Kategorier
Nordland Norge

Dess mer slit, desto større nytelse

Søkkvått på beina etter 500 meter. Greiner som pisket meg i trynet etter to kilometer. Muskler som sa stopp etter fire kilometer. Og jeg var uten ly for natten.

Jeg trodde jeg skulle ta en båt, men noen timer før avgang, oppdaget jeg at båten ikke hadde retur neste dag. Gikk alt i vasken?

Men appen ut.no berget dagen. Det gikk an å gå til Horseid. En liten båttur ble plutselig til en gåtur på 22km tur-retur.

På det som til tider var verdens verste sti. Bløtt, sleipt og bratt. Våt på beina var jeg allerede etter noen få hundre meter etter å ha krysset en svær myr.

lof-46
Nydelige forhold…
por
Våt, trøtt og lei. Etter kun to av elleve kilometer, som var distansen en vei.

La oss gå litt tilbake i tid.

Det sitret i hele kroppen. I flere dager. For værmeldingene var nesten for gode til å være sanne. Og jeg hadde endelig frihelg.

Tre hele dager i Lofoten. Nærmere paradis kommer man ikke i Norge.

Torsdag kveld og jeg ankom Svolvær. Der var enda et par timer igjen til sola gikk ned selv om kalenderen viste midten av september. Jeg så opp mot målet. Klart jeg måtte dit. Svolværgeita.

lof-2
Vakre Svolvær, porten til Lofoten.

På vei opp så jeg folk på toppen. Nå skulle ikke jeg klatre opp, men jeg satte opp farten. Jeg ville ha bilde av dem. En drone summet over meg, og jeg visste at så lenge den var i luften, så rakk jeg det.

Det var ingen grunn til bekymring. De tre kvinnene og guiden hadde det ikke travelt. Jeg hadde dessverre kun med en vidvinkel med på gåturen, men det fikk duge.

lof-19
Lisa, Aina og Katrine hadde all grunn til å smile etter ha klatret opp på toppen av Svolværgeita. Guiden Geir Rune står fortsatt mellom de to toppene.
lof-12
På vei ned fra Svolværgeita.
lof-10
Poserer på Svolværgeita. Ikke for de med høydeskrekk.
por-8
Guiden hopper på Svolværgeita.

Vel nede gikk turen videre til Reine. Halv to var jeg fremme og jeg satte alarmen på. 04:00 lyste det mot meg…

Jeg hadde mest lyst å knuse mobilen da den ringte, for det føltes ut som jeg akkurat hadde sovnet. Noe som var mer eller mindre sant. Det var ekstremt fristende å slå av telefonen og sove til jeg våknet av meg selv. Men jeg tvang meg opp, for jeg visste hva som var belønningen.

Jeg trasket de få hundre meterne bort til starten av stien. Det var helt mørkt. Jeg kunne se et skilt, men det var umulig å lese hva som sto på det. Jeg lot være å slå på lykten siden øyene allerede hadde vent seg til mørket.

Etter noen få minutter gjennom skogen før det åpnet seg opp og jeg kunne gå på sherpatrappa. Men halvveis oppe i fjellsiden tok den slutt. Og der kunne jeg skimte arbeidsutstyr.

– Burde jeg være her? Var stien stengt?

Kanskje skulle jeg snu. I hvert fall burde jeg lest på skiltet. Men så hadde jeg vært der 16. mai og da var det kun en advarsel om at du gikk på eget ansvar.

Noe som er så absolutt berettiget. For jeg var på vei opp på Reinebringen. Den siste delen opp til ryggen er bratt og full av løse stener. Derfor er det svært utrygt om noen går bak deg. Men fjellet var tomt, kanskje ikke så rart da klokken var kvart over fem på morgenen.

Noen minutter senere sto jeg på toppen. Det var en ubeskrivelig herlig følelse å nyte soloppgangen på Reinebringen for aller første gang uten noen andre rundt meg.

Det ble en magisk time.

lof-28
Kanskje Norges vakreste utsikt får man fra Reinebringen!
lof-24
Reinevatnet og Kjerkfjorden.
por-9
Solen står opp i horisonten over Reine. En soloppgang på Reinebringen må bare oppleves.

Deretter kom stresset. For dersom sherpaene skulle på jobb, så burde jeg komme meg ned. Litt før syv forlot jeg toppen. Nede i fjellsiden gikk jeg rett på sherpaene. Jeg hilste, men ikke alle blikkene var av den vennlige sorten.

Det var en tydelig beskjed å lese i ansiktene deres. Jeg hadde ikke lov å være der.

Vel nede gikk jeg rett på en vakt. 15 minutter senere tok vi hverandre i hånden etter det som ble en veldig hyggelig samtale. Godt snakketøy kan være en fordel i blant…

Og det visste seg at de kun hadde byttet ut advarselen med ulovlig ferdsel på det samme skiltet, dermed kunne man lett la være å lese det på nytt om man hadde vært der tidligere slik jeg hadde. Den dagen skulle de fly inn stein, så jeg forstår godt de ikke ville ha noen oppe i fjellet.

por-13
Olstinden speiler seg i sjøen.
por-11
Det klassiske turistbildet fra Reine.
por-14
Gule bygg preger Sakrisøy.

La oss skru tiden frem igjen noen timer. Til min våte ferd noen kilometer unna.

Midt på dagen var jeg altså blitt søkk våt. Og småsur. Turen var blitt ubehagelig. Den jævla soveposen dinglet konstant i veien for beina min og jeg fant ikke en god måte å feste den på. For sekk hadde jeg ikke med. Kun kamerabag.

Og det til tross for at jeg hadde planlagt å overnatte ved stranden i Horseid.

Vend i tide, det er ingen skam å snu heter fjellvettregel nummer åtte. Jeg er ekstremt sta når det kommer til å ta bilder. Det er omtrent umulig å få meg til å gi opp. Men midt oppe i fjellsiden, satte jeg meg ned. Litt bekymret var jeg også for været. Tåka lå lavt.

lof-49
Lav tåke ved Fageråvatnet. Stien gikk opp midt på bildet.

Nok var nok. Det her kan jeg ta igjen. En gang hvor jeg kan ta båten. Å, så det hadde smakt med en varm dusj, et glass vin og en god bok.

Et kvarter senere var jeg 50 meter lenger opp i fjellsiden. Staheten vant over den negative grinebiteren. Og det er aldri dumt å bestikke seg selv…

por-2
Aldri har smågodt smakt bedre enn akkurat da.

Turen til fots var 11 kilometer og den brukte jeg fem timer på. Det var heller ikke direkte folksomt. Tur/retur møtte jeg elleve personer, der kun ei var norsk.

Som dere forstår, jeg var ganske så nedbrutt da jeg kom frem. Alle musklene verket, jeg var våt på beina og utrolig sulten, men samtidig hadde jeg faktisk kommet meg dit på ren vilje.

Så oppdaget jeg at solen ikke ville gå ned over den fantastiske stranda. Jeg sank sammen i gresset. Var alt forgjeves?

Jeg så meg rundt. Det var så uendelig vakkert. Utrolig nok var vi kun tre personer på dette utrolige flotte stedet. Jeg, en amerikaner og en sveitser.

por-17
Fjellet Smeden troner over stranden ved Horseid.
por-18
Stranden ved Horseid er helt nydelig.
por-5
Den gigantiske stranden ved Horseid. Jeg overnattet under fjellet midt i bildet.
lof-58
Solnedgang ved Horseid.
lof-60
Unngikk akkurat å bli våt.

Som den vikingen jeg er, så sov jeg selvsagt under åpen himmel. Jeg våknet en del ganger, men himmelen var stjerneklar og bølgene slo inn i klippene, så ville jeg jo heller være våken enn i drømmeland.

Heldigvis hadde jeg funnet en liten grop, for neste morgen blåste det ganske så kraftig, men rett over ansiktet mitt.

por-3
Der tilbrakte jeg natten under åpen himmel ved Horseid.
por-5
Sliten, men lykkelig da jeg våknet neste morgen.

Jeg fikk en halv time på stranden for meg selv før jeg begynte på tilbaketuren. Jeg så ikke frem til det, men oppe i fjellpasset møtte denne utsikten meg, så da var alt glemt.

por-23
Panorama over Fagerådalen.
por-25
Fageråvatnet til venstre og Solbjørnvatnet til høyre.
por-26
Et lite vann og noen mektige fjell.
lof-78
Ryptinden speiler seg i Fageråvatnet.
lof-75
Ser mot brua over til Fredvang.

Neste mål, lørdag ettermiddag, var Kvalvika og Ryten. Men innerst inne visste jeg at Ryten røk. Det var ikke nok tid om jeg skulle rekke kveldens mål. For turen på 11 kilometer tok sin tid. Det ble nesten fem nye timer tilbake.

Kvalvika er uansett et magisk sted. Og noe strandliv var ikke mitt fokus. Og det var andre som var mer begeistret for det iskalde norskehavet enn meg.

por-27
Kvalvika.
lof-97
Flere hadde slått opp telt ved Kvalvika.
lof-84
Rakk et bilde før solen forsvant bak Kjerringa.
lof-95
Moltinden ruver bak stranden i Kvalvika.
lof-94
Kvalvika.
lof-92
Kvalvika.
lof-87
Denne jentegjengen våget seg ut i det iskalde vannet.
lof-88
Kanskje den beste måten å bade på når vannet er så kaldt.

Jeg kastet meg i bilen for å prøve å rekke solnedgangen ved Uttakleiv. Men tvang meg selv til et stopp ved brua mellom Fredvang og Ramberg. Litt lek med drona måtte jeg ta meg tid til.

DCIM100GOPROGOPR0408.JPG
Broen over til Fredvang fra Ramberg.
lof-40
Toppen av Volandstinden ses over skylaget.
lof-38
Stranden ved Ramberg.

Tiden går fort når man koser seg, så jeg kom i seneste laget til Uttakleiv, noe som gjorde at jeg ikke hadde tid til å lete etter et godt sted å forevige solnedgangen.

Av og til blir det ikke som planlagt. Det man kan lære av det og ta med seg videre, er at det ikke er så lurt å gape over for mye.

Ikke si det til noen, men det et råd jeg omtrent aldri hører på selv.

Har jeg bare noen få dager til rådighet i Lofoten, så vil jeg bare se og oppleve mest mulig. Det til tross for at jeg har vært der flere ganger. Norges vakreste område får en slik påvirkning på meg. Har du ikke vært der, så bør langt opp på prioriteringslisten. Det er umulig å ikke falle pladask.

lof-99
Det er ingen tvil om at Uttakleiv fortjener å bli kalt kjærlighetsstranden.
lof-103
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-101
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-105
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-108
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-113
Lys og mørke ved Vågan.
lof-112
Fargerikt i det solen har gått ned ved Vågan.
lof-110
Kvitholmen ved Vågan.

Lørdag kveld gikk jeg til sengs kl 23. For jeg måtte tidlig opp dersom sola ikke skulle ødelegge motivet. Først kl. 06 sto jeg opp, noe jeg fryktet ville bli for sent, men etter de to siste nettene hvor jeg knapt hadde fått sove, så sa kroppen ifra. Dermed ble det en time ekstra på øyet.

Smørdalskammen var målet, en fin og rolig tur opp til 437 moh, bortsett fra at jeg ble nok en gang søkkvåt på beina over myra. Og ja, jeg kom opp i seneste laget slik at solen hadde kommet mye lenger enn det jeg håpte. Dermed ble ikke bildene slik jeg sett føre meg på forhånd. Kanskje burde jeg oftere tenke på at det er turen som er viktigst.

For den er det. Turen er det viktigste. Så jeg klarte å legge fra meg kamera før jeg satte meg ned og bare koste meg med utsikten.

lof-116
Utsikten fra Smørdalskammen.
lof-114
Tatinden er midt i bildet mens bygda til høyre er Sennesvik.

Vel nede bestemte jeg meg for å dra til Myrland siden jeg aldri hadde vært der. At jeg måtte ta en omvei sørover igjen siden jeg allerede var på Leknes og skulle nordover, spilte ingen rolle. Tid hadde jeg nok av.

Jeg angret ikke. Nok en vakker strand i Lofoten. Best av alt, dem er så sykt mange av.

por-39
Storsandnessanden og i bakgrunnen troner Offersøykammen.
por-32
Campingturister er det overalt i Lofoten, også ved Storsandnessanden.
lof-124
Storsandnesstranden.

Da gjensto bare et stopp. Eggum. Et sted jeg har vært en gang før, men stranden der er nydelig.

Det er nok ikke vanskelig å forstå at jeg ville tilbake hit.

lof-140
Fyrlykta ved Eggum.
lof-137
Strandkos ved Eggum.
lof-135
De eneste fire menneskene jeg så på Eggum. September er en glimrende måned for en tur til Lofoten.
por-35
Stranden ved Eggum.

En liten svipptur ble det også innom Henningsvær. Men denne gangen ble det et veldig kort stopp. Turen gikk rett til fotballbanen.

For jeg måtte bare få inn en lite flytur til.

Stort vakre får man ikke omgivelsene for en fotballbane.

DCIM100GOPROGOPR0420.JPG
Idylliske Henningsvær, som har en av verdens vakreste beliggenheter for en fotballbane.

Jeg forlot Svolvær søndag kveld, svært tilfreds, selv om jeg så at skyene og fargene ville gi nok en fantastisk kveld og en utrolig solnedgang, men jeg tvang meg til å kjøre videre.

Jobben ventet i Tromsø mandag morgen. Jeg hadde uansett hatt tre ubeskrivelig flotte dager i det vakreste Norge har å tilby.

For de som ikke har fått nok, så har jo jeg selvsagt noen bilder til på lur:

por-12
Reine.
lof-14
Aina på vei ned med assistanse fra guiden.
lof-27
Reinebringen.
lof-25
Reine.
lof-26
Reine fra oven.
lof-37
Stranden ved Ramberg.
por-15
Fiskehjeller ved Ramberg.
por-16
Veien ut mot Fredvang.
lof-96
– Hvor skal vi sette opp teltet vårt? Ved Kvalvika.
por-28
Kvalvika.
lof-89
Badenymfer ved Kvalvika.
lof-56
Solnedgang ved Horseid.
lof-59
Solnedgang ved Horseid.
por-33
Storsandnesstranden.
lof-126
Storsandnesstranden med Offersøykammen til høyre.
por-38
Eggum.
lof-139
Eggum.
lof-141
Eggum.
lof-142
Eggum.
lof-133
Eggum.
por-29
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-100
Solnedgang ved Uttakleiv.
lof-90
Badenymfer.
lof-72
Utsikt mot Breiflogtinden.
lof-68
Horseid.
lof-66
Breiflogtinden.
lof-50
På vei ned mot Fageråvatnet.
lof-36
Nydelige høstfarger ved Straumsnes.
lof-48
Utsikt mot Selfjord.
lof-47
Selfjord.
lof-30
Reine med Olstinden i bakgrunnen.
lof-29
Reine fra Reinebringen.
lof-22
Reinevatnet ned til venstre og Kjerkfjorden rett frem.
por-4
Svolværgeita troner over Svolvær med sola i vest.
Kategorier
Norge Troms

Din forbanna jævel!

Det hodet ble værguden. Først prøvde jeg bare å stirre det ned, og da det ikke fungerte, tenke jeg slippe løs alt helvete på jord. For et øyeblikk fikk jeg lyst å bli djevelen selv.

Jeg temmet sinnet og roet meg ned. Det var jo ingen vits å klage til noen. Været ville jo ikke bli noe bedre, men av og til kan det være greit å slippe ut litt aggresjon. Og jeg var alene.

CD12E8E0-E25C-4FEA-924A-83AAAC78E119
Skulpturlandskap Hodet har skiftet navn til Hoder.

Så hva var problemet?

I ti dager så værmeldingen perfekt ut. Og selv om himmelen ikke så altfor lovende ut noen timer før datoen bikket over til 17. mai, så hadde jeg tro på at Yr hadde rett.

For været endrer seg raskt i Lofoten. På både godt og vondt.

Målet var Reinebringen. Solnedgang like før midnatt og soloppgang fire timer senere. En perfekt start på nasjonaldagen. For det finnes jo knapt noe mer norsk enn en tur på fjellet.

Halvannen time før sola forsvant i havet var jeg på toppen. Og kunne skue ut over noe av det vakreste Norge kan by på utsiktsmessig.

Vel, det gikk til helvete. Yr var tydeligvis ikke til å stole på. 541 km i bil og en strabasiøs tur opp et fjell man blir anbefalt å ikke gå på av lokale guider og kommunen føltes helt bortkastet.

Slik ble bildet, ikke mye blå himmel å se…

sol-1-19
Reinebringen troner over Reine.

Jeg ble bare til solen forsvant. Det var helt uaktuelt å stole på den forbanna værmeldingen.

Neste morgen forsov jeg meg og jeg gikk glipp av en nydelig morgen fra Reinebringen. Jeg gjorde et forsøk på å komme meg til topps, prøvde å slå farten på skyene fra sør, men halvveis oppe i fjellveggen ga jeg opp. Været-Nils 2-0.

Det eneste jeg fikk var dette bildet av litt blå himmel før jeg prøvde meg på toppen.

sol-1-25
Reine

I det minste fikk jeg en god start tidligere på dagen i Svolvær selv om jeg strengt tatt var oppe en halv time for sent, for det skyene dekket solen ett minutter etter jeg kom opp.

Men litt tålmodighet ga likevel brukbare forhold bak Svolværgeita, for solen tittet frem et par ganger.

sol-1-23
Svolværgeita

Resten av dagen i dag var det mye grått og mye regn. Jeg tok livet med ro til slutt, for været kan man ikke slå uansett. Det vinner hver eneste gang. Det er bare å gjøre det beste ut av det.

Så jeg kjørte innom et par nye steder for meg og spesielt Eggum falt veldig godt i smak. En skjult liten perle for min del.

sol-1-35
En av flere strender i Eggum.

Her er noen bilder til fra 30 timer i Lofoten. Dessverre regnet det meste av nasjonaldagen og da ble kameraet liggende i fred.

sol-1-2
Svolvær

sol-1-4
Vakre Svolvær

sol-1-5
Følte meg ikke helt trygg der jeg sto, men gikk jo bra 😉

sol-1-10
Svolværgeita

sol-1-11
Nok et bilde av den derre Svolværgeita

sol-1-13sol-1-14sol-1-16

sol-1-17
Stranden ved Ramberg

sol-1-18
Stranden ved Ramberg

sol-1-20
Fra toppen av Reinebringen

sol-1-21
Fra toppen av Reinebringen

sol-1-24
Reine fra Reinebringen

sol-1-26
Tørrfisk, heldigvis lukter man ikke noe på et bilde 😉 Reine

sol-1-28
Tørrfisk, heldigvis lukter man ikke noe på et bilde 😉 Reine

sol-1-29
Reine, eneste som viser at jeg var på tur på nasjonaldagen er flagget 🙂

sol-1-32
Fredvang

sol-1-33
Surfer, stranda i Flakstad.

sol-1-34
Fikk seg en på trynet 😉

sol-1-36
Strand ved Eggum

sol-1-37
Strand ved Eggum

sol-1-38
Eggum

sol-1
Rorbuer, Svolvær

 

Kategorier
Nordland Norge

To fjelltopper på én dag

Facebook. Elsket og hatet. Og en utstillingsplass for fjellkåte nordmenn. Vi simpelthen elsker å vise oss frem. Gjerne dag etter dag på en ny topp.

Noen er drittlei egenposeringen. Skrytet.

Men til syvende og sist kom en venn med et argument som slår alle andre uansett:

– Jess, men ka pokker! 😀 Trur faktisk ditte mediumet her får folk til å gå enda meir på fjellet enn de ellers villa gjort! :) Så pytt pytt.

Så sant, så sant! Om det er slik at Facebook og andre sosiale medium får folk som ikke liker å gå på fjellet, andre til å gå oftere, så er jo det fantastisk. Da får de andre tåle alle bildene. Og så er de som regel ikke så ille å se på heller da.

Er jo slik selv. Det å kunne ta bilder, er en ekstrem motivasjon. Og det har fått meg til topps når jeg har ønsket å gi opp.

Men å posere med et glis – nei der går grensen.

lof-14
Det var umulig å ikke glise litt med en slik utsikt.

Vel, av og til er det umulig å unngå selv for meg😉

Vel, nå skal jeg skryte. Av utrente meg. To fjell på en dag. Det var målet. Ett om morgen og ett om kvelden. Slik måtte det bare bli for neste morgen måtte jeg ta fergen Moskenes-Bodø siden det var kun en avgang den dagen.

Ja, jeg var i Lofoten. Sykt vakre Lofoften. Uansett hvordan man prøver å beskrive dette landskapet, så er man sjanseløs på å yte det rettferdighet.

Men for å si det slik, skulle jeg ha anbefalt et sted i Norge å besøke for en utlending, så ville valgt falt på Lofoften 100 av 100 ganger. Absolutt ingenting i vårt vakre land kan måle seg.

Og det kommer fra en som vokste opp med Sunnmørsalpene og Hjørundfjorden som nærmeste nabo.

Etter en dårlig natts søvn i bilen, et kort morgenstell og en times kjøring var jeg endelig fremme.

Ved Hauklandstranda. Ved foten av Mannen og Veggen. Det er alltid litt ekstra spesielt å starte en fjelltur ved havnivå.  Jeg begynte å traske oppover. I svært behagelig tempo, for jeg hadde jo tross alt to fjellturer foran meg. Det ble mange bekymrede blikk oppover fjellsiden for toppen lå innehyllet i tåke.

– Gå din vei. Finn noen andre å plage, sa jeg halvhøyt til meg selv.

lof-3

En meter. Og så en meter til. Faktisk gikk de meterne fort. Og 50 høydemeter fra toppen forsvant plutselig tåka. For en utsikt. Jeg ble stående å måpe. For jeg summet meg, og gikk de siste meterne til topps.

Jeg var på toppen av fjellet. Vel, fjell og fjell. Det blir jo kalt det. Men Mannen er ikke mer enn 400 moh.

Men hvem bryr seg om det når dette er utsikten:

hauke1
Hauklandstranda

lof-6

Jeg knipset i vei og hadde titalls bilder av nøyaktig det samme motivet. Men slik er jeg bare. Jeg mister litt fornuft når kameraet er i hånden.

Vel nede igjen ble det et skikkelig morgenstell ved Hauklandstranda. Kanskje greit, når man skal møte venner. Lunsjen ble tilbrakt i idylliske Nusfjord sammen med dem, før jeg dro videre sørover mot Reine.

lof-10
Nusfjord

lof-11
Reine.

Klokken hadde blitt 18 før neste fjell skulle bestiges. Et fjell man ble advart mot å gå på dager hvor det var vått i terrenget. Selvsagt var det vått og sleipt, men det kan jo ikke stoppe en stor erobrerer av høye fjelltopper…

Opp til skoggrensen gikk det som en drøm. Men så ble det bratt. Sykt bratt. Og pausene ble mange. Svært mange.

Men til topps kom jeg.

Reinebringen er ikke høyere enn 442 meter over havet. Men det føltes ut som en topp på 2000 meter. For så bratt er det å gå opp.

Det sa vel mest om min fysiske form.

Og på motsatt side, så stuper fjellet 442 meter ned til Reine. Da bør man passe seg for hvor man går…

lof-15
Man må leke litt…

Så hvordan skal man beskrive denne utsikten? Jeg lar være og så får du bare nyte:)

reine

Jeg tok kanskje litt hardt i når jeg sier jeg gikk to fjell på én dag, men det er vel lov å overdrive litt… Den andre toppen var uansett sykt luftig.

Er det et sted i Norge du må ha på din «Bucket List», så er det Lofoten. Nærmere paradis på den nordlige halvkule kommer du ikke.

DRA, DRA, DRA!!!