Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Satte høydeskrekken på prøve

paaske19-19
Hjertet banket heftig da jeg satt på kanten av Johan Skytt.

Sunnmøre sitt svar på Trolltunga har vært et mål i mange år. Nå var det tid for å teste høydeskrekken.

Først som sist, dette er et tilfelle av at det ikke er størrelsen det kommer an på. Trolltunga har litt andre dimensjoner enn det Johan Skytt på Alnes på Godøy har. Men for en som kjente redselen allerede nede i fjæresteinene da han så opp på steinen som sto rett ut i luften 500 meter lenger oppe i fjellsiden, så var det helt greit at Johan Skytt er en smågutt mot tunga til trollet.

For jeg har fått panikk før. På Skamtind i Tromsø frøs alt av sunn fornuft og jeg turte ikke bevege meg av flekken. Uten hjelp, hadde jeg ikke kommet meg ned…

Turen opp gikk i behagelig tempo med Alnes og Atlanterhavet som bakteppe.

paaske19-15
Alnes, Godøy
paaske19-16

Vel fremme med Johan Skytt (497moh), føk pulsen i været. Steinen som gikk fem meter ut i løse lufta, var smal og selvsagt var det smaleste punktet i det man gikk ut på steinen. Jeg ble kvalm og det knøt seg i magen. Vil jeg meg selv så vondt?

Men alt for et bilde.

Det var bare å sette opp kameraet på stativet. Og allerede andre gang satte jeg meg ned ytterst på kanten. Med min høydeskrekk så skulle ikke det være mulig. Det var jo minst 300 meter rett ned til fjellrøysa. Men jeg satt meg ned på ræva. Noe jeg var sikker på at jeg aldri komme til å tørre å gjøre. Jeg må innrømme jeg var litt stolt over meg selv da. Men det tok ikke mange sekundene før jeg var oppe på beina igjen.

Fire ganger gikk jeg ut. Før jeg sa meg fornøyd.

paaske19-20
paaske19-21

Deretter avsluttet jeg dagen ved stranda på Alnes. Solen prøvde å komme frem blant skyene, men selv om den ikke lykkes helt ble det en strålende avslutning på en magisk kveld.

orn-4
Solnedgang ved Alnes, Godøy.
paaske19-26
paaske19-28
paaske19-32
Alnes, Godøy
paaske19-34
paaske19-35
paaske19-36
Alnes, Godøy
paaske19-37

Ålesund

Et par dager før tok meg en liten avstikker til byen og gikk de berømte trappetrinnene opp til Fjellstua på Aksla. Både før og etter ble det noen bilder av Molja Fyr. Nå ble ikke bildene helt slik jeg hadde tenkt oppe fra trappa, men selvsagt var det flere som var i samme ærend der oppe, så da fikk man bare nøye seg med den plassen som var ledig.

paaske19-5
Solnedgang, Ålesund
paaske19-4
orn
orn-2
paaske19-14
Molja Fyr, Ålesund.
paaske19-kopi

Lidaveten

Den siste turen i påskeferien hjemme på Sunnmøre gikk til en flott topp, som jeg utrolig nok aldri hadde vært oppe på før. Lidaveten (592 moh) ligger midt i smørøyet ytterst på Berkneshalvøya. Hele fem fjorder kan ses fra toppen og uansett hvilken retning du retter blikket, så er utsikten helt rå.

En helt perfekt avslutning på en herlig uke hjemme på Sunnmøre.

orn-5
Ørsta sett fra stien opp til Lidaveten.
orn-11
orn-7
orn-8
orn-6
orn-12
Kategorier
Nord-Amerika USA

Den gyldne timen i New York

golden-61

Følelsen av å spasere over Brooklyn Bridge klokken 06 1. januar er ganske bisarr. Kun meg og en håndfull japanske turister. Ellers var det ikke en levende skjel å se.

I fjerne hører man siste rest av nyttårsfester både på Manhattan og i Brooklyn. Fest var også min plan, men dessverre kom jeg kraftig forsinket til New York kvelden før og fikk plantet min bakdel på senga på hotellet like før midnatt. Så det som skulle bli tidenes feiring, ble i stedet den tristeste noensinne.

Jeg la meg like godt noen minutter over midnatt.

Klokken 04:40 ringte klokka. Der og da hadde jeg mest lyst å knuse den i veggen. Jeg mannet meg opp, plasserte beina på det iskalde gulvet og tok en kjapp dusj. En halv time senere satt jeg på undergrunnen. En vogn helt alene. I New York! Men så var det ikke akkurat der folk i New York ville være de første timene i det nye året. En stakkars turist som fortsatt syns synd på seg selv passerte stasjon etter stasjon på vei ned Manhattan.

Solen skulle stå opp kl 07.09. Men jeg gikk over Brooklyn Bridge allerede klokken 06. Jeg vil oppleve det umulige, å ha broen for meg selv, i et storbyområdet med over 22 millioner mennesker og  som hadde 63 millioner turister i 2017.

golden-24
Solen står opp over Brooklyn mens jeg spaserer over Brooklyn Bridge.

Smilet var tilbake. Men etter ti minutter kom de. De som man aldri blir kvitt. Japanske turister. Det var uansett en herlig følelse av å være i en av verdens største byer og knapt se folk i morgentimene, selv om turistene ble flere og flere den neste timen.

Den gyldne timen er en av min største kjærligheter i livet. Det er tiden like etter soloppgang og før solnedgang. Lengden på den timen varierer stort ut fra man er på jorden. Det finnes knapt et bedre sted å oppleve det enn New York, problemet er at man bare må velge kun et sted i den magiske byen å oppleve der og da.

golden-43
Manhattan Bridge fra Washington st.

Nesten fire uker senere var jeg tilbake i New York på veien hjem. Og solen bestemte hvor jeg dro. Jeg vil ha skyline til nedre Manhattan i bildet.

Så det ble tur med undergrunnen over til Jersey City og før jeg løp ned til Hudson River. For jeg var litt sent ute.

Det ble en magisk kveld. For en gang skyld lot jeg bilder være bilder, så det ble ikke tatt mer enn om lag 50 av dem. Et sjeldent øyeblikk, for det er dessverre altfor lett å bli fanget av å ta bilde etter bilde og glemme å la hjernens minnebank ta over.

golden-15
Manhattan skyline

Det er ikke tvil om at timen rundt både soloppgang og -nedgang er de beste timene på døgnet. En ufattelig vakker kjærlighet som aldri slukkes.

Her er en god del flere bilder:

golden-36
golden-17
golden-32
golden-50
golden-31
golden-60
golden
golden-57
golden-53
golden-47
golden-8
golden-9
golden-28
golden-29
golden-30
golden-27
golden-39
golden-37
golden-21
golden-6
golden-55
golden-54
golden-51
golden-34
golden-20
golden-2
golden-3
golden-7
golden-19
golden-18
golden-13
golden-12
golden-46
golden-44
golden-41
golden-38
golden-25
golden-23
golden-35
golden-52
golden-56
golden-59
golden-24
golden-22
golden-42
golden-4
Kategorier
Nord-Amerika USA

Rett blikket oppover

ny-1-2
Zaha Hadid’s 520 W. 28th

Central Park, Brooklyn Bridge, Fifth Avenue, Times Square og Frihetsgudinnen. Steder som står på alles liste når reisemålet er New York.

Jeg lå i senga dagen før hjemreise. Det var vinter. Bikkjekaldt. Men jeg måtte ut. Jeg var tross alt i New York. Men hvor skulle jeg gå?

Da tenkte jeg på det mest naturlige av alt i denne fantastiske byen. Bygningene. Som bygges i høyden. For de aller fleste tenker New York når de hører ordet skyskraper. Høye bygninger og arkitektur kan være veldig fascinerende. Spesielt i en by som New York.

Derfor la jeg ut på en spasertur på Manhattan hvor jeg la av tre timer til å rette blikket oppover.

The High Line, som en ultrasmall park med en lengde på 2,33 kilometer, er et ypperlig utgangspunkt. Parken går langs en gammel jernbanelinje noen meter over gatenivå. Men i og med det var vinter, så var det ikke mye grønt å se.

ny-1-3

Jeg kom meg ikke ned til Financial District, som burde vært obligatorisk på en slik tur. Neste besøk så får jeg prioritere det. Slik er det når man er sta og skal kun bruke beina. For jeg kunne lett ha nådd det ved å ta undergrunnen.

I stedet hoppet jeg på undergrunnen til Jersey City for å rekke å ta bilder av nedre Manhattan da solen gikk ned. De bildene kommer i en egen blogg.

Her er noe av de jeg så på min spasertur:

ny-1-39
Bygningen VIA 57 West.
ny-1-44
US Army Recruiting, Times Square
ny-1-7
Mer typisk New York enn dette blir det knapt.
ny-1-32
Trump Tower
ny-1-28
Trump Tower
ny-1-17
En «liten» lego foran ikoniske Flatiron Building.
ny-1-18
Flatiron building.
ny-1-5
Zaha Hadid’s 520 W. 28th
ny-1-6
Zaha Hadid’s 520 W. 28th
ny-1-14
The IAC Building.
ny-1-15
ny-1-38
VIA 57 West
ny-1-37
VIA 57 West
ny-1-36
ny-1-35
ny-1-21
Empire State Building
ny-1-23
ny-1-26
Kategorier
Nordland Norge

Jakten på The Seven Summits

The Seven Summits er en fjern drøm for de aller fleste av oss. Enkelt og greit fordi det er en omtrent umulig oppgave og at det ville koste svært mye penger å oppnå drømmen.

For de som ikke vet, er The Seven Summits de høyeste toppene på hver av de syv kontinentene. De finnes to versjoner, men den første som klarte denne fantastiske bedriften var Richard Bass i 1985 (australske, ikke indonesiske toppen, se under).

De syv fjellene er: Mt Everest (8848 moh), Elbrus (5642 moh), Denali (6194 moh), Kilimanjaro (5895 moh), Vinson (4892 moh), Aconcagua (6961 moh) og Carstensz Pyramid (4884 moh, Indonesia)/(Kosciuszko (2228 moh, Australia). Den indonesiske er med fordi den ligger på den australske kontinentet.

14 nordmenn har fullført syv topper, fem av dem tok siste toppen i år. Verdensrekorden er på 187 døgn, gjort av kanadiske Daniel Griffith i 2006 (Carstensz Pyramid).

ny-1-10
Folk på vei opp til Ryten, Kvalvika i bakgrunnen.

Det er fredag morgen og jeg skal kjøre til Rago Nasjonalpark seks timer senere. Men værmeldingen har snudd. Det blir meldt regn.

Men jeg skal på tur. Sjekker Kvalvika i Lofoten, et sted jeg har lyst å dratt til lenge. Og så kommer en idé.

Hva med å ha min egen The Seven Summits? I Lofoten. Syv topper på syv forskjellige steder.

En time senere er ruten på plass. Men med kun 16 timer til rådighet, siden vi var langt ut i august, og 100 km mellom første og siste topp, så da kunne det holde hardt.

Lørdag morgen klokken 06 våknet jeg i Ramberg etter tre timer søvn. Det regnet. Værmeldingen hadde lovet meg at det skulle gi seg klokken 04. Det ga seg klokken 09. Og et kvarter etter startet jeg jakten på The Seven Summits.

Var det mulig? Tre verdifulle timer hadde gått tapt. Og solen gikk ned kl. 22.

Svaret får du helt til slutt i bloggen. Først vil jeg beskrive hver topp med noen ord og bilder.

Først som sist, jeg var i veldig dårlig form da stuntet ble satt i live, så høyden på toppene er ikke akkurat mye å skryte av. Men bratt var det uansett noen steder når jeg måtte starte på havnivå på alle sammen.

Tidene som jeg legger inn inkluderer også fotostopp.

Nuppen, Ramberg:

Den er på kun 240 moh. Men det er bratt og det var svært glatt på grunn av alt regnet. Men likevel tok det bare 21 minutter til topps.

Og nok en gang, så fikk jeg bevis for at man ikke trenger å gå høyt opp for å få en fantastisk utsikt.

Tidsbruk: Opp – 21 minutter. På toppen – 23 minutter. Ned – 15 minutter.

ny-1-2
Stranden ved Ramberg.

ny-1-3

topp1-2
Speider ut mot storhavet fra Nuppen ved Ramberg.

topp1-3
Stien var sykt glatt siden det hadde regnet.

topp1-5
Foten min ser du midt på nede i bildet, det var bratt ned her kan man trygt si…

topp1-7
Tidligere på sommeren var disse fulle av fiskehoder som ble tørket.

topp1-8

topp1-10
Foto av bilen min som tok meg fra sted til sted ved stranden i Ramberg.

Ryten, Fredvang:

Dette var den lengste turen siden jeg bestemte meg for å gå til Kvalvika først. Det betydde noen ekstra høydemeter, men det var så absolutt verdt det. Selve toppen er 543 moh.

Dette er en fantastisk tur. Selv om været ødela muligheten for de gode bildene, så glemmer man fort det i slik natur. Gikk en annen vei ned for å kunne fotografere mot stranden i Fredvang og mot Ramberg. Da gikk jeg opp til Fredvangshytta Strandbo på Storberget (270 moh).

Tidsbruk: Opp – 1 time 44 minutter. På toppen – 15 minutter. Ned – 48 minutter.

ny-1-5
Ryten er midt i bildet, noen meter til og man kan se Kvalvika før første gang.

ny-1-6
På vei ned mot Kvalvika.

ny-1-7

ny-1-8
Trenger en dytt!

ny-1-9
Kvalvika i Lofoten.

ny-1-11ny-1-12ny-1-13

ny-1-14
Ryten! Ser verre ut enn det er 🙂

ny-1-15

ny-1-16
Utsikt mot Ramberg.

ny-1-17
Fredvang

Offersøykammen, Leknes:

En time etter jeg var nede fra Ryten startet jeg på Offersøykammen (436 moh). Da var klokken allerede blitt halv tre på ettermiddagen, og jeg begynte å frykte at det ble umulig å nå syv topper denne dagen.

Mye skog og til tider forholdsvis bratt. En tur hvor man ikke ser toppen før de aller siste meterne. Etter å ha gått i nesten en halv time møtte jeg noen på vei ned.

– Toppen er rett der oppe.

Da ble jeg overrasket. Trodde turen skulle ta en time. Men det var riktig.

Og for en utsikt. Helt vanvittig vakkert. Dette er en toppen man bare må gå på under et besøk i Lofoten. Reinebringen har en råere utsikt, men Offersøykammen er ikke langt bak. Og så lett tilgjengelig som den er, så bør denne toppen inn på alles liste over ting å gjøre i Lofoten.

Tidsbruk: Opp – 38 minutter. På toppen – 17 minutter. Ned – 33 minutter.

ny-1-19
Offersøykammen. Utsikt nordover mot blant annet Hauklandstranda og Mannen.

ny-1-20

ny-1-18
Utsikt mot Gravdal som ligger til høyre.

Nonstinden, Ballstad:

Sliten i hodet og sliten i beina. Det ble en tung start på denne turen opp til 459 moh. Jeg møtte tidlig denne gjengen, og det var sykt fristende å gjøre akkurat det samme.

ny-1-23
Skulle gjerne bare lagt meg ned og gitt opp prosjektet.

Men jeg hadde lagt ut bilder på Snapchat fra hver topp, så det dreiv meg videre oppover denne bratte fjellsiden.

I motsetning til forrige fjell så flatet det ut halvveis på turen og jeg kunne se toppen hele resten av veien. Og det var heller ikke bratt.

Plutselig kom krampa i lårene. Det var umulig å strekke dem ut før smerten kom. Jeg gikk 20-30 meter før jeg satte meg ned. Så gikk jeg nye 20-30 meter og satte meg ned. Det gjorde veldig vondt. Jeg ble veldig fristet å kaste inn årene, men beit tennene sammen.

Syv-åtte ganger måtte jeg ned på ræva. Skulle krampen ta innersvingen på målet mitt…

Men jeg kom meg i det minste til topps på topp fire, litt over klokken 17. Fem timer før solen gikk ned.

Tidsbruk: Opp – 53 minutter. På toppen – 19 minutter. Ned – 31 minutter.

ny-1-21

ny-1-22
Ballstad, Lofoten

ny-1-25ny-1-26ny-1-27ny-1-28

Mannfallet, Stamsund:

Før jeg forlot Ballstad var det tid for å handle. Jeg måtte få i meg næring. Men et skikkelig måltid droppet jeg.

Det eneste jeg spise av normal mat var pizza i Svolvær da jeg var ferdig for dagen.

Neste mål var Mannfallet på 308 moh. Jeg hadde hørt det var luftig og fryktet høydeskrekken skulle ta meg før jeg nådde toppen. Jeg møtte et par på vei ned og den ene hadde snudd før toppen.

Men jeg følte meg aldri uttrygg selv om et par steder var veldig luftig og hadde jeg trådd feil kunne jeg ramlet langt nedover fjellsiden.

Et sted med veldig flott utsikt over Vestfjorden og Lofotodden.

Tidsbruk: Opp – 31 minutter. På toppen – 14 minutter. Ned – 22 minutter.

ny-1-29
Det så lett ut, men det var tross alt topp fem.

ny-1-30
Hurtigruta på vei til kai i Stamsund.

ny-1-31

ny-1-32
Stamsund

ny-1-33ny-1-35

ny-1-36
Mål nummer seks, Festvågtinden.

ny-1-38

ny-1-37

Nipen, Henningsvær:

Her var Festvågtinden på 541moh målet. Men det var umulig med tanke på at jeg ville gå ned i mørket. 100 meter etter jeg startet kl 21 på kvelden stoppet jeg opp.

Men så lot jeg blikk gå mot høyre. Jeg kunne jo gå dit opp. Nipen ble topp nummer seks. 211 moh.

Jeg kom ned 21:38 og satte meg ned på en bergknaus ved havet 12 timer og 23 minutter etter at jeg startet på prosjektet (Jeg brukte 3 timer 28 minutter på kjøring og gjøre meg klar for hver topp).

Helt tom. Umulig å få frem et smil.

For det ble dagens siste topp. Med andre ord, drømmen om The Seven Summits røk.

Det ble et bittert nederlag. For uten regn de tre første timene hadde jeg kommet opp på Festvågtiden og topp syv.

Tidsbruk: Opp – 30 minutter. På toppen – 12 minutter. Ned – 19 minutter.

ny-1-39
Kveldens siste solstråler, Henningsvær til venstre.

ny-1-40
Solen har gått ned over Henningsvær.

ny-1-41
Mitt mål for topp seks, Festvågtinden. Kanskje en annen gang.

ny-1-42

ny-1-43
Satt meg ned på berget og beundret det vakre fargene og innså at drømmen om The Seven Summits var ødelagt.

Neste morgen våknet jeg opp kl 07.00. Så opp mot Tjeldbergtinden og vurderte å ta topp syv likevel. Men nei det var uaktuelt.

Jeg kjørte noen hundre meter og så opp mot Svolværgeita. Stoppet. Gikk ut av bilen. Ny topp syv?  Det hadde jo blitt innenfor et døgn. Jeg kunne jo endre på reglene.

Nei, jeg orket ikke. Dro bare videre. Jeg ville hjem. Nederlaget var et faktum.

Men kanskje neste gang…

Og da mens vi har midnattsol, 24 timer til rådighet og enda tøffere fjellturer.

Kategorier
Norge Troms

Må bare elske tåka

taake-1-27Lav tåke. Sovnet på sofaen. En elendig kombinasjon, spesielt siden jeg plutselig hadde kastet bort en time.

Jeg ble vekket av telefonen. Fant så ut at jeg trengte frisk luft. Få klarnet hodet og tankene, og det gjør jeg best ute i Guds frie natur. Vær fikk bare være vær. Det fikk bare bli som det ble. Ute er tross alt bedre enn inne.

Det tar 50 minutter å kjøre til Tromvik og jeg så vestover. Tåken lå høyere enn hva jeg likte. Planen var å ta seg opp til 525 meter over havet. For første gang skulle jeg på Brosmetinden. En veldig tilgjengelig topp mellom Tromvik og Rekvik, spesielt siden man er 250 moh i det man parkerer bilen.

Turen er med andre ord det man kan kalle en lett spasertur.

Jeg hadde en liten backup-plan. Sørtinden på 724 moh. Bare et lite problem. Den jævla timen jeg sov bort på sofaen. Jeg parkerte bilen litt over kl. 20 og solen skulle gå ned i horisonten ca kl. 22.

taake-1-19

Jeg gikk inn i tåkehavet. Noe jeg faktisk liker. Det er en kul følelse å ikke vite hva som dukker opp i det man kommer over tåken.

Brosmetinden er kjent for å ha en av de vakreste solnedgangene på Kvaløya. Foreløpig så det ikke lyst ut.

Dessverre var det bare tåke. Jeg måtte høyere opp. Jeg tenkte på Stortinden og vurderte om jeg skulle sette opp tempoet og gå for den. Jeg satte heller pengene på at det lettet litt.

En liten del av fjellet ble plutselig tåkefri omtrent halvveis.

taake-1

taake-1-3

En halv time senere og etter tre-fire minutter på toppen bestemte tåka seg for å slutte å plage meg på Brosmetinden og ga en klar utsikt fra toppen.

Og belønningen var en magisk time. Stort sett alene, bortsett fra et tysk par som kom og koste seg med et par øl.

Takk og lov for tåken. Det var det som gjorde det hele så magisk.

taake-1-9

 

taake-1-7Og så hjelper den utrolig godt på høydeskrekken. Man ser jo ikke at det er 500 meter rett ned i havet når man løper att og frem for å få tatt bilder med utløser…

På veien ned passerte jeg et telt på den laveste toppen av de to på Brosmetinden. Tyskerne skulle sove en meter fra kanten. En meter fra den visse død. Det vrengte seg inne i magen min da jeg så det.

taake-1-17I går ble det nesten reprise på turen fra i fjor høst. Sovnet på sofaen. Ble vekket av telefonen. Og jeg måtte bare komme meg ut.

Det eneste som manglet var tåka. Og sola.

Selv om jeg visste værmeldingen tilsa at jeg ikke fikk noen solnedgang, kjørte jeg likevel 55 kilometer en vei kl ni på kvelden før jeg gikk opp på Brosmetinden.

Jeg fikk kun ett motiv, men fikk testet nytt utstyr.

Selv uten sola var jeg like blid da jeg kom hjem halv to på natten etter en kjøretur på 11 mil. Jeg hadde jo fått vært utendørs og det var jo hele tre plussgrader 😉

Dette ble resultatet:

IMG-2773

Noen flere bilder fra den første turen ut dit:

taake-1-2taake-1-6taake-1-4taake-1-14taake-1-25taake-1-24taake-1-22taake-1-21taake-1-18taake-1-15taake-1-5

taake-1-13taake-1-12

Kategorier
Norge Troms

Din forbanna jævel!

Det hodet ble værguden. Først prøvde jeg bare å stirre det ned, og da det ikke fungerte, tenke jeg slippe løs alt helvete på jord. For et øyeblikk fikk jeg lyst å bli djevelen selv.

Jeg temmet sinnet og roet meg ned. Det var jo ingen vits å klage til noen. Været ville jo ikke bli noe bedre, men av og til kan det være greit å slippe ut litt aggresjon. Og jeg var alene.

CD12E8E0-E25C-4FEA-924A-83AAAC78E119
Skulpturlandskap Hodet har skiftet navn til Hoder.

Så hva var problemet?

I ti dager så værmeldingen perfekt ut. Og selv om himmelen ikke så altfor lovende ut noen timer før datoen bikket over til 17. mai, så hadde jeg tro på at Yr hadde rett.

For været endrer seg raskt i Lofoten. På både godt og vondt.

Målet var Reinebringen. Solnedgang like før midnatt og soloppgang fire timer senere. En perfekt start på nasjonaldagen. For det finnes jo knapt noe mer norsk enn en tur på fjellet.

Halvannen time før sola forsvant i havet var jeg på toppen. Og kunne skue ut over noe av det vakreste Norge kan by på utsiktsmessig.

Vel, det gikk til helvete. Yr var tydeligvis ikke til å stole på. 541 km i bil og en strabasiøs tur opp et fjell man blir anbefalt å ikke gå på av lokale guider og kommunen føltes helt bortkastet.

Slik ble bildet, ikke mye blå himmel å se…

sol-1-19
Reinebringen troner over Reine.

Jeg ble bare til solen forsvant. Det var helt uaktuelt å stole på den forbanna værmeldingen.

Neste morgen forsov jeg meg og jeg gikk glipp av en nydelig morgen fra Reinebringen. Jeg gjorde et forsøk på å komme meg til topps, prøvde å slå farten på skyene fra sør, men halvveis oppe i fjellveggen ga jeg opp. Været-Nils 2-0.

Det eneste jeg fikk var dette bildet av litt blå himmel før jeg prøvde meg på toppen.

sol-1-25
Reine

I det minste fikk jeg en god start tidligere på dagen i Svolvær selv om jeg strengt tatt var oppe en halv time for sent, for det skyene dekket solen ett minutter etter jeg kom opp.

Men litt tålmodighet ga likevel brukbare forhold bak Svolværgeita, for solen tittet frem et par ganger.

sol-1-23
Svolværgeita

Resten av dagen i dag var det mye grått og mye regn. Jeg tok livet med ro til slutt, for været kan man ikke slå uansett. Det vinner hver eneste gang. Det er bare å gjøre det beste ut av det.

Så jeg kjørte innom et par nye steder for meg og spesielt Eggum falt veldig godt i smak. En skjult liten perle for min del.

sol-1-35
En av flere strender i Eggum.

Her er noen bilder til fra 30 timer i Lofoten. Dessverre regnet det meste av nasjonaldagen og da ble kameraet liggende i fred.

sol-1-2
Svolvær

sol-1-4
Vakre Svolvær

sol-1-5
Følte meg ikke helt trygg der jeg sto, men gikk jo bra 😉

sol-1-10
Svolværgeita

sol-1-11
Nok et bilde av den derre Svolværgeita

sol-1-13sol-1-14sol-1-16

sol-1-17
Stranden ved Ramberg

sol-1-18
Stranden ved Ramberg

sol-1-20
Fra toppen av Reinebringen

sol-1-21
Fra toppen av Reinebringen

sol-1-24
Reine fra Reinebringen

sol-1-26
Tørrfisk, heldigvis lukter man ikke noe på et bilde 😉 Reine

sol-1-28
Tørrfisk, heldigvis lukter man ikke noe på et bilde 😉 Reine

sol-1-29
Reine, eneste som viser at jeg var på tur på nasjonaldagen er flagget 🙂

sol-1-32
Fredvang

sol-1-33
Surfer, stranda i Flakstad.

sol-1-34
Fikk seg en på trynet 😉

sol-1-36
Strand ved Eggum

sol-1-37
Strand ved Eggum

sol-1-38
Eggum

sol-1
Rorbuer, Svolvær

 

Kategorier
Norge Troms

Jeg? En romantiker?

sol-1-25

Ti dager. Fire kvelder. Ren magi. Man gliser nesten så det gjør vondt i kjakene og blodet bobler av vulkansk kraft i årene.

Man blir rett og slett hoppende glad…

sol-1-18
Lyfjord, solen har akkurat forsvunnet.

Jeg bor på 70 grader nord. Og elsker snø, kulde og mørketid. Vinter i 7-8 måneder. NOT. De månedene kan dessverre bli sykt lange.

Men det blir fort glemt i mai. Ikke fordi det er grønt og varmt. Det er brunt. Og støvete. Og masse snø, i år enormt med snø i fjellet.

Men to ting endrer sinnsstemningen totalt. Solnedgang og natur. For meg er begge x-faktorer som gir livet mening. Når forskjellige toner av rødt, lilla og gul speiler seg i himmelen, skyene og i havflata blir jeg nesten religiøs.

sol-1-12
Utsikt fra Ørnfløya.

Det finnes knapt noe vakrere. Og på Kvaløya har man det som regel helt for seg selv, nesten uansett hvor man drar. Det gir fullstendig ro i sjelen. Hverdagen er glemt.

Jeg vet mange syns det er klisjéfylt og kjedelig å ta eller se bilder av sola som beveger seg ned i horisonten. Jeg blir aldri lei. Hver og en av opplevelsene er unik.

Tusenvis av turister kommer til Tromsø om vinteren for å se nordlyset. Men midnattsola er mitt nordlys. Mitt Nivana. Når man bor her man bor, så er det like før man lager et alter og tilbyr solguden.

Det er ikke rart at man blir betatt og kjærligheten blomstre.

Bare se så nydelig det er 😉

sol-1-7
Et kyss på toppen av Ørnfløya.

Oh shit. Ble jeg avslørt nå? Nilsemann, en romantiker?

Jeg dro ut fire kvelder på ti dager til fem forskjellige steder. To av dem drar jeg ofte til, på det tredje hadde jeg aldri vært før, mens jeg aldri hatt tatt bilder på sted fire og fem.

Se og nyt – om du, som meg, elsker solnedganger – og bildene faller i smak.

Grøtfjord:

sol-1sol-1-3

Ørnfløya:

sol-1-6sol-1-10sol-1-5sol-1-11sol-1-13sol-1-9

Lyfjord:

sol-1-15sol-1-16sol-1-17

Tromvik/Grøtfjord:

sol-1-19sol-1-22sol-1-23sol-1-24sol-1-26sol-1-27sol-1-30sol-1-32

Kategorier
Bulgaria Europa

Brøt meg inn i kommunistenes høyborg!

ny-1-6
Buzludzha ved soloppgang.

Bilen sneglet seg oppover i bekmørket. Høyrefoten var nesten av gasspedalen, for jeg holdt på å sovne flere ganger. Dessuten hadde jeg nesten fått et par liv på samvittigheten, for det var rev var overalt.

Grensen mellom Romania og Bulgaria ble krysset like etter midnatt og det var ikke snakk om å stoppe. Ikke klokken tre om natten oppe i de bulgarske fjellene.  Jeg måtte frem i god tid før det ble lyst.

En time og 32 km senere nærmet jeg meg. Jeg hadde funnet avkjørselen ved Shipka Pass og det var kun to kilometer igjen. Kom jeg til stengte porter? Ville det være bevæpnet vakt rundt neste sving?

Men det var ingen å se. Jeg parkerte like nedfor målet og la meg i baksetet for å få en times søvn før solen sto opp og ville legge sine første stråler på høyden 1.432 meter over havet.

For flere år siden så jeg et bilde. Dit må jeg dra var min første tanke. Jeg følte en utrolig dragning mot stedet. Ved en tilfeldighet dukket bildet heldigvis opp igjen.

Jeg skulle til Romania, men hadde lyst å få inkludert en svipptur til Bulgaria. Så jeg googlet. Litt til. Og så enda mer.

Og da dukket UFO-bygningen plutselig opp igjen. Best av alt, den var innenfor rekkevidde.

ny-1
Buzludzha ved soloppgang.

Jeg endret på planene flere ganger og til slutt endte jeg med at jeg hentet ut en leiebil etter å ha landet i Bucuresti sent på kvelden. Og så kjørte jeg mot målet mitt Buzludzha eller The House-Monument of the Bulgarian Communist Party som det også kalles.

ny-1-431
Beskjeden var klar, også på engelsk på det lille skiltet. Det var forbudt å ta seg inn.

Jeg visste at bygningen var stengt. At det var kameraer og vakthold. Ikke uten grunn. Takplatene er nemlig løse og de faller ned når vinden tar seg opp. Ikke akkurat det man ønsker at en turist skulle få i hodet. Jeg gikk rundt bygget. To ganger.

Inngangene jeg hadde sett på bilder var stengte. Og på nettet hadde jeg lest at det ikke lenger var mulig å ta seg inn i bygningen. Men det var ikke snakk om å gi opp.

Jeg så to hull i bakken fem-seks meter fra hverandre. Firte meg ned i det første, men der var det en fire meter lang taustige mellom meg og gulvet lenger nede i mørket. Jeg snudde. Det så farlig ut.

Neste hull. Jeg lyste opp med telefonen etter å ha firt meg ned to meter til første avsats. En to meter lang og smal planke bort til en hylle. Fire meter ned til bakken. Ut fra det jeg kunne se i mørket, så var hyllen forholdsvis solid. Planken derimot…

ny-1-31
En av to mulige innganger, og den inngangen jeg brukte.

Pest eller kolera. Det ble kolera. For inn skulle jeg.

Jeg tok ett steg. Så ett steg til. Det knirket. Og balansen var ikke all verden. Med galopperende puls kom jeg med over. Hylla viste seg å være veldig solid, så det gikk greit å klatre de fire meterne ned.

Alle tanker om en bulgarisk fengselcelle var borte.

Nå var jeg alene i mørket. Jeg lyste rundt meg og der var jaggu meg en taubit som gikk rundt hjørnet. Jeg tok den opp og lot den ta meg videre bortover en gang. Så oppover noen trapper. Til lyset kom.

Noen trappetrinn senere og dette var det som ventet meg.

IMG-1849

Jeg var utrolig fascinert. For et sted. Og en gåte at man ikke hadde tatt vare på det. Det hadde tross alt kostet 550 millioner norske kroner (dagens kurs) å bygge hele komplekset da det sto ferdig i 1981.

Noen fakta om bygget:

  • Tårnet (70 meter høyt) måtte bygges på utsiden av UFO’en på grunn av de sterke vindene. Glasstjernene er 12 meter brede og veier 3,5 tonn.
  • Arkitekten som står bak er Georgi Stoilov.
  • Bygget mellom 1974 og 1981.
  • 15.000 kubikkmeter med fjell ble sprengt bort slik at fjellet ble ni meter lavere.
  • 6.000 arbeidere var involvert.
  • 70.000 tonn betong, 3,000 tonn stål og 35 tonn kobolt glass ble brukt for å lage mosaikken på veggene. 60 kunstnere jobbet i 18 måneder for å bli ferdig.
  • Bygget ble brukt frem til 1989 og tidlig på 90-tallet ble det forlatt og aldri tatt i bruk igjen.

ny-1-10ny-1-21

Jeg var faktisk litt glad for forfallet. Jeg var jo der helt alene. I over en time hadde jeg kommunistenes høyborg for meg selv. Tanken på hvordan innsiden av et bulgarsk fengsel så ut var glemt så fort jeg kom innenfor murene.

Sa jeg forresten at det var en veldig vindfull morgen. Og at deler av taket sto og slo inn i hverandre 30 meter over meg.

Heldigvis var det kun et par mindre biter av taket som falt ned…

ny-1-20ny-1-23

ny-1-29
Som du kan se på disse tre bildene er forfallet i Buzludzha ganske ille. Og at det ikke er helt trygt å være innendørs når det blåser ute, slik som det gjorde da jeg var der…

Frokost ble spist senere på formiddagen hvor jeg satt å så opp på galskapen ved en svær fakkelskulptur. Tenk at jeg fikk denne opplevelsen helt alene. Ingen andre turister. Og heldigvis ingen sikkerhetsvakter eller politi. På vei ned, så jeg at vaktene holdt til bare 500 meter fra bygningen. Heldigvis hadde de holdt seg i ro i morgentimene denne fredagen.

ny-1-41

Uten tvil et av de kuleste stedene jeg noensinne har vært. Av og til kan et annet menneskes stormannsgalskap være sykt rått. Men sannheten er jo at bygget er bare trist og at det aldri burde ha blitt bygget.

Kostnadene er for store til å kunne vedlikeholdes, men det er opprettet et prosjekt hvor man håper å få nok midler til å sette bygget i stand igjen.

Noen flere bilder:

IMG-1848
Inne i hovedsalen i Buzludzha.

ny-1-3

ny-1-5
Solen har akkurat stått opp og lyser opp Buzludzha.

ny-1-25
Da var jeg inne!

ny-1-34
Ikke bare inne det er forfall ved Buzludzha.

ny-1-35
Trappene opp til kommunistenes høyborg Buzludzha.

ny-1-36ny-1-38ny-1-7

ny-1-8
Solen skinner på Buzludzha.

ny-1-9ny-1-11ny-1-13ny-1-14ny-1-16ny-1-17ny-1-27

ny-1-30
Veien jeg kom opp.

ny-1-32ny-1-37ny-1-39ny-1-40ny-1-42ny-1-44ny-1-45ny-1-46ny-1-47ny-1-48ny-1-15

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

Det ekte Cuba

cuba-1-64

Tenk å føle seg ekstremt glad. Av å se et fremmed menneske. Gjennom ei linse.

Selv om jeg aldri hadde som mål før reisen å fotografere menneskene, så oppdaget jeg fort at Cuba for meg handlet om nettopp menneskene, og ikke fjell og strender.

Glede, sorg, smil, tragedie, latter og fortvilelse. Hele følelsesspekteret lever rett i trynet ditt om det så er på gata i Havana eller ute i fiskerlandsbyen ved Baracoa. Og samme hvor desperate de er i sin fattigdom, så er smilet alltid på lur. For de vil føle seg levende. De vil være sosiale. De er stolte.

Selv om man blir skeptisk til den ekstreme vennligheten, fordi en del vil prøve å få noe ut av deg, så har jeg aldri opplevd en slik oppriktighet som turist rundt det å være interessert i deg og sørge for at du har det veldig bra under ditt opphold.

Først som sist, bo aldri på hotell. Bo hos lokalbefolkningen. De vil ta seg av deg som du er et familiemedlem. De vil gjøre hva som helst for deg. Jeg aldri opplevd en gjestfrihet som er i nærheten.

Menneskene gjorde et inntrykk som aldri forsvinner. For første gang etter en reise forteller jeg om folket når noen spør meg om min ferie.

  • Om gutten som ba om tannkrem, fordi hans familie kun hadde penger til mat.
  • Om kvinnen som ba om et par skjorter fordi de ikke hadde råd til å kjøpe nye etter at den siste orkanen tok alt de eide.
  • Om han som gikk i de samme klærne i fire dager og solgte ting jeg ikke trengte, men som jeg likevel ga en halv månedslønn til (lokal månedslønn), som gjorde at to cubanske kvinner ved nabobordet holdt på å falle av stolene.
  • Om en akademiker som ble taxisjåfør for å gi familien bedre kår.
  • Om pengene, skoene og klærne jeg ga bort, fordi det var det eneste riktige.

Jeg har aldri blitt så preget av noe sted jeg har besøkt. Fidel Castro og den økonomiske politikken han førte har vært en katastrofe for det cubanske folket, selv om kun et fåtall vil kritisere deres tidligere leder offentlig. Det gjør vondt langt inne i hjerterota å se hvor vanskelig veldig mange har det i dag.

Bortsett fra de som lever av å turismen. Mange sitter stort sett på ræva hele dagen og håver inn penger. Den eldre damen jeg bodde i fem dager hos i Viñales fikk 110 CUC (880,-) hos meg. Ti av dem jobbet hun for, fem for en frokost og fem for en klesvask. De siste 100 var for overnattingen. Hun skiftet aldri på senga, ikke byttet håndklær og vasket ikke gulvet. For min del helt greit siden jeg var stort sett ute hele tiden, men det viser hvor lett det var for henne å tjene gode penger.

Hvor godt? Leger og andre som er høyest på rangstigene lønnsmessig, har 50CUC i månedslønn…

Skal jeg tilbake til Cuba, skal jeg leie bil. Dra på landsbygda. Møte menneskene. Det er menneskene som er Cuba for meg.

Det var mange som krysset min vei, og her er noen av dem:

cuba-1-69cuba-1-80cuba-1-27cuba-1-51cuba-1-50cuba-1-52cuba-1-54cuba-1-110cuba-1-7cuba-1-17cuba-1-68cuba-1-77cuba-1-6cuba-1-117cuba-1-59cuba-1-55cuba-1-9cuba-1-19cuba-1-29cuba-1-62cuba-1-57cuba-1-58cuba-1-71

cuba-1-8cuba-1-11cuba-1-12cuba-1-15cuba-1-16cuba-1-18cuba-1-22cuba-1-25cuba-1-30cuba-1-31cuba-1-33cuba-1-34cuba-1-36cuba-1-37cuba-1-38cuba-1-39cuba-1-41cuba-1-43cuba-1-44cuba-1-45cuba-1-47cuba-1-53cuba-1-56cuba-1-66cuba-1-67cuba-1-72cuba-1-74cuba-1-75cuba-1-76cuba-1-78cuba-1-79cuba-1-82cuba-1-83cuba-1-84cuba-1-85cuba-1-86cuba-1-87cuba-1-88cuba-1-90cuba-1-91cuba-1-93cuba-1-94cuba-1-95cuba-1-96cuba-1-98cuba-1-100cuba-1-101cuba-1-102cuba-1-103cuba-1-105cuba-1-107cuba-1-108cuba-1-109cuba-1-111cuba-1-112cuba-1-113cuba-1-115cuba-1-116cuba-1-118cuba-1-120cuba-1-121cuba-1-122cuba-1-124cuba-1-125

cuba-1-140cuba-1-81cuba-1-63

Kategorier
Cuba Nord-Amerika

– Ta et bilde

Høflighet er kanskje det aller viktigste du tar med deg til et fremmed land. Og jeg gjør mitt beste i å være ytterst høflig. Det siste jeg ønsker å tråkke noen på tærne, for det er jeg som er gjest.

Av og til er det sykt enkelt å si ja. På gata i Havana to timer etter ankomst fra Miami, følte jeg at jeg ikke hadde noe valg heller.

Jeg hadde stoppet opp i et gatekryss på Paseo del Prado og så etter bildemotiver.

20 sekunder senere så jeg seks cubanske skjønnheter komme spradende nedover som de eide gata.

Men jeg fikk meg ikke til å løfte kamera.

Fortsatt ute i krysset, en meter fra fortauet, stoppet den ene resten av rypeflokken.

⁃ Ta et bilde, sa hun med et smil som kunne smelte arktisk.

Høflig som jeg er, løftet jeg kamera og knipset tre bilder.

cuba-1-35

Et lite sekund senere passerte de meg.

⁃ Vær så god, sa ei og smilte lurt.

– Nyt bildet, sa ei og lo.

Så forsvant de seiersvant nedover gaten med et flørtende smil.

Min første dag på Cuba og jeg var allerede blitt litt forelsket i øya 😉

Voldtatt på dansegulvet

De neste dagene følte jeg meg litt høy på meg selv. Flere vakre kvinner, ung som gammel, flørtet, ville ta meg med for å danse salsa og ta en mojito. Noen var svært så direkte og ville rett i bingen…

Etter en uke var jeg lysten på fengende rytmer og levende musikk, og gikk på Casa de Trova i Santiago de Cuba.

Hva i all verden som skjedde? Damene hang på som en klegg. Den første timen hadde fem vakre kvinner kommet bort. Men gleden ble fort borte. Alle som en var de prostituerte. Det var sikkert svært enkelt for dem å se at turisten Sætre var alene på tur. Løvinnene tenkte nok at jeg var et lett bytte i deres jaktområde.

Men den ene etter den andre måtte gå uten å få satt tennene i meg.

Et par timer og fire duggfriske senere takket jeg ja til en dans. Hun virket som en skikkelig jente. Den sexy kvinnen kunne virkelig bevege seg. For en kontroll på hoftene. Aldri sett eller opplevd maken.

Det var bare et lite problem.

I fire minutter følte jeg meg regelrett voldtatt på dansegulvet i full offentlighet.

Jeg hadde selvsagt danset med en prositiuert. Det ble min siste salsa på Cuba…

Sexturisme

La meg skru klokken tilbake til den første kvelden i Havana. Jeg hadde truffet på to nordmenn og vi dro til Casa de Musica i Miramar. Jeg hadde knapt fått åpnet døren på taxien før ei i tidlig 20-årene med utringing herfra til evigheten tok meg i armen og lurte på om jeg ville ha selskap.

Mot betaling. Noe hun ikke sa et ord om, men det sa seg selv…

Sexturismen ble etter hvert et vanlig – og ikke minst – et trist syn. Både vestlige menn og kvinner leide seg unge leketøy av det andre kjønn. Jeg ble regelrett kvalm da jeg på en finere restaurant i Baracoa så to kvinner på nesten 60 kysse iherdig på to 25-30-åringer ved middagsbordet. Begge guttene tydelig neddopet…

Ville de oppført seg på samme vis i hjembyen? Svaret gir vel seg selv…

– Vær så god

Dagen etter min første og siste salsaopptreden tok jeg en spasertur i Santiago de Cuba.

Jeg måtte bare spørre om å få ta dette bildet. Påfyll av øl på en person private og store flaske i det offentlige.

cuba-1-129

Som nesten alltid på Cuba når man spør pent, så får man ja.

Da kom plutselig følgende fra min høyre side.

⁃ Ta et bilde av oss også.

Jeg ble litt forlegen, men fikk knipset et bilde.

De ba om å få se bildet og nok en gang kom det etterpå:

– Vær så god.

cuba-1-130

Barbilde

Mange ganger de neste ukene fikk jeg spørsmål om å ta bilde. Og overalt ble jeg møtt med smil, latter og en utrolig gjestfrihet. Cubanerne er uten tvil et vennlig folkeslag.

Disse ungene ga seg ikke før de hadde hentet hele nabolaget. Og de elsket å se seg selv etterpå. Kamera hadde nok ingen av dem siden jeg var i en av byens fattigste strøk.

cuba-1-132

Hun under stoppet meg da jeg vandret gatelangs på måfå. Hun prøvde å flørte, men spansken min er jo veldig begrenset.

Men bilde ble det.

cuba-1-131

Kanskje det merkeligste var disse to, for han ene rope etter meg i nesten fem minutter mens jeg prøvde å ta et annet bilde ute på gata. Han fikk meg omsider inn på en bar, kl. 10, to timer før det åpnet.

De mente at et bilde av cubanere som drikker ville være midt i blinken for en turist.

cuba-1-13

Pilot for TV

Mens jeg vandret langs Malecon i hovedstaden så jeg en kvinne i hvit. Jeg ble nysgjerrig.

– Det er bare å ta bilder om du vil. Og så hadde det vært hyggelig om du kan sende dem til oss etterpå, sa den amerikanske kvinnen Shemille Blake.

Det visste seg at hun og en kameramann innspilte en pilot for et reiseprogram de håpte å få solgt inn til en TV-kanal.

cuba-1-126cuba-1-128

Turistbule

Det sies at forfatteren Ernest Hemingway hadde to favorittbarer i Havana, og den ene var La Bodegutia del Medio. Turiststrømmen inn og ut var intens, men bilde måtte jeg ta.

Når du går rundt med fotoutstyr er det mange som ber om at du tar et bilde av dem. Det virker å være nok til at dem tror du kan ta bilder. Men som regel har de noen de reiser sammen med som tar bilde.

Av og til klarer jeg ikke å la være, jeg må «stjele» motivet.

Noe man ikke angrer på, for det endte opp med å bli det beste bildet.

cuba-1-135

Kategorier
Norge Troms

Unik byopplevelse

taake-1-4

En by med 75.000 innbyggere og flere tusen turister. Men likevel hadde jeg en av de største turistattraksjonene helt for meg selv. En ubeskrivelig følelse.

Jeg har vært på Fjellheisen og Storsteinen et uttall ganger. Hver gang er som regel utsikten like fantastisk. I sterk konkurransen med Fløyen i Bergen og Aksla i Ålesund, så rangerer jeg likevel utsikten fra Storsteinen som Norges beste byutsikt. Og det til tross for at jeg er sunnmøring.

Jeg har sett byen i midnattsol og under nordlyset derfra, begge magiske opplevelser. Men i dag tidlig fikk jeg den beste opplevelsen noensinne der oppe.

Forstår du hvorfor?

taake-1-13

Enkelt og greit fordi jeg var der helt alene. Ingen andre fra byen. Ingen turister. Bare meg.

For aller første gang. Det er som regel minst 10-12 personer der og jeg har opplevd at det at man går i kø blant et par hundre mennesker.

Jeg er ikke folkesky, men den følelsen av å være på Tromsøs tak helt alene er såååå deilig. jeg smilte fra øre til øre hvert et sekund. Og ga blaffen i at jeg ikke så noe annet enn fjelltoppene på Kvaløya i det fjerne på grunn av tåken.

Lykkefølelsen av å ha et slikt sted for meg selv er en enorm rus. Da spiller det ingen rolle hva som skjer resten av dagen. Den er allerede berget og vel så det.

taake-1-15
TROMSØ: Nesten nede ved bilen igjen og det begynte å lette opp.

Jeg kunne ventet en halv time og fått den fantastiske utsikten over byen, men jeg var allerede mer enn fornøyd.

God helg!

Her er noen flere bilder fra min lille morgentur 🙂

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Kategorier
Europa Georgia

Lyst å bli forelsket?

Har du lyst å kjenne blodet bruse? Kjenne på vanvittig sterk lykkerus? I uberørt natur og gå langt tilbake i tid.

Har du en uke eller to ferie til gode? Rådvill? Og kan reise i august eller september?

Ta med eventyreren i deg til magiske Svaneti og Ushguli. Hvor er det spør du kanskje? Georgia. Magiske Georgia. En kjapp liten reise unna med Air Baltic fra Oslo.

Vil du se dette? Bestill nå! Dette er et sted som bør stå på alles MÅ SE-liste.

ush-1-3ush-1-16ush-1-28

Min inspirasjon kom fra programmet «Verdens farligste veier». TV-bildene bare dro meg inn i skjermen og jeg visste jeg måtte dra dit.

Ushguli ble et naturlig mål siden jeg ville gå i fjellene i Svaneti. Landsbyen Ushguli står på UNESCO verdensarvsliste – kanskje ikke så overraskende. De svanske tårnene ble bygget mellom det 9. og 12. århundre, og gir landsbyen et veldig spesielt særpreg. 

Et besøk blir enda mer unikt med tanke på at det finnes svært lite turister og stedet er lite tilgjengelig. Seks måneder i året er veien utilgjengelig på grunn av vinterlige forhold. 
En lang kjøretur fra hovedstaden Tibilisi på ca ni timer får deg til Mestia. Og du kan eventuelt fly dit også. Derfra er det tre timer i bil på til tider svært dårligere veier. Anbefaler uansett å leie bil av et av de lokale firmaene i hovedstaden. 

Men hvem bryr seg om at du må kjøre i 10-20 km/t på grunn av gedigne hull i veien når du plutselig befinner deg på et sted som bergtar deg fra første til siste øyeblikk. Stillheten råder 2100 meter over havet siden kun 200 mennesker bor der. 

Og best av alt, her har tiden stått stille. Heldigvis. Tårnene kan også få deg til å føle at du har tatt turen helt tilbake til middelalderen. 

ush-1-27ush-1-15ush-1-18ush-1-10

Mulighetene er mange. Du kan sitte på hesteryggen inn til isbreen Shkhara ved foten av fjellet ved det samme navnet som rager 5.201 meter over havet. Du kan gå fjellturer som tar en eller flere dager til blant annet landsbyer uten veiforbindelse. 

Eller det som ble min favoritt, gå litt opp i fjellsiden i Ushguli, legge seg ned, dra inn den friske luften og smile nyforelsket etter å få opplevd de nydelige omgivelsene.

Jeg har besøkt 35 land i Europa og det er absolutt ingen tvil. Svaneti-region er min soleklare favoritt.

Elsker du natur og er eventyrlysten, så er det bare å hive seg rundt. DRA NÅ! Husk bare på at august/september er best med tanke på klima.

God tur! Kos deg med lysbildeserien først 🙂

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 

 

Kategorier
Norge Troms

Berget av en ukjent

and-1-25

Kos. Enkelt. Vakkert. Tre adjektiv som gikk igjen og igjen i beskrivelsen om reisen som var 35 kilometer lang.

Etter 14 kilometer var følgende tanker som preget mitt sinn.

– Ren og skjær løgn.

– Forbanna pissprat.

– Jævla blodslit.

IMG_1941
HELT ØDELAGT: Bildet sier vel alt om hvordan jeg følte meg etter 14 km.

and-1-11
BYTTE: På det tidspunktet hadde jeg veldig lyst å bytte ski med hundespann.

I det minste var det vakkert. Sykt vakkert. Så det var ikke vanskelig å forstå at bussen fra Tromsø til Snarbyeidet var full. Etter 13 år med bostedsadresse Ishavsbyen var det endelig min tur å gå kremturen på senvåren, Snarbyeidet-Tromsdalen på 35 km.

I årevis har komplimentene haglet fra alle langrennsentusiastene om nettopp denne turen. Jeg hadde valgt den perfekte dagen, for været var jo strålende.

and-1-2
STARTEN: Utsikten er utrolig flott fra første meter.

and-1-3
OPPOVER: Etter bare noen hundre meter kom den første oppoverbakken.

Jeg var svært optimistisk. Truls Hallen, kollega og fysisk trener i TIL, tidligere landslagsløper i langrenn og fortsatt et råskinn i løypa i alder av 53 år hadde sagt at det ville være en drøm å stake inn til Nonsbu, vel 12 kilometer fra startpunktet. For det var jo flatt dit.

Jeg burde visst bedre. Det som er en lek for Mr. Hallen, kan fort bli er mareritt for Mr. Sætre, som har hatt ski på beina to ganger etter deltakelsen i årets Marcialonga. Kombinasjon av at løypa gikk oppover mesteparten av de 12 kilometerne, bakglatte ski og ikke minst var stakemuskelene, som jeg hadde brukt hele høsten og vinteren på å bygge opp hadde tydeligvis ikke møtt opp på denne skituren.

Sannheten er vel at de forsvinner når man ikke trener på to måneder…

I ettertid mente Hallen at jeg hadde misforstått. Det var snakk om den første hytta, som det var kun fire kilometer til…

Omsider kom jeg frem til Nonsbu. En pause måtte til. Jeg var miserabel. Og når jeg så bakken som ventet, så visste jeg med en gang at standardsmøringen jeg hadde ikke ville fungere. Men det var helt uaktuelt å snu. Vilje og stahet er heldigvis egenskaper som bor i mitt hodet. Og jeg hadde heller ikke transport fra Snarbyeidet.

Redningen ble Harald Grape.

Jeg kom i prat med Harald og måtte innrømme at jeg ikke hadde riktig smørning. Men han hadde. Og lånte villig vekk.

– Prøv V55 først, og får du problemer, så får du bare si fra når vi møtes senere.

Vel han gikk før jeg kom meg av gårde. Men heldigvis – kan jeg si – glemte han igjen smøreposen hos meg. Dermed måtte han snu.

Så jeg la av gårde før han. Noen hundre meter senere gikk jeg som en drøm oppover. På beina. Det var for bakglatte.

Grape tok meg igjen. Og ny smøringen ble lagt på. V62 denne gangen.

and-1-15
FESTE: Harald Grape legger på smørining for å få mer feste.

and-1-19
AMATØR: Det herr Sætre hadde med seg er i bakre rekke. Fullstendig ubrukelig.

and-1-28

 

Dermed hadde jeg det som jeg hadde etterlyst på Facebook dagen før. En turkamerat. For resten av turen tok vi sammen.

Nå hadde jeg ok feste. Og før dreperen ble det lagt på V70. Noe jeg var svært takknemlig for.

