Kategorier
Asia Vietnam

Møte med en gal ape!

sunset-2
Dette er en apeart som kalles Macaque. Totalt finnes 22 typer innenfor denne apearten i verden.

sunset-3

De fleste av oss drømmer om å få se ville dyr i deres nærmiljø. I alle fall om man er forberedt. Det er nok ikke vanskelig å se på bildet at jeg var alt annet enn klar for å møte på denne illsinte karen da jeg rundet en sving på stien. Likevel løftet jeg kameraet automatisk og fikk knipset et bilde før han flekket tennene. Dessverre ble det ikke noe bildet av tanngarden hans, for plutselig tok vettet over og jeg gikk noen meter tilbake.

Han roet seg imidlertid fort og hoppet opp i et tre ti meter unna stien. Så noe særlig farlig var han nok ikke. Jeg fikk tatt et nytt bilde, og da ser Mr. Ape ut som verdens snilleste der han sitter. Det kan jo være at Mr. Ape kjedet seg og bare måtte skremme noen for å få litt spenning i hverdagen. Det er jo nesten litt forståelig at han vil vise litt muskler. For jeg var jo i hans område.

Senere fikk vite jeg at han gjør det for å få mat. Neste gang skal du få Mr. Ape, om du da klarer å be pent 🙂

Lokalitet: Bo Hon Island, Vietnam

 

 

 

 

Kategorier
Asia Thailand

En egen øy i paradis

Selv om skiltet sier at jeg er ønsket, så var baren stengt. Og flasken tom...
Selv om skiltet sier at jeg er ønsket, så var baren stengt. Og flasken tom…

De fleste hotellene hadde skalket lukene. Grillene på resturantene var nedstøvet. Vannhullene var inntørket. De var ikke en dråpe å få. Det var stille i gatene, ikke en sjel å se.

Helt perfekt. Det kunne ikke bli bedre.

For det betydde nemlig at vi hadde hele denne stranden nesten helt for oss selv:

koh-3
Sunlight Beach.

Paradis var folketomt. Av to grunner. Det var utenfor sesong og så ligger Koh Lipe et stykke utenfor turistløypa for det nye syden – Thailand.

Nettopp derfor dro vi dit.

Ni fantastiske dager på ei øy som ikke er større enn at det tar en time å gå rundt hele øya langs strandkanten. Da spilte det ikke noen rolle om at hel dag ble brukt i fly (Bangkok-Hat Yai, taxi (flyplass-sentrumi Hat Yai), minibuss (Hat Yai-Pak Barra) og båt (Pak Barra-Koh Lipe) for å nå vårt reisemål. Båten fra Pak Barra er også den eneste måten å komme seg dit utenfor sesong, og det tar to timer med kabincruiser. Vær forberedt på å bli banket litt gul og blå, for her tas det ingen hensyn i bølgene 😦

Ingen minibank

Øya har ikke mer enn om lag 700 innbyggere, og har vært en ukjent perle. Men i de siste årene har flere og flere oppdaget øya 60 kilometer fra fastlandet, og økt turisme har sørget for at det bygges ut for å møte pågangen i sesongen.

Men utenfor sesongen vil du fortsatt føle at du er langt utenfor allfarvei, og har du fått nok av steder som Krabi og Koh Samui, så vil du ikke angre på om valget heller faller på Koh Lipe, Thailands sørligste øy.

Og ta med kontanter, for her er det ingen minibanker…

venice
Longtail-båter ligger ved stranden.

Du kan ikke få en bedre start enn å måtte hoppe fra båten og ut i havet for å komme på land. Ingen brygge. Love it!

koh
Solen er i ferd med å gå ned.
Hengekøye er midt i blinken på et slikt sted.
Hengekøye er midt i blinken på et slikt sted.

Vi heiv ryggsekkene på ryggen og vasset langs strandkanten de 300 meterne bort til Cast Away. Og til en bungalow som var på bygget på stranden. Balkong i både første og andre etasje. Det kan høres veldig luksuriøst ut, men første etasje besto av toalett, dusj og trapp opp til andre etasje som rommet en stor seng og en gedigen vifte.

Svært primitivt med andre ord. Men i paradis trenger man ikke noe mer. For luksusen lå utenfor døren. Sand, palmer og asurblått hav.

koh-5
Den sørøstlige enden av Koh Lipe.

Stedet vi bodde på var et av noen veldig få steder som holdt åpnet midt på sommeren. Og det bodde bare folk i to-tre av de andre bungalowene de dagene vi var der.

Og siden stedet vi bodde på hadde egen restaurant, hadde vi alt vi trengte selv om det meste var stengt.

Før vi dro sleit jeg veldig med å velge bosted mellom to aktuelle steder, Derfor flyttet vi etter noen dager. På Mountain Resort var vi de eneste gjestene de første par nettene og dermed fikk vi den flotteste bungalow’en. Og det var ingen grunn til å klage på utsikten her heller:

Utsikten fra balkongen fra leiligheten vår på XXXX
Utsikten fra balkongen vår på Mountain Resort.
Denne karen fisket like nedfor villaen. Litt mager fangst, men han var likevel godt fornøyd.
Denne karen fisket like nedfor der vi bodde. Litt mager fangst, men han var likevel godt fornøyd.

Og ja – nå hadde vi air condition. Aldri har jeg vært så glad for kald luft!!!

Det var som å komme til himmelriket siden jeg hadde hatt store problemer med å få sove på Cast Away i og med viften i taket ikke holdt det kjølig nok om natten for en nordboer.

Indre ro

Nå har jeg aldri vært en strandløve. Etter kort tid kommer rastløsheten veldig fort.

Men på et slikt sted søker du stillheten. Det var bare så altfor deilig å kunne nyte et slikt paradis så å si helt alene.

Du får en indre ro.

Da kan tusenvis av turister bare få ha Koh Tao, Koh Samui og Krabi i fred for meg.

Dessuten finnes det er paradis i paradis. Under havflaten. Det var det bare å hive på seg svømmeføttene og ta på snorkel og maske. Noen få svømmetak senere og en edens hage under vann åpenbarte seg.

Hele 25 prosent av alle verdens tropiske fiskesorter seg i dette området, hvor Tarutao Marine Park er et yndet sted for dykkere. Parken er den største i sitt slag i Sør-Øst Asia. Det er ikke vanskelig å trives som fisken i vannet når «Nemo» gjør sitt for å skremme deg unna for å beskytte sine små eller når du møter en Murene som har mest lyst til å bite av deg fingeren…

Akkurat ferdig med en av mange snorkelturer. Kjakk var kjekt å ha da vi besøkte en liten øy.
Akkurat ferdig med en av mange snorkelturer. Kjakk er et ypperlig fremkomstmiddel for å besøke øyene i nærheten.

På de ni dagene vi var der, så møtte vi kanskje 18-20 andre turister. Derfor føltes det som vi hadde øya helt for oss selv. Vi kunne ligge rett ut hele dagen og høre på bølgene som slo inn uten at det var noen andre mennesker på stranden.

Da kan man leve med at vi slet med matforgiftning fra oppholdet i Kambodsja og at det var overskyet et par-tre dager 🙂

 

Kategorier
Asia Kambodsja Vietnam

Plass nummer 10E og 27

asia-123

Med feil innstilling blir en busstur fort en slitsom og langdryg reise. Mange som reiser i dag foretrekker å komme fortest mulig fra A til B og ikke minst ha best mulig komfort. Men du er garantert å gå glipp av noe veldig viktig om du aldri velger buss som transportmiddel.

Har du et åpent sinn og blåser i tiden, så kan du få en annerledes og unik måte å se et land på. Under vår tur til Asia sommeren 2013 tok vi buss fra Ho Chi Minh til Phnom Penh og fra sistnevnte sted til Siem Reap. Her finner du 30 av bildene som ble tatt fra setene 10E og 27 på de to bussturene gjennom landsbygda i Kambodsja og Vietnam.

Spesielt landsbygda i Kambodsja er så fjernt som det overhodet kan bli fra livet i Norge. Landet er preget av mye fattigdom. Likevel er det litt absurd å se skur og trehytter, og plutselig midt blant dem dukker det opp et svært flott hus. Det ser utrolig malplassert ut, og for en vestlig turist kan virke merkelig at velstående personer bygger et slikt hus med skur på alle kanter.

Dersom vi hadde tatt fly hadde vi blitt skånet fra virkeligheten i denne delen av verden. Mange turister ser severdighetene og får ikke et innblikk i det livet som er utenfor turistårene. Bildene under viser den verden som mange turister velger bort.

Det er ingen tvil om at den dagen jeg reiser tilbake til Kambodsja og Vietnam, så skal jeg til landsbygda.  Og da blir jeg å gå av bussen.

asia1-1877

 

asia1-1880

 

asia1-1913

 

asia1-1901

 

asia1-1879

 

asia1-1899

 

asia1-1909

 

asia1-1890

 

asia1-1888

 

asia1-1891

asia-138

 

asia-139

asia-212

asia-252

asia-130

asia-131

asia-126

asia-224

asia-210

 

asia-144

asia-132

asia-149

 

asia-238

asia-166

asia-233

asia-203

asia-158

asia-153

asia-179

Kategorier
Asia Vietnam

Avvist av familien

Seks kvinner setter i nye planter i rismarkene.
Seks kvinner setter i nye planter i rismarkene.

