Nærkontakt med moskus

To moskuser som er på vei mot meg.

To moskuser på Dovrefjellet.

Rastløshet. Noe som kan være en veldig god egenskap. Om man da får gjort noe med det.

Det var fredag. Jeg hadde ingen planer for helgen. Jeg kunne alltids ha gått på trøndersk rockefestival lørdag kveld, men å synge allsang på Rai, rai, rai uten bart og skinnvest fristet bare ikke…

Noen minutter med litt research og så ble valget enkelt.

En langvarig drøm skulle oppfylles.

Lørdag morgen satte jeg kursen sørvover. Etter nesten to timer var jeg fremme. Været var fantastisk til å være tidlig i september. Halvskyet og 15 grader. Jeg tok på meg fjellklærne og skulle bare gjøre en siste sjekk over kamerautstyret. Og den ene tingen jeg ikke sjekket før avreise manglet selvsagt. Minnekortene.

Heldigvis var jeg på et turiststed. Kongsvold.

– Nei, det finnes så mange forskjellige type kort, så det har vi ikke, sier mannen i resepsjonen.

Et øyeblikks fortvilelse sank inn over meg.

– Tenk om du får muligheten til det kule bildet av en moskus. Du bør nok kjøre til Oppdal og kjøpe deg et kort der.

Jeg gjorde det motsatte. Dro til Dombås. 30 minutter senere sto jeg på bygdas Elkjøp. Som hadde en masse minnekort til salgs. Men kun ett Compact Flash med 8GB.

Hadde flaksen snudd?

Ett kort var jo nok 🙂

Syv moskuser

Jeg dro tilbake. Og trasket opp i fjellet.

Etter en time var jeg oppe på plaåtået. Og så moskus et par kilometer til høyre for meg. Med flere guidede grupper. Det fristet ikke, for jeg ville ikke jakte i flokk.

Jeg gikk videre. Og plutselig sto et hårete forhistorisk dyr 300 meter foran meg. Og så ett til og ett til.

To moskus slåss litt på om lag 300 meters avstand fra meg.

To moskus slåss litt på om lag 300 meters avstand fra meg.

Totalt var det syv av dyrene som forsvant fra Norge under den siste istiden for 30.000 år siden. Moskusene som er der nå ble hentet fra Grønland på midten av forrige århundre.

Jeg gikk litt nærmere. Advarselen ved stien sa 200 meters avstand, og den holdt jeg. Dyrene beveget seg sakte fremover og en mindre gruppe mennesker var i bakkant av dem. 400 meter i retningen de gikk mot så jeg en stor stein.

Den ble mitt mål.

20 meter unna

Jeg gikk rundt i ring og ventet tålmodig oppå steinen. Plutselig kom en okse over åsryggen. Så et par unger og de fire andre som diltet sakte etter. Adrealinet kicket inn og jeg begynte å ta bilder. 10 minutter senere var jeg flankert av to okser mens barna og mødrene gikk rett imot meg. 100 meter. 70 meter. 50 meter.

Der og da burde jeg nok hoppet av steinen og kommet meg bort.

Men jeg var så oppglødd at den tanken slo meg ikke.

30 meter. 20 meter.

Jeg satt bare 20 meter fra disse fantastisk vakre urtidsdyrene. Det var nesten for godt til å være sant.

Så en lyd til venstre for meg. Den største oksen hadde jeg glemt av i et lite minutt, og plutselig var den 40 meter unna og nærmet seg sakte. Så snøftet den.

Første advarsel var gitt.

Stikk - her bestemmer jeg!

Stikk – her bestemmer jeg! Oksen var på dette tidspunktet bare 30 meter unna der jeg satt.

Skal jeg sitte? Den kommer seg ikke opp på steinen…

Men valget var enkelt. Jeg trakk meg unna. Det er tross alt deres hjem. Og det bør man respektere.

Pumpa slo fort da jeg gikk ned fra steinen, for disse beistene på 400 kilo løper 60 kilometer i timen. Da vekket realiteten meg. Ville han ta meg, var jeg sjanseløs.

Men han lot til å være fornøyd med at jeg umiddelbart hørte på advarlsen. Tross alt var barna hans trygge nå.

Sjefen

Jeg gikk ned på stien og 500 meter lenger inn i fjellheimen. En ny stein ble min. Og jeg ventet. 10 minutter senere kom de samlet. Men nå var oksen sjef. Han så på meg, og ledet resten flokken litt opp i fjellsiden og så tilbake i samme retning fra hvor de kom fra.

På en fjellknaus snudde han seg. Og viste seg frem. Beskjeden til den fremmende på steinen ble gitt klart og tydelig.

Jeg er sjef!!!

For et øyeblikk. For et praktfullt dyr. For en dag.

Oksen viser hvem som er konge på haugen.

Oksen viser hvem som er konge på haugen.

Som alltid er nordmenn vennligheten selv på fjellet.

Jeg møtte et par på veien ned til bilen. Og jeg måtte bare fortelle om opplevelsen da jeg satt på steinen med moskusene 20 meter unna.

Oksen gnir seg mot steinen jeg satt oppå bare tre minutter tidligere.

Oksen gnir seg mot steinen jeg satt oppå bare tre minutter tidligere.

– Det var godt du gikk da du fikk advarlsen, sa kvinnen.

– For i forrige uke var en som gjorde det samme. Men i motsetning til deg ble han ble sittende. Lenge. Han kom seg ikke ned fra steinen før etter seks timer, for moskuene sto rundt ham og ventet, la hun til.

Bildene kunne blitt spektakulære, men seks timer, nei takk…

Det er nesten utrolig hvor lett tilgjengelig moskusen er, så har du lyst å se dem, er muligheten veldig stor til å få en flott opplevelse i Hjerkinn-området på Dovrefjell.

 

For de som ikke har fått nok av disse vakre dyrene, så får du noen bilder til 🙂

Moskus-41

Moskus-110-3

Moskus-137

Moskus-69

Moskus-72

Moskus-66

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s