Bilen sneglet seg oppover i bekmørket. Høyrefoten var nesten av gasspedalen, for jeg holdt på å sovne flere ganger. Dessuten hadde jeg nesten fått et par liv på samvittigheten, for det var rev var overalt.

Grensen mellom Romania og Bulgaria ble krysset like etter midnatt og det var ikke snakk om å stoppe. Ikke klokken tre om natten oppe i de bulgarske fjellene.  Jeg måtte frem i god tid før det ble lyst.

En time og 32 km senere nærmet jeg meg. Jeg hadde funnet avkjørselen ved Shipka Pass og det var kun to kilometer igjen. Kom jeg til stengte porter? Ville det være bevæpnet vakt rundt neste sving?

Men det var ingen å se. Jeg parkerte like nedfor målet og la meg i baksetet for å få en times søvn før solen sto opp og ville legge sine første stråler på høyden 1.432 meter over havet.

For flere år siden så jeg et bilde. Dit må jeg dra var min første tanke. Jeg følte en utrolig dragning mot stedet. Ved en tilfeldighet dukket bildet heldigvis opp igjen.

Jeg skulle til Romania, men hadde lyst å få inkludert en svipptur til Bulgaria. Så jeg googlet. Litt til. Og så enda mer.

Og da dukket UFO-bygningen plutselig opp igjen. Best av alt, den var innenfor rekkevidde.

Jeg endret på planene flere ganger og til slutt endte jeg med at jeg hentet ut en leiebil etter å ha landet i Bucuresti sent på kvelden. Og så kjørte jeg mot målet mitt Buzludzha eller The House-Monument of the Bulgarian Communist Party som det også kalles.

Jeg visste at bygningen var stengt. At det var kameraer og vakthold. Ikke uten grunn. Takplatene er nemlig løse og de faller ned når vinden tar seg opp. Ikke akkurat det man ønsker at en turist skulle få i hodet. Jeg gikk rundt bygget. To ganger.

Inngangene jeg hadde sett på bilder var stengte. Og på nettet hadde jeg lest at det ikke lenger var mulig å ta seg inn i bygningen. Men det var ikke snakk om å gi opp.

Jeg så to hull i bakken fem-seks meter fra hverandre. Firte meg ned i det første, men der var det en fire meter lang taustige mellom meg og gulvet lenger nede i mørket. Jeg snudde. Det så farlig ut.

Neste hull. Jeg lyste opp med telefonen etter å ha firt meg ned to meter til første avsats. En to meter lang og smal planke bort til en hylle. Fire meter ned til bakken. Ut fra det jeg kunne se i mørket, så var hyllen forholdsvis solid. Planken derimot…

Pest eller kolera. Det ble kolera. For inn skulle jeg.

Jeg tok ett steg. Så ett steg til. Det knirket. Og balansen var ikke all verden. Med galopperende puls kom jeg med over. Hylla viste seg å være veldig solid, så det gikk greit å klatre de fire meterne ned.

Alle tanker om en bulgarisk fengselcelle var borte.

Nå var jeg alene i mørket. Jeg lyste rundt meg og der var jaggu meg en taubit som gikk rundt hjørnet. Jeg tok den opp og lot den ta meg videre bortover en gang. Så oppover noen trapper. Til lyset kom.

Noen trappetrinn senere og dette var det som ventet meg.

Jeg var utrolig fascinert. For et sted. Og en gåte at man ikke hadde tatt vare på det. Det hadde tross alt kostet 550 millioner norske kroner (dagens kurs) å bygge hele komplekset da det sto ferdig i 1981.

Noen fakta om bygget:

• Tårnet (70 meter høyt) måtte bygges på utsiden av UFO’en på grunn av de sterke vindene. Glasstjernene er 12 meter brede og veier 3,5 tonn.
• Arkitekten som står bak er Georgi Stoilov.
• Bygget mellom 1974 og 1981.
• 15.000 kubikkmeter med fjell ble sprengt bort slik at fjellet ble ni meter lavere.
• 6.000 arbeidere var involvert.
• 70.000 tonn betong, 3,000 tonn stål og 35 tonn kobolt glass ble brukt for å lage mosaikken på veggene. 60 kunstnere jobbet i 18 måneder for å bli ferdig.
• Bygget ble brukt frem til 1989 og tidlig på 90-tallet ble det forlatt og aldri tatt i bruk igjen.

Jeg var faktisk litt glad for forfallet. Jeg var jo der helt alene. I over en time hadde jeg kommunistenes høyborg for meg selv. Tanken på hvordan innsiden av et bulgarsk fengsel så ut var glemt så fort jeg kom innenfor murene.

Sa jeg forresten at det var en veldig vindfull morgen. Og at deler av taket sto og slo inn i hverandre 30 meter over meg.

Heldigvis var det kun et par mindre biter av taket som falt ned…

Frokost ble spist senere på formiddagen hvor jeg satt å så opp på galskapen ved en svær fakkelskulptur. Tenk at jeg fikk denne opplevelsen helt alene. Ingen andre turister. Og heldigvis ingen sikkerhetsvakter eller politi. På vei ned, så jeg at vaktene holdt til bare 500 meter fra bygningen. Heldigvis hadde de holdt seg i ro i morgentimene denne fredagen.

Uten tvil et av de kuleste stedene jeg noensinne har vært. Av og til kan et annet menneskes stormannsgalskap være sykt rått. Men sannheten er jo at bygget er bare trist og at det aldri burde ha blitt bygget.

Kostnadene er for store til å kunne vedlikeholdes, men det er opprettet et prosjekt hvor man håper å få nok midler til å sette bygget i stand igjen.

Noen flere bilder: