Tenk at jeg kunne være i tvil om jeg skulle dra. Og gått glipp av årets råeste helg hvor forelskelsene sto i kø!

I flere år har jeg hørt historiene om Sørvær og det en spesiell helg i juli kan gi deg av opplevelser. Min gode venn Jørgen Hjertsen har skryt stedet og Sørøyrocken, hvor han har vært og er konferansier for, opp i skyene. I år passet det endelig. Jeg skulle få ta del i magien.

Men kropp og hodet var ikke på plass i timene før avreise. Gikk det hele i vasken? Skulle jeg bli hjemme? Planlagt avreise var halv seks på ettermiddagen. Klokken ble syv, åtte og ni og jeg lå fortsatt på sofaen.

Halv elleve tråkket jeg gassen i bånn og forlot Tromsø. Like før klokken bikket fire på natten var jeg på Kvænangsfjellet. Og utsikten gjorde at alt det negative som hadde tatt over kropp og sjel den dagen forsvant på sekunder. Ikke så overraskende, for er det ikke slik at man aldri angrer om man klarer å komme seg opp av sofaen? Naturen kurerer i alle fall det meste hos meg.

At jeg trengte søvn var fortsatt glemt i det jeg stoppet ved brua ved Sørstraumen. Nilsemann med kamera i hånden, ja da kan nesten verden gå under like ved siden av. Fokus er på kun en ting. Motivet.

Vel fremme i Hasvik noen timer senere ventet en minibuss. For en start. Historier kom på løpende band fra den eminente sjåføren Tor Arne, og de var like interessante som naturen var vakker. 36 kilometer vei binder øst med vest på sørsiden av Sørøya. En nydelig reise som jeg en gang håper å ta i eget tempo.

Men det beste ventet. Sørvær.

Så idyllisk at jeg ble litt uhøflig. For jeg så fjellet som ventet. Bare 200 meter unna. En time senere trasket jeg opp den bratte fjellsiden og forlot huset som skulle være mitt ly over hodet de neste dagene.

Jeg gikk uten vann og mat selv om jeg ble tilbudt det jeg trengte av vertskapet. Men jeg skulle bare være borte i fem minutter. Tre og en halv time senere sto jeg inne i stua igjen…

Resten av helga besto i å være sosial. Noe som var enkelt, i det som er den mest uformelle festivalen jeg har vært på. Her var alle venner, uansett alder, klær, kjønn eller tilstand.

PS! Jeg sneik meg til et par fototurer til, men ikke si det til noen. Litt alenetid med kameraet måtte til, så det ikke kom til å savne meg for mye…

Så hva jeg ble forelsket i?

Veistykket mellom Hasvik og Sørvær, utsikten fra kanten av Skjolden, de fem reinene som holdt oppvisning på fjellet, nye og gamle venner som jeg både klemmet og lo sammen med gang på gang, kjente og mindre kjente artister som løftet taket på Tørrfiskloftet, Snow in June på avslutningskonsert da de fremførte «Human» av Rag’n’ Bone Man, tårene som presset på når Bjørn Eidsvåg avsluttet med «Jeg ser», fiskesuppa og torskekjakene til Gulli, Jaloviina som ble jeg ble introdusert av spandable Roger og alle smil fra menneskene som var på Sørvær denne helga.

Med andre ord, en helg som aldri bli glemt.

Og sist, men ikke minst:

Tusen, tusen takk til Cato og Gulli. Jeg har knapt ord for deres gjestfrihet. Dere åpnet deres hjem til meg, en vilt fremmed. Fra første øyeblikk følte jeg meg velkommen og det var som å komme hjem til mine egne foreldre. Hvem ellers enn «din mor» vil gi deg klar beskjed om å ta av det ferske brødet i stedet for gamle brødet som ikke var oppspist enda. Dere var i høyeste grad med å skape en unik helg. Jeg er evig takknemlig og anser meg som svært heldig som fikk æren av å bo i deres hjem.

Og så har vi nachspielene i kjelleren deres. Ja, hvordan skal jeg beskrive dem? 150 mennesker til stede både natt til lørdag og søndag med artister og DJ. Tidenes råeste!!!

Cato og Gulli, dere er begge one of a kind!

Sørvær, I’ll be back!

Noen flere bilder:

Og skiltene var noe helt for seg selv: