Kategorier
Norge Troms

Derfor elsker jeg Tromsø

Vinteren nordpå er lang. Altfor lang. 17 lange vintre har jeg overlevd i Nordens Paris. Mest fordi man i noen få dager og uker har nydelige sommerdager og vakre høstkvelder. 

Første fine dagen på sommeren, ja jeg hopper glatt over vår, for det finnes knapt i Tromsø, så kommer det største løgnen av de alle fra veldig mange:

Denne dagen gjør at vinteren er glemt. Denne dagen gjør at det er verdt det å lide seg gjennom en syv måneder lang vinter.

Særlig.

Men de er inne på noe likevel. For selv om vinteren er lang og hard, så er lange sommernetter magiske når midnattsolen titter ned på deg. Dessuten kan noen av høstdagene vært av de beste i hele året. Været er helt sentralt i livet ditt når du bor på 69 grader nord. Det blir nesten som en ekstra samboer, for det gir mye kjærlighet og samtidig en god del frustrasjon og irritasjon.

Byen Tromsø er for meg, fortsatt en stygg by. Hva arkitektene og byplanleggerne har tenkt på gjennom de siste 60-70 årene, er for meg en gåte. Nærheten til havet er dessverre ikke utnyttet slik den burde.

Men tilgangen til naturen er det som gjør Tromsø til Tromsø. Den er rett utenfor nesetippen, turmuligheter finnes overalt og kjærligheten for Kvaløya vil aldri forsvinne. Det har også vært en perfekt base for turer til noen av Norges vakreste steder som Senja, Vesterålen, Lofoten, Sørøya og Rago Nasjonalpark, men de stedene får være i fred her, for Tromsø fortjener å sole seg i sin egen glans.

Her er noen av grunnene til at jeg har overlevd 17 lange vintre i Nordens Paris.  Jeg lar bildene snakke og har heller lagt inn bildetekst i stedet for å skrive mer.

Og ja, jeg er en sucker for solnedganger. Så det blir mye av det.

trom-39
Utsikten fra Ørnfløya blir jeg aldri lei av.
trom-44
En magisk kveld på Ørnfløya.
trom-43
Hillesøya, Sommarøya og Håja sett fra Ørnfløya den kvelden Sahara-sanden kom nordover på besøk.
trom-42
Redningsskøyta har akkurat gått under brua til Sommarøya.
trom-96
En annen favoritt, en «ukjent» perle på Kvaløya. For meg, har Bremnestinden den beste 360 graders utsikten på Kvaløya. Håja til venstre, Sessøya i midten og Skamtiden til høyre.
trom-94
Utsikten fra Bremnestinden og Håja ligger til høyre. Rett frem Angstauren, Tussøya som har syv fastboende og 100 sauer, Sommarøya og Hillesøya og i det fjerne Senja.
trom-93
En båt er på vei inn Ersfjorden under mektige Skamtinden og til høyre ligger Storstolpen, et yndet fjell for de som elsker å drive med frikjøring på ski.
trom-91
Utsikten inn Ersfjorden fra Bremnestinden. Fjellene Skamtinden til nord for fjorden og Trehørningen sør for fjorden.
trom-90
På vei opp mot toppen av Bremnestinden.
trom-84
Solen har gått ned i havet. En nydelig kveld på toppen av Nattmålsfjellet. Øya i midten er Håja og Skamtinden troner lengst ut på nordsiden av Ersfjorden.
trom-83
Tre personer nyter utsikten ut Ersfjorden.
trom-82
Innbyggere i Ersfjordbotn bor utrolig idyllisk.
trom-81
Ersfjorden samme kvelden som de to bildene over.
trom-80
Av og til skal man ha kjøre litt på måfå og ha litt flaks. Dette bildet er tatt ved Sandnessundbrua og jeg ville bare gå ut på enden. Der dukket denne husken opp og da var det bare å sette seg på ræva og få plassert solen inne i husken.
trom-70
Nok en «skjult» perle, Sandvika på Hillesøya. Sjelden det er folk der og denne sommernatten var det kun et par som skulle overnatte.
trom-71
En båt på vei til utsiden av Hillesøya.
trom-69
Solen er i ferd med å gå ned i vest og en båt forlater Kvitnesvika.
trom-68
Nok en nydelig sommernatt ved Kvitnesvika.
trom-79
Vengsøya underveis på Vengsøytraversen. En av de flotteste turene jeg noensinne har gått og den skal jeg ta en vakker dag i fremtiden også. Øyene som ligger badet i kveldssolen er Musvær.
trom-78
Solen ligger mellom Mellomtinden og Sørtinden/Madsengtinden.
trom-76
Sørtinden/Madsengtinden, Mellomtinden og Tromtinden.
trom-74
Bildet ut mot Tromvik er tatt på en tur til Smørstabben.
trom-67
Hurtigruta passerer under Tromsøbrua da brua ble fargesatt i forbindelse med markeringen av FNs bærekraftmål.
trom-66
Det skaper en helt spesiell stemning når Tromsøbrua blir lyssatt på denne måten.
trom-65
Blankstille sjø gir en perfekt gjenspeiling.
trom-64
Mitt eget favorittbilde fra da Tromsøbrua ble fargesatt i samband med markeringen til FNs bærekraftsmål.
trom-63
Solen står rett vest for Ersfjorden. Utsikten fra Buren er av de flotteste på Kvaløya.
blogg-11
Fra Buren, ser ut Ersfjorden.
trom-62
På toppen av Buren.
trom-61
Gondolen ruver over Tromsø. Siden jeg gikk under Fjellheisen for å ta bildet, måtte jeg tåle kjeft fra et par eldre damer, men det var det verdt.
trom-60
Høsten i ferd med å gjøre sitt inntok i Tromsø og mange benytter seg av å gå opp sherpatrappa på slike kvelder.
trom-59
Jeg ble liten i den mektige naturen. Står omtrent 200 meter unna kameraet her.
trom-58
Om jeg skal dra et sted på Kvaløya og det ikke handler om å bestige en fjelltopp, så er dette mitt favorittsted å se ned solnedgangen. Nordskarvatnet som ligger 364 moh, Håja, Bjørnøya og havet gir sammen med solen en stemning få andre steder kan måle seg med.
trom-56
En kveldstur opp til Sørtinden. En perfekt liten tur, siden det tar kun 20 minutter å kjøre fra byen til Finnvikdalen og like lang tid å gå opp. Vengsøya ligger midt i bildet. Store Blåmannen ses til venstre for sola.
trom-55
Nærmest ser man Kaldfjord og ytterst Ersfjord.
trom-54
En nydelig sommerdag og turen gikk til Smørstabben, Bruna og Rundkollen. Den nydelige standen i Grøtfjord ligger til venstre.
trom-52
Mange av turene går jeg alene fordi det skjer på impuls. Her hadde jeg med selskap opp på Store Blåmannen og bildet er tatt ved midnatt.
trom-51
Hun her møtte jeg på vei ned Store Blåmannen og hun hadde hele syv unger med seg.
trom-49
Rød magi en sen sommernatt.
trom-48
Solen står over Kjeøya.
trom-46
På sommeren kan fiskelykken testes hele døgnet.
sol-1-18
Er det rart man blir lykkelig på slike sene sommerkvelder. Utrolig nok mitt eneste besøk til Klubbstein og Vengsøya ligger til venstre.
trom-36
Stranda i Grøtfjord, en kveld jeg var der utrolig nok helt alene.
trom-34
Grøtfjord. Snøen lå lenge i fjellene på Vengsøya i år.
trom-28
Min første og siste tur til Skamtinden. Her slo høydeskrekken inn og derfor har jeg ikke dratt tilbake. Håja og Sessøya i midten mens Senja ses i det fjerne til venstre.
trom-25
Temperaturen i havet nordpå er ikke mye å skryte av nei…
trom-26
Men det ble likevel en tur uti, så jeg fikk meg et bak i Otervika.
trom-24
Måtte bare kaste inn en fuglebilde fra en tur rundt Prestvannet.
trom-15
En måse tar en hvil på en holme på Sommarøya med Håja i bakgrunnen.
trom-12
La aldri været holde deg hjemme. Tåka lå tett langt nede, men det var nydelig over tåka. Dette er fra en tur på Brosmortinden.
trom-10
Solen titter så vidt over tåka. En nydelig kveld på Brosmortinden.
trom-7
Måtte ha med meg selv på bilde fra turen opp til Brosmortinden.
trom-6
Tur på Brosmortinden.
trom-5
Litt galskap må til når man er på tur.
trom-4
En av mange titalls turer til Sørtinden.
trom-3
Fikk foreviget to personer etter at jeg kom ned fra Buren. Nydelig kveld i Ersfjorden.
trom
Ishavskatedralen ble blå i forbindelse med verdens diabetesdag.
blogg-34
Kaia i Ersfjordbortn.
blogg-33
Fra fjæra i Håkøya.
blogg-32
Tromsdalstind sett fra Sinkarbergan.
blogg-29
Turfølget er like begeistret for midnattsolen som meg. Sørtinden/Madsengtinden, Mellomtinden og Tromtinden ligger på rekke og rad til venstre.
blogg-28
To mennesker på samme sted. Utrolig nok traff jeg tilfeldigvis en kollega på samme sted. Sola står over Røssholmen.
blogg-27
Nok et bilde av vannet man kommer til om man går over Nordskaret.
blogg-25
Sandvika på Hillesøya.
blogg-26
En kompis nyter synet av Vengsøya fra Finnskallen.
blogg-24
Sandvika på Hillesøya.
blogg-23
Tromvik til venstre og Vengsøya til høyre.
blogg-21
Ble dårlig med fisk, for jeg brukte stanga kun for å ha noe å posere med.
blogg-20
Piren ved Folkeparken.
blogg-14
Nok en tur til Nordskarvatnet.
blogg-15
Dette bildet er tatt 20 minutter etter det rett over. Fargene endrer seg radikalt på svært kort tid.
blogg-10
På vei ned fra Sørtinden.
blogg-5
Meg og Ishavskatedralen.
blogg-4
Ishavskatedralen en nydelig sommerkveld.
IMG-3153-kopi
Yttersia fra Ørnfløya.
IMG-3150-kopi
Favoritten når det kommer til trær ligger i Grøtfjord.
IMG-3152-kopi
Favoritten fra en annen vinkel. Bildet er tatt ca klokka to om natten.
DCIM100GOPROGOPR0261.JPG
Brosmortinden og Sessøya.
mom-1-33
Dro faktisk i pysjen på denne turen til Sørtinden…
mom-1-37
Høsten er i ferd med å ta over. Tatt i Krokelva.
mom-1-30
Tok seilbåten til Musvær og hadde ei magisk sommerhelg her.
and-1-4
Kvitnesvika på Sommarøya.
mom-1-23
Kvitnesvika på Sommarøya.
mom-1-19
Midnattsola på Tomasjordnes.

Til slutt. Nå er det ikke slik at jeg hater helt den kalde tiden som ofte starter så altfor tidlig.

Det er også da nordlyset viser seg fra sin beste siden. Utrolig nok, med tanke på min store fotointeresse, så har jeg kun tatt bilder av nordlyset tre ganger.

trom-33
Måtte få med meg selv på dette nordlys-bildet. Himmelen var magisk og det er tatt et par timer etter midnatt.
trom-32
Et nydelig skue av nordlyset ved Håkøya.

Det kan være sykt vakkert på de kalde vintersdagene også. Det viser dette bildet:

blogg-16
Bildet er tatt med drone en dag i november. Tromsø er vakkert i vinterlandskapet også.
blogg-18
Solen holder seg så vidt over fjellene i Balsfjord.
trom-98
Fjellheisen troner over byen.
trom-30
Og heldigvis har jeg fått gått den utrolige flotte turen fra Snarbyeidet til Tromsdalen.
trom-29
Tromsdalstinden viser seg frem.

Til slutt avslutter jeg med nok et bilde til fra den flotteste kvelden jeg noensinne har hatt på Ørnfløya.

Dagen da Sahara-sanden kom helt til Tromsø. Da var jeg heiv jeg meg rundt og dro til Yttersia. Utrolig nok var jeg helt alene på toppen i et par timer. Jeg, som trives alene på tur, skulle neste ønske at det var flere hunder mennesker på toppen slik at mange flere fikk oppleve denne magiske kvelden.

trom-73
Yttersia fra Ørnfløya med Håja, Sommarøy, Hillesøya og Senja.
Kategorier
Norge Troms

Et magisk døgn i eventyrland

Tre fjellturer. Årets første bad i havet. Nye venner. Eventyrøya Senja leverte så til de grader i løpet av 24 fantastiske timer.

Men før jeg kom i gang hadde surleppa dukket opp.

Plutselig ble en avtale på jobb flyttet til et nytt tidspunkt og tidsskjemaet mitt sprakk. Tilbake på kontoret var jeg irritert på kollegaen som sa ja til endringen. For jeg mistet ferga jeg skulle ta på Brensholmen. Den neste gikk først to timer senere.

Har det hendt at du har gitt råd og i neste øyeblikk så har det helt gått i glemmeboka siden det er snakk om deg selv? Et av mine favorittråd er: Det som har skjedd kan du som regel ikke fått gjort noe med. Gå videre.

På veien fra Tromsø til Brensholmen kom irritasjonen tilbake gang på gang. Kanskje jeg burde hørt på mitt eget råd. Men neida, leppa var fortsatt mer ned enn opp. Jeg var som et barn som hadde fått nei til is i butikken. Surken…

Hvorfor? Jeg var jo ikke stresset. Hadde jo hele helga fri. Så hva gjorde to timer fra eller til?

Det var tåpelig av meg. Så det er bare å legge seg langflat:

– Jeg beklager irritasjonen og må heller si tusen takk. For forsinkelsen ble i stedet en velsignelse. Jeg er svært takknemlig!

Den amerikanske familien som sto bak meg i køen med bobil ble nok også takknemlig. De fikk nemlig mange gode råd om steder de måtte besøkte på turen til Senja, Vesterålen, Lofoten og Vestlandet mens vi pratet før og under fergeturen.

Selvsagt ble det et lite obligatorisk stopp ved rasteplassen Tungeneset, som har et toalett som kostet 1,5 millioner kroner å bygge. Det er laget en gangvei i sibirisk lerk på veien ut til svaberget. Et sted perfekt for litt fotolek foran de taggete Okshornan.

senja-3
Tungeneset er garantert å gi deg en ny opplevelse hver gang.
senja-4
Fikk det til på fjerde forsøk der jeg løp att og frem siden fjernkontrollen sviktet meg.
senja-2
Okshornan

Vel fremme ved kirka i Skaland var smilet på plass igjen for godt. Nå sto endelig Husfjellet for tur. Bilder på Instagram har gjort at jeg har siklet lenge på denne toppen.

Jeg hadde ikke gått mer enn 500 meter før jeg tok igjen en far og hans datter. I fjellet prater vi nordmenn heldigvis med hverandre. Fem minutter senere viste det seg at jeg følger datteren Therese på Instagram. Og jeg kjente eldstedatteren som bor i Tromsø. Hun har tidligere invitert meg til å besøke faren Leif-Gunnars sted på Senja. Livet er herlig tilfeldig iblant.

Sa jeg forresten at det er herlig med forsinkelser…

nytt-2
På vei opp til Husfjellet. Hamn i Senja er til venstre i bildet.
senja-8
Målet Husfjellet oppe til venstre. Tungeneset midt i bildet.

En person som deler min lidenskap for foto og en som er like glad i å prate som meg. Jeg kunne ikke fått bedre selskap opp til toppen av Husfjellet. Utrolig nok var vi alle like spente på hva som ventet, for selv om de to bodde på eventyrøya, så hadde de aldri vært på denne toppen.

Og den levde til forventningene. Utsikten kan måle seg med det beste av det jeg har opplevd i Lofoten og på Sunnmøre.

senja-16
Husfjellet på Senja. Et menneske blir liten i slike mektige omgivelser.

 

senja-13
Mektig skue. Sto selv på den steinen og skal love at høydeskrekken kicket inn. Syk følelse.
senja-24
Utsikten vestover.
senja-27
Hver sin lyst…
senja-32
Havtåka omfavner Okshornan.
nytt-15
Det er så bratt ned som det ser ut som og steinen hadde knapt mer plass enn at man kunne plassere sine to bein der.

Høydeskrekken fikk virkelig satt seg på prøve. På toppen på bildet over går det mange hundre meter ned. Steinen jeg sto på var kanskje 70 centimeter lang og 50 bred. Blikket mitt gikk kun en gang ned mot beina…

Disse bildene derfra er dog ikke av meg.

Leif-Gunnar og Therese takket for seg og gikk ned en liten stund etter midnatt.

– Jeg må bare sitte litt til, sa jeg.

Litt til ble til tre timer.

Først fikk jeg heldigvis disse tre til å posere for meg da jeg gikk bort på toppen igjen, men uten å klarte opp på den. Det var det heldigvis ikke behov for.

senja
Litt posering på Husfjellet måtte til.
senja-36
Midnattsol på Husfjellet.
senja-40
Utsikten fra Husfjellet denne kvelden var ubeskrivelig vakker.

Deretter ble jeg sittende lenge helt alene. Det føltes himmelsk ut. Det var jo så ufattelig vakkert. Bedre følelse enn å sitte på en topp og bare se på solen over fjellene og havtåka finnes knapt. Best av alt, den følelsen er gratis bortsett fra svette og såre muskler. Men sistnevnte har jo bare godt å bli brukt litt. Jeg kunne lett ha blitt der hele natten.

Selv om det var herlig å være alene, så kom heldigvis et følge på fire personer og en hund opp et par timer etter midnatt. Og det gjorde at kameraet ble tatt frem igjen. Fotograferingen ble plutselig mye mer interessent.

senja-50
En firbeint hadde også tatt turen denne natta.

Halv fem om morgenen var jeg ved bilen, og så satte jeg kurs for Hamn i Senja. Jeg var trøtt, men ikke mett. Så jeg lot kamera være i fred og bare satt og så utover havet.

Halv syv, i det nok mange normalt står opp, trakk jeg soveposen opp over hodet. Det var på tide å lukke øynene. Det ble ikke all verden med søvn, så fire timer var jeg oppe på beina igjen. Utsikten var neste mål.

Å kalle det en fjelltopp er en kraftig overdrivelse, det var rettere sagt en knaus siden jeg var kun 126 moh. Men nok opp i høyden for å få se det jeg ønsket.

senja-66
Hamn i Senja
senja-67
Hytta ligger idyllisk til.
nytt-13
Ikke den tryggeste broen jeg har gått på.

Deretter var målet å bade. Årets første bad. Så da gikk turen til den utrolige vakre stranden ved Bøvær. Og det var bare en ting som ville sikre at jeg badet. Jeg måtte ha videobevis.

Dermed gikk dronen opp i lufta. Så jeg lot den henge fem meter oppe mens jeg løp uti og dukket under.

Såååååå forfriskende. Såååååå jævla kaldt. Men jeg hadde badet på 69 grader nord!

Havtåka hadde kommet inn i morgentimene og fjelltoppene lå godt skjult. Det fikk meg til å glise. Det gjorde at neste mål ble bestemt der og da.

Jeg kjørte til Fjordgård. Tåka lå fortsatt langt nede. Ville jeg rekke det? Likevel tok jeg meg tid til et fotostopp til ved Bergsbotn.

nytt-14
Utkikkspunktet over Bergsbotn.

Sårheten i beina ble fort glemt da jeg trasket meg oppover mot Hesten. Fort gikk det ikke, men det var ikke aktuelt å ta pauser, selv om kroppen ikke spilte helt på lag.

Vel halvveis møtte jeg tre kvinner.

– Hvordan var utsikten fra Hesten? Må jeg helt opp for å komme over tåken?

– Du må helt opp. Dessverre er det tåke der. Vi var på fjellet i to-tre timer og tåken var der hele tiden.

– Så fantastisk, svarte jeg og de så rart på meg.

– Jeg har vært der før under andre forhold og nå vil jeg ha tåken på bildene, forklarte jeg.

Så jaget jeg videre oppover. Nå ble det pauser. Lite søvn og turen kvelden før tok på. Men jeg hadde ikke valg selv om beina var som gelé. Etter 55 minutter sto jeg på toppen av Hesten og Segla lå til øst for meg.

Tåken var jo nesten forsvunnet. Den lå bare i Mefjorden. Ellers hadde den løst seg opp. Skuffelsen var stor, men et par bilder ble tatt.

ishavs-3
Bare litt tåke i Mefjorden og hele Segla er synlig.
ishavs-2
Da jeg startet i Fjordgård nede til venstre kunne jeg ikke se Segla på grunn av tåka.

Så satte jeg meg ned og ventet. Hvis det er en ting jeg har lært meg, så er det at det er en ekstremt viktig egenskap å være tålmodig på fototur. I hvert fall i det man er fremme ved målet. Jeg ble sittende og stirre. Utover mot havet. Kunne jeg ha hellet med meg? Det så lovende ut, for det lå en hvit vegg der ute og ventet.

30 minutter senere rullet tåken innover fjordene igjen og det er er et fascinerende skue som du kan se på videoen under.

Det blir ikke mye bedre enn slik som det ble på bildet under. Man kan skimte Fjordgård som blir lyst opp av sola og Segla som majestetisk står i giv akt mens det er tåke på alle kanter.

nytt
Sola har en åpning og lyser opp Fjordgård, bygda ved foten av Segla.
ishavs-6
Nyter Segla (639moh) fra Hesten (556moh).
ishavs-8
Midt i bildet troner Inste Kongen, et av tre fjell som utgjør trioen Kongan.
ishavs-17
Det ble ikke topptur på Segla denne gangen.

Etter tre timer var det på tide å gå ned. Tromsø ventet. Men Senja hadde en overraskelse til på lur. For de 24 timene på Senja ble avsluttet hos min nye venn, Leif-Gunnar. Jeg ble nemlig invitert på kakao og hjemmelaget brød foran bålpanna på Gibostad.

En perfekt avslutning på et innholdsrikt døgn, som jeg lever lenge på.

Mitt eget lille eventyr på Senja.

474E6C51-A589-479C-B6B7-B7BE0432CDA6
Varmen gjorde godt for kropp og sjel.

Noen flere bilder:

senja-38
Posering på Husfjellet.
senja-11
Mange spennende tinder som frister i bakgrunnen.
senja-9
Litjebrusen og Storbrusen er de to toppene til høyre og bygda man så vidt ser er Steinfjord. Den spisse tinden er Luttinden på 759moh.
nytt-3
Tar bilde av en fotograf som tar bilde av en annen fotograf som tar bilde av naturen.
senja-21
Noen har det tydeligvis moro.
nytt-8
En av de fire har absolutt ingen interesse av å ta bilder.
nytt-10
Erstattet øyet med sola.
nytt-7
Tid for selfie på Husfjellet.
senja-28
Utsikt man aldri blir lei av.
senja-29
Okshornan nektet tåka å passere.
senja-34
Leif-Gunnar og Therese vinker farvel for denne gang.
senja-48
Noen fortrekker å ikke ta bilder, men stiller villig opp på bilder.
senja-56
Er det rart at man blir forelsket i Senja?
senja-63
Tid for å gå ned, for klokken har blitt halv fire på natten.
senja-68
Testet den broen litt senere, og den holdt mål, så vidt.
nytt-12
Hamn i Senja
ishavs-7
Godt man ikke kunne se havet langt der nede.
ishavs-9
Havtåka ruller inn Mefjorden.
ishavs-11
Segla.
ishavs-13
Tåka er på full fart inn og i ferd med å ta over landskapet.
nytt-17
En dag skal jeg opp på Inste Kongen, i midten av bildet.
nytt-9
Vi velger forskjellige motiver.
nytt-11
En som fort fant roen på toppen.
nytt-16
Straumsnes bro klokka halv seks om morgenen.
Kategorier
Norge Troms

Stilte opp som fotomodell

tre-1-2
Solnedgang i Kvalvika ved Tromvik.

Denne kvelden sa jeg noe motvillig ja til å være modell. I en trang våtdrakt. Når du har 90 kilo å drasse på så er det ikke akkurat det man har lyst å ha på seg.

Men heldigvis var det motlys. Og jeg stilte tross alt opp for meg selv. Litt lettere å si ja da.

Destinasjonen var Kvalvika like før Tromvik på yttersia av Kvaløya. Et sted jeg har vært en gang før. Men denne gangen tok jeg med våtdrakt og fiskestang når jeg skulle leke modell.

Og først som sist, jeg må innrømme at det var litt moro, selv om jeg ikke akkurat blir berømt eller rik av den innholdsrike og lange modellkarrieren min…

tre-1-16
Rett før sola går ned på yttersia av Kvaløya.

tre-1-4

tre-1-26

tre-1-51

Det ble en nydelig kveld. En av de vakreste i hele året. En av typen man lever lenge på nå når høsten nå gjør sitt inntog.

Det er ikke rart man blir forelsket i Yttersia 🙂

tre-1
Sola er i ferd med å forsvinne denne vakre kvelden på yttersia av Kvaløya i Tromsø.

 

Men 70 grader nord er ikke alltid det beste stedet å være i sjøen på. Med vårdrakt på eller ikke. Jeg var flere ganger ute i sjøen med vannlinjen opp mot brystkassa og etter to timer var heldigvis moroa over. Da skalv hele kroppen. En varm bil var sykt god å ha i nærheten.

Nå var jeg ikke like heldig med alle motivene. Man trenger ikke bruke mye av fantasien for å se hva det her ser ut som her…

tre-1-33

Jeg tok 333 bilder. Og jeg likte flere av dem, så her er en god del av dem. Det er kanskje ikke så veldig store forskjeller mellom dem, men det ble vanskelig å la være å ta med så mange.

Er man forelsket i fargene og omgivelsene, så mister man litt fornuften. Så jeg kjører på med halvparten av de jeg laget ferdig 🙂

Og så er det ikke hver gang en liten og mørk mann på 90 kilo får lov å være modell 😉

tre-1-5tre-1-11tre-1-13tre-1-18tre-1-24tre-1-27tre-1-32tre-1-37tre-1-39tre-1-40tre-1-43tre-1-44tre-1-45tre-1-48tre-1-50tre-1-52

Kategorier
Norge Troms

Mange års venting er over!

IMG-3152

Utallige ganger i mange år har jeg bare kjørt forbi. Hver gang har jeg vurdert å stoppe. Men det ble alltid med tanken.

Det er nesten et mirakel at jeg lykkes i juni i år. For juni har vært en bedriten måned. Jeg kan ikke huske at jeg har opplevd et dårligere juni noen gang. 65 prosent mer nedbør enn normalt kan man kanskje leve med om man får se solen. Og sjansen til å se den ofte er jo stor når man bor på 70 grader nord og solen er oppe 24 timer i døgnet.

Men fire dager før måneden er omme har solen vært fremme i 57 timer i Tromsø. Skarve 57 timer, som føles som 57 minutter…

Da er det godt jeg dro ut i naturen de få gangene solen var fremme.

La oss gå tilbake til stedet som jeg alltid kjører forbi. Stedet som jeg alltid har tenkt kunne blitt et kult bilde. Kun to meter fra veien til Tromvik på Kvaløya, men likevel har jeg aldri tatt meg tid til å stoppe. I grunn veldig merkelig til å være meg.

For jeg bruker å angre når jeg ser et mulig motiv og så bare durer jeg på videre.

Det var jo bare et tre og en strand. Men det spesielle er at treet vokser horisontalt. Likevel visste jeg at det måtte en tredje og fjerde faktor til før jeg ville være fornøyd. Derfor stoppet jeg aldri.

Sola og himmelen måtte til for å få det perfekt.

Tidligere på kvelden dro jeg ut for å teste drona på Brosmetinden. På den eneste av to dager i juni som jeg har fått sett midnattsola.

tre-1-5
Man må jo leke seg litt på kanten av et stup på vel 500 meter…
tre-1-4
Utsikt mot Tromvik.
DCIM100GOPROGOPR0260.JPG
Lavtflyvende drone
DCIM100GOPROGOPR0261.JPG
Sessøya ligger til høyre og så kan man se husene på Rekvik til venstre.
DCIM100GOPROGOPR0284.JPG
Solen er så sterk at jeg måtte bare dra til med redigeringen her. Altfor mye så bildet er ikke noe særlig, men så har jeg knapt sett sola i juni i år.

Klokken ett satte jeg kursen mot byen, nesten fem mil unna. Jeg skulle tross alt på jobb neste morgen. Et kvarter senere passerte jeg treet i Grøtfjord og for en gang skyld vurderte jeg å stoppe. Men nei, i stedet trykket jeg gasspedalen lenger ned. Ett minutt senere fløy jeg over en bakketopp og sola traff meg i nakken.

100 meter senere snudde jeg. Nå hadde sjansen endelig kommet. Håpte jeg.

Jeg dro tilbake, parkerte bilen i veikanten og tok et annet motiv mens jeg ventet på at solen skulle dukket opp over tinderekka på Vengsøya.

tre-1-6

Jeg gjorde meg klar for treet. Og skjøt bilde etter bilde etter bilde av det samme motivet. Jeg bare gliste mer og mer der jeg plasserte kamera helt nede ved bakkenivå.

Mer moro enn dette blir det ikke med et kamera i hånden.

Jeg elsker bildet under og da tåler jeg å se nøyaktig det samme bildet to ganger i denne bloggen.

IMG-3152IMG-3150

tre-1-10
Solen må jo også få sin plass på et bilde.
tre-1-7
Måtte ta et bilde med en mørkere versjon.

En time gikk før jeg satte meg i bilen. Halv fire på natten var jeg hjemme igjen. To timer senere hadde jeg fortsatt ikke sovnet. Lykkelig for at jeg hadde ventet i så mange år på det rette øyeblikket. Det var uten tvil et riktig valg.

Dette viser hvor viktig det er å dra på tur. For jeg hadde ikke tenkt å dra. Men så hadde jeg lyst å fly drone. Og da ble det tur.

Så er du i tvil, ta heller en tur for mye enn en for lite. Det kan betale seg på mange vis. Og uansett så får man i det minste frisk luft!

To dager senere var jeg en tur til Ørnfløya på Brensholmen, et sted jeg drar tilbake gang på gang. Utsikten på Yttersia mot Sommerøya og Håja er bare helt rå.

Men solen så jeg bare i et lite øyeblikk som man kan se på det første bildet.

IMG-3153
Jaaaa, solen kom frem et lite øyeblikk.
IMG-3154
Like etter var den borte igjen…

 

Kategorier
Norge Troms

Bruk nysgjerrigheten til å utforske nærområdet

ute-1-19

Vi kan løpe fra attraksjon til attraksjon og gå fra strand til fjell når vi reiser på ferie. Men mange er dårlige turister i egen «bakgård».

Det kan det være forskjellige grunner til.

  • Utsetter det gang på gang for det er jo i «nabolaget» og man kan alltids ta det igjen.
  • Vet rett og slett ikke om stedene for ingen har sagt noe eller du ikke har lest noe.
  • Vanedyr og går der du er kjent og trives.
  • Lar ikke nysgjerrigheten få styre.
  • Redd for at du kaster bort tid på bomtur.

I år har jeg bestemt meg for å gjøre noe med det. Jeg vil bli en flinkere turist i Tromsø og Omgen.

Derfor ble plutselig Skarsfjord og Brensholmen to nye steder å utforske nå nylig. Skarsfjord var fullstendig ukjent for meg enda jeg har bodd 15 år i Tromsø. Brensholmen er tre ting for meg. Ørnfløya, ta ferge til Senja og jeg har vært i ett bryllup der.

Jeg ble så bergtatt av Skarsfjord at jeg dro dit to ganger på tre dager selv om været ikke var på min side. Det er jo ikke lenger enn 45 kilometer ut til fjorden på sørvest-siden av Ringvassøya. Opprinnelig var planen å gå på Gråtinden den første gangen, men den lå godt gjemt inne i skyene.

Jeg så mange nye hytter oppe i fjellsiden og jeg forstår godt at de vil bygge der. På godværsdager må det være fantastisk der.

ute-1-12
Fra andre tur til Skarsfjord.

 

ute-1-5
Første tur til Skarsfjord.

ute-1-4

På den første turen passerte jeg en elv som jeg tenkte kunne være et ypperlig motiv, og andre gangen jeg dro tilbake på under en uke, så var det kun for å ta bilder av elva. Første stedet ble ikke bildene som tenkt og håpet, men så bestemte jeg meg for å gå lenger opp.

Der fikk jeg leke balanseleken da jeg jaktet et godt motiv. Flere ganger holdt jeg på å havne i elva, men det gikk heldigvis bra med både mann og kamera.

ute-1-2

ute-1-7
Dette ble tatt før jeg gikk ut på den største steinen i nedkant av bildet.

På turer er jeg veldig bevisst på å snakke med de lokalkjent som jeg måtte treffe på min vei.

Turen opp til Skåla på Brensholmen ble et resultat av en slik samtale. Bare noen få dager tidligere traff jeg en jeg kjenner på Nattmålsfjellet og han anbefalte Skåla. En fantastisk rundtur på en mil i lett terreng, og utrolig nok ikke et menneske å se.

ute-1-13
Utsikt mot Buvika og Malangen.

ute-1-14

ute-1-21
Jeg nyter utsikten mot Brensholmen, Sommarøya og Hillesøya fra Skåla.
ute-1-22
Hillesøy kirke.
ute-1-23
Panorama – en av mine favoritter, toppen Ørnfløya til høyre.

ute-1-25ute-1-20ute-1-26

Jeg tok selvsagt et par bilder på Snap og da kom det raskt en anbefaling om å dra til stranden i Sørvika. Jeg kom meg bare nesten dit før det skyet over, men dette stedet ble en veldig fin avslutning på en flott fredag ettermddag,

Den lille øya Brensholmen (til høyre) deler altså navn med tettstedet.

ute-1-15

ute-1-18

ute-1-17

Men jeg var likevel strålende fornøyd. Sørvika får bli på neste tur.

Så ikke nøl, hiv deg rundt, selv i litt dårlig vær og dra på oppdagelsesferd i nærområdet. Det kan fort være at du finner nye skatter og favoritter som jeg gjorde på disse turene på Kvaløya og Ringvassøy.

Som Nike sier: JUST DO IT!

Kategorier
Norge Troms

Må bare elske tåka

taake-1-27Lav tåke. Sovnet på sofaen. En elendig kombinasjon, spesielt siden jeg plutselig hadde kastet bort en time.

Jeg ble vekket av telefonen. Fant så ut at jeg trengte frisk luft. Få klarnet hodet og tankene, og det gjør jeg best ute i Guds frie natur. Vær fikk bare være vær. Det fikk bare bli som det ble. Ute er tross alt bedre enn inne.

Det tar 50 minutter å kjøre til Tromvik og jeg så vestover. Tåken lå høyere enn hva jeg likte. Planen var å ta seg opp til 525 meter over havet. For første gang skulle jeg på Brosmetinden. En veldig tilgjengelig topp mellom Tromvik og Rekvik, spesielt siden man er 250 moh i det man parkerer bilen.

Turen er med andre ord det man kan kalle en lett spasertur.

Jeg hadde en liten backup-plan. Sørtinden på 724 moh. Bare et lite problem. Den jævla timen jeg sov bort på sofaen. Jeg parkerte bilen litt over kl. 20 og solen skulle gå ned i horisonten ca kl. 22.

taake-1-19

Jeg gikk inn i tåkehavet. Noe jeg faktisk liker. Det er en kul følelse å ikke vite hva som dukker opp i det man kommer over tåken.

Brosmetinden er kjent for å ha en av de vakreste solnedgangene på Kvaløya. Foreløpig så det ikke lyst ut.

Dessverre var det bare tåke. Jeg måtte høyere opp. Jeg tenkte på Stortinden og vurderte om jeg skulle sette opp tempoet og gå for den. Jeg satte heller pengene på at det lettet litt.

En liten del av fjellet ble plutselig tåkefri omtrent halvveis.

taake-1

taake-1-3

En halv time senere og etter tre-fire minutter på toppen bestemte tåka seg for å slutte å plage meg på Brosmetinden og ga en klar utsikt fra toppen.

Og belønningen var en magisk time. Stort sett alene, bortsett fra et tysk par som kom og koste seg med et par øl.

Takk og lov for tåken. Det var det som gjorde det hele så magisk.

taake-1-9

 

taake-1-7Og så hjelper den utrolig godt på høydeskrekken. Man ser jo ikke at det er 500 meter rett ned i havet når man løper att og frem for å få tatt bilder med utløser…

På veien ned passerte jeg et telt på den laveste toppen av de to på Brosmetinden. Tyskerne skulle sove en meter fra kanten. En meter fra den visse død. Det vrengte seg inne i magen min da jeg så det.

taake-1-17I går ble det nesten reprise på turen fra i fjor høst. Sovnet på sofaen. Ble vekket av telefonen. Og jeg måtte bare komme meg ut.

Det eneste som manglet var tåka. Og sola.

Selv om jeg visste værmeldingen tilsa at jeg ikke fikk noen solnedgang, kjørte jeg likevel 55 kilometer en vei kl ni på kvelden før jeg gikk opp på Brosmetinden.

Jeg fikk kun ett motiv, men fikk testet nytt utstyr.

Selv uten sola var jeg like blid da jeg kom hjem halv to på natten etter en kjøretur på 11 mil. Jeg hadde jo fått vært utendørs og det var jo hele tre plussgrader 😉

Dette ble resultatet:

IMG-2773

Noen flere bilder fra den første turen ut dit:

taake-1-2taake-1-6taake-1-4taake-1-14taake-1-25taake-1-24taake-1-22taake-1-21taake-1-18taake-1-15taake-1-5

taake-1-13taake-1-12

Kategorier
Norge Troms

Din forbanna jævel!

Det hodet ble værguden. Først prøvde jeg bare å stirre det ned, og da det ikke fungerte, tenke jeg slippe løs alt helvete på jord. For et øyeblikk fikk jeg lyst å bli djevelen selv.

Jeg temmet sinnet og roet meg ned. Det var jo ingen vits å klage til noen. Været ville jo ikke bli noe bedre, men av og til kan det være greit å slippe ut litt aggresjon. Og jeg var alene.

CD12E8E0-E25C-4FEA-924A-83AAAC78E119
Skulpturlandskap Hodet har skiftet navn til Hoder.

Så hva var problemet?

I ti dager så værmeldingen perfekt ut. Og selv om himmelen ikke så altfor lovende ut noen timer før datoen bikket over til 17. mai, så hadde jeg tro på at Yr hadde rett.

For været endrer seg raskt i Lofoten. På både godt og vondt.

Målet var Reinebringen. Solnedgang like før midnatt og soloppgang fire timer senere. En perfekt start på nasjonaldagen. For det finnes jo knapt noe mer norsk enn en tur på fjellet.

Halvannen time før sola forsvant i havet var jeg på toppen. Og kunne skue ut over noe av det vakreste Norge kan by på utsiktsmessig.

Vel, det gikk til helvete. Yr var tydeligvis ikke til å stole på. 541 km i bil og en strabasiøs tur opp et fjell man blir anbefalt å ikke gå på av lokale guider og kommunen føltes helt bortkastet.

Slik ble bildet, ikke mye blå himmel å se…

sol-1-19
Reinebringen troner over Reine.

Jeg ble bare til solen forsvant. Det var helt uaktuelt å stole på den forbanna værmeldingen.

Neste morgen forsov jeg meg og jeg gikk glipp av en nydelig morgen fra Reinebringen. Jeg gjorde et forsøk på å komme meg til topps, prøvde å slå farten på skyene fra sør, men halvveis oppe i fjellveggen ga jeg opp. Været-Nils 2-0.

Det eneste jeg fikk var dette bildet av litt blå himmel før jeg prøvde meg på toppen.

sol-1-25
Reine

I det minste fikk jeg en god start tidligere på dagen i Svolvær selv om jeg strengt tatt var oppe en halv time for sent, for det skyene dekket solen ett minutter etter jeg kom opp.

Men litt tålmodighet ga likevel brukbare forhold bak Svolværgeita, for solen tittet frem et par ganger.

sol-1-23
Svolværgeita

Resten av dagen i dag var det mye grått og mye regn. Jeg tok livet med ro til slutt, for været kan man ikke slå uansett. Det vinner hver eneste gang. Det er bare å gjøre det beste ut av det.

Så jeg kjørte innom et par nye steder for meg og spesielt Eggum falt veldig godt i smak. En skjult liten perle for min del.

sol-1-35
En av flere strender i Eggum.

Her er noen bilder til fra 30 timer i Lofoten. Dessverre regnet det meste av nasjonaldagen og da ble kameraet liggende i fred.

sol-1-2
Svolvær
sol-1-4
Vakre Svolvær
sol-1-5
Følte meg ikke helt trygg der jeg sto, men gikk jo bra 😉
sol-1-10
Svolværgeita
sol-1-11
Nok et bilde av den derre Svolværgeita

sol-1-13sol-1-14sol-1-16

sol-1-17
Stranden ved Ramberg
sol-1-18
Stranden ved Ramberg
sol-1-20
Fra toppen av Reinebringen
sol-1-21
Fra toppen av Reinebringen
sol-1-24
Reine fra Reinebringen
sol-1-26
Tørrfisk, heldigvis lukter man ikke noe på et bilde 😉 Reine
sol-1-28
Tørrfisk, heldigvis lukter man ikke noe på et bilde 😉 Reine
sol-1-29
Reine, eneste som viser at jeg var på tur på nasjonaldagen er flagget 🙂
sol-1-32
Fredvang
sol-1-33
Surfer, stranda i Flakstad.
sol-1-34
Fikk seg en på trynet 😉
sol-1-36
Strand ved Eggum
sol-1-37
Strand ved Eggum
sol-1-38
Eggum
sol-1
Rorbuer, Svolvær

 

Kategorier
Norge Troms

Jeg? En romantiker?

sol-1-25

Ti dager. Fire kvelder. Ren magi. Man gliser nesten så det gjør vondt i kjakene og blodet bobler av vulkansk kraft i årene.

Man blir rett og slett hoppende glad…

sol-1-18
Lyfjord, solen har akkurat forsvunnet.

Jeg bor på 70 grader nord. Og elsker snø, kulde og mørketid. Vinter i 7-8 måneder. NOT. De månedene kan dessverre bli sykt lange.

Men det blir fort glemt i mai. Ikke fordi det er grønt og varmt. Det er brunt. Og støvete. Og masse snø, i år enormt med snø i fjellet.

Men to ting endrer sinnsstemningen totalt. Solnedgang og natur. For meg er begge x-faktorer som gir livet mening. Når forskjellige toner av rødt, lilla og gul speiler seg i himmelen, skyene og i havflata blir jeg nesten religiøs.

sol-1-12
Utsikt fra Ørnfløya.

Det finnes knapt noe vakrere. Og på Kvaløya har man det som regel helt for seg selv, nesten uansett hvor man drar. Det gir fullstendig ro i sjelen. Hverdagen er glemt.

Jeg vet mange syns det er klisjéfylt og kjedelig å ta eller se bilder av sola som beveger seg ned i horisonten. Jeg blir aldri lei. Hver og en av opplevelsene er unik.

Tusenvis av turister kommer til Tromsø om vinteren for å se nordlyset. Men midnattsola er mitt nordlys. Mitt Nivana. Når man bor her man bor, så er det like før man lager et alter og tilbyr solguden.

Det er ikke rart at man blir betatt og kjærligheten blomstre.

Bare se så nydelig det er 😉

sol-1-7
Et kyss på toppen av Ørnfløya.

Oh shit. Ble jeg avslørt nå? Nilsemann, en romantiker?

Jeg dro ut fire kvelder på ti dager til fem forskjellige steder. To av dem drar jeg ofte til, på det tredje hadde jeg aldri vært før, mens jeg aldri hatt tatt bilder på sted fire og fem.

Se og nyt – om du, som meg, elsker solnedganger – og bildene faller i smak.

Grøtfjord:

sol-1sol-1-3

Ørnfløya:

sol-1-6sol-1-10sol-1-5sol-1-11sol-1-13sol-1-9

Lyfjord:

sol-1-15sol-1-16sol-1-17

Tromvik/Grøtfjord:

sol-1-19sol-1-22sol-1-23sol-1-24sol-1-26sol-1-27sol-1-30sol-1-32

Kategorier
Norge Troms

Unik byopplevelse

taake-1-4

En by med 75.000 innbyggere og flere tusen turister. Men likevel hadde jeg en av de største turistattraksjonene helt for meg selv. En ubeskrivelig følelse.

Jeg har vært på Fjellheisen og Storsteinen et uttall ganger. Hver gang er som regel utsikten like fantastisk. I sterk konkurransen med Fløyen i Bergen og Aksla i Ålesund, så rangerer jeg likevel utsikten fra Storsteinen som Norges beste byutsikt. Og det til tross for at jeg er sunnmøring.

Jeg har sett byen i midnattsol og under nordlyset derfra, begge magiske opplevelser. Men i dag tidlig fikk jeg den beste opplevelsen noensinne der oppe.

Forstår du hvorfor?

taake-1-13

Enkelt og greit fordi jeg var der helt alene. Ingen andre fra byen. Ingen turister. Bare meg.

For aller første gang. Det er som regel minst 10-12 personer der og jeg har opplevd at det at man går i kø blant et par hundre mennesker.

Jeg er ikke folkesky, men den følelsen av å være på Tromsøs tak helt alene er såååå deilig. jeg smilte fra øre til øre hvert et sekund. Og ga blaffen i at jeg ikke så noe annet enn fjelltoppene på Kvaløya i det fjerne på grunn av tåken.

Lykkefølelsen av å ha et slikt sted for meg selv er en enorm rus. Da spiller det ingen rolle hva som skjer resten av dagen. Den er allerede berget og vel så det.

taake-1-15
TROMSØ: Nesten nede ved bilen igjen og det begynte å lette opp.

Jeg kunne ventet en halv time og fått den fantastiske utsikten over byen, men jeg var allerede mer enn fornøyd.

God helg!

Her er noen flere bilder fra min lille morgentur 🙂

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Kategorier
Norge Troms

Berget av en ukjent

and-1-25

Kos. Enkelt. Vakkert. Tre adjektiv som gikk igjen og igjen i beskrivelsen om reisen som var 35 kilometer lang.

Etter 14 kilometer var følgende tanker som preget mitt sinn.

– Ren og skjær løgn.

– Forbanna pissprat.

– Jævla blodslit.

IMG_1941
HELT ØDELAGT: Bildet sier vel alt om hvordan jeg følte meg etter 14 km.
and-1-11
BYTTE: På det tidspunktet hadde jeg veldig lyst å bytte ski med hundespann.

I det minste var det vakkert. Sykt vakkert. Så det var ikke vanskelig å forstå at bussen fra Tromsø til Snarbyeidet var full. Etter 13 år med bostedsadresse Ishavsbyen var det endelig min tur å gå kremturen på senvåren, Snarbyeidet-Tromsdalen på 35 km.

I årevis har komplimentene haglet fra alle langrennsentusiastene om nettopp denne turen. Jeg hadde valgt den perfekte dagen, for været var jo strålende.

and-1-2
STARTEN: Utsikten er utrolig flott fra første meter.
and-1-3
OPPOVER: Etter bare noen hundre meter kom den første oppoverbakken.

Jeg var svært optimistisk. Truls Hallen, kollega og fysisk trener i TIL, tidligere landslagsløper i langrenn og fortsatt et råskinn i løypa i alder av 53 år hadde sagt at det ville være en drøm å stake inn til Nonsbu, vel 12 kilometer fra startpunktet. For det var jo flatt dit.

Jeg burde visst bedre. Det som er en lek for Mr. Hallen, kan fort bli er mareritt for Mr. Sætre, som har hatt ski på beina to ganger etter deltakelsen i årets Marcialonga. Kombinasjon av at løypa gikk oppover mesteparten av de 12 kilometerne, bakglatte ski og ikke minst var stakemuskelene, som jeg hadde brukt hele høsten og vinteren på å bygge opp hadde tydeligvis ikke møtt opp på denne skituren.

Sannheten er vel at de forsvinner når man ikke trener på to måneder…

I ettertid mente Hallen at jeg hadde misforstått. Det var snakk om den første hytta, som det var kun fire kilometer til…

Omsider kom jeg frem til Nonsbu. En pause måtte til. Jeg var miserabel. Og når jeg så bakken som ventet, så visste jeg med en gang at standardsmøringen jeg hadde ikke ville fungere. Men det var helt uaktuelt å snu. Vilje og stahet er heldigvis egenskaper som bor i mitt hodet. Og jeg hadde heller ikke transport fra Snarbyeidet.

Redningen ble Harald Grape.

Jeg kom i prat med Harald og måtte innrømme at jeg ikke hadde riktig smørning. Men han hadde. Og lånte villig vekk.

– Prøv V55 først, og får du problemer, så får du bare si fra når vi møtes senere.

Vel han gikk før jeg kom meg av gårde. Men heldigvis – kan jeg si – glemte han igjen smøreposen hos meg. Dermed måtte han snu.

Så jeg la av gårde før han. Noen hundre meter senere gikk jeg som en drøm oppover. På beina. Det var for bakglatte.

Grape tok meg igjen. Og ny smøringen ble lagt på. V62 denne gangen.

and-1-15
FESTE: Harald Grape legger på smørining for å få mer feste.
and-1-19
AMATØR: Det herr Sætre hadde med seg er i bakre rekke. Fullstendig ubrukelig.

and-1-28

 

Dermed hadde jeg det som jeg hadde etterlyst på Facebook dagen før. En turkamerat. For resten av turen tok vi sammen.

Nå hadde jeg ok feste. Og før dreperen ble det lagt på V70. Noe jeg var svært takknemlig for.

For det er ingen tvil. Jeg hadde gått på beina i oppoverbakkene uten Harald. Så ikke bare var det utrolig hyggelig selskap i Harald, men jeg er evig takknemlig for at turen også ble en flott skiopplevelse.

I ettertid var alt slitet glemt. For dette er noe av dette flotteste jeg har vært med på. For en natur, For et vær. Og for en opplevelse.

and-1-24
TINDEN: Utsikten til Tromsdalstiden fra hytteveggen på Skarvassbu.
and-1-21
BRATT: Det er ikke lett å se hvor bratt det er opp Dreperen.
and-1-22
NESTEN: Toppen av Dreperen nærmer seg.

and-1-7

Først som sist, bildene klarer aldri å fremstille den vakre naturen. De hvite slettene med fjell på alle kanter. Men de er lagret i hodet for all fremtid.

Det er ingen tvil, denne turen må på din bucket list uansett hvor i Norge du bor! Og neste vår må den tas igjen. Men da vil trolig klister være med i bagen.

Se noen flere bilder fra turen:

IMG_1945and-1-26and-1-20and-1-23and-1-16and-1-10and-1-9and-1-8and-1-6and-1-4and-1and-1-18and-1-17and-1-12

Kategorier
Norge Troms

Et øyeblikk med kortreist magi

FullSizeRender-2-kopi 2

Fridag. Elendig vær. Innendørs med en god bok. Ikke det verste livet. Tre timer før midnatt kom rastløsheten. Heldigvis lettet været så da passet det utmerket med en reise av det korte slaget.

Hvorfor bry seg om de korte reisene? Som jeg kan gjenta til det kjedsommelige – det er for lett å utsette dem, siden det er midt i matfatet dit. Husk at værforholdene kan gjøre reisen unik selv om du har vært der mange ganger før. Og så får man jo frisk luft.

Vel 30 kilometer senere kom jeg frem til den nedlagte kraftstasjonen i Simavika, sør på Ringvassøya. Akkurat i det øyeblikket sollyset forsvant i skylaget og de første stygge glosene kom. Jeg fikk ikke effekten jeg  hadde ønsket på forhånd gjennom de ødelagte vinduene.

Noen bilder ble det likevel. Det var tross alt første gang jeg var der. Så fikk man litt igjen for turen. Og litt trening før neste tur hvor solen er på min side.

and-1-10
SNIK: Jaggu klarte jeg ikke å snike meg med på mitt eget bilde.

and-1-15and-1-20

Oppe av Kvalsundtunnelen bestemte jeg med for å ta en avstikker mot Kvaløyvågen nord på Kvaløya selv om det var snø i lufta. Vi er i slutten av mai og Kong Vinter ville ikke slippe taket…

Jeg ville sjekke en lokalisjon med tanke på nordlyset neste vinter, et nedlagt hus. Først ville jeg droppe den lille omveien, men det er bedre å dra en ekstra gang enn en gang for lite. Det er mang en gang jeg har angret på at jeg ikke dro dit jeg vurderte. Koster jo som regel ikke mer enn litt tid.

Jeg droppet å gå ned da så jeg så at en lavvo og reiseverket til en annen lavvo speilet seg i et lite vann.

FullSizeRender-2-kopi 5FullSizeRender-2-kopi 3

Jeg begynte å gå mot bilen, men jeg ombestemte meg like fort. Siden jeg først var der kunne jeg like godt gå rundt vannet og ta et par nærbilder av lavvoene.

Plutselig dukket solen opp mellom skyene og jeg fikk et magisk øyeblikk som varte i et par minutter.

FullSizeRender-2

Jeg gliste fra øre til øre. Noen minutter tidligere sluddet det. Det viser bare hva lokale reiser av det korte slaget kan gi deg Jeg var overlykkelig for at jeg forlot sofaen og fikk kortreist magi.

Noen bilder til:

and-1-8and-1-11and-1-12and-1-16and-1-17and-1-18and-1-19and-1-21FullSizeRender-2-kopi 4

Kategorier
Norge Troms

Idyll i egen bakgård

and-1-6

Det er lett å ta det som en selvfølge. Og dermed ignorere skjønnheten som er rett foran deg.

Jeg snakker om ditt eget nærtområde. Uansett hvor vakkert det måtte være, så utsetter mange av oss å dra ut i naturen. Har selv gjort det gang på gang. Det blir fort: I morgen, neste helg osv…

Ørnfløya og Sommerøya er bare en times kjøring unna Tromsø. Et ufattelig vakkert område, som jeg burde besøkt mye oftere. Men nå skulle jeg få Amerika-besøk, og da måtte jeg sjekke hvordan det var å gå opp på Ørnfløya på forhånd siden vinteren akkurat har sluppet taket på oss.

Selvsagt var kameraet med, for der ute er det alltid noe å ta bilder av. Og så var værforholdene fantastiske, det manglet kun noen skyer for å gjøre det perfekt.

Først gikk turen til Ørnfløya. Kun 15 minutter raks gange fra bilen til toppen og så får du denne utsikten:

and-1-2

and-1-25

Og så får jeg lure inn et bilde fra en tur i fjor.

Hver opplevelse er jo unik.

geo-18

Deretter gikk turen til Kvitnesvika. Et sted jeg aldri har fotografert før, men som jeg mente ville være et flott sted å forevige.

Ikke et vindpust, ikke en annet menneske å se. Bare meg og mitt kamera.

Så da tok det litt av. Jeg ble der i halvannen time. Og det ble naturligvis mange bilder av samme motiv. Noen av dem kan du se under, litt for å vise at man kan fange et motiv fra flere vinkler. Alle bildene er tatt med vinvinkel (bruker en Sigma 8-16mm og Canon 7D).

Her er resultatene:

and-1-4and-1-5and-1-7and-1-9and-1-10and-1-12and-1-17and-1-18and-1-23and-1-24and-1

 

Kategorier
Norge Troms

Alene på taket av Kvaløya

blaamannen-4

Parkeringsplassen var helt full. Det var jo rene folkeutvandringen. Det er nesten som man kunne blitt en gretten gammel gubbe. Men til tross for at jeg måtte parkere ute i gresset, så gliste jeg.

For selv om jeg så flere på vei oppover fjellsiden var jeg sikker på at det viktigste ønsket denne kvelden kom til å bli oppfylt.

Målet var toppen av Store Blåmann. Med 1.044 meter over havet er det den høyeste toppen på Kvaløya. En topp som ser svært skremmende ut der den går rett opp fra havet.

Dette var min andre tur. Første gang rådet tre av fire venner meg om å ikke gå der alene. Farlig, klyving, luftig, dårlig merket og for all del unngå å gå ned i mørket var ting som kom ut av deres munn.

Jeg, som har høydeskrekk, hørte på mindretallet. Den gangen sto det kun en bil på parkeringsplassen. Og jeg forhørte meg med de fire utlendingene. Den ene tok ordet.

Enkelt, ufarlig, god plass på toppen og lett å finne frem.

Betryggende ord. Jeg gikk selvsagt til topps.

blaamannen-18

Neste dag var det tilfeldigvis en artikkel i iTromsø om vedkommende. Han het Kilian Jornet og er verdens beste fjelløper…

Sjekk hvor rå Jonet er. Se video når han løper Ersfjordtraversen på You Tube: https://www.youtube.com/watch?v=rHmZ1xQ-qEI

Mannen eier jo ikke frykt. Og han hørte jeg på. Men han hadde rett, selv om mange syns Store Blåmann er en ekkel topp, så delte jeg mange av Jornets tanker selv om det er elendig merket med små varder, for jeg klarte å gå feil på veien ned.

Men godt var nå det. For der gikk jeg rett på en rypemor og seks unger klokken to om natten.

blaamannen-20blaamannen-22

Tilbake til årets tur og folkevandringen. Vi møtte mange. Som var på vei ned. Akkurat som jeg regnet med siden det var kveld og solen skulle gå ned tre timer senere.

Jeg og min turvenn sto på toppen en time før solnedgang. Perfekt timet for de siste turgåere vi så den kvelden møtte vi 50 meter nedenfor toppen.

blaamannen-2blaamannen-3

Vi fikk en time, helt alene på toppen av Kvaløya, mens sola gikk ned i vest. Utsikten var vanvittig flott i alle retninger.

Følelsen av å ha et slikt sted helt for seg selv er ubeskrivelig. Stillheten er uten tvil best på et slikt sted.

blaamannen-5

blaamannen-6
Ble veldig mørkt like før vi kom ned til bilen.

Noen flere bilder fra turen i fjor (da var jeg på toppen fra 23.30-01.00):

blaamannen-7blaamannen-9blaamannen-10blaamannen-14blaamannen-16blaamannen-19

Kategorier
Norge Troms

Stillehavsperle i båkgården

FullSizeRender-4

Mye støy og bråk. De fleste har det travelt. Mennesker overalt. Negative tanker man ofte forbinder med en by. Når de tankene kommer sigende er det godt å kunne snike seg bort. Til et sted likt det man finner i Stillehavet.

Kanskje en liten overdrivelse. For det finnes ikke akkurat palmetrær på kanten til Arktisk. Men akk så vakkert det likevel kan være her oppe i nord.

Og best av alt, jeg trengte kun å gå i tre timer med seilbåten fra Tromsø før jeg la til kai i Musvær. Eneste minuset var at jeg skulle innom Gåsvær, men på fjære sjø var det dessverre for grunt til å gå inn til kaia.

musv kopi
På vei ut Kvalsundet med ei sol på himmelen og mange på havet.
FullSizeRender-33
Gåsvær.
FullSizeRender-32
Gåsvær.

Det bor kun seks mennesker på Musvær og det er beundringsverdig at det fortsatt bor folk her med tanke på vinteren. Samtidig kan man misunne dem å bo så vakkert når sommeren viser seg fra sin beste side.

Det ble et magisk døgn. På et sted som heldigvis er litt utilgjengelig selv om det er en båt som går dit regelmessig.

FullSizeRender-9FullSizeRender-43FullSizeRender-38FullSizeRender-19FullSizeRender-25FullSizeRender-45FullSizeRender-41FullSizeRender-35

Planen var å gå videre rundt Kvaløya, men så kom havtåken sigende. Da gjensto kun ett valg. Å snu. Heller fire-fem timer i tåke enn 10-12. Det var ingen behagelig opplevelse å ha 30 meter sikt i alle himmeretninger når man ikke har plotter som forteller om annen båttrafikk.

FullSizeRender-8

På vei inn, mellom Musvær og Gåsvær, dukket det heldigvis opp en liten åpning i tåken så man kunne legge båten i ro i et par timer. Og bare nyte stillheten og sola.

FullSizeRender-6musv-34FullSizeRender-13

Det ble 30 timer man sent vil glemme.

musvaer-9FullSizeRender-42FullSizeRender-34FullSizeRender-29FullSizeRender-28FullSizeRender-27FullSizeRender-24FullSizeRender-23FullSizeRender-21FullSizeRender-12FullSizeRender-16FullSizeRender-10FullSizeRender-11FullSizeRender-7FullSizeRender-20FullSizeRender-17FullSizeRender-22

 

Kategorier
Norge Troms

Dratt mot fjellet i pysjbukse

sorhoved

Jeg skulle bare i et lite ærend. Og lot pysjbuksen være på. I det jeg parkerte bilen lot jeg blikket vandre mot fjellene i sørvest, før jeg snudde hodet mot nordvest. Og tre sekunder senere presset jeg ned gasspedalen.

På veien opp Finnvikdalen ti minutter senere var jeg plutselig midt inne i tåka. Med kun 30FullSizeRender-16 meter sikt. Jeg passerte en parkeringsplass med fire biler, men svingte ut på neste da den var tom.

Av med buksa. Jeg kunne gått til fjells i pysjen, men hadde heldigvis treningsklær og fjellskoene liggende i bilen, for jeg har begynt å legge det der fast med tanke på impulsturer som denne en sen fredags kveld.

Kun 15 minutter senere hadde jeg nådd første delmål. Jeg var over tåka. Enda ti minutter til tok det før jeg sto på toppen av Sørtinden for første gang. Jeg måtte faktisk google dagen etter hvor jeg hadde vært. For det eneste som betydde noe da jeg så tåken som lå i Finnvikdalen fra bilen på Tromsøya litt tidligere, var å komme meg over den for å se om jeg kunne få et blinkskudd eller to.

sorhoved-2

En svært kort fjelltur siden Sørtinden er 471 meter over havet og man starter på turen oppe i dalen. Humøret var uansett på topp, for så lenge man er i guds frie natur spiller verken høydemeter eller lengde på turen noen rolle.

NB! Ha alltid kamera og turutstyr i bilen. Da kan du la impulsiviteten ta over når som helst.

Noen flere bilder:

FullSizeRender-8FullSizeRender-14FullSizeRender-3FullSizeRender-4sor-3

sorhosorho-5sorho-4sorho-3sorho-2

FullSizeRender-17FullSizeRender-21

FullSizeRender-9

Kategorier
Norge Troms

Strandet på en fjelltopp

IMG_8872

Frykt er en sterk motstander. Og kan være regelrett grusom mot deg. Den bare tar over hodet ditt. Mater inn feil tanker. Du kan fort være helt sjanseløs mot overmakten.

Den tok knekken på meg. Følte meg så ufattelig liten. Hadde mest lyst å bare legge meg ned i fosterstilling og glemme at det eksisterte en verden rundt meg.

Men hvordan kom meg dit?

20 minutter tidligere, klokken ti på kvelden, sto jeg tre høydemeter unna toppen Skamtind. Ytterst ute i Ersfjordtraversen på Kvaløya i Tromsø. Kroppen nektet. Den ville ikke gå resten. Hodet var fullstendig enig.

Høydeskrekken, som jeg trodde hadde forlatt meg etter at jeg ikke ha merket den på de siste fjellturene, var plutselig tilbake som et lynnedslag. Jeg så på de siste meterne til toppen, på det glatte berget på den ene siden og den flere hundre meter lange veien ned i avgrunnen på motsatt side. Jeg snudde.

Gikk to skritt. Så ombestemte jeg meg like fort.

– Hvor skal jeg gå, spurte jeg to franskmenn som satt like nedfor.

– På eggen går du til venstre mot kanten og deretter mot høyre, så er du på toppen, fikk jeg som svar.

Som sagt, så gjort. Bare ett minutt senere sto jeg på den svært luftige toppen 884 meter over havet og gården Skamtind.

For en utsikt. For en kveld.

FullSizeRender-11

FullSizeRender-10

FullSder

skam-21

Men jeg overdriver om jeg sier at jeg klarte å nyte det. I ettertid husker jeg knapt noe fra tiden på toppen. Kanskje ikke så rart, for hele tiden kvernet det i hodet mitt at jeg måtte ned samme vei. Alle vet at det er verre å gå ned.

Jeg prøvde. Samme vei som jeg kom opp. Ga opp. Prøvde en gang til. Ga opp.

Prøvde så en annen vei. Ga opp. Tilbake til der jeg kom opp. Ga opp.

Engstelse. Fortvilelse. Sinne.

Hva i alle verden gjør jeg nå? Alene på toppen. På et fjell jeg aldri hadde vært før. Og hvor frykten hadde tatt over.

All fornuft var plutselig helt borte…

Vent. Hørte jeg stemmene til franskmennene? Den ene hadde jo hatt klatresko på.

– Hallo?

– Hall0?, gjentok jeg mye høyere.

Så kom svaret. Lenger nede i fjellet. De snudde og hjelpen kom.

– Bare kom ned her. Sett høyrebeinet ditt der og hold venstrehånden der. Jeg støtter deg på utsiden.

Jeg prøvde. Men frykten hadde ikke sluppet taket. Fransk klatrer eller ikke. Frykten var for sterk.

Jeg følte meg så utrolig dum og tåpelig. Og så utrolig liten. Hvorfor gikk jeg ikke ned igjen da jeg snudde like før toppen? Jeg hadde jo sagt klart ifra til turfølget mitt – som ikke gikk helt opp – at det ikke var noe nederlag å snu.

– Vi prøver igjen. Jeg skal vise deg, sa franskmannen.

Deretter plasserte jeg høyrebeinet på samme sted og begge hendene i sprekker. Og slapp venstrebeinet nedover fjellveggen.

– Bare fem centimeter igjen. Jeg beskytter deg.

Det eneste jeg tenkte var at om jeg faller bakover, så tar jeg han med i fallet.

Der. Endelig fast grunn under venstrefoten.

Jeg var berget. En enorm lettelse fylte hele kroppen min. Etter en masse takk og noen meter til, så var jeg i sikkerhet.

En ting er sikkert, respekt for fjellet er viktig. Neste gang kroppen og hodet ikke vil, kommer jeg til å lytte. Det er viktigere enn å stå på toppen om du spør meg.

Alle som velger å snu like før toppen på Skamtind har min fulle forståelse.

Høydeskrekk skal man ta på alvor. Og jeg regner med du forstår hvorfor jeg ikke har bilder av det området som jeg fikk problemer. Det var aldri i tankene mine.

FullSizeRender-1
Mannen nummer to til venstre hjalp med ned. Partiet jeg fikk problemer på ligger oppe til høyre, bak der jenta kommer ned.

Flere steder på nett står det at det er litt klyving på toppen. Mulig det er en lett sak for de fleste, men der og da var jeg fortapt. Slukt av frykten.

Jeg innrømmer det gjerne: Skamtind – du er for tøff for meg…

Det blir med den første gangen, for dette var også den siste gangen jeg besøker deg.

En liten trøst er det at resten av kvelden var magisk. Da viste Nord-Norge seg fra sin vakreste side.

PS! Ikke la deg skremme, slik at du ikke prøver å ta turen. Har du ikke høydeskrekk, så er det kanskje en enkel sak å ta seg opp og ned de siste meterne.

Noen flere bilder:

IMG_8866

skam-14

IMG_8867

skam-13

FullSizeRender-3FullSizeRender-6

skam-10

FullSizeRenderIMG_8873IMG_8875

FullSizeRender-2

FullSizeRender-4

Kategorier
Norge Troms

Tok nasjonaldagen til fjells

Det var meldt snø. Og snøen kom. Litt for tett til min fornøyelse. Men det er vel lov å ha litt flaks…

Over Tromsø by var det gløtt av blå himmel. De som skulle feire nasjonaldagen var nok svært fornøyd med at nedbøren holdt seg borte midt på dag.

Men 17. mai er ikke den trivligste dagen om man er alene. Da er det like godt å holde seg unna folkemengdene.

Så jeg stakk til fjells. Målet var Smørstabben og Bruna. På veien ut til Kvaløya så det mørkt ut. Nedbærskyene truet.

Vi som har bodd her oppe på 70 grader nord vet at det kan snu fort. Veldig fort…

Jeg hadde gått i bare 20 minuter før styggedommen kom dalene fra himmelen. Men det var ikke verre enn at jeg fortsatte opp fjellsiden.

Men det ble verre – mye verre. Tett snødrev. Og så på 17. mai…

Til slutt var sikten på 30 meter. Og det var bare å søke ly bak en stein.

Etter at jeg hadde laget en liten snømann.

IMG_6534
Umulig å se hva som skjuler seg bak snødrevet.

Om lag et kvarter senere så lettet været litt og jeg gikk ut på kanten ned mot Grøtfjord. Men sikten mot den idylliske bygda ble aldri bra. Etter 20 minutter ga jeg opp og jeg gikk tilbake til der jeg søkte ly. Det var vel bare å gå ned igjen.

Men jeg ga det ti minutter til. Lettet det ikke litt? Jo, det var ikke et synsbedrag.

Det ble mindre og mindre snø i luften i det jeg gikk utover igjen.

Og plutselig stoppet det å snø. Jeg begynte å løpe utover mot kanten. For solen sendte plutselig noen stråler ned mot Grøtfjord.

Jeg rakk det akkurat, for sånn så det ut i to minutter:

snap1
Grøtfjord. Jeg fikk et par magiske minutter der solen traff det lille tettstedet.

snap2-ny

På veien ned fra fjellet kom det mer snø, men det var umulig å holde igjen gliset selv om jeg var våt og kald.

Jeg hadde hatt flaks. Mer flaks enn det man kunne drømme om slik været hadde vært.

Der og da ble nasjonaldagen perfekt. Alene. Til fjells. Så vakkert. Så vilt. Så uforutsigbart.

Gratulere med dagen, Norge 🙂

der
Her ser dere utsikten som var umulig å se da jeg kom opp på fjellet.

FullSizeRender

 

Kategorier
Norge Troms

Midnattsola er mi!

sunset-2

Midnattsola er mi!

Jeg elsker dette bildet. Et bilde som profesjonelle fotografer trolig ikke bryr seg om. Men det handler om meg. En amatør i fotoverden. Så hvorfor spør du kanskje? Tre grunner. For det første, jeg har aldri prøvd å ta dette motivet før. For det andre, jeg planla ikke å ta det heller. Om du fortsetter å lese, så får du vite hovedgrunnen 🙂

Vi kjørte syv mil til yttersia av Kvaløya for å grille i fjæresteinene mens midnattsola lå over horisonten og et blikkstille hav. Etter et herremåltid med forretten pølser og hovedretten biff, så var det tid for kameralek. Men jeg fant ikke noe godt motiv.

Så sto plutselig mi venninne ved sjøkanten og solen var like ved kroppen hennes. Og ideen kom. Ja, den er ikke ny, så jeg tar ingen ære for den. Jeg ba henne stå i ro, byttet linse til 100-300mm og gikk et stykke unna. Og ba stille inni meg at hun var tålmodig. Like tålmodig som meg. For jeg måtte treffe perfekt. Jeg ba henne løfte den venstre hånden og fant meg et godt punkt 30 meter unna før jeg begynte å knipse i vei.Og ja, mange ordrer gikk hennes vei, men hun lydde pent. Jeg skjøt og skjøt. Så skjøt jeg litt til. Og så noen bilder til. Plutselig så jeg på skjermen at jeg hadde fått jackpot.

Hånden hennes lå perfekt rundt sola. Hun holdt sola som den skulle vært en glasskule. Fototeknisk er det ikke mye å skryte av, men jeg liker bildet likevel svært godt. For meg er det et bilde fylt av skjønnhet, velvære, ro og fred.

Da spiller det jo ingen rolle hva andre mener, gjør det vel?

Lokalitet: Rekvika, Tromsø (Norge).

 

Kategorier
Norge Troms

Du må ikke opp i høyden for å finne himmelen

Den nye folkebølgen blir vi mettet med hver eneste dag. Patrotismen har virkelig fått bensin på bålet og har steget til nye høyder denne sommeren.

På sosiale medier blir vi pepret med en viss type bilder fra våre venner og kjente. Og de aller fleste gjør nøyaktig det samme. De søker seg opp i høyden. Noen bestiger en fjelltopp nærmest hver eneste dag, mens noen nøyer seg med en tindetur hver helg. Men alle som en så foreviger de øyeblikket slik at alle vi andre kan ta del i det.

Det ene bildet flottere enn det andre. Noen fra svært så luftige topper. Og mange av dem krever timer med slit før man får belønningen med en ubeskrivelig vakker utsikt.

Men trenger man virkelig å gå opp stupbratte fjellsider? Må må være topp trent får å få slike opplevelser?

Svaret er nei, nei og atter nei.

154 meter over havet er nok. Slik var det i alle fall i mitt tilfelle.

Ørnfløya på Kvaløya var målet siden jeg kun hadde kort tid til rådighet. Ja, jeg kastet bort to timer bak rattet, men av og til må man ty til et hjelpemiddel. Jeg levde i alle fall godt med en kjøretur på 11 mil.

Bilen ble parkert og jeg la i vei. Og stort lettere tur har jeg nok aldri tatt. En knapp kilometer, 15 minutters lett gange og jeg var oppe.

Men turen ga meg likevel like mye som flere av de høye tindene jeg har vært til topps på.

Utsikten mot øyperlene Sommerøya, Hillesøya, Senja, Hekkingen og Håja er rett og slett fantastisk.

Selvsagt tok jeg bilder. Mange bilder. Slik at du kan se at du ikke trenger å gå høyt eller langt til fjells for å finne gull. Ofte kan en topp som krever lite være den beste. I alle fall om fred, ro og en HIMMELSK utsikt er målet.

Og som nordmann er du veldig heldig. For steder som er lett tilgjengelige finnes det mange av i vårt vakre land. Og vet du hva – de er alle unike 🙂

Utsikten mot Håja (helt til høyre), Lille Sommerøya, Sommerøya og Hillesøya i midten, Edøya oppe til venstre og Senja i det fjerne oppe til venstre.
Utsikten mot Håja (helt til høyre), Lille Sommerøya, Sommerøya og Hillesøya i midten, Edøya oppe til venstre og Senja i det fjerne oppe til venstre.

 

Bygningene ligger idyllisk til på Lille Sommerøya.
Det er mange små øyer i Skjærgården på yttersiden av Kvaløya.

 

Vakre strender på Sandholmen og Lille Sommerøya.
Vakre strender på Sandholmen og Lille Sommerøya.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her kunne jeg ligget i fred og ro i timevis for å nyte naturen.
Her kunne jeg ligget i fred og ro i timevis for å nyte naturen.
Broen over til Sommerøya.
Broen over til Sommerøya.
Det frister med et bad til tross for iskald sjø.
Det fristet med et bad til tross for iskald sjø, men jeg motsto fristelsen 🙂
Denne eiendomen ligger svært så idyllisk til på Lille Sommerøya.
Denne eiendomen ligger svært så idyllisk til på Lille Sommerøya.
Et lite vann ligger like øst for Ørnfløya.
Et lite vann ligger like øst for Ørnfløya.