Kategorier
Norge Troms

Din forbanna jævel!

Det hodet ble værguden. Først prøvde jeg bare å stirre det ned, og da det ikke fungerte, tenke jeg slippe løs alt helvete på jord. For et øyeblikk fikk jeg lyst å bli djevelen selv.

Jeg temmet sinnet og roet meg ned. Det var jo ingen vits å klage til noen. Været ville jo ikke bli noe bedre, men av og til kan det være greit å slippe ut litt aggresjon. Og jeg var alene.

CD12E8E0-E25C-4FEA-924A-83AAAC78E119
Skulpturlandskap Hodet har skiftet navn til Hoder.

Så hva var problemet?

I ti dager så værmeldingen perfekt ut. Og selv om himmelen ikke så altfor lovende ut noen timer før datoen bikket over til 17. mai, så hadde jeg tro på at Yr hadde rett.

For været endrer seg raskt i Lofoten. På både godt og vondt.

Målet var Reinebringen. Solnedgang like før midnatt og soloppgang fire timer senere. En perfekt start på nasjonaldagen. For det finnes jo knapt noe mer norsk enn en tur på fjellet.

Halvannen time før sola forsvant i havet var jeg på toppen. Og kunne skue ut over noe av det vakreste Norge kan by på utsiktsmessig.

Vel, det gikk til helvete. Yr var tydeligvis ikke til å stole på. 541 km i bil og en strabasiøs tur opp et fjell man blir anbefalt å ikke gå på av lokale guider og kommunen føltes helt bortkastet.

Slik ble bildet, ikke mye blå himmel å se…

sol-1-19
Reinebringen troner over Reine.

Jeg ble bare til solen forsvant. Det var helt uaktuelt å stole på den forbanna værmeldingen.

Neste morgen forsov jeg meg og jeg gikk glipp av en nydelig morgen fra Reinebringen. Jeg gjorde et forsøk på å komme meg til topps, prøvde å slå farten på skyene fra sør, men halvveis oppe i fjellveggen ga jeg opp. Været-Nils 2-0.

Det eneste jeg fikk var dette bildet av litt blå himmel før jeg prøvde meg på toppen.

sol-1-25
Reine

I det minste fikk jeg en god start tidligere på dagen i Svolvær selv om jeg strengt tatt var oppe en halv time for sent, for det skyene dekket solen ett minutter etter jeg kom opp.

Men litt tålmodighet ga likevel brukbare forhold bak Svolværgeita, for solen tittet frem et par ganger.

sol-1-23
Svolværgeita

Resten av dagen i dag var det mye grått og mye regn. Jeg tok livet med ro til slutt, for været kan man ikke slå uansett. Det vinner hver eneste gang. Det er bare å gjøre det beste ut av det.

Så jeg kjørte innom et par nye steder for meg og spesielt Eggum falt veldig godt i smak. En skjult liten perle for min del.

sol-1-35
En av flere strender i Eggum.

Her er noen bilder til fra 30 timer i Lofoten. Dessverre regnet det meste av nasjonaldagen og da ble kameraet liggende i fred.

sol-1-2
Svolvær
sol-1-4
Vakre Svolvær
sol-1-5
Følte meg ikke helt trygg der jeg sto, men gikk jo bra 😉
sol-1-10
Svolværgeita
sol-1-11
Nok et bilde av den derre Svolværgeita

sol-1-13sol-1-14sol-1-16

sol-1-17
Stranden ved Ramberg
sol-1-18
Stranden ved Ramberg
sol-1-20
Fra toppen av Reinebringen
sol-1-21
Fra toppen av Reinebringen
sol-1-24
Reine fra Reinebringen
sol-1-26
Tørrfisk, heldigvis lukter man ikke noe på et bilde 😉 Reine
sol-1-28
Tørrfisk, heldigvis lukter man ikke noe på et bilde 😉 Reine
sol-1-29
Reine, eneste som viser at jeg var på tur på nasjonaldagen er flagget 🙂
sol-1-32
Fredvang
sol-1-33
Surfer, stranda i Flakstad.
sol-1-34
Fikk seg en på trynet 😉
sol-1-36
Strand ved Eggum
sol-1-37
Strand ved Eggum
sol-1-38
Eggum
sol-1
Rorbuer, Svolvær

 

Kategorier
Norge Troms

Jeg? En romantiker?

sol-1-25

Ti dager. Fire kvelder. Ren magi. Man gliser nesten så det gjør vondt i kjakene og blodet bobler av vulkansk kraft i årene.

Man blir rett og slett hoppende glad…

sol-1-18
Lyfjord, solen har akkurat forsvunnet.

Jeg bor på 70 grader nord. Og elsker snø, kulde og mørketid. Vinter i 7-8 måneder. NOT. De månedene kan dessverre bli sykt lange.

Men det blir fort glemt i mai. Ikke fordi det er grønt og varmt. Det er brunt. Og støvete. Og masse snø, i år enormt med snø i fjellet.

Men to ting endrer sinnsstemningen totalt. Solnedgang og natur. For meg er begge x-faktorer som gir livet mening. Når forskjellige toner av rødt, lilla og gul speiler seg i himmelen, skyene og i havflata blir jeg nesten religiøs.

sol-1-12
Utsikt fra Ørnfløya.

Det finnes knapt noe vakrere. Og på Kvaløya har man det som regel helt for seg selv, nesten uansett hvor man drar. Det gir fullstendig ro i sjelen. Hverdagen er glemt.

Jeg vet mange syns det er klisjéfylt og kjedelig å ta eller se bilder av sola som beveger seg ned i horisonten. Jeg blir aldri lei. Hver og en av opplevelsene er unik.

Tusenvis av turister kommer til Tromsø om vinteren for å se nordlyset. Men midnattsola er mitt nordlys. Mitt Nivana. Når man bor her man bor, så er det like før man lager et alter og tilbyr solguden.

Det er ikke rart at man blir betatt og kjærligheten blomstre.

Bare se så nydelig det er 😉

sol-1-7
Et kyss på toppen av Ørnfløya.

Oh shit. Ble jeg avslørt nå? Nilsemann, en romantiker?

Jeg dro ut fire kvelder på ti dager til fem forskjellige steder. To av dem drar jeg ofte til, på det tredje hadde jeg aldri vært før, mens jeg aldri hatt tatt bilder på sted fire og fem.

Se og nyt – om du, som meg, elsker solnedganger – og bildene faller i smak.

Grøtfjord:

sol-1sol-1-3

Ørnfløya:

sol-1-6sol-1-10sol-1-5sol-1-11sol-1-13sol-1-9

Lyfjord:

sol-1-15sol-1-16sol-1-17

Tromvik/Grøtfjord:

sol-1-19sol-1-22sol-1-23sol-1-24sol-1-26sol-1-27sol-1-30sol-1-32

Kategorier
Norge Troms

Unik byopplevelse

taake-1-4

En by med 75.000 innbyggere og flere tusen turister. Men likevel hadde jeg en av de største turistattraksjonene helt for meg selv. En ubeskrivelig følelse.

Jeg har vært på Fjellheisen og Storsteinen et uttall ganger. Hver gang er som regel utsikten like fantastisk. I sterk konkurransen med Fløyen i Bergen og Aksla i Ålesund, så rangerer jeg likevel utsikten fra Storsteinen som Norges beste byutsikt. Og det til tross for at jeg er sunnmøring.

Jeg har sett byen i midnattsol og under nordlyset derfra, begge magiske opplevelser. Men i dag tidlig fikk jeg den beste opplevelsen noensinne der oppe.

Forstår du hvorfor?

taake-1-13

Enkelt og greit fordi jeg var der helt alene. Ingen andre fra byen. Ingen turister. Bare meg.

For aller første gang. Det er som regel minst 10-12 personer der og jeg har opplevd at det at man går i kø blant et par hundre mennesker.

Jeg er ikke folkesky, men den følelsen av å være på Tromsøs tak helt alene er såååå deilig. jeg smilte fra øre til øre hvert et sekund. Og ga blaffen i at jeg ikke så noe annet enn fjelltoppene på Kvaløya i det fjerne på grunn av tåken.

Lykkefølelsen av å ha et slikt sted for meg selv er en enorm rus. Da spiller det ingen rolle hva som skjer resten av dagen. Den er allerede berget og vel så det.

taake-1-15
TROMSØ: Nesten nede ved bilen igjen og det begynte å lette opp.

Jeg kunne ventet en halv time og fått den fantastiske utsikten over byen, men jeg var allerede mer enn fornøyd.

God helg!

Her er noen flere bilder fra min lille morgentur 🙂

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Kategorier
Nordland Norge

To fjelltopper på én dag

Facebook. Elsket og hatet. Og en utstillingsplass for fjellkåte nordmenn. Vi simpelthen elsker å vise oss frem. Gjerne dag etter dag på en ny topp.

Noen er drittlei egenposeringen. Skrytet.

Men til syvende og sist kom en venn med et argument som slår alle andre uansett:

– Jess, men ka pokker! 😀 Trur faktisk ditte mediumet her får folk til å gå enda meir på fjellet enn de ellers villa gjort! :) Så pytt pytt.

Så sant, så sant! Om det er slik at Facebook og andre sosiale medium får folk som ikke liker å gå på fjellet, andre til å gå oftere, så er jo det fantastisk. Da får de andre tåle alle bildene. Og så er de som regel ikke så ille å se på heller da.

Er jo slik selv. Det å kunne ta bilder, er en ekstrem motivasjon. Og det har fått meg til topps når jeg har ønsket å gi opp.

Men å posere med et glis – nei der går grensen.

lof-14
Det var umulig å ikke glise litt med en slik utsikt.

Vel, av og til er det umulig å unngå selv for meg😉

Vel, nå skal jeg skryte. Av utrente meg. To fjell på en dag. Det var målet. Ett om morgen og ett om kvelden. Slik måtte det bare bli for neste morgen måtte jeg ta fergen Moskenes-Bodø siden det var kun en avgang den dagen.

Ja, jeg var i Lofoten. Sykt vakre Lofoften. Uansett hvordan man prøver å beskrive dette landskapet, så er man sjanseløs på å yte det rettferdighet.

Men for å si det slik, skulle jeg ha anbefalt et sted i Norge å besøke for en utlending, så ville valgt falt på Lofoften 100 av 100 ganger. Absolutt ingenting i vårt vakre land kan måle seg.

Og det kommer fra en som vokste opp med Sunnmørsalpene og Hjørundfjorden som nærmeste nabo.

Etter en dårlig natts søvn i bilen, et kort morgenstell og en times kjøring var jeg endelig fremme.

Ved Hauklandstranda. Ved foten av Mannen og Veggen. Det er alltid litt ekstra spesielt å starte en fjelltur ved havnivå.  Jeg begynte å traske oppover. I svært behagelig tempo, for jeg hadde jo tross alt to fjellturer foran meg. Det ble mange bekymrede blikk oppover fjellsiden for toppen lå innehyllet i tåke.

– Gå din vei. Finn noen andre å plage, sa jeg halvhøyt til meg selv.

lof-3

En meter. Og så en meter til. Faktisk gikk de meterne fort. Og 50 høydemeter fra toppen forsvant plutselig tåka. For en utsikt. Jeg ble stående å måpe. For jeg summet meg, og gikk de siste meterne til topps.

Jeg var på toppen av fjellet. Vel, fjell og fjell. Det blir jo kalt det. Men Mannen er ikke mer enn 400 moh.

Men hvem bryr seg om det når dette er utsikten:

hauke1
Hauklandstranda

lof-6

Jeg knipset i vei og hadde titalls bilder av nøyaktig det samme motivet. Men slik er jeg bare. Jeg mister litt fornuft når kameraet er i hånden.

Vel nede igjen ble det et skikkelig morgenstell ved Hauklandstranda. Kanskje greit, når man skal møte venner. Lunsjen ble tilbrakt i idylliske Nusfjord sammen med dem, før jeg dro videre sørover mot Reine.

lof-10
Nusfjord
lof-11
Reine.

Klokken hadde blitt 18 før neste fjell skulle bestiges. Et fjell man ble advart mot å gå på dager hvor det var vått i terrenget. Selvsagt var det vått og sleipt, men det kan jo ikke stoppe en stor erobrerer av høye fjelltopper…

Opp til skoggrensen gikk det som en drøm. Men så ble det bratt. Sykt bratt. Og pausene ble mange. Svært mange.

Men til topps kom jeg.

Reinebringen er ikke høyere enn 442 meter over havet. Men det føltes ut som en topp på 2000 meter. For så bratt er det å gå opp.

Det sa vel mest om min fysiske form.

Og på motsatt side, så stuper fjellet 442 meter ned til Reine. Da bør man passe seg for hvor man går…

lof-15
Man må leke litt…

Så hvordan skal man beskrive denne utsikten? Jeg lar være og så får du bare nyte:)

reine

Jeg tok kanskje litt hardt i når jeg sier jeg gikk to fjell på én dag, men det er vel lov å overdrive litt… Den andre toppen var uansett sykt luftig.

Er det et sted i Norge du må ha på din «Bucket List», så er det Lofoten. Nærmere paradis på den nordlige halvkule kommer du ikke.

DRA, DRA, DRA!!!