For det er ingen tvil. Jeg hadde gått på beina i oppoverbakkene uten Harald. Så ikke bare var det utrolig hyggelig selskap i Harald, men jeg er evig takknemlig for at turen også ble en flott skiopplevelse.

I ettertid var alt slitet glemt. For dette er noe av dette flotteste jeg har vært med på. For en natur, For et vær. Og for en opplevelse.

and-1-24
TINDEN: Utsikten til Tromsdalstiden fra hytteveggen på Skarvassbu.

and-1-21
BRATT: Det er ikke lett å se hvor bratt det er opp Dreperen.

and-1-22
NESTEN: Toppen av Dreperen nærmer seg.

and-1-7

Først som sist, bildene klarer aldri å fremstille den vakre naturen. De hvite slettene med fjell på alle kanter. Men de er lagret i hodet for all fremtid.

Det er ingen tvil, denne turen må på din bucket list uansett hvor i Norge du bor! Og neste vår må den tas igjen. Men da vil trolig klister være med i bagen.

Se noen flere bilder fra turen:

IMG_1945and-1-26and-1-20and-1-23and-1-16and-1-10and-1-9and-1-8and-1-6and-1-4and-1and-1-18and-1-17and-1-12

Kategorier
Norge Troms

Et øyeblikk med kortreist magi

FullSizeRender-2-kopi 2

Fridag. Elendig vær. Innendørs med en god bok. Ikke det verste livet. Tre timer før midnatt kom rastløsheten. Heldigvis lettet været så da passet det utmerket med en reise av det korte slaget.

Hvorfor bry seg om de korte reisene? Som jeg kan gjenta til det kjedsommelige – det er for lett å utsette dem, siden det er midt i matfatet dit. Husk at værforholdene kan gjøre reisen unik selv om du har vært der mange ganger før. Og så får man jo frisk luft.

Vel 30 kilometer senere kom jeg frem til den nedlagte kraftstasjonen i Simavika, sør på Ringvassøya. Akkurat i det øyeblikket sollyset forsvant i skylaget og de første stygge glosene kom. Jeg fikk ikke effekten jeg  hadde ønsket på forhånd gjennom de ødelagte vinduene.

Noen bilder ble det likevel. Det var tross alt første gang jeg var der. Så fikk man litt igjen for turen. Og litt trening før neste tur hvor solen er på min side.

and-1-10
SNIK: Jaggu klarte jeg ikke å snike meg med på mitt eget bilde.

and-1-15and-1-20

Oppe av Kvalsundtunnelen bestemte jeg med for å ta en avstikker mot Kvaløyvågen nord på Kvaløya selv om det var snø i lufta. Vi er i slutten av mai og Kong Vinter ville ikke slippe taket…

Jeg ville sjekke en lokalisjon med tanke på nordlyset neste vinter, et nedlagt hus. Først ville jeg droppe den lille omveien, men det er bedre å dra en ekstra gang enn en gang for lite. Det er mang en gang jeg har angret på at jeg ikke dro dit jeg vurderte. Koster jo som regel ikke mer enn litt tid.

Jeg droppet å gå ned da så jeg så at en lavvo og reiseverket til en annen lavvo speilet seg i et lite vann.

FullSizeRender-2-kopi 5FullSizeRender-2-kopi 3

Jeg begynte å gå mot bilen, men jeg ombestemte meg like fort. Siden jeg først var der kunne jeg like godt gå rundt vannet og ta et par nærbilder av lavvoene.

Plutselig dukket solen opp mellom skyene og jeg fikk et magisk øyeblikk som varte i et par minutter.

FullSizeRender-2

Jeg gliste fra øre til øre. Noen minutter tidligere sluddet det. Det viser bare hva lokale reiser av det korte slaget kan gi deg Jeg var overlykkelig for at jeg forlot sofaen og fikk kortreist magi.

Noen bilder til:

and-1-8and-1-11and-1-12and-1-16and-1-17and-1-18and-1-19and-1-21FullSizeRender-2-kopi 4

Kategorier
Norge Troms

Idyll i egen bakgård

and-1-6

Det er lett å ta det som en selvfølge. Og dermed ignorere skjønnheten som er rett foran deg.

Jeg snakker om ditt eget nærtområde. Uansett hvor vakkert det måtte være, så utsetter mange av oss å dra ut i naturen. Har selv gjort det gang på gang. Det blir fort: I morgen, neste helg osv…

Ørnfløya og Sommerøya er bare en times kjøring unna Tromsø. Et ufattelig vakkert område, som jeg burde besøkt mye oftere. Men nå skulle jeg få Amerika-besøk, og da måtte jeg sjekke hvordan det var å gå opp på Ørnfløya på forhånd siden vinteren akkurat har sluppet taket på oss.

Selvsagt var kameraet med, for der ute er det alltid noe å ta bilder av. Og så var værforholdene fantastiske, det manglet kun noen skyer for å gjøre det perfekt.

Først gikk turen til Ørnfløya. Kun 15 minutter raks gange fra bilen til toppen og så får du denne utsikten:

and-1-2

and-1-25

Og så får jeg lure inn et bilde fra en tur i fjor.

Hver opplevelse er jo unik.

geo-18

Deretter gikk turen til Kvitnesvika. Et sted jeg aldri har fotografert før, men som jeg mente ville være et flott sted å forevige.

Ikke et vindpust, ikke en annet menneske å se. Bare meg og mitt kamera.

Så da tok det litt av. Jeg ble der i halvannen time. Og det ble naturligvis mange bilder av samme motiv. Noen av dem kan du se under, litt for å vise at man kan fange et motiv fra flere vinkler. Alle bildene er tatt med vinvinkel (bruker en Sigma 8-16mm og Canon 7D).

Her er resultatene:

and-1-4and-1-5and-1-7and-1-9and-1-10and-1-12and-1-17and-1-18and-1-23and-1-24and-1

 

Kategorier
Nordland Norge

Vilt, vakkert og vått!

Processed with Snapseed.
Hengebroen av Litlverivassfossen.

Tre måneder tilbake i tid. Jeg brukte tre timer på nett. Googlet om og om igjen.  Jeg var på jakt en ny og spennende fjelltur. 481 kilometer sør for Tromsø fant jeg stedet. Men det så ut som det ikke ble noen tur i år fordi været aldri ble som jeg ønsket.

Jeg hadde i grunnen gitt opp drømmen om Rago Nasjonalpark i år siden sommeren hadde gått over til å bli høst. Men plutselig kom varmen nordover igjen. Jeg sjekket været flere ganger helt opp mot avreise, fordi jeg to ganger før i sommer avlyste like før avreise i og med været slo om.

rago-7

Rett etter arbeidstid fredag kastet jeg meg i bilen og satte kursen for Sørfold i Nordland. Noen mente jeg var sprø som var villig til å kjøre nesten 100 mil tur-retur og sitte 15 timer i bil for å gå i fjellet alene. En tur á la Oslo-Trondheim-Oslo.

– Det er vel nok spennende fjell i Tromsø å gå på, sa de.

Men bildene fra Rago trollbandt meg. Da spiller timene bak rattet absolutt ingen rolle. Jeg kom frem til Lakshol, et knøttlite sted, hvor jeg skulle parkere bilen. Men det var ingen ledige steder å parkere, bortsett fra på privat grunn. Heldigvis var det folk ute på tunet selv om klokken hadde akkurat bikket midnatt, så jeg gikk bort.

rago-4
Ei god og varm seng 🙂

Først to timer senere la jeg meg i bilen. Jeg ble nemlig bedt inn på te av mor, to døtre og to barnebarn. Gjestfriheten var enorm og bilen fikk stå på eiendommen. Det viser bare at det lønner seg å spørre pent om lov.

Damene i huset var imidlertid skeptiske til mine planer.

De likte ikke at jeg gikk alene. Spesielt med tanke på at det er flere utsatte steder og parken er uten mobildekning. Det siste var faktisk en befrielse…

Jeg skulle gå klokken 08 og være nede til klokken 17. 28 kilometer på ni timer burde gå greit selv om jeg hadde lest at det var en krevende tur man burde bruke to dager på. Men ett sted hadde jeg lest at det er mulig å gjøre den på ni timer. Da måtte jeg prøve selv om jeg var veldig klar over at det kom til å bli mange fotopauser på meg.

Damene tenkte nok: – Han har ingen anelse om hva han gir seg ut på…

For det er noe som heter mil og noe som heter Ragomil. Jeg tenkte det sistnevnte var en overdrivelse.

Jeg startet 07:55 og det tok ikke mange minuttene før at jeg forsto at jeg tok skammelig feil. Terrenget i Rago er ekstremt kupert, faktisk har jeg aldri gått i et så kupert terreng. Det varierte mellom steingrunn og myr, og siden det hadde regnet mye dagen før, så var det sleipt og vått. Etter kun én kilometer var jeg våt på beina.

rago-34

rago-16
Heldigvis var det mye klopper som var lagt ut.

Tre timer og åtte kilometer senere var jeg ved til Storskogvatnet. Her møtte jeg på seks utlendinger i telt, men verken jeg eller de sa mer enn et hei til hverandre. I stedet for en lengre samtale, brukte jeg nesten en time på å slappe av og ta bilder. Jeg nemlig ble fullstendig bergtett av område ved fossen like nedenfor vannet.

Noe som du kanskje kan forstå når du ser dette…

rago-32
Ved Storskogvatnet, Rago Nasjonalpark.

rago-25
Et rolig øyeblikk ved Storskogvatnet.

rago-29rago-31rago-27

Deretter la jeg i vei mot Litlverivassfossen, som med sitt fall på 223 meter er en av Nord-Europa høyeste. Jeg gikk via en ny sti og den var veldig bra merket. Bortsett fra ett sted. Men jeg lot det stå til. Jeg gikk over utløpet til et vann for jeg gadd jeg ikke lete etter vadested. Vannet sto til over anklene, men jeg var så våt fra før av, at det spilte i grunnen ingen rolle.

rago-36rago-37

Igjen fikk jeg merke Ragomila. Det virket som jeg aldri kom frem til fossen. Etter en time og et kvarter gange fra Storskogvatnet så var jeg sikker på at jeg ville være fremme om 20 minutter. Det tok en time og ti minutter…

Men det var verdt det. For Litlverivassfossen er uten tvil en mektig foss, så det ga en herlig følelse å gå over broa. Heldigvis hadde jeg like før passert to slovakiske turister som hadde overnattet ved Storskogvatnet. Så da var det bare å vente slik jeg kunne få festet de på film i det de gikk over hengebroen.

rago-46rago-44rago-43rago-41

Totalt møtte jeg kun fire personer gående på stien i løpet av de 28 kilometerne. Helt i orden om du spør meg. Men kanskje ikke så ideelt om det skulle skje noe på et sted uten telefondekning…

Noen minutter senere sto jeg opp på Grisryggen. Det perfekte stedet for litt lunsj. Selv om jeg må innrømme jeg hadde et sug i magen hele tiden mens jeg satte øverst oppe i bergveggen som ikke stoppet før den nådde dalbunnen 400 meter lenger nede.

rago-49
Nydelig utsikt hvor jeg spiste lunsj. Ser mot Litlverivassfossen og Litlverivatnet.

Jeg dro inn de siste inntrykkene og begynte på veien ned mot bilen, som var flere kilometer unna. Og ja, Ragomilen fikk jeg føle nok en gang. Og spesielt ille ble det siden det var så mye myr. Det ble en lang, tung og slitsom nedstigning. Og det ble ikke noe bedre av at beina mente at nok var nok.

rago-51
Vått, svært vått.

Da jeg omsider kom ned til veien, så var det fortsatt 1,5km til bilen. Der og da angret jeg på at jeg ikke tok imot tilbudet fra damene om at de kunne plukke meg opp og ta meg tilbake til bilen.

Sa noen at jeg er sta…

20 minutter senere var jeg ved bilen. Og klokken var 17:05. Ikke så verst beregnet om jeg får si det selv 🙂

Jeg skiftet klær og satte kursen for Tromsø siden jeg måtte på jobb neste formiddag

Veldig mye lykkeligere. For Rago Nasjonalpark er et sted man må besøke en gang i livet om man er glad i vill og vakker natur. En perle av de sjeldne. En av Norges minste nasjonalparker, men likevel så majestetisk.

På veien hjem tenkte jeg hvor heldig jeg var som ikke hatt hatt værgudene på min side i sommer.  For jeg var ikke i tvil om at høstens inntog og fargene som følger med gjorde opplevelsen ekstra spesiell.

Da kunne jeg tåle at det føltes ut som jeg hadde nåler som stakk opp i den høyre hælen hele søndagen…

img_9627
Så sliten at jeg ikke klarte å skrive riktig norsk 🙂 (fra Snapchat).

En del flere bilder:

rago-40

rago-5
Omtrent umulig å se stien.

rago-26
Storskogvatnet.

rago-50
Storskogdalen.

rago-33rago-28

rago-23
Litlverivassfossen i det fjerne.

rago-24rago-11rago-14

rago-13
Nordskaret.

rago-6rago-21rago-20

rago-19
Første gangen jeg så Litlverivassfossen.

rago-15
Nordskaret.

rago-22
To steder måtte det trapp til for å komme seg videre.

rago-35
Fjellet Rago helt til venstre. Bak ryggen ligger Sverige.

rago-38rago-39rago-10rago-9rago-8rago-42

Kategorier
Norge Troms

Alene på taket av Kvaløya

blaamannen-4

Parkeringsplassen var helt full. Det var jo rene folkeutvandringen. Det er nesten som man kunne blitt en gretten gammel gubbe. Men til tross for at jeg måtte parkere ute i gresset, så gliste jeg.

For selv om jeg så flere på vei oppover fjellsiden var jeg sikker på at det viktigste ønsket denne kvelden kom til å bli oppfylt.

Målet var toppen av Store Blåmann. Med 1.044 meter over havet er det den høyeste toppen på Kvaløya. En topp som ser svært skremmende ut der den går rett opp fra havet.

Dette var min andre tur. Første gang rådet tre av fire venner meg om å ikke gå der alene. Farlig, klyving, luftig, dårlig merket og for all del unngå å gå ned i mørket var ting som kom ut av deres munn.

Jeg, som har høydeskrekk, hørte på mindretallet. Den gangen sto det kun en bil på parkeringsplassen. Og jeg forhørte meg med de fire utlendingene. Den ene tok ordet.

Enkelt, ufarlig, god plass på toppen og lett å finne frem.

Betryggende ord. Jeg gikk selvsagt til topps.

blaamannen-18

Neste dag var det tilfeldigvis en artikkel i iTromsø om vedkommende. Han het Kilian Jornet og er verdens beste fjelløper…

Sjekk hvor rå Jonet er. Se video når han løper Ersfjordtraversen på You Tube: https://www.youtube.com/watch?v=rHmZ1xQ-qEI

Mannen eier jo ikke frykt. Og han hørte jeg på. Men han hadde rett, selv om mange syns Store Blåmann er en ekkel topp, så delte jeg mange av Jornets tanker selv om det er elendig merket med små varder, for jeg klarte å gå feil på veien ned.

Men godt var nå det. For der gikk jeg rett på en rypemor og seks unger klokken to om natten.

blaamannen-20blaamannen-22

Tilbake til årets tur og folkevandringen. Vi møtte mange. Som var på vei ned. Akkurat som jeg regnet med siden det var kveld og solen skulle gå ned tre timer senere.

Jeg og min turvenn sto på toppen en time før solnedgang. Perfekt timet for de siste turgåere vi så den kvelden møtte vi 50 meter nedenfor toppen.

blaamannen-2blaamannen-3

Vi fikk en time, helt alene på toppen av Kvaløya, mens sola gikk ned i vest. Utsikten var vanvittig flott i alle retninger.

Følelsen av å ha et slikt sted helt for seg selv er ubeskrivelig. Stillheten er uten tvil best på et slikt sted.

blaamannen-5

blaamannen-6
Ble veldig mørkt like før vi kom ned til bilen.

Noen flere bilder fra turen i fjor (da var jeg på toppen fra 23.30-01.00):

blaamannen-7blaamannen-9blaamannen-10blaamannen-14blaamannen-16blaamannen-19

Kategorier
Norge Troms

Stillehavsperle i båkgården

FullSizeRender-4

Mye støy og bråk. De fleste har det travelt. Mennesker overalt. Negative tanker man ofte forbinder med en by. Når de tankene kommer sigende er det godt å kunne snike seg bort. Til et sted likt det man finner i Stillehavet.

Kanskje en liten overdrivelse. For det finnes ikke akkurat palmetrær på kanten til Arktisk. Men akk så vakkert det likevel kan være her oppe i nord.

Og best av alt, jeg trengte kun å gå i tre timer med seilbåten fra Tromsø før jeg la til kai i Musvær. Eneste minuset var at jeg skulle innom Gåsvær, men på fjære sjø var det dessverre for grunt til å gå inn til kaia.

musv kopi
På vei ut Kvalsundet med ei sol på himmelen og mange på havet.

FullSizeRender-33
Gåsvær.

FullSizeRender-32
Gåsvær.

Det bor kun seks mennesker på Musvær og det er beundringsverdig at det fortsatt bor folk her med tanke på vinteren. Samtidig kan man misunne dem å bo så vakkert når sommeren viser seg fra sin beste side.

Det ble et magisk døgn. På et sted som heldigvis er litt utilgjengelig selv om det er en båt som går dit regelmessig.

FullSizeRender-9FullSizeRender-43FullSizeRender-38FullSizeRender-19FullSizeRender-25FullSizeRender-45FullSizeRender-41FullSizeRender-35

Planen var å gå videre rundt Kvaløya, men så kom havtåken sigende. Da gjensto kun ett valg. Å snu. Heller fire-fem timer i tåke enn 10-12. Det var ingen behagelig opplevelse å ha 30 meter sikt i alle himmeretninger når man ikke har plotter som forteller om annen båttrafikk.

FullSizeRender-8

På vei inn, mellom Musvær og Gåsvær, dukket det heldigvis opp en liten åpning i tåken så man kunne legge båten i ro i et par timer. Og bare nyte stillheten og sola.

FullSizeRender-6musv-34FullSizeRender-13

Det ble 30 timer man sent vil glemme.

musvaer-9FullSizeRender-42FullSizeRender-34FullSizeRender-29FullSizeRender-28FullSizeRender-27FullSizeRender-24FullSizeRender-23FullSizeRender-21FullSizeRender-12FullSizeRender-16FullSizeRender-10