Fjelltur på beina i desember. Gå å vase i snøen. Det høres lite fristende ut. Men i år lot snøfallet vente på seg og det lykkes akkurat å få et par fantastiske turer i Sunnmørsalpene før snøen lavet ned.

Det var åtte minusgrader i den dystre og mørke dalen. Dagen hadde akkurat begynt å gi lys til omgivelsene, men fjellrekka i sør nektet å slippe sola til. Utrolig nok var det ikke bevegelse i de få grasstråene som ikke hadde fryst fast. Motvillig trakk jeg likevel buff’en over munn, nese og ørene. Lua fikk ligge i sekken. Litt viking må en jo være. 

400 moh hersker idyllen. Et tynt og vakkert snølag dekte stien, men skinnet kan bidra. Flere steder lå isen skjult og uten brodder kan et feilsteg sende meg hodestups på sykehus. Plutselig mistet jeg festet, og følelsen av å miste kontrollen, var alt annet enn behagelig. Men før tyngdekraften tok over, fikk jeg satt beinet ned på et trygt sted.

Så jeg idyll? Hvorfor ble jeg heller ikke i senga enn å stå opp kl. 07:00 en lørdag morgen etter fire timers søvn. For å dra på fjellet alene. Der kom den første negative tanken. Eller det er ikke helt sant, den kom allerede da klokka ringte 06:45. Da hadde jeg mest lyst å dra dyna over hodet. 

Noe jeg selvsagt gjorde. Jeg hadde jo fri. La meg få sove i fred. Det var det fornuftige valget. 

Så slo alarmen i veggene. Jeg hadde to alarmer til på. Motvillig løftet jeg beina ned på gulvet. Det er sikkert de som påstår at de elsker å stå opp på en fridag etter for lite søvn, for de skal på fjellet. Men nei, selv hvor mye jeg elsker å være ute i det fri, så hater jeg iblant å tvinge meg opp. 

Sjekk den rypa!

Etter en time i Langesæterdalen så jeg sola treffe Urkeegga. Nesten som den gjorde det for å provosere. Hånte meg fordi jeg valgte å gå i skyggesiden. Da prøvde jeg nok en gang å overbevise meg selv om at det er en riktig tanke at jeg aldri velger turmål for å få gå flest mulig timer i sola. 

Hva var det? Noe bevegde seg. Og i siste øyeblikk så jeg noe hvit som landet 30 meter lenger borte. 

En rype. Sekken ble satt rolig ned på bakken. Kameraet ble gjort klart. Først noen bilder på avstand. Men hvit mot hvit er ikke så lett å se. Jeg måtte nærmere. 

Tolv meter. Ti. Åtte. Den sto jo i ro. Noen bilder til. Åtte ble til fem. Fem ble til to. Jeg var plutselig kun to meter fra rypa. 

I et kvarter eksisterte bare vi to. Det var nesten som den hadde innvilget meg audiens. To meter fra ei rype. For en følelse. For en lykke. 

Så løp den sin vei. Og jeg lot den være i fred. Jeg løftet sekken opp på ryggen. Smilte. For den opplevelsen gjorde at det var verdt det å stå opp så tidlig. Alt annet ble bonus. Så jeg nærmest danset opp til Jentespranget og starten på Urkeegga.

Der ventet sola. Og i to timer ble jeg værende. Alt stress var borte. Hverdagen var glemt. Det var kun meg og naturen. Tenk at jeg var den eneste som satte spor i snøen på Urkeegga denne dagen.

Det kom til å bli en lang dag. Heldigvis. Nå gikk jeg ikke hele veien til Egilbu, for jeg ville ned igjen før det ble mørkt. Men først skulle jeg ta det ene bildet jeg hadde sett føre meg kvelden før.

Oppe på en stein, i det himmelen ga meg et nydelig fargespill i det sola gikk ned. Men den var ikke der jeg tenkte, trolig var det lenger å gå enn det jeg trodde, så jeg droppet hele bildet.

Så dere får nøye dere med et sommerbilde fra samme sted tatt i sommer.

Men dagen var ikke over selv om sola hadde gått ned. For den magiske blå timen sto for tur.

Landskapet ble lyst opp av månen. Og da glemte jeg tid og sted. En time til gikk. Og da hadde plutselig mørket slukt meg.

Da jeg endelig gikk nedover, mistet jeg stien og ble søkkvått på beina da jeg gikk gjennom den tynne snølaget og beina havnet i en liten bekk. Lys hadde jeg, men likevel klarte jeg å bli desorientert i løpet av noen få minutter. Og bli våt på beina i bitende kulde er jo ikke det smarteste akkurat.

Tempoet ble derfor skrudd opp. 300 meter fra parkeringsplassen ser jeg lysene av en bil. Og så kommer en mann løpende mot meg.

– Så godt å se deg. Jeg fryktet det verste, så jeg har meldt deg savnet, for jeg så ikke noe lys, sier en franskmann.

– Så pass. Jeg har det fint, så ingen fare, svarte jeg.

Heldigvis var det snakk om kun noen minutter siden han hadde ringt inn og meldt meg savnet. To minutter etter var en eventuell leteaksjon avblåst. Og like etter fikk jeg dekning på telefon og en drøss med ubesvarte anrop fra redningssentralen tikket inn. Innerst inne syns jeg det var litt voldsomt, men samtidig ble jeg glad for at folk bryr seg. Franskmannen hadde jeg møtt før jeg gikk på Urkeegga, for han skulle på en annen tur og hadde tydeligvis kommet ned lenge før meg. Og siden det hadde bikket syv timer fra han sist så meg, så han ingen annen utvei enn å melde meg savnet.

Nå skal det legges til at jeg ringte min far oppe på egga og sa omtrent når jeg ville vært hjemme. For det er greit å gi info om hvor, hva og når.

Ny dag, ny fjelltur

Neste dag skulle jeg sove lenge. Ingen tur. Men så var jo værmeldingene så gode at jeg hadde sagt til en venninne at jeg kunne være interessert i tur. Neste morgen var hun selvsagt svært klar. Jeg nevnte Lidaveten.

– Men den er altfor kort. Helt uaktuelt. Bli med på Saudehornet, sa hun.

Der og da under den varme dyna, så fristet ikke det. For det er en tung tur. Og det var jo snø på fjellet.

– Jeg er litt usikker, prøvde jeg meg med. Hadde jo mest lyst å si nei.

– Vi går der. Da kan vi gå i sola hele dagen, sa hun.

Og slik ble det. Saudehornet er noe av det flotteste man kan gå på, men den tar på. Det gjør vondt. Og hun er sprekere enn meg. Med Urkeegga i beina ble det tungt. Gang på gang klarte jeg ikke holde følge. Og på 1.100 moh ville ikke leggene mer. De tryglet og ba om at nok var nok.

Men de visste bedre. Staheten og viljen til Mr. Sætre vinner hver gang. Og til topps kom jeg.

For en utsikt

Etter tre minutter på 1.300 meters høyde var jeg kald og våt på beina etter å ha gått i snø. Og ikke særlig interessert i å nyte utsikta. Det var bare å få seg tørt fort som f… og gi kroppen litt næring. Mer skulle ikke til. Jeg var blitt et nytt menneske.

Hun begynte å gå ned klokken 15. Nok en gang var det umulig å holde følge. Men nå av helt andre grunner. Jeg nektet å dra fra utsikten og sola som snart ville treffe skylaget. Dette ville bli magisk. Jeg var ikke i tvil.

Og det ble det. Så de som lurer på hvorfor jeg vil meg selv så vondt, både før, under og etter turene, så forteller bildene hvorfor. Knapt noe slår disse øyeblikkene. På toppen av et fjell i din egen bakgård i desember.

Noen flere bilder for de som ikke har fått nok: