Mye støy og bråk. De fleste har det travelt. Mennesker overalt. Negative tanker man ofte forbinder med en by. Når de tankene kommer sigende er det godt å kunne snike seg bort. Til et sted likt det man finner i Stillehavet.

Kanskje en liten overdrivelse. For det finnes ikke akkurat palmetrær på kanten til Arktisk. Men akk så vakkert det likevel kan være her oppe i nord.

Og best av alt, jeg trengte kun å gå i tre timer med seilbåten fra Tromsø før jeg la til kai i Musvær. Eneste minuset var at jeg skulle innom Gåsvær, men på fjære sjø var det dessverre for grunt til å gå inn til kaia.

Det bor kun seks mennesker på Musvær og det er beundringsverdig at det fortsatt bor folk her med tanke på vinteren. Samtidig kan man misunne dem å bo så vakkert når sommeren viser seg fra sin beste side.

Det ble et magisk døgn. På et sted som heldigvis er litt utilgjengelig selv om det er en båt som går dit regelmessig.

Planen var å gå videre rundt Kvaløya, men så kom havtåken sigende. Da gjensto kun ett valg. Å snu. Heller fire-fem timer i tåke enn 10-12. Det var ingen behagelig opplevelse å ha 30 meter sikt i alle himmeretninger når man ikke har plotter som forteller om annen båttrafikk.

På vei inn, mellom Musvær og Gåsvær, dukket det heldigvis opp en liten åpning i tåken så man kunne legge båten i ro i et par timer. Og bare nyte stillheten og sola.

Det ble 30 timer man sent vil glemme.