Søkkvått på beina etter 500 meter. Greiner som pisket meg i trynet etter to kilometer. Muskler som sa stopp etter fire kilometer. Og jeg var uten ly for natten.

Jeg trodde jeg skulle ta en båt, men noen timer før avgang, oppdaget jeg at båten ikke hadde retur neste dag. Gikk alt i vasken?

Men appen ut.no berget dagen. Det gikk an å gå til Horseid. En liten båttur ble plutselig til en gåtur på 22km tur-retur.

På det som til tider var verdens verste sti. Bløtt, sleipt og bratt. Våt på beina var jeg allerede etter noen få hundre meter etter å ha krysset en svær myr.

La oss gå litt tilbake i tid.

Det sitret i hele kroppen. I flere dager. For værmeldingene var nesten for gode til å være sanne. Og jeg hadde endelig frihelg.

Tre hele dager i Lofoten. Nærmere paradis kommer man ikke i Norge.

Torsdag kveld og jeg ankom Svolvær. Der var enda et par timer igjen til sola gikk ned selv om kalenderen viste midten av september. Jeg så opp mot målet. Klart jeg måtte dit. Svolværgeita.

På vei opp så jeg folk på toppen. Nå skulle ikke jeg klatre opp, men jeg satte opp farten. Jeg ville ha bilde av dem. En drone summet over meg, og jeg visste at så lenge den var i luften, så rakk jeg det.

Det var ingen grunn til bekymring. De tre kvinnene og guiden hadde det ikke travelt. Jeg hadde dessverre kun med en vidvinkel med på gåturen, men det fikk duge.

Vel nede gikk turen videre til Reine. Halv to var jeg fremme og jeg satte alarmen på. 04:00 lyste det mot meg…

Jeg hadde mest lyst å knuse mobilen da den ringte, for det føltes ut som jeg akkurat hadde sovnet. Noe som var mer eller mindre sant. Det var ekstremt fristende å slå av telefonen og sove til jeg våknet av meg selv. Men jeg tvang meg opp, for jeg visste hva som var belønningen.

Jeg trasket de få hundre meterne bort til starten av stien. Det var helt mørkt. Jeg kunne se et skilt, men det var umulig å lese hva som sto på det. Jeg lot være å slå på lykten siden øyene allerede hadde vent seg til mørket.

Etter noen få minutter gjennom skogen før det åpnet seg opp og jeg kunne gå på sherpatrappa. Men halvveis oppe i fjellsiden tok den slutt. Og der kunne jeg skimte arbeidsutstyr.

– Burde jeg være her? Var stien stengt?

Kanskje skulle jeg snu. I hvert fall burde jeg lest på skiltet. Men så hadde jeg vært der 16. mai og da var det kun en advarsel om at du gikk på eget ansvar.

Noe som er så absolutt berettiget. For jeg var på vei opp på Reinebringen. Den siste delen opp til ryggen er bratt og full av løse stener. Derfor er det svært utrygt om noen går bak deg. Men fjellet var tomt, kanskje ikke så rart da klokken var kvart over fem på morgenen.

Noen minutter senere sto jeg på toppen. Det var en ubeskrivelig herlig følelse å nyte soloppgangen på Reinebringen for aller første gang uten noen andre rundt meg.

Det ble en magisk time.

Deretter kom stresset. For dersom sherpaene skulle på jobb, så burde jeg komme meg ned. Litt før syv forlot jeg toppen. Nede i fjellsiden gikk jeg rett på sherpaene. Jeg hilste, men ikke alle blikkene var av den vennlige sorten.

Det var en tydelig beskjed å lese i ansiktene deres. Jeg hadde ikke lov å være der.

Vel nede gikk jeg rett på en vakt. 15 minutter senere tok vi hverandre i hånden etter det som ble en veldig hyggelig samtale. Godt snakketøy kan være en fordel i blant…

Og det visste seg at de kun hadde byttet ut advarselen med ulovlig ferdsel på det samme skiltet, dermed kunne man lett la være å lese det på nytt om man hadde vært der tidligere slik jeg hadde. Den dagen skulle de fly inn stein, så jeg forstår godt de ikke ville ha noen oppe i fjellet.

La oss skru tiden frem igjen noen timer. Til min våte ferd noen kilometer unna.

Midt på dagen var jeg altså blitt søkk våt. Og småsur. Turen var blitt ubehagelig. Den jævla soveposen dinglet konstant i veien for beina min og jeg fant ikke en god måte å feste den på. For sekk hadde jeg ikke med. Kun kamerabag.

Og det til tross for at jeg hadde planlagt å overnatte ved stranden i Horseid.

Vend i tide, det er ingen skam å snu heter fjellvettregel nummer åtte. Jeg er ekstremt sta når det kommer til å ta bilder. Det er omtrent umulig å få meg til å gi opp. Men midt oppe i fjellsiden, satte jeg meg ned. Litt bekymret var jeg også for været. Tåka lå lavt.

Nok var nok. Det her kan jeg ta igjen. En gang hvor jeg kan ta båten. Å, så det hadde smakt med en varm dusj, et glass vin og en god bok.

Et kvarter senere var jeg 50 meter lenger opp i fjellsiden. Staheten vant over den negative grinebiteren. Og det er aldri dumt å bestikke seg selv…

Turen til fots var 11 kilometer og den brukte jeg fem timer på. Det var heller ikke direkte folksomt. Tur/retur møtte jeg elleve personer, der kun ei var norsk.

Som dere forstår, jeg var ganske så nedbrutt da jeg kom frem. Alle musklene verket, jeg var våt på beina og utrolig sulten, men samtidig hadde jeg faktisk kommet meg dit på ren vilje.

Så oppdaget jeg at solen ikke ville gå ned over den fantastiske stranda. Jeg sank sammen i gresset. Var alt forgjeves?

Jeg så meg rundt. Det var så uendelig vakkert. Utrolig nok var vi kun tre personer på dette utrolige flotte stedet. Jeg, en amerikaner og en sveitser.

Som den vikingen jeg er, så sov jeg selvsagt under åpen himmel. Jeg våknet en del ganger, men himmelen var stjerneklar og bølgene slo inn i klippene, så ville jeg jo heller være våken enn i drømmeland.

Heldigvis hadde jeg funnet en liten grop, for neste morgen blåste det ganske så kraftig, men rett over ansiktet mitt.

Jeg fikk en halv time på stranden for meg selv før jeg begynte på tilbaketuren. Jeg så ikke frem til det, men oppe i fjellpasset møtte denne utsikten meg, så da var alt glemt.

Neste mål, lørdag ettermiddag, var Kvalvika og Ryten. Men innerst inne visste jeg at Ryten røk. Det var ikke nok tid om jeg skulle rekke kveldens mål. For turen på 11 kilometer tok sin tid. Det ble nesten fem nye timer tilbake.

Kvalvika er uansett et magisk sted. Og noe strandliv var ikke mitt fokus. Og det var andre som var mer begeistret for det iskalde norskehavet enn meg.

Jeg kastet meg i bilen for å prøve å rekke solnedgangen ved Uttakleiv. Men tvang meg selv til et stopp ved brua mellom Fredvang og Ramberg. Litt lek med drona måtte jeg ta meg tid til.

Tiden går fort når man koser seg, så jeg kom i seneste laget til Uttakleiv, noe som gjorde at jeg ikke hadde tid til å lete etter et godt sted å forevige solnedgangen.

Av og til blir det ikke som planlagt. Det man kan lære av det og ta med seg videre, er at det ikke er så lurt å gape over for mye.

Ikke si det til noen, men det et råd jeg omtrent aldri hører på selv.

Har jeg bare noen få dager til rådighet i Lofoten, så vil jeg bare se og oppleve mest mulig. Det til tross for at jeg har vært der flere ganger. Norges vakreste område får en slik påvirkning på meg. Har du ikke vært der, så bør langt opp på prioriteringslisten. Det er umulig å ikke falle pladask.

Lørdag kveld gikk jeg til sengs kl 23. For jeg måtte tidlig opp dersom sola ikke skulle ødelegge motivet. Først kl. 06 sto jeg opp, noe jeg fryktet ville bli for sent, men etter de to siste nettene hvor jeg knapt hadde fått sove, så sa kroppen ifra. Dermed ble det en time ekstra på øyet.

Smørdalskammen var målet, en fin og rolig tur opp til 437 moh, bortsett fra at jeg ble nok en gang søkkvåt på beina over myra. Og ja, jeg kom opp i seneste laget slik at solen hadde kommet mye lenger enn det jeg håpte. Dermed ble ikke bildene slik jeg sett føre meg på forhånd. Kanskje burde jeg oftere tenke på at det er turen som er viktigst.

For den er det. Turen er det viktigste. Så jeg klarte å legge fra meg kamera før jeg satte meg ned og bare koste meg med utsikten.

Vel nede bestemte jeg meg for å dra til Myrland siden jeg aldri hadde vært der. At jeg måtte ta en omvei sørover igjen siden jeg allerede var på Leknes og skulle nordover, spilte ingen rolle. Tid hadde jeg nok av.

Jeg angret ikke. Nok en vakker strand i Lofoten. Best av alt, dem er så sykt mange av.

Da gjensto bare et stopp. Eggum. Et sted jeg har vært en gang før, men stranden der er nydelig.

Det er nok ikke vanskelig å forstå at jeg ville tilbake hit.

En liten svipptur ble det også innom Henningsvær. Men denne gangen ble det et veldig kort stopp. Turen gikk rett til fotballbanen.

For jeg måtte bare få inn en lite flytur til.

Stort vakre får man ikke omgivelsene for en fotballbane.

Jeg forlot Svolvær søndag kveld, svært tilfreds, selv om jeg så at skyene og fargene ville gi nok en fantastisk kveld og en utrolig solnedgang, men jeg tvang meg til å kjøre videre.

Jobben ventet i Tromsø mandag morgen. Jeg hadde uansett hatt tre ubeskrivelig flotte dager i det vakreste Norge har å tilby.

For de som ikke har fått nok, så har jo jeg selvsagt noen bilder til på lur: