Møtte veggen i Dolemittene

ft00004323_13

Hvorfor vil jeg meg selv så vondt? Legg deg ned nå. Gi opp. Bryt! Det er tomt for juice.

Negative tanker er brutale. De spiser deg opp innvendig litt etter litt. Motstandskraften knekker sammen på blunk.

Det skulle være en flott opplevelse. 300 meter igjen til jeg skal vise frem staketeknikken foran de italienske tilskuerne på skistadion i Val Di Fiemme, hvor Marit Bjørgen tok fire gull i 2013. Nå skulle jeg gli inn, med et stort glis og stake meg gjennom stadion med stolthet. Ta litt ekstra i, bare for å vise seg litt frem.

ft00004323_2

SLITEN: Ansiktsuttrykket sier det meste.

En liten bakke på 200 meter gjensto. Bom stopp, den berømte veggen. Men det var ikke motoren det var noe galt med. Den gikk like fint som da jeg 40 kilometer tidligere gikk ut fra start.

Men det var slutt på juicen. I armene. Stakingen hadde krevd sitt offer.

Jeg hadde tapt. Jeg skulle starte hardt, ligge litt på grensen og selvsagt følte jeg at jeg hadde full kontroll. Helt til det smalt. Du har nok aldri hørt følgende før: En mosjonist i 40-årene som hadde overvurdert egne ferdigheter. Du hørte det her først…
Med 17 kilometer igjen å gå…

Full pakke

Skru tilbake tiden. Til august. Jeg hadde i grunnen bestemt meg for å ikke gå Marcialonga i 2017. Jeg skulle trekke meg. Men så kom eposten med nummeret mitt. Jeg hadde gått meg opp 3.000 plasser fra debutrennet i 2016. 3.000 plasser…

En lite snev av midtlivskrise slo til. For fullt! Nye ski, støvler, bindinger, staver og treningsdress. Jeg bestilte smørepakken til selve rennet og begynte å trene.

Mange timer med svette, slit og skader. Men er man supermosjonist i 40-årene så griner man ikke på nesen. Fem-seks økter i uken. Og i motsetning til året før ble det mye mer av den grusomme kardiotreningen og en god del mindre av kosen det er å løfte jern.

ft00004323_11

BRA FØLELSE: På vei gjennom sentrum av Predazzo.

Tre uker igjen til løpet og jeg hadde lagt bak meg desember med svært lite trening. Været var grusomt denne søndagen i begynnelsen av januar. Det regnet. Men med bare to skiøkter bak meg kjente jeg på presset. Jeg måtte ha en skiøkt. Og jeg smørte skiene slik som Swiz-appen fortalte meg og var i strålende humør.

25 minutter senere på Storelva skistadion på Kvaløya var jeg potte sur. Jeg kom meg ikke opp første bakken en gang. Altfor bakglatte ski.

Men det var ikke snakk om å gi seg. Deretter gikk turen opp på Tromsøya hvor jeg gikk en runde på 2,9 km. I den flatte løypa hadde jeg plutselig superski. Det var en drøm å gå 23 km, 1/3 av Marcialonga. Og tiden sjokkerte meg. Litt kjapp hoderegning, og plutselig tenkte jeg at jeg kan gå minst to timer fortere enn i fjor.

Nytt mål

10 dager senere ble oppturen knust i fillebiter. Snø var jo et fremmeord i Dolemittene, rennet var redusert til 57 km på kunstsnø. Plutselig kunne jeg ikke sammenligne med tiden i fjor. Hva var vitsen da?

Etter et par dager begynte jeg å regne på tiden i forhold til superøkta mi. Under fire timer. Er det mulig? Det ble mitt nye mål. Sykt optimistisk for en mosjoist med ti skiøkter bak seg før selve rennet. Smart nok, så holdt jeg kjeft. Fallhøyden er høy også for oss mosjonister.

Jeg sto opp tre timer før min pulje ble sendt ut på den store dagen. Og lot vannet rennet ned ganen. Det ble mye drikke. Nesten fire liter før rennstart. Men det var en som ikke var så utrolig glad for det.

IMG_0891

UMULIG: Tre minutter til start og 550 personer sto bak meg. Bare å glemme å gå på do…

Junior. Han skrek ut i smerte gang på gang. Den lille djevelen i buksa var direkte lynings på meg. I løpet av de siste 45 minuttene før start, måtte jeg på do fem ganger…

Fem minutter før start brølte han ut igjen. Kom deg på do nå! Ellers så sender jeg det ut akkurat når det passer meg… Men jeg sto som sild i tønne. Nesten helt fremme i båsen min, med 550 personer mellom meg og guds frie natur hvor junior kunne få litt luft. Syv kalde på gradestokken gjorde at det hadde vært godt med litt bevegelse der man sto i kondomdressen.
Valget ble enkelt. Jeg ble stående. 57 kilometer senere – etter målgang i Calalese – slapp junior ut i det fri…

Fantastiske ski

De første par milene glemte jeg av behovet hans. Jeg koste meg i løypa, gikk forbi mange og hadde super glid. Smørerne Esben Tøllfesen og Amund Hesstvedt hadde gjort en fantastisk jobb.

Men så er jo smøring vitenskap, se bare på hva de to anbefalte å ha under skiene:
Glid: Swix CH6 (varmet inn tre ganger), Swiz Maraton Hvit, Vauhti LDR pulver.
Rill: 1mm rett struktur (hardere trykk fa bindingen og bak)
Feste: Varm inn ett lag Swix VG35, Varm inn to lag Swiz V30, deretter tre lag med swiz VR40. Til slutt ett lag med Swiz VR45.
ft00004323_4

DRØMMESKI: Her har jeg akkuart passert vel 20 løpere i løpet av en liten nedoverbakke.

Gliden var faktisk så god at jeg ble forbannet gang på gang. Enten på de uten glid som jeg ikke kom forbi der de gikk side om side, eller de som skiftet spor like før jeg kom susende. Norsk bannskap kunne ha skjult forbannelsen, bortsett fra at svært mange deltakere er norske…

Men har man startnummer på brystet, så handler det kun om raskeste vei til mål. Hadde jo tross alt kondomdressen på!

ft00004323_12

HOPPBAKKE: Passerer hoppanlegget hvor Anders Bardal tok VM-gull i normalbakken i 2013.

Ny motivasjon

Men tilbake til den lille jævla bakken. Jeg glei bortover skistadion. Råvill. Tom i hodet. Hva gjør jeg nå? Jeg orker ikke mer. Tricepsene var redusert til fiskeboller. Opp en litt bakke ut av skistadion og ned i hockey. Litt hvile. Og motivasjonen kom. Fra en annen manns ulykke…

For to år siden var det også 57 km, og en fra Tromsø, jeg skal unngå å nevne navn, kom i mål 1,2 sekund for sent. Han fikk tiden 4.00.01,2. Fire timer og ett sekund.  Det er ikke vanskelig å forstå hvor ufattelig irriterende det var. Da spiller det nesten ingen rolle hvor god prestasjonen er. Det jævla sekundet for mye.

Vedkommende ble min motivasjon. Takk gud for at noen fortalte meg hans historie noen dager før løpet. Så langt hadde jeg ligget godt under målet mitt, men klokka tikket plutstelig fort, utrolig fort. Spesielt siden det ikke er krefter igjen å stake med, i en ren stakeløype.

Jeg sjekket klokken et par ganger opp mot 50 kilometer og så at minuttene raste av gårde. Nok en gang, fire timer og ett sekund. Ikke f… om jeg skulle ende dagen på samme vis.
Jeg tråkket til og fikk ny motivasjon da jeg passerte monsterbakken i Tour de Ski. Selv om jeg visste at jeg måtte opp en vel to kilometer lang bakke til mål i Cavalese på motsatt side av dalen.

Gikk på trynet

Men kroppen ble slappere og slappere. Jeg var ikke lenge i paradis, og like før runding i Molina var jeg dum nok til å gløtte på de som kom andre veien. Det måtte gå som det gikk. Jeg trynet. Staver og ski var intakt, der og da kunne rennet vært over på ren dumskap. Heldigvis var det kun stoltheten som fikk seg en knekk.

500 meter senere, og kroppen ville ikke lystre. Jeg krysset skiene for andre gang og nok en gang stupte jeg på trynet. Var de to fallene et tegn på hva som ventet? Fire timer og ett sekund… Skulle det bli min skjebne også.
ft00004323_9

De neste fire kilometerne var et sammenhengende mareritt. Slakt oppover, et terreng det var helt greit å stake i. Om man da klarte å stake. Jeg måtte over i diagonal med bakglatte ski etter å ha staket i vel 50 km. Ryggen ba om nåde. Men armene nektet å hjelpe. Staking var utelukket. Den ene etter andre seig forbi meg. Men nok en gang beit jeg tennene sammen. Og klarte å stake i 100 meter, for så å gå over diagnoal i 100 meter. Slik gikk jeg de neste to kilometerne.

2,5 kilometer igjen og for et herlig syn. Esben og Amund sto klar for å legge på festesmøring slik at jeg kunne få slaktet Nils opp bakken til mål i Cavalese. Opp med en ski. Ned med skien. Opp med neste. Og jeg hylte ut. Krampen kom. Men jeg holdt ut de få sekundene det tok Esben å bli ferdig.

I mål

Jeg tittet på klokken. 30 minutter igjen. – Det klarer du lett, sier Esben. Jeg gikk de få hundre meterne inn til bakken. Så rett opp. Der jeg gikk så fort i fjor. Beste delen av løpet. Merkelig nok etter nesten syv timer på ski.
Det føltes som jeg aldri kom meg opp. Tok bakken aldri slutt? Bakken kjennes så utrolig mye lengre ut i år enn i fjor. Jeg så omtrent mannen med ljåen i det jeg oppdaget at jeg var 300 meter fra mål. Inn i gatene i Cavalese. Smilet kom. Og det bare vokste. Og vokste.
For jeg hadde klart det.
3.52.22,7.
Vel syv minutter under fire timer. Og bare syv minutter over den tiden jeg lå an til etter 40 kilometer. Jeg var sykt stolt over meg selv. Merkelig nok følte jeg meg mer stolt etter 57 km på ski enn det jeg var da jeg leverte masteroppgaven min to måneder tidligere. Ikke helt normalt akkurat…
IMG_0650

STOLT: En svært stolt mosjonist etter å ha kommet i mål.

ft00004323_7

IKKE JUBEL: Før jubelen ble sluppet løs, måtte jeg slå av aktivitetsklokken.

En stor takk må gå til Mr X som sørget for at jeg aldri ga meg de siste 17 kilometerne. Jeg har forresten aldri takket ham, for det syns jeg faktisk ville vært litt ufint.

Den neste timen gikk jeg rundt og så på innspurten før jeg merket at det begynte å bli kaldt. Jeg hadde jo ikke en gang skiftet på meg tørt tøy. Det var på tide å gli ned i boblebadet med ei iskald ei. I fjor fikk jeg krampe i fem muskler i løpet av 15 minutter i det samme boblebadet. I år var tallet null!

Der og da, bestemte jeg meg for å ikke gå i 2018. Jeg hadde jo klart et mål som var svært optimistisk, så da kan man vel finne på noe annet lurt neste år.

Sosial tur

Men to dager senere var jeg i tvil mens jeg satt og så ut av flyet høyt over den nordlige delen av Tyskland. Enkelt og greit på grunn av det sosiale. Primus motor Ulf Johansen har organsiert denne turen i mange år og har gjort en så god jobb at hele 160 personer var med i følget hans i år. Takket være han har veldig mange fått mange fantastiske opplevelser og ikke minst fått nye vennskap som varer livet ut.

Nye venner er nemlig en garanti som følger med på denne reisen. Jeg gjorde en avtale på banketten etter løpet og neste morgen dro jeg med Bent, Jørgen og Harald opp på Sass Pardoi (2950 moh), også kalt terassen i Dolemittene.  En fantastisk dag med gode historier og mye latter i en utrolig flott natur.

marcia-1-19

HERLIG TRIO: Bent, Harald og Jøegen på Sass Pardoi, også kalt terassen i Dolemittene.

marcia-1-6

VAKKERT: Utsikten fra Sass Pardoi er sykt vakker.

Jeg kunne nevnt mange andre, som jeg kun ser denne én gangen i året. Samholdet, humøret og lysten til å slite på to planker gjør Marcialonga til noe helt spesielt.
Så kanskje er ikke tiden i mål så viktig likevel.
Vel spør Mr fire timer og ett sekund…

Mer bilder:

IMG_0594IMG_0716IMG_0717IMG_0718IMG_0719IMG_0890IMG_0892marcia-1-2marcia-1-3marcia-1-5marcia-1-7marcia-1-8marcia-1-30marcia-1-29marcia-1-28marcia-1-10marcia-1-11marcia-1-33marcia-1-37marcia-1-38marcia-1-14marcia-1-16ft00004323_10marcia-1-23marcia-1-18marcia-1-41marcia-1-40marcia-1-39marcia-1-24marcia-1-25marcia-1-42marcia-1-31marcia-1-27marcia-1-43marcia-1-45marcia-1-46marcia-1-47marcia-1-48marcia-1-49marcia-1-50

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s