Noe av det beste med å reise er å møte nye mennesker. Knapt noe er så verdifullt som å sette av tid til en liten prat. Vietnamesiske Dung er en av de som har gjort mest inntrykk.

– De ville at jeg giftet meg ung. Føde mange barn. For å så slite meg dag ut og dag inn på rismarkene i voksen alder, sier Dung med et trist drag over ansiktet.

Men Dung nektet. Hun ville ikke at foreldrene skulle bestemme over hennes liv. Et hardt og brutalt liv som ikke vil få henne bort fra rismarkene.

Det fikk alvorlige konsekvenser.

– Jeg betyr ikke noe for foreldrene mine. De har gitt meg opp. De mener jeg ikke har noen fremtid. Og at jeg ikke har noen verdi.

sapa-1-4sapa-1-28

Underveis i samtalen får vi signaler på at hun likevel er i tvil. Burde hun valgt fattigdom… Bo i skur…

Ugift. 30 år. Kvinne. I fjelllandsskapet i nordlige Vietnam er det nesten uhørt blant andre innfødte. Men Dung ønsket en karriere. Å komme seg ut av fattigslige kår på egenhånd.

– Jeg vil klare meg selv. Lære meg et fag. Og jeg trives veldig godt, sier Dung, som nå er hotellsjef.

– Men det har en pris. For i min alder er det ingen som vil gifte seg med meg. Slik er tradisjonen her.

Ventetid på desserten

Vi bestemte oss for å spise i restauranten på hotellet vi bodde på etter en lang dag med sightseeing. På samme hotell som Dung var ansvarlig for den daglige driften. Vi var litt i tvil  om vi skulle sette oss, for vi hadde restauranten helt for oss selv.

Kanskje et dårlig tegn. Men vi tok sjansen på å bestille en treretter likevel.

Maten var utsøkt. Fantastisk på alle måter. At vi måtte vente 25 minutter på desserten gjorde absolutt ingenting. Heller tvert om.

sapa-1-23sapa-1-22sapa-1-20

Det var nemlig da Dung villig fortalte om sitt liv i Sapa. Og ikke minst hvordan det var å være medlem av et stammefolk som Hmong.

– Jentene blir giftet bort i 12-14-årsalderen. Og de får flere barn som tenåringer. 

En virkelighet som er så fjern som den kan bli i forhold til vårt liv hjemme i Norge. Og historien skulle bare bli tristere.

– Mennene de må gifte seg med er mye eldre, veldig late og drikker svært mye. De drikker risvin til frokost og fortsetter bare å drikke utover dagen. Mange er stupfulle midt på dagen. 

– Det er kvinnene som må gjøre jobben. De tar seg av barna, lager maten og jobber livet av seg på rismarkene. Uten dem hadde ikke de små samfunnene her fungert og de hadde ikke blitt mat på bordet, legger Dung til.

sapa-1-7

Størst inntrykk

På våre vandringer i de små landsbyene, som ofte bare talte noen få hus av trestokker og bølgeblekk, fikk vi se at det stemte. Det var svært få menn som løftet en finger og deltok i noe arbeid. Mens kvinnene sto fremoverbøyd i rismarkene med søla til midt oppe på leggene fra tidlig morgen til sent på kveld.

De ryggene fikk virkelig gjennomgå.

sapa-1-19sapa-1-8sapa-1-32

Den dagen vi snakket med Dung hadde vi besøkt flere fossefall dypt inne i skogene på formiddagen og senere på dagen gikk vi langs rismarkene i dalen omkranset av to fjellerekker. Det er ingen tvil om at Sapa er et av de vakreste stedene jeg har besøkt.

Men det er likevel samtalen med Dung som gjorde mest inntrykk. Og minnet meg på hvorfor jeg reiser til steder som dette. For å møte personer som henne.

Det gjør livet som ufattelig mye rikere.  

Og ikke minst, det setter ting i perspektiv…

En del flere bilder:

sapa-1-34sapa-1-36sapa-1-37sapa-1sapa-1-35sapa-1-33sapa-1-31sapa-1-30sapa-1-29sapa-1-27sapa-1-25sapa-1-24sapa-1-21sapa-1-17sapa-1-16sapa-1-15sapa-1-14sapa-1-13sapa-1-12sapa-1-10sapa-1-9sapa-1-6sapa-1-3sapa-1-2