Utallige ganger i mange år har jeg bare kjørt forbi. Hver gang har jeg vurdert å stoppe. Men det ble alltid med tanken.

Det er nesten et mirakel at jeg lykkes i juni i år. For juni har vært en bedriten måned. Jeg kan ikke huske at jeg har opplevd et dårligere juni noen gang. 65 prosent mer nedbør enn normalt kan man kanskje leve med om man får se solen. Og sjansen til å se den ofte er jo stor når man bor på 70 grader nord og solen er oppe 24 timer i døgnet.

Men fire dager før måneden er omme har solen vært fremme i 57 timer i Tromsø. Skarve 57 timer, som føles som 57 minutter…

Da er det godt jeg dro ut i naturen de få gangene solen var fremme.

La oss gå tilbake til stedet som jeg alltid kjører forbi. Stedet som jeg alltid har tenkt kunne blitt et kult bilde. Kun to meter fra veien til Tromvik på Kvaløya, men likevel har jeg aldri tatt meg tid til å stoppe. I grunn veldig merkelig til å være meg.

For jeg bruker å angre når jeg ser et mulig motiv og så bare durer jeg på videre.

Det var jo bare et tre og en strand. Men det spesielle er at treet vokser horisontalt. Likevel visste jeg at det måtte en tredje og fjerde faktor til før jeg ville være fornøyd. Derfor stoppet jeg aldri.

Sola og himmelen måtte til for å få det perfekt.

Tidligere på kvelden dro jeg ut for å teste drona på Brosmetinden. På den eneste av to dager i juni som jeg har fått sett midnattsola.

Klokken ett satte jeg kursen mot byen, nesten fem mil unna. Jeg skulle tross alt på jobb neste morgen. Et kvarter senere passerte jeg treet i Grøtfjord og for en gang skyld vurderte jeg å stoppe. Men nei, i stedet trykket jeg gasspedalen lenger ned. Ett minutt senere fløy jeg over en bakketopp og sola traff meg i nakken.

100 meter senere snudde jeg. Nå hadde sjansen endelig kommet. Håpte jeg.

Jeg dro tilbake, parkerte bilen i veikanten og tok et annet motiv mens jeg ventet på at solen skulle dukket opp over tinderekka på Vengsøya.

Jeg gjorde meg klar for treet. Og skjøt bilde etter bilde etter bilde av det samme motivet. Jeg bare gliste mer og mer der jeg plasserte kamera helt nede ved bakkenivå.

Mer moro enn dette blir det ikke med et kamera i hånden.

Jeg elsker bildet under og da tåler jeg å se nøyaktig det samme bildet to ganger i denne bloggen.

En time gikk før jeg satte meg i bilen. Halv fire på natten var jeg hjemme igjen. To timer senere hadde jeg fortsatt ikke sovnet. Lykkelig for at jeg hadde ventet i så mange år på det rette øyeblikket. Det var uten tvil et riktig valg.

Dette viser hvor viktig det er å dra på tur. For jeg hadde ikke tenkt å dra. Men så hadde jeg lyst å fly drone. Og da ble det tur.

Så er du i tvil, ta heller en tur for mye enn en for lite. Det kan betale seg på mange vis. Og uansett så får man i det minste frisk luft!

To dager senere var jeg en tur til Ørnfløya på Brensholmen, et sted jeg drar tilbake gang på gang. Utsikten på Yttersia mot Sommerøya og Håja er bare helt rå.

Men solen så jeg bare i et lite øyeblikk som man kan se på det første bildet.