Vakkert. Spektakulært. Vilt. Det er bare noen av de få adjektivene som beskriver Sunnmørsalpene best. Men denne turen fikk også en dose av noe helt annet som disse fjellene kan by på. Galskap. 

Perfekt høstvær. Vindstille og sol fra blå himmel. Det hersket ingen tvil. Molladalen skulle besøkes. En perle av en dal midt i Sunnmørsalpene. Jeg måtte dit igjen, for andre gang på vel to måneder.

Siste gang dominerte dessverre tåka, selv om også det har sin sjarm. Jeg var i Molladalen på overnattingstur og fikk til sammen halvannen time med tåkefritt. En time før solen forsvant og en halv time neste dag.

PS! Flere bilder av første turen i bunn av saken.

Nå var jeg ikke alene om å dra til Molladalen på en slik dag. Planen var at jeg skulle opp til Bladet og Mohns topp, men siden det var klatrearrangement der, så droppet jeg den tanken. Det ville bli for folksomt. 

Trodde jeg virkelig at jeg skulle slippe å møte så mye folk? Parkeringsplassene var stappfulle. Det var vanvittig med folk i fjellet. Forståelig nok. 

Noe av det beste med turen til Molladalen kommer på veien opp. I det man passer tregrensen, så viser Molladalstidene seg for første gang. Allerede da tar synet pusten fra deg. 

Da så jeg også det var nysnø på toppene. Så langt hadde jeg ikke tenkt. Ville det by på problemer?

Resten av turen opp til dalen, som ligger på 800 meters høyde, er som en lek, selv om partiet med kjetting tar motet fra noen. Men heldigvis finnes det alternativer. Enten kan man gå høyere opp eller ned til elva.

En liten halvtime senere var jeg oppe. Sammen med vel 100 andre. Men det er heldigvis veldig godt om plassen. 

Og med en slik utsikt glemmer man de andre fort.

Etter en liten pust i bakken var jeg klar for turen til Jønshornet (1.419 moh) eller Ramoen som de lokale kaller fjellet. Jeg så opp Jønshornrenna. Det så bratt ut. Veldig bratt ut. Med andre ord, det ville bli et slit. Men man skal vel gjøre seg fortjent til godsakene. 

Jeg kunne gått en lettere rute via Rametinden, men da hadde jeg gått glipp av Molladalen, noe som var helt uaktuelt. Jeg ville ha i pose og sekk!

PÅ veien oppover renna møtte jeg åtte personer. Seks av dem hadde snudd. De ville ikke utfordre skjebnen og gå på snøen.

– Selv om jeg hadde hatt med meg stegjern, så vet jeg ikke om jeg hadde gått til topps, sa en. 

– Sikkerheten først. Jeg tror jeg går opp og ser uansett. Turen er jo viktigere enn målet, sa jeg med så pass overbevisning at jeg virkelig mente det.

Nå var det jeg og fjellet. Det var ingen flere å se bortsett fra de som klatret i tindene. Plutselig sto jeg på eggen på 1.200 meters høyde. Og helt riktig, det var noen centimeter med snø. Jeg begynte å gå bortover.

Men bare etter noen meter slo tvilen inn. Det er nok best å gå ned igjen samme vei.

Men jeg gikk videre, for beina levde tydeligvis sitt eget liv. Utydelige spor ga meg «stien», som ikke eksisterte blant steinblokker og svaberg. Jeg fortsatte. Selvsagt med stor forsiktighet. Jeg var bevisst på hvert et steg og hvor jeg fikk tak i fjellet med hendene. 

Så var det full stopp. Det neste to meterne gikk sporene over en hylle som var maks 15 cm bred. Jeg så ned til venstre. Det var 40 meter rett ned til isbreen. Det var ikke noe som ville stoppe et fall dit ned. Den smale hylla var en tin, men steinen over meg var snødekt og glatt. Ikke mulig å få tak selv om jeg fikk fjernet en del snø.

