Tre måneders visum var plutselig redusert til 12 timer. Og bare to timer senere ba en politimann om å få sjekke mine bilder.

Slikt kan kun skje på et av de mest absurde stedene i Europa.

Jeg var i en utbryterrepublikk bak den gamle jernteppet. Det nærmeste man kanskje kommer det gamle Sovjetunionen. Jeg var i Tiraspol, en by i Moldova, men som også er hovedstad i Transnistria, landet som de selv kaller Pridnestrovie. I september 1990 erklærte de seg uavhengig av Moldova. I dag er det ikke noe land som har anerkjent Transnistria som et land.

Selv om du er i Moldova, så driter de i lovene og reglene til Moldova. Og du må gjennom en tungt bevæpnet sikkerhetskontroll før du får krysse grensa. Som turist får du kun oppholde deg der i 12 timer, og de har selvsagt sin egen valuta.

Noe jeg fikk smertelig erfare da jeg skulle så desperat måtte på do etter mange timer i buss. Det måtte de ha betaling for. Greit nok. Men selvagt i deres egen valuta.

Jeg ble nærmest skjelt ut da jeg prøvde å betale med penger fra Moldova selv om jeg var i Moldova…

Det var bare å knipe igjen og løpe til nabokontoret for å få noen banditt-penger.

Du kan søke om utvidelse av visumet, men jeg skulle kun være der i fire timer før en ny buss tok meg med til Ukraina.

Jeg ruslet rundt og tok noen bilder. Blant annet av statuen av Lenin. Og så flyttet jeg meg litt og tenkte jeg skulle få med regjeringsbygningen i bakgrunnen.

Jeg knipset noen bilder. Og så i øyekroken at en uniformert mann kom gående ned trappen. Perfekt tenkte jeg.

Og tok dette bildet:

– Hei, kun Lenin!

– Unnskyld?

– Du kan kun ta bilder av Lenin.

– Jeg er bare turist, prøvde jeg meg før jeg ble avbrutt.

– Du kan ikke ta bilder av bygningen. Få se bildene dine!

Jeg ble rådvill. Hva i all verden gjør jeg nå? Jeg har jo nettopp ta bilde av et medlem av sikkerhetspolitiet foran bygningen.

Hva vil han gjøre om han ser bildene?  Jeg har flere hundre bilder. Hva om han forlanger brikken eller at jeg sletter alt?

– Hva venter du på? Få se bildene nå!

Jeg tok opp kamera, og slo det på. Men like før jeg vendte det mot han, hadde jeg på bildefremviseren og samtidig vridde jeg på en knapp oppe på kamera som tok meg ti bilder tilbake.

Hadde han sett hva jeg gjorde? Hvilket bilde ville dukke opp?

Jeg så ned, det var et bilde av statuen som du ser under. Jeg trykket ett og ett bilde bakover. Der jeg visste at det ikke fantes bilder av bygningen.

Han lot seg lure.

– Takk. Husk, kun Lenin, sa han før han snudde og marsjerte inn igjen.

Dermed fikk jeg beholde bildet av det som må være et av verdens styggeste og minst interessante regjeringsbygninger.

Noen dager før hadde jeg risikert å bli arrestert da jeg tok meg ulovlig inn i en kommunistbygning i Bulgaria, og den opplevelsen kan du lese mer om her.

Jeg fikk tatt noen bilder til (se lenger ned) mens jeg ruslet rundt i Tiraspol, men byen med 135.000 innbyggere var ikke en turistfotografs drøm akkurat.

For å være helt ærlig, så holdt det med et par timer. Jeg stoppet mest fordi det var et kuriøst sted, og jeg kommer aldri til å anbefale det som reisemål. Men samtidig fikk jeg en absurd opplevelse som jeg aldri blir å glemme.

Det ble også et trist skue å gå gatelangs i en «hovedstad» og oppleve at ikke et eneste menneske smilte.

Been there, done that. Og det holder i massevis.

PS! Tiraspol har en vennskapsby og den er utrolig nok norsk (Trondheim).