Lyst på en tur hvor du går kun noen få hundre meter, men får sett mye av det flotteste Nordvestlandet har å by på? Hopp ombord og bli med da vel!

Men du må stå opp tidlig. Og ikke bry deg om hva klokken blir. Jeg satt bak rattet syv minutter over halv seks om morgenen. Trøtt som ei fele etter et par timer søvn, men spent som en syvåring på julaften. Og det til tross for at hvert eneste sted jeg skulle besøke på min 465 kilometer lange tur hadde jeg vært før. Det ene stedet dro jeg til og med ukentlig til i en periode da jeg jobbet på Stranda for 18 år siden.

Ruta var klar, selv om jeg på forhånd var sikker på at tidsskjema kom til å ryke. Men helst ikke før jeg skulle krysse Hjørundfjorden. Jeg startet utenfor barndomshjemmet på Vartdal og parkerte noen minutter etter skjema ved på Sæbø (som vil være et perfekt sted å starte din tur).

Den eneste aktiviteten som ville gi svette og banning var turen opp Gunnarråsa til Fredbua. Flere ganger vurderte jeg å snu. For det var en kamp mot klokka.

Men jeg kom meg opp. For jeg er heldigvis sta. Heiv opp utstyret og begynte å ta bilder.

Så stressa var jeg at jeg glemte å sjekket motivet etter det første bildet. Fem minutter senere kom lyspæren opp og jeg flyttet på kamera. Så på plass med ræva på husken. Men da hadde plutselig tåka dukket opp.

Klokken gikk altfor fort. Jeg hadde kun vært der i ti minutt og det var 15 minutter til ferga gikk 07:15. Mistet jeg den, ville det meste gå til helvete siden den neste gikk en time senere. Jeg begynte å løpe nedover. Litt yr om natten hadde gjort det sleipt og vått og kun flaks gjorde at jeg ikke havnet på trynet fire-fem ganger.

Ti minutter senere og jeg var nede. Jeg kunne pustet lettet ut. Tre minutter til ferga gikk og ett minutt å kjøre til fergeleiet.

Jeg la inn denne turen opp til Fredbua kun for bildets skyld.  Jeg skrev at du knapt skal bevege deg langt fra bilen, og da var tanken at du skal kutte ut denne gåturen, for det er nok av vakre steder å oppleve ellers på turen.

Et par stopp i starten av Norangsdalen ble det. Ved Lygnstølvatnet hadde jeg planer om et bad. Jeg skulle ned til sætra på bunnen av vannet. Men jeg feiget ut. La oss bare si at jeg fryktet for tidsskjemaet…

Jeg vasset så vannet rakk meg til knærne og det holdt denne dagen.

Så gikk turen videre opp den trange og vakre Norangsdalen. Det var ikke et menneske å se, så idyllen var komplett. Målet var de to sætrene som ikke ligger langt fra hverandre.

Den første, Stavbergsætra, er rett ved veien og den andre, Urasætra, ligger bare 200 meter fra veien.

Neste mål var Lovatnet. Eneste bekymring nå var at tiden hadde gått litt fort i Norangsdalen. Slik blir det når man tar 100 bilder av det samme motivet før man blir fornøyd.

Solen hadde kommet litt langt. For de som er veldig interessert i foto så kan jeg anbefale appen SunCalc.net, som er genial. Den er gull med tanke på å planlegge både soloppgang og solnedgang. Selv om solen var rett i mot,  så knipset jeg noen bilder før jeg sa meg fornøyd.

I og med to gigantiske turistskip lå ute i fjorden, så var turiststrømmen enorm. Og møte med buss etter buss på en vei som kun takler en bil i bredden var nok til at jeg snudde ved Breng seter.

På veien tilbake stoppet jeg ved denne perlen som jeg hadde lagt merke til på vei inn i dalen. Naturlig nok ble det ingen tur over broen. Den var avstengt og så skrøpelig at det ikke fristet å havne i elven akkurat.

Selv om et bad hadde vært forfriskende, men kanskje ikke akkurat der…

Deretter sto Stryn og droneflyging på programmet. Jeg hadde håp om å komme høyere opp, men likevel er det kult å se det man normalt ikke får muligheten til uten å gå i fjellet.

En bonde på traktor stoppet opp, så jeg tenkte umiddelbart at nå vanket det kjeft siden jeg var på annen manns eiendom. Jeg stålsatte meg, men han var bare ekstremt nysgjerrig på dronen. Ti minutter senere dro jeg videre med et glimrende fjelltips som jeg skal benytte meg av ved en senere anledning som jeg tror kommer til å gi episke bilder av Stryn.

