Den siste tiden har mye nedbør gjort vakre Romsdalen til en liten krigssone. Mange i mediebransjen viser et fjell minutt for minutt.

Aldri har en enkelt mann fått så mye oppmerksomhet og tv-tid. Ikke en en gang Petter Northug jr. Men så kan det vise seg at denne Mannen, som er på alles lepper, snart vil være svært så brutal, for han er klar for å slippe løs enorme krefter.

Geologene spådde at fjellsiden skulle dundre ned fjellsiden i Romsdalen tidligere i uka, men i skrivende stund har dette foreløpig ikke skjedd.  Mannen ligger få kilometer øst fra Åndalsnes, og like ved de majestetiske Trolltindene, som så langt har krevd 19 menneskeliv gjennom fallskjerm- og klatreulykker.

Nå unngår man et tragisk utfall ved at geologer tilfeldigvis startet målingen ved Mannen i september, en måling som de selv har uttalt like gjerne kunne ha startet opp neste vår…

Dessuten er det snakk om at det er en mindre del av Mannen som vil rase ut nå, men i fremtiden vil mye større deler av fjellet rase ned i dalbunnen.

Dette vakre naturlandskapet, hvor elvene Rauma og Istra snor seg som slanger nede i de trange dalbunnene, har tiltrukket seg alt fra ekstremsportsutøvere til mosjonister. Alle som en nyter de fjellene og omgivelsene om de bruker stiene, luften eller det våte element til å ta seg frem til sitt endelige mål.

Jeg hører helt klart til kategorien mosjonist, og denne lørdagskvelden var Nesaksla mitt mål. Et sted lett tilgjengelig fra sentrum av Åndalsnes, selv om det kan føles litt bratt noen steder.

Av og til er det greit å ha en unnskyldning for å få sove lenge. Avreise til hjembygda Vartdal fra Trondheim skulle ikke skje før ut på ettermiddagen fordi jeg ikke ville være i Åndalsnes før et par-tre timer innen solen gikk ned.

Bare 20 minutter etter jeg forlot Dombås slo regnet ned. Torden og lyn ble plutselig min reisekamerat kilometer for kilometer. Skulle det ødelegge planen min? Jeg ble nesten forbannet. Men like før Bjorli klarte jeg endelig å legge djevelskapen bak meg. Optimismen og gliset kom tilbake.

Regnet skulle ikke få lov til være en del av opplevelsen på fjellturen opp på Rampestreken, Nesaksla og bortover Romsdaleggen. Sistnevnte hadde jeg planer om å gå bare deler av siden det allerede var tidlig kveld.

Regnbuen

Rampestreken har blitt et fantastisk utkikkspunkt og i tillegg har sherpaene, som ble innleid til å gjøre en jobb med stien opp fjellsiden, gjort en utmerket jobb. Man blir stum av beundring over hva de får til.

Etter en times tid var det på høy tid å dra videre opp fjellsiden. Så hørte jeg et vanvittig brak. Og enda et. Jeg gikk ut på Rampestreken igjen og lot blikket vandre oppover Romsdalen. I nordlig retning var det grått. Regnet hadde tatt meg igjen.

HELDIGVIS 🙂

For der var jaggu meg regnbuen i all sin prakt. Jeg løp og hentet kameraet.  Regnbue, sol, blå himmel og vakker natur på ett og samme motiv. Kan en lørdag kveld i august bli stort bedre?

Under slike forhold er det umulig å ikke falle for dårlig vær. I moderate doser vel å merke.

Regnet ble en velsignelse. Og gjorde opplevelsen unik. Jeg kan nok gå samme turen 1.000 ganger til, men dette synet får jeg nok aldri igjen.

Vind

Jeg gikk videre opp på Nesaksla og et lite stykke innover Romsdalseggen. Fant meg en fin plass og satte opp kamera.

Utrolig nok hadde regnet ikke bevegd seg lenger vest og jeg var fortsatt tørr. Men det ble likevel fort ufyselig. For vinden ble bare verre og verre, og til slutt måtte jeg holde fast stativet så kameraet ikke forsvant ned fjellsiden. Det var bare en ting å gjøre, å gå ned igjen.

Svært fornøyd etter en magisk aften med en utsikt som kan ta pusten fra de fleste. Det skal ofte ikke mer til for at man blir i strålende humør 🙂

Men det er kanskje ikke så rart når en dramatisk og storslott natur spiller hovedrollen.

Og så ble det ikke så aller verst det siste bildet jeg tok denne sommernatten heller, selv om mørket holdt på å senke seg.