Følelsen av å spasere over Brooklyn Bridge klokken 06 1. januar er ganske bisarr. Kun meg og en håndfull japanske turister. Ellers var det ikke en levende sjel å se.

I fjerne hører man siste rest av nyttårsfester både på Manhattan og i Brooklyn. Fest var også min plan, men dessverre kom jeg kraftig forsinket til New York kvelden før og fikk plantet min bakdel på senga på hotellet like før midnatt. Så det som skulle bli tidenes feiring, ble i stedet den tristeste noensinne.

Jeg la meg like godt noen minutter over midnatt.

Klokken 04:40 ringte klokka. Der og da hadde jeg mest lyst å knuse den i veggen. Jeg mannet meg opp, plasserte beina på det iskalde gulvet og tok en kjapp dusj. En halv time senere satt jeg på undergrunnen. En vogn helt alene. I New York! Men så var det ikke akkurat der folk i New York ville være de første timene i det nye året. En stakkars turist som fortsatt syns synd på seg selv passerte stasjon etter stasjon på vei ned Manhattan.

Solen skulle stå opp kl 07.09. Men jeg gikk over Brooklyn Bridge allerede klokken 06. Jeg vil oppleve det umulige, å ha broen for meg selv, i et storbyområdet med over 22 millioner mennesker og  som hadde 63 millioner turister i 2017.

Smilet var tilbake. Men etter ti minutter kom de. De som man aldri blir kvitt. Japanske turister. Det var uansett en herlig følelse av å være i en av verdens største byer og knapt se folk i morgentimene, selv om turistene ble flere og flere den neste timen.

Den gyldne timen er en av min største kjærligheter i livet. Det er tiden like etter soloppgang og før solnedgang. Lengden på den timen varierer stort ut fra man er på jorden. Det finnes knapt et bedre sted å oppleve det enn New York, problemet er at man bare må velge kun et sted i den magiske byen å oppleve der og da.

Nesten fire uker senere var jeg tilbake i New York på veien hjem. Og solen bestemte hvor jeg dro. Jeg vil ha skyline til nedre Manhattan i bildet.

Så det ble tur med undergrunnen over til Jersey City og før jeg løp ned til Hudson River. For jeg var litt sent ute.

Det ble en magisk kveld. For en gang skyld lot jeg bilder være bilder, så det ble ikke tatt mer enn om lag 50 av dem. Et sjeldent øyeblikk, for det er dessverre altfor lett å bli fanget av å ta bilde etter bilde og glemme å la hjernens minnebank ta over.

Det er ikke tvil om at timen rundt både soloppgang og -nedgang er de beste timene på døgnet. En ufattelig vakker kjærlighet som aldri slukkes.

Her er en god del flere bilder: