Ti dager. Fire kvelder. Ren magi. Man gliser nesten så det gjør vondt i kjakene og blodet bobler av vulkansk kraft i årene.

Man blir rett og slett hoppende glad…

Jeg bor på 70 grader nord. Og elsker snø, kulde og mørketid. Vinter i 7-8 måneder. NOT. De månedene kan dessverre bli sykt lange.

Men det blir fort glemt i mai. Ikke fordi det er grønt og varmt. Det er brunt. Og støvete. Og masse snø, i år enormt med snø i fjellet.

Men to ting endrer sinnsstemningen totalt. Solnedgang og natur. For meg er begge x-faktorer som gir livet mening. Når forskjellige toner av rødt, lilla og gul speiler seg i himmelen, skyene og i havflata blir jeg nesten religiøs.

Det finnes knapt noe vakrere. Og på Kvaløya har man det som regel helt for seg selv, nesten uansett hvor man drar. Det gir fullstendig ro i sjelen. Hverdagen er glemt.

Jeg vet mange syns det er klisjéfylt og kjedelig å ta eller se bilder av sola som beveger seg ned i horisonten. Jeg blir aldri lei. Hver og en av opplevelsene er unik.

Tusenvis av turister kommer til Tromsø om vinteren for å se nordlyset. Men midnattsola er mitt nordlys. Mitt Nivana. Når man bor her man bor, så er det like før man lager et alter og tilbyr solguden.

Det er ikke rart at man blir betatt og kjærligheten blomstre.

Bare se så nydelig det er 😉

Oh shit. Ble jeg avslørt nå? Nilsemann, en romantiker?

Jeg dro ut fire kvelder på ti dager til fem forskjellige steder. To av dem drar jeg ofte til, på det tredje hadde jeg aldri vært før, mens jeg aldri hatt tatt bilder på sted fire og fem.

Se og nyt – om du, som meg, elsker solnedganger – og bildene faller i smak.

Grøtfjord:

Ørnfløya:

Lyfjord:

Tromvik/Grøtfjord: