Det var meldt snø. Og snøen kom. Litt for tett til min fornøyelse. Men det er vel lov å ha litt flaks…

Over Tromsø by var det gløtt av blå himmel. De som skulle feire nasjonaldagen var nok svært fornøyd med at nedbøren holdt seg borte midt på dag.

Men 17. mai er ikke den trivligste dagen om man er alene. Da er det like godt å holde seg unna folkemengdene.

Så jeg stakk til fjells. Målet var Smørstabben og Bruna. På veien ut til Kvaløya så det mørkt ut. Nedbærskyene truet.

Vi som har bodd her oppe på 70 grader nord vet at det kan snu fort. Veldig fort…

Jeg hadde gått i bare 20 minuter før styggedommen kom dalene fra himmelen. Men det var ikke verre enn at jeg fortsatte opp fjellsiden.

Men det ble verre – mye verre. Tett snødrev. Og så på 17. mai…

Til slutt var sikten på 30 meter. Og det var bare å søke ly bak en stein.

Etter at jeg hadde laget en liten snømann.

Om lag et kvarter senere så lettet været litt og jeg gikk ut på kanten ned mot Grøtfjord. Men sikten mot den idylliske bygda ble aldri bra. Etter 20 minutter ga jeg opp og jeg gikk tilbake til der jeg søkte ly. Det var vel bare å gå ned igjen.

Men jeg ga det ti minutter til. Lettet det ikke litt? Jo, det var ikke et synsbedrag.

Det ble mindre og mindre snø i luften i det jeg gikk utover igjen.

Og plutselig stoppet det å snø. Jeg begynte å løpe utover mot kanten. For solen sendte plutselig noen stråler ned mot Grøtfjord.

Jeg rakk det akkurat, for sånn så det ut i to minutter:

På veien ned fra fjellet kom det mer snø, men det var umulig å holde igjen gliset selv om jeg var våt og kald.

Jeg hadde hatt flaks. Mer flaks enn det man kunne drømme om slik været hadde vært.

Der og da ble nasjonaldagen perfekt. Alene. Til fjells. Så vakkert. Så vilt. Så uforutsigbart.

Gratulere med dagen, Norge 🙂