Ved Hjelle sto to jenter og haiket. Selvsagt tok jeg de på. Litt selskap skader aldri. Veena og Kate var fra London og skulle rekke båten fra Geiranger til Ålesund som hadde avgang kl. 16.

Det passet dem selvsagt utmerket at det var nettopp Geiranger som var neste post på programmet mitt. Så lenge de ikke hadde noe imot at vi tok en liten avstikker opp på Dalsnibba.

– Kjør på, vi har god tid, sa Kate.

Klokken 15:25 startet vi på turen ned. God tid tenkte jeg.

Så havnet vi bak en buss ved Djupvasshytta.

Minuttene rant.

– Jeg tror vi har dårlig tid, sa Kate forsiktig og helt klart bekymret.

– Du må forbi bussen.

Mellom den og meg var det to motorsykler og en bil. Navigasjonen vekslet mellom 15:59 og 16:01.

– Vi har heller ikke kjøpt billettene enda, nevnte hun plutselig.

Fem minutter senere. To strekninger. Og bussen var bak oss. Deretter gikk det greit. Veldig greit. Vi var nede i veldig god tid. Hele seks minutter før avgang.

– We made it!!! Thank you so much, we cannot thank you enough 😄🙏🏾🙏🏾 kom det på melding noen minutter senere.

Nå tok jeg livet med ro. Liten spasertur i sentrum, mat og så fikk jeg hilst på en god venninne som bor i Geiranger før det ble litt moro for høydeskrekken.

Først gikk turen til Vesterås. Et kort gåtur og du har kanskje den råeste utsikten i Geiranger.

Suget i magen er ekstremt. Et fall her og asfalten i Geiranger sentrum er neste stoppested. Men det er godt sikret med gjerde så man føler seg trygg.

Men jeg kunne ikke dra før jeg stakk innom Flydalsjuvet.

Jeg skulle vente på at noen skulle gå utpå kanten. Og det skjedde fort, for det tok kun fem minutter før disse to personer gikk ut. Men skrekken min var likevel så sterk at jeg ikke fikk skikkelig skarphet på de to ute på kanten, for jeg sleit med å konsentrere meg om å ta bildet. Å sitte på den kanten, ja det er ikke annet enn pur galskap.

Og så gjorde jeg noe jeg har lovd meg selv at jeg aldri skulle gjøre. Jeg gikk ut der selv. Og ja, jeg er ikke stolt over å ha gjort det selv om jeg sto en meter inne. Jeg sa nei to ganger til tilbudet å bli tatt bilde av, men på det tredje sa jeg at jeg kunne gå bort og se.

Så ja, dessverre er jeg en av tullingene som gjør det man ikke skal på Flydalsjuvet. Beklager…

Mer flaks hadde jeg da jeg tok ferga Eidsdal-Linge. Ikke hadde jeg sjekket tidene, men jeg kom dit 20:03. Neste avgang var 20:05. Deretter 20:45…

Dermed fikk jeg tatt noen få bilder på Gudbrandsjuvet før solen forsvant. Et rått sted, rett ved riksveien. Kreftene til elva er brutale akkurat her.

Hele turen ble avsluttet på Trollstigen selv om mørket var i ferd med å senke seg. Jeg nådde frem, men som forventet hadde turen tatt lenger tid enn planlagt.

I mitt mest optimistiske øyeblikk kvelden før tenkte jeg at jeg også skulle rekke å komme meg opp til utkikkspunktet Rampestreken i Åndalsnes. Vel, det var jeg ikke i nærheten av å klare.

Men uansett hadde jeg rukket over svært mye i løpet av en svært lang sommerdag.

Klokken 01:45 var jeg i seng. Strålende fornøyd og overlykkelig etter en roadtrip i «bakgården» til hvor jeg vokste opp. En tur jeg anbefaler på det sterkeste. Men kanskje greit å droppe turen opp til Fredbua. Ellers er resten av stedene bare kos å oppsøke!

God tur!

Avslutter med et bilde som ble tatt et par dager senere. Passerte her i dagslys i motsetning til da jeg tok den 465 km lange kjøreturen.

PS! Min rute var: Vartdal-Sæbø-Norangsdalen-Lovatnet-Stryn-Hjelle-Dalsnibba-Geiranger-Gudbrandsjuvet-Trollstigen-Åndalsnes-Vartdal. Jeg kjørte en Tesla og ladet litt i Stryn (45 min under lunsj) samt på Superlader i Åndalsnes.