Uventet gjestfrihet

Utsikten fra leiligheten som vi fikk låne første natten i Hemara.

Utsikten fra leiligheten som vi fikk låne første natten i Himare.

Etter ti timer langs landeveien i Montenegro og Albania var trøttheten i ferd med å ta overhånd. Jeg slet virkelig med å holde meg våken bak rattet, ikke helt bra siden mørket var på vei inn over det albanske landskapet. Og det ble ikke noe bedre av at det fortsatt var tre-fire timer til vi var fremme i kystbyen Himare, som var vår destinasjon denne dagen.

Plutselig ble jeg lys våken i løpet av noen sekunder.

En lastebil som lå foran meg, la seg ut og kjørte forbi en bil i en sving. Uten noen som helst mulighet for å se trafikken som kom imot. Jeg trykket på bremsen for å få mest mulig avstand og ventet på smellen. Den kom heldigvis aldri. Ingen bil kom imot.

100 meter etter svingen kom tre biler på motsatt side…

Jeg og Karoline var bare sekunder fra å være vitne til en dødsulykke.

Kors og minnesmerker

Nå burde ikke kjøringen overraske, for det var kors etter kors langs landeveien som minte oss om alle som har mistet livet i trafikken i Albania. Det gjorde inntrykk. Sterkt inntrykk. Og medførte at jeg kjørte mye mer forsiktig.

Et enkelt kors i hvitt for hver person som har mistet livet i trafikken. Det burde vært satt opp langs landeveien i Norge. For det er ingen tvil om at det påvirker oss. Vel, ikke en viss lastebilsjåfør. Men om det kan berge ett liv i Norge, så er det verdt det.

Halv ett på natten så vi lysene fra Himare. Men de var fortsatt 1.000 høydemeter unna oss.

Trøttheten var på vei tilbake og jeg kjørte sakte, veldig sakte, nedover fjellsiden. Stummende mørke, uten rekkverk mange steder, og flere hundre ned i avgrunnen. Det å være sliten på svarte natta er en elendig kombinasjon på slike veier. Spesielt siden jeg hele tiden ble minnet om alle de som har mistet livet på veien ned til havet. For minnesmerkene er mange på veien ned mot Himare.

I 2012, året etter vi var der, kjørte en buss med universitetsstudenter av veien ned mot Himare. 12 ble drept og 22 hardt skadet. Omfanget gjorde at den tragiske ulykken nådde norsk media, men jeg er frykter mange andre har mistet livet langs veien ned fjellsiden mot den albanske solkysten siden den gang.

Fullbooket hotell

Omsider, klokken halv to om natten, kom vi til hotellet vårt i Himare.

Solen i ferd med å gå ned bak et hotellet som er i ferd med å bli bygget ved sjøkanten.

Solen i ferd med å gå ned bak et hotel som er i ferd med å bli bygget ved sjøkanten.

– Beklager, men vi har dobbeltbooket og vi har ikke noen flere rom, sa eieren.

– Og jeg har sjekket på de fleste av de andre hotellene, og de har heller ikke noe ledig. Jeg beklager virkelig, la han til.

Oppgitt tenkte jeg: – Må jeg virkelig sette meg bak rattet og kjøre til jeg finner noe. Midt på natten. Det orker jeg rett og slett ikke.

Der og da hadde jeg ikke krefter til å bli frustrert eller sint.

– Jeg har et alternativ. Men jeg kan forstå om det er ikke noe dere vil ha.

Akkurat der og da kunne jeg tatt et telt, så lenge det allerede var satt opp. Så det kunne ikke være så ille.

Ekstrem gjestfrihet

– Dere kan få vår leilighet i natt. Så sover vi hos mine foreldre, sa eieren.

Vi takket ja. Uten å blunke.

Fem minutter senere sto vi i leiligheten. Hele toppetasjen på hotellet. Vi fikk penthouse. En deal vi helt klart kunne leve med 🙂

Og ikke nok med det. Noen minutter senere banket det på døren. Gratis middag ble levert fra en restaurant som hadde holdt åpen til vi var på plass.

To dager senere sjekket vi ut av hotellrommet vi byttet til etter den første natten. Og da fikk vi sjokk. Gjestfriheten nådde nye høyder. Ekteparet som drev hotellet beklaget nok en gang at vi ikke fikk rommet vi hadde bestilt. I neste øyeblikk tok han frem to ting fra bak resepsjonen. Og så overrakte han oss lokal olje og syltetøy som gave.

Karoline foran Sea Side Saranda Hotell. Et hotell med yppelig service.

Karoline foran Sea Side Saranda Hotell. Et hotell med ypperlig service.

Vårt første møte med Albania ble ekstremt. Trafikken var akkurat så full av galskap som vi hadde hørt på forhånd. Men at dette landet, som ikke akkurat var kjent for å være en turistperle, skulle ta oss med storm med sin gjestfrihet, kom som en gedigen overralse. En slik gjestfrihet har jeg aldri opplevd noe annet sted.

Det var ikke tilfeldig. På hotellet i Saranda, neste stopp på vår reise i Albania, var det på akkurat samme vis. Det handlet om kun en ting.

At vi skulle føle oss som kongelige.

Sant må sies, alt var ikke perfekt på hotellet i Saranda og andre steder, for Albania er en fersk turistnasjon, og er i ferd med å bygge opp landet til å ta mot masseturismen. Derfor blir det en bratt læringskurve.

Men uten tvil, dette var en svært gledelig overraskelse, og utnytter de sitt potensial, kan Albania etter hvert kan bli en stor utfordrer til Hellas, Tyrkia, Montenegro og Kroatia. For landet har mye vakker natur og en interessant historie. Og det kan være lurt å dra før det blir for turistifisert, for Albania ruster nå opp landet i stor fart og skala med tanke på turisme.

Det var et helt klart et lurt og lykkelig valg å innlemme Albania på vår reise rundt om på Balkan.

Et valg du så absolutt bør vurdere om du vil oppleve noe nytt og spennende ved Middelhavet. Albania anbefales på det sterkeste.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s