Høflighet er kanskje det aller viktigste du tar med deg til et fremmed land. Og jeg gjør mitt beste i å være ytterst høflig. Det siste jeg ønsker å tråkke noen på tærne, for det er jeg som er gjest.

Av og til er det sykt enkelt å si ja. På gata i Havana to timer etter ankomst fra Miami, følte jeg at jeg ikke hadde noe valg heller.

Jeg hadde stoppet opp i et gatekryss på Paseo del Prado og så etter bildemotiver.

20 sekunder senere så jeg seks cubanske skjønnheter komme spradende nedover som de eide gata.

Men jeg fikk meg ikke til å løfte kamera.

Fortsatt ute i krysset, en meter fra fortauet, stoppet den ene resten av rypeflokken.

⁃ Ta et bilde, sa hun med et smil som kunne smelte arktisk.

Høflig som jeg er, løftet jeg kamera og knipset tre bilder.

Et lite sekund senere passerte de meg.

⁃ Vær så god, sa ei og smilte lurt.

– Nyt bildet, sa ei og lo.

Så forsvant de seiersvant nedover gaten med et flørtende smil.

Min første dag på Cuba og jeg var allerede blitt litt forelsket i øya 😉

Voldtatt på dansegulvet

De neste dagene følte jeg meg litt høy på meg selv. Flere vakre kvinner, ung som gammel, flørtet, ville ta meg med for å danse salsa og ta en mojito. Noen var svært så direkte og ville rett i bingen…

Etter en uke var jeg lysten på fengende rytmer og levende musikk, og gikk på Casa de Trova i Santiago de Cuba.

Hva i all verden som skjedde? Damene hang på som en klegg. Den første timen hadde fem vakre kvinner kommet bort. Men gleden ble fort borte. Alle som en var de prostituerte. Det var sikkert svært enkelt for dem å se at turisten Sætre var alene på tur. Løvinnene tenkte nok at jeg var et lett bytte i deres jaktområde.

Men den ene etter den andre måtte gå uten å få satt tennene i meg.

Et par timer og fire duggfriske senere takket jeg ja til en dans. Hun virket som en skikkelig jente. Den sexy kvinnen kunne virkelig bevege seg. For en kontroll på hoftene. Aldri sett eller opplevd maken.

Det var bare et lite problem.

I fire minutter følte jeg meg regelrett voldtatt på dansegulvet i full offentlighet.

Jeg hadde selvsagt danset med en prositiuert. Det ble min siste salsa på Cuba…

Sexturisme

La meg skru klokken tilbake til den første kvelden i Havana. Jeg hadde truffet på to nordmenn og vi dro til Casa de Musica i Miramar. Jeg hadde knapt fått åpnet døren på taxien før ei i tidlig 20-årene med utringing herfra til evigheten tok meg i armen og lurte på om jeg ville ha selskap.

Mot betaling. Noe hun ikke sa et ord om, men det sa seg selv…

Sexturismen ble etter hvert et vanlig – og ikke minst – et trist syn. Både vestlige menn og kvinner leide seg unge leketøy av det andre kjønn. Jeg ble regelrett kvalm da jeg på en finere restaurant i Baracoa så to kvinner på nesten 60 kysse iherdig på to 25-30-åringer ved middagsbordet. Begge guttene tydelig neddopet…

Ville de oppført seg på samme vis i hjembyen? Svaret gir vel seg selv…

– Vær så god

Dagen etter min første og siste salsaopptreden tok jeg en spasertur i Santiago de Cuba.

Jeg måtte bare spørre om å få ta dette bildet. Påfyll av øl på en person private og store flaske i det offentlige.

Som nesten alltid på Cuba når man spør pent, så får man ja.

Da kom plutselig følgende fra min høyre side.

⁃ Ta et bilde av oss også.

Jeg ble litt forlegen, men fikk knipset et bilde.

De ba om å få se bildet og nok en gang kom det etterpå:

– Vær så god.

Barbilde

Mange ganger de neste ukene fikk jeg spørsmål om å ta bilde. Og overalt ble jeg møtt med smil, latter og en utrolig gjestfrihet. Cubanerne er uten tvil et vennlig folkeslag.

Disse ungene ga seg ikke før de hadde hentet hele nabolaget. Og de elsket å se seg selv etterpå. Kamera hadde nok ingen av dem siden jeg var i en av byens fattigste strøk.

Hun under stoppet meg da jeg vandret gatelangs på måfå. Hun prøvde å flørte, men spansken min er jo veldig begrenset.

Men bilde ble det.

Kanskje det merkeligste var disse to, for han ene rope etter meg i nesten fem minutter mens jeg prøvde å ta et annet bilde ute på gata. Han fikk meg omsider inn på en bar, kl. 10, to timer før det åpnet.

De mente at et bilde av cubanere som drikker ville være midt i blinken for en turist.

Pilot for TV

Mens jeg vandret langs Malecon i hovedstaden så jeg en kvinne i hvit. Jeg ble nysgjerrig.

– Det er bare å ta bilder om du vil. Og så hadde det vært hyggelig om du kan sende dem til oss etterpå, sa den amerikanske kvinnen Shemille Blake.

Det visste seg at hun og en kameramann innspilte en pilot for et reiseprogram de håpte å få solgt inn til en TV-kanal.

Turistbule

Det sies at forfatteren Ernest Hemingway hadde to favorittbarer i Havana, og den ene var La Bodegutia del Medio. Turiststrømmen inn og ut var intens, men bilde måtte jeg ta.

Når du går rundt med fotoutstyr er det mange som ber om at du tar et bilde av dem. Det virker å være nok til at dem tror du kan ta bilder. Men som regel har de noen de reiser sammen med som tar bilde.

Av og til klarer jeg ikke å la være, jeg må «stjele» motivet.

Noe man ikke angrer på, for det endte opp med å bli det beste bildet.