Facebook. Elsket og hatet. Og en utstillingsplass for fjellkåte nordmenn. Vi simpelthen elsker å vise oss frem. Gjerne dag etter dag på en ny topp.

Noen er drittlei egenposeringen. Skrytet.

Men til syvende og sist kom en venn med et argument som slår alle andre uansett:

– Jess, men ka pokker!  Trur faktisk ditte mediumet her får folk til å gå enda meir på fjellet enn de ellers villa gjort!  Så pytt pytt.

Så sant, så sant! Om det er slik at Facebook og andre sosiale medium får folk som ikke liker å gå på fjellet, andre til å gå oftere, så er jo det fantastisk. Da får de andre tåle alle bildene. Og så er de som regel ikke så ille å se på heller da.

Er jo slik selv. Det å kunne ta bilder, er en ekstrem motivasjon. Og det har fått meg til topps når jeg har ønsket å gi opp.

Men å posere med et glis – nei der går grensen.

Vel, av og til er det umulig å unngå selv for meg

Vel, nå skal jeg skryte. Av utrente meg. To fjell på en dag. Det var målet. Ett om morgen og ett om kvelden. Slik måtte det bare bli for neste morgen måtte jeg ta fergen Moskenes-Bodø siden det var kun en avgang den dagen.

Ja, jeg var i Lofoten. Sykt vakre Lofoften. Uansett hvordan man prøver å beskrive dette landskapet, så er man sjanseløs på å yte det rettferdighet.

Men for å si det slik, skulle jeg ha anbefalt et sted i Norge å besøke for en utlending, så ville valgt falt på Lofoften 100 av 100 ganger. Absolutt ingenting i vårt vakre land kan måle seg.

Og det kommer fra en som vokste opp med Sunnmørsalpene og Hjørundfjorden som nærmeste nabo.

Etter en dårlig natts søvn i bilen, et kort morgenstell og en times kjøring var jeg endelig fremme.

Ved Hauklandstranda. Ved foten av Mannen og Veggen. Det er alltid litt ekstra spesielt å starte en fjelltur ved havnivå.  Jeg begynte å traske oppover. I svært behagelig tempo, for jeg hadde jo tross alt to fjellturer foran meg. Det ble mange bekymrede blikk oppover fjellsiden for toppen lå innehyllet i tåke.

– Gå din vei. Finn noen andre å plage, sa jeg halvhøyt til meg selv.

En meter. Og så en meter til. Faktisk gikk de meterne fort. Og 50 høydemeter fra toppen forsvant plutselig tåka. For en utsikt. Jeg ble stående å måpe. For jeg summet meg, og gikk de siste meterne til topps.

Jeg var på toppen av fjellet. Vel, fjell og fjell. Det blir jo kalt det. Men Mannen er ikke mer enn 400 moh.

Men hvem bryr seg om det når dette er utsikten:

Jeg knipset i vei og hadde titalls bilder av nøyaktig det samme motivet. Men slik er jeg bare. Jeg mister litt fornuft når kameraet er i hånden.

Vel nede igjen ble det et skikkelig morgenstell ved Hauklandstranda. Kanskje greit, når man skal møte venner. Lunsjen ble tilbrakt i idylliske Nusfjord sammen med dem, før jeg dro videre sørover mot Reine.

Klokken hadde blitt 18 før neste fjell skulle bestiges. Et fjell man ble advart mot å gå på dager hvor det var vått i terrenget. Selvsagt var det vått og sleipt, men det kan jo ikke stoppe en stor erobrerer av høye fjelltopper…

Opp til skoggrensen gikk det som en drøm. Men så ble det bratt. Sykt bratt. Og pausene ble mange. Svært mange.

Men til topps kom jeg.

Reinebringen er ikke høyere enn 442 meter over havet. Men det føltes ut som en topp på 2000 meter. For så bratt er det å gå opp.

Det sa vel mest om min fysiske form.

Og på motsatt side, så stuper fjellet 442 meter ned til Reine. Da bør man passe seg for hvor man går…

Så hvordan skal man beskrive denne utsikten? Jeg lar være og så får du bare nyte

Jeg tok kanskje litt hardt i når jeg sier jeg gikk to fjell på én dag, men det er vel lov å overdrive litt… Den andre toppen var uansett sykt luftig.

Er det et sted i Norge du må ha på din «Bucket List», så er det Lofoten. Nærmere paradis på den nordlige halvkule kommer du ikke.

DRA, DRA, DRA!!!