Kategorier
Nordland Norge

Jakten på The Seven Summits

The Seven Summits er en fjern drøm for de aller fleste av oss. Enkelt og greit fordi det er en omtrent umulig oppgave og at det ville koste svært mye penger å oppnå drømmen.

For de som ikke vet, er The Seven Summits de høyeste toppene på hver av de syv kontinentene. De finnes to versjoner, men den første som klarte denne fantastiske bedriften var Richard Bass i 1985 (australske, ikke indonesiske toppen, se under).

De syv fjellene er: Mt Everest (8848 moh), Elbrus (5642 moh), Denali (6194 moh), Kilimanjaro (5895 moh), Vinson (4892 moh), Aconcagua (6961 moh) og Carstensz Pyramid (4884 moh, Indonesia)/(Kosciuszko (2228 moh, Australia). Den indonesiske er med fordi den ligger på den australske kontinentet.

14 nordmenn har fullført syv topper, fem av dem tok siste toppen i år. Verdensrekorden er på 187 døgn, gjort av kanadiske Daniel Griffith i 2006 (Carstensz Pyramid).

ny-1-10
Folk på vei opp til Ryten, Kvalvika i bakgrunnen.

Det er fredag morgen og jeg skal kjøre til Rago Nasjonalpark seks timer senere. Men værmeldingen har snudd. Det blir meldt regn.

Men jeg skal på tur. Sjekker Kvalvika i Lofoten, et sted jeg har lyst å dratt til lenge. Og så kommer en idé.

Hva med å ha min egen The Seven Summits? I Lofoten. Syv topper på syv forskjellige steder.

En time senere er ruten på plass. Men med kun 16 timer til rådighet, siden vi var langt ut i august, og 100 km mellom første og siste topp, så da kunne det holde hardt.

Lørdag morgen klokken 06 våknet jeg i Ramberg etter tre timer søvn. Det regnet. Værmeldingen hadde lovet meg at det skulle gi seg klokken 04. Det ga seg klokken 09. Og et kvarter etter startet jeg jakten på The Seven Summits.

Var det mulig? Tre verdifulle timer hadde gått tapt. Og solen gikk ned kl. 22.

Svaret får du helt til slutt i bloggen. Først vil jeg beskrive hver topp med noen ord og bilder.

Først som sist, jeg var i veldig dårlig form da stuntet ble satt i live, så høyden på toppene er ikke akkurat mye å skryte av. Men bratt var det uansett noen steder når jeg måtte starte på havnivå på alle sammen.

Tidene som jeg legger inn inkluderer også fotostopp.

Nuppen, Ramberg:

Den er på kun 240 moh. Men det er bratt og det var svært glatt på grunn av alt regnet. Men likevel tok det bare 21 minutter til topps.

Og nok en gang, så fikk jeg bevis for at man ikke trenger å gå høyt opp for å få en fantastisk utsikt.

Tidsbruk: Opp – 21 minutter. På toppen – 23 minutter. Ned – 15 minutter.

ny-1-2
Stranden ved Ramberg.

ny-1-3

topp1-2
Speider ut mot storhavet fra Nuppen ved Ramberg.
topp1-3
Stien var sykt glatt siden det hadde regnet.
topp1-5
Foten min ser du midt på nede i bildet, det var bratt ned her kan man trygt si…
topp1-7
Tidligere på sommeren var disse fulle av fiskehoder som ble tørket.

topp1-8

topp1-10
Foto av bilen min som tok meg fra sted til sted ved stranden i Ramberg.

Ryten, Fredvang:

Dette var den lengste turen siden jeg bestemte meg for å gå til Kvalvika først. Det betydde noen ekstra høydemeter, men det var så absolutt verdt det. Selve toppen er 543 moh.

Dette er en fantastisk tur. Selv om været ødela muligheten for de gode bildene, så glemmer man fort det i slik natur. Gikk en annen vei ned for å kunne fotografere mot stranden i Fredvang og mot Ramberg. Da gikk jeg opp til Fredvangshytta Strandbo på Storberget (270 moh).

Tidsbruk: Opp – 1 time 44 minutter. På toppen – 15 minutter. Ned – 48 minutter.

ny-1-5
Ryten er midt i bildet, noen meter til og man kan se Kvalvika før første gang.
ny-1-6
På vei ned mot Kvalvika.

ny-1-7

ny-1-8
Trenger en dytt!
ny-1-9
Kvalvika i Lofoten.

ny-1-11ny-1-12ny-1-13

ny-1-14
Ryten! Ser verre ut enn det er 🙂

ny-1-15

ny-1-16
Utsikt mot Ramberg.
ny-1-17
Fredvang

Offersøykammen, Leknes:

En time etter jeg var nede fra Ryten startet jeg på Offersøykammen (436 moh). Da var klokken allerede blitt halv tre på ettermiddagen, og jeg begynte å frykte at det ble umulig å nå syv topper denne dagen.

Mye skog og til tider forholdsvis bratt. En tur hvor man ikke ser toppen før de aller siste meterne. Etter å ha gått i nesten en halv time møtte jeg noen på vei ned.

– Toppen er rett der oppe.

Da ble jeg overrasket. Trodde turen skulle ta en time. Men det var riktig.

Og for en utsikt. Helt vanvittig vakkert. Dette er en toppen man bare må gå på under et besøk i Lofoten. Reinebringen har en råere utsikt, men Offersøykammen er ikke langt bak. Og så lett tilgjengelig som den er, så bør denne toppen inn på alles liste over ting å gjøre i Lofoten.

Tidsbruk: Opp – 38 minutter. På toppen – 17 minutter. Ned – 33 minutter.

ny-1-19
Offersøykammen. Utsikt nordover mot blant annet Hauklandstranda og Mannen.

ny-1-20

ny-1-18
Utsikt mot Gravdal som ligger til høyre.

Nonstinden, Ballstad:

Sliten i hodet og sliten i beina. Det ble en tung start på denne turen opp til 459 moh. Jeg møtte tidlig denne gjengen, og det var sykt fristende å gjøre akkurat det samme.

ny-1-23
Skulle gjerne bare lagt meg ned og gitt opp prosjektet.

Men jeg hadde lagt ut bilder på Snapchat fra hver topp, så det dreiv meg videre oppover denne bratte fjellsiden.

I motsetning til forrige fjell så flatet det ut halvveis på turen og jeg kunne se toppen hele resten av veien. Og det var heller ikke bratt.

Plutselig kom krampa i lårene. Det var umulig å strekke dem ut før smerten kom. Jeg gikk 20-30 meter før jeg satte meg ned. Så gikk jeg nye 20-30 meter og satte meg ned. Det gjorde veldig vondt. Jeg ble veldig fristet å kaste inn årene, men beit tennene sammen.

Syv-åtte ganger måtte jeg ned på ræva. Skulle krampen ta innersvingen på målet mitt…

Men jeg kom meg i det minste til topps på topp fire, litt over klokken 17. Fem timer før solen gikk ned.

Tidsbruk: Opp – 53 minutter. På toppen – 19 minutter. Ned – 31 minutter.

ny-1-21

ny-1-22
Ballstad, Lofoten

ny-1-25ny-1-26ny-1-27ny-1-28

Mannfallet, Stamsund:

Før jeg forlot Ballstad var det tid for å handle. Jeg måtte få i meg næring. Men et skikkelig måltid droppet jeg.

Det eneste jeg spise av normal mat var pizza i Svolvær da jeg var ferdig for dagen.

Neste mål var Mannfallet på 308 moh. Jeg hadde hørt det var luftig og fryktet høydeskrekken skulle ta meg før jeg nådde toppen. Jeg møtte et par på vei ned og den ene hadde snudd før toppen.

Men jeg følte meg aldri uttrygg selv om et par steder var veldig luftig og hadde jeg trådd feil kunne jeg ramlet langt nedover fjellsiden.

Et sted med veldig flott utsikt over Vestfjorden og Lofotodden.

Tidsbruk: Opp – 31 minutter. På toppen – 14 minutter. Ned – 22 minutter.

ny-1-29
Det så lett ut, men det var tross alt topp fem.
ny-1-30
Hurtigruta på vei til kai i Stamsund.

ny-1-31

ny-1-32
Stamsund

ny-1-33ny-1-35

ny-1-36
Mål nummer seks, Festvågtinden.

ny-1-38

ny-1-37

Nipen, Henningsvær:

Her var Festvågtinden på 541moh målet. Men det var umulig med tanke på at jeg ville gå ned i mørket. 100 meter etter jeg startet kl 21 på kvelden stoppet jeg opp.

Men så lot jeg blikk gå mot høyre. Jeg kunne jo gå dit opp. Nipen ble topp nummer seks. 211 moh.

Jeg kom ned 21:38 og satte meg ned på en bergknaus ved havet 12 timer og 23 minutter etter at jeg startet på prosjektet (Jeg brukte 3 timer 28 minutter på kjøring og gjøre meg klar for hver topp).

Helt tom. Umulig å få frem et smil.

For det ble dagens siste topp. Med andre ord, drømmen om The Seven Summits røk.

Det ble et bittert nederlag. For uten regn de tre første timene hadde jeg kommet opp på Festvågtiden og topp syv.

Tidsbruk: Opp – 30 minutter. På toppen – 12 minutter. Ned – 19 minutter.

ny-1-39
Kveldens siste solstråler, Henningsvær til venstre.
ny-1-40
Solen har gått ned over Henningsvær.
ny-1-41
Mitt mål for topp seks, Festvågtinden. Kanskje en annen gang.

ny-1-42

ny-1-43
Satt meg ned på berget og beundret det vakre fargene og innså at drømmen om The Seven Summits var ødelagt.

Neste morgen våknet jeg opp kl 07.00. Så opp mot Tjeldbergtinden og vurderte å ta topp syv likevel. Men nei det var uaktuelt.

Jeg kjørte noen hundre meter og så opp mot Svolværgeita. Stoppet. Gikk ut av bilen. Ny topp syv?  Det hadde jo blitt innenfor et døgn. Jeg kunne jo endre på reglene.

Nei, jeg orket ikke. Dro bare videre. Jeg ville hjem. Nederlaget var et faktum.

Men kanskje neste gang…

Og da mens vi har midnattsol, 24 timer til rådighet og enda tøffere fjellturer.

Kategorier
Norge Troms

Din forbanna jævel!

Det hodet ble værguden. Først prøvde jeg bare å stirre det ned, og da det ikke fungerte, tenke jeg slippe løs alt helvete på jord. For et øyeblikk fikk jeg lyst å bli djevelen selv.

Jeg temmet sinnet og roet meg ned. Det var jo ingen vits å klage til noen. Været ville jo ikke bli noe bedre, men av og til kan det være greit å slippe ut litt aggresjon. Og jeg var alene.

CD12E8E0-E25C-4FEA-924A-83AAAC78E119
Skulpturlandskap Hodet har skiftet navn til Hoder.

Så hva var problemet?

I ti dager så værmeldingen perfekt ut. Og selv om himmelen ikke så altfor lovende ut noen timer før datoen bikket over til 17. mai, så hadde jeg tro på at Yr hadde rett.

For været endrer seg raskt i Lofoten. På både godt og vondt.

Målet var Reinebringen. Solnedgang like før midnatt og soloppgang fire timer senere. En perfekt start på nasjonaldagen. For det finnes jo knapt noe mer norsk enn en tur på fjellet.

Halvannen time før sola forsvant i havet var jeg på toppen. Og kunne skue ut over noe av det vakreste Norge kan by på utsiktsmessig.

Vel, det gikk til helvete. Yr var tydeligvis ikke til å stole på. 541 km i bil og en strabasiøs tur opp et fjell man blir anbefalt å ikke gå på av lokale guider og kommunen føltes helt bortkastet.

Slik ble bildet, ikke mye blå himmel å se…

sol-1-19
Reinebringen troner over Reine.

Jeg ble bare til solen forsvant. Det var helt uaktuelt å stole på den forbanna værmeldingen.

Neste morgen forsov jeg meg og jeg gikk glipp av en nydelig morgen fra Reinebringen. Jeg gjorde et forsøk på å komme meg til topps, prøvde å slå farten på skyene fra sør, men halvveis oppe i fjellveggen ga jeg opp. Været-Nils 2-0.

Det eneste jeg fikk var dette bildet av litt blå himmel før jeg prøvde meg på toppen.

sol-1-25
Reine

I det minste fikk jeg en god start tidligere på dagen i Svolvær selv om jeg strengt tatt var oppe en halv time for sent, for det skyene dekket solen ett minutter etter jeg kom opp.

Men litt tålmodighet ga likevel brukbare forhold bak Svolværgeita, for solen tittet frem et par ganger.

sol-1-23
Svolværgeita

Resten av dagen i dag var det mye grått og mye regn. Jeg tok livet med ro til slutt, for været kan man ikke slå uansett. Det vinner hver eneste gang. Det er bare å gjøre det beste ut av det.

Så jeg kjørte innom et par nye steder for meg og spesielt Eggum falt veldig godt i smak. En skjult liten perle for min del.

sol-1-35
En av flere strender i Eggum.

Her er noen bilder til fra 30 timer i Lofoten. Dessverre regnet det meste av nasjonaldagen og da ble kameraet liggende i fred.

sol-1-2
Svolvær
sol-1-4
Vakre Svolvær
sol-1-5
Følte meg ikke helt trygg der jeg sto, men gikk jo bra 😉
sol-1-10
Svolværgeita
sol-1-11
Nok et bilde av den derre Svolværgeita

sol-1-13sol-1-14sol-1-16

sol-1-17
Stranden ved Ramberg
sol-1-18
Stranden ved Ramberg
sol-1-20
Fra toppen av Reinebringen
sol-1-21
Fra toppen av Reinebringen
sol-1-24
Reine fra Reinebringen
sol-1-26
Tørrfisk, heldigvis lukter man ikke noe på et bilde 😉 Reine
sol-1-28
Tørrfisk, heldigvis lukter man ikke noe på et bilde 😉 Reine
sol-1-29
Reine, eneste som viser at jeg var på tur på nasjonaldagen er flagget 🙂
sol-1-32
Fredvang
sol-1-33
Surfer, stranda i Flakstad.
sol-1-34
Fikk seg en på trynet 😉
sol-1-36
Strand ved Eggum
sol-1-37
Strand ved Eggum
sol-1-38
Eggum
sol-1
Rorbuer, Svolvær

 

Kategorier
Norge Troms

Idyll i egen bakgård

and-1-6

Det er lett å ta det som en selvfølge. Og dermed ignorere skjønnheten som er rett foran deg.

Jeg snakker om ditt eget nærtområde. Uansett hvor vakkert det måtte være, så utsetter mange av oss å dra ut i naturen. Har selv gjort det gang på gang. Det blir fort: I morgen, neste helg osv…

Ørnfløya og Sommerøya er bare en times kjøring unna Tromsø. Et ufattelig vakkert område, som jeg burde besøkt mye oftere. Men nå skulle jeg få Amerika-besøk, og da måtte jeg sjekke hvordan det var å gå opp på Ørnfløya på forhånd siden vinteren akkurat har sluppet taket på oss.

Selvsagt var kameraet med, for der ute er det alltid noe å ta bilder av. Og så var værforholdene fantastiske, det manglet kun noen skyer for å gjøre det perfekt.

Først gikk turen til Ørnfløya. Kun 15 minutter raks gange fra bilen til toppen og så får du denne utsikten:

and-1-2

and-1-25

Og så får jeg lure inn et bilde fra en tur i fjor.

Hver opplevelse er jo unik.

geo-18

Deretter gikk turen til Kvitnesvika. Et sted jeg aldri har fotografert før, men som jeg mente ville være et flott sted å forevige.

Ikke et vindpust, ikke en annet menneske å se. Bare meg og mitt kamera.

Så da tok det litt av. Jeg ble der i halvannen time. Og det ble naturligvis mange bilder av samme motiv. Noen av dem kan du se under, litt for å vise at man kan fange et motiv fra flere vinkler. Alle bildene er tatt med vinvinkel (bruker en Sigma 8-16mm og Canon 7D).

Her er resultatene:

and-1-4and-1-5and-1-7and-1-9and-1-10and-1-12and-1-17and-1-18and-1-23and-1-24and-1

 

Kategorier
Norge Troms

Stillehavsperle i båkgården

FullSizeRender-4

Mye støy og bråk. De fleste har det travelt. Mennesker overalt. Negative tanker man ofte forbinder med en by. Når de tankene kommer sigende er det godt å kunne snike seg bort. Til et sted likt det man finner i Stillehavet.

Kanskje en liten overdrivelse. For det finnes ikke akkurat palmetrær på kanten til Arktisk. Men akk så vakkert det likevel kan være her oppe i nord.

Og best av alt, jeg trengte kun å gå i tre timer med seilbåten fra Tromsø før jeg la til kai i Musvær. Eneste minuset var at jeg skulle innom Gåsvær, men på fjære sjø var det dessverre for grunt til å gå inn til kaia.

musv kopi
På vei ut Kvalsundet med ei sol på himmelen og mange på havet.
FullSizeRender-33
Gåsvær.
FullSizeRender-32
Gåsvær.

Det bor kun seks mennesker på Musvær og det er beundringsverdig at det fortsatt bor folk her med tanke på vinteren. Samtidig kan man misunne dem å bo så vakkert når sommeren viser seg fra sin beste side.

Det ble et magisk døgn. På et sted som heldigvis er litt utilgjengelig selv om det er en båt som går dit regelmessig.

FullSizeRender-9FullSizeRender-43FullSizeRender-38FullSizeRender-19FullSizeRender-25FullSizeRender-45FullSizeRender-41FullSizeRender-35

Planen var å gå videre rundt Kvaløya, men så kom havtåken sigende. Da gjensto kun ett valg. Å snu. Heller fire-fem timer i tåke enn 10-12. Det var ingen behagelig opplevelse å ha 30 meter sikt i alle himmeretninger når man ikke har plotter som forteller om annen båttrafikk.

FullSizeRender-8

På vei inn, mellom Musvær og Gåsvær, dukket det heldigvis opp en liten åpning i tåken så man kunne legge båten i ro i et par timer. Og bare nyte stillheten og sola.

FullSizeRender-6musv-34FullSizeRender-13

Det ble 30 timer man sent vil glemme.

musvaer-9FullSizeRender-42FullSizeRender-34FullSizeRender-29FullSizeRender-28FullSizeRender-27FullSizeRender-24FullSizeRender-23FullSizeRender-21FullSizeRender-12FullSizeRender-16FullSizeRender-10FullSizeRender-11FullSizeRender-7FullSizeRender-20FullSizeRender-17FullSizeRender-22

 

Kategorier
Nordland Norge

To fjelltopper på én dag

Facebook. Elsket og hatet. Og en utstillingsplass for fjellkåte nordmenn. Vi simpelthen elsker å vise oss frem. Gjerne dag etter dag på en ny topp.

Noen er drittlei egenposeringen. Skrytet.

Men til syvende og sist kom en venn med et argument som slår alle andre uansett:

– Jess, men ka pokker! 😀 Trur faktisk ditte mediumet her får folk til å gå enda meir på fjellet enn de ellers villa gjort! :) Så pytt pytt.

Så sant, så sant! Om det er slik at Facebook og andre sosiale medium får folk som ikke liker å gå på fjellet, andre til å gå oftere, så er jo det fantastisk. Da får de andre tåle alle bildene. Og så er de som regel ikke så ille å se på heller da.

Er jo slik selv. Det å kunne ta bilder, er en ekstrem motivasjon. Og det har fått meg til topps når jeg har ønsket å gi opp.

Men å posere med et glis – nei der går grensen.

lof-14
Det var umulig å ikke glise litt med en slik utsikt.

Vel, av og til er det umulig å unngå selv for meg😉

Vel, nå skal jeg skryte. Av utrente meg. To fjell på en dag. Det var målet. Ett om morgen og ett om kvelden. Slik måtte det bare bli for neste morgen måtte jeg ta fergen Moskenes-Bodø siden det var kun en avgang den dagen.

Ja, jeg var i Lofoten. Sykt vakre Lofoften. Uansett hvordan man prøver å beskrive dette landskapet, så er man sjanseløs på å yte det rettferdighet.

Men for å si det slik, skulle jeg ha anbefalt et sted i Norge å besøke for en utlending, så ville valgt falt på Lofoften 100 av 100 ganger. Absolutt ingenting i vårt vakre land kan måle seg.

Og det kommer fra en som vokste opp med Sunnmørsalpene og Hjørundfjorden som nærmeste nabo.

Etter en dårlig natts søvn i bilen, et kort morgenstell og en times kjøring var jeg endelig fremme.

Ved Hauklandstranda. Ved foten av Mannen og Veggen. Det er alltid litt ekstra spesielt å starte en fjelltur ved havnivå.  Jeg begynte å traske oppover. I svært behagelig tempo, for jeg hadde jo tross alt to fjellturer foran meg. Det ble mange bekymrede blikk oppover fjellsiden for toppen lå innehyllet i tåke.

– Gå din vei. Finn noen andre å plage, sa jeg halvhøyt til meg selv.

lof-3

En meter. Og så en meter til. Faktisk gikk de meterne fort. Og 50 høydemeter fra toppen forsvant plutselig tåka. For en utsikt. Jeg ble stående å måpe. For jeg summet meg, og gikk de siste meterne til topps.

Jeg var på toppen av fjellet. Vel, fjell og fjell. Det blir jo kalt det. Men Mannen er ikke mer enn 400 moh.

Men hvem bryr seg om det når dette er utsikten:

hauke1
Hauklandstranda

lof-6

Jeg knipset i vei og hadde titalls bilder av nøyaktig det samme motivet. Men slik er jeg bare. Jeg mister litt fornuft når kameraet er i hånden.

Vel nede igjen ble det et skikkelig morgenstell ved Hauklandstranda. Kanskje greit, når man skal møte venner. Lunsjen ble tilbrakt i idylliske Nusfjord sammen med dem, før jeg dro videre sørover mot Reine.

lof-10
Nusfjord
lof-11
Reine.

Klokken hadde blitt 18 før neste fjell skulle bestiges. Et fjell man ble advart mot å gå på dager hvor det var vått i terrenget. Selvsagt var det vått og sleipt, men det kan jo ikke stoppe en stor erobrerer av høye fjelltopper…

Opp til skoggrensen gikk det som en drøm. Men så ble det bratt. Sykt bratt. Og pausene ble mange. Svært mange.

Men til topps kom jeg.

Reinebringen er ikke høyere enn 442 meter over havet. Men det føltes ut som en topp på 2000 meter. For så bratt er det å gå opp.

Det sa vel mest om min fysiske form.

Og på motsatt side, så stuper fjellet 442 meter ned til Reine. Da bør man passe seg for hvor man går…

lof-15
Man må leke litt…

Så hvordan skal man beskrive denne utsikten? Jeg lar være og så får du bare nyte:)

reine

Jeg tok kanskje litt hardt i når jeg sier jeg gikk to fjell på én dag, men det er vel lov å overdrive litt… Den andre toppen var uansett sykt luftig.

Er det et sted i Norge du må ha på din «Bucket List», så er det Lofoten. Nærmere paradis på den nordlige halvkule kommer du ikke.

DRA, DRA, DRA!!!

 

Kategorier
Norge Troms

Du må ikke opp i høyden for å finne himmelen

Den nye folkebølgen blir vi mettet med hver eneste dag. Patrotismen har virkelig fått bensin på bålet og har steget til nye høyder denne sommeren.

På sosiale medier blir vi pepret med en viss type bilder fra våre venner og kjente. Og de aller fleste gjør nøyaktig det samme. De søker seg opp i høyden. Noen bestiger en fjelltopp nærmest hver eneste dag, mens noen nøyer seg med en tindetur hver helg. Men alle som en så foreviger de øyeblikket slik at alle vi andre kan ta del i det.

Det ene bildet flottere enn det andre. Noen fra svært så luftige topper. Og mange av dem krever timer med slit før man får belønningen med en ubeskrivelig vakker utsikt.

Men trenger man virkelig å gå opp stupbratte fjellsider? Må må være topp trent får å få slike opplevelser?

Svaret er nei, nei og atter nei.

154 meter over havet er nok. Slik var det i alle fall i mitt tilfelle.

Ørnfløya på Kvaløya var målet siden jeg kun hadde kort tid til rådighet. Ja, jeg kastet bort to timer bak rattet, men av og til må man ty til et hjelpemiddel. Jeg levde i alle fall godt med en kjøretur på 11 mil.

Bilen ble parkert og jeg la i vei. Og stort lettere tur har jeg nok aldri tatt. En knapp kilometer, 15 minutters lett gange og jeg var oppe.

Men turen ga meg likevel like mye som flere av de høye tindene jeg har vært til topps på.

Utsikten mot øyperlene Sommerøya, Hillesøya, Senja, Hekkingen og Håja er rett og slett fantastisk.

Selvsagt tok jeg bilder. Mange bilder. Slik at du kan se at du ikke trenger å gå høyt eller langt til fjells for å finne gull. Ofte kan en topp som krever lite være den beste. I alle fall om fred, ro og en HIMMELSK utsikt er målet.

Og som nordmann er du veldig heldig. For steder som er lett tilgjengelige finnes det mange av i vårt vakre land. Og vet du hva – de er alle unike 🙂

Utsikten mot Håja (helt til høyre), Lille Sommerøya, Sommerøya og Hillesøya i midten, Edøya oppe til venstre og Senja i det fjerne oppe til venstre.
Utsikten mot Håja (helt til høyre), Lille Sommerøya, Sommerøya og Hillesøya i midten, Edøya oppe til venstre og Senja i det fjerne oppe til venstre.

 

Bygningene ligger idyllisk til på Lille Sommerøya.
Det er mange små øyer i Skjærgården på yttersiden av Kvaløya.

 

Vakre strender på Sandholmen og Lille Sommerøya.
Vakre strender på Sandholmen og Lille Sommerøya.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her kunne jeg ligget i fred og ro i timevis for å nyte naturen.
Her kunne jeg ligget i fred og ro i timevis for å nyte naturen.
Broen over til Sommerøya.
Broen over til Sommerøya.
Det frister med et bad til tross for iskald sjø.
Det fristet med et bad til tross for iskald sjø, men jeg motsto fristelsen 🙂
Denne eiendomen ligger svært så idyllisk til på Lille Sommerøya.
Denne eiendomen ligger svært så idyllisk til på Lille Sommerøya.
Et lite vann ligger like øst for Ørnfløya.
Et lite vann ligger like øst for Ørnfløya.
Kategorier
Albania Europa

Uventet gjestfrihet

Utsikten fra leiligheten som vi fikk låne første natten i Hemara.
Utsikten fra leiligheten som vi fikk låne første natten i Himare.

Etter ti timer langs landeveien i Montenegro og Albania var trøttheten i ferd med å ta overhånd. Jeg slet virkelig med å holde meg våken bak rattet, ikke helt bra siden mørket var på vei inn over det albanske landskapet. Og det ble ikke noe bedre av at det fortsatt var tre-fire timer til vi var fremme i kystbyen Himare, som var vår destinasjon denne dagen.

Plutselig ble jeg lys våken i løpet av noen sekunder.

En lastebil som lå foran meg, la seg ut og kjørte forbi en bil i en sving. Uten noen som helst mulighet for å se trafikken som kom imot. Jeg trykket på bremsen for å få mest mulig avstand og ventet på smellen. Den kom heldigvis aldri. Ingen bil kom imot.

100 meter etter svingen kom tre biler på motsatt side…

Jeg og Karoline var bare sekunder fra å være vitne til en dødsulykke.

Kors og minnesmerker

Nå burde ikke kjøringen overraske, for det var kors etter kors langs landeveien som minte oss om alle som har mistet livet i trafikken i Albania. Det gjorde inntrykk. Sterkt inntrykk. Og medførte at jeg kjørte mye mer forsiktig.

Et enkelt kors i hvitt for hver person som har mistet livet i trafikken. Det burde vært satt opp langs landeveien i Norge. For det er ingen tvil om at det påvirker oss. Vel, ikke en viss lastebilsjåfør. Men om det kan berge ett liv i Norge, så er det verdt det.

Halv ett på natten så vi lysene fra Himare. Men de var fortsatt 1.000 høydemeter unna oss.

Trøttheten var på vei tilbake og jeg kjørte sakte, veldig sakte, nedover fjellsiden. Stummende mørke, uten rekkverk mange steder, og flere hundre ned i avgrunnen. Det å være sliten på svarte natta er en elendig kombinasjon på slike veier. Spesielt siden jeg hele tiden ble minnet om alle de som har mistet livet på veien ned til havet. For minnesmerkene er mange på veien ned mot Himare.

I 2012, året etter vi var der, kjørte en buss med universitetsstudenter av veien ned mot Himare. 12 ble drept og 22 hardt skadet. Omfanget gjorde at den tragiske ulykken nådde norsk media, men jeg er frykter mange andre har mistet livet langs veien ned fjellsiden mot den albanske solkysten siden den gang.

Fullbooket hotell

Omsider, klokken halv to om natten, kom vi til hotellet vårt i Himare.

Solen i ferd med å gå ned bak et hotellet som er i ferd med å bli bygget ved sjøkanten.
Solen i ferd med å gå ned bak et hotel som er i ferd med å bli bygget ved sjøkanten.

– Beklager, men vi har dobbeltbooket og vi har ikke noen flere rom, sa eieren.

– Og jeg har sjekket på de fleste av de andre hotellene, og de har heller ikke noe ledig. Jeg beklager virkelig, la han til.

Oppgitt tenkte jeg: – Må jeg virkelig sette meg bak rattet og kjøre til jeg finner noe. Midt på natten. Det orker jeg rett og slett ikke.

Der og da hadde jeg ikke krefter til å bli frustrert eller sint.

– Jeg har et alternativ. Men jeg kan forstå om det er ikke noe dere vil ha.

Akkurat der og da kunne jeg tatt et telt, så lenge det allerede var satt opp. Så det kunne ikke være så ille.

Ekstrem gjestfrihet

– Dere kan få vår leilighet i natt. Så sover vi hos mine foreldre, sa eieren.

Vi takket ja. Uten å blunke.

Fem minutter senere sto vi i leiligheten. Hele toppetasjen på hotellet. Vi fikk penthouse. En deal vi helt klart kunne leve med 🙂

Og ikke nok med det. Noen minutter senere banket det på døren. Gratis middag ble levert fra en restaurant som hadde holdt åpen til vi var på plass.

To dager senere sjekket vi ut av hotellrommet vi byttet til etter den første natten. Og da fikk vi sjokk. Gjestfriheten nådde nye høyder. Ekteparet som drev hotellet beklaget nok en gang at vi ikke fikk rommet vi hadde bestilt. I neste øyeblikk tok han frem to ting fra bak resepsjonen. Og så overrakte han oss lokal olje og syltetøy som gave.

Karoline foran Sea Side Saranda Hotell. Et hotell med yppelig service.
Karoline foran Sea Side Saranda Hotell. Et hotell med ypperlig service.

Vårt første møte med Albania ble ekstremt. Trafikken var akkurat så full av galskap som vi hadde hørt på forhånd. Men at dette landet, som ikke akkurat var kjent for å være en turistperle, skulle ta oss med storm med sin gjestfrihet, kom som en gedigen overralse. En slik gjestfrihet har jeg aldri opplevd noe annet sted.

Det var ikke tilfeldig. På hotellet i Saranda, neste stopp på vår reise i Albania, var det på akkurat samme vis. Det handlet om kun en ting.

At vi skulle føle oss som kongelige.

Sant må sies, alt var ikke perfekt på hotellet i Saranda og andre steder, for Albania er en fersk turistnasjon, og er i ferd med å bygge opp landet til å ta mot masseturismen. Derfor blir det en bratt læringskurve.

Men uten tvil, dette var en svært gledelig overraskelse, og utnytter de sitt potensial, kan Albania etter hvert kan bli en stor utfordrer til Hellas, Tyrkia, Montenegro og Kroatia. For landet har mye vakker natur og en interessant historie. Og det kan være lurt å dra før det blir for turistifisert, for Albania ruster nå opp landet i stor fart og skala med tanke på turisme.

Det var et helt klart et lurt og lykkelig valg å innlemme Albania på vår reise rundt om på Balkan.

Et valg du så absolutt bør vurdere om du vil oppleve noe nytt og spennende ved Middelhavet. Albania anbefales på det sterkeste.