Kategorier
Cuba Nord-Amerika

Alene, men likevel ikke alene!

1A34028D-FFE3-46D4-A7E2-8F8201CAFF7A

De rister på hodet. Forstår ikke at jeg gjør det. Og spørsmålet kommer alltid. Hvordan orker du å reise alene?

På min første reise utenlands alene så lurte jeg på akkurat det samme da jeg satte meg ned ved restauranten i Roma. Det var litt stusselig å sitte ved et bord alene. Ingen andre satt mutters alene. Det første par-tre turene var det middag ute på kvelden som var verst. Det føles bare så unaturlig å sitte alene på det viset og det var vanskelig å nyte maten.

Nå bryr jeg meg ikke. Faktisk så inviterte jeg vilt fremmende til bordet to ganger i Cuba.

Men når folk spør, så svarer jeg alltid:

Har jeg fri og kan reise bort, så hiver jeg meg rundt, om det så er bare for to-tre dager. Ofte kan det bli veldig impulsivt, spesielt på dagsturer. Men selv på lange ferier reiser jeg alene, for det er uaktuelt å sitte hjemme når jeg har ferie. Sjelden er det noen av mine venner som kan dra samtidig eller har lyst på samme reisemål, så da bare drar jeg.

Men viktigst av alt, alene betyr ikke alene. For du er aldri alene. Det handler bare om å ta kontakt med lokalbefolkningen eller andre reisende.

På min første langtur til Liverpool i 2004 ble jeg kjent med Karina. Jeg satt ved bardisken på Hannah’s og tilfeldigvis var hun uheldig og sølte litt øl. Vi kom i prat i noen minutter før jeg gikk videre. Halvveis oppe i gata stoppet jeg opp, tenkte litt før jeg gikk tilbake, og lurte på om vi kunne treffes en kveld. Jeg hadde faktisk også bursdag på den turen og akkurat den kvelden var det koselig å slippe å spise alene.

En ting er sikkert, det er ingen ting som er bedre enn å skape et vennskap med noen som kjenner stedet du besøker inn og ut.

11825621_10153600520454430_2414508269810707972_n
Karina venter tålmodig på å gå over Carrick-a-Rede Rope Bridge i Nord-Irland.
ute-1
Flott område, men broa var av typen som det ikke var så mye å rope hurra for.

Året etter dro vi til Dublin hvor vi fikk en magisk U2-konsert på hjemmebane og vi bodde med hennes familie både der og i Belfast. En fantastisk måte å få innblikk i det livet de lokale lever. I 2015 dro vi på nytt til den grønne øya siden det var ti år siden sist vi var der sammen. Blant annet besøkte vi noen av stedene fra Game of Thrones som The Dark Hedges.

Alene på tur i 2004 ga meg et vennskap som lever i det beste velgående den dag i dag.

I januar i år var jeg 25 dager på Cuba. Nok en gang alene. På bussturen fra Santiago de Cuba til Baracoa tok jeg tilfeldigvis dette bildet da vi stoppet.

ute-1-2
Et bilde av fremmede folk. Men de to i bakgrunnen skulle bli mine nye venner i Cuba.

Et bilde jeg normalt ville ha slettet. Under det stoppet snakket jeg i ett minutt med en franskmann. Vi hilste bare knapt på hverandre. Syv timer senere skulle jeg møte en svensk far og sønn på et utested etter å ha avtalt dette på bussen, for å planlegge en tur neste dag.

Jeg så de satt helt på enden, men før jeg kom så langt så jeg franskmannen Bernhard og vi hilste. Sammen med han satt tre sveitsere, Severa, Laura og Christian. Det ble til at jeg satte meg ned med dem og der ble jeg sittende de neste timene. Helt greit, for jeg følte at svenskene ikke var helt de jeg kunne tenke meg å bruke flere timer med.

Men vi fem klikket, spesielt siden Mojito’en smakte så utmerket 🙂

mojito
Meg, Christian, Bernhard, Laura og Severa.

De tre neste dagene var jeg på dagsturer med Severa og Laura, og så var vi fem sammen på kveldene. Og de to sveitsiske jentene var helt tilfeldigvis på det bildet over hvor to andre handler med en lokal kvinne. To uker senere var vi i Viñales samtidig på motsatt side av øya, og på nytt traff vi hverandre. Jeg skal trolig til Sveits i juli og da vil jeg prøve å hilse på dem.

Etter Cuba-turen har jeg også stående invitasjoner fra Novi Sad, Normandie og Costa Rica. Det samme har jeg etter turen min til Georgia for tre år siden, for der møtte jeg herlige mennesker fra München og Girona etter å ha plukket opp totalt elleve haikere i fjellene i Svaneti og Kazbegi.

De første to haikerne på den turen tok jeg på da politiet stoppet meg i ødemarka og beordret meg til å ta med vilt fremmende…

IMG_6713
Engelske Richard (til venstre) og tyske Nora ble med i 24 timer etter de haiket med meg, og her har de akkurat fått noen edle dråper av en armensk sjåfør. De kommer til Tromsø i år.
536A9303-D929-4245-AE5F-FAEDC95F0129
Oriol og Laura fra spanske Girona tok jeg på midt oppe på fjellet. De skulle sitte på ned fjellet, men de ble med først på en veldig enkel, men god lunsj, så videre til neste by hvor vi gikk ut på middag.
25F81255-EA2E-4690-ADD3-BE231E8DE2A3
De spanderte lunsj og på bygdas eneste spisested brukte de fortsatt kuleramme!

Her kan du lese forresten lese om da jeg ble nyforelsket i fantastiske Ushguli i Svaneti.

Så hva kan et slikt vennskap gi meg når jeg knapt kjenner dem? Både Laura og Severa snakket spansk. Jeg kan kun noen få ord, så da hadde jeg plutselig to tolker å utnytte 😉 I tillegg til to nye venner og mange gode samtaler, så fikk jeg også et mye større innblikk i livet til noen av de som vi møtte på vår vei.

Den andre dagen dro vi på sykkeltur til Yumuri og på vei opp bakken fra Jamal stoppet vi for en liten pause. Snart hadde vi selskap fra tre barn. Som ønsket tannkrem. Eller såpe. For dette hadde foreldrene ikke råd til. Kjeks var alt vi hadde til dem. De ble likevel dypt takknemlig selv om de to jentene forsto at Laura og Severa sleit med å motstå sjarmen til den unge gutten og sendte han bort til dem gang etter gang.

barac-1-20

Vi syklet videre og bestemte oss for å sjekke ut Playa Manglito. Vi var jo tross alt i karibien, og da er strandbesøk obligatorisk. Det ble ingen bading, men i det minste fikk jeg lov å leke litt turist med kamera.

barac-1-31barac-1-30barac-1-29barac-1-27barac-1-26barac-1-24

Ved endestasjonen Yumuri etter 27 kilometer, så var det tre mager som skrek etter påfyll. Men dette var en liten landsby med bare noen få hus. Da kom spansken deres godt med, for den sørget for at vi ble invitert på middag til en lokal familie.

Og ikke overraskende sto fersk fisk på menyen. Som smakte fantastisk.

barac-1-39
Viser stolt frem middagen vår.
barac-1-36
Damene tok seg av tilbehøret.
barac-1-38
Middagen fikk vi servert utendørs.
barac-1-40
Dessert. Nei, bare spøker. Fargerik liten jævel.

Men vi møtte også på en trist og brutal virkelighet.

Den forrige orkanen, noen måneder tidligere, hadde tatt alt av eiendeler, så klær var fortsatt noe de sårt trengte. Mor i huset, var villig til å kjøre buss seks mil tur-retur om hun kunne få to skjorter av jentene. Vi tre diskuterte litt sammen. Løsningen var en gave og vi ga hver en halv månedslønn til klær. Dessuten betalte vi godt for maten. Tårene i øyekroken sa alt om hva det betydde.

Vi sa selvsagt også ja til en liten rotur til ei øy, som var helt uinteressant. Men det var med på å gi dem enda litt mer penger og det var det viktigste.

Kvinnen var av bare én veldig mange mennesker som jeg møtte på min vei, som ga et veldig sterkt inntrykk. Se sak og bildeserie som jeg beskriver som Det ekte Cuba

barac-1-44
Vi tok en liten rotur og dermed fikk en til i landsbyen tjent seg noen kroner.
barac-1-46
En liten omvisning på en øy i elva av mamma i huset.

Jeg hadde aldri fått et innblikk i deres liv uten at jeg hadde truffet de to søstrene fra Sveits. Det er jeg utrolig takknemlig for. Både på grunn av språket og at jeg hadde trolig valgt noe annet enn en sykkeltur til Yumuri, for det var deres forslag.

Min erfaring er at selv om jeg drar alene, så er jeg aldri alene. Det er alltid noen som meg. Som også ønsker kontakt.

Livet er også herlig tilfeldig noen ganger. Og sosiale medier kan være sykt bra! En venn som ikke jeg hadde sett på ti år så på Facebook at jeg skulle Cuba, og sa vi måte møtes for han skulle dit omtrent samtidig. Han tok kontakt på nytt da han så jeg var i Trinidad, for utrolig nok var han der, noe som ikke var planlagt. Cuba er ikke akkurat en liten øy, så litt flaks skal man ha.

Over en middag traff jeg Mihajlo Delic igjen. Han spilte for Tromsø Storm og vi tilbrakte to dager sammen. Det hører med til historien at jeg var matforgiftet for andre gang og ikke i særlig form. I det vi skulle gå hjem, kom av alle ting en venn av Mihajlo inn på restauranten. En skuespiller fra Serbia og han hadde med seg ambassadøren for Serbia på Cuba. Jeg var to minutter unna senga kl 22. Noen flasker rom senere ruslet jeg i seng kl 04. Matforgiftningen eller ikke, det er viktig å leve i nuet.

IMG-0804
Mihajlo og meg.
IMG-0811
Vær så god, lek dere med kameraet bak bardisken var beskjeden fra bartenderen.
IMG-0813
Å, så jeg elsker å posere 😉

Selvsagt er det ikke alltid like greit å reise alene. Det er jo ingen garanti for at du treffer noen som du går overens med og som ønsker å tilbringe tid med deg. Så ja, jeg har hatt ensomme kvelder også. Men da er en god bok eller serie gull verdt.

Men for meg er det flere pluss enn minus ved å reise alene.

Noen «alene»-tips:

  • Gå utenfor komfortsonen. Ikke vær redd for å ta kontakt. Det er mange andre som reiser alene som også vil ha selskap.
  • Dra på organiserte turer. De varer ofte i flere timer og er en veldig enkel måte å møte folk på.
  • Gå på bar. Du er garantert å komme prat med noen.
  • Fem minutter kan være gull verdt sammen med en fremmed. De kan allerede ha opplevd ting som du ikke vet om og dermed får du verdifulle tips.
  • Ta kontakt med lokalbefolkningen. Spør om steder, puber, restaurant og så videre som de lokale går på. Få et innblikk i livet deres.
  • Om du absolutt vil ha selskap, så er det reisebyrå som arranger reiser for «single».
  • Bo på Bed & Breakfast og lignende steder.

Men viktigst av alt: HA ET ÅPENT SINN!

Noen bilder til fra sykkelturen:

barac-1-22

barac-1-50barac-1-49

barac-1-42
Yumuri
barac-1-35
Huset hvor vi spiste middag.
barac-1-34
Det var ikke vanskelig å se at de husene lå utsatt til ved en orkan.
barac-1-33
Yumuri
barac-1-32
Nærmer oss dagens mål.

barac-1-47

barac-1-21
Kan trygt slå fast at den bilen har stått der en stund.

barac-1-19

barac-1-25

Snapseed

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

Oppfylte en gammel drøm

Jeg har hatt en drøm i veldig mange år som kun lot seg oppfylle i sydlige breddegrader. Det finnes mange typer drømmer og denne var av typen som gjorde at jeg følte meg liten og tåpelig rett før den gikk i oppfyllelse.

