur på 11 mil.

Bilen ble parkert og jeg la i vei. Og stort lettere tur har jeg nok aldri tatt. En knapp kilometer, 15 minutters lett gange og jeg var oppe.

Men turen ga meg likevel like mye som flere av de høye tindene jeg har vært til topps på.

Utsikten mot øyperlene Sommerøya, Hillesøya, Senja, Hekkingen og Håja er rett og slett fantastisk.

Selvsagt tok jeg bilder. Mange bilder. Slik at du kan se at du ikke trenger å gå høyt eller langt til fjells for å finne gull. Ofte kan en topp som krever lite være den beste. I alle fall om fred, ro og en HIMMELSK utsikt er målet.

Og som nordmann er du veldig heldig. For steder som er lett tilgjengelige finnes det mange av i vårt vakre land. Og vet du hva – de er alle unike 🙂

Utsikten mot Håja (helt til høyre), Lille Sommerøya, Sommerøya og Hillesøya i midten, Edøya oppe til venstre og Senja i det fjerne oppe til venstre.
Utsikten mot Håja (helt til høyre), Lille Sommerøya, Sommerøya og Hillesøya i midten, Edøya oppe til venstre og Senja i det fjerne oppe til venstre.

 

Bygningene ligger idyllisk til på Lille Sommerøya.
Det er mange små øyer i Skjærgården på yttersiden av Kvaløya.

 

Vakre strender på Sandholmen og Lille Sommerøya.
Vakre strender på Sandholmen og Lille Sommerøya.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her kunne jeg ligget i fred og ro i timevis for å nyte naturen.
Her kunne jeg ligget i fred og ro i timevis for å nyte naturen.
Broen over til Sommerøya.
Broen over til Sommerøya.
Det frister med et bad til tross for iskald sjø.
Det fristet med et bad til tross for iskald sjø, men jeg motsto fristelsen 🙂
Denne eiendomen ligger svært så idyllisk til på Lille Sommerøya.
Denne eiendomen ligger svært så idyllisk til på Lille Sommerøya.
Et lite vann ligger like øst for Ørnfløya.
Et lite vann ligger like øst for Ørnfløya.
Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Sjekk minneboka fra barndommen

Sett deg ned. Lukk øyene. Gå tilbake til barneårene. Til steder hvor smil og latter preget dagene.

For et dyptdykk i barndommen kan sende deg på oppdagelseferd. Til steder du ikke har vært på 20 eller 30 år. Mange ting har endret seg på alle disse årene. Men kanskje ikke stedet eller ferden dit selv om man ikke kan vite det for sikkert. Og det kan være at du ser på gamle favoritter med en annerledes innstilling og syn når du endelig vender tilbake.

Gopetjønna på Vartdal ligger i vakre omgivelser.
Gopetjønna på Vartdal ligger i vakre omgivelser (telefonbilde).

Vi lå på verandaen i det som var hjemmet mitt fra jeg var tre år gammel til jeg var 23. I bygda Vartdal, et sted med 700 mennesker. Som er et fantastisk utgangspunkt for veldig mange flotte og unike fjellturer i de majestetiske Sunnmørsaplene som befinner seg rett utenfor stuedøra.

Badeplass

Med 30 grader og strålende sol så hadde vi ikke skattene som reiser seg i fjellheimen i tankene, men strandliv og bading.

Problemet var bare at jeg ikke hadde badet i sjøen på 20 år i dette området og hadde ingen anelse på hvor jeg kunne dra. Badeplassene kunne jo være en saga blott nå.

Men så slo det meg. Et sted vi dro til gang på gang i barndommen. Innerst inne i dalen, litt opp i den ene fjellsiden. Seks kilometer fra huset vårt lå Gopetjønna.

Som barn syklet vi, men med bil tok det et kvarter. Med kyrne som nysgjerrige bivånere parkerte jeg bilen. Da gjensto bare ti minutters rolig gange gjennom skogen før vi var ved kulpen. En liten åpning mellom trærne, og plutselig var jeg der. Jeg husket den som fem meter i omkrets, men den var jo dobbelt så stor.

Så vakkert. Så idyllisk. Et sted av fred og ro. Og ingen andre mennesker.

Kanskje ikke så rart. Her må du ha lokalkunnskap. Dette stedet går man glipp om man følger stien opp fjellet og ikke vet hva den lille avstikkeren inne i skogen leder til.

Liten dam

Ned langs fjellsiden sildret vannet til kulpen. Det flotte sommerværet hadde sørget for at snøen hadde smeltet bort flere uker tidligere, og slusene i himmelen hadde vært stengt i mange uker, så regnvann eksisterte heller ikke.

Lite vann eller ikke, det spilte ingen rolle. Det var helt nydelig å legge seg ned i en liten dam rett over Gopetjønna, for vannet var varmt og deilig.

Men jeg visste smertelig godt at temperaturen noen meter lenger nede i Gopetjønna var en helt annen.

Lysten på å hoppe uti var selvsagt der. Kaldt eller ikke, jeg kunne jo ikke la være. Jeg var tross alt tilbake på en av mine favorittsteder som barn.

Fem minutter før vi skulle dra var det ingen vei tilbake. Jeg hadde utsatt det lenge nok. Jeg kastet jeg meg uti og tok noen tak.

Ååååååå, så varmt og deilig det var. NOT!

Det var kaldt. Det føltes – utrolig nok – som det var 20 graders forskjell mellom dammen på berget og Gopetjønna. Og det til tross for at de lå fem meter fra hverandre.

Ja, jeg vet jeg kan være en pyse. Men kaldt vann ser bare ut til å bli kaldere for hvert år 🙂

Skjult perle

Minnene strømmet på. Fra en ubekymret og herlig barndom. Med masse lek i denne herlige kulpen i fantastiske omgivelser.

En skjult perle.

Så vakkert at min samboer falt hodestups. Og jeg måtte nærmest tvinge henne til å dra derfra. Den enkleste form for lykke fant vi i min gamle bakgård.

Ikke vanskelig å forstå.

Jeg var tilbake på Gopetjønna bare to uker senere. Selv om jeg visste regnet ville slå ned hvert øyeblikk. Det ble 20 minutter før vi måtte dra før himmelen åpnet opp og sendte sin våte vrede ned mot oss. Men vi fikk i det minste noen gode minutter i paradis.

Av og til er det alt man trenger.

En ting er sikkert. Etter at jeg nyoppdaget Gopetjønna, kommer jeg til å dra tilbake mange ganger i fremtida. En slik perle kan ikke få være i fred.

Den må nytes!!!

Så dra tilbake i tid. Til barndommen og gjenopplev de gode øyeblikkene. Til steder hvor det ordet bekymring ikke eksisterte. Som i dag vil gi deg en indre ro, langt borte fra en stressende hverdag.

Det kan være et av de beste valgene du har gjort på lang tid 🙂

Godt og varmt :)
Godt og varmt 🙂