Alene, men likevel ikke alene!

1A34028D-FFE3-46D4-A7E2-8F8201CAFF7A

De rister på hodet. Forstår ikke at jeg gjør det. Og spørsmålet kommer alltid. Hvordan orker du å reise alene?

På min første reise utenlands alene så lurte jeg på akkurat det samme da jeg satte meg ned ved restauranten i Roma. Det var litt stusselig å sitte ved et bord alene. Ingen andre satt mutters alene. Det første par-tre turene var det middag ute på kvelden som var verst. Det føles bare så unaturlig å sitte alene på det viset og det var vanskelig å nyte maten.

Nå bryr jeg meg ikke. Faktisk så inviterte jeg vilt fremmende til bordet to ganger i Cuba.

Men når folk spør, så svarer jeg alltid:

Har jeg fri og kan reise bort, så hiver jeg meg rundt, om det så er bare for to-tre dager. Ofte kan det bli veldig impulsivt, spesielt på dagsturer. Men selv på lange ferier reiser jeg alene, for det er uaktuelt å sitte hjemme når jeg har ferie. Sjelden er det noen av mine venner som kan dra samtidig eller har lyst på samme reisemål, så da bare drar jeg.

Men viktigst av alt, alene betyr ikke alene. For du er aldri alene. Det handler bare om å ta kontakt med lokalbefolkningen eller andre reisende.

På min første langtur til Liverpool i 2004 ble jeg kjent med Karina. Jeg satt ved bardisken på Hannah’s og tilfeldigvis var hun uheldig og sølte litt øl. Vi kom i prat i noen minutter før jeg gikk videre. Halvveis oppe i gata stoppet jeg opp, tenkte litt før jeg gikk tilbake, og lurte på om vi kunne treffes en kveld. Jeg hadde faktisk også bursdag på den turen og akkurat den kvelden var det koselig å slippe å spise alene.

En ting er sikkert, det er ingen ting som er bedre enn å skape et vennskap med noen som kjenner stedet du besøker inn og ut.

11825621_10153600520454430_2414508269810707972_n

Karina venter tålmodig på å gå over Carrick-a-Rede Rope Bridge i Nord-Irland.

ute-1

Flott område, men broa var av typen som det ikke var så mye å rope hurra for.

Året etter dro vi til Dublin hvor vi fikk en magisk U2-konsert på hjemmebane og vi bodde med hennes familie både der og i Belfast. En fantastisk måte å få innblikk i det livet de lokale lever. I 2015 dro vi på nytt til den grønne øya siden det var ti år siden sist vi var der sammen. Blant annet besøkte vi noen av stedene fra Game of Thrones som The Dark Hedges.

Alene på tur i 2004 ga meg et vennskap som lever i det beste velgående den dag i dag.

I januar i år var jeg 25 dager på Cuba. Nok en gang alene. På bussturen fra Santiago de Cuba til Baracoa tok jeg tilfeldigvis dette bildet da vi stoppet.

ute-1-2

Et bilde av fremmede folk. Men de to i bakgrunnen skulle bli mine nye venner i Cuba.

Et bilde jeg normalt ville ha slettet. Under det stoppet snakket jeg i ett minutt med en franskmann. Vi hilste bare knapt på hverandre. Syv timer senere skulle jeg møte en svensk far og sønn på et utested etter å ha avtalt dette på bussen, for å planlegge en tur neste dag.

Jeg så de satt helt på enden, men før jeg kom så langt så jeg franskmannen Bernhard og vi hilste. Sammen med han satt tre sveitsere, Severa, Laura og Christian. Det ble til at jeg satte meg ned med dem og der ble jeg sittende de neste timene. Helt greit, for jeg følte at svenskene ikke var helt de jeg kunne tenke meg å bruke flere timer med.

Men vi fem klikket, spesielt siden Mojito’en smakte så utmerket 🙂

mojito

Meg, Christian, Bernhard, Laura og Severa.

De tre neste dagene var jeg på dagsturer med Severa og Laura, og så var vi fem sammen på kveldene. Og de to sveitsiske jentene var helt tilfeldigvis på det bildet over hvor to andre handler med en lokal kvinne. To uker senere var vi i Viñales samtidig på motsatt side av øya, og på nytt traff vi hverandre. Jeg skal trolig til Sveits i juli og da vil jeg prøve å hilse på dem.

Etter Cuba-turen har jeg også stående invitasjoner fra Novi Sad, Normandie og Costa Rica. Det samme har jeg etter turen min til Georgia for tre år siden, for der møtte jeg herlige mennesker fra München og Girona etter å ha plukket opp totalt elleve haikere i fjellene i Svaneti og Kazbegi.

De første to haikerne på den turen tok jeg på da politiet stoppet meg i ødemarka og beordret meg til å ta med vilt fremmende…

IMG_6713

Engelske Richard (til venstre) og tyske Nora ble med i 24 timer etter de haiket med meg, og her har de akkurat fått noen edle dråper av en armensk sjåfør. De kommer til Tromsø i år.

536A9303-D929-4245-AE5F-FAEDC95F0129

Oriol og Laura fra spanske Girona tok jeg på midt oppe på fjellet. De skulle sitte på ned fjellet, men de ble med først på en veldig enkel, men god lunsj, så videre til neste by hvor vi gikk ut på middag.

25F81255-EA2E-4690-ADD3-BE231E8DE2A3

De spanderte lunsj og på bygdas eneste spisested brukte de fortsatt kuleramme!

Her kan du lese forresten lese om da jeg ble nyforelsket i fantastiske Ushguli i Svaneti.

Så hva kan et slikt vennskap gi meg når jeg knapt kjenner dem? Både Laura og Severa snakket spansk. Jeg kan kun noen få ord, så da hadde jeg plutselig to tolker å utnytte 😉 I tillegg til to nye venner og mange gode samtaler, så fikk jeg også et mye større innblikk i livet til noen av de som vi møtte på vår vei.

Den andre dagen dro vi på sykkeltur til Yumuri og på vei opp bakken fra Jamal stoppet vi for en liten pause. Snart hadde vi selskap fra tre barn. Som ønsket tannkrem. Eller såpe. For dette hadde foreldrene ikke råd til. Kjeks var alt vi hadde til dem. De ble likevel dypt takknemlig selv om de to jentene forsto at Laura og Severa sleit med å motstå sjarmen til den unge gutten og sendte han bort til dem gang etter gang.

barac-1-20

Vi syklet videre og bestemte oss for å sjekke ut Playa Manglito. Vi var jo tross alt i karibien, og da er strandbesøk obligatorisk. Det ble ingen bading, men i det minste fikk jeg lov å leke litt turist med kamera.

barac-1-31barac-1-30barac-1-29barac-1-27barac-1-26barac-1-24

Ved endestasjonen Yumuri etter 27 kilometer, så var det tre mager som skrek etter påfyll. Men dette var en liten landsby med bare noen få hus. Da kom spansken deres godt med, for den sørget for at vi ble invitert på middag til en lokal familie.

Og ikke overraskende sto fersk fisk på menyen. Som smakte fantastisk.

barac-1-39

Viser stolt frem middagen vår.

barac-1-36

Damene tok seg av tilbehøret.

barac-1-38

Middagen fikk vi servert utendørs.

barac-1-40

Dessert. Nei, bare spøker. Fargerik liten jævel.

Men vi møtte også på en trist og brutal virkelighet.

Den forrige orkanen, noen måneder tidligere, hadde tatt alt av eiendeler, så klær var fortsatt noe de sårt trengte. Mor i huset, var villig til å kjøre buss seks mil tur-retur om hun kunne få to skjorter av jentene. Vi tre diskuterte litt sammen. Løsningen var en gave og vi ga hver en halv månedslønn til klær. Dessuten betalte vi godt for maten. Tårene i øyekroken sa alt om hva det betydde.

Vi sa selvsagt også ja til en liten rotur til ei øy, som var helt uinteressant. Men det var med på å gi dem enda litt mer penger og det var det viktigste.

Kvinnen var av bare én veldig mange mennesker som jeg møtte på min vei, som ga et veldig sterkt inntrykk. Se sak og bildeserie som jeg beskriver som Det ekte Cuba

barac-1-44

Vi tok en liten rotur og dermed fikk en til i landsbyen tjent seg noen kroner.

barac-1-46

En liten omvisning på en øy i elva av mamma i huset.

Jeg hadde aldri fått et innblikk i deres liv uten at jeg hadde truffet de to søstrene fra Sveits. Det er jeg utrolig takknemlig for. Både på grunn av språket og at jeg hadde trolig valgt noe annet enn en sykkeltur til Yumuri, for det var deres forslag.

Min erfaring er at selv om jeg drar alene, så er jeg aldri alene. Det er alltid noen som meg. Som også ønsker kontakt.

Livet er også herlig tilfeldig noen ganger. Og sosiale medier kan være sykt bra! En venn som ikke jeg hadde sett på ti år så på Facebook at jeg skulle Cuba, og sa vi måte møtes for han skulle dit omtrent samtidig. Han tok kontakt på nytt da han så jeg var i Trinidad, for utrolig nok var han der, noe som ikke var planlagt. Cuba er ikke akkurat en liten øy, så litt flaks skal man ha.

Over en middag traff jeg Mihajlo Delic igjen. Han spilte for Tromsø Storm og vi tilbrakte to dager sammen. Det hører med til historien at jeg var matforgiftet for andre gang og ikke i særlig form. I det vi skulle gå hjem, kom av alle ting en venn av Mihajlo inn på restauranten. En skuespiller fra Serbia og han hadde med seg ambassadøren for Serbia på Cuba. Jeg var to minutter unna senga kl 22. Noen flasker rom senere ruslet jeg i seng kl 04. Matforgiftningen eller ikke, det er viktig å leve i nuet.

IMG-0804

Mihajlo og meg.

IMG-0811

Vær så god, lek dere med kameraet bak bardisken var beskjeden fra bartenderen.

IMG-0813

Å, så jeg elsker å posere 😉

Selvsagt er det ikke alltid like greit å reise alene. Det er jo ingen garanti for at du treffer noen som du går overens med og som ønsker å tilbringe tid med deg. Så ja, jeg har hatt ensomme kvelder også. Men da er en god bok eller serie gull verdt.

Men for meg er det flere pluss enn minus ved å reise alene.

Noen «alene»-tips:

  • Gå utenfor komfortsonen. Ikke vær redd for å ta kontakt. Det er mange andre som reiser alene som også vil ha selskap.
  • Dra på organiserte turer. De varer ofte i flere timer og er en veldig enkel måte å møte folk på.
  • Gå på bar. Du er garantert å komme prat med noen.
  • Fem minutter kan være gull verdt sammen med en fremmed. De kan allerede ha opplevd ting som du ikke vet om og dermed får du verdifulle tips.
  • Ta kontakt med lokalbefolkningen. Spør om steder, puber, restaurant og så videre som de lokale går på. Få et innblikk i livet deres.
  • Om du absolutt vil ha selskap, så er det reisebyrå som arranger reiser for «single».
  • Bo på Bed & Breakfast og lignende steder.

Men viktigst av alt: HA ET ÅPENT SINN!

Noen bilder til fra sykkelturen:

barac-1-22

barac-1-50barac-1-49

barac-1-42

Yumuri

barac-1-35

Huset hvor vi spiste middag.

barac-1-34

Det var ikke vanskelig å se at de husene lå utsatt til ved en orkan.

barac-1-33

Yumuri

barac-1-32

Nærmer oss dagens mål.

barac-1-47

barac-1-21

Kan trygt slå fast at den bilen har stått der en stund.

barac-1-19

barac-1-25

Snapseed

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s