Skulle jeg virkelig gjøre noe så idiotisk?

Likevel måtte jeg gjennomføre det. Det var jo en ypperlig anledning.

Som sagt, en reise til varmere strøk var en forutsetning. De andre faktorene var sol, en strand med palmetrær, en kokosnøtt og høy luftfuktighet.  Jeg måtte gjøre en endring, for jeg byttet ut stranden med regnskogen.

Vi var et turfølge på ni turister og en guide som besøkte Parque Nacional Alejandro de Humboldt, en time fra Baracoa, helt øst på Cuba. Baracoa ble forresten min favoritt på min 25 dagers lange reise på Cuba. Veldig idyllisk, lite turister og vanskelig tilgjengelig (siden det er langt å reise fra Havana, circa 21 timer med buss og det er flere dager mellom flyavgangene). Et herlig kinderegg.

Med 32 grader og høy luftfuktighet, så hadde jeg et ørlite håp om at de vilt fremmede (åtte av de ti) i følget kanskje ikke ville syns at jeg så ut som en komplett idiot.

Se og døm selv. De andre tok pausen i skyggen, mens jeg stilte meg opp foran dem. Og så lot jeg det renne fritt…

bil-1-2

Var det noen som sa håpløs turist…

Verst av alt, jeg gjorde det to ganger for å sikre meg at jeg hadde et godt nok bilde som foreviget drømmen min. I ettertid så visste det seg at det var første gangen hvor jeg fikk det beste bildet, men det skader ikke å ha det fra begge sidene av hodet 😉

bil-1
Traff i alle fall munnen her.

Så jeg var like godt tåpelig turist to ganger.

Eller rettere sagt tre ganger. For første gangen, som du ser under her, da kom det ingenting ut. Hullet var tydeligvis ikke noe hull…

bara-1-2
Ingenting kommer ut. Hullet var ikke hull likevel. Og turisten i bakgrunnen tenkte nok sitt om han der nordmannen.

Men i det minste så var det en som storkoste seg, nemlig Mr. Turist!

Skulle bare mangle, for jeg hadde jo oppfylt en liten drøm jeg har hatt i svært mange år. Da spilte det ingen rolle om innholdet i kokosnøtta var varmt. Godt var det uansett, også for kroppen hvor over halvparten av væsken havnet.

bil-1-3
Tydeligvis ikke alt som traff kjeften og gikk ned i magen.

Underveis på den 13 kilometer lange og vakre turen i jungelen gikk vi forbi fire små boder og på turens høyeste punkt hadde en ung cubaner sin «bod».

Turen hans på 6-7km en vei ga han åtte kroner. Mitt kjøp ble hans eneste salg… Og da skulle han i utgangspunkt bare ha fire kroner for kokosnøtten.

bara-1-3
Den unge gutten hadde skikkelig redskap for å gjøre klar kokosnøtten til meg. 

Et par kilometer fra toppunktet skulle vi krysse en elv like ved et fem meter høyt fossefall. Og selvsagt måtte jeg hoppe. Det sier seg selv at følelsen av å gjøre det i jungelen var helt spesielt og ikke minst forfriskende.

Jeg var selvsagt en gentleman og lot en kvinne hoppe først. Og da fikk jeg tilfeldigvis også et bevis på at det var dypt nok 😉

bara-1-24
Hun hoppet først.
bara-1-25
Deretter var det min tur 🙂

Både på starten og slutten av den lange turen måtte vi krysse elven flere ganger. En bonde, med okser og kjerre, gjorde at ingen ble våt på beina.

Bortsett fra meg. For selvsagt måtte jeg uti flere steder for å sikre meg bilder.

bara-1-34bara-1-32

Jeg hadde vært matforgiftet en gang allerede i løpet av den første uka – noe man bare må regne med på Cuba – men det hindret meg ikke å kjøpe nydelige risboller og juice fra denne damen.

Noe ingen andre gjorde. Flere var skeptiske, men det var det ingen grunn til.

Det smakte fantastisk!

bara-1-33

En perfekt dag i jungelen ble avsluttet med en liten svømmetur i Atlanteren ved Maguana Beach på veien tilbake til Baracoa 🙂

Mine sveitsiske venninner, Laura og Severa, ble sittende igjen på stranden, og de ble, som ellers i verden, «overfalt» av selgere. Og selvsagt solgte akkurat de samme varene som alle andre steder på øya. Eneste forskjellen var prisen. Dess lenger bort man kom fra Havana, dess lavere ble prisen.

barac-1-16barac-1-17

Noen bilder til fra turen:

bara-1-35
Gård i jungelen
bara-1-9
Sjokolade :):):)

bara-1-36bara-1-22

bara-1-18
Guiden vår imponerte med stor kunnskap.

bara-1-17

bara-1-19
Severa og Laura fra Sveits. Vi dro på tur tre dager på rad og for meg var det ypperlig siden de begge snakket spansk 🙂

bara-1-16

bara-1-14
Skygge!!!!!!!

bara-1-13bara-1-12bara-1-11bara-1-7bara-1-5

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

Det ekte Cuba

cuba-1-64

Tenk å føle seg ekstremt glad. Av å se et fremmed menneske. Gjennom ei linse.

Selv om jeg aldri hadde som mål før reisen å fotografere menneskene, så oppdaget jeg fort at Cuba for meg handlet om nettopp menneskene, og ikke fjell og strender.

Glede, sorg, smil, tragedie, latter og fortvilelse. Hele følelsesspekteret lever rett i trynet ditt om det så er på gata i Havana eller ute i fiskerlandsbyen ved Baracoa. Og samme hvor desperate de er i sin fattigdom, så er smilet alltid på lur. For de vil føle seg levende. De vil være sosiale. De er stolte.

Selv om man blir skeptisk til den ekstreme vennligheten, fordi en del vil prøve å få noe ut av deg, så har jeg aldri opplevd en slik oppriktighet som turist rundt det å være interessert i deg og sørge for at du har det veldig bra under ditt opphold.

Først som sist, bo aldri på hotell. Bo hos lokalbefolkningen. De vil ta seg av deg som du er et familiemedlem. De vil gjøre hva som helst for deg. Jeg aldri opplevd en gjestfrihet som er i nærheten.

Menneskene gjorde et inntrykk som aldri forsvinner. For første gang etter en reise forteller jeg om folket når noen spør meg om min ferie.

  • Om gutten som ba om tannkrem, fordi hans familie kun hadde penger til mat.
  • Om kvinnen som ba om et par skjorter fordi de ikke hadde råd til å kjøpe nye etter at den siste orkanen tok alt de eide.
  • Om han som gikk i de samme klærne i fire dager og solgte ting jeg ikke trengte, men som jeg likevel ga en halv månedslønn til (lokal månedslønn), som gjorde at to cubanske kvinner ved nabobordet holdt på å falle av stolene.
  • Om en akademiker som ble taxisjåfør for å gi familien bedre kår.
  • Om pengene, skoene og klærne jeg ga bort, fordi det var det eneste riktige.

Jeg har aldri blitt så preget av noe sted jeg har besøkt. Fidel Castro og den økonomiske politikken han førte har vært en katastrofe for det cubanske folket, selv om kun et fåtall vil kritisere deres tidligere leder offentlig. Det gjør vondt langt inne i hjerterota å se hvor vanskelig veldig mange har det i dag.

Bortsett fra de som lever av å turismen. Mange sitter stort sett på ræva hele dagen og håver inn penger. Den eldre damen jeg bodde i fem dager hos i Viñales fikk 110 CUC (880,-) hos meg. Ti av dem jobbet hun for, fem for en frokost og fem for en klesvask. De siste 100 var for overnattingen. Hun skiftet aldri på senga, ikke byttet håndklær og vasket ikke gulvet. For min del helt greit siden jeg var stort sett ute hele tiden, men det viser hvor lett det var for henne å tjene gode penger.

Hvor godt? Leger og andre som er høyest på rangstigene lønnsmessig, har 50CUC i månedslønn…

Skal jeg tilbake til Cuba, skal jeg leie bil. Dra på landsbygda. Møte menneskene. Det er menneskene som er Cuba for meg.

Det var mange som krysset min vei, og her er noen av dem:

cuba-1-69cuba-1-80cuba-1-27cuba-1-51cuba-1-50cuba-1-52cuba-1-54cuba-1-110cuba-1-7cuba-1-17cuba-1-68cuba-1-77cuba-1-6cuba-1-117cuba-1-59cuba-1-55cuba-1-9cuba-1-19cuba-1-29cuba-1-62cuba-1-57cuba-1-58cuba-1-71

cuba-1-8cuba-1-11cuba-1-12cuba-1-15cuba-1-16cuba-1-18cuba-1-22cuba-1-25cuba-1-30cuba-1-31cuba-1-33cuba-1-34cuba-1-36cuba-1-37cuba-1-38cuba-1-39cuba-1-41cuba-1-43cuba-1-44cuba-1-45cuba-1-47cuba-1-53cuba-1-56cuba-1-66cuba-1-67cuba-1-72cuba-1-74cuba-1-75cuba-1-76cuba-1-78cuba-1-79cuba-1-82cuba-1-83cuba-1-84cuba-1-85cuba-1-86cuba-1-87cuba-1-88cuba-1-90cuba-1-91cuba-1-93cuba-1-94cuba-1-95cuba-1-96cuba-1-98cuba-1-100cuba-1-101cuba-1-102cuba-1-103cuba-1-105cuba-1-107cuba-1-108cuba-1-109cuba-1-111cuba-1-112cuba-1-113cuba-1-115cuba-1-116cuba-1-118cuba-1-120cuba-1-121cuba-1-122cuba-1-124cuba-1-125

cuba-1-140cuba-1-81cuba-1-63

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

– Ta et bilde

Høflighet er kanskje det aller viktigste du tar med deg til et fremmed land. Og jeg gjør mitt beste i å være ytterst høflig. Det siste jeg ønsker å tråkke noen på tærne, for det er jeg som er gjest.

Av og til er det sykt enkelt å si ja. På gata i Havana to timer etter ankomst fra Miami, følte jeg at jeg ikke hadde noe valg heller.

Jeg hadde stoppet opp i et gatekryss på Paseo del Prado og så etter bildemotiver.

20 sekunder senere så jeg seks cubanske skjønnheter komme spradende nedover som de eide gata.

Men jeg fikk meg ikke til å løfte kamera.

Fortsatt ute i krysset, en meter fra fortauet, stoppet den ene resten av rypeflokken.

⁃ Ta et bilde, sa hun med et smil som kunne smelte arktisk.

Høflig som jeg er, løftet jeg kamera og knipset tre bilder.

cuba-1-35

Et lite sekund senere passerte de meg.

⁃ Vær så god, sa ei og smilte lurt.

– Nyt bildet, sa ei og lo.

Så forsvant de seiersvant nedover gaten med et flørtende smil.

Min første dag på Cuba og jeg var allerede blitt litt forelsket i øya 😉

Voldtatt på dansegulvet

De neste dagene følte jeg meg litt høy på meg selv. Flere vakre kvinner, ung som gammel, flørtet, ville ta meg med for å danse salsa og ta en mojito. Noen var svært så direkte og ville rett i bingen…

Etter en uke var jeg lysten på fengende rytmer og levende musikk, og gikk på Casa de Trova i Santiago de Cuba.

Hva i all verden som skjedde? Damene hang på som en klegg. Den første timen hadde fem vakre kvinner kommet bort. Men gleden ble fort borte. Alle som en var de prostituerte. Det var sikkert svært enkelt for dem å se at turisten Sætre var alene på tur. Løvinnene tenkte nok at jeg var et lett bytte i deres jaktområde.

Men den ene etter den andre måtte gå uten å få satt tennene i meg.

Et par timer og fire duggfriske senere takket jeg ja til en dans. Hun virket som en skikkelig jente. Den sexy kvinnen kunne virkelig bevege seg. For en kontroll på hoftene. Aldri sett eller opplevd maken.

Det var bare et lite problem.

I fire minutter følte jeg meg regelrett voldtatt på dansegulvet i full offentlighet.

Jeg hadde selvsagt danset med en prositiuert. Det ble min siste salsa på Cuba…

Sexturisme

La meg skru klokken tilbake til den første kvelden i Havana. Jeg hadde truffet på to nordmenn og vi dro til Casa de Musica i Miramar. Jeg hadde knapt fått åpnet døren på taxien før ei i tidlig 20-årene med utringing herfra til evigheten tok meg i armen og lurte på om jeg ville ha selskap.

Mot betaling. Noe hun ikke sa et ord om, men det sa seg selv…

Sexturismen ble etter hvert et vanlig – og ikke minst – et trist syn. Både vestlige menn og kvinner leide seg unge leketøy av det andre kjønn. Jeg ble regelrett kvalm da jeg på en finere restaurant i Baracoa så to kvinner på nesten 60 kysse iherdig på to 25-30-åringer ved middagsbordet. Begge guttene tydelig neddopet…

Ville de oppført seg på samme vis i hjembyen? Svaret gir vel seg selv…

– Vær så god

Dagen etter min første og siste salsaopptreden tok jeg en spasertur i Santiago de Cuba.

Jeg måtte bare spørre om å få ta dette bildet. Påfyll av øl på en person private og store flaske i det offentlige.

cuba-1-129

Som nesten alltid på Cuba når man spør pent, så får man ja.

Da kom plutselig følgende fra min høyre side.

⁃ Ta et bilde av oss også.

Jeg ble litt forlegen, men fikk knipset et bilde.

De ba om å få se bildet og nok en gang kom det etterpå:

– Vær så god.

cuba-1-130

Barbilde

Mange ganger de neste ukene fikk jeg spørsmål om å ta bilde. Og overalt ble jeg møtt med smil, latter og en utrolig gjestfrihet. Cubanerne er uten tvil et vennlig folkeslag.

Disse ungene ga seg ikke før de hadde hentet hele nabolaget. Og de elsket å se seg selv etterpå. Kamera hadde nok ingen av dem siden jeg var i en av byens fattigste strøk.

cuba-1-132

Hun under stoppet meg da jeg vandret gatelangs på måfå. Hun prøvde å flørte, men spansken min er jo veldig begrenset.

Men bilde ble det.

cuba-1-131

Kanskje det merkeligste var disse to, for han ene rope etter meg i nesten fem minutter mens jeg prøvde å ta et annet bilde ute på gata. Han fikk meg omsider inn på en bar, kl. 10, to timer før det åpnet.

De mente at et bilde av cubanere som drikker ville være midt i blinken for en turist.

cuba-1-13

Pilot for TV

Mens jeg vandret langs Malecon i hovedstaden så jeg en kvinne i hvit. Jeg ble nysgjerrig.

– Det er bare å ta bilder om du vil. Og så hadde det vært hyggelig om du kan sende dem til oss etterpå, sa den amerikanske kvinnen Shemille Blake.

Det visste seg at hun og en kameramann innspilte en pilot for et reiseprogram de håpte å få solgt inn til en TV-kanal.

cuba-1-126cuba-1-128

Turistbule

Det sies at forfatteren Ernest Hemingway hadde to favorittbarer i Havana, og den ene var La Bodegutia del Medio. Turiststrømmen inn og ut var intens, men bilde måtte jeg ta.

Når du går rundt med fotoutstyr er det mange som ber om at du tar et bilde av dem. Det virker å være nok til at dem tror du kan ta bilder. Men som regel har de noen de reiser sammen med som tar bilde.

Av og til klarer jeg ikke å la være, jeg må «stjele» motivet.

Noe man ikke angrer på, for det endte opp med å bli det beste bildet.

cuba-1-135