Du skal fra A til B. Helst så fort som råd. Slik var det også da jeg og min bror skulle kjøre fra heimbygda på Sunnmøre til Trondheim en søndag ettermiddag.

Men heldigvis ble det ikke slik. En tanke slo plutselig ned i meg.

– Skal vi kjøre via Trollstigen, spurte jeg.

– Ja, det kan vi godt gjøre, svarte min bror.

Som sagt, så gjort. Navigasjonen sa det ville ta omtrent like lang tid å kjøre via Valldal som den vanlige ruta via Ørskogfjellet mot Åndalsnes. Men jeg visste bedre.

For kamerabagen var med på turen. Og det gjorde at turen tok to timer lenger enn planlagt.

Gudbrandsjuvet

Første stopp ble Gudbrandsjuvet. Og for en timing. Den første varme sommerdagen i mai. Enorm snøsmeltning gjorde at elva brølte i all sin makt og prakt på sin vei nedover dalen. De sterke og klare grønfargene fra trær og marker slo mot deg overalt, mens fjelltoppene fortsatt hadde snø på sine tinder.

Men det beste av alt var de rasende vannmassene. Og det virket som elementene kjempet en hard kamp for å holde vannmassene innenfor elvebreddene.

Jeg har alltid følt en sterk tiltrekning til vann.

Det er så vakkert. Men samtidig så brutalt. Voldsomt. Energisk. Magisk. Stille. Skummelt. Varmt. Kaldt. Farlig. Uberegnlig. Uforusigbart.

Vann er spesielt uansett.

Og her var det farlig, uforusigbart, vakkert, energisk, magisk, skummelt og uberegnelig. Alt på en gang. Og da må jeg bare gå så nær som mulig 🙂

For å få kjenne på pulsen til elva. Kjenne dråpene mot kroppen. Få en følelse av kraften.

Men samtidig gjør et sted som Gudbrandsjuvet noe med deg slik at det kraftfulle vannet får den respekten det fortjener. Juvet har stupbratte berg på begge sider og et lite feilsteg vil gjøre at livet er over i neste øyeblikk.

Heldigvis har det blitt satt opp et utkikkspunkt som gjør at turistene får en nærhet til juvet. Og det gir dem en god følelse på hvor rå naturen er og hvor fantastisk den kan bli etter millioner av år hvor is og vann har skapt et så unikt og vakkert sted.

Men selvsagt måtte jeg ned til den ene kanten. Litt må jo man utfordre skjebnen, men det skal sies at jeg var veldig forsiktig hvor jeg satte mine bein. Så viktig er ikke nærhet at jeg utfordrer mannen med ljåen.

Trollstigen

Nå ble ikke timingen for ankomsten på Trollstigen like bra. Vi hadde startet turen utpå ettermiddagen og dermed lå store deler av området i skyggen.

Men slikt kan man ikke bry seg om. Ikke på et så vakkert sted.

Mektig natur har uansett sterk tiltrekningskraft uansett hva klokken er. Selv i mørket, for da kan man ta i bruk andre sanser, og nyte lyden av fossen som dundrer ned fjellsiden.

Omveien vi tok denne dagen ble nesten verdt det alene gjennom å få se turistene som står der med geipen nede på knærne. Men med et slikt syn som dette, så er vel det forståelig at de ikke klarer å kontrolle haka:

Det er ingen tvil om at det er utrolig moro å kjøre veien ned med litt ekstra trykk på gassen. I Trollstigen blir man som en unge ved gotteriskåla. Men det er uansett ingen fare for å bryte fartsgrensen, det tillater ikke veien uansett.

Og så er det ubeskrivelig moro å se ansiktene til utlendingene når du møter dem front mot front nedover fjellsiden. Det lyser frykt på lang, lang vei.

Glem tiden

– Det var utrolig kult å være på tur med deg, sa min bror da Trondheim dukket opp i det fjerne.

Ikke kult fordi det var meg. Men kult fordi vi ikke brydde oss om tiden. Og heller brukte den på å nyte vakre Norge.

En kjedelig og forutsigbar kjøretur vi har gjort så mange ganger ble til en herlig roadtrip.

Så vær impulsiv og vurder alternative reiseruter. Glem tiden!

Ta en omvei, en ny rute eller bare stopp bilen et sted som du flere ganger har tenkt at her må jeg stoppe.

Det gjorde jeg på veien til Sunnmøre. Da parkerte jeg et par hundre meter over et par fossefall like vest for Bjorli.

Men bildene ble dessverre ikke som jeg hadde tenkt. Men de 45 minuttene ned til elva og opp til riksveien igjen samt følelsen av å være alene i vakker natur, var likevel verdt det. Det er nemlig ikke alt som man trenger å feste på film.

Noe er bedre å bare ha på minnet 🙂