Jeg bestemte meg for å snu. Nok var nok. Fjellet vant. Eller riktigere sagt, fornuften seiret. Jeg senket ned beinet, men fant ikke trygg grunn under beinet mitt. Jeg prøvde igjen. Men nei. Og ikke var det mulig å snu seg rundt slik jeg sto. 

Jeg kjente hjertet banket fortere. Følte meg som en idiot. Ble oppgitt. Frustrert over meg selv. Men jeg turte ikke snu der jeg sto.

Da gjensto bare en ting. Lukke øyene, gå videre og håpe på det beste. 

Galskapen var ikke så ille. Jeg hadde naturligvis øyene åpne, men tok sjansen og gikk bortover den snødekte hylla som var 15 cm bred. Uten å ha noe å holde fast i. Glei foten unna meg i snøen, så…

Jeg var så gåen i hodet da jeg sto på trygg grunn at jeg ikke klarte å være fornøyd.  Dessverre var jeg i paradis i kun tre minutter. For da måtte jeg rundt ei svær steinblokk som ikke var så enkel å forsere. Igjen vurderte jeg å snu. Men det siste jeg ønsket var å gå tilbake over den hylla. Sakte, men sikkert sneik jeg kroppen rundt etter å ha funnet et par plasser der jeg kunne plassere et par fingre slik jeg holdt meg litt fast. Svært lettet så jeg at det verste var gjort. 

Jeg satte meg ned. Lettet, men også forbannet. Jeg sa jo til de to siste jeg møtte at jeg ikke skulle ta noen sjanser. Vel, det gjorde jeg. Og det valget tar jeg aldri igjen. Selv om to andre hadde gått i det samme fjellpartiet. Nå skal jeg legge til at jeg hadde svært gode fjellsko med utrolig bra grep.

Er man usikker, bør man droppe det 10 av 10 ganger. Hvorfor? For fjellet forsvinner jo ikke. For jeg kan jo ta turen igjen. Og det skal jeg gjøre, men da uten snø de siste 200 høydemeterne, der de første 50 av dem var i veldig utsatt terreng.

Høydeskrekken min slo skikkelig inn en gang på Skamtiden i Tromsø. En svært fjellvant venn av meg sa noe veldig klokt etter at han las om den opplevelsen.  Husk at turen er viktigere enn å nå målet. Selv om jeg har tenkt det og sier det til meg selv, så blir det noe jeg vil etterleve heretter. En regel uten unntak om jeg føler at det ikke er trygt.

Nå var resten av veien til toppen kort og enkel. Snøen var ikke lenger noe problem, ikke annet enn at jeg ble våt på beina. Toppunktet er veldig spesielt for det tryggest er å krype inn mellom to steinblokker og så er du plutselig på toppen. Det var luftig, svært luftig om du våger deg opp på høyeste steinblokka.

Men for en utsikt. En fantastisk topptur. Om man glemmer galskapen for et øyeblikk.

Dessverre kunne jeg ikke nyte det. For jeg visste at jeg måtte gå snart. For det kom til å bli mørkt før jeg var nede.

Selv om jeg skulle gå ned en annen vei via Rametinden så visste jeg ikke hva som ventet. Og det var glatt, svært glatt. Dessuten var ikke terrenget det beste. Så det gikk sent. Men samtidig var det verdt det.

For ellers hadde jeg ikke fått øyeblikk som dette på 1300 meters høyde:

Og en halv time senere, på 1.100 meters høyde, snudde jeg meg mot fjellet som ikke tok innersvingen på meg denne dagen. Det kan helt klart være magisk i minuttene før mørket oppsluker en helt.

En fantastisk tur og dag. Men om du spør meg nå, så ville jeg snudd med den kunnskapen jeg sitter med nå. Så heretter legger jeg listen høyere. Sikkerheten foran en opplevelse som ga litt for mye frykt og hjertebank. Og ja, jeg vil ikke anbefalte noen å gå den ruta når det ligger snø på bakken, selv om man har gode sko slik jeg hadde.

Bilder fra